F O K U S FFI. Utvidelse av EU og NATO - to sider av samme sak? Forsvarets forskningsinstitutt

Transkript

1 F O K U S Fo r s va r e t s f orskningsinstitutt - Forsvarsfaglig tidsskrift - N ov Utvidelse av EU og NATO - to sider av samme sak? EUs høyrepresentant for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk Javier Solana, sammen med NATOs generalsekretær Lord George Robertson. Foto: AP Photo/Scanpix/Boris Grdanoski De planlagte EU- og NATO-utvidelsene får stor betydning for europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. De to utvidelsesprosessene angir likevel forskjellige perspektiver på organiseringen av Europa i årene fremover. NATO-utvidelsen gir et perspektiv på europeisk sikkerhet der USA er den ledende stat. EU-prosessen peker derimot i retning av et mer selvstendig Europa. Er dette to sider av samme sak? Eller vil dette gi et spenningsforhold i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, spesielt for de land som søker medlemskap i NATO og EU samtidig? Denne artikkelen skisserer bakgrunnen for utvidelsesprosessene, og diskuterer om dette kan betraktes som gjensidig utfyllende eller konkurrerende prosesser. Artikkelforfatter er forsker Bjørn Olav Knutsen, Forsvarets forskningsinstitutt

2 2 Historiske utvidelser I løpet av høsten 2002 skal EU og NATO fatte avgjørelser av stor betydning for europeisk sikkerhet og samarbeid. På NATOs toppmøte i Praha november vil stats- og regjeringssjefene i de 19 medlemslandene sannsynligvis invitere 7 stater til medlemskapsdrøftelser. Disse landene er Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia, og utvidelsen kan formelt finne sted i I tillegg ønsker både Albania, Kroatia og Makedonia medlemskap i NATO. USA som den ledende stat innen europeisk sikkerhet. Dette kommer til uttrykk gjennom det amerikanske ønsket om å engasjere de europeiske allierte i USAs globale politikk under amerikansk lederskap. Det andre perspektivet er knyttet til EU-prosessen, og peker på utviklingen av et selvstendig Europa med en autonom utenriks- og sikkerhetspolitisk identitet og kapasitet. Utvidelsesprosessene synes derfor å angi konkurrerende modeller for organiseringen av europeisk sikkerhet og samarbeid. Dette innebærer at utvidelsesprosessene inneholder et spenningsforhold, som klarest kan komme fram i land som Estland, Latvia, Litauen, Slovakia og Slovenia. Disse kan bli medlemmer av begge organisasjonene omtrent samtidig. Kooperativ sikkerhet Selv om dette spenningsforholdet synes åpenbart, eksisterer det likevel en god del sammenfallende trekk ved begge utvidelsene. I debatten som har pågått siden midten av 1990-tallet blir det understreket at EU- og NATO-utvidelsene skal bidra til å ta bort de siste restene av Jalta, og dermed forestillingene om det delte Europa. Målsettingen med utvidelsene er dermed å etablere en mer inkluderende sikkerhetspolitisk orden i Europa. En slik orden baseres på prinsippene om integrasjon og kollektiv sikkerhet. Dette er vesentlige bestanddeler i det som kan kalles kooperativ sikkerhet. Kart over EUs medlemsstater og søkerland. Bilde: European Union, På tilsvarende måte skal EU på sitt toppmøte, Det europeiske råd i København desember, fatte vedtak om å sluttføre medlemskapsforhandlingene med 10 stater. Målsettingen er at disse landene skal være medlemmer av unionen før valgene til Europaparlamentet i juni Landene som er aktuelle for medlemskap i EU er Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Etter denne utvidelsen vil EU ha 25 medlemmer. Bulgaria, Romania og Tyrkia er også søkerstater til EU, og de to førstnevnte kan oppnå medlemskap i 2007 (EU 2002). Utvidelsesprosessene angir forskjellige perspektiver på organiseringen av Europa. Det ene perspektivet, knyttet til NATO, peker på Kooperativ sikkerhet er noe landene selv etablerer der samarbeid og fredelig konfliktløsning håndteres gjennom formaliserte institusjonelle ordninger. Sikkerhet, både for seg selv og andre, blir da basert på institusjoner som ikke bare er arenaer for staters politikk, men som i kraft av seg selv er vesentlige kilder til informasjonsutveksling og utvikling av felles normsett og verdier (Keohane 1989). En sikkerhetspolitisk orden skapt langs slike linjer vil også være kjennetegnet ved forutsigbarhet, legitimitet og rettferdighet. Dette kan bidra til å utvikle felles normer for håndtering av interessemotsetninger og konflikter. Et viktig element i et kooperativt sikkerhetssystem er at det etableres stabile forventninger om fredelig konfliktløsning. Basisen for et kooperativt sikkerhetssystem er sikkerhetsfellesskapet, der det kooperative sikkerhetssystemet går lenger i retning av institusjonaliserte samarbeidsordninger og integrasjon (Deutsch 1957). Sett i et slikt perspektiv vil både EUs og NATOs østlige utvidelse bidra til stabilitet og sikkerhet. Den vesentligste bakgrunnen for dette er at

