Tidsskrift for progressiv rock

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Tidsskrift for progressiv rock"

Transkript

1 Tidsskrift for progressiv rock 16 Tarkus nr. 16 Mars 2001 Kr. 45,- Plagiater og pastisjer Mostly Autumn Chris Cutler Minimalisme Hærskar

2 Innhold Redaksjon Knut Tore Abrahamsen Trond Gjellum Jon Christian Lie Simen Viig Østensen Bidragsytere dette nr. Petrus Bojanowski Johan Dalsrud Nils Jonas Grønn Øystein Hanevik Tore Stemland Rikard A. Toftesund Layout og grafisk produksjon Trykk/innbinding Comitas AS KONTAKT Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: (etter 18.00) Trondheim Heidi Bolstad Bergsbakken Trondheim Tlf.: Webadresse Bankgiro Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer MERK! Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Tidsskrift for progressiv rock 16 Tarkus nr. 16 Mars 2001 Kr. 45,- Plagiater og pastisjer Mostly Autumn Chris Cutler Minimalisme Hærskar Bryan Josh (Mostly Autumn) Artikler/portretter 11 Manfred Mann's Earth Band 8 Minimalisme 17 Mostly Autumn 10 Mike Oldfield 3 Plagiater og pastisjer Intervjuer 12 Chris Cutler 16 Hærskar Anmeldelser 28 ACCOMPLICE accomplice 25 STIRLING BRIG this way out 32 CAFEINE noveaux mondes 20 CAST legacy 33 CIRCLES END in dialogue with the moon 32 ALEX CLINE right of violet 32 ALEX CLINE sparks fly upward 32 ALEX CLINE the other shore 30 DEADWOOD FOREST mellodramatic 33 DECADENCE dreams of nekton 26 CHRISTY DORAN & BORIS SALCHACK shaman 27 DOUBLE DEALER double dealer 20 ELOHIM mana perdu 25 EZRA WINSTON ancient afternoons 26 FLAMBOROUGH HEAD defining the legacy 31 FRUITCAKE a battle a day 22 GIRL GREY live in bergen 23 HAMSTER TEHATRE carnival detournement 26 HORIZONT summer in town 16 HÆRSKAR hærskar 19 IN NOMINE mutatis mutandis 26 INES the flow 23 IQ the seventh house 19 JUMP and all the king's men 19 JUMP matthew 29 KBB lost and found 32 KOPECKY serpentine kaleidoscope 30 PETE LOCKETT one 30 BJØRN LYNNE revive 31 GEIR LYSNE aurora borealis 27 MAGNITUDE 9 reality in focus 21 GUY MANNING the cure 21 MANTRA SUNRISE mantra sunrise Leserne har ordet a vi sendte ut avstemningsskjema med forrige Dnummer av Tarkus, ba vi dere skrive noen kommentarer og tips til Tarkus. Noen av dere har tatt oss på ordet, og her er et utdrag av hva dere skrev: fint å få nyheter også om de gode gamle bandene gi terningkast på anmeldelsene skriv mer om kjente og store progband. Det blir litt kjedelig 21 JOHN MINER heaven's café 21 JOHN MINER heaven's café live 23 MONTAUK PROJECT ja2m 27 MOONDAZE seek after venus 29 NATHAN MAHL heretik volume 1 25 NATIONAL HEALTH playtime 28 NATURAL TENSION haitian holiday 27 ODYSSICE impression 29 PAIN OF SALVATION the perfect element part 1 19 PARALLEL OR 90 no more travelling chess 28 ROCKENFIELD/SPEER hell's canyon 23 RPWL god has failed 33 SAGRADO a leste do sol, oeste da lua 27 SALEM HILL not everybody's gold 25 SCYTHE divorced land 27 STACKRIDGE pick of the crop 31 SUPPER'S READY listen to the pictures 20 SWEETLAND, VINE light shining in the distance 28 TERU S SYMPHONIA clockworked earth 22 THETA seeds of the dream 34 TRANSATLANTIC live in america 27 TRANSCIENCE sliding 22 VERSUS X the turbulent zone 21 VULGAR UNICORN jet set radio 31 CARL WEINGARTEN blue faith 31 CARL WEINGARTEN the acoustic shadow 27 JOHN WETTON sinister 33 ZODIAC RETROWIRED SOUNDMACHINE cosmic mojo Konserter 34 Raw Movement 34 Sariel 34 Tinúviel 34 Trans Coda Og hva mener så dere? En liten konkurranse: i lengden å lese en haug med anmeldelser av band som bare dere i Tarkusredaksjonen har hørt hvorfor har dere oversett utgivelser fra Yes, Marillion, Jethro Tull, Fish osv bladet er et viktig bidrag i min musikalske utvikling Hvilke covere? Finn hvilke fem covere fra denne utgaven av Tarkus vi har brukt for å lage denne collasjen og send svaret pr til sven@tarkus.org eller pr post til adressen i venstre spalte. En heldig vinner vil få tilsendt et eksemplar av IQs The Seventh House (se anmeldelse side 23) skal dere rekruttere nye lesere tror jeg ikke det hjelper at «journalistene» strør om seg for mye med «god-ord» Faste spalter/annet 35 Back Issues 35 Bok: DAG ERIK ASBJØRNSEN scented gardens of the mind 35 Konserter på Inkognito 15 Leseravstemningen: Resultat 18 Svens mimrehjørne: MIKE BATT tarot suite 11 Øde Øy: COLLAGE moonshine takker for et glimrende blad som jeg har stor glede av håper på fyldige King Crimson og Robert Fripp-artikler i fremtiden Vi skal selvfølgelig ta alle innspillene på alvor selv om vi ikke kan garantere at alt vil bli gjennomført. Resultatet av avstemningen kan dere forresten lese på side 15 Side 2 Tarkus nr. 16

3 Sentrale prog-begreper Plagiater og pastisjer I denne serien skal jeg fokusere på noen av de mest sentrale forestillingene rundt progressiv rock, ved å behandle ulike termer og begreper knyttet til forståelsen av denne stilartens særegenhet. Artiklene vil bli bygget på såvel en teoretiserende som en historisk-eksemplifiserende tilnærming. Rikard A Toftesund a jeg i mine gymnasdager mot slutten av 80-tallet for alvor oppdaget den progressi- rocken, ble den ikke fremholdt som en Dve av mange lytteropsjoner unge mennesker tilegnet seg i stadig søken etter sosial, ekspressiv identitet. For mitt vedkommende måtte den tvert imot graves frem, ikke fra en eller annen kollektiv glemsel rundt tilbakelagte stadier av pop-kulturen, men fra dét glorete arvefølget denne musikkformen i siste instans hadde avstedkommet i samtiden. Av et tredvetalls medelever som med flammende stolthet bar logoen til Marillion behørig penn-skrevet på lærranslene, lot om lag 90% dessuten til å være i besittelse av buttons med påskriften FpU. Omkring denne perioden begynte offentlighet og medier i sterkere grad å understreke «opprørskvalitetene» hos denne populistiske ungdomsorganisasjonen. Personlig tilhørte jeg en helt annen krets ved den samfunnsfaglige studieretningen på skolen, en gruppe med store vansker i relasjon til oppfatningen av FpU-figurene som noe som helst annet enn nyordningen av et for lengst etablert trendfenomen blant høyre-politisk ungdom. Og jeg fikk snart erfare en overtydelig dialektikk mellom disse Marillion-menneskenes musikk-kulturelle ståsted og deres verdimessige utsyn ellers. Saken var den, at brorparten av dem benyttet sitt inderlige forhold til en musikalsk konstellasjon som liksom var «nyskapende, intellektuell og enestående» for å aksentuere en påstått overlegen menneske- og kulturforståelse som sådan. Dét å utbasunere ens sans for Marillion, skulle med andre ord formidle et snev av kultivert kredibilitet eller noe slikt. Det føltes derfor ubeskrivelig godt å kunne bruke mitt eget nett av musikalske preferanser i prosessen med å trekke deres