Hege Gjessing: Åpningstale. Landsstyremøtet 2015, Trondheim. Kjære Landsstyre

Transkript

1 Hege Gjessing: Åpningstale. Landsstyremøtet 2015, Trondheim Kjære Landsstyre Velkommen til Landsstyremøte Jeg er veldig glad for å være her sammen med dere og for at dere alle sammen har kommet hit for å sitte i denne salen fra morgen til kveld i tre dager, og diskutere hvordan vi kan være med på å skape en enda bedre helsetjeneste, som kan være til hjelp for enda flere mennesker. Tusen takk til Marte og resten av arrangementskomiteen i Sør-Trøndelag Legeforening som har jobbet natt og dag for å få alt i orden til møtet. Vi må jo innrømme at det satte en ekstra spiss på alt sammen at Trondheim er den nye Nobelbyen, og vi kjenner alle på stor stolthet over at Norge, NTNU og ekteparet Moser faktisk har fått Nobelpris. Det er sannsynligvis vanskelig å påvise en direkte sammenheng fra Legeforeningen til Nobel-prisen, men det er altså sånn at Marte Walstad er Nobelprisparets nærmeste nabo. Angivelig er det slik at Moser er de eneste i nabolaget som har egen gartner. De andre naboene tenker som så at det er både viktig og gøy og plante og klippe selv, men at akkurat denne prioriteringen er ok, tross alt. For min del er fire år som president i Legeforeningen nesten over. Å innse det, de faktiske forhold, fikk meg til å tenke. Hvilken betydning har det hatt? Jeg vet godt hvilken betydning det har hatt for meg. Å få være en del at dette fellesskapet som vi er og det arbeidet vi gjør sammen, på vegne av det store legefellesskapet og for helsetjenesten i Norge. Det er ganske enormt, og fantastisk. I åtte år har jeg kjent på takknemlighet for det hver eneste dag. Vi snakker om en stor dose takknemlighet. Dere kjenner jo til at det som skjer da er at hjertet mykner i kantene og blir en god del større. Jeg vil si det samme som Ottar Grimstad, vår kanskje mest Bjørnsonske tillitsvalgte. Da han avsluttet sitt arbeid som leder i Møre og Romsdal Legeforening sa han: «Jeg var i tvil om jeg skulle gjøre dette, fordi jeg trodde man satt inne i Oslo og jobbet for egne interesser, men jeg fant ut noe helt annet». 1

2 Men hvilken betydning har arbeidet ut over det? Hvilken betydning har Legeforeningen i samfunnet? Vi ble stiftet i 1886, to år etter Venstre og Høyre. Dermed er vi kun to år yngre enn parlamentarismen i Norge. Siden det, i alle år, har tre perspektiver stått sentralt: Ivaretagelse av det medisinske fag gjennom forskning, opplæring, fagutvikling. Forbedring av legers arbeidsvilkår, slik at mange nok studerer medisin og blir leger og fortsetter å være leger et helt yrkesliv. Og det tredje: Arbeid for økt likeverdighet i helse og mindre forskjeller gjennom kamp for god folkeopplysning, vaksiner og annen forebygging. Og rettferdig fordelte helsetjenester til alle. I 1918 etablerte Legeforeningen, og det var vi som gjorde det,13 medisinske spesialiteter. I dag har vi 45. I 1973 etablerte vi egen spesialitet i allmennmedisin, 12 år før myndighetene. Og i år foreslår regjeringen at den skal bli obligatorisk for alle fastleger. Det er et viktig gjennombrudd. Det har tatt 40 år til sammen og er et godt eksempel på at Ting Tar Tid. For å si som Frida med hjertet i hånden; «Den som gir seg er en dust». Det enkle faktum er at vi i alle år har insistert på å ivareta treenigheten fag, fagforening, helsepolitikk, og aldri, noen gang har veket på det. Selv når det stadig vekk har kommet forsøk på å splitte områdene fra hverandre, eller splitte foreningen ved å si at han ikke får snakke om det, hun kan kun diskutere dette her. Det er nøkkelen til vår styrke. Vi forstår hvert av de tre områdene og vi forstår sammenhengene mellom dem. Det gir oss en sterk og stødig faglig tyngde bak våre standpunkt. I en tid hvor alle fagforeninger og hovedsammenslutninger er under press blir Legeforeningen regnet som en av de mest solide. I 2015 er kun halvparten av alle arbeidstagere i Norge fagorganiserte. Vår oppslutning er 97 prosent. Den høye oppslutningen er takket være alle dere som sitter i salen, og alle de andre som har verv i Legeforeningen. Akkurat nå dreier det seg om 5449 verv fordelt på 3357 leger. Og det er takket være alle de som har vært her før oss og som har gjort sin innsats for medisinen og folks helse fra vi ble grunnlagt. Legeforeningen ble stiftet tre år etter at Ibsen skrev En folkefiende, som handler nettopp om en leges kamp for folkehelsen, mot sterke samfunnskrefter. 2

