Tett på innvandrerkvinner

Transkript

1 Tett på innvandrerkvinner Tett på nr. 1 No r s k i n s t i t u t t f o r f o r s k n i n g om oppvekst, velferd og aldring

2 Forord Kjære leser! I denne rapporten møter vi fem svært forskjellige, kompetente og uavhengige kvinner. De kommer fra ulike land, de har ulik alder, utdanning og bakgrunn. Noen har bodd her lenge, andre ikke. De har tre ting til felles: de er kvinner, de har innvandret til Norge og de er aktive på «Stella- Røde Kors kvinnesenter». Vi har mye å lære av deres erfaringer og tanker om egen situasjon og fremtid tanker de åpenhjertelig deler med oss i denne rapporten. Tusen takk. Gjennom fem sterke kvinner ser vi tydelig hvordan det norske samfunnet holder innvandrerkvinner ute av arbeidslivet. Og det til tross for at det i arbeidslivet bør være en styrke å se verden fra flere perspektiver. Ulik bakgrunn og andre erfaringer burde verdsettes. Kvinnene vi møter i denne rapporten opplever det stikk motsatte. Dette er deres største utfordring i Norge. Det er lett å leve seg inn i situasjonen til kvinnene. Følelsen av frustrasjon og motløshet over å gå arbeidsledig når du planlegger og drømmer om å få jobb. Usikkerheten du kjenner når du ikke kan språket eller skjønner de sosiale kodene i ditt nye land. Maktesløsheten som tynger når du ikke forstår informasjonen du får fra skolen til dine barn. Vårt lille innblikk i livene til kvinnene, viser også deres imponerende initiativ og stå-på-vilje. De tar tak i sin egen situasjon. De peker ikke på feil ved det norske systemet, men spør heller hva de kan gjøre selv. De støtter dessuten hverandre på en rørende måte. Det betyr enormt mye for dem å gi hverandre råd og tips, en klapp på skulderen, og le sammen av utfordringene de møter. Det finnes mange offentlige tiltak og støtteordninger for innvandrerkvinner i Norge. Rapporten gir et innblikk i hvordan kvinnene opplever møtet med disse ordningene, men også deres sterke behov for noe mer. De har behov for møteplasser hvor de kan søke råd og veiledning i jungelen av utdanningstilbud, kurs og tiltak. De har behov for uformelle arenaer hvor de kan praktisere språk og få et kvinnenettverk til gjensidig inspirasjon og motivasjon. Kjære leser, jeg håper du lar deg inspirere av motet og pågangsviljen til disse fem kvinnene. Jeg håper også at denne rapporten kan bidra til at flere arbeidsgivere får opp øynene for ressursene som finnes blant de mange innvandrerkvinnene, slik at vi klarer å gi flere av dem deres rettmessige plass i arbeidslivet. Det er liten tvil om at det vil lønne seg. For samfunnet, næringslivet, og for den enkelte kvinne og hennes familie. Kvinnene gjør det de kan for å integreres, selv om samfunnet ikke har kommet dem i møte så langt. Det er det på tide at vi gjør noe med! «Tett på»-rapportene er en ny satsning i Røde Kors. Som Norges største frivillige humanitære organisasjon kommer Røde Kors i kontakt med mange ulike grupper i samfunnet. Vi går «tett på» for å fange opp stemmer fra mennesker som i liten grad kommer til orde i det offentlige rom. «Tett på innvandrerkvinner» er første rapport ut. Åsne Havnelid Generalsekretær 2 3

3 Tett på innvandrerkvinner Marie Louise Seeberg og Sahra Cecilie Hassan, NOVA Innledning I denne lille rapporten retter vi søkelyset mot innvandrerkvinners erfaringer med integrering og likestilling i Norge. Røde Kors vil bidra til å sette dagsorden i samfunnsdebatten gjennom å formidle innvandrerkvinners situasjon, ønsker og behov i en mer direkte form enn det som er vanlig. Særlig har vår oppdragsgiver ønsket å få fram stemmene til mennesker som berøres av politiske diskusjoner og beslutninger, men som i liten grad selv kommer til orde i det offentlige rom. Gjennom sine aktiviteter er Røde Kors tett på mange innvandrerkvinner, og organisasjonen har tatt kontakt med NOVA for å få gjennomført en dokumentasjon av noen av deres synspunkter og erfaringer om hvordan det er å skulle komme inn i det norske samfunnet når man ikke er født her. Dette er altså ikke en forskningsrapport, men et lite stykke dokumentasjon, framstilt av forskere. I forhold til en forskningsrapport inneholder denne rapporten dermed lite teoretisk informert analyse og ganske få litteraturhenvisninger. Det vi har gjort, er å sortere kvinnenes utsagn i ulike tema og ramme dem inn med våre egne kommentarer. Mennesker som kommer til Norge fra andre land, møter et samfunn med en uvanlig kombinasjon av en stor og sterk offentlig sektor og en befolkning der over halvparten er aktive i frivillige organisasjoner (Wollebæk og Sivesind 2010). Både offentlige kontorer og frivillige organisasjoner kan dermed spille viktige roller for mennesker som leter etter en vei inn i dette samfunnet. Rollene de spiller, og oppgavene de utfører, er forskjellige og utfyller hverandre. I en fersk stortingsmelding kan vi lese følgende, som gir et innblikk nettopp i denne høye graden av samvirke mellom frivillige organisasjoner og det offentlige Norge: Frivillige organisasjoner er både viktige kanaler for innflytelse og møteplasser som bidrar til å bygge tillit Som oftest må grunnleggende behov være på plass, som blant annet økonomisk trygghet for seg og sin familie, før man søker innflytelse gjennom deltakelse på formelle arenaer. Jo lavere inntekt og utdanning personer har, jo mindre deltar de i politikk og i sivilsamfunn. Graden av deltakelse i valg og i politikk samsvarer også med graden av tillit til politiske institusjoner. Regjeringen vil at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre skal være bedre representert i fora for innflytelse og makt. Hovedinnretningen for å oppnå dette og for å motvirke skjev maktfordeling i samfunnet, er å øke underrepresenterte gruppers tilknytning til arbeidsmarkedet og sikre like muligheter for utdanning for alle i samfunnet. (BLD 2012, kap. 11) Snarere enn å se «det offentlige» som atskilt fra, og kanskje i motsetning til, «sivilsamfunnet» synes vi det er interessant og viktig å rette oppmerksomheten mot hvordan de to sfærene virker sammen. Frivillige organisasjoner i Norge er avhengige av det offentlige, ikke minst økonomisk, mens det offentlige apparatet er avhengig av at sivilsamfunnet fungerer på bestemte måter og former befolkningen i bestemte retninger. Norges Røde Kors er en de største aktørene i frivillig sektor. Metode Det empiriske grunnlaget for denne rapporten er ett enkeltstående gruppeintervju med fem kvinner som jevnlig deltar på «Stella - Røde Kors kvinnesenter i Oslo». Røde Kors bisto med rekruttering av kvinnene og all annen praktisk tilrettelegging rundt intervjuet, som ble utført i Røde Kors lokaler, men utenfor «Stella». Kvinnene som deltok i intervjuet, var alle aktive deltakere og frivillige ved «Stella». Ingen av Røde Kors øvrige ansatte eller frivillige var til stede under intervjuet. Dette er et viktig metodisk og forskningsetisk poeng, som var noe av grunnen til at Røde Kors valgte å invitere forskere til å utføre arbeidet. Tanken var at vi som utenforstående ikke hadde noen interesse å presentere «Stella» eller Røde Kors i et bestemt lys, og at vår framstilling dermed blir mer nøytral enn en tilsvarende intern rapport kunne ha blitt. Dette er riktig. Samtidig er det viktig å poengtere at intervjuet ikke kan forstås som en isolert hendelse. Kvinnene var rekruttert inn i intervjuet av medarbeidere ved Røde Kors, og vi satt i Røde Kors lokaler og drakk Røde Kors kaffe mens vi snakket sammen. Vi som var forskere, representerte i stor grad som offentlig ansatte «det norske samfunnet», mens kvinnene i større grad representerte en samlekategori av «innvandrerkvinner» - uten at disse kategoriene nødvendigvis er gjensidig utelukkende. Vi hadde dermed en generelt sterkere sosial maktposisjon enn våre samtalepartnere, uten at de hadde noen grunn til å tro at vi hadde makt til å endre deres muligheter på noe vis. Som forskere hadde vi to ulike roller i intervjuet. Marie Louise ledet samtalen, mens Sahra deltok av og til, og det var Sahra som hadde ansvaret for lydopptaket. Det er også Sahra som har transkribert intervjuet etterpå. Marie Louise har skrevet rapporten, med innspill fra Sahra underveis. Kategorien «innvandrerkvinne» har vært omdiskutert, ikke minst fordi den i mediene gjerne inngår i sammenhenger som bidrar til et stereotypt bilde av «innvandrerkvinnen» som passiv, ressurssvak og ekskludert. Kvinnene vi traff, brøt på alle måter med en slik stereotypi. De framsto i intervjuet som uvanlig reflekterte, aktive, sterke og kunnskapsrike. Likevel var de ikke imot bruken av merkelappen «innvandrerkvinner» på dem og andre kvinner som har innvandret til Norge. Noen andre deltakere ved senteret hadde skrevet et avisinnlegg om dette, der de argumenterte for at merkelappen «innvandrerkvinne» var satt på dem og dermed tilhørte dem, og for at de hadde en definisjonsrett knyttet til eierskapet. Definisjonsretten ville de bruke til å nyansere og omdefinere kategorien «innvandrerkvinner». (Shah et al. 2012). Det var for øvrig ingen av de fem kvinnene som stilte spørsmålstegn ved inklusjon og deltakelse i arbeidsmarkedet som et mål i seg selv, eller som en målestokk for integrering. Dette verdistandpunktet var snarere et premiss for diskusjonen. I et tradisjonelt fokusgruppeintervju søker man gjerne å samle mennesker med mest mulig lik bakgrunn, for å gi dem en helhetlig plattform å snakke ut fra (Bernard 2006). Dette ville ha vært mindre hensiktsmessig for vårt formål, ettersom vi var nysgjerrige på hvordan kvinners ulike bakgrunner virker sammen med strukturelle forhold, og på hvordan ulike ståsteder gir ulike perspektiver på samme fenomen. Vi ønsket derfor at Røde Kors rekrutterte kvinner med mest mulig forskjellig bakgrunn til samtalen. Kvinnene vi møtte, hadde dermed bare tre kjennetegn til felles: de var kvinner, de hadde innvandret til Norge, og de var aktive ved «Stella». De representerte bare seg selv. De kom fra fire forskjellige kontinenter, var fra 35 til 55 år, og hadde bodd i Norge fra tre år til tretti år. Røde Kors var hele veien åpne for våre synspunkter, og vi kunne for eksempel også ha valgt å snakke med kvinnene hver for seg. Dette ville ha gitt en annen type informasjon, der vi ville fått mer og dypere kunnskap om hver enkelt deltaker og hennes liv og erfaringer, men mindre kunnskap i bredden, om de samfunnsmessige forholdene som til sammen har formet dem som «innvandrerkvinner» og deltakere på aktivitetssenteret «Stella»: «Through group discussions it is possible for individuals to make connections between personal troubles and social structures and conditions» (Padille, sitert i Dahle og Skilbrei 2003, s. 153). Denne rapporten er skrevet på grunnlag av det ene gruppeintervjuet med de fem kvinnene vi møtte. Vi har ikke møtt kvinnene siden, og har heller ikke vært på «Stella» mer enn den ene gangen. Dermed har vi ingen førstehånds informasjon om kvinnenes aktiviteter og roller på «Stella» eller deres liv for øvrig, eller om «Stella» som møtested og aktivitetssenter. Oppdraget vårt har vært i størst mulig grad å formidle kvinnenes egne stemmer og synspunkter, slik de presenterte dem for oss i intervjuet. Dette er dermed heller ikke en forskningsrapport i den betydning at den presenterer en teoretisk basert analyse av materialet. Vi gjør heller ikke systematisk bruk av eksisterende forskning som belyser temaet «innvandrerkvinner og integrering i arbeidsmarkedet». I denne rapporten retter vi søkelyset mot samtalen med de fem kvinnene vi møtte på «Stella». I bakgrunnen vil leseren likevel ane at vi er forskere som har arbeidet med dette og relaterte temaer 4 5