helhetlige, verdi-funderende dømmekraft i tvil; som de fleste progtilhengere vet, er musikksmak en ytterst personlig ting. Inntil en bestemmer seg for å terrorisere omverdenen med denne «åndstilhørigheten», vel å merke. Slik stiller for så vidt også undertegnede seg disponibel for kritikk gjennom denne artikkelen. Spørmålet om det originale Marillion har aldri vært nyskapende. Gruppens artistiske profil var, i likhet med de instrumentalistiske, kompositoriske og tekstmessige løsningene, utilslørt adoptert fra 70-tallets teatralske symfoniske rock, og fra Genesis i særdeleshet. Til tross for at dette var kjensgjerninger bandmedlemmene selv vedgikk, var det ytre forhold som muliggjorde gruppens kommersielle suksess. Det kunstneriske hellet uteble, da de etablerte musikkanmelderne på godt og vondt eide referanserammer for denne stilretningens Marillion kontekstuelle og historiske bakgrunn. I 1982/83 var ikke «progressiv rock» et verken populært eller estetisk verdsatt begrep, og ergo falt Marillion tvers igjennom hos kritikerne av dinosaurgenerasjonen. Mer interessant for vårt vedkommende, er det derimot å notere at gruppen også blant eldre prog-tilhengere ble uglesett. Dét å skulle reprodusere et musikalsk og kunstnerisk formular hvis selve kreativitetsalibi og livsargument lå forankret i perspektivet om «det originale» eller «det nye», var nødvendigvis dømt til å kvele de siste rester av puls i den opprinnelige progressive idéen. Marillion var heller ikke et utpreget intellektuelt prosjekt. En vanlig oppfatning av uttrykket «intellektuelt», består i at en betraktning - uansett innretning - baseres på et kritisk blikk med dekning i ulike mer eller mindre offisielle paradigmer og rådende teser. Med andre ord at et utsyn oppstår didaktisk gjennom analyser dannet via redegjort terminologi fra f.eks. kunsthistorien, sosiologien eller den filosofiske estetikken. I så måte var det avdekkende opplysninger Derek «Fish» Dick kunne bringe til OKEJ-journalisten [sic] som i 85 ville vite hvilke inspirasjonskilder som lå til grunn for de psykologiske fortegnelsene sangeren utleverte i sitt tekstunivers; «Fish» nevnte forfattere som Joseph Conrad, George Orwell og Aldous Huxley. Dette kunne selvsagt vært interessant, hvis ikke det var for at han også ramset opp Coppolas Apocalypse Now og Parkers The Wall som to av sine favorittfilmer; førstnevnte bygger som kjent på nettopp Conrads roman Heart of Darkness, mens Roger Waters gjentatte ganger har brukt uttrykk som «Orwell sk stemning» for å beskrive målsetningen med den lettere frenetiske utskillelsen av halv- og hel-simple metaforer og analogier i sitt 1979-opus. At «Fish» i tillegg nevnte Stephen King blant de store forfatterne, samtidig som Kubricks filmatisering av Kings The Shining havnet ved siden av Coppolas og Parkers filmer i rekken av «fiskens» favoritter, gravla min tro på at fenomenet Marillion skulle omhandle noe som minnet om et «intellektuelt» skjær i popmusikken. Riktignok ville vokalisten også meddele sin fascinasjon for William Blake, men her kunne enhver innført leser tydelig ense «fiskens» utstuderte hjemmelekser... Peter Hammill har som kjent vært et forbilde fra tidligst av. Sist men ikke minst, var Marillion alt annet enn originale. Diverse kritiske røster bombarderte «Fish» og kompani med anklager om «Genesiskloning», og en anmelder i heavy-metal tidsskriftet KERRANG! presterte endog å beskrive Marillions live-lp Real to Reel som «en oppfordring til rockhistorisk revisjonisme», om ikke jeg husker alldeles feil. Imidlertid skyldtes ikke dette hovmod fra bandets side; som sagt var medlemmene tidlig ute med å proklamere sin tradisjonstilhørighet. Nei, problemet lå på utsiden av gruppens uttrykk, hos tilhørerne som ikke kjente noe annet Genesis enn 80-tallets Mama-masende stadion-erobrere og således ikke hadde kjennskap til tradisjonen bak selve utgangspunktet for den formvise mer artikulerte popmusikken. Følgelig sluttet man at Marillion innebar noe fullstendig nytt og eget, ikke ulikt måten hvorpå den forrykt vulgære strykekvartetten Apocalyptica før sin opptreden ved Quart-festivalen i 98 fikk betegnelsen «avantgardistisk» i kraft av sine Metallica-versjoner (!). Men hva medfører egentlig den «originale» egenskapen? Er det ensbetydende med nydanning, eller taler vi kanskje snarere om en slags grad av interpretasjon? Forstår vi ikke i realiteten også et samsvar mellom disse termene? Et svar avkrever stilmessig overblikk: i den forstand at henvisningen til en overordnet form, eksempelvis den post-modernistiske eller den neo-klassisistiske (eller for den saks skyld rock vs. jazz) utpeker retningslinjer for videreføringen av en genre, blir det originale synonymt med den fortolkningsvise dimensjonen. Desto høyere grad av interpretasjon, desto mer originalt; selvsagt vil det være korrekt, fra en formmessig Tarkus nr. 16 Side 3

4 overordnet posisjon, å hevde King Crimson som en særskilt original utvikling av prinsippene til The Beatles, som selv sto i direkte gjeld til Elvis Presley. Derimot er dette poenget for Marillions vedkommende helt irrelevant; gruppens totale mangel på originalitet utgikk fra dét tilfelle at fortolkningsprinsippene var gjort før dem, trivielt nok av en artist som slik sett ikke hadde fungert som «inspirasjonskilde» men derimot som foregangseksempel. Marillions linje tilbake til Elvis Presley/Bill Haley/Robert Johnson, gikk altså ikke via Peter Gabriel og co.; den ble forsøkt lagt på toppen av Genesis. Og Marillion var verken alene om eller først med å gjøre dette; i England frembragte «neo-prog» bølgen artister som muligens var enda mer puritanske i sin flørt med samtid/fortid-dialektikken, som IQ og Twelfth Night. På den annen side hadde franske Step Ahead og tyske Scaramouche allerede i 1981 lansert et tilsvarende sett tilgjengelige «omfortolkninger» av artister som Yes og Genesis musikk, dog uten den betydelige markedsmessige vellykke Pendragon og Marillion senere ble signet med. Spørsmålet om overføring og inspirasjon På Uriah Heep-LPen Demons & Wizards (1972) finner du sangen Circle of Hands, som har en åpningsstrofe spilt gjennom Ken Hensleys B-3. De første taktene av denne strofen består av en melodilinje som tilsynelatende er hentet fra åpningen av tittelkuttet på King Crimsons debutalbum. Vi snakker om en ørliten snutt av en låt som i øvrighet minner lite om verken denne aller andre KC-komposisjoner. I det store og hele er det ingenting som tyder på at Hensleys opera-heavyband var nevneverdig inspirert av KC, og det er naturligvis ikke sikkert at mannen overhodet hadde hørt In the Court. Dette er et brukbart bilde på at gjenkjennelige melodifragmenter ikke bestandig beror på tyveri eller bevisst