Innledning ved jubileumsmarkeringen 12. mai 2011

Transkript

1 ÅNDSVERKLOVEN 50 ÅR Åndsverkloven elementer fra lovens tilblivelse; Unnfangelse, fødsel og unge år Innledning ved jubileumsmarkeringen 12. mai 2011 Advokat Astri M. Lund Dagens jubilant var resultatet av en langvarig unnfangelse og et like langvarig svangerskap. Hun har endret seg betydelig over årene lagt seg ut og i noen henseender blitt barskere. Så langt jeg har tellet, er det snakk om 25 endringslover hvorav noen meget er omfattende. Bare 15 paragrafer har overlevd i uendret form. Endringene skyldes ikke lyter eller feil ved henne, men omstendighetene rundt henne. Tvers igjennom dette er imidlertid hennes grunnleggende egenskaper bevart. Mange egenskaper er arvet fra loven. Den loven var jeg siterer fra komitéinnstillingen til Stortinget i 1961 ført av pennen av Birger Stuevold Lassen som særskilt tilordnet sekretær et epokegjørende lovarbeid, som i noen grad har vært brukt som forbilde i andre land og som i det store og hele har virket tilfredsstillende. Med en slik karakteristikk, hvorfor ble det allerede på 30- tallet tatt initiativ til å lage en ny helt lov? Forklaringen ligger i nordisk lovsamarbeid og ønsket om enhetlig lovgivning i Norden, av hensyn til det kulturelle samkvem mellom landene. En nordisk kommisjon som skulle utarbeide et forslag, ble oppnevnt i Men det var en opptakt til dette, som bør nevnes. Professor Vinding- Kruse hadde i sitt verk Ejendomsretten som kom ut i gjort seg til talsmann for at opphavsretten skulle være som eiendomsretten til materielle ting. Han skisserte endog en lovgivning om dette. Synspunktene hans vakte interesse i forfatter- og kunstnerkretser. I Danmark ble det nedsatt et privat utvalg under hans ledelse, som i 1936 fremla et utkast til en helt ny lov byget på hans synspunkter. 29 organisasjoner av forfattere, komponister, billedkunstnere og andre ga det sin tilslutning. I 1937 rettet Det nordiske forfatterråd, etter et møte i Stockholm, en henstilling til de nordiske lands regjeringer om å få i stand en ensartet nordisk opphavsrettslovgivning. Samme år hadde Ragnar Knoph i en artikkel i TfR påpekt de mange forskjellene mellom de nordiske lovene, og det var han som året etter representerte Norge i et møte som den svenske regjering tok initiativet til, og som førte til at de nordiske regjeringer vedtok å lage lov i nordisk samarbeid. Den 24. februar 1939 ble høyesterettsdommerne Edvin Alten og Sigurd Fougner oppnevnt som delegerte fra Norge til den nordiske samarbeidskomitéen. Komitéen rakk å holde et møte i Stockholm i mai 1939, men så kom krigen og de norske delegerte kunne ikke delta i de påfølgende møter etter hvert ble også de danske forhindret. Først i august 1946 kunne alle delegatene samles igjen. Krigen 1/7

2 stanset imidlertid ikke de delegertes arbeidet med å lage lovutkast. De hadde et klart i Men så kom Brüssel- revisjonen av Bernkonvensjonen i Det felles nordiske arbeidet løp videre til 1949, og i 1950 fremla de norske delegerte sin innstilling til lov om opphavsrett til litterære og kunstneriske verk. Den nordiske samarbeidskomitéen fortsatte imidlertid å møtes, og etter hvert ble det fremlagt innstillinger i de andre landene. Den siste var den svenske auktorättskomittéens innstilling i Mens den norske Innstilling til lov om opphavsrett til litterære og kunstneriske verk var et meget kortfattet dokument og den danske innstillingen enda mer så var den svenske meget omfattende og meget grundig. Jeg nevner det for minne om at den skal man absolutt huske på når man skal gå dypere inn i bakgrunnen for enkelte av bestemmelsene i loven. Lovforslaget til Alten og Fougner videreførte den ånd og den balanse mellom opphavsmennenes og allmennhetens interesser, som loven uttrykte, og innebar ikke vesentlige materielle endringer i opphavsretten. Den store nyheten i de delegertes innstilling var forslaget om å ta inn i