4 også tidligere, og vi vil kommentere og trekke fram trekk ved samtalene som vi i lys av våre kunnskaper finner spesielt interessante. I vår samtale med de fem kvinnene fulgte vi en punktvis oppsatt og tematisk inndelt intervjuguide, som vi hadde utarbeidet på forhånd (se appendiks). Under forberedelsen av denne intervjuguiden kom Røde Kors med innspill i forhold til temaer som de ønsket belyst. Som vanlig er i kvalitative intervjuer, lot vi kvinnene selv styre mye av gangen og rekkefølgen i samtalen, mens vår rolle var å passe på at alle temaene vi hadde satt opp på forhånd, ble så godt som mulig belyst. Hovedtema for intervjuguiden og intervjuet var kvinnenes tilknytning til arbeidsmarkedet, og hensikten var å få belyst spørsmål som: Hvilke barrierer opplever kvinnene? Hvordan kan det legges bedre til rette for deres deltakelse? Hvilke utfordringer opplever de i møtet med det norske samfunnet? Hvilke utfordringer har de i forhold til sine barn og det norske skolesystemet? Hvordan kan flere innvandrerkvinner motiveres til selv å ta tak i noen av disse utfordringene? Samtalen med og mellom de fem kvinnene berørte disse spørsmålene fra flere vinkler, og vi har valgt å la det meste av denne rapporten bestå av kvinnenes egne utsagn, rammet inn av våre kommentarer. I rapporten har vi dessuten valgt å følge en inndeling i temaer som tilsvarer temaene i intervjuguiden, for å gjøre det lettere for leseren å finne igjen hva kvinnene sa om disse temaene, og for å kunne samle våre egne kommentarer på en hensiktsmessig måte. Dermed har vi også måttet stykke opp utsagnene deres, og skrive om en del av det som ble sagt, med våre egne ord. Vi presenterer dermed ikke en samtale slik den springer naturlig fram og tilbake mellom ulike temaer, og vi utelater mange utsagn som ellers ville gjort at teksten kunne bli preget av gjentakelser. Hele intervjuet ble tatt opp som digitalt lydopptak, og skrevet ut i sin helhet etterpå. Sitatene som rapporten bygger på, er dermed ordrette. Et lite forbehold må vi likevel ta: vi har valgt å standardisere språket i sitatene i noen grad, for å sikre oss at oppmerksomheten ikke trekkes mot formen i uttalelsene, men at innholdet vies leserens fulle oppmerksomhet. De direkte sitatene er uthevet med innrykk i teksten, mens våre omskrivninger og kommentarer begynner helt til venstre på siden. Noen ord om anonymitet: det er vanlig å beskytte personvernet til deltakere i forskningsintervjuer ved å anonymisere dem. Hva som ligger i ordet «anonymisere» kan variere en del, og her finnes det lover og retningslinjer som vi har fulgt, i samråd med Personvernombud for forskning (NSD). Fullstendig anonymitet kan det være umulig å oppnå i kvalitativ forskning det er alltid en mulighet for at noen vil gjenkjenne enkeltpersoner. Derfor har vi ikke lovet kvinnene full anonymitet, men vi har lovet å la være å bruke deres egentlige navn, og vi har utelatt opplysninger om dem som kanskje kunne vært interessante for leseren, men som ville gjøre det enkelt for mange å kjenne dem igjen. Dette gjelder særlig hver enkelt kvinnes nøyaktige alder, botid i Norge, og landbakgrunn. Likevel er det sannsynlig at kvinnene kan bli gjenkjent av andre som er aktive på ««Stella»», av familie og venner som kjenner dem godt. Dette forklarte vi i begynnelsen av intervjuet. Denne rapporten er basert på at vi kan framstille forskjellene mellom kvinnene og de erfaringene de har gjort seg, og vi har fått kvinnenes samtykke i dette. Vi som forskere har likevel et ansvar for å hindre at deltakere i forskningen kan utsettes for ubehagelige opplevelser som konsekvens av sin deltakelse, og vi har gjort avveininger underveis i skrivingen med hensyn til hvilke opplysninger vi vil formidle videre her, for å sikre at dette ikke skal skje. Deltakerne i intervjuet har også fått anledning til å lese og komme med tilbakemeldinger på manuskriptet til rapporten, og vi har gjort en del endringer, spesielt med hensyn til personvernet, i lys av deres kommentarer. Intervjuet Presentasjon av deltakerne Vi møtte de fem kvinnene som uavhengige enkeltindivider, løst sammensatt til en gruppe som ikke eksisterte utenfor denne intervjusituasjonen. Hvem var de? Et slikt spørsmål kan besvares på mange måter. Vi er alle sosiale personer med mange ulike roller og forbindelser til andre mennesker. Selv er vi for eksempel ikke bare forskere og kvinner, vi er også begge halvt norske, og vi inngår i bestemte roller i hver våre familier og i andre sosiale felt. Slik var det også med kvinnene vi møtte på «Stella». De fortalte oss litt om seg selv, og noe av det gjengir vi her i litt forenklet form slik at det skal være vanskelig å kjenne dem igjen: Abra, opprinnelig fra Sør-Asia, er den eldste av de fem kvinnene, og den som har bodd lengst i Norge. Hun er gift, og har voksne barn. Ti år yngre Fatima, født i Nord-Afrika, har nest lengst botid her i landet av de fem, og hun bor alene med sine barn. Nina er jevnaldrende med Fatima, og har bodd i Norge i ca. ti år. Nina kom hit som au pair, fra Øst-Europa. De to yngste kvinnene er Juliana fra Sør-Amerika og Naomi fra Øst-Afrika. Juliana er gift og har barn, og har bodd i Norge i litt over ti år. Naomi er papirløs, og selv om hun også er gift, er hennes ekteskap ikke gyldig i Norge fordi hun mangler papirer. Hun fortalte oss ikke om hun hadde noen barn, og vi spurte ikke. Naomis situasjon skilte seg ut fra de andres ved at hun mest sannsynlig ikke var på vei inn i det norske samfunnet. Hun var likevel opptatt av både å beskrive sin egen situasjon, og å sette seg inn i de andres erfaringer. Kvinnene oppsummerte selv hver sin aktuelle situasjon i forhold til jobb og utdanning: Abra: Jeg er arbeidsledig akkurat nå. Derfor er jeg på «Stella», jeg deltar på kurs, også er jeg frivillig. Jeg er meldt hos NAV nå, men jeg har jobbet som morsmålslærer i ca 15 år, som prosjektleder for innvandrerkvinner, og som konsulent og oversetter. Likevel er jeg arbeidsledig, det er innmari frustrerende. Naomi: Jeg er papirløs, men jeg kommer hit til «Stella» for å gå på kurs og for å bruke data. Jeg kan ikke jobbe, jeg har ikke jobbtillatelse og arbeidstillatelse. Det er en vanskelig situasjon å bo her ulovlig. Jeg var, jeg var så trist. Det er dårlig å sitte hjemme, hele tiden, hele dagen og hele året. Så nå har jeg har mulighet til å gå ut, komme her og lære norsk og delta i aktiviteter. Det er så vanskelig for kvinner å utdanne seg, jobb, studere. Det er mange i samme situasjon. Jeg har utdanning det er lenge siden, så jeg vet ikke om jeg kan jobbe med det samme som jeg studerte nå lenger. Ja, men Norge trenger ikke meg! Nina: Jeg er på «Stella» som frivillig. Fordi jeg har nok tid, for jeg er arbeidssøkende, aktivt. Jeg har vært arbeidssøkende i ett år. Og så har jeg vært på et jobbsøkingskurs for høyere utdannete Jeg har en mastergrad fra Norge fra Universitetet i Oslo, og en master fra hjemlandet mitt. Juliana: Jeg har praktikantplass på «Stella». De damene som sitter her er ganske aktive på «Stella». Jeg har tenkt å utdanne meg videre og jobbe med mennesker. Jeg vil gjerne bli ferdig med utdannelsen og få erfaring med det jeg skal drive med. Jeg har en plan nå, men det har vært tøft. Fatima: Jeg har vært deltaker på to kurs på «Stella», og så er jeg frivillig her, men jeg har ikke så mye tid til å være her siden jeg jobber i halv stilling et annet sted i tillegg. Som Juliana her påpekte, så ble det raskt klart også for oss at disse kvinnene var aktive, ikke bare på «Stella», men generelt, for å bedre sin egen situasjon. Slående var det også at de gjennomgående hadde minst to roller på «Stella», både som givere og som mottakere. Dette er spesielt for frivillig sektor, og står i sterk kontrast til en offentlig sektor som ofte kritiseres for å passivisere og «klientifisere» mottakerne av hjelp og tjenester. 6 7

5 Kontakt med nordmenn Mye av samtalen kom til å dreie seg om ulike aspekter ved det å ha kontakt med, og kommunisere med, nordmenn. Norske omgangsformer er ikke alltid like selvsagt inkluderende for den som kommer utenfra og er vant til mer formalisert høflighet og institusjonalisert åpenhet overfor fremmede (Longva 2003). Her kan man kanskje snakke om et «kultursjokk», samtidig som kvinnene også uttrykte hvordan de etter hvert hadde kommet fram til nye forståelser av det som først ble oppfattet som avvisning: Juliana: Det er ikke så veldig lett da å være, å hva skal jeg si, være positiv og åpen og Det er ikke så veldig lett, jeg må si det.. noen ganger, så skjønner jeg at: oj, den personen har ikke hatt en god dag, og jeg må ikke ta det personlig. Forstå situasjonen. Men det er veldig lett at du får en negativ tilbakemelding og bare (hun viser med armene at lufta går ut av ballongen og hun puster ut). Og da.. Jeg husker veldig godt at jeg var på toget og jeg spurte en mann hva er klokka. Jeg har ikke noe med det å gjøre, sa han (hun viser med et avvisende ansiktsuttrykk og veiv med hånden). Jeg bare åååhh, herregud (her viser hun hvor liten hun følte seg). Men så kom han tilbake, det var det jeg ville si at nordmenn er veldig reflektert, fordi det han sa, for han tenkte bare oj dette var ikke bra, så kom han tilbake og sa unnskyld meg men klokka mi er ødelagt, og jeg sa det er okey, og så sa han også har jeg vondt i ryggen. Og så bare gikk han, og jeg tenkte ja ja nå skjønner jeg. når man begynner å skjønne det så blir alt veldig lett. Men når man tar alt personlig, og blir nesten paranoid rett og slett, ooo snakker de om meg, er det meg de ler av..? Da skjønner man ingen ting. Det er ikke lett. Fatima: Det er akkurat når noen har dårlige dager, hvor du kan lære deg at det ikke er personlig, men bare på grunn av stress eller man har slitsomme dager. Jeg kommer fra et annet samfunn, og har litt forskjellig tolkning. Når jeg ser en nordmann som jeg kan spørre om en ting, og jeg forstår at han sikkert ikke vil snakke med meg, fordi jeg utlending og han kanskje ser på meg som annerledes. Det er veldig vanskelig fordi du tar deg veldig nær av det, men etter hvert blir man mer integrert i samfunnet og forstår at, åja sånn mente han det ikke. Og det er episoder hvor man misforstår mye, spesielt hos NAV og en del offentlig kontorer, hvor man ikke forstår den andre godt. Da trekker de seg, kommer ikke tilbake, eller de velger å gi opp. Og jeg syntes at akkurat her på kvinnesenteret, der gir de deg sjansen så du ikke skal gi opp! Juliana: Og bli sett. Fatima: Du skal ikke gi opp, du skal være deg selv og du skal tørre å snakke, tørre å si din mening, og du skal tørre å si: jeg forstår ikke, eller beklager jeg misforstår deg. For når man ikke forstår blir du kanskje flau for å si det rett ut, og da blir fordommene bekreftet. Etter at jeg kom til «Stella» og begynte som frivillig, så har jeg blitt kjent med forskjellige mennesker, selvfølgelig med forskjellige tanker og forskjellige meninger. Og det er ikke alltid jeg som har rett, selv om jeg er frivillig her og kan reglene, men jeg må respektere og akseptere det andre tenker og mener. Abra: «Stella» er et sånt perfekt sted hvor folk kommer og får kontakt med mennesker fra andre kulturer, og de opplever at det er greit å holde kontakt, eller man kan få kontakt, sånn at når de er ute i det vanlige livet så tør de å snakke med andre. Abra påpekte også at nordmenn kan ha en lite konstruktiv tendens til å trekke oppmerksomheten mot det som er annerledes, mot det man ikke har felles: Alle ler. Abra: Hvis du sitter sammen med nordmenn, så finner de alltid på de tingene som er annerledes som de skal spørre om: hva skjer hvis dattera di velger en nordmann? Fatima: Det er hennes valg! Abra: Men allikevel finner de sånne spørsmål som ikke er aktuelle for den sitasjonen du er i akkurat da. Når du skal sitte sammen og bygge vennskap, da skal du ikke Eller når man er ny så er man litt mer sårbar. Hvis det kommer noen til meg nå, så er jeg modig nok til å svare! (Ler) Her nærmer vi oss det evinnelige spørsmålet «trives du i Norge?» som disse kvinnene faktisk ikke nevnte, men som er en vanlig kilde til irritasjon og oppgitthet blant mennesker med innvandrerbakgrunn (Alghasi 2006; Seeberg 2007). Som Abra påpeker, så er denne typen spørsmål lite egnet til å bygge vennskap og relasjoner, fordi de understreker det man ikke har til felles, og knytter an til et moralsk spill på den norske samtalepartnerens premisser. Trives du ikke i Norge, eller blir du betenkt om dattera di velger en nordmann, så har du lite her å gjøre, er den implisitte meldingen som gjerne kan være ubevisst. Abra: jeg var fra et samfunn hvor det er sånn at samfunnet er veldig åpent, og du sitter med én på bussen så blir du venninner, og så kan du holde kontakt med henne hele livet, det er litt sånn, et åpent samfunn. Og så plutselig kommer du til Norge hvor folk er veldig reserverte. Litt tøft. Juliana: Men hvis man knekker de kodene, da er man inne rett og slett at man forstår hvordan nordmenn reagerer og sånn, at for eksempel ja han har sikkert hatt en dårlig dag, så who cares liksom. Det handler om å bli sett, om å føle seg anerkjent, og det handler om etter hvert å forstå at det er flere måter å vise sin anerkjennelse og respekt for andre på. Fatima påpeker at misforståelser som bunner i mangel på oppfattet anerkjennelse er særlig problematiske når de oppstår mellom offentlig ansatte og hjelpetrengende med innvandrerbakgrunn. Her gjør maktforskjellen mellom den offentlig ansatte og den hjelpetrengende at ubetenksomhet og manglende forståelse kan få svært negative konsekvenser. Selv føler hun altså at hun selv har lært å takle slike situasjoner bedre gjennom arbeidet som frivillig ved «Stella», mens Abra utdyper at det å treffe andre mennesker på like fot på et sted som «Stella» kan gjøre det lettere å snakke med andre også ellers i samfunnet. Kanskje kunne dette være en idé for opplæring eller videreutdanning av for eksempel NAV-ansatte? Kvinnene hadde ulike erfaringer med omgang med nordmenn, fra ulike tider og steder. De benyttet også intervjuet til å få mer informasjon for å danne seg et mer helhetlig bilde av «sosial kontakt med nordmenn»: Juliana: jeg kan tenke meg at på et sted som er litt mindre enn det samfunnet vi er i nå. Det kan være litt utfordrende og sånn, avhengig av hva slags. Ja hva opplever dere, du som har bodd i Nord-Norge og..? Abra: Ja to tre somre på rad har jeg bodd på (navngir lite sted i Nord-Norge), og jeg har hatt en veldig bra erfaring. Det var en veldig varm velkomst. I Oslo har jeg hatt det litt tøffere enn i (det lille stedet). Jeg tror at det er når du kommer i kontakt med en person, i små samfunn går rykter fort videre, og da vet de hvem du er og hvordan de skal holde kontakt med deg, og da er det veldig lett å holde kontakt og Fatima: Men det er også forskjell på de forskjellige bydelene, noen steder merker du at de etniske nordmennene kjenner ikke godt til innvandrere, og da er det ikke så lett å integrere deg, med dem. Da jeg bodde i bydel Gamle Oslo, da var det aldri noe problem, for de nordmennene har jo blitt vant med andre, de lever sammen helt greit. Men når jeg flyttet til en annen bydel der var det veldig få innvandrere, og da får du de blikkene som sier at du er utafor, og det er veldig hardt, det er vondt og det er slitsomt! Fordi da må du jobbe veldig mye, og da må du ta initiativ, og du bør snakke til folk hvor de kan høre at: åja hun snakker norsk, da er det greit. 8 9