etterligning, men det er ikke alltid like enkelt å gjennomskue arten av et plagiat eller en pastisj. Simpelt sagt kan man beskrive et plagiat som et hig etter rekonstruering av spesifiserte komponenter i et gitt, allerede etablert kunstnerisk uttrykk. En artist som ikke fortolker gjennom sitt subjekt og derved levner en ekvivalent til et eksakt uttrykk, men som derimot søker å forme subjektet etter modellen i objektet (det opplagte forbildet), sysler med et plagiat. I slike tilfeller vil kopieringstendensen kunne utmåles ved at samtlige aspekter av et uttrykk, fra det øvre planet (musikkens struktur og produksjon, instrumentenes lyd, tekstenes budskap) til de underliggende (mål og motivasjoner, estetisk «holdning»), faktisk prøves overført til subjektet. Da David Sylvian på 80- tallet mottok beskyldninger om Roxy Music- og Bowie-plagiater, var nok ikke dette så altfor langt fra sannheten, i den grad «sannheten» lar seg diskutere. Can Driver man med pastisjer, blir det nærliggende å gjenoppta forestillingen om det originale, altså i hvilken grad en artist fortolker og tilkjennegir dette aktivt gjennom sitt subjekt, gjennom produktene som fremlegges. Det er f.eks. fullt mulig å presentere en interpretasjon av en artists mest karakteristiske kjennetegn, og samtidig være original. Den svært eksentriske franske trioen ZNR, med blant andre kitsch-komponisten Hector Zazou, produserte på 70-tallet to LPer med overlagte pastisjer kretsende rundt Erik Saties Gymnopedie- og Gnosienne-prinsipper; originaliteten lå befestet i det mediet trioen tilskrev subjektet, at selve platformen for det kunstneriske utløpet var grunnleggende uprøvd. Pastisjen gled ergo ubemerket over i den originale sfæren, og kunstnerisk validitet ble fremmet utover det musikalske og inn i et strikt teoretisk felt. The Residents gjorde noenlunde det samme overfor Zappa & The Mothers of Invention, Can i forhold til Velvet Underground, Cluster versus Stockhausen, Faust i relasjon til Pink Floyd og for den saks skyld Tom Waits overfor Captain Beefheart. Innen den ordinære eller kanskje heller regulære progressive rocken, har ikke pastisjene vært like heldige som hos ovennevnte. Dette kan skyldes den hårfine balansegangen mellom både plagiat og pastisj, og mellom enkel pastisj og original sådan. Overfladisk kan vi konstatere at plagiater forutsetter en overføring av sentrale funksjoner og elementer ved et helhetlig konsept, mens pastisjer inneholder klare primale karakteristika innhentet utenfra, at essensielle trekk ved en utenforstående kilde (vedr. alt fra produksjonsverdier og omslagsgrafikk til stemmeprakt og kompositoriske metoder) gjerne er plassert tilsvarende i subjektets utkast. Dette forklarer langt på vei hvorledes «utrente ører» i møte med progressiv rock kan finne 5UU s og Yes uttrykk tilnærmelsesvis identiske, selv om førstnevnte så absolutt blir regnet blant de desidert mest originale pastisjer over sistnevnte sett fra innsiden. Fra utsiden vil trolig alle progressive rock-artister i grunnen fremstå som pastisjer av hverandre alt ettersom tidsaspektet blir den eneste gyldige variabel. 5UU s Fem klassikere... På temmelig forutsigbart vis har jeg valgt ut fem «klassiske» band for å demonstrere den historiske konsekvensen av disse påvirkningssfærene. Alle har dét til felles at musikkens ingredienser ble mønstret inn som en reaksjon på samtiden, samtidig som bestanddelene - harmoniseringer, språk og tekst, dynamikk, instrumentalistisk teknikk - på et eller annet vis lot seg dekonstruere og tilbakeføres gitte klassiske komponister, forfattere, popartister, folkemusikkutøvere, performere og jazzorkestre. ELP og Yes oppnådde mer eller mindre verdensomspennende kommersiell suksess i perioden , Genesis deretter og 20 år frem. Gentle Giant fylte konsertsaler i Canada, Tyskland og delvis USA, Van der Graaf Generator i Frankrike og Italia, men ingen av disse gjorde særlig inntrykk på hjemmemarkedet, til tross for at musikkjournalister i en årrekke regnet Hammill og co. som stilskapere innen britisk «avantgarde-rock». Sammen med King Crimson selvsagt; disse har jeg ikke inkludert her, fordi brorparten av de symfonisk-progressive artistene på 70-tallet i utgangspunktet må tolkes som disipler av Fripps lære. Keith Emerson tilskrev ulikheten mellom sitt gamle band The Nice og ELP ved Greg Lakes modning i KC; Jon Anderson returnerte entusiastisk til sine kamerater i Yes etter å ha sunget Prince Rupert på KCs Lizard; Tony Banks var overgitt etter å ha lyttet til In The Court Of The Crimson King og bestilte omgående en Mellotron og slik fortsetter det. Naturligvis kunne man ha skrevet opp og ned om Anekdotens spede dager, og om viljen til bevisst å skape vital anakronisme i tiåret som paktvis med en gryende nyliberalisme tillot anerkjennelse for den slags, men dette ville ikke nødvendigvis tilført debatten ferske impulser. ELP og Yes ble på 70- tallet definert som «techno-flash», en stil hvori det tekniske artisteriet dominerte på Nicolò Paganini et slags metanivå i den kunstneriske fronten mot publikum. Med dette menes at «vanskeligheten» knyttet til selve fremføringen av et musikalsk stykke - uavhengig en eventuell teoretisk problematikk - ble utslagsgivende for utøvernes hevding av sine verkers verdi. Selv dette momentet var hentet fra klassisk musikk, og innflytelsen herfra tok dermed en mental vending. Liszt og Paganini var begge komponister hvis vigør i samtiden utgikk fra den fysiske fremtoningen, fra kunstnernes egen tilstedeværelse bak klaveret og fiolinen. Litt av motivasjonen for disse holdningene var motviljen overfor andres fremføring av ens egen-komponerte verker; ergo måtte man implisitt forstå denne musikken som så kvalitativt høystemt at den kun tillot subjektet bak utformingen å realisere tonene. Det hele gled gjerne over i sirkustilstander; Liszt følte seg presset til å spille pianostykkene stadig raskere, og ved flere tilfeller der han noterte seg identisk tilbakevendende publikum, endte det med at han måtte fingere en besvimelse hos seg selv eller blant tilhørerne for ikke å røpe sine manglende evner til faktisk å spille enda hurtigere. Mannen bak klaveret ble den reddende helt for dånede beundrerinner, eller nedrent av ekstatiske kvinner dersom det var han selv som brøt sammen; som regel skjedde sistnevnte dersom den store pianisten allerede hadde gjort et teknisk feilgrep. Paganini på sin side, hadde for vane å kreve langt hurtigere fremføring av sine stykker dersom noen andre enn ham selv skulle opptre, noe som ofte resulterte i aborterte konserter og følgende skandaler med hovedpersonen tilstede. Med tiden ble han da også en mentor i ren teknikk og skrev et utall fiolinstykker med den isolerte hensikt å utfordre instrumentalistiske evner. Side 4 Tarkus nr. 16