loven bestemmelser om andre rettigheter rettigheter for utøvende kunstnere og for fonogramprodusenter og bestemmelser om katalogvern. Reglene om utøvende kunstneres rettigheter gikk ut på at deres levende fremføringer ikke uten kunstnerens samtykke skulle kunne kringkastes, overføres på annen måte eller innspilles, og at om fremføringen var innspilt, skulle den ikke uten kunstnerens samtykke kunne overføres på annen innretning før 25 år var gått fra utløpet av året da innspillingen ble gjort. Ved offentlig fremføring av opptak av innspillingen innenfor nevnte tidsrom skulle den utøvende kunstner ha krav på vederlag et krav som når flere kunstnere hadde samvirket ved fremføringen, måtte fremmes av dem i fellesskap. For fonogramprodusentenes del var det bare gitt et ettergjøringsvern, også det av 25 års varighet regnet fra utløpet av det år da fonogrammet ble innspilt. Også katalogvernregelen, som skulle gjelde for Formularer, programmer, kataloger og lignende arbeider som ikke er gjenstand for opphavsrett, var en regel om vern mot ettergjøring, med en varighet av ti år fra det året arbeidet ble utgitt. I Norge var det adskillig motstand mot å lage en ny lov. I 1947 avga høyesterettsadvokatene Eilif Moe en meget sentral skikkelse innen opphavsretten og Fr. H. Winsnes en uttalelse på vegne av Norges Kunstnerråd, der de fremholdt at nok kunne loven av 1930 trenge en revisjon, men at dette måtte skje uten at man gjorde noe brudd med lovens formelle eller reelle utforming. NRK uttalte seg tilsvarende i Norges Kunstnerråd avga en ny uttalelse i 1957, hvor de gjentok sine betenkeligheter, og TONO og Norsk Musikkforleggerforening uttalte seg samme år i de samme baner. Kirke- og undervisningsdepartementet var imidlertid tro mot den nordiske tanken og fremhevet sterkt betydningen av nordisk rettsenhet nettopp på dette området. Proposisjonen om ny Lov om opphavsrett til åndsverk Ot.prp. nr. 26 ( ) ble oversendt til Odelstinget 8. januar Legg merke til at man valgte å beholde begrepet åndsverk, og ikke slik Alten og Fougner hadde foreslått, å fjerne dette fra loven. Dette er nærmere begrunnet i proposisjonen (s. 11). 2/7

3 Men det hadde skjedd noe mellom 1950 og 1960, som skulle føre til ett, ikke uvesentlig, avvik fra den nordiske linje. Norsk Musikerforbund hadde foreslått å innføre et fond for utøvende kunstnere, som skulle finansieres ved betaling av en avgift på bruk så vel overføring til annen innretning som offentlig fremføring av lydopptak av utøvende kunstneres prestasjoner. Forbundet ønsket, av flere grunner, ikke en individuell vederlagsrett. Forbundet lyktes, ved at det i 1956 ble vedtatt en midlertidig lov som fortsatt lever, men med en del endringer, og ikke lenger har statusen midlertidig, nå under tittelen Lov om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. populært kalt Fondsloven og i informerte kretser tidvis benevnt lex Henrichsen etter forbundets leder. Forbundet opprettholdt sin motstand mot en subjektiv vederlagsrett for utøvende kunstnere for fremføring av fonogram. Musikerne ble hørt. I proposisjonen til ny åndsverklov nøyde departementet seg med å forslå at det for overføring av opptak til annen innretning skulle kreves samtykke fra utøvende kunstner og fonogramprodusent, mens fondsloven og dens avgiftsordning skulle videreføres når det gjaldt offentlig fremføring. Det var et avvik fra den nordiske linjen. Det skal for øvrig ikke stikkes under stol at det var motstand mot å innføre nærstående rettigheter. Noe av motstanden gjaldt plasseringen i åndsverkloven at bestemmelsen ikke hørte hjemme der. Noen var imot introduksjonen av slike bestemmelser i det hele tatt. I proposisjonen ble for øvrig lagt til nok en nærstående rettighet som ikke var med i de delegertes innstilling, nemlig en rett for kringkastingsforetak til deres sendinger (signalrettigheter), riktignok bare i form av en hjemmel for forskrifter om