6 Abra: det blir annerledes når det er en storby, enn på små steder. Eller i hvert fall det jeg har opplevd, jeg har vært på (et lite sted på Vestlandet), vi bodde hos en familie vi kjente. Og alle på butikken og over alt, folk var veldig åpne, de tok kontakt, og snakket med oss, og var nysgjerrige og hvor er dere fra? Hva gjør dere? Og hvordan er det? Ja, her i Norge har jeg opplevd masse rart... Det var kanskje, på midten av 1980-tallet var situasjonen annerledes, på foreldremøte, det var veldig tøft å gå på foreldremøter, kanskje du har opplevd det også? At nordmenn ikke var villige til å sitte ved siden av deg, på T-baner og Juliana: I Oslo? Abra: Ja, på T-baner så var det ingen ikke før trikken eller t-banen eller bussen var helt full, da først kom det noen og satte seg ved siden av deg. Ellers kom det ingen og satte seg ved siden av deg. Sånn er det. Eller sånn VAR det. Fatima: Men her i Oslo, så har det blitt veldig, ganske mye bedre enn før, siden den tiden da jeg kom, for da turte jeg ikke å snakke med noen andre. Men nå er det greit, nå er det en del nordmenn som kjenner innvandrere, eller som forstår dem da. Dermed tegnes et bilde av Oslo som en by som har gjennomgått en positiv utvikling i forhold til å inkludere innvandrere, samtidig som det fortsatt er store lokale forskjeller både i Oslo og i landet for øvrig. Vi ser også at kvinnene selv har gått gjennom en prosess, fra det første inntrykket av Norge (og spesielt Oslo) som et lite inkluderende sted, til en mer nyansert refleksjon over enkeltnordmenns dårlige dager, ulike forhold i ulike bydeler, og behovet for gjensidig forståelse. Norskkurs Alle de fem kvinnene hadde gått på norskkurs. De som hadde vært her kortest, hadde fått de 300 timene med norskopplæring som innvandrere med flyktningbakgrunn eller gjenforente med norske borgere kan få 1, mens de øvrige hadde mer varierte tilbud bak seg. Norskopplæringstilbudene kan deles inn på mange måter; vanlig er det å skille mellom praktisk og teoretisk opplæring, og mellom gratis og betalt opplæring (som gjerne kan være samme kurs, men som noen deltar gratis på, mens andre må betale). Her kom det fram en del ganske ulike synspunkter langs begge disse to inndelingene, først på spørsmålet om betaling for norskopplæring: Fatima: Jeg vet ikke om det er lov å si det, men jeg synes det er helt pinlig at du skal betale for norskkurs, du kan betale for andre språk hvis du vil det, men ikke for det språket som er førstespråket i Norge. Fordi hvis man skal betale for kurset da er det ikke noe hvor de kan åpne en mulighet for andre. Hvis det kommer til å koste, det er en del som ikke har god økonomi, da sier de hvorfor skal jeg gjøre det, da blir de heller hjemme. Det er ikke noe positivt. Jeg har tenkt mange ganger at jeg vil lære mer norsk språk, både skriftlig og litt muntlig. Men det har jeg undersøkt og da har de spurt meg om jeg er norsk statsborger, så da har de sagt at da må jeg betale for undervisning. Så jeg sa nei takk! Da må jeg finne meg et annet tilbud hvor jeg kan bruke språk. Jeg kan ikke betale for å gå på norskkurs. Nina: jeg synes at Norge er et ganske sjenerøst land uansett med den norskopplæringen, fordi de som kommer hit, asylsøkere osv, de får jo gratis. Det er fordi at fra 2004 ble det så mange fra EU-landene som kom inn, og for å betale for hver eneste som bare skal jobbe, ikke bare jobbe, men uansett det er jo ganske dyrt, fordi hver eneste som kommer for å søke jobb. Og da er det umulig og fryktelig mange. da jeg kom var det ikke plass på gratis skoleopplæring. Men jeg måtte bare begynne med noe, for jeg måtte jo kommunisere fra første dag. Til slutt fikk jeg plass på vanlig gratis språkopplæring, så da gikk jeg på to kurs samtidig, men bare det ene var gratis, og det andre var ganske dyrt. Så gled diskusjonen over i ulike behov i selve undervisningen, avhengig av språk- og skolebakgrunn: 1 For dem som har fått tillatelse før 1. januar 2012 (se Juliana: Avhengig av hva slags nivå man har, for eksempel hvis man kan engelsk fra før og har et system for språklæring på en måte, så blir det mye lettere. Da kjeder man seg på skolen. Jeg opplevde at for eksempel at de som snakket tysk på skolen, de var bare der i 2 måneder, mens jeg selv brukte ett og ett halvt år. Jeg er fra Sør-Amerika så det er andre språksystemer og annen grammatikk, så det er avhengig av hva slags nivå man har så blir det lettere eller vanskeligere, og man trenger kanskje ekstra timer og sånn. Å se hvem som kan ha et godt tilbud avhenger av hva slags nivå lærerne var ganske flinke til å se, f. eks. måtte jeg repetere tre- fire leksjoner, for jeg var ikke god nok til å gå til neste nivå. Naomi: Mannen min, han har mye problemer med språket, fordi når han kom hit tror jeg han gikk ett år på voksenopplæring, etterpå begynte han på praksis og så begynte han i jobb, og da hadde han ikke tid å lære mer, og siden ble han arbeidsledig. Nesten to år har han søkt jobb, men han fikk ikke det fordi de trenger språktest på nivå 3. Så han gikk til NAV. Han sa til dem, jeg trenger hjelp med språk, men de sa nei du må betale. han har tatt nivå 3, men han besto ikke, bare muntlig. Så det er vanskelig å finne jobb når du ikke har nivå 3 og ikke kan dokumentere norskkunnskap. Vanskelig situasjon veldig vanskelig. Juliana: De for eksempel fra Asia, det er ekstra vanskelig med den språkbakgrunnen, jeg husker at, det var noen som kunne bruke 5-7 år på skolen, og de fikk tilbud igjen, og igjen. Naomi: Men nå må du finne jobb, nå. Du får ikke noe mer norskkurs. Mannen til Naomi var altså kommet inn i en vond sirkel der han ikke hadde rett til mer gratis norskopplæring, men ikke kunne betale for mer norskopplæring fordi han ikke fikk jobb fordi han ikke hadde gode nok norskkunnskaper. Fatima hadde også havnet litt mellom to stoler, der hun hadde måttet bryte av det opprinnelige tilbudet fordi hun fikk barn. Hun etterlyste også en større mulighet til å praktisere språket, og fortalte hvordan hun hadde løst dette på egen hånd: Fatima: For min del så var jeg på norskkurs med en gang jeg kom til Norge. Da var jeg høygravid så da hadde jeg ikke mulighet til å bli ferdig med hele kurset. Men det var heller ikke nok på sånne typer norskkurs, for det var bare sånn at du skal lære det som står på pensum, og da er de ferdig. Men for at du skal kunne bruke språket, for å praktisere, det var nesten ikke noen mulighet. Og da begynte jeg å gjøre mitt beste, jeg begynte å se på filmer og lese tekst, jeg brydde meg ikke om hva de handlet om, bare fokuserte på teksten. Jeg ble veldig redd hvis noen ord forsvant før jeg rakk å skrive dem ned. Også begynte jeg å bli nysgjerrig på aviser, så begynte jeg å lese litt. Selv om jeg ikke forstod hva det handlet om, jeg var opptatt av ord for å bygge setninger og skjønne hvor jeg kan bruke de ordene. Jeg hadde kontakt med en, hun hadde vokst opp i Norge. Jeg gikk alltid og banket på døra hennes og: Jeg - vil -snakke -med -deg -norsk. Skole er ikke alltid nok til at du lærer alt. Så du må ta initiativet til å bruke språk andre steder. At det er nødvendig med en stor grad av eget initiativ, understreket også Abra: Abra: Jeg har bodd her i nesten 30 år, og har helt andre erfaringer enn det som dere opplever i dag. Norskkurs var annerledes, og kontakt med nordmenn var annerledes. Alt var annerledes, forholdene i Norge var annerledes på midten av 80-tallet enn det vi har i dag. Førstegenerasjons kvinner har hatt mange utfordringer. Den første gruppen som kom til Norge, var fra Asia, fra Pakistan og Tyrkia og Marokko. De fleste kvinnene hadde lav utdannelse, og norskkurs var ikke tilrettelagt, for eksempel gikk jeg på norskkurs som var for alle innvandrerkvinner, de som ikke hadde skolebakgrunn og de som hadde master eller doktorgrad. Og så, etter en fire-fem uker, fikk vi med høyere utdanning beskjed om at vi har lært det som vi har på pensum, så vi kan bare slutte. Så fikk vi tilbud, den gang het det IFF «introduksjon for fremmedspråklige», hvor det var kombinert med praksis og litt sånn samfunnskunnskap. Og når jeg fikk praksis så fikk jeg jobb som morsmålslærer med en gang, så jeg slet i mange år med dårlig norsk, helt til jeg oppdaget at jeg må lære meg norsk selv. Så jeg selv 10 11