5 Ikke et vondt ord om Hank Marvin, men selvsagt var overgangen stor fra Cliff Richard & The Shadows til Yes og ELP. Altfor mange kritikere glemmer imidlertid at figurer som Wakeman og Emerson til enhver tid opptrådte med glimt i øyet; de tenkte nok ofte at brorparten av tilhørerne for lengst var innforstått med Liszt/Paganini-legenden og således fant deres egne oppvisninger harmløst ironiske. Heri ligger nok litt av disses blindhet og tilbøyelighet til å overvurdere sin musikks sofisteri og kultivasjon; langt de færreste av tilhengerne hadde et viderekomment forhold til Emersons og Wakemans egne klassiske forbilder. Et problem var kanskje dét faktum at ironien i altfor liten grad var gjennomført; den ble integrert i sirkuset og artisteriet, heller enn brukt som et botemiddel mot det. ELP hadde sin med-bar-overkropp-solérende Palmer og Yes sin kinesisk-»filosoferende» Anderson, nøyaktig slik Rush alltid har hatt sin Objektiviserende (uff) Neil Peart og Dream Theater sin vibrerende Labrie. Tony Banks Genesis hadde verken glimt i øyet eller invitten til sirkus. I stedet talte man om «rock-teater» [sic] og «sort humor», og slik oppstod kravet om et seriøst artistisk vederlag; lyrikkmessig tungsinn og underfundighet gikk hånd i hånd, og musikalsk «vanskelighet» fremgikk av det interne parameteret i komposisjonsakten innpodet i selve den estetiske underbygningen og ikke som overfladiske triks rettet mot inntrykksdannelse for lytternes del. En Tony Banks som skrev Firth of Fifth skulle i prinsippet dermed være en Bach som skrev Messe i h- moll, uavhengig divergerende tidsforløp. Dette «selv-begrepet» er bakgrunnen for at mange i ettertid anser Genesis som det mest pretensiøse av samtlige britiske 70-tallsband under den progressive vignetten, og muligens også hovedårsaken til at gruppens stjerne fremdeles skinner høyest på prog-himmelen; endelig et fenomen som skulle transcendere den lite ærverdige popmusikken og gjøre den kunstnerisk habil ved skolastisk terminologi. Genesis var dessuten et «intellektuelt» rockeband, på totalt andre forutsetninger enn kollegene i Yes og ELP. Dette omhandlet en klikk kostskolegutter oppfostret på Dickens, Swift og Conan Doyle, men også på Dante, Chaucer, Shakespeare, Milton, tilmed Dylan Thomas. Musikalsk var Purcell og Elgar inne i bildet, men ikke så markant som Britten, Vaughan Williams og Saint-Saëns. Dette var ungdommer som, grunnleggende fremmed for den regulære popmusikkens brauteri (Beatles, Beach Boys og BeeGees utelatt), ønsket å omdefinere det elektrisk-musikalske formspråkets muligheter. På sin egen tids premisser, klart nok, akkurat slik f.eks. Tortoise gjør det i dag. Det er denne standhaftige viljen til å bryte ny mark, og troen på prosjektets gjennomførbarhet, som beskytter Genesis status som «progressive», enten man nå vender og snur aldri så mye på gruppens produksjon. En rekke av de mest ambisiøse utspillene deres innbyr selvsagt til småpinlige avdekninger av estetisk umodenhet og naivitet, men dette blir i høyeste grad en relativ stilling; gi kritikerkorpset 20 år og spør dem så om validiteten i Radioheads Kid A, og du vil forstå betydningen av dette. Ikke minst grunnet alle disse hundreder av plagiater og enkle pastisjer, har derimot også Genesis mer vellykkede ekspedisjoner i rockmusikalsk eventyrland blitt fullstendig underkjent utsides «progressive» kretser. Å trekke farlig bombastisk estetikk ut fra sin rettmessige tidsramme og forsøke en gjendrivning av selve konseptet ti eller tjue år senere, vil være dømt tilværelsen som artifisiell kitsch; ikke engang forsvarlig som brudd på åndelig fremdrift, men tvert imot en dobbelt anakronisme. Dette var et immanent lodd i Genesis kunstneriske forestillingsverden: pretensjonene ble i seg selv en vesentlig komponent i den fremadrettede innflytelseslinjen. «Fish» ønsket aldri å være en klovn på sirkus eller en skald i Midgard, han ville være en séer blant de sosiale dyrene... og da trengte han Gabriel. Derek Shulman (Gentle Giant) Hvis ELP var klovner, Yes dyretemmere og Genesis ufrivillige illusjonister på sirkuset, var kanskje Gentle Giant pantomimekunstnere, åpne for besk komikk, svartsyn, vemod og primitiv lystighet; alt innenfor et av den progressive rockens mest særpregede og detaljefokuserte byggverk. Shulman-klanen og deres medløpere var utvistelig ambisiøse og selvhøytidelige i sitt artistiske opplegg helhetlig sett, men gjorde nettopp konstruksjonen fullt og helt fleksibel. En skjeggete macho-helt som pillet seg i nesen og inviterte publikummere til håndbak på scenen, kontrasterte nokså kraftig med kontrapunktisk vibrafonspill og multi-vokaliseringer over middelaldersk madrigale-tematikk. Gentle Giants base-konsept ble nok gravalvorlig ivaretatt, men det ble da like fullt Monty Pythons; litt av idéen med GGs oppheng i musikalske «mikro-partikler» var da også å levne tilhørerne et slags innsyn i råmaterialet, å etablere forståelse for fantasiens innvirkning på kreasjonsprosessen. Det var ikke en overordnet intensjon å skulle «imponere»; bandmedlemmene var altfor kunnskapsrike til å tro at en slik målsetning hadde potensiale i en verden som i sin tid fødte Liszt og Paganini, og enhver med et visst teoretisk talent vil kunne tyde Giant-partiturer først og fremst som merkverdig oppfinnsomme og intelligente, dernest som produkter av teknisk begavelse. Idét pantomimekunstneren gestikulerer, skjer det innenfor det estetiske mediet, den foretrukne uttrykksformen, og i Shulmanklanens tilfelle forholdt man seg til kommunikasjon og korrespondanse, heller enn til distanse og overfladisk prakt. Van der Graaf Generator var akrobater. De sto i konstant fare for å falle ned, og dette skjedde da også med jevne mellomrom. I tillegg bevegde Hammill og kompisene seg med lengre steg for hvert hjørne som ble passert, selv om dette ikke ga praktiske resultater; medlemmene levde i lange perioder på et eksistensminimum. Genesis skulle handle om teater, VdGG om poesi og mani. Peter Hammill brukte diktningen, ikke bare for å beskrive vansinnet, men for å nærmest å tilkalle det. Dette var også hovedoppgaven til medmusikantene hans, som alle lot til å vokse sterkere inn i rollen etter hvert som beretningenes spindelvev ble tettere; musikkens vendinger er regelmessig tvinnet rundt handlingsforløpet, enten teksten abstraherer eller figurerer. Få vil i dag bestride A Plague of Lighthouse Keepers fra 1971-LPen Pawn Hearts som et av prog-historiens ypperste mesterverker; dette stykket var interessant nok et av ytterst få kollektive komposisjonsarbeid VdGG Van der Graaf Generator fremla. I konsert-sammenheng fremsto gruppen som en