3 begge institusjoner fremstår som forbilder for hvordan man organiserer sine samfunn og sin sikkerhet. Medlemskap i én eller begge av disse institusjonene vil dermed være klare kjennetegn på at et land har nådd et visst utviklingsnivå, der man samtidig aksepterer de normer og verdier som medlemskap forutsetter. Hvis disse utvidelsesprosessene blir vellykkede, har man samtidig klart å etablere et mer kollektivt preget og ikke minst fredelig sikkerhetspolitisk system i Europa. Problemstillinger ved utvidelsene For NATOs vedkommende vil dette innebære at alliansen ikke lenger først og fremst blir en kollektiv forsvarsorganisasjon. I stedet blir NATO en organisasjon som: < fortsatt bidrar til å knytte institusjonelle bånd mellom USA og Europa < blir en mer politisk allianse, og en ressurskilde som medlemsstatene og en organisasjon som EU kan bruke < kan bli en organisasjon med et mer globalt sikte. Det vil si at NATO kan bli den institusjonelle rammen for europeere og amerikanere til å håndtere felles sikkerhetsutfordringer, uansett hvor de måtte oppstå. NATO står likevel overfor flere utfordringer: < Klarer NATO å utvikle et fornuftig partnerskap med Russland? Russland har tradisjonelt vært en sterk motstander av enhver NATO-utvidelse. < Hvilke relasjoner skal NATO ha med EU, og i hvilken grad skal NATO sette sitt organisatoriske apparat til disposisjon for EU? < Anser USA reelt sett NATO for å være en relevant sikkerhets- og forsvarspolitisk organisasjon? < Kan det store teknologiske gapet som nå utvikles mellom USA og de europeiske allierte føre til en ytterligere dreining i unilateralistisk retning for amerikansk utenrikspolitikk? Jo mer unilateralt USA orienterer sin utenrikspolitiske hovedkurs, desto mindre betydning må man anta at NATO får. Da må man også forvente at de europeiske allierte vil ønske å organisere sin sikkerhetspolitikk innenfor rammen av EU. EU står også overfor flere utfordringer ved sin utvidelse: < Er EU i stand til å håndtere en medlemsmasse på nærmere 30 stater om noen år? < Hvordan skal EU forholde seg til et land som Tyrkia, som i kraft av sin størrelse og geografiske beliggenhet er av stor betydning for europeisk sikkerhet og integrasjon? < Hvordan skal EUs budsjett, som i stor grad går til omfordeling av ressurser, organiseres når en stor gruppe av land med svakt utbygde økonomier blir medlemmer av EU? < Hvordan skal relasjonene mellom europeisk, nasjonalt og regionalt plan organiseres i en utvidet union? Det sistnevnte er for tiden gjenstand for debatt i et såkalt europeisk konvent, som ble nedsatt i etterkant av Det europeiske råds møte i Laeken/Brussel i desember Dette konventet skal levere de nødvendige innspill til den neste intergovernmentale konferansen (IGC), som kommer sammen i På denne konferansen vil de nåværende søkerstatene være fullverdige medlemmer. NATO-utvidelse knyttet til militære kapasiteter Utvidelsesprosessene skaper en del problemer i forhold til land som Russland, Ukraina og Tyrkia. Det er i første rekke i forbindelse med NATO-utvidelsene at Russland har protestert, da de hevder at dette kan etablere en ny skillelinje i Europa. Russerne har hevdet at NATOutvidelse vil føre til redusert og ikke øket europeisk sikkerhet. Etter terrorangrepet mot New York og Washington DC den 11. september 2001 har Russland tonet ned sin motstand, spesielt mot NATO-utvidelse i Baltikum, men skepsisen er fremdeles tilstede. Spørsmålet om baltisk medlemskap var også på dagsordenen under utvidelsesrunden i 1997, da Polen, Tsjekkia og Ungarn ble invitert til medlemskap i alliansen. Den gang så man det slik at forholdet til Russland var det overordnet viktigste, samt at de baltiske land ikke hadde avgjørende militære kapasiteter å tilføre NATO. Evnen til å produsere sikkerhet i form av kapasiteter som de andre medlemslandene i NATO har nytte av, understrekes blant annet i NATOs utvidelsesstudie fra september 1995 (NATO 1995). Denne studien la grunnlaget både for NATO-utvidelsen i 1999 og den vi 3