7 strevde med å lære norsk, tok bergenstesten og klarte det, og tok videre utdannelse. Behovet for å styrke egen motivasjon for å ta initiativ og ikke gi opp den vanskelige språklæringen, ble understreket av flere. For Naomi hadde motivasjonen sviktet da hun fikk endelig avslag på opphold her i landet, selv om hun ikke har mulighet til å returnere: Naomi: Da jeg kom hit, var jeg veldig glad i å lære norsk, jeg prøvde å lære norsk hjemme og jeg lånte bøker fra biblioteket hele tiden, og jeg leste og leste. Men når jeg fikk avslag (slår hendene i bordet), alt jeg så begynte jeg å snakke på engelsk jeg mistet håpet. Og jeg snakker bare engelsk nå, når jeg går på butikken eller jeg går noe sted eller til et kontor, da snakker jeg engelsk. Men før snakket jeg norsk, jeg prøvde å snakke norsk. Men nå jeg har mistet alt håp Men jeg har lyst og jeg trenger å lese, noen ganger tar jeg en bok eller avis eller internett, og så jeg leser jeg også, likevel. Det blir stille en stund. Naomi gjør sterkt inntrykk på oss alle sammen, spesielt fordi hun hele tiden forsøker å finne en positiv vinkling på en situasjon som alle forstår er temmelig desperat. Utdanning Planer, mål og virkelighet Kvinnenes utgangspunkt var ganske ulike. Alle hadde utdanning, men spennet var stort fra grunnskole og videregående skole til to fullførte mastergrader. Alle hadde ønsker og planer, mer eller mindre konkrete og mer og mindre gjennomførte: Fatima: jeg lever for at jeg har gode mål, som jeg ønsker å komme i gang med. Alltid fokuserer jeg på utdannelse, det har mye å si det har veldig mye å si. Jeg har vært en del på arbeidsmarkedet, men når du har den CV en som jeg har, og de ser en sånn lang CV med forskjellige gode erfaringer, men det er kanskje ikke noe formell utdannelse da føler du deg at du at det mangler noe. ML: Kunne du tenke deg å ta en høyskoleutdanning eller noe sånt nå? Fatima: Ja det ønsker jeg, det ønsker jeg det jeg har opplevd her på «Stella» er at de som veileder deg de følger deg eller de er med nesten hele prosessen, til du kommer til det målet du ønsker. Og det tror jeg de fleste kvinner trenger. I den andre enden av skalaen befant Abra og Nina seg, med universitetsutdanning fra hjemlandet og en ny mastergrad fra Norge. Abra fortalte: Abra: Jeg hadde planer helt fra jeg flyttet til Norge at jeg skulle ta videre utdanning i Norge, for å stå sterkere i dette samfunnet. Men da jeg kom hit, hadde jeg små babyer. Jeg leverte papirene mine til universitetet i Oslo for godkjenning, og det tok mange år, fire-fem år før de godkjente dem. Jeg visste heller ikke at de hadde norskkurs, da hadde jeg gått der, og kanskje papirene mine hadde gått raskere. Jeg fikk ikke noe informasjon om det, selv om jeg hadde små barn og var på helsestasjonen og over alt, men jeg fikk ikke noe informasjon om samfunnet. Nordmenn den gangen, de glemte, jeg søkte igjen og jeg fikk ikke noen tilbakemelding og de glemte. De hadde ikke noe tilrettelagt system, de sendte papirene mine til (hjemlandet), jeg var kanskje den første som skulle godkjennes Det var nytt for dem, og etter fire-fem år da hadde jeg tre barn og jobb og ikke noen mulighet til å ta utdannelse. Men etter at sønnen min begynte på universitetet ble jeg også med og tok master. Men det hjelper ikke for å få jobb....jeg hadde opprinnelig planer om å ta doktorgrad, jeg har først studert i (hjemlandet), og jeg hadde mastergrad. Så jeg hadde planlagt at de kanskje skulle godkjenne litt høyere, men jeg var litt uheldig for systemet i (hjemlandet) er ikke det samme som her, jeg tok to utdannelser parallelt der, begge på halv tid. Så de telte ikke som hele år her, så de ble bare godkjent som to grader for cand. mag., så da måtte jeg ta mastergraden, og etter det så orket jeg ikke mer. Jeg var gammel og trøtt, det var ikke noe nyttig å ta enda mer utdannelse. Juliana: Kan jeg fortelle? Jeg fikk mine papirer godkjent i Norge, men det kurset jeg søkte, var så populært på den tiden at de tok i mot mine papirer men de anbefalte meg å ta videregående og øke karakterene der rett og slett. Da gav jeg bare opp, etter at jeg har tatt bergenstest og tatt norskkurs på Sinsen i tre år, for det jeg hadde hørt at jeg trengte engelsk og norsk, så studerte jeg norsk og engelsk på Sinsen, og så fikk jeg bare beskjed om at jeg måtte gå tilbake til videregående igjen for å bedre karakterene mine. For de fagene jeg hadde fra (hjemlandet), det var ikke, og jeg var ikke ferdig på det kurset i (hjemlandet). Så da måtte jeg begynne på null, og dette var for fire-fem år siden. Så jeg fikk så dårlig selvtillit og selvbilde og alt mulig. At jeg tenkte at jeg skal heller finne et kurs som vil ha meg, og så skal jeg jobbe mot det. Jeg vil ikke si at det å få høyere utdanning er ikke så viktig for meg, men det å få kompetanse, hva skal jeg si, få et yrke da. Det er det har jeg har behov for nå. Balansen mellom norskopplæring, utdanning og jobb har vært vanskelig hele veien. Når har man passe mye av det ene, og når blir det for mye av det andre eller det tredje? Det er en kjent sak at saksbehandlere ved NAV kan ha en tendens til å oppfatte arbeidssøkere med innvandrerbak

8 grunn som for ambisiøse i forhold til deres realistiske sjanser på arbeidsmarkedet. Dette kom kvinnene inn på flere ganger: Fatima: En del offentlige kontorer er veldig opptatt av, spesielt for de med minoritetsbakgrunn, at de bare kommer seg fort i jobb. Og det er veldig bra, det er veldig bra. Men noen sitter med veldig høy kompetanse og de vil fortsette videre, men de vet ikke hvordan de skal finne veien framover. Det er en del systemer hvor de presser deg, du skal bare fokusere på jobben og da er de ferdig, og de dreper de tingene som du har brent for, og da gir man opp. Og det er ikke så rart at man gjør det. Jeg er veldig stolt og imponert over at Abra har gjort det enorme arbeidet her, at hun er utdannet her. Jeg synes at hun er et godt forbilde for meg, for jeg tenker at jeg ønsker å gjøre dette også. Men når du ikke får det du ønsker, da blir du bare opptatt av jobben og så videre, da har du havnet i det systemet hvor livet bare er å jobbe og tjene penger, og penger går til utgifter for å leve ikke noe mer. Nina påpekte at det ikke bare er NAV som har en tendens til å kvele ambisjonene hos arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn: Nina: Det går også andre veien, det er ikke bare med ambisjonene. Det er også det at du oftere får beskjed om at du er overkvalifisert. Det er det verste man kan høre. Det er en sånn balanse i Norge med det at man trenger, når du leser en jobbannonse så står det at tilsvarende erfaring kan erstatte utdannelse. Det du leser er at de årene du har studert egentlig ikke er så viktige, det ser ut sånn at selv om du har sittet på universitetet i 15 år så skal det ikke hjelpe deg. Samtidig når du søker, jeg har søkt noen jobber på litt lavere nivå for jeg er realistisk på at jeg kan ikke få en lederposisjon med en gang. Da sier de rett ut på intervju: hvorfor søker du på denne stillingen, den er jo så kjedelig for deg, så Jeg hadde ingen ambisjoner om å få utdanning i Norge i det hele tatt, for jeg kom allerede med master. Lærestedene som skal godkjenne utdanninger sier at de må sammenligne hvert eneste kurs med det som er i Norge, og det er selvfølgelig ikke mulig. Da sendte jeg papirene mine til Universitetet i Oslo, og de bare tok en beslutning om at det er nok til å begynne med Masterstudier igjen. Dermed var Nina altså både overkvalifisert og underkvalifisert på en gang. Arbeidsgivere ser at hun allerede har mer utdanning enn det som kreves, eller ønskes, i forhold til de stillingene hun søker på. Dette skal vi se litt nærmere på i neste avsnitt. Arbeidssøking Høyere utdanning overkvalifisert Selv om man får avslag på en jobbsøknad, betyr ikke det nødvendigvis at arbeidsgiver ikke vurderer kompetansen man har, som høy nok. Det motsatte kan også være tilfelle. Nina hadde mange refleksjoner over dette: Nina: hvis jeg skulle begynt nå så kanskje jeg hadde tatt noe fra scratch fra Høyskolen i Oslo, for det er mer en praktisk utdannelse og du får mer et yrke. Fordi du sitter på universitetet med masse akademisk bakgrunn og du kommer ut i verden og de spør hva kan du liksom. Og de leser: master og master, og de sier du er overkvalifisert. Men hvis jeg skal søke vaskejobb og ikke skrive at jeg har master, da skal jeg få den med en gang med en gang! Fordi på et intervju har jeg sittet med to mennesker foran meg fra samme konsern, og de bare så på meg og, og til slutt sier en av dem til meg Hvorfor er du her? Hvorfor søker du? Det var en assistentjobb i arkivet eller noe sånt. Også sier de: Hvorfor søker du ikke heller på sånne faglige stillinger? Hun lager en oppgitt grimase. En annen gang jeg søkte på en stilling så fikk jeg en med bekreftelse på at vi har mottatt søknaden din, og etter to timer fikk jeg avslag. Og da bestemte jeg meg for å ringe, for hvordan... og så skriver de samtidig at vi har fått over 100 søknader, og etter to timer fikk jeg avslag, hvordan klarte de det på to timer? Så ringte jeg dem neste dag og så sier de, jaaa, vet du vi hadde over 100 søknader, men saken var at vi tok bare og fjernet alle med mastergrad, for vi kan ikke betale dem det de forventer. Så da begynte vi å prate om hva mener dere at vi forventer: nei de som har mastergrad de forventer som regel høyere lønn og det har vi ikke råd til. Også begynte jeg å snakke med henne om at jeg arbeider som vikar nå, og at jeg er timebetalt og så videre, til slutt ble jeg invitert til intervju, så de ombestemte seg. Jeg fikk ikke denne jobben likevel, men det viser at man må bare presse for ellers så. hun ringte neste dag og sa vi vil snakke med deg. Det er også noe med lønnsforventninger, sier de. Og de tror at du kommer til å kjede deg, sier de. Jeg skal jo ikke jobbe på sirkus, sier jeg altså. Ja, jeg skjønner at de vil at du skal være der i tre fire år minst. De sier at, nei, de som har mastergrad lærer seg jobben på tre måneder, og da kjeder de seg etter et halvt år og da er de ferdige her, og vi må sette i gang søkeprosessen igjen og da er det veldig dyrt ikke sant. Sånn er det i virkeligheten, så det er den utfordringen. Også flere av de andre hadde lignende erfaringer og synspunkter, men det var Nina som oppsummerte og sa tydeligst det som ble uttrykt om dette temaet på intervjuet. Vi skal derfor ikke ta inn flere sitater her, men gå videre til neste tema. Arbeidssøking passe kvalifisert: hard konkurranse Igjen er det først Nina som skal få slippe til med sine erfaringer: Nina: mens jeg var på det kurset, for folk med høyere utdanning, da ble jeg innkalt til mange intervju... Det er vanskelig å tolke et sånt intervju, du sitter der og føler kontakt og alt mulig, til slutt er det ingen ting. Jeg vet ikke, det er veldig forskjellig. Eller plutselig får du en oppgave mens du er på intervju og de vet at du ikke kan det, fordi du har sagt at: jeg har ikke erfaring fra dette, det er ikke mitt fag. Også får du likevel den typen uforberedte oppgaver foran tre stykker, de sitter der og skanner deg, og du må svare med en gang! Det er nesten som en eksamen. De sjekker sikkert reaksjonen, hva som helst, stress, altså hvordan du takler det. Ellers på sånne steder, hvor det er mye studenter, det er over 100 søkere hver gang, så du får bare høre: vi har fått masse søkere og du er ikke med denne gangen, det er den vanlige beskjeden ikke sant... Ellers søkte jeg i Oslo kommune for ikke lenge siden, det var i EMI inkludering, minoriteter og sånn. Der hadde de et infomøte for alle som søkte, 50 stykker. Abra: Hehe, ja ja jeg har også Nina: Du var der? Abra: Ikke nå da det var 50, men forrige gang da de hadde 100! 14 15