surrealismepreget, esoterisk enhet av krønikefortellere, synkront med den samme gåten på hjertet men med ulike stemmer; enhver bit skulle passe i et puslespill, som i de flerfoldige nivåene av et dikt eller et maleri. Av alle disse fem artistene jeg har nevnt her, var ingen tilnærmelsesvis så kompromissløse som herr Hammills prosjekt, og nytelsespunktet lå da også godt gjemt i det helhetlige scenariet; VdGG var rett og slett for kravstore i møte med «opinionen»....med eksempler ELP handlet om storslåtte vegger av Hammondakkorder, om minifuger orkestrert for mini-mooger og kjemisk innøvd triobesetning, om boogie- Bach og rockabilly-schumann i concorde-tempo, om Glenn Gould-foto i ryggstøtteramme på hvitt flygel med tilhørende saueskinnsbelagt krakk. Inntrykkene er mange, men det musikalske har som regel stått i høysetet hos trioens apostler. Fra Tyskland kom tre vesentlige slike bidrag, Triumvirat, Tritonus og Trilogy; med klisjéene allerede påtrengende i gruppenes navn. Førstnevnte var et plagiat så godt som noen. Mediterranean Tales (1972) og Illusions On A Double Dimple (1974) inneholder tangenteffekter, vokalteknikk og tekst-problematikk mer eller mindre direkte «lånt» fra Tarkus-deklarasjonen. Dette resulterer i passe lyttverdige momenter, såfremt man ikke opererer med konkrete kriterier for særpreg. På Spartacus (1975) tar det ufrivillig parodiske overhånd; én ting er å kaste ambisjonen om nyskapning over bord, en annen er å faktisk gjenta sitt eget plagiat. Triumvirats senere utgivelser er, i undertegnedes ører, nærmest til å gråte av. Tritonus var et annet band som ønsket å «gjøre» ELP fra grunnen av, riktignok med et velutviklet talent for låtskriving. I Tarkus nr. 16 Side 5

6 forhold til Triumvirat, er melodiene flere og de mest kategoriske klisjéene færre på Tritonus debut fra Selv engelskuttalen til bassist/sanger Ronald Brand er tilnærmet feilfri, mens oppskriften «klassisk-rocktrio» får ekstra dybde ved disiplinert bruk av mellotron, addert Peter K. Seilers ellers kompetente håndtering av orgel, piano, synther og Würlitzer. Aller mest vellykket er faktisk inntoget i Greg Lake-type ballade-land, som på den musiserende Sunday Waltz, mens instrumentalversjonen av Lennon/McCartneys Lady Madonna avslører en uheldig vilje til overtagelse av sågar de mest håpløse sidene ved ELPs selvbilde (jfr. sistnevntes Nutrocker). På Tritonus andre og siste album, Between The Universe (1976), er også forbildenes pretensjoner søkt videreført, noe som ender med et mer sammensatt og originalt produkt, dog med mangel på melodiske høydepunkter. Trilogy var en instrumental-kvintett sentrert rundt to tangentspillere. Musikken flettet inn spor av den mer drømmende symfoniske stilen til post-gabriel periode Genesis i et overveiende keyboard-orientert lydbilde, og den første LPen deres, Here It Is fra 1979, er et fint eksempel på troverdig ELP-pastisj. Slektskapet med innfallsvinkelen til både Happy The Man og UK er påfallende, begge disse konstellasjonene var da også lydige følgesvenner av Keith Emersons tekniske «tungen-i-kinnet» moral. I USA var især sørstatsbandet Polyphony begeistret for ELP, med et krystallklart produsert Hammond C-3 og summende mini-moog som hovedinnslagene på Without Introduction (1973), et av de tidligste landemerkene innen amerikansk symfoniskprogressiv rock. Helt unikt for dette opuset er også gitaristens ivrige slide-spill, samt vokalismens høye standard og dét faktum at kvintetten sysselsatte en egen bongo-trommis! I Sør-Amerika er det ingen artister som har kommet lengre enn argentinske Alas i dekningen av ELPs musikalske idéverden. Debut-albumet Alas (1976) gir en nyansert opplevelse av disse idéene, godt iblandet elementer av et Canterbury-lignende sound; dette er en virtuost briljerende plate, komposisjons- som fremføringsmessig, med kun to sidelange spor og sparsom vokal på spansk. Oppfølgeren Pinta Tu Aldea (1977) er også verdt en lytt. Blant de store italienske 70-tallsbandene finner vi minst to klare motpoler i mønsteret etter Keith Emerson og kompani. Le Orme var, som Triumvirat i Tyskland, et åpenbart plagiat. Bassist/gitarist/sanger Aldo Tagliapietra oppholdt seg således i England like før arrangeringen av det tydelig Emerson-påvirkede albumet Collage (1971), noe som lot til å gi startskuddet for hele resten av bandets karriære. På den gjennomarbeidede Contrappunti (1974) høres Le Orme mer ut som ELP enn ELP selv. En annen semi-legendarisk italiensk gruppe, The Trip, behandlet innflytelse fra The Nice og Quatermass og bidro slik til tradisjonen, mens Metamorfosi senere tok utgangspunkt i Le Orme snarere enn i ELP. Ingen av disse navnene presterte derimot å fornye retningen. Dét gjorde definitivt Banco Del Mutuo Soccorso, et av de mest egenrådige og solide «klassisk-inspirerte» band noensinne. Etter aggressiv piano-rock (sjekk EPen Donna Plautilla, innspilt høsten 1970) famlet gruppen seg forbi en grønn debut-fase og inn i renspikket sokratisk, nærmest orkestrert prog. Darwin! (1972) og Io Sono Nato Libero (1973) er begge genistreker med kunstneriske konklusjoner langt utover ELPs; konferér med Gnosis-opinionssidene på internett dersom du er betviler disse verkenes omdømme. Rainbow Theatre: Fantasy Of Horses I Sydney satt gitaristen Julian Browning og skrev dramatisk musikk for det grandiose rockensemblet Rainbow Theatre; både Fantasy Of Horses (1974) og The Armada (1975) er uunnværlige for tangent-fikserte prog-entusiaster med ekstra godt øye til Emerson, Lake & Palmer. I moderne tid har ikke minst japanske fenomener som Mugen, Social Tension, Deja-Vu, Gerard og Ars Nova en rekke svin på skogen i spørsmålet om ELP-plagiatets livsrett, selv om flere av disse har utgitt grei musikk. Amerikanske A Triggering Myth har sverget til tettsittende keyboard-kaskader like siden starten, og kan lett betegnes som en utstrekning av vilkårene fra Brain Salad Surgery. Et annet kjent USA-band, Mastermind, har kanskje ikke fullt så mye å skryte av når alt kommer til alt; store deler av virksomheten deres later til å ha forsvaret av de mest penisforlengende trekkene ved Emersons filosofi som grunntese. Da kommer ungarske After Crying langt bedre fra sitt eksperiment, med en syntese av improvisasjon, storstilt komposisjon og ELPs mer «seriøse» egenskaper. Welcome: Welcome Yes-tilhengerne begynte tidlig å ta etter sine idoler. En ekte kloning av dette bandet var sveitsiske Welcome, som utga to rimelig bra LPer, hvorav helst debuten Welcome (1976) er noe i retning av en perfekt avskrift, med grumsete Hammondorgel-orgier, boblende synthøvelser og trestemt falsettsang over uforklarlige verbale meddelelser. Ingen gitarer, men så ville vel sikkert et ikke-howelydende innslag blitt et