slike rettigheter. Hjemmelen ble, selvfølgelig, tatt i bruk. Den andre vesentlige nyheten, utenom de nærstående rettighetene, ble introdusert først i proposisjonen. Det var bestemmelsen om avtalelisens for kringkasting av verk. De delegerte hadde ikke imøtekommet NRKs ønske om å innføre en tvangslisens. De mente at sendingsrettigheter burde kunne la seg ordne ved regulære avtaler, viste til TONOs forvaltning og mente at også andre rettighetshaverorganisasjoner burde kunne tilby noe tilsvarende. (Forslaget inneholdt også en bestemmelse om godkjenning av organisasjoner som opptrer som mellommenn.) Det ble sterkt understreket at opphavsmannen måtte ha anledning til å si nei. I proposisjonen var denne tilnærmingene omdannet til det vi i dag betegner som en avtalelisensbestemmelse, og da med en adgang for opphavsmannen til å reservere seg. Denne betegnelsen, så vel som selve konstruksjonen, var det den svenske professor Svante Bergstrøm som var opphavsmann til. Det var et stort engasjement i dette lovarbeidet, og i å holde fast i det nordiske samarbeidet. Det var til og med slik at etter at proposisjonene var blitt fremlagt for de respektive parlamenter, møttes utsendinger fra disse i Stockholm i juni måned 1960 og igjen i København i oktober s.å. Fra Norge møtte representantene Erling Fredriksfryd som da var Kirke- og undervisningskomitéens formann, og Håkon Johnsen som var sekretær for denne saken. Komitéen nedla et betydelig arbeid, godt hjulpet av Birger Stuevold Lassen som særskilt tilsatt sekretær. Åndsverkloven er én av de lover hvor man 3/7

4 absolutt må lese komitéinnstillingen og det er en fornøyelse. (Ikke overraskende når vi vet hvem som førte den i pennen.) Man kan trygt si at åndsverkloven av 1961 er en frukt av nordisk samarbeid, men i lovens ånd. Men det nordiske samarbeidet skulle ikke la loven ligge i fred lenge. Allerede i 1970 ble det besluttet å oppnevne en samnordisk komité for å gjennomgå den opphavsrettslige lovgivningen, der daværende byråsjef i Justisdepartementet som da hadde overtatt ansvaret for opphavsrettslovgivningen, Vera Holmøy, Birger Stuevold Lassen og Knut Tvedt, som da var direktør i TONO, deltok fra norsk side. Samme år ble vedtatt ny mønsterlov (lov 29. mai 1970 nr. 33) der man ikke videreførte regelen om at innlevering av søknad om registrering av et mønster medførte at forbildets vern som mønster alene ble å avgjøre etter mønsterloven en endring som Fougner forslo i sin innstilling om ny lov om opphavsrett, men som departementet fant ikke å ville følge da det mente at det for tiden ikke var nødvendig eller ønskelig å endre den nåværende rettstilstand på dette felt. Med dette fulgte den første endringen i åndsverkloven av Det første man kastet seg over i den nordiske komitéen var spørsmål om fotokopiering og båndopptak, særlig innen undervisningsvirksomhet. Komitéen avga det som var betegnet som dens delinnstilling nr. 1 Fotokopiering och bandinspelning i februar 1974 utgitt i et meget rødt hefte i serien Nordiske utredninger, pussig nok med nummer 21/73. Der ble det bl.a. foreslått avtalelisensbestemmelser for fotokopiering. Dette var en urolig tid for opphavsretten. Den svenske statsråden Carl Lidbom hadde sterke motforestillinger mot deler av opphavsretten, og det var han nok ikke alene om i den sosialdemokratiske leir. Han var dessuten en utålmodig mann. Det var vel i realiteten han som forårsaket at den nordiske komitéen ble oppløst i mai 1975 etter en beslutning i Nordisk Ministerråd. Der ble man samtidig enig om at det skulle opprettes nasjonale utvalg og at formennene i disse da skulle samordne arbeidet med tanke på nordisk rettsenhet. Ministerrådet vedtok ganske detaljerte retningslinjer for dette arbeidet. Der uttrykkes adskillig skepsis når det gjelder avtalelisensløsningen, og det hele bærer preg av et utpreget tvisyn på opphavsrettslige problemstillinger og adskillig skepsis når det