Kring prosjektet Norrlands tidiga bebyggelse Johansen, Arne B Fornvännen 1979(74), s

Transkript

1 Kring prosjektet Norrlands tidiga bebyggelse Johansen, Arne B Fornvännen 1979(74), s Ingår i: samla.raa.se

2 Debatt Kring prosjektet Norrlands tidiga bebyggelse Denne debattartikden er skrevet på grunnlag av: Christian Meschke, Early Norrland 3 Early Norrland sites on the Umeälven. A study of a Cultural-historical Survey. Kungl. Vitterhets-, Historie- och Antikvitetsakademien. Stockholm ISBN s. Prosjektet "Norrlands Tidiga Bebyggelse" (NTB) var et pionérprosjekt, i likhet med de svenske vassdragsundersokdsene etter siste krig. I Norge har vi, etter evne, provd å kopiere begge deler. Hensikten med NTB var å gjennomfore en vitenskapelig bearbeiddse og publisering av materialet fra vassdragsundersokdsene i Norrland. Nordiske arkeologer gleder seg över at publiktsjonene nå begynner å komme, og at produksjonstakten er hoy. Feltundersokdsene var stort sett avsluttet da NTB begynte sitt arbeid. Det er alltid en utakknemling oppgave å ta fatt på et arkeologisk materiale som en selv ikke har hatt hand om fra begynnelsen. Dette har nok også NTB fått merke. Jeg vil se på Christian Meschkes bok fra 2 synsvinkler: a) Boken på dens egne premisser. b) Boken i et videre perspektiv. a) Boken på dens egne premisser. Etter det gjennomsyn jeg har gjort, er boken först og fremst klar og konsekvent. Hensikten med den klargjores i "Preface" bl. a. slik: "A systematic review of the sites was jugded necessary right from the beginning. The material now presented consists of a catalogue and a topographical method study. The chief purpose of this book is to give a comprehensive picture of the prehistoric find situation as it is known from surveys along a Norrland river. Special emphasis is laid on the presentation of the archaeological material against the background of the topographical and geological conditions. The author intends to continue the processing of this material in a låter work." Boken har to hoveddder. Den förste, som omfatter kapitlene 1-6, gjor rede for det begrepsapparat og den metode som er brukt. Denne delen er på i alt knapt 50 sider. Bokens annen del omfatter kapittel 7 (Catalogue) og er på omtrent 260 sider. Forfatterens redegjordse for begrepsapparat og metode gjor at katalogen er uvanlig entydig i sin formidling av informasion. Når vi på s. 97 får vite at lokaliteten Tärna no. 41 ligger "on a straight beach on the left hand of Umeälven by the head of a rapids", og vi ser at den inneholder bl. a. "1 residual produet", vet vi allerede mye, fordi de fleste av begrepene har fått seg tillagt klar mening på förhand, slik som f. eks. "residual produet". Her kan det Hkevel innvendes at leseren forutsettes å kjenne på förhand det klassifikasjonssystem for artefakter og bergarter som NTB utarbeidd. Riktignok gis det en innforing i systemet i kap. "Finds" s. 16, men den er for kortfattet. Jeg savner også en kommentar til systemet, bl. a. ut fra de erfaringer som er gjort med det i praktisk bruk. Fra egen praksis har jeg bl. a. upplevd at systemet kan gi store forskjeller i klassifiseringsreultatet, alt etter hvem som har utfört klassifiseringen. Skal en ikke få falske resultater, krever systemet derfor mye tilsyn og veiledning. Grunnen til at NTB fant det nodvendig å utvikle sitt eget klassifikasjonssystem for steinartefakter, har nok hovedsakdig vaert misnoye med den mangel på definisjoner og klarhet som har preget arkeologien også i Norden. Når vi fikk vite at det var 50