9 Alle ler. EMIs arbeid ligger nær opp til den utdanningen og arbeidserfaringen Abra har opparbeidet seg i Norge. Hun fikk altså likevel ikke jobb der. Det er ikke derfor vi ler, men fordi det er en felles følelse av at det er jammen ikke lett å få en jobb uansett hvor godt du hadde passet inn i stillingen. ML: Er det bra at EMI lager slike felles møter når de har utlyst stillinger, synes dere? Nina: Ja, da ser du iallfall hva slags konkurranse det er, og mesteparten av dem var nordmenn, og det er bare hva som skjer på arbeidsmarkedet. Enda de sier at Norge er det beste når det gjelder arbeidsmarkedet, det er så få arbeidsledige, og så ser du så masse nordmenn med kompetanse, altså jeg skjønner det ikke! for mennesker med høy utdannelse og erfaring, og de fleste av dem var nordmenn. Så derfor er jeg ikke så deprimert, for det har ikke bare med minoritetsbakgrunn å gjøre, det er et generelt problem i Norge. Så derfor tar jeg situasjonen med tålmodighet. Disse to var det som hadde mest formell utdanning av de fem vi snakket med, og det er også de to som rammer inn sin egen situasjon gjennom å sammenligne med nordmenn som møter tilsvarende utfordringer på arbeidsmarkedet. Spesielt gjaldt dette Nina, som i tillegg var den som hadde kortest vei til sitt opprinnelige hjemland og var blant de minst synlige medlemmer av kategorien innvandrerkvinner i Norge. Dermed er også Nina et interessant eksempel, fordi mange av de diskrimineringsgrunnene som andre innvandrerkvinner kan knytte sine erfaringer til, i liten grad gjelder for henne. Dette skal vi komme tilbake til i avslutningen. Arbeidssøking betydningen av nettverk Ordet nettverk dukket stadig opp i intervjuet. Naomi brukte det ikke i det hele tatt, mens de andre fire brukte det i ulik grad Nina absolutt mest, mens Juliana, Abra og Fatima alle snakket mindre om nettverk, og på litt ulike måter. For Nina inngikk ordet i læringen fra kurset hun hadde gått på, og hun formidlet denne læringen til oss og til de andre deltakerne i løpet av intervjuet. Nina: Det går bra med meg, jeg har ikke noe å klage på. Det er bare som sagt å jobbe litt sånn med nettverksbygging, selv om jeg ikke liker det ordet. Men dessverre, sånn er verden. Alle ler litt av hennes litt motvillige omfavnelse av begrepet nettverk og alt det innebærer. Abra: Det er ingen annen vei inn enn å bygge nettverk. Nina: Vi har lært at det er ingen mennesker som har en jobb i lomma til deg, det er bare at du snakker med folk, deler erfaring. Og kanskje noen hørte fra noen andre at noen kanskje trenger noen. Det er ikke sånn at når jeg møter en person, spør jeg med en gang: har du jobb til meg? Det er ikke slik det fungerer. Jeg har en venninne som også bor i Norge, hun er mye flinkere enn meg til sånt, hun har også utdanning herfra. Hun gikk på ulike arrangementer, og så var det en mann som holdt foredrag og de begynte å prate, og sånn fikk hun seg jobb! De hadde ikke noen ledig stilling en gang. Og hun fant et sted til seg selv. Men jeg synes det er vanskelig, jeg må gå over de barrierene, og jeg har hørt at jeg må bare gå og banke på dører, men det er... Og når du har vært arbeidsledig i ett år da blir man også litt usikker. Her kjenner Juliana seg igjen. Hun er den som har slitt mest med de mentale kraftanstrengelsene det innebærer å bryte slike barrierer, for å ta skrittet inn på arbeidsmarkedet i Norge: Juliana: Selg deg selv på en positiv måte Nettverk kanskje..? Det kunne være en mulig- Nina (bryter ivrig inn): Ja, jeg gjorde med nettverk hva som... Jeg er så lei av det ordet! I løpet av dette året har jeg hørt det hele tiden, men eh, men det eneste man må bruke, det er selvfølgelig nettverk. Det er sant det. For arbeidsgivere virker det tryggere å ansette via nettverk, fordi det koster så mye å ansette gjennom annonser. Det er en mye større prosess, med mye flere kostnader underveis. Risikoen er større når du ansetter noen utenfra. Det er iallfall det jeg har fått høre. Her kan Abra dels bekrefte, dels stille spørsmålstegn ved nettverkenes nærmest magiske kraft på det norske arbeidsmarkedet: Abra: Jeg har nettopp hatt jobbklubbkurs via NAV. Jeg ble fortalt at det er 78 % jobber som går via nettverk. Men hvordan skal vi bygge nettverk, det forteller ingen, de bare sier nettverk, nettverk, nettverk. Men hvordan skal vi bygge nettverk, hvem som vil holde kontakt med oss, eller hvem som kan hjelpe oss med å få jobb via nettverk.? Dette var det ingen som kunne svare direkte på, men i løpet av intervjuet var det flere av kvinnene som framhevet at ikke minst arbeidet som frivillig ved ««Stella»» kunne gi både mot, styrke og kunnskaper om hvordan man kan bygge nettverk. Om «Stella» i seg selv ikke nødvendigvis inngår i nettverk som kan hjelpe alle som deltar der med å finne en jobb, så kan læringen og erfaringene fra «Stella» ha overføringsverdi til andre sosiale arenaer der sjansene kan være større. Tiltak for å komme i arbeid Egen motivasjon, en god porsjon initiativ, mot og krefter til å stå på, og et nettverk med tilknytning til arbeidslivet har allerede vært framhevet som viktige faktorer. Det er ikke gitt at alle kan mobilisere alt dette på egen hånd. NAV Alle kvinnene var kjent med at det finnes hjelp å få i form av ulike slags tiltak, selv om de ikke var overbevist om at tiltakene alltid fungerer etter hensikten. Spriket i de gjensidige forventningene mellom innvandrere med høy kompetanse og høye ambisjoner på den ene siden, og NAVs saksbehandleres vekt på realitets- og jobborientering på den andre siden, som vi har vært inne på flere ganger, var en del av dette: Fatima: Hvis vi skal snakke om NAV systemet, at det er lettest for dem å jobbe med de som har mindre krav, og at de bare lyst til å komme i jobb og ferdig med saken. Det er akkurat som de helst vil ha sånn type folk, det er veldig lett, og så bare sier de at ok, du har en høy utdannelse, men vil du jobbe er det greit. Kanskje som en del av utfordringen med å se behov og muligheter hos den enkelte arbeidssøker, kan det se ut til at det å finne riktig tiltak for arbeidssøkende med innvandrerbakgrunn er ekstra vanskelig. Innvandrerbefolkningen nevnes ofte som et arbeidskraftpotensiale for helsesektoren (f. eks. Sosial- og helsedirektoratet 2007). Selv om styringsdokumentene legger vekt på at dette potensialet viser til den ufaglærte delen av befolkningen, er det i praksis slik at det er mange ansatte på lavere nivåer i helsesektoren som har innvandrerbakgrunn kombinert med høy kompetanse i fag som ikke utløser høy status i denne sektoren (Dahle og Seeberg 2013 (under publisering)). Det er en kjent sak at særlig den kommunale delen av helsetjenestene har vært mer villig til å ansette innvandrere enn svært mange andre. Dermed kan det å henvise en arbeidssøkende med innvandrerbakgrunn til denne type arbeid, bety at man som saksbehandler har større sjanse til å lykkes i den betydning at det blir en arbeidsledig mindre. Om jobben og den arbeidssøkende er en god kombinasjon, kan etter denne målestokken bli litt underordnet. Et beslektet forhold kan være en indirekte diskriminering der NAV-ansatte kan vurdere innvandrerskap som en negativ kompetanse, fordi arbeidssøkende med innvandrerbakgrunn har dårligere sjanser enn andre til å få en jobb som passer med ambisjoner og kompetanse. Dette likner på eksempler fra boligmarkedet, der eiendomsmeglere har unnlatt å formidle boliger til innvandrere ikke ut fra egne rasistiske holdninger, men ut fra antakelser om at utleiere har slike holdninger og ikke ønsker innvandrere som leietakere. Til sammen får vi en situasjon der arbeidssøkende med innvandrerbakgrunn kan presses inn i en sektor som ikke passer dem spesielt godt. Det finnes så mange forskjellige behov, og nettopp derfor finnes det også en vrimmel av ulike tiltak som skal gjøre det mulig å tilpasse hjelpen etter behovet. Kanskje den største utfordringen 16 17

10 med offentlige tiltak i regi av NAV er å finne rett tiltak til rett person. Saksbehandlere i NAV er ikke alltid like gode til å fange opp hvilke behov den enkelte har, og det kan være en stor fordel selv å være godt informert om aktuelle tiltak. Abra hadde nettopp fortalt hvor frustrerende hun syntes det var å gå arbeidsledig og bli meldt inn på generelle jobbsøkerkurs, og de andre gir gode råd: Nina: Det som er mest relevant for deg er heller det kurset jeg gikk på, siden du også har høyere utdanning. Det er der man bygger skikkelig nettverk, og de fleste av dem er nordmenn, det er kanskje en tredjedel innvandrere. Alle med høyere utdanning. Og da ser du at de fleste av nordmennene som deltar, har bodd i utlandet, de har vært i utlandet i kanskje år, med perfekt engelsk. De er blitt utlendinger her i Norge, for Norge som jeg forstår det har ganske A4 format på hvordan du skal tenke, hvis du er litt annerledes da er du ikke fra oss på en måte. Det kurset hjalp meg veldig mye, det er veldig aktivt, men det er vanskelig å få plass der. Juliana: Kanskje ville det være interessant for deg å gå på karriereveiledning i stedet for jobbsøk, for jobbsøk hvis jeg har skjønt det er for alle som har lyst til å jobbe, mens den karrieregreia er mer spisset mot hva slags bakgrunn man har og sånn. Det er på Blindern, på karrieresenteret der. Nina: Også LinkedIn, er du der? Det sier de med en gang, det første de spør om på kurset er hvem er på LinkedIn, hvis ikke så anbefalte kurslederen bare å gå og registrere seg der med en gang, hvis du skal søke jobb. Juliana: Og lag en god profil! Som vi ser her, kan møtesteder som «Stella», og til og med midlertidige møtesteder som vårt gruppeintervju, fungere som arenaer for utveksling av viktig informasjon. LinkedIn er for øvrig et nettsted for nettverksbygging i karriereøyemed. «Stella» Kvinnene ønsket å framheve hva de syntes var positivt med «Stella». Dette var ikke uventet for oss, ettersom de var rekruttert inn av «Stella» og åpenbart var svært aktive der. Det betyr ikke at deres begeistring for aktivitetssenteret framsto som mindre genuin. Det interessante for oss var likevel først og fremst ikke at de likte «Stella», men hva det var ved «Stella» som de ville trekke fram som spesielt viktig for dem: Abra: «Stella» er både et treffested, du får nettverk for det er både kvinner med minoritetsbakgrunn og norske kvinner og man får kontakt med dem. Du får praktisere norsk, du får kunnskap om samfunnet, du blir mer bevisst, og ikke minst veileder de deg slik at du kan nå målene dine. Juliana: De fleste som bruker «Stella» er de som er fokusert på å få en jobb eller karriere videre, på en måte et ressurssenter. Naomi: Og for andre aktiviteter også, sånn som yoga og annet. Det er så hyggelig her. Abra: Det er et kjempeflott sted, akkurat når man er i sånne situasjoner hvor du har kjempet og kjempet og ikke får noen muligheter, så blir du deprimert. Man mister kontakt med venner og er bare hjemme. Men her har man et sted hvor du ser at alle andre kjemper for det samme... da blir du liksom litt sånn det hjelper virkelig. Naomi: Before I speak English now, before I started here I was really after I have «endelig avslag», the last final answer, I don t have anything, I just I sit at home, and then I m crying only. So I was looking for Red Cross, and I see this Red Cross, and then I read the doorbell with Ladies, and then I press Ladies, and then they open and then I come here. When I come here they tell me it is like this and like this. They give me a lot of ideas. When you meet the people, they say your name and then, they make you as a friend! So I think to myself, oh there is something here, there is some opportunity to go out I have to go out, if there is something a way to go out, I have to go out! I m happy for this place. Everyone has normal life problems sometimes, not my situation, everyone has a normal life situation with problems. Especially in a foreign country, they don t have family here, and then, even with a husband or with a lot of things. So this place is like your home, you come to sit with someone and you speak with someone and discuss your problem. And then maybe you can find some friends, I found three or four friends here, so sometimes I just call them and talk to them. So this place is nice anytime you can come to visit and you can come to speak with someone. Fatima: Det er akkurat som du fortalte, at når man har mistet håpet og så kommer til et sted hvor man kan bygge det opp igjen, og det er spesielt når du har kontakt med andre, og da føler du at da er ikke du aleine, at det er flere som er i akkurat den situasjonen, som har det sånn. Denne rapporten handler ikke primært om «Stella», og vi skal ikke gå inn på å kommentere disse utsagnene, men lar dem stå som de er. Vi har valgt å inkludere dem i rapporten fordi de sier noe om hvordan sentre som «Stella», altså frivillig sektor, kan bli en egen plattform som supplerer og utfyller tilbudene fra offentlig sektor på en konstruktiv måte, samtidig som de gir kvinnene et sammenligningsgrunnlag for tilbudene de har mottatt hos bl. a. NAV. Ikke minst vil vi trekke fram Naomis enkle betraktning over hva det kan bety at noen sier navnet ditt for den som er langt nede, kan det være en liten, men viktig bekreftelse på at man er sett, at man er noen. At «Stella» er basert på frivillighet og gjensidig utbytte, gjør det utvilsomt til en ganske forskjellig opplevelse for kvinnene i forhold til det å oppsøke NAV. «Stella» framsto gjennom intervjuet som et sted de er med på å forme og bygge opp, samtidig som det også former dem og bygger dem opp. NAV-kontorene «eies» derimot på en helt annen måte av saksbehandlerne og deres overordnede, som legger premissene for det som skjer der. På «Stella» er de likestilt, på NAV er de underordnet: Fatima: Det at du kan bruke dine sterke ressurser, og spesielt når du gir informasjon til andre, og da føler du at, at den andre er også er akkurat som deg da, hun trenger veiledning, hun trenger noen som forstår, hun trenger noen som kan lytte. Jeg kunne også ha ønsket sånne steder før, da jeg kom til Norge, da kunne jeg kommet veldig langt, både med utdannelse og kanskje en god jobb. Men bedre sent enn aldri! Og jeg blir veldig glad og stolt når jeg møter sånne folk som disse damene her, med en veldig god utdannelse, og med veldig stor kompetanse, da tenker jeg at, ja de har rett til å skrike! Begge deler! Initiativ, motivasjon, nettverk, tiltak alt dette er viktig for å finne veien inn i det norske samfunnet. Et element kvinnene også var opptatt av, var betydningen av det vi kan kalle praktisk samfunnskunnskap. Alle hadde lært om det norske samfunnet på skolebenken, men det var ikke den type kunnskap de siktet til her. Mye av samfunnskunnskapen som formidles til elever i alle aldre er preget av idealisering og typologisering: det norske samfunnet er et demokrati, vi har et kongehus, Stortinget har denne rollen, domstolene en annen og politiet en tredje, mens regjeringen skal gjøre det Stortinget har bestemt, og så videre. Slik kunnskap er viktig, mens konkret og praktisk, erfaringsbasert samfunnskunnskap er nyttig på en annen måte. Fatima beskrev begge typene kunnskap: Fatima: vi snakket om kunnskap og hvordan du skal forstå samfunnet, da bør du studere! Da forstår du det! Hvis du ikke går på skole eller ikke har noen peiling på regler eller lover, da vet du ikke hvordan du skal komme videre. Det er en utfordring, for da blir du bare fokusert på bare å komme i arbeid, og det er fint men for meg, så vil jeg ha begge deler. Akkurat som jeg vil ha muligheten til å få arbeide, så vil jeg ha noen som kan hjelpe meg og ta hånden min, til å veilede meg i det som jeg ønsker. Fordi jeg bor her og ser at mitt liv er også her. Så jeg føler meg inkludert og jeg føler at jeg er en del av samfunnet, men når jeg ikke har den kompetansen eller ikke forstår systemet godt, da da sliter jeg. Det som var tydelig under hele samtalen, var hvordan kvinnene brukte enhver situasjon til å se for seg sitt neste skritt. Hva bør jeg gjøre? Hva har du prøvd? Er din situasjon lik som min? Hvor er det 18 19