brudd med målsetningene om Yes-avstøpning. Hakket mer omtenksomme var belgiske Banzai, som med Hora Nata (1974) bidro varmt til Yes-stilen, blant annet ved fascinerende inkorporering av strykere i sin ellers livlige popprog. Låtene er lange og substansrike på albumet, likevel er det single-platene deres (samlet med LPen på CD-gjenutgivelsen) som best belyser gruppens ubestridelige melodiske sans; nå var da Yes musikk i kjernen også basert på regelrett harmonisk popmusikk. Dette dro britiske Druid slutninger av, og skapte en pasjonsfylt og sødmedryppende «romanserock» på Toward The Sun (1975). Dette er en intimt nusselig puseplate med total overvekt av alle de faktorene prog-kritikerne frykter og hater av dels forståelige grunner. Virkelig et hjem i fare for å drukne i sitt eget badekar, selv om oppfølgeren Fluid Druid (1976) viser en klarere evne til modererte vinklinger over samme visjon. Den mest gjennomførte britiske Yes-pastisjen var imidlertid England, hvis Garden Shed (1977) er en semi-klassiker i sin egen rett. Her finner vi trakteringer av samtlige sider ved Anderson/Howe-universet, dog presentert såpass overbevisende at lytteren med godvilje kan forestille seg en tilgitt dekning av vakuumet som oppstod i kjølvannet av Relayer. På andre siden av havet var den gang obskure grupper som Easter Island, Axcraft, Fireballet, Cathedral, Pentwater, Leviathan og Infinity hengivne aspiranter i Yes-skolen. Ett prosjekt var dog betydelig mer konsekvent i sitt plagiat, og dette var Starcastle. De to første platene deres, Starcastle (1976) og Fountains Of Light (1977) er begge uimotståelige Starcastle: Starcastle skrekkeksempler på fenomenet «artistisk klone», og må høres av alle med åpent sinn og hjerte. Et band som tok Yes-løsningene og plasserte dem inn i en mer personlig sammenheng, var den nederlandske kvartetten Finch. Under direksjon av supergitaristen Joop van Nimwegen utga Finch tre instrumentale album, hvorav særlig Glory Of The Inner Force (1975) kan anses som en direkte sublimering av uforløste idéer fra Topographic Oceans og Relayer. Fra vår egen tid vil jeg igjen nevne 5UU s, da denne gruppen i særskilt gard har maktet å kombinere Yes verden av lyder med sitt eget unikt eksperimentelle fundament. USA er ellers et av få land hvori utpregede neo-progband har vist større interesse for Anderson og co. enn for Genesis, og grupper som Iluvatar, Atlantis, The Realm og Crucible er betegnende for dette. Genesis var store i Italia i en tid da engelske tilhørere uteble. Av dette fulgte Premiata Forneria Marconi, som brukte visse trekk fra Gabriel/Banks taktikk for å bane sin egen sti. I tillegg siktet Flavio Premoli og de andre på å låne det de kunne fra alle store britiske navn i perioden, fra KC, ELP, Yes og Jethro Tull. Utkommet var 100% vellykket og PFMs andre LP PerUn Amico (1972) inneholder noen av de saligste øyeblikk i prog-historien. Det pastorale særpreget PFM tilegnet seg, var tvers igjennom bygget på fortolkninger av Genesis harmonistrukturer, og fra 1975, da gruppen tilmed hadde ansatt en Gabriellydende sanger, var denne arven uttalt. Alle PFM-produksjonene t.o.m. Jet Lag (1977) må høres av Genesis-entusiaster, samt grupper som Maxophone og Genfuoco, som sprang mer eller mindre direkte fra denne kilden. Østerrikske Kyrie Eleison fremstår som et innlysende Genesis-plagiat på sin debut-plate The Fountain Beyond The Sunrise (1976), som dog avdekker et visst talent for så vel sangskriving som stemningsbygning. Uheldigvis hemmes inntrykket av elendige produksjonsverdier. På tyske Neuschwansteins eneste album Battlement (1978), forsegles klone-tradisjonen. Hva hadde Kyrie Eleison: The Fountain Beyond The Sunrise PFM: Per Un Amico Marillion og IQ å stille opp mot dette? Her var selv vokalistens uttale av visse ord eksakte kopier av Peter Gabriels, samtidig som alle instrumenter ble forsøkt gjenprodusert slik man fant dem på Genesis-platene. At sangeren dessuten synger surt gjennom hele platen, gjør ikke akkurat Battlement mer nytelsesverdig. Side 6 Tarkus nr. 16

7 Mot slutten av 80-tallet flørtet det engelske heavy-popbandet It Bites med Genesis-lignende arrangementer og harmoniseringer i musikken sin. Dette kulminerte med Once Around The World (1988), som gir en pekepinn på hvordan resultatet kanskje ville blitt dersom Gabriel/Banks fikk skrive musikk til Van Halen (?). I ettertid er det lett å falle for sjarmen i dette tidsmessige vågestykket, ikke minst grunnet det ekstremt solide håndverket som ligger til grunn. Av artister som i senere tid har benyttet Genesis tonale og harmoniske prinsipper i sine egne utlegninger, mener jeg at norske White Willow rager blant de høyeste. I likhet med PFM tar man her et bruddstykke av en hel idéverden, tolker dette og trekker atmosfæren herfra inn i ens eget doméne. White Willows to første plater Ignis Fatuus (1995) og Ex Tenebris (1998) er koselige, men Sacrament som kom i fjor, er virkelig et gjennomført praktstykke og en fremtidig klassiker; sannsynligvis blant det beste som har skjedd skandinavisk symfonisk-progressiv rock siden Änglagård, som selv opptok vesentlige deler av Genesis fundamenter i sitt uttrykk. White Willow: Sacrament Gentle Giant skrev avansert rock, men kompleksiteten lå i teksturene heller enn i strukturene; i måten hvorpå man fullendte et taktforløp eller konstruerte og ekspederte en iøvrig simpel akkord. Med dette ble Giants musikk grunnleggende forskjellig fra de ovennevntes, noe som ikke forhindret utallige pastisjer av varierende relevanse. Betegnende er det selvsagt at flesteparten av disse oppstod i trakter hvor bandet hadde hatt et visst kommersielt gjennomslag; i Tyskland, USA og Canada. München-bandet Subject Esq lot seg påvirke av de tyngste sidene ved Gentle Giants tidligste utspill, og skapte et jazz/blues-preget konglomerat som det er verdt å låne øret til selv i dag. Etter å ha skiftet navn til Sahara, anla gruppen et mer symfonisk tilsnitt, merkbart Giant-influert især på For All The Clowns (1976). Et senere tysk ensemble var Epidermis, som utga Genius Of Original Force (1978), med en heller ujevn dreining over Giant-koden, blant annet med triste tilfeller av ulydende vokal-arrangementer. Mer interessant var musikken til amerikanske Yezda Urfa, som mikset ulike aspekter ved forbildene inn i et «dada-symfonisk» angrep på tendensene i samtiden Epidermis: Genius Of The Original Force rundt utgivelsen Sacred Baboon (1976), en slags fiktiv Yes-og-GG-møter-SamlaMammasManna fantasi. Av andre USA-band lanserte New Jersey-baserte Mirthrandir en forseggjort fortolkning av Shulman-klanens musikk på sin eneste LP For You The Old Women (1975), mens Florida-gruppen Maelstrom tonet ned de mest intrikate