3 Debatt 127 flekker på en boplass, visste vi ikke hva som lå i begreppet "flekker" og slett ikke hva det ovrige materialet besto av. NTB-systemet har bedret noe på dette forholdet. At heller ikke dette gir full entydighet, skal ihvertfall ikke Meschke kritiseres for. Arbeidet med å formidle data entydig til leseren er også fort över på topografien (kap. 3) der forfatteren tar i bruk en klassifiseringsmetode han har utviklet selv. Her får vi definert hva han legger i begreper som "sloping beach", "beach scarp", "peninsula" og "river lake". I kap. 4 tar forfatteren for seg funnlokalitetene på samme maten. Det er her vi får definert "dwelling site", "agglomeration of dwelling sites", "find spöts" og "depots". Litt kuriöst og unodvendig synes begrepet "MEN" å vaere. Det betyr nemlig "Man in Early Norrland". Jeg synes dette smaker litt av overdreven kategoriseringsiver. Boken har mange gode bilder; og de kunne vsert flere. De gir en informasjon långt ut över det som kan formidles, selv med det veldefinerte begrepsapparat forfatteren bruker. I billedtekstene river han seg også av og til los fra de restriksjoner NTB-begrepsapparatet legger på ham. Jeg gleder meg f. eks. ved Meschkes tekst til fig. 81, s. 206, der jeg får vite at "The features which influenced the choice of site were favourable water and land Communications, e.g. ridges linking up with rivers and lakes, and suitable terrain, such as easily drained shores. Other factors of importance are exposure to sunlight, access to game and fish and to raw material for implement manufacture. The river valley in the Rusfors damming area fulfils many of these conditions." Kanskje er dette viktigere kulturhistorisk informasjon enn mye av det forfatteren klarer å formidle ved hjdp av NTB-systemet? Jeg har funnet bare få feil i boken: På s. 1 henvises det til Meschke 1968 uten at denne avhandlingen står oppfort i litteraturlisten s Med så få henvisninger burde en kunne unngå slike feil. Forfatteren bruker en meget spesiell definisjon av "artefakt" (s. 3): "Any object made by man for subsequent use. The term includes finished artides, half-finished artides and retouched flakes, but not cores and unrdouched flakes." Definisjonen kan sdvsagt ikke sies å vaere feil, men avviker ihvertfall fra vanlig språkbruk. "Artefakt" bor vaere det vide begrep som omfatter alle gjenstander som har fått sin form endret av mennesker. Hva skal en bruke som fellesbegrep for alle menneskeprodukter dersom en ikke har "artefakt"? Noen få trykkfeil er registrert (e.g. s. 36). Helhetsinntrykket er at Meschke, innenfor rammen av NTB's publiseringsplan, har klart å formidle mye og klar informasjon om sporene etter mennesker längs Umeälven. b) Boken i ett videre perspektiv. I "Preface" er Meschke skeptisk til nytten av det arbeid som er nedlagt: "The processing so far completed indicates that there is some doubt as to whether the investigation material per se is sufficient to allow the scientifically relevant conclusions on chorological, chronological and ecological connections which were originally intended". Jeg tror hans skepsis er vel begrunnet. Arsaken er först og fremst at NTB har hatt en struktur som samsvarer dårlig med det som reelt föregår når ny kunnskap produseres. I hvilken grad dette skyldes at NTB ble styrt f. eks. av det faktum at feltarbddet allerede var utfört, skal jeg ikke berore her. Jeg vil bare rette lyset på noen av de sentrale dder av dette problemet: Både Christian Meschkes bok og hele NTB-virksomheten er en klar konsekvens av det arbeidet som har vaert drevet, saerlig i Sverige, i etterkrigstiden for å gjore arkeologien mer "objektiv". Denne bevegdsens ideolog har först og fremst vaert Mats P. Malmer, og dens heilige skrifter har vaert "Jungneolithische Studien" og "Metodproblem inom järnålderns konsthistoria". Hovedidéen er at det arkeologiske materialet (dataene) först må beskrives objektivt. Deretter utleder en de tolkninger (hypoteser) som passer med beskrivdsen. Finner man at de 142 objektivt beskrevne svenske tykkbladete flintoksene fordder seg med 77 på Skåne, 18 på Blekinge, 33 på Gotaland og 7 på Mälarområdet, er det om å gjore å läge en slik modell (tolkning) av det fortidige samfunn at oksenes fordding kan oppfattes som resultat av dette samfunnets virksomhet. Når en har