4 4 står overfor nå. Ved siden av de militære krav, som at de nye medlemmer må være i stand til å produsere sikkerhet og være interoperable med de allierte styrker, understreket rapporten også nødvendigheten av en tilstrekkelig grad av politisk og demokratisk kontroll over de militære styrker. Rapporten understreket også at utvidelsen er en kontinuerlig prosess, der man må unngå en situasjon der land som ikke blir invitert faller utenfor, og dermed forverrer sin sikkerhetspolitiske situasjon. Derfor fastslo man allerede i 1997 å styrke NATOs Partnerskap for fred-program ( enhanced PfP ), samt å sikre en større grad av partnerinvolvering i NATOs generelle aktiviteter. Dette innebar også at Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) skiftet navn til Det euroatlantiske partnerskapsråd (EAPC). Tettere samarbeid med Russland og Ukraina En større grad av partnerinvolvering måtte nødvendigvis også innbefatte et tettere samarbeid med Russland og Ukraina. Samarbeidet med disse to statene hadde som hensikt å skape aksept for at NATO-utvidelse ville styrke europeisk sikkerhet, og ikke forringe verken Russlands eller Ukrainas rolle i det politiske Europa. Derfor opprettet man også i 1997 et såkalt Permanent fellesråd (PJC) med Russland, og en NATO/Ukraina-kommisjon (NUC) med Ukraina. Nå viste det seg imidlertid raskt at disse organene ikke var reelle beslutningsfora, med det resultat at Russlands innflytelse var marginal. Dette kom klart til uttrykk i forbindelse med NATOs krig mot Jugoslavia våren Resultatet her var at Russland trakk seg fra alle samarbeidsarrangementer med NATO. I forbindelse med at terrorutfordringene kom på den internasjonale arena, viste Russland seg å være en viktig stat for de vestlige land, og spesielt USA. USAs kamp mot internasjonal terrorisme har ført til at Russland ikke lenger er marginalisert, men på nytt har blitt en stormakt (Kjølberg 2002). I mai 2002 ble det undertegnet en ny avtale mellom NATO og Russland, som skal sikre landet en langt sterkere innflytelse i alliansen. Det er blant annet denne avtalen som nå gjør det politisk mulig å invitere hele 7 stater til medlemskapsdrøftelser. Samtidig innebærer den russiske aksepten for NATO-utvidelse at russerne ser amerikansk tilstedeværelse som stabiliserende på europeisk sikkerhetspolitikk, og dermed ønskelig også fra russisk side. Ikke bare et utvidelsesmøte Etter at den forestående NATO-utvidelsesrunden er overstått, vil de land i det euroatlantiske området som ikke er medlemmer av NATO være de alliansefrie EU-land, noen Balkan-stater, Hviterussland, Moldova, Russland, Sveits, Ukraina, de kaukasiske republikker, og de sentralasiatiske republikker som tidligere var en del av Sovjetunionen. Dette er land som har svært lite til felles. En av de utfordringer NATO da står overfor er hvordan og på hvilken måte arbeidet innenfor EAPC skal organiseres, og hva som skal skje med PfP-samarbeidet. Man vil også ha utfordringer i tilknytning til kommando og kontroll og styrkestrukturen, da de nåværende strukturer og arrangementer i realiteten er tilpasset en sikkerhetspolitisk orden som ikke lenger eksisterer. Det kommende NATO-toppmøtet i Praha vil derfor ikke bare bli det utvidelsestoppmøtet som mange trodde at det ville bli. I tillegg kommer kapabilitetsspørsmålet til å stå høyt på dagsordenen. I denne sammenhengen snakker man i NATO-kretser om de såkalte Prague Capabilities Commitments (PCC). Dette innebærer at man vil diskutere det amerikanske forslaget om en NATO Response Force (NRF), som vil innebære at NATO blir bedre i stand til å svare på utfordringer langt raskere enn tilfellet er i dag. I henhold til disse planene skal NRF være operativ i Styrken vil bestå av om lag personer, med elementer fra land, sjø og luft. Den skal være i stand til å utkjempe og vinne høyintensitetskonflikter. Den politiske bakgrunnen for PCC og NRF er å bidra til å minske det teknologiske gapet mellom USA og de europeiske allierte. Det er også klart at USA ønsker å anvende denne nye styrkekomponenten i en større politisk strategi, der formålet er å engasjere de europeiske allierte sterkere i USAs globale politikk. Dette vil også være en utfordring for EU, da NRF vil utgjøre en utfordring til EUs egne planer om en selvstendig sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) (IE 2002). NATOs utvidelsesprosess blir med dette ikke samsvarende med EUs egen utvidelsesprosess, da det legges forskjellige prinsipper til grunn for hvordan man skal organisere europeisk sikkerhet og samarbeid. Det hele kan knyttes til den tradisjonelle konfliktlinjen som har gått på europeisk selvstendighet i forhold til integrering under amerikansk lederskap. Amerikansk støtte til EU-prosessen har tradisjonelt vært betinget av at EU var en