3 Ingen annen Legeforening i verden har like høy oppslutning som oss. Vi har grunn til å være stolte over det. Men det er ingen grunn til å ta det for gitt. Det forplikter oss, og i tiden framover vil det bli viktigere enn før at vi kan vise de unge, de som stiller spørsmålet «skal jeg melde meg inn i Legeforeningen eller ikke», at svaret på det er «ja». Derfor må vi ta signalet om at stadig flere unge allmennleger ønsker fastlønn alvorlig. Næringsdrift gir autonomi og muligheter til justeringer og det skaper mangfold i et monopolisert arbeidsmarked. Unge kolleger må få hjelp av Legeforeningen til å føle trygghet og lyst til å drive næringsdrift. Derfor skal vi jobbe for en bedre grunnutdanning og vi skal diskutere hvordan det kan gjøres her på møtet. Et krav er å utdanne flere leger selv. Norge utdanner nå 60 % av våre egne leger. Vi vil jobbe for flere studieplasser, prosenten bør økes til 85. Og derfor er seieren med faste stillinger for alle leger i sykehus, etter 60 års kamp fra alle de som har blitt avspist med stadig kortere midlertidige stillinger en viktig seier for Legeforeningen. Innføring av faste stillinger starter 1. juli, om 33 dager. Det blir en krevende fase både for tillitsvalgte og ledere, men om noen år vil flere tusen leger føle økt trygghet, mer ansvar, større arbeidsglede, fordi maktbalansene blir sunnere og ytringsfriheten på arbeidsplassene blir sterkere. Denne vinteren har vi hatt møter med tillitsvalgte og ledere i Møre og Romsdal. Alle kjenner konfliktene der som har blusset opp og roet seg ned, og blusset opp igjen gjennom mange år. Det er alltid en fare i slike situasjoner at problemene blir skadelige for pasienttilbudet, for rekrutteringen av leger og sykepleiere, og for det helt nødvendige samarbeidet mellom sykehus i funksjonsfordelingens tid. Bestemoren til en bekjent av meg har flere diagnoser og trenger oppfølging i tre av fire sykehus i Møre og Romsdal. På hennes ganske slitsomme reiser mellom sykehusene i dette fantastisk vakre fylket, er det viktig både for henne og for hennes familie at hun ikke blir en del av uenighetene og må lide som følge av det. For å unngå det må lokalpolitikere ta sitt samfunnsansvar og sørge for at slike konflikter roes ned. 3