11 mest hensiktsmessig å henvende seg og på hvilken måte? Hvordan bør du framstille dine behov for en saksbehandler i NAV, for å få den hjelpen du virkelig trenger og ikke bare den hjelpen han tror du trenger fordi han ser en innvandrerkvinne? Slike spørsmål kan bare besvares gjennom praktisk erfaring og utveksling av personlig utprøvd informasjon i nettverk. Slitsomt og frustrerende Det er mange frustrasjoner som står i kø når man skal prøve og feile, prøve og feile, for å bygge opp et nytt liv i et nytt land. For Naomi var bare det å få truffet andre og luftet sine problemer iallfall bedre enn ingen ting, i en situasjon det egentlig ikke fantes noen løsning på. «Stella» var for henne i seg selv en god ting som hun var glad for. I tillegg var det også for henne nytte i den praktiske informasjonen som var tilgjengelig: Naomi: When I first came here to «Stella» they told me about the place where the Red Cross has free help for health, so I went there and they are really good, every doctor, everyone working there is very kind and they treat us like a family. So I am really happy for this. This is a good thing; this place also is a good thing. I can come here, sometimes there is of course an economical problem to come every day, but I try to come as I don t want to have problems. I am happy at least (puster ut og smiler). Somewhere to GO, when I find somewhere to GO! Here also there is some activity, and there is some sometimes as I said you have economical problem for transportation, but even then you have to, otherwise if you are sitting at home, the whole year, the whole day, the whole time, you are only thinking about your problem and your head becomes only your problem and then it will be a very bad situation for you, for your health. So I am just struggling.. ehm Det blir stille en liten stund. Naomi tok ansvaret for sitt eget liv, og gjorde alt hun kunne for å holde sin egen psykiske og fysiske helsetilstand så god som det var mulig i en situasjon hvor hun ikke en gang hadde råd til offentlig transport hver dag. Slik kan «Stella» også fungere som et forebyggende helsetiltak. Men noen vei inn i det norske samfunnet kan senteret likevel neppe være for kvinner i hennes situasjon. De andre kvinnene ble gjerne stille en stund når Naomi hadde snakket. Hennes situasjon var så mye vanskeligere enn deres egen at de gjerne begynte samtalen igjen med: «Jeg har ikke noen problemer, jeg bare noen små utfordringer». Det er ikke dermed sagt at deres utfordringer ikke kunne kjennes store og vanskelige. Juliana fortalte: Juliana: Det jeg kan si i begynnelsen, for når man kom hit var alt så festlig og så bra. (alle ler). Og så får man de utfordringene ikke sant, så da går man ned så går man opp igjen. Og så blir det sånn hele tiden. Og jeg husker med meg selv at jeg ble utrolig begrenset, jeg var nesten redd for å ta søppelposen ut i søppelkassa utenfor døren, fordi jeg var redd, åh jeg kan ikke norsk og var redd for at noen skulle spørre meg om noe eller Så jeg begrenset meg noe utrolig. Og jeg var lærer i (hjemlandet), og drev med mennesker og nettverk, var trygg og alt mulig. Og snakket med armene. (Alle ler, hun gestikulerer). Og det var tøft altså! Og nå begynner jeg å komme i gang igjen, men det tok 10 år, skjønner du. Det jeg jobber utrolig mye med nå er at jeg skal vise meg fram og at jeg er her! Ja og det å ikke gi opp i det hele tatt, det er det som gjør at man vokser som menneske rett og slett, for hvis man tar alt personlig, og negativitet og negative tanker. Så går man ikke videre, uansett hva slags situasjon, tenker jeg. Om det var «Stella» alene som hadde hjulpet Juliana opp av bølgedalen, vet vi ikke, men at senteret og menneskene hun møtte der var et godt bidrag og ga henne en følelse av fast grunn under føttene, levnet hun liten tvil om. Foreldre og barn: språk, skole og framtid Framtiden er ikke minst barnas framtid. Hvordan vil det gå med dem i Norge? Fatima: Jeg hører de fantastiske historiene deres og med høyere utdannelse, og da tenker jeg, hva skjer med den andre generasjonen, for eksempel mine barn, de er jo født her og de er nesten, de er jo norske. Får de samme muligheter som oss, eller er det veldig stor forskjell? For det er en del av ungdommene som er født her, de er veldig bra utdannet og har kanskje reist utenfor Norge og kommer tilbake, men likevel møter de det samme? Her hadde Nina noen synspunkter å komme med: Nina: Det å bygge relasjoner på skolen er veldig viktig i Norge, på videregående skole og videre, på universitetet. For selv om jeg studerte her, så var det bare de to siste årene, på master, og de andre kjente hverandre allerede. Og de kontaktene jeg har fått på universitetet, de er også utlendinger, for de norske de var jo samlet og det var litt vanskelig å komme inn for de var jo sammen fra første året. Når man vokser opp i Norge da er det lettere, tror jeg i hvert fall. Jeg har hørt at det er lurt hvis du skal studere i utlandet, altså bachelor, da tar du master i Norge eller i Danmark likevel i hvert fall. Fordi ellers vil du få problemer, selv om du har gått på for eksempel Cambridge, det er jo helt utrolig. For Nina er det igjen betydningen av godt etablerte, norske nettverk som gjør utslaget. Nettverk av utlendinger har ikke samme nytte, og kan se ut til å oppstå iallfall i hennes fortelling mest som et resultat av at de norske nettverkene allerede er lukket for dem. Om det er fordi de er nyankommet, eller om det er egenskaper ved dem som innvandrere eller utledninger som gjør at de ekskluderes, er litt uklart. Hun ser ut til å helle mot det første, siden hun legger vekt på at norske som har tatt sin utdanning i utlandet, ofte kan oppleve det samme som ekte utlendinger når de kommer tilbake til Norge, og ikke få jobb selv om de har utdanning fra høyt ansette universiteter. Juliana tenkte Ninas refleksjoner videre inn i hvordan hun ønsket å hjelpe sine barn gjennom selv å være aktiv i nærmiljøet: Juliana: Ja, det er jo det å være aktiv i samfunnet, jeg i hvert fall som har barn her.. jeg er veldig opptatt av å være aktiv i nærmiljøet, med idrett og alt, det hjelper å få den kontakten og det sosiale.. Livet er ikke bare arbeid, og vi spurte også kvinnene om deres livssituasjon for øvrig. Vi avgrenset spørsmålet til situasjonen deres i Norge, ettersom dette var tema for intervjuet. Dermed fikk vi heller ikke vite noe om andre forbindelser som kanskje kunne være like viktige for dem. De som hadde barn i Norge, fortalte oss litt om hvordan de opplevde det å være mor med innvandrerbakgrunn: Fatima: Min eldste klarer seg veldig fint, med alle fag og sånn Så det er veldig bra og det er en fordel at jeg har lært dem siden de var små at de skal klare seg og ta litt ansvar. Den minste sliter litt faglig, men jeg gjør mitt beste for å hjelpe han Når du har barn på skole, spesielt når de går på videregående og ungdomsskole, er det veldig slitsomt, spesielt med leksene som jeg noen ganger ikke klarer å hjelpe dem med... Også tenker jeg at de som ikke behersker språket, det er en stor utfordring, de vil gjøre sitt beste, men de vet ikke hvordan de skal gjøre. Og da er det barna som sliter, for når familien eller foreldrene ikke kan språket, da er det et problem. Så for min del, hvis jeg ikke har mulighet til å løse noen av oppgavene, enten så ringer jeg til skolen og sier fra eller jeg har meldt begge to på leksehjelp. Det har vært en utvikling og mange endringer på dette området siden midten av 1980-tallet, da Abra kom til Norge: Abra: Barna mine er ferdig med skolen, de er voksne nå. Men da vi kom til Norge, var det en utfordring å være elev på skolen eller å være foreldre. For nå er det leksehjelp og masse 20 21