5 integrert del av et større vestlig samfunn av institusjoner med sterk amerikansk innflytelse institusjoner som NATO, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Det internasjonale pengefondet (IMF). EU og NATO ulike fellesskap De landene som fra og med 2004 er aktuelle for medlemskap i EU, er alle forholdsvis atlantisk orientert i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette innebærer at de ser på USA som den viktigste staten når det gjelder grunnlaget for egen sikkerhet. Samtidig er det viktig å understreke at betingelsene for medlemskap i EU er at de tiltredende stater uten forbehold aksepterer gjeldende fellesskapsrett, gjennom de ulike traktatene som er ratifisert. Man kan dermed forvente en brytning mellom deres tradisjonelle atlantiske orientering, og de forpliktelser de har påtatt seg som nye medlemmer av EU. EU-utvidelsen som skal vedtas i København i desember er likevel av fundamental betydning for europeisk sikkerhet og samarbeid, og vil omdanne EU fra et vesteuropeisk fellesskap til en alleuropeisk union med omlag 450 millioner innbyggere. Medlemskap i EU vil samtidig innebære at landene oppfyller de såkalte København-kriteriene, som ble vedtatt av Det europeiske råd i juni Københavnkriteriene innebærer krav om demokrati, styre ved lov, respekt for menneskerettighetene, en fungerende markedsøkonomi og full implementering av gjeldende fellesskapsrett (acquis communautaire). Det var på bakgrunn av kravene om respekten for grunnleggende menneskerettigheter at Europakommisjonen ikke anbefalte å starte medlemskapsforhandlinger med Tyrkia. Tyrkia er av fundamental betydning for europeisk sikkerhet, i kraft av sin størrelse (68 millioner innbyggere) og viktige geopolitiske plassering. Kypros-spørsmålet er her av stor betydning, i den forstand at dersom man ikke kommer fram til en avtale om denne øyas politiske status, vil EU vedta å ta opp den sydlige greske delen av øya som fullverdig medlem i Utfordringen blir da å unngå at spenningene mellom grekere og tyrkere blir enda sterkere. Målsettingen er å unngå at EU-utvidelsen fører til ytterligere spenning i det indre Middelhav. 5 Spenningen mellom det atlantiske og det europeiske blir enda tydeligere når man samtidig må innse at EU er en annen type sikkerhetspolitisk aktør enn NATO. Medlemsstatene i EU er selvstendige stater, men har avgitt deler av sin suverenitet til overnasjonale institusjoner som har anledning til å fatte vedtak med direkte virkning i medlemslandene. EUs fremste kjennetegn som sikkerhetspolitisk aktør er at EU råder over et bredt spekter av virkemidler, fra politiske og økonomiske virkemidler til det sikkerhets- og forsvarspolitiske. Dette innebærer også at EU er et langt tettere og mer forpliktende fellesskap enn det NATO er. EU skiller seg fra NATO ved først og fremst å være en europeisk sivilmakt, der militære virkemidler bare er en del av et større hele for å kunne håndtere utfordringer og problemer. Selv med ESDP vil EU fremdeles være en sivil aktør. Dette understrekes blant annet i flere taler som EUs høytstående representant for Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), Javier Solana, har holdt (Larsen 2002). Tyrkisk F16-pilot viser frem det tyrkiske og det tyrkisk-kypriotiske flagget, etter at Hellas landet fire kampfly på Sør-Kypros våren Forholdet mellom Hellas og Tyrkia gir store utfordringer for kommende EU-utvidelsen. Foto: Reuters/Scanpix/Fatih Saribas Striden mellom Hellas og Tyrkia har også ført til problemer i samarbeidet mellom EU og NATO, og EU har ennå ikke fått såkalt sikret tilgang til NATOs fellesressurser i forbindelse med utførelsen av ESDP. Problemet er i hvilken grad de europeiske NATO-land utenfor EU skal ha innflytelse over militære operasjoner igangsatt av EU, når EU velger å ikke dra nytte av felles NATO-ressurser.

