HVA SKAL VI GJØRE MED SKOLEN? Noen morgenbetraktninger ved mentorsamlingen på Hotell Opera november Av Trygve Bergem

Transkript

1 HVA SKAL VI GJØRE MED SKOLEN? Noen morgenbetraktninger ved mentorsamlingen på Hotell Opera november 2006 Av Trygve Bergem Bekymringsmelding Begrepet bekymringsmelding eksisterer ikke i det pedagogiske vokabularet. Det er hentet fra barnevernet. Ikke desto mindre kan resultatene fra årets elevundersøkelse best betegnes som en bekymringsmelding. Det er den som er bakgrunnen for det spørsmålet som er stilt ovenfor: Hva skal vi gjøre med skolen? I de neste minuttene vil det komme flere spørsmål enn svar skal sies. Det må være lov å gjøre det slik, selv om Ibsenåret er slutt. Jeg har dessuten fått klar beskjed om at betraktningene skal være til ettertanke. For sikkerhets skyld kan jeg berolige dere med at jeg for min egen del har jeg aldri vært inne på å avskaffe skolen. Det var imidlertid jusprofesoren og kriminologen Nils Christie inne på da han i 1971 lanserte sine lille bok med tittelen Hvis skolen ikke fantes. Underforstått kunne vi ha klart oss like godt, eller kanskje bedre uten skole? En spennende tanke vil noen si, selv om den ikke var original. Amerikanerne hadde for lengst lansert begrepet deschooling. Nok om det. Nils Christie sparket både hit og dit. Han var særlig opptatt av byråkratiseringen av skolesektoren og at oppbevaring var skolens viktigste funksjon. Dessuten hadde han et kort og konsist svar på hva som ville skje hvis skolen ikke fantes. Da ville mye bli annerledes, påstod kriminologen. Det var faktisk alle enig i. Så langt Christie. Siden er det få, hvis noen som dristet seg frampå med en så radikal løsning på skolens problemer. I sin statsrådstid antydet Kristin Clemet stille og forsiktig at det kanskje kunne være fornuftig å forkorte skoleløpet. Det har blitt veldig langt. Den tanken fikk hun ikke gjennomslag for, og hun trakk seg raskt tilbake på det punkt. For min del synes jeg at det kunne ha vært en meget god tanke! Helsetilstanden i skolen Vi skal gå tilbake til bekymringsmeldingen. Det er sikkert langt flere enn meg som er bekymret over helsetilstanden i skolen. Da Dagbladet 30. oktober i år presenterte resultatene fra Elevundersøkelsen 2006 kunne den fortelle at det er Kaos i norsk skole. I en presentasjon som går over flere sider kunne avisen forkynne at elever har avsagt en nådeløs dom over skolen. Anklagene mot skolen er mange og alvorlige. Elevene vet ikke hva