4 De forskjellige lokalsykehusdebattene vi har i Norge skiller seg i form og styrke, men alle har en ting felles. En dyp bekymring for nedleggelse av sykehus på grunn av ledelsessignaler som oppfattes uklart. Tilliten får dårlige kår, usikkerhet og uro sprer seg som ild i tørt gress. Folk vet ikke hva de skal tro. Det kan man tåle i korte perioder, men når det blir normaltilstanden blir ansatte slitne og resignerte. De kan velge å jobbe andre steder. Pasienttilbudet settes under press. Mange av de lokale diskusjonene har vart lenge. Vi har laget vår innspillsrapport til Nasjonal Helse- og sykehusplan, som skal komme i oktober, hvor vi anerkjenner behovet for forandringer. Men Helseforetaksreformen i 2002, hvis hovedformål var å sørge for mer ansvar og beslutningsmyndighet lokalt, har ikke bidratt til bedre styring av sykehusene, heller ikke i disse sakene. Tvert i mot opplever mange enda sterkere at spader ikke kalles spader, at planer underkommuniseres og at sykehus styres mot sin egen, langsomme død. Det er vanskelig å vite hva som er sant. Legeforeningens respons på alle tvetydighetene er en krystallklar beskjed. Styringssystemet fungerer ikke. Vi må ha forandring. Regjeringens slagord er forenkling, fornying, forbedring. Ja, vi støtter det. Start med styringssystemene for sykehus. Senterpartiet mener at tiden er inne for at Helseforetakene oppløses. Vår politikk, til nå, er slankere RHFer, mer ansvar til helseforetakene, økt handlingsrom til lokale ledere, og ansvarslinjer det er mulig å forholde seg til. De siste årene har vi bestilt utredninger som har belyst problemstillinger som helseledere og myndighetene ikke alltid har hatt like stor interesse av å få belyst. Dette kan vi gjøre igjen. Hvis vi kan være med på å jobbe frem gode forslag til løsninger på styringsproblemene i norsk offentlig sektor, hvor helse er en av hjørnesteinene, vil Legeforeningen igjen ha bidratt til en viktig forbedring av det norske samfunn. Verdier og etikk ligger som grunnlag i all legegjerning. Som leger har vi ansvar for den enkelte pasient, og vi er en del av en samfunnskontrakt. Samfunnet har rettmessig forventninger til oss. En viktig forventing er at vi gir behandling med høy kvalitet, på en nestekjærlig måte. Pasienter har krav på, så langt det er mulig, å 4

5 oppleve kontroll og oversikt over egen sykdom. Moderne medisin må oppfylle dette. Det er vår plikt, vårt ansvar. I tillegg til diagnostisering og behandling er det medisinske arbeid et arbeid med erfaringer, følelser og tolkninger av mennesker i ekstraordinære situasjoner. Tilstander preget av frykt, tvil, stor usikkerhet. Svært sårbare situasjoner hvor mye står på spill. Alt dette medisinske arbeidet til sammen er den profesjonalismen som skaper tilliten befolkningen har til leger og til helsetjenesten. I en tid hvor flere yrkesgrupper gir helsetjenester, hvor økt likeverdighet mellom pasienter og leger skaper nye politiske føringer, og hvor forskningen hver eneste dag sørger for mer kunnskap og nye løsninger og muligheter har det vokst fram et større behov for en forenende kraft i alt sammen. Medisinsk profesjonalisme blir viktigere enn før. Pasienter kjenner godt igjen dårlige tilbud og verdsetter, forventer og forlanger den beste medisinske ekspertise de kan få. Dette, den medisinske ekspertisen, er kjernen i det å være en god lege. Medisinsk praksis, legearbeidet, utmerker seg og skiller seg ut ved evnen til å ta en beslutning ansikt til ansikt med stor usikkerhet. Leger tar ansvar for disse beslutningene og vi tar ansvar for konsekvensene av beslutningene. Dette skaper trygghet og er grunnlaget for pasientenes tillit til helsetjenesten. Medisinsk ekspertise må bevares og tydeliggjøres når stadig flere tilbud etableres og gis av forskjellige helsearbeidere. Èn forenende kraft er fastlegene og fastlegenes koordinerende rolle. Og da er det merkelig å lese gjennom primærhelsemeldingen og se at det erkjennes at siloer må bygges ned, mens det i praksis foreslås tiltak som fort kan føre til at flere siloer bygges opp. Jeg stiller spørsmålet: "Er dette resultatet av en planlegging som virkelig har satt pasientens behov først?" Helseministerens politiske overskrift er Pasientenes helsetjeneste. Legeforeningen støtter det, men så sier vi at det er for mange hindringer i veien for å få det til. For eksempel stram styring, uklare lederlinjer, rapporteringssystemer som skaper mye plunder og heft, flikking på gammeldagse IKT-løsninger istedenfor utvikling av nye og høyt tempo med press på leger for å sende pasientene ut og videre så fort som mulig. 5