4 128 Debatt klarlagt hvordan de objektivt beskrevne typer av kjemer og avslag fordder seg på de objektivt beskrevne funnlokalitdene längs Umeälven, er neste trinn å skissere den fortidige virkdighet som sannsynligst har etterlatt dette materialet. Hovedfeilen med arbeidsmåten er at den fortier de idéer forskeren hadde for beskrivelsen overhodet ble påbegynt. Det er disse forhåndsidéer som gjör at NTB-systemet f.eks. definerer en flekke (B.l. Spån) slik: "Spån är ett avslag med bredden högst 50 % av längden och med en i längdriktningen konvex eller rak yttersida och konkav eller rak innersida. Innersidan bildas genom ett enda slag, yttersidan genom två eller flera. Alla avspjälkningsspår löper i det närmaste parallellt och på yttersidan går en eller flera åsar i längdriktningen." Hvordan kunne en vite at en akkurat skulle sette bredde/lengdeforholdet lik 1:2 dersom en ikke på förhand hadde en idé om at dette var et interessant skille? Det kunne jo hende at 1: 3,5, 1: 1,93, 1:4,08 eller et hvilket som helst annet av det uenddig store antall bredde/lengde-forhold er et riktigere grensetall, d.v.s. gir et bedre utgångspunkt når Christian Meschke skal "continue the processing of this material in a låter work". Dersom han skulle finne ut at f.eks. 1: 1,93 er det helt rette maksimumstall for bredde/ lengde-forholdet på flekker längs Umeälven, må han ikke da gå gjennom alt materialet og klassifisere det på nytt? Er ikke så det store arbeidet som er nedlagt i boken, långt på vei bortkastet? Hva slags forhåndsidéer er det forskeren har, men som NTB fornekter? Det er en forestilling om hvordan den fortidige situasjon var der det arkeologiske materialet ble skapt. I denne forestillingen står selvsagt mennesket i sentrum. Det tenkte slik, det handiet slik, det var så mye påvirket av sin tradisjon, det hadde så stor valgfrihet o.s.v. Ut fra et slikt fortidsbilde var det også at NTB bestemte at bredde/lengde-forholdet 1:2 skulle avgrense flekkekategorien. Det er aldri tale om å velge om en skal arbeide med eller uten slike forhåndsforestillinger om fortiden. Det eneste sporsmål er hvilken forestilling en skal velge å bruke. Når en först er klar över dette, består resten bare i å klargjore for seg selv hvordan ens egne forhåndsforestillinger om fortiden tar seg ut. Desto mindre en har vsert klar över at de finnes, desto mer banale pleier de å vsere. Dette skyldes at en ikke kan bearbeide og forbedre forestillinger som en bare uklart aner. Tåke kan ikke gripes, höides fast og formes. Årsaken til at så mange arkeologer og andre forskere undertrykker sine forhåndsforestillinger om studieobjektet, ligger dypt nede og långt tilbake i europeisk åndshistorie. Dette gjor at det å holde klart skille mellom beskrivelse og tolkning blir fremholdt som et eddt ideal. Biidet av fortidsmennesket skal vaere det rene og uavhengige resultat av materialstudiet. Innrommer en at mesteparten av dette biidet fantes på förhand, blir forskningsresultatet ikke Ienger noe nytt bidrag til den stadig pågående kartlegging av den objektive verden som ligger rundt oss på alle kanter i tid og rom. Innrommer en at en hadde et omfattende forhåndsbilde, ville forskeren vaere styrmannen som med vitende seilte med feil i kompasset. Denne objektiviserende eller positivistiske forskningen forestiller seg verden som et fast og uavhengig fordiggende Noe. Forskerens jobb er å beskrive dette Noe ved hjdp av de data som det "sender ut". Den subjektive eller deltagende forskning mener at verden blir til gjennom den forskning som gjores om den. Får forskeren den absurde idé at artefakten "kjerneavslag" var viktig for fortidsmenneskene längs Umeälven, og han klarer å bevise at det er slik, blir dette en ny del av den virkdighet vi omgir oss med. Uten forhåndsidéen ville kjerneavslaget og dets plass i kulturhistorien aldri kommet til å eksistere. Det ulykkdige med NTB's flekkedefinisjon er derfor ikke at en brukte så upresise uttrykk som "i det närmaste parallellt", men at en ikke tenkte etter om det overhodet fantes noe fortidsbilde som gjorde den valgte definisjon brukbar. Er kanskje 1: 2 valgt fordi det er et "rundt tall" i titallssystemet? Hva har så dette å gjore med Meschkes bok? Jo, det betyr at forfatteren sikkert har