gjelder opphavsrettens funksjon i samfunnet, slik det var i ferd med å utvikle seg. Med det vi vet om den senere begeistring for avtalelisensløsningene, så kan man jo trekke litt på smilebåndet. Som det siste av de fire som i forrige runde nøyde Island seg med å være observatør ble det norske utvalget utnevnt i januar 1977 med høyesterettsdommer Vera Holmøy som leder. Som sekretær i utvalget frem til det avga det som ble dets første trykte utredning NOU 1983: 35, der retningslinjene er tatt inn som et vedlegg må jeg si at jeg ikke har noen erindring om at man brød seg om retningslinjene. De ble ikke nevnt i formannsmøtene der var tre møter i året og heller ikke 4/7

5 ved de utmerkede middager som ble nydt i den forbindelse eller noen av utfluktene som stundom fulgte. Før jeg forteller om revisjonsarbeidets videre skjebne, skal imidlertid en annen begivenhet i 1974 nevnes, nemlig at det ble gjennomført en del mindre endringer i åndsverkloven for å bringe den i overensstemmelse med Bernkonvensjonen slik den forelå etter møtet i Paris i 1971 (den såkalte Stockholm/Paris- teksten) jfr. Ot.prp. nr. 35 ( ) avgitt av Justisdepartementet som da hadde overtatt ansvaret for åndsverkloven. Unntatt fra det norske utvalgets mandat opprinnelig var de viktigste av de spørsmål om fotokopiering og båndinnspilling som var behandlet i den nordiske opphavsrettskomitéens innstilling av 1974, da de skulle undergis særbehandling med sikte på en snarlig løsning. Ved oppnevnelsen ble også vist til at Nordisk Ministerråd hadde nedsatt en særskilt arbeidsgruppe som skulle behandlet en del spørsmål av særskilt interesse for det nordiske fjernsynssamarbeidet, og at disse spørsmål foreløpig ikke skulle behandles av opphavsrettsutvalget. (Helge vil fortelle om hva som skjedde med disse spørsmål.) Bestemmelser om opptak til bruk i undervisningsvirksomhet ble tatt inn i loven etter en proposisjon avgitt av Justisdepartementet allerede i februar samme år, dvs Ot.prp. nr. 40 ( ). For å utrede spørsmålene om fotokopiering i undervisningsvirksomhet var det blitt nedsatt en arbeidsgruppe med deltakere fra Kirke- og undervisningsdepartementet og Justisdepartementet. Den avga sin innstilling i desember I den inngikk et forslag om at det skulle inneføres avtalelisensbestemmelser. Dette ble fulgt opp i Justisdepartementet, og parallelt med det ble det gjennomført forhandlinger mellom Kirke- og undervisningsdepartementet og rettighetshaverorganisasjonene om en avtale om fotokopiering i undervisningsvirksomhet, som Justisdepartementet ved undertegnede som arbeidet med lovgivningen, hadde nytten av å følge med på. Resultatet av dette ble både avtale om fotokopiering og, i juni 1979, den midlertidige loven om fotokopiering o l av vernete verk til bruk i undervisningsvirksomhet, med dens avtalelisensbestemmelse, jfr. Ot.prp. nr. 54 ( ). En annen følge var etableringen av den første forvaltningsorganisasjonen etter TONO, nemlig Kopifag som representerte bokforlagene og pressen samt opphavsmanneorganisasjoner på det faglitterære og journalistikkens område (herunder illustratører og fotografer) og noen år senere fikk tilslutning av rettighetshaverorganisasjonene på det kunstneriske området og tok navnet Kopinor. Fotokopieringsloven ble først gjort gjeldende bare for verk av norske opphavsmenn. Man var i tvil om avtalelisensens forhold til Bernkonvensjonen. Først etter at Kopinor hadde fått etablert mange gjensidighetsavtaler med forvaltningsorganisasjoner i andre land, ble loven gitt virkning også for verk av utenlandske opphavsmenn. Det var særlig forholdet til Stockholms/Paris- tekstens artikkel 9 som voldte tvil. 5/7