6 Når disse betingelsene fremdeles gjør seg sterkt gjeldende må hver enkelt lege først og fremst fortsette å være pasientens behandler og talsperson. Det gjelder fra dag til dag i de enkelte møtene mellom lege og pasient, og det gjelder for Legeforeningens arbeid, selv om vi noen ganger blir beskyldt for å stikke kjepper i hjulene i jaget etter økt strømlinjeforming og effektivitet. Denne vinteren kom NOU en om prioriteringer. Vi kunne ikke støtte den fordi du som gammel skal føle deg like trygg som før på at du blir godt tatt vare på. Vi mener også at Norge ikke kan sitte på gjerdet å vente på at mange andre land tester ut nye kreftmedisiner før oss, med argumentet om at det er for dyrt. Det er en ansvarsfraskrivelse. For tiden har de aller fleste av de store sykehusene tett opp til, eller over 100 prosent belegg. Mange av fastlegene har flere pasienter på listene sine enn de mener er bra faglig sett. En god kollega ble pasient og havnet midt oppi denne travhelheten. Han fortalte sin historie om operasjonen som hele tiden ble utsatt og bivirkningene han fikk som følge av det. Han kunne ringe rett inn til Legeforeningen og historien hans ble en TV-sak som belyste et generelt problem. Det er mange pasienter der ute som ikke har noe sted å ringe. Beleggsprosenten i sykehus må ned. Antallet fastleger må opp. Legeforeningen tror på god ledelse, teamarbeid, samarbeid, retningslinjer, kvalitetsregistreringer. Flere leger er på vei tilbake i lederjobber og det er i seg selv en seier for Legeforeningen. Registre utvikles og det gjøres viktig og godt arbeid med det. Det vi ikke tror på er omorganiseringer og omlegginger på dårlig faglig grunnlag. Helsedirektoratet har i sin utredning om spesialistutdanningen foreslått at en betydelig del av leger i spesialisering ikke trenger bakvakt og at det er greit å kutte ned på den mest spissede delen av spesialiseringen. Dette er galt, det er et innsparingsforslag og det er mot alle faglige råd. Legeforeningens 45 fagmedisinske foreninger er de beste til å sette medisinske standarder, og de beste til å oppdatere prosedyrer og retningslinjer. Helsedirektoratet kan ikke gjøre dette alene fordi oppdraget deres er mer overordnet enn det. 6