12 annet som tilbys og finnes i samfunnet. Men da var det innmari vanskelig, og veldig utfordrende. Da var det ikke noe leksehjelpssystem og ikke noe «gi beskjed til foreldrene system». Hvis det kom noen beskjeder fra skolen så var det på norsk på en lapp i sekken. Det er greit at foreldrene vet at de skal se etter lapper, men det var ikke lett å forstå alt, og å skrive tilbake det var enda vanskeligere, og oversettelsessystemet var ikke i praksis Jeg vet at mange foreldre fortsatt sliter, fordi de ikke får mulighet til å nå frem til informasjon. Det er viktig for foreldre å kunne følge opp barna med lekser og skolearbeid, og det er viktig å kunne kommunisere godt med skolen. Man kan kjenne seg ganske hjelpeløs når man kommer til kort med å følge barnas leksearbeid. Her er leksehjelpen en viktig støtte for mange foreldre, kanskje i den grad at den kan være litt for lett å stole på (Seeberg, Seland og Hassan 2012). Nå er det ikke bare det norske språket mange foreldre føler at de plikter å hjelpe barna med å lære: Juliana: Vi har tre språk hjemme, og vi måtte på en måte prioritere språk og på en måte lage et system da, for at i hvert fall to språk kunne være både skriftlig og muntlig. For som regel hvis man får bare muntlig så klarer man å snakke bra, men det å skrive og det og beherske det godt, det er ikke 100 %. Så det er det vi har prioritert hjemme. Barna har ikke begynt på skolen, men vi kommer til å være eller i hvert fall har i tankene å være veldig aktive Fatima: for å beholde det morsmålet jeg har med guttene mine, krever det av meg, at i tillegg til de dagene jeg er på jobb, må jeg også i helgen bruke fritiden min sammen med gutta hvor vi kan beholde morsmålet og praktisere det. Jeg er sammen med dem på en slags (språk) undervisning, og samtidig har vi masse aktiviteter hvor de kan ha det morsomt samtidig som de tar vare på morsmålet sitt. Det er ganske hektiske hverdager for alle tre, så da er det ikke mange muligheter til å sitte sammen som en familie, snakke sammen og spise middag sammen. Men i helgen er det mulig, selv om jeg blir veldig sliten, men jeg har ikke noe valg, spesielt for meg siden jeg ikke har noen familie her, det er bare meg! Jeg må finne på noe som kan ta vare på morsmålet og litt med vår tradisjon og sånn. Så det er ikke bare-bare å ha barn i et annet samfunn! Alle ler og samtykker, og Abra utdyper om en viktig konsekvens for mødrene når barn ikke tilbys morsmålsundervisning på skolen: Abra: Det er sant at ikke-vestlige kvinner har store utfordringer. De går på norskkurs og de lærer de timene de har rett til. Men de har ikke mulighet til å bruke det språket når de er hjemme, når de er hjemme med sine barn så skal de snakke morsmålet med dem, sånn som Fatima sa, mødrene må snakke morsmålet med barna sine. Barna lærer norsk på skolen eller med venner, men når de er hjemme er det foreldrenes plikt at de skal lære morsmålet. Og da har ikke mødrene mulighet til å praktisere det språket som de lærer på skolebenken, da glemmer de, eller blir enda dårligere. Og de får ikke noen jobb! Tenk på at vi som sitter her, at vi ikke får noen jobb, men de kvinnene som søker på kjøkkenassistent eller noe sånt, de får ikke noen jobber heller. Ikke-vestlige kvinner! Her bryter Juliana inn med en bemerkning som tilsynelatende går i en helt annen retning, og kommenterer kategorien ikke-vestlige kvinner : Juliana: De som liksom, de som har sort hår... og brun farge i ansiktet. ML: Men det at de ikke får jobb har også, som du sier, med norskkunnskaper å gjøre, det henger sammen ikke sant? Abra: Det og, men for vaskejobb så trenger du ikke mer enn, ja det som er nivå to eller nivå tre. Abra bekrefter med dette litt indirekte at det ikke bare er norskferdigheter som er problemet når innvandrerkvinner, eller «ikke-vestlige kvinner» ikke får jobb, men at det også kan være rasisme og diskriminering som ligger til grunn. Dette er ikke oppsiktsvekkende for oss som har arbeidet med forskning på dette feltet en stund. Mer overraskende er det at de fem kvinnene i så liten grad bringer dette temaet på banen. Vi spurte dem ikke om det direkte, men som det framgår ovenfor, var det heller ikke slik at temaet ikke ble luftet. Kanskje ville de ikke oppfattes som negative. Det er mye i intervjuet som støtter en slik hypotese. Kanskje er «Stella» dessuten et sted hvor dveling ved forhold man vanskelig kan gjøre noe med, ikke oppmuntres. Også Nina uttrykte likevel en fornemmelse av at hun ikke kunne ta for gitt at hun ble oppfattet som likeverdig arbeidssøker i Norge «hvis jeg skal søke vaskejobb og ikke skrive at jeg har master, da skal jeg få den med en gang med en gang!» som hun sa. På den måten understøttet hun indirekte en tanke om at «innvandrerkvinner» lett settes i en bås der høye ambisjoner på arbeidsmarkedet ikke passer inn. Neste generasjon: hvordan vil det gå? Her skjedde det en for oss uventet vending i samtalen. Fra å være deltakere i et intervju og i en regissert diskusjon, der vi som forskere var de som spurte, snudde kvinnene situasjonen rundt. Det var som en liten sammensvergelse, der kvinnenes blikk møttes, og de bestemte seg for noe uten å bruke ord. Det er Naomi som nå tar på seg å snakke for dem alle: Naomi: Vi spør henne. Alle ser nå på Sahra, og litt mot Marie Louise, og tilbake mot Sahra. Juliana: Du er andre generasjon, ikke sant? Hvordan opplever du det? (så, til ML) Har hun lov til å si noe? ML (ler): jaja, kom igjen! Sahra (nøler litt): Jeg føler at jeg har jo vært heldig fordi jeg har hatt norsk mor og så har jeg fått det norske inn på en veldig naturlig måte. Men det er jo alltid noen utfordringer altså, eller man er alltid usikker på om det er en utfordring eller ikke, jeg har også vært i situasjoner hvor jeg ikke har fått jobb, for eksempel rett etter studiene. Og man blir veldig usikker, har det noe med navnet mitt å gjøre, eller hvordan jeg tilnærmer meg eller, ja og man blir veldig usikker. Og jeg kan tenke meg at det hadde vært mye verre hvis jeg hadde vært i utlandet, ikke sant for det er en ja en litt sånn, ja skremmende situasjon. det er ingen som kan høre på språket mitt, hvis jeg ringer, eller det er ingen som på en måte kan skjønne at jeg er utenlandsk uten å se navnet mitt, eller ja treffe meg da. Men klart det har jo vært episoder, hvor jeg har også har følt at, selv om jeg er norsk, at nordmenn har sett på meg som annerledes. Helt klart, for jeg har jo alltid vært annerledes, og man merker det jo gjennom barndommen og på skole. Og også hvordan lærere forholder seg til for eksempel pappa da, de snakka alltid på engelsk til pappa da jeg var liten, pappa han snakka jo norsk, men man plukker opp sånne ting som barn og ser at det, små sånne subtle, eh ja, blikk eller, så man merker det! Men jeg er jo heldig med det at, som sagt, at du ikke kan høre det på språk eller sånn type ting da. Juliana: For eksempel, for meg da, i begynnelsen det var veldig vanskelig. Men hvis jeg skulle begynne i dag, på et sted, for eksempel hvis jeg skulle bo i utlandet noen år eller hva som helst. Jeg er bevisst nå, jeg vet at det skulle bli mye lettere, fordi den barrieren den har jeg kastet i søpla altså, rett og slett fordi det er ikke bra. Hvis man tar disse greiene personlig, som vi snakket om. Julianas kommentar her retter seg inn mot det Sahra sier om at det nok er mer skremmende og tøft å komme til Norge som innvandrer, enn å være født her og likevel oppleve at man ikke oppfattes som hundre prosent norsk. Det Juliana refererer til i sine egne erfaringer, er det hun tidligere fortalte om bemerkninger og avvisninger som gikk sterkt inn på henne og bidro til å minske hennes selvtillit og mot. Det er en læring som har kostet henne mye, og som ingen mor ville ønske barna sine

13 Innvandrerkvinner, integrering og likestilling «Skaff meg en jobb!» For atten år siden ga Fafo ut en rapport som de kalte «Skaff meg en jobb!» (Djuve og Hagen 1995). Med tanke på at rapporten (som for øvrig var skrevet ut fra forskning blant både menn og kvinner, og avgrenset til innvandrere med flyktningbakgrunn i Oslo) ligger så langt tilbake i tid, så er det påfallende hvordan konklusjonen og tittelen til denne rapporten stemmer med den klare meldingen fra våre fem samtalepartnere. Vi skal ikke her gå inn i en detaljert sammenligning mellom disse rapportfunnene og kvinnenes synspunkter, selv om det hadde vært svært interessant. La oss her bare slå fast at veien inn i arbeidsmarkedet ikke ser ut til å ha blitt vesentlig lettere, og at det kan være på høy tid å få gjort noe med det: Abra: Hvis samfunnet trenger at innvandrerkvinner skal bli integrert da må samfunnet gi dem jobb!... Det er den eneste veien som er. For blir de sysselsatt så er det de kvinnene som kan videreføre neste generasjon. Naomi: Ja for de er mødre, og så kan de hjelpe barna sine ja, det er viktig! Abra: De statlige departementer og sånn har alltid i sine utlysninger at de skal satse på innvandrere, eller folk med innvandrerbakgrunn men når de sysselsetter så prioriterer de ikke dem likevel. Se på NOVA som er blant dem som forsker mest om innvandrere og levemåter og alt, men de har ikke og, men det er ingen - ML: Vi har noen få da! (Alle ler) - men det er ganske norskdominert, det er sant. Fatima: men ellers kan man bli litt frustrert og så sier en del personer at innvandrere kommer til å ta eh den norske hele pakka! At de tror at de kjemper for å ta hele det norske samfunnet og Men det er ikke helt riktig for når du har norsk statsborgerskap så telles du som en norsk. Du er en nordmann. Og jeg tenker at det er riktig, for alle gjør sitt beste, og alle jobber på sitt hold til beste for dette samfunnet. Vel er jeg en med minoritetsbakgrunn, men allikevel er jeg norsk! Og jeg må jo være stolt av å si det. Og ikke minst er jeg stolt av at mine sønner har det mye bedre enn meg, fordi jeg kunne bare ett språk eller jeg har vært bare en ting - men barna mine kan lære to språk, to kulturer, to ting. NOVA har ikke en arbeidsstyrke som avspeiler befolkningens etniske sammensetning, og er her ganske representativ for de fleste statlige arbeidsgivere. Kvinnene vi snakket med, var frustrert over at de til tross for høy motivasjon, personlig initiativ, og høy kompetanse ikke hadde lykkes i å bli ansatt. De generaliserte sine erfaringer til også å gjelde andre innvandrerkvinner, og snakket om at «de» må få jobb snarere enn å snakke om bare seg selv. Bekymringen for kvinner med færre ressurser enn de selv hadde, preget mye av samtalen, og avspeiles også i utsagn som «Tenk på at vi som sitter her, at vi ikke får noen jobb, men de kvinnene som søker på kjøkkenassistent eller noe sånt, de får ikke noen jobber heller. Ikke-vestlige kvinner!» som Abra sa ovenfor. Fatima påpekte at det kan være en sammenheng mellom innvandrerkvinners manglende inkludering i arbeidsmarkedet, og holdninger overfor innvandrere og innvandring generelt. Å være «innvandrerkvinne», før og nå Også med hensyn til rasisme og diskriminering kom det fram et historisk perspektiv i samtalen: Abra: Men folk er veldig åpne nå i dag, for det kommer veldig mye i aviser, eller det er mange kulturer som er sammensatt i Oslo nå, folk er vant til å se annen slags farge eller folk fra andre land, men i gamle dager var det veldig tøft. Og jeg syntes at på tallet så skrev avisene veldig mye negativt om innvandrere, og spesielt for da var det mange ikke-vestlige innvandrere som kom til Norge, og de skrev masse negativt, og så fikk folk det bildet også. Ikke nå, men for noen år tilbake så var det sånn, at hvis ordet innvandrer sto i avisen, eller det var snakk om innvandrerkvinner, så var det de ikke-vestlige sånn: de som kan ikke norsk, de som ikke har skolebakgrunn, de som blir slått hjemme, de som er undertrykket. Det var sånne typiske kjennetegn for innvandrerkvinner, men heldigvis så er det ikke sånn nå Men nå etter at den neste generasjonen har vokst opp i Norge, så begynte de å skrive tilbake, så nå er situasjonen litt annerledes, folk har litt kunnskap om andre kulturer, og nå er nordmenn annerledes, de vet litt mer nå. Det er interessant at den neste generasjonen har begynt å «skrive tilbake», som Abra sier. Etniske nordmenn (eller hva vi skal kalle dem) har ikke lenger monopol på å mene noe om innvandring, innvandrere og integrering. Ved at dette monopolet er brutt og mangfoldet innvandrere imellom har kommet mer til syne, er det vanskeligere å opprettholde enkle stereotypier av «innvandrere» og, ikke minst, av «innvandrerkvinner». Denne tendensen styrkes også gjennom det enkle faktum at folk vokser opp sammen og dermed er det mange flere unge som har bekjente og venner med innvandrerbakgrunn enn det er blant de eldre. Men at dette ikke er noe som bare har kommet av seg selv, med tiden, var Fatima likevel rask til å fastslå: Fatima: Det er også noen som har kjempet veldig mye for de neste som kommer, de måtte bare stå på, og det gjør det kanskje litt lettere, og så må vi fortsette videre. Men det som venter er ikke bare-bare, det er en veldig stor jobb, det også. Her framhever Fatima det pionerarbeidet som hennes forgjengere har gjort her representert ved Abra og framhever at hun selv også føler seg forpliktet til å føre dette arbeidet videre. Likestilling og kvinnekamp Bak merkelappen «innvandrerkvinner» finner vi også kvinner som er vel så opptatt av kvinnesak og kjønnslikestilling som av kampen mot rasisme og etnisk diskriminering: Juliana: Med en gang jeg kom hit, så det var liksom wow! I (hjemlandet) reagerer jeg hver gang, og jeg prøver å ikke si noe til familie og venner fordi de blir sinna, men jeg blir så irritert for det blir så mange situasjoner hvor jeg bare: (blåser sint pust ut), fordi jeg blir så ja--. Fordi det ja det er urettferdighet og mye rart. Det som appellerer, det er det at jeg har blitt sett som et individ, rett og slett, her i det norske samfunnet, fordi for eksempel i Sør- Amerika så er det veldig lett at det blir sånn at kvinner har ikke har så mye verdi.. Og det med likestilling, det at det er 50/50, det, det synes jeg er helt fantastisk! Litt sunn skepsis mot den norske likestillingsmodellen ble også uttrykt: Fatima: Jeg tenker at det er jo veldig bra at man får mye oppmerksomhet om kvinner, og det er veldig bra at de kvinnene som sitter med veldig gode ressurser blir synlige, men det betyr ikke at kvinner alltid skal kjøre den makten, for da blir det også urettferdig for mannfolk. Noen ganger ser jeg bare litt, det kan hende at jeg tar feil, at systemene er litt rare. Men det er jo selvfølgelig når spesielt kvinner får muligheter for å jobbe videre mot et mål, da er det viktig å ikke glemme, jeg er mor til to sønner, og da tenker jeg hvis jeg kjemper for kvinners rettigheter, hva med guttene mine, hvis det skjer noe, hvem skal beskytte dem? Er det noen steder hvor de kan finne det også, de mulighetene som de kan bruke? Eller er det slik nå at samfunnet har fokusert veldig mye på kvinner? Naomi oppsummerte, ved å gå litt rundt temaet og se på det fra ulike kanter: Naomi: Ladies have different backgrounds from their countries, their culture and then everything is different than here, so when they come here they may already have some problem in their culture or in their country s society. So they have already some things that make them, you know down! So when they come here if we give them a chance to become equal with men maybe the husband wants to control them like they are in their home or their country. So when she has this kind of opportunity, that s better! So that she can go out of that situation, so I think it s a good thing to give women a chance, more than the man! (Hun ler litt). The same applies to 24 25