figurene på sitt album Maelstrom (1973). Brasilske Terreno Baldio slapp en trivelig plate med samme navn i 1976; tekster på portugisisk og tekniske løsninger som virker hentet fra de samme teoretiske grunnsetningene Shulman-klanen selv hadde forholdt seg til i startfasen, gjør denne platen ekstra interessant for GG-fans. Dessverre foreligger kun en nyinnspilling med engelske tekster fra 1992, men denne er langt fra dårlig. I Canada regnet gruppene EtCetera, Maneige, Morse Code og Harmonium seg som etterfølgere av Gentle Giant. Dette endte med en rekke fine produksjoner hvori forskjellige sider ved GGsoundet er vektlagt, fra de symfoniske via de folk-baserte til de fusion/jazz-orienterte. Fra denne roten spirte 90-tallsartister som Miriodor og Nathan Mahl, begge fra Quebec-provinsen men med helt ulike tilnærmingsmåter. Førstnevnte videreutviklet de mest eklektiske elementene i Giants musikk og landet på en slags «kammer-rock» formel, mens sistnevnte rettet seg mot progfusion og siden mer symfoniske vendinger. Noen hundre mil sydover herjet Echolyn med sin erke-amerikanske stadionutgave av GG-vokaliseringer, GG-akkordrekker og i mindre grad GG-teksturer. Kvintetten hadde stort hell innad i progmenigheten men fremsto som en fiasko på dét målpunktet musikken var innrettet, nemlig blant det store publikumet som eventuelt kunne fylle arenaen. Derimot avfødte gruppen et sus i sivet som igjen oppmuntret andre prosjekter, hvorav ikke minst The Underground Railroad fortjener en benevnelse for fjorårets debutalbum Through And Through, som revitaliserer mange av de mest krevende instrumentale aspektene ved Giant. Den idiosynkratiske auraen rundt Van der Graaf Generator samt musikkens lite imøtekommende natur, forårsaket en evig kultstatus for Peter Hammill, David Jackson, Guy Evans og Hugh Banton, som utgjorde den klassiske VdGGbesetningen i årene Omtrent parallelt viste skjebnen til f.eks. Soft Machine at visse kopister kunne finne en gruppes kreative egenart like forlokkende som det eventuelle kommersielle potensialet. Med sin andre LP Time Is... utga allerede i 1971 det engelske undergrunnsbandet Raw Material en tåpelig pastisj på VdGG, med Hammill sk klagende røster, Raw Material: Time Is melodilinjer båret av saksofoner, abrupte passasjer fullt og helt grunnet i Banton/Evans-aktige dissonanser osv. Denne platen har til alt overmål klart å tilegne seg påskriften «klassiker», uten at undertegnede kan fatte og begripe hvorfor. Island: Pictures I Italia opparbeidet VdGG seg tidlig et navn, og i tiden omkring Pawn Hearts begynte plutselig en rekke av de italienske artistene å ville gjenskape føleriet og den fresende manien fra Hammills utleveringer. Osannas tredje album Palepoli (1972) er et glimrende døme. Disse startet opp som et teatralsk, politisk heavy-rockband og kastet seg med denne LPen på en effektiv uttrykksmodell; platen ble da også en stor kunstnerisk suksess, med skrikende el-gitarer, overmåte lidenskapelige vokalutbrudd, krakilske fuzz-saksofoner og uvanlig fragmenterte melodiforløp. Beslektet, men kraftigere, mer sofistikert og komplisert var Osanna: Palepoli musikken på Cervellos eneste LP, den monumentale og høyt anbefalte Melos (1973); blottet for tangenter men velsignet med en talentfull vibrafon-traktør, blir dette opuset virkelig noe for seg selv innen VdGG-tradisjonen. Av andre Hammillapostler i Italia, bør Raccomandata Ricevuta Ritorno, Ricordi D Infanzia, Il Giro Strano og Corte Dei Miracoli nevnes. Sveitsiske Island manglet i likhet med VdGG både gitarist og bassist. Anledet av den merkverdige tangentspilleren Peter Scherer (som i det siste faktisk har arbeidet hyppig i kretsen rundt John Zorn i New York), skapte denne gruppen en syntese av eksperimentell, teatralsk prog og «ny musikk»-elementer som leder tanken hen på et kanskje enda mer eventyrlig åndslandskap enn det Hammill selv fantaserte. Deres eneste album, Pictures fra 1977, er en milepæl innen progressiv rock fra kontinentet. I Frankrike var Christian Decamps og Ange hørbart påvirket av Van der Graaf Generator, ikke minst på de to første LPene Caricatures (1972) og Les Cimetieres Des Arlequins (1973), som er gjennomgående merket av en baktung, utagerende tendens. Et senere fransk ensemble som fulgte Hammills spor var Paris-bandet Arachnoid, som med autoritet bringer hysteriske tilløp frem i lyset på sitt første og siste album fra I 1983 lanserte fransk-tyske La Rossa platen A Fury Of Glass, med til dels meget interessante arrangementer og virtuose bidrag fra pianist, trommeslager og gitarist. Haken er uheldigvis at sangeren slett ikke kan synge og La Rossa: A Fury Of Glass aller minst på engelsk, noe som gjør det nødvendig for lytteren å forestille seg at det hele egentlig dreier seg om en løpsk obo eller noe slikt (ha,ha!). Fra Frankrike kom også det 90-tallsbandet Evidence, som slapp det episke albumet Heart s Grave i 1996; her prøves en mer «fremmedgjort» tolkning av Hammills kosmos, men dette fungerer ikke utover det finurlige... til dét blir pretensjonene rett og slett for gjennomsiktige. Uhyre original er imidlertid musikken til den svenske multiinstrumentalisten Lars «Lach n» Jonsson, kjent fra det RIO-influerte industribandet Ur Kaos, som på solo-albumet Sånger Från Förfallets Stader (1989) satt toner til tekster av eskatologi-forfatteren Birgitta Trotzig, innen en opplagt Hammill sk ramme; dette er en av de mørkeste LPene undertegnede har hørt! I de senere år har VdGG blitt filtrert av grupper som beveger seg i grenselandet mellom retro- og neo-prog, som Discipline (USA), TNR (Italia), Dagmähr (Canada) og Versus X (Tyskland). Det er ingenting som tyder på at Hammills innflytelse vil avta foreløpig. Tarkus nr. 16 Side 7