6 6 Klarer EU å håndtere 27 medlemsland? Selv om problemstillingene nevnt over er sentrale nok, er det likevel to ting som er av spesiell betydning når en i dag studerer EUutvidelsen. Det ene problemet er knyttet til finansieringen av fellesskapsmidlene, der den felles landbrukspolitikken og strukturfondene er blant de største utgiftspostene på EUs budsjetter. Selv om ikke alt er avklart, ser det nå ut til at de tiltredende stater ikke vil få dra full nytte av fellesskapsmidlene før etter EUs forhandlingsopplegg med søkerstatene går ut på at de nye land ved tiltredelsen bare vil få 25% av den støtten de nåværende medlemsland får. Kaotisk gruppefotografering under Den europeiske konferansen i Nice, desember Her deltok EUs medlemsstater og alle søkerstatene. Er EU sterkt nok institusjonelt til å håndtere en medlemsmasse på nærmere 30 stater? Foto: EPA/Scanpix/Georges Gobet Den andre store utfordringen er om EU er sterkt nok institusjonelt til å håndtere en medlemsmasse som er dobbelt så stor som den nåværende. Etter ja-flertallet i Irland i folkeavstemningen 19. oktober 2002, er det klart at Nice-traktaten vil tre i kraft. Formålet med denne traktaten er å gi EU det institusjonelle grunnlag for et EU bestående av inntil 27 stater. Nice-traktaten inneholder nye bestemmelser om stemmevektsfordelingen i Unionsrådet, der man nå vil ta større hensyn til befolkningssammensetningen. Man har også satt et øvre tak på størrelsen på Europaparlamentet til 732 plasser. De største statene har også måttet gi fra seg den ene av sine to kommissærer i Europakommisjonen. For Europakommisjonen er det nå fattet et prinsippvedtak om at antallet kommissærer skal være mindre enn antallet medlemsstater. De endelige beslutninger om Europakommisjonens størrelse vil bli fattet når EU får en medlemsmasse på 27 stater. For å kunne fatte vedtak nå må man både ha det nødvendige stemmevekttall, og ha et flertall av medlemslandene med seg. I tillegg kan et medlemsland kreve å få kontrollert at de land som har stemt for et forslag, har 62% av EUs befolkning i ryggen. EUs selvstendighet overfor USA Nice-traktaten styrket EUs autonome rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området, og fjernet de gamle formuleringene om at Den vesteuropeiske union (VEU) skulle være en integrerende del av EU. Det er her kimen til uenighet med USA kommer til uttrykk, nettopp på bakgrunn av at EU ønsker å definere seg som en autonom enhet i forhold til USA, men som likevel inngår i et nært samarbeid med supermakten. Autonomien i forhold til USA kommer også til uttrykk i form av at EU er en annerledes sikkerhetspolitisk aktør, der anvendelse av utradisjonelle virkemidler er sentralt. Bidrag til nasjonsbygging, sivilt-militært samarbeid og gjenoppbygging av sivil administrasjon er de klareste sikkerhetspolitiske virkemidler fra europeisk side. Dette er en annerledes prioritering enn hos amerikanerne, som i meget sterk grad har militarisert sin sikkerhetspolitikk, og der militærmakt i form av fredsbevarende operasjoner ikke står høyt på dagsordenen (Ulriksen 2002). Veivalg? EU og NATO fremstår som to svært forskjellige organisasjoner, som gir to ulike svar på europeisk sikkerhet og samarbeid ved innledningen til det 21. århundre. EU-utvidelsen angir et perspektiv på europeisk sikkerhet der EUs rett til å fatte autonome avgjørelser vektlegges, og der sikkerhetspolitiske virkemidler har et ikke-militært tilsnitt. Dette kommer fremdeles til uttrykk, til tross for at EU gjennom ESDP nå har fått en militær dimensjon. NATO vil selvfølgelig også omformes som følge av den forestående østutvidelsen. Dette er likevel en østutvidelse der USA ønsker å beholde lederskapet, og der ønsket om å engasjere de europeiske allierte i USAs globale strategi fremstår som vesentlig.