7 Det ligger bunker med offentlige retningslinjer og veiledere rundt omkring på mørke bøttekott og samler støv fordi de er utdaterte og ikke til å stole på. Noen veiledere utmerker seg og er blanke og slitt ut fordi de brukes hver dag. De er typisk laget av våre fagmedisinske foreninger. Dersom direktoratet legger til rette for godt samarbeid vil man kunne pusse støv av mange flere veilederne. Behovet er stort. Våre fagmedisinske foreninger står klare til å ta et større ansvar for dette og til å fortsette med å gi godt begrunnede faglige råd om framtidens spesialistutdanning. Så hvilken betydning har Legeforeningen hatt de siste årene? Jeg tok en oppsummering på noe av det vi har gjort. Det er en liste: Vi har lagd eller fått lagd rapporter om: Sykehusbygg og helseøkonomi, IKT, eldreomsorg, psykiatri og rus, grunnutdanning, Nasjonal Helse- og sykehusplan, opptrappingsplan for fastleger, Legevakt, Folkehelser, Medisinsk forskning og framtidens spesialistutdanning. Vi finner igjen formuleringene våre der beslutninger tas. Vi har avverget et fastlegeopprør, som ville vært helt på sin plass, pasientenes tilgang til legene ble truet. Vi har endret turnustjenesten, vedtatt overgang til hovedspesialiteter i indremedisinske og kirurgiske fag. Vi har etablert og fått godkjent ny spesialitet i rus og avhengighetsmedisin. Vi har laget kompetanseområder i alders- sykehjemsmedisin og allergologi og 350 leger holder på eller er ferdige med disse. Smertemedisin kommer snart. Vi har vært involvert i fire høyesterettssaker og vunnet tre av dem. Saken vi tapte var den om faste stillinger og vi vant likevel den saken. Vi har forhandlet fram nye og bedre vilkår for leger i sykehus, leger i kommuner og leger på legevakt. Vi var med på å bringe opp helse som hoveddiskusjon i forrige valgkamp og akter og gjøre det igjen i høsten kommunevalgkamp. Vi har jobbet hardt for bedre relasjoner mellom ledelse og ansatte ved UNN og for mer hensiktsmessige ledelsesstrukturer i sykehusene i Helse Sør Øst. Vi har etter mye arbeid fått Helseministeren med på at det skal bli flere avtalespesialister. 7

8 Vi har fått kvinner til å gå i 8.marstog. Det er kanskje litt upresist å ta æren for det. Men dette skjedde som følge av at Legeforeningen tok tak i en vanskelig sak om grensene for samvittighet, og det kommer til å komme flere sånne saker og det er helt nødvendig at vi diskuterer dem. Så har vi startet kurs for legeledere i sykehus, som også snart skal tilbys legeledere i kommunene. Og etablert Legeforeningens lederpris, som skal deles ut her på Landsstyremøtet etterpå. Det er 5. gang den deles ut, og den skaper forståelse og stolthet for en veldig viktig del av legearbeidet. Legeforeningen jobber også internasjonalt gjennom de internasjonale foreningene blant annet for å sikre høy yrkesetikk og økt trygghet for helsepersonell som er i konfliktområder. Verdens legeforening var denne våren samlet i Oslo, for første gang på 40 år. Og vi har mange kolleger som reiser ut for å bidra der det er behov. Det siste året har vi blitt minnet på hvor viktig dette er gjennom oppblussinger på Gaza, Ebolautbruddene i Afrika og sist nå jordskjelvene i Nepal. I salen sitter Jannicke Mellin-Olsen som har brukt utallige dager og netter på å reise verden rundt for å bygge kunnskap og helsetjenester, og vi har flere som henne. Alt dette gjør vi fordi vi vil noe. Vi vil skape en bedre helsetjeneste som er til hjelp for flere mennesker. Vår side av samfunnskontrakten er at vi skal kunne jobbe i systemer som støtter, legger til rette for og som bygger opp, ikke bryter ned grunnleggende medisinske verdier og faglighet. I bunnen av alt vi gjør ligger vi vår felles medisinske kompetanse, våre erfaringer og visjoner. Legeforeningens tillitsvalgte tenker gjerne ut nye og friske ideer, samtidig som vi verdsetter all den erfaringen medisinen har bygget opp jevnt og trutt gjennom mange, mange år Fra vi ble dannet, og hele veien fram til nå, har vi alle sammen - sammen lagt vekt på å kjenne til fortiden vår og forsøke å forstå den samtiden vi er en del av, nettopp for å kunne forbedre framtiden. Så da gjenstår det bare å ønske oss alle: Godt Landsstyremøte! 8