2 de skal arbeide med i de ulike fagene, arbeidsmetodene er kjedelige, det er mye bråk i timene, elevene forstyrrer hverandre og motivasjonen er ikke høyere enn at de så vidt holder det gående. En av fire elever blir mobbet, og lærerne har en tendens til å snu ryggen til når noen blir plaget. Da jeg leste Dagbladets oppslag første gangen tenkte jeg som så. Det må være i skolevesenet som i helsevesenet. Jo, mer penger som sprøytes inn, jo lengre og sterkere blir elendighetsbeskrivelsene. Det er i alle fall det inntrykket vi sitter igjen med etter de mange oppslagene avisene gjennom lang tid har hatt om begge vesener. Jeg lurer unektelig på hvor mye som er sant av det som sies. Hva forteller egentlig tallene og diagrammene oss? Det bildet som avtegner seg på netthinnen er langt fra flatterende. Det er tvert i mot skremmende. Etter at jeg hadde lagt fram meg Dagbladet lastet jeg i neste omgang ned den offisielle rapporten som Utdanningsdirektoratet har lagt ut. Det er fremragende forskere som står bak den undersøkelsen som er gjort, så jeg ville se om de tegnet et annet bilde av situasjonen i skolen enn det Dagbladet gjorde. Men for engangsskyld, unnskyld at jeg sier det, så ser det ut til at Dagbladet er ganske så etterrettelig. Det er forståelig at Utdanningsdirektoratet i sin rapport om undersøkelsen prøver å dempe inntrykket av det som kan virke aller mest betenkelig og skremmende. Det understreker eksempelvis at det både er mulig og nødvendig å skille mellom faglig trivsel og sosial trivsel. Den faglige trivselen er knyttet til innholdet og organiseringen av undervisningen. Sosial trivsel henspiller på elevenes forhold til medelevene. Direktoratet understreker at det ikke er så mange elever som klager på forholdet til med-elevene. Den sosiale trivselen er heller ikke så viktig når det kommer til stykket, fordi den statistisk sett - bare i liten grad synes å innvirke på de faglige prestasjonene. Da er det langt mer bekymringsfullt med den faglige trivselen. Den representerer faktisk et problem. Det kan ikke direktoratet benekte. En stor prosentandel av elevene sier at de kjeder seg, at de blir ikke tatt på alvor, og at de alt for sjelden blir spurt til råds. Midt oppe i det triste og bekymringsfulle påpeker Direktoratet gjentatte ganger at det skjer mange spennende ting i skolen det eksperimenters med nye og utfordrende arbeidsformer, men beklageligvis rynker elevene bare på nesen. Bare en av fem synes de virker spennende og utfordrende. Under lesingen av rapporten fikk jeg umiddelbart en assosiasjon til John Dewey den store amerikanske guruen som de aller fleste trykker til sitt bryst uansett ståsted og stand. Han sa ved en anledning følgende: Teaching is to learning, as selling to bying. Kan vi 2

3 være gode selgere selv om ingen kjøper det vi tilbyr? Det synes å være betimelig å stille det spørsmålet i den situasjon skolen nå befinner seg i. Kan det være på tide å fornye assortimentet når vi år etter år brenner inne med varene? Det som er aller mest bekymringsfullt når det gjelder skolens helsetilstand er nemlig, etter min mening, at det ikke er mulig å se tegn til bedring! Hvorfor lykkes vi ikke bedre enn vi gjør? Det er ikke noe galt med ambisjonene. Skolepolitikerne sikter egentlig veldig høyt. I Kunnskapsdepartementets faktablad om St. meld. 30 Kultur for læring, gjentas det nok en gang, at Norge har de beste forutsetninger for å skape verdens beste skole. Høyere er det ikke mulig å legge lista. Skolen er tilgjengelig for alle; vi har de pengene som trengs; det er faktisk få land som investerer mer penger i utdanningssektoren. Svært mange i dette landet har høyere utdanning, og i vår høyt utdannede befolkning er det små sosiale forskjeller. Dessuten er det tilsynelatende bred politisk enighet om skolens mål. Hvor dypt enigheten stikker, sies det lite om, og det kunne ha vært et spennende diskusjonstema, men det må ligge denne gangen. Er det lærerne som svikter? Det er et inntrykk mange sitter igjen med etter at løssalgsavisene i årevis har rakket ned på lærerne. De mangler etter sigende det meste. Situasjonen i skolen har ikke blitt noe bedre av dette. Tvert i mot. Kritikerne har i betydelig grad lyktes med å undergrave tilliten til lærerne, og det er meget beklagelig. Tillit må lærene ha for å kunne utføre det oppdrag de har fått. Tillit er dessuten noe en må gjøre seg fortjent til. Verken tillit eller respekt kan kjøpes eller tildeles, selv flere politikere har lovet at de vil gi lærerne tilbake den tillit de har mistet. Derfor er det både gledelig og nødvendig å understreke at det store flertallet av norske foreldre faktisk er godt fornøyd med skolens lærere. Tre av fire foreldre med barn i skolen hevder, at de er fornøyd, eller so gar meget godt fornøyd med de lærerne som barna deres har. Lærerne gjør en utmerket jobb, de er engasjerte, lojale og strekker seg ofte lenger enn de må. Foreldrene gir faktisk lærerne en meget god attest, når sant skal sies. Det betyr langt i fra at alt er såre vel. Lærerne sliter fortsatt med å gjenreise den tillit de har mistet. Jeg har stadig oftere i de senere årene spurt meg selv hva det faktisk kan være som danner grunnlaget for mistilliten til skolens lærere. At lærernes sosiale status har sunket er kjent, men de gjør ikke nødvendigvis en dårligere jobb fordi om de ikke lenger rangerer som nr. tre på 3