7 Tilsynelatende er dette et problem for EU, i kraft av at den atlantiske orienteringen står svært sterkt i Sentral- og Øst-Europa. Samtidig skal man ikke undervurdere betydningen av den europeiseringsprosess som et medlemskap i EU vil innebære. Integrasjonen i EU vil dermed bidra til å omforme identiteter og interesser, der læring og etablering av nye praksiser for utøvelsen av politikk er viktige momenter. Brytningen mellom det europeiske og det atlantiske vil i særlig grad berøre land som Estland, Latvia, Litauen, Slovakia og Slovenia, da disse landene blir medlemmer av EU og NATO omtrent samtidig. Vi kan dermed se for oss en europeisering av de sentral- og østeuropeiske lands sikkerhetspolitiske identiteter, noe som ytterligere vil bidra til at NATO omformes i retning av en organisasjon som er i EU-prosessens gravitasjonsfelt (Sæter 1999). NATO vil selvsagt ikke bli gjort irrelevant og vil fremdeles utgjøre det institusjonelle bånd mellom USA og Europa. Men østutvidelsene av både EU og NATO synes i sum å støtte opp under en prosess der europeisk sikkerhet og integrasjon baseres på EU-prosessen. Dette vil også utgjøre en utfordring for Norge i kraft av dette landets tradisjonelle atlantiske orientering. Jo viktigere EU-prosessen blir for organiseringen av europeisk sikkerhet, og jo mer EU i realiteten blir den europeiske pilaren i NATO, i desto sterkere grad må Norge orientere sin sikkerhets- og forsvarspolitikk i retning av EU-prosessen. Dette vil ikke innebære at man skal gi opp sin prioritering av forholdet til den atlantiske ledermakt, men at veien til Washington i økende grad vil gå via EU. 7 Norsk kjøretøy under NATO-kommando i Kosovo Hva vil det ha å si for Norge dersom sikkerhetsprosessene i Europa baseres på EU-utviklingen fremover? Foto: Forsvarets mediesenter/tomas Moss

8 w w w. F F I. n o Forsvarets forskningsinstitutt, Instituttveien 20, Postboks 25, 2027 Kjeller, telefon A - P O S T Referanser FOKUS nr 2 november 2002 design/produksjon opplag 2000 ISSN Deutsch, Karl (1957): Political Community and the North Atlantic Area, Princeton University Press EU (2002): Towards the enlarged Union Strategy Paper and Report of the European Commission on the progress towards accession by each of the candidate countries, Commission of the European Communities, Brussels, October 9 th 2002 IE (2002): EU defence challenged by NATO Response Force Plans, Integrare Europeana, http: //europa.yam.ro/news_cv/2002/octombrie/07/ 1.html Keohane, Robert O (1989): International Institutions and State Power Essays in International Relations Theory, Boulder, Colorado: Westview Press Kjølberg, Anders (2002): Russland og terrorismen, Fokus nr 1/2002, Forsvarets forskningsinstitutt Larsen, Henrik (2002): The EU: A Global Military Actor?, Cooperation and Conflict 37 (3) Nato (1995): Study on NATO Enlargement, NATO, Sæter, Martin (1999): Europeisering av sikkerhetspolitikken OSSE og NATO i EU-prosessens gravitasjonsfelt, /Rapport-99/04175, Forsvarets forskningsinstitutt Ulriksen, Ståle (2002): Det militære Europa, i Pernille Rieker og Ståle Ulriksen (red.): EU En annerledes supermakt?, NUPI (kommer) Artikkelforfatter Bjørn Olav Knutsen er utdannet statsviter og bedriftsøkonom. Han har vært ansatt som forsker ved siden Hans faglige interessefelt er europeisk sikkerhetspolitikk og integrasjon, studier av NATO og de transatlantiske relasjonene. Han har skrevet en lang rekke artikler og rapporter om disse emnene, og har forelest om sikkerhetspolitikk på Forsvarets skoler og på Universitetet i Oslo. I 2000 var han gjesteforsker ved Den vesteuropeiske unions sikkerhetspolitiske forskningsinstitutt i Paris. Kontaktinformasjon Forsvarets forskningsinstitutt Postboks 25, 2027 Kjeller E-post: ffi@ffi.no Telefon: Militært nummer s hjemmesider: Faglig ansvarlig for dette nummeret er Thomas Hegghammer e-post: thomas.hegghammer@ffi.no E-post til Fokus: fokus@ffi.no