14 a «kvinnesenter» like this. I think it is a good thing. If there is a centre for men, then that s okay, but I think for girls it s better, more important! Because when they come here, especially from other countries, they have a lot of backgrounds, society and religion, a lot of things maybe. But religion mostly is not, is not different for girls it s all equal for everyone, but society and culture make her less than her husband. She needs to go out, and then to see better, to improve herself. So this is the place, I think, or the time for a girl to find somewhere for activities or to become better, go out from that, maybe, closed society or closed background. I denne diskusjonen uttrykte kvinnene ulike synspunkter, men alle nikket og var enige i Naomis oppsummering: i den grad kvinner generelt og spesielt kvinner med opprinnelse i særlig kvinneundertrykkende samfunn har et dårligere utgangspunkt og mindre makt over egen tilværelse enn menn, er det viktig og riktig at de skal få ekstra «drahjelp» for å kunne etablere seg som selvstendige individer i samfunnet. Alle kvinnene la vekt individuelle faktorer, som er ting en selv kan gjøre en innsats for å ta kontroll over. Strukturelle hindringer og negative trekk ved det norske samfunnet diskriminering, rasisme, ekskludering ble berørt flere ganger, og hver gang dreide kvinnene samtalen raskt mot et løsningsorientert fokus på hvordan man best forholder seg til den type erfaringer. Hvis vi skulle gjette på én ting som ««Stella»» arbeider med å formidle til sine deltakere, ville det nok være «Ta kontroll over eget liv, jenter!». Dette er ikke noe dårlig budskap til den enkelte innvandrerkvinne. Som grunnlag for samfunnsmessige endringer er det derimot utilstrekkelig, for å si det forsiktig. Det er ikke alle aspekter ved livet man selv KAN ta kontroll over. Dette ble nettopp tydelig når disse kvinnene, som hadde gjort en så stor innsats for å oppfylle kravene som stilles til arbeidssøkere i Norge, likevel befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. Kvinnene vi traff denne desemberdagen i Oslo ønsket sterkt å være del av fellesskapet, de snakket om sin fremtid i Norge, sine barns fremtid i Norge, de var stolte av å være norske borgere, de ønsket å bidra og var villige til å gjøre jobben som kreves. Kvinnenes budskap til det norske samfunnet kom dermed ekstra klart fram: «Vi har gjort, og gjør, alt vi kan. Nå er det deres tur. Kom oss i møte ansett oss!» Likestilt? Integrert? Vi møtte fem kvinner som uttrykte en nærmest overveldende konstruktiv holdning i sin innstilling til livet Norge, og som var svært tilbakeholdne med å komme med negative utsagn. Var de likestilte på arbeidsmarkedet? Var de integrert i det norske samfunnet? Og hvis ikke, hvorfor ikke? Nettopp fordi våre samtalepartnere var så positive og så kompetente, var det slående at de ikke var i ordinært heltidsarbeid. Kvinnene beskrev mange elementer som kan telle positivt for å få en jobb i Norge: eget initiativ, motivasjon og stå-på-mot var kanskje det aller viktigste. Videre har vi sett at kvinnene mente det var viktig, og vanskelig, å forstå norske væremåter, fordi disse ofte kan stå i kontrast til væremåter innvandrere er vant til fra sine opprinnelige hjemland. Dermed er det et stort rom for misforståelser og for å føle seg avvist, også når det ikke er meningen fra «norsk» side. Dette kan være like viktig som å forstå det norske språket, som jo er en mer selvsagt forutsetning for å få de fleste typer jobber selv om tilsynelatende legitime krav til norskkunnskaper i noen grad brukes som vikarierende motiv for å unngå å ansette innvandrere. Betydningen av å ha et norsk nettverk kom også klart fram. Kunnskap om det norske samfunnet og hvordan det fungerer i praksis ble framhevet som viktig, slik at man vet hva det er strategisk fornuftig å gjøre for å få realisert sine planer. Videre har vi sett hvordan kvinnene understreket at det å ha en norsk utdanning og helst også norsk arbeidspraksis var av stor verdi, både fordi disse teller positivt i seg selv, og fordi de bidrar til å bygge nettverk med «norske nordmenn». Har man ikke noen av disse, vil det å få sin utdanning godkjent i Norge, være positivt, men her hadde kvinnene ganske dårlige erfaringer med godkjenningsprosessen og resultatene av den. Alt dette er altså elementer som henger sammen på ulike måter, og som kvinnene framhevet betydningen av for å få en jobb man kan trives med her i landet. De fem kvinnene hadde mye felles, men hadde likevel ulike posisjoner i forhold til disse elementene fra Nina, som var kanskje nærmest et felles mål om integrering til Naomi, som var lengst fra det. Det var for eksempel Nina som særlig målbar betydningen av nettverk, mens det var Naomi som understreket den generelle viktigheten av steder som «Stella» for innvandrerkvinners velferd

15 Referanser Alghasi, Sharam Innvandreren. I Mellom to kulturer, redigert av I. Frønes, K. Fangen og S. Alghasi. Oslo: Gyldendal akademisk. Bernard, H. Russell Research methods in anthropology : qualitative and quantitative methods. 4th utg. Lanham, Md.: AltaMira Press. BLD En helhetlig integreringspolitikk: mangfold og felleskap. redigert av Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. Oslo. Dahle, Rannveig og Marie Louise Seeberg (under publisering). Does she know Norwegian? Competence, knowledge and language as dimensions of hierarchy in Norwegian healthcare workplaces. Nordic Journal of Migration Research. Special Issue: Globalising care in Nordic countries. Dahle, Rannveig og May-Len Skilbrei Fastlegeordningen og pasienter med store legebehov. Nova-rapport. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Djuve, Anne Britt og Kåre Hagen Skaff meg en jobb! : levekår blant flyktninger i Oslo. Fafo-rapport. [Oslo]: Fafo. Longva, Anh Nga Nordmenn, høflighet og kunsten å omgås fremmede. Norsk Antropologisk Tidsskrift 14 (1): Seeberg, Marie Louise Velferdsstaten møter verden: arbeidsplasser i endring [The welfare state meets the world: changes in the workplace]. Oslo: Gyldendal akademisk. Seeberg, Marie Louise, Idunn Seland, og Sahra Cecilie Hassan Litt vanskelig at alle skal med! : rapport 1 : evaluering av leksehjelptilbudet trinn nr. 3/12. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Shah, Shagufta, Nour al Houda Thay Thay, Margareth Adaa, Kedish Kinfe og Thanh Ha Nguyen Svartmaler innvandrerkvinner. Aftenposten Morgen, , 6-7. Sosial- og helsedirektoratet En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell. Rapport til Helse- og omsorgsdepartementet. Oslo. Wollebæk, Dag og Karl Henrik Sivesind Fra folkebevegelse til filantropi? : frivillig innsats i Norge nr. 2010:3. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor

16 Appendiks: intervjuguide 1. Hverdagene nå familie, skole, praksis, jobb, «Stella» Har dere barn eller andre som trenger at dere er der i hverdagen? Hva gjør dere ellers på hverdagene? Er dere på tiltak gjennom NAV, introduksjonsprogrammet, kvalifiseringsprogram? Både IP og KVP skal legges opp slik at de passer best mulig for den enkelte deltaker. Fikk dere være med på å bestemme eller påvirke innholdet i programmene? På hvilke måter kan dere beskrive? Hva er/var ellers bra og hva er/var dårlig med disse programmene, for dere? Har dere erfaring med AMO-kurs eller andre tiltak? Norskkurs Går dere på norskkurs/har dere gått på norskkurs før? o Hvor mange timer? o Måtte dere betale? o Hvor gikk dere? o Hvordan bør norskkurs være, for at dere skal lære mest mulig? o Hva tenker dere om at ikke alle har samme rett til norskkurs? Utdanning/skole Er dere i utdanning nå? Hva slags utdanninger har dere fra før? Har dere fått godkjent utdanning fra andre land enn Norge? o Gikk det greit hvis ikke, hva var vanskelig? Har dere tatt skole eller høyere utdanning i Norge? o Hvilken skole eller utdanning? o Gjennomførte dere utdanningen eller skolen som planlagt? o Hva gikk bra, hva var mindre bra med skolen eller utdanningen? Praksis Er dere på praksisplass?/ Har dere vært i praksis før? o Hvor mange praksisplasser har dere hatt? o Hva var målet med praksisplassen? helseavklaring? Språkpraksis? jobbmulighet? o Hva er bra med praksis? o Hva er ikke så bra? o Hva kan gjøres for at praksis skal bli et nyttig tilbud? o Hvem sitt ansvar er det å gjøre noe med dette? Jobbsøking Har dere søkt jobb? Fått svar? Blitt innkalt på intervju? o Hvis ikke, har dere noen tanker om grunnene til at dere ikke får jobb, svar, innkalling til intervju? o Hvem har ansvaret for at det er slik? o Hva kan gjøres med det? «Stella» Hva skiller Røde Kors sine tilbud, f.eks. «Stella», fra offentlige tilbud? o Er denne forskjellen viktig for dere, kan dere fortelle litt om hvordan den er viktig? o Hva betyr det at du møter frivillige her, ikke ansatte som får lønn? o Hvis du selv er frivillig, hvorfor har du valgt det, og hva betyr det for deg? o Noe dere savner ved «Stella»? o Hva kunne gjort «Stella» enda bedre/nyttig for dere? 2. Målene deres og veiene dit Hva gjør dere på hverdagene om fem år? Om ti år? Hva har dere lyst å lære eller kunne som dere ikke kan nå? Hva slags jobber vil dere helst ha? Hva skal til for at disse planene og ønskene skal bli noe av? Har dere opplevd at dere har prøvd å få til slike planer, uten å klare det? Hva skjedde? Hvilke forandringer må til? Hos enkeltmennesker, i skolen, på norskkurs og praksisplasser, på arbeidsmarkedet, i NAV, i Røde Kors, annet? Hva må til for at dere skal få til planene og ønskene deres? Hvem kan gjøre noe med det, og hvordan? 30 31

17 Postboks 1 Grønland 0133 Oslo Besøksadresse: Hausmannsgt Oslo Telefon