6 Behovet for størst mulig frihet under revisjonsarbeidet gjorde at man stadig utsatte å ratifisere Stockholm/Paristeksten. Det skjedde først i 1995 i forbindelse med lovendringer som Helge vil snakke om når han slipper til. Ganske kort tid etter at den midlertidige fotokopieringsloven var vedtatt ble Opphavsrettsutvalgets mandat utvidet til også å omfatte spørsmålene om fotokopiering og båndinnspillinger som var behandlet i den nordiske komitéens innstilling. Opphavsrettsutvalget avga sin først (trykte) delinnstilling i 1983 NOU 1983:35. Der foreslo utvalget flere lovendringer. Her skal bare nevnes skjerping av sanksjonsbestemmelsene, endringer av hensyn til videogram bl.a. forslag om å innføre tilsvarende produsentrettigheter for filmprodusenter som for fonogramprodusenter og forlengelse av vernetiden for utøvende kunstnere og produsenter, som alle ble fulgt opp av Justisdepartementet i en proposisjon som førte frem til lovendring i 1988 Ot.prp. nr. 34 ( ). Utredningen inneholdt en grundig og prinsipiell diskusjon om utøvende kunstneres rettigheter og herunder også om fondsloven, uten at det førte til noen vesentlige endringsforslag. Man hadde på grunnlag av høring og diskusjon inntrykk av at gjeldende regelverk i hovedsak var tilfredsstillende, men foreslo en del grep i fondsloven for å fange opp også film og særlig da av hensyn til videogram. Fondsloven var Kulturdepartementets ansvar, så Helge skal få lov til å følge den tråden videre. Men før jeg slipper ham til, så skal jeg nevne at Justisdepartementet medvirket til St.prp. 141( ) om tiltredelse til Romakonvensjonen og ratifikasjon av Fonogramkonvensjonen. Når dette tok sånn tid Romakonvensjonen er jo fra 1961 så var det på grunn av fondsloven og tvil om hvordan den egentlig lot seg forene med Romakonvensjonen. Etter langvarig overveielse hadde man omsider kommet til at siden fonogramprodusentene (v/ifpi) fikk utbetalt kollektivt til fordeling seg imellom en del av avgiftene innkrevet i medhold av fondsloven, var det ikke nødvendig å ta et generelt forbehold hva gjaldt Romakonvensjonens artikkel 12 om rett til individuelt vederlag for bruk av lydopptak. Norge tiltrådte deretter Romakonvensjonen 10. juli 1978 og Fonogramkonvensjonen 1. august s.å. Det siste Justisdepartementet gjorde av vesentlige endringer i loven før lovgivningsansvaret gikk tilbake til det departementet som hadde ansvar for kultursektoren, var å følge opp Opphavsrettsutvalgets forslag vedrørende bestemmelser om datamaskinprogrammer, presenteret i NOU 1986:18 Opphavsrett og edb. Nok en gang en teknologirelatert endring. I 1990 ble datamaskinprogram føyd til i eksempellisten i lovens 1 annet ledd, det ble gjort et særlig unntak i 11 for fremstilling av maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogram og en bestemmelse om bruken av datamaskinprogram, tilsvarende den som nå står i lovens 39h, ble innført. Valget av opphavsrett som et virkemiddel og ikke industriell rettsbeskyttelse var resultatet av internasjonale drøftelser, der man etter hvert fant ut at det enkleste og mest effektive ville være å la datamaskinprogram bli omfattet av opphavsrett og dermed av Bernkonvensjonen. 6/7

7 Samme dag som denne proposisjonen Ot.prp. nr. 33 ( ) ble fremmet, ble også proposisjonen om lov omvern av kretsmønster for integrerte kretser (kretsmønsterloven) Ot.prp. nr. 34 ( ) fremmet. Justisdepartementet valgte denne løsningen istedenfor å følge Opphavsrettsutvalgets forslag i NOU en om å ta inn særskilte regler om dette i åndsverkloven kapittel 5. Det var imidlertid ikke disse spørsmålene som fikk temperaturen til å stige høyest i det internasjonale arbeidet som foregikk i WIPO og andre internasjonale opphavsrettsfora fra midten av 70- tallet og utover på 80- tallet. Det var spørsmålene omkring formidling av kringkastingssendinger, enten det skjedde langs bakken i kabelnett og fellesantenneanlegg eller det var snakk om kringkasting per satellitt. Hvordan disse spørsmålene bokstavelig talt ble landet og hvilken rolle atter igjen samarbeidet mellom de nordiske land spilte om det overlater jeg tråden til, eller skal jeg kanskje heller si kaster jeg ballen til, Helge. 7/7