5 Debatt 129 rett i den antageisen jeg siterte ovenfor: Jeg kan ikke se annet enn meget banale problemstillinger som kan belyses ved hjdp av den beskrivelse som er gitt: Forutsatt at geologen har klassifisert bergartene rett, og forutsatt at han kjenner berggrunnsforholdene godt nok, kan en bruke beskrivdsen til å si hvor langveisfra materialet er hentet til den enkelte boplass. Men kunne en ikke gjort dette på en enklere mate enn ved å klassifisere alt materialet petrografisk? Er den arkeologiske klassifiseringen brukbar til bare den aller enkleste kronologi? Er den i så fall brukbar både ved övre og nedre del av Umeälven? Hadde det ikke vaert mye billigere å undersoke om området kunne deles i to slike mindre kulturområder for en tok fatt på en felles klassifisering av hele områdets materiale? Kanskje er flekkekategorien uinteressant ved övre del av elven, mens flekker med bredde/lengdeforhold mindre enn 1: 3,6 og tykkdses/lengdeforhold mindre enn 1: 16 er en avgjorende kronologisk og kulturell kategori ved elvens nedre del? Ved å påstå at forhåndsidéer om materialets opphavssituasjon ikke fantes, har NTB nettopp valgt den meget dristige idé at hele den länge Umeälvsdalen har vaert ett kulturområde i fortiden. Hva slags nytte er det i å begrense begrepet "boplass" til de funn som har mindre horisontalavstand enn 150 m fra hverandre? Valget skulle vel ikke vsere styrt av den ubevisste forestillingen at fortidsmenneskene levde i primaerfamiliegrupper på omtrent mennesker? NTB's boplassbegrep blir ikke bare verdilost, men direkte hindrende når en i stedet vil prove den långt sannsynligere antageisen at gruppestorrdsen var sterkt vekslende etter årstid, aktivitet, delområde og tidsavsnitt. Hvordan kan en uten forutgående diskusjon snakke om "more or less finished products" (s. 29)? Pilespisser, skrapere og buriner var kanskje bare unntaksvis det tilsiktede sluttprodukt > mens f. eks. de utildannede avslag med en eggvinkel under 30 var det normale ferdige redskap på alle boplasser der släkting foregikk? NTB-systemet sier ingenting om förekomsten av slike avslag, og slett ingen ting om hvordan disse avslagene fordeler seg på de boplassene som hadde store ildsteder, og mye kokstein (skärvsten). Den objektiviserende holdningen gir altså i praksis 2 hovedulemper: a) Det blir samlet inn data som bare har verdi i forhold til banale problemstillinger. Disse data kunne en derfor oftest klart seg uten, eller en kunne klart seg med långt faerre av dem. Som eksempel på dette peker jeg på det registreringskortet som er brukt (s. 37). b) De data som kunne belyse nye problemstillinger, blir ikke oppdaget og samlet inn. Dette har jeg gitt ekscmpler på ovenfor. Arsaken er först og fremst at en ikke klarer å oppdage dataene, og dels at en bruker opp sine ressurser på de banale data. Skal en komme ut av dette uforet, må utviklingen av fortidsbilder (teorier/modeller/ hypoteser) gå förut for og parallell med datainsamlingen og analysen. Viser det seg at en idé er fruktbar (: lar seg bevise eller motbevise ved hjdp av det arkeologiske materialet), setter en i gäng den nodvendige datainnsamling akkurat for dette formålet. En idé som var ufruktbar i ett område og en periode, kan selvsagt vise seg fruktbar i andre sammenhenger. Christian Meschke skal ikke lästes fordi han ikke skrev en annan bok enn den som foreligger. Det er ikke hans skyld at han ble satt til å läge en materialpublikasjon över deler av Norrlandsmaterialet. NTB skal heller ikke lästes fordi de ba Meschke gjore dette. De som skal lästes, er vår egen generasjon av arkeologer som enda ikke har klart å innse at verden er noe helt annet enn en firkantet ost som vi skal måle og veie. Skal vi ikke snart vakne og se at vi ikke har råd til enda flere tiår med massiv opphoping av banale data? Arne B. Johansen Arkeologisk museum i Stavanger, Boks 478, N 4001 Stavanger, Norway