4 den sosiale rangstigen etter lensmannen og presten. Heller ikke disse har beholdt særlig mye av den respekt og autoritet som de tidligere hadde når sant skal sies. Det er faktisk meget få autoritetspersoner igjen i vårt postmoderne samfunn. Har vi saget over den greina vi sjøl har satt oss på? Er det vår egen opplevelse av å ha mistet styringen over vårt eget liv og våre barns liv, som gjør at vi er på febrilsk jakt etter syndebukker? Er det derfor vi erklærer lærerne som tapere og tilkortkommere? Jeg tror faktisk at det kan være grunnlag for å finne støtte for en slik hypotese. Har vi lagt lista for høyt? Det har lenge vært forventet lærerne skal være nasjonens livreddere. Skolen og dens lærere skal være beredt til å trå til når andre samfunnsinstitusjoner og aktører må melde pass (jf. St.meld. nr ). Lærerne har ikke bare et uttalt ansvar for å utforme et effektivt og inkluderende læringsmiljø. Utformingen av et varmt og trygt oppvekstmiljø er også definert inn i det oppdrag de har fått. Som om ikke det er nok skal de også kompensere både for omsorgssvikt og manglende voksenkontakt i hjem og lokalsamfunn. Dette er langt mer enn lærerne kan makte. Skolen kan heller ikke påta seg et ansvar for at de unges liv er blitt fjernere fra voksnes liv, og rik på informasjon med mangfoldige og motstridende verdipåvirkninger, som det heter i innledningen til den nevnte meldingen. Skolen kan langt mindre alene råde bot på de problemer og skader som denne utviklingen kan ha foranlediget. Skolen har ingen muligheter for å overta ansvaret for alle de funksjonene som et moderne samfunn må sørge for. Ny beredskapsplan Politikerne har selvsagt lenge vært klar over det store og sammensatte forventningspresset som skolens lærere blir møtt med. Det er derfor de nå har utformet en læringsplakat som kan vise lærerne en trygg og sikker vei fram mot det nye kunnskapssamfunnet som lyser som et Soria Moria slott over horisonten. Læringsplakaten skal kort sagt lette lærernes veivalg og prioriteringer. Det er ingen grunn til å tvile på de gode intensjonene med Læringsplakaten. Utformingen og innholdet er det derimot meget god grunn til å vurdere kritisk meget kritisk faktisk. I stedet for konkrete anvisninger om veivalgene er den spekket med honnørord. Ikke minst om alt det fortreffelige som skjer innenfor rammene av et inkluderende læringsfellesskap, der elevene blir tatt på alvor og inkludert i en målrettet dialog om både målene og midlene i skolens virksomhet. Læreplanlitteraturen har alltid vært stappfull av honnørord. Det er derfor mange har spurt om den skal tas på alvor. 4

5 Vi vet nå at resultatene fra årets elevundersøkelse tegner et bilde av situasjonen i skolen som beklageligvis har svært få likhetstrekk med det idealbildet som er uttegnet i Læringsplakaten. Grunnleggende forutsetninger for at den skal kunne fungere er således ikke til stede. Hva gjør vi i en slik situasjon? Vi har lenge visst at det er stor avstand mellom intensjoner og realiteter i norsk skole på dette punkt. Både eldre og nyere skoleforskning tyder på at norske lærere, i likhet med sine kolleger i andre land, har vært lite villige til å la elevene overta mer av styringen i klasserommet når det kommer til stykket. De har rett ut sagt hatt store problemer med å etablere et godt samarbeidsklima og en god dialog i skolen. På papiret har de vært positive til tanken om at elevene skal ta ansvar for egen læring, men de positive holdningene gjenspeiles bare delvis i deres praksis. I vår sammenheng ble dette klart og tydelig demonstrert i forbindelse med gjennomføringen av Reform 94. Tanken om elevmedvirkning og prosjektbasert undervisning var pedagogiske grunnprinsipper i denne reformen. I rapporten fra evalueringen av reformen blir det hevdet at lærerne i realiteten var skeptiske til å overlate ansvaret for egen læring til elevene. De var usikre på om elevene var modne nok, og de hadde et inntrykk av at elevene heller ikke var så interessert i å påta seg mer ansvar. Det er mange gode grunner til å spørre hvorfor begge parter forholder seg som de gjør. Med henvisning til den kjedsomhet som rår i skolen, ville det ha vært rimelig å forvente at elevene hadde ivret etter å bli trukket aktivt inn i både planleggingen og gjennomføringen av undervisningen. Det er beklageligvis bare delvis tilfelle. Hva kan Skal skal ikke bidra med i den situasjon som vi befinner oss i? Vi er opptatt både av det som skjer i barnehager, skoler og lokalsamfunn. Det meste henger sammen. Vi er opptatt av de ansvarlige voksne, de tydelige lærerne og betydningen av verdimessige fundamenter som holder. Alt dette er viktig og nødvendig hvis vi ser nærmere på de utfordringer vi står overfor. Hvordan kan vi arbeide på en slik måte at vi setter spor etter oss? Et slikt spørsmål er det helt sikkert mange svar på. For min egen del tror jeg også at vi må løfte blikket opp fra katetret når vi vurderer hva som kan være mest sakssvarende. Den danske psykologiprofessoren, og tidligere dansk barneombud, Per Schultz Jørgensen, taler om at det har skjedd et kulturelt oppbrudd i samfunnet, og han betegner 5

6 informasjonssamfunnet som et risikosamfunn. Han påstår at oppbruddet har hatt en uoverskuelig betydning for arbeidet i skolen. Hans bekymring handler ikke minst om presset mot det verdigrunnlaget skolen tradisjonelt har bygd sin virksomhet på. I det åpne informasjonssamfunnet er det skapt en skepsis til en rekke antakelser som tidligere ble tatt for gitt, og den skepsisen har reist tvil om legitimiteten av det oppdrag skolen har fått. Det er ikke lenger innlysende hva skolen skal formidle, hevder Jørgensen og han peker samtidig på de betenkeligheter som kan knyttes til det forhold at skolens læringsrom for lengst er sprengt. Stadig mer av de unges læring foregår i et åpent universelt rom som ingen kan styre. I dette åpne rommet er det ingen ansvarlige oppdragere. Aktørene i det åpne læringsrommet overlater ansvaret for alle valg til de som er mottakere i et kunnskapsrom som både er grenseløst og kaotisk. - Vi har grunn til å tro at utviklingen i vårt eget land har klare likhetstrekk med de som kommer fram i Schultz Jørgensens analyse. Derfor er det både beklagelig og betenkelig at leddet om etisk kompetanse ikke er drøftet eksplisitt i Læringsplakatens prinsipper. Det ble lagt inn under behandlingen i Stortinget. Det er et svik mot elevene at vi ikke vurderer hvordan vi kan lære dem forskjell på rett og galt! Mer enn noen gang tidlige i vår historie har de behov for hjelp til å bygge et sikkert fundament for sin egen vekst og utvikling. De kan ikke bli overlatt til seg selv når de konfronteres med de store og viktige verdivalgene. Politikerne burde egentlig bekymre seg for noe langt mer enn ferdighetssvikt i de sentrale skolefagene. Skolen har et uttalt ansvar for hele mennesket. Dette ansvaret er faktisk blitt klarere uttegnet i det gjeldende Læreplanverket enn i noen av de tidligere læreplaner vi har hatt. Men det synes å være et åpent spørsmål hvor stor vekt de virkelig mer at skolen skal legge på å utvikle det integrerte mennesket. Det er beskrevet med mange og til dels motstridende trekk. Det integrerte mennesket skal bl.a. bibringe vår kulturs moralske fellesgods, dens omtanke for andre og gi eve til å stikke sin egen kurs ; bryte med selvopptatthet og tro på den sterkestes rett og gi styrke til å stå alene, gå på tvers og ikke legge seg flat eller bøye av for andres meninger (Læreplanverket, s.49). Hva skal vi gjøre med skolen? Jeg misunner de mange som mener at de har svaret på det spørsmålet, men jeg er ikke overbevist om at alle svarene er like gode og like godt begrunnet. Jeg heller og mer og mer til at løsningene ikke bare må søkes i skolen, men like mye i storsamfunnet utenfor. Vi må alle være villige til å ta ansvar for det kaos som eksisterer i skolen og gjøre vårt for å skape orden. 6