8 Litt på siden Spalten for musikk litt utenom det vanlige Minimalisme «Litt på siden» er en spalte som vil dukke opp med ujevne mellomrom i Tarkus. I denne spalten vil vi fokusere på musikk som ligger litt på siden av den hovedvekten vi i bladet til vanlig har på progressiv rock og beslektede sjangere. I denne første del av serien skal vi se på minimalisme, en sjanger innen samtidsmusikken som har øvet en viss innflytelse på en del artister innenfor progrocken. Trond Gjellum Minimalisme? Minimalisme kan vel på mange måter sies å være optimaliseringen av det kjente engelske uttrykket «less is more». I all enkelhet kan man derfor si at innenfor minimalismen skal man med færrest mulig musikalske «byggeklosser» prøve å si mest mulig. Innenfor tradisjonell vestlig orkestermusikk, som var mange progrockbands utgangspunkt, er dynamikk og forandringer essensielle virkemidler. Vårt musikalske vokabular har en rekke uttrykk for hvor hardt et stykke musikk skal spilles, hvor fort det skal spilles og hvor mange (og hvilke) instrumenter som skal brukes av gangen. Minimalismen bryter ganske markant med dette, og retningens opphavsmenn gikk til Sør-Øst Asia, (særlig Indonesia) for å hente inspirasjon innenfor den såkalte gamelanmusikken. Gamelanmusikk kjennetegnes med at få musikalske temaer spilles statisk uten store forandringer over lang tid. Istedenfor å introdusere stadig nye partier, tar man f.eks heller to tidligere brukte temaer og legger dem over hverandre slik at det kan oppnå enorme polyrytmiske (d.v.s. at flere rytmer spilles samtidig) vever. På denne måten får musikken et meditativt og repetativt uttrykk som ikke blir kjedelig nettopp på grunn av de ørsmå rytmiske variasjonene. Grunnleggerne Mange komponister har tatt i bruk virkemidler fra minimalismen, men de fire som regnes som sjangerens opphavsmenn er Terry Riley, LaMonte Young, Steve Reich og Philip Glass. Disse fire er omtrent jevnaldrende, men med vidt forskjellige bakgrunn, noe som også skulle kjennetegne deres musikalske uttrykk. Young og Riley var mer eller mindre selvlærte på mange områder (Young hadde dog jobbet sammen med Karlheinz Stockhausen), mens Glass og Reich var høyt utdannede musikere. Young og Riley var tidligst ute, og deres musikk var kjennetegnet av en slags vestlig utgave av den indiske raga-, og dronemusikken, der noen få ting gjentas over et enormt tidsspenn. LaMonte Young (f. 1935) er nok den som fjernet seg mest fra tradisjonell vestlig musikk, og mange opplever hans musikk som enormt statisk og nesten litt kjedelig. Men han øvde stor innflytelse på samtiden, og John Cale fra Velvet Underground spilte sammen med Young i perioder. Et av Youngs sentrale verk er The Well-tuned Piano fra 1964, et fra 3 til 5 timer langt stykke spilt på et ikke-temperert piano. Terry Riley Philip Glass Terry Riley (f. 1935) var også fascinert av indisk musikk, og hans uttrykk var basert på en kombinasjon med enkle båndsløyfer som det ble improvisert over, gjerne med et blåseinstrument som kunne spille lange toner over dronene fra båndsløyfene. Rileys bruk av båndsløyfer (også kjent som loops) var revolusjonerende og banet veien for at soloartister og mindre grupper kunne utrykke seg i større musikalske former. Rileys mest kjente stykker er A Rainbow In Curved Air (som det engelske bandet Curved Air hentet sitt navn fra), et stykke med klare indiske undertoner og klart meditativt preg, og In C, som nettopp er et stykke der alt sirkler rundt tonearten c på en eller annen måte. Daevid Allen fra Gong samarbeidet med Riley en liten stund, og selv om Gong aldri lagde direkte minimalistisk musikk, bærer en del av de lengre spacerock-partiene på særlig You preg av Allens samarbeid med Riley. Steve Reich (f. 1936) hadde et utgangspunkt innenfor elektronisk musikk, og etter å ha jobbet med å legge to båndsløyfer som sakte skifter hastighet i forhold til hverandre (såkalt phase-music), begynte han å skrive stykker som anvendte dette i en mer orkestral sammenheng. Hans mest kjente stykker av fasefor- Side 8 Tarkus nr. 16

9 skyvningstypen er Drumming, Music for 18 Musicians og Music For Mallet Instruments, Voices And Organ. Variasjonene er minimale, men særlig musicians og Drumming er utrolig fascinerende stykker. Du suges inn i en strøm av musikk som virker uendelig, og klangene som skapes ved at intrumenter forskyves i forhold til hverandre, er mystiske og spennende. Etterhvert har Reich skrevet musikk med mer fokus på variasjon og dynamikk, og det kanskje best kjente, og også varmest anbefalte, er Sextet fra Her høres han nesten ut som Magma møter Art Zoyd og Univers Zero på en god dag. Absolutt et verk verdt å få med seg. Philip Glass (f.1937) er den siste av de originale minimalistene vi skal se på i denne artikkelen. Han har litt av samme bakgrunn som Reich, men har gått i en helt annen retning etterhvert. Glass bruker ofte mye keyboard og blåsere, noe som ofte gir musikken et svevende og majestetisk/symfonisk preg. Glass har også fattet mer interesse for operamediet, og flere av hans kjente verker er operaer. Den kanskje mest kjente er Einstein On The Beach. Men også Akhnaten er av høy klasse. Særlig sistnevnte burde appellere til de som liker skikkelig symforock. Her svever det avgårde på enorme lydtepper med stort trykk og driv. At Glass rocker har andre skjønt også, og han har samarbeidet med bl.a David Byrne fra Talking Heads og popavantgardisten Laurie Anderson. Progressive minimalister Selv om minimalismen appellerte til mye av det samme publikummet som progrocken, har det vært overraskende lite bruk av minimalisme i progressiv rock. Men en kjent progrocker som i mange sammenhenger har trukket fram påvirkning fra minimalisme, er Robert Fripp. Sammen med keyboardtrollmannen Brian Eno ga han ut den minimalistiske og båndsløyfe-baserte skiva No Pussyfooting i Låta Swastika Girls var banebrytende med sine lange linjer og totalt urocka uttrykk, og selv nesten 30 år etterpå står denne skiva støtt som en påle innen moderne musikk. På Evening Star følger de opp med noe av det samme, og selv om samarbeidet med Eno ble avsluttet, fortsatte Fripp å bruke et minimalistisk påvirket uttrykk. Dette skulle Steve Reich LaMonte Young særlig komme til utrykk på albumet Discipline, som han ga ut som det første King Crimsonalbumet med åttitalls-besetningen. Her kombineres minimalismens strukturer med rockeinstrumentenes klanger, og til sammen frembringer dette et uttrykk som var og er unikt. Fripp og andregitarist Adrian Belew spiller ofte gitarfigurer som går rytmisk på kryss og tvers av hverandre, akkurat som i gamelanmusikk. Sammen med Bill Brufords rytmisk solide trommespill og Tony Levins disiplinerte og fundamentbyggende bassgitarspill, utgjør dette et unikt øyeblikk i rockehistorien. Her fikk du nemlig presentert en syntese verden aldri før hadde hørt maken til. Etterhvert tonet Fripp det strengt minimalistiske ned, men fortsatt utgjør båndsløyfer (eller Frippertronics som han velger å kalle det) et sentralt element i lydbildet hans, og på King Crimsons nyeste album The ConstruKction of Light finner du her og der elementer av de minimalistiske gitarvevene. Av andre artister som har brukt minimalistiske virkemidler, må vel særlig Mike Oldfield trekkes fram (se artikkel annensteds hen i bladet for en mer dyptgående presentasjon av hans Mike Oldfield arbeider). I løpet av syttitallet ga han ut en rekke skiver som brukte minimalismens virkemidler, og særlig Glass sine symfoniske stemninger er noe du finner igjen hos Oldfield. Et nå nesten glemt band som også hentet påvirkning fra østens minimalistiske musikk, var Jade Warrior. Bandet startet opp som en ganske hjelpeløs Moody Blues og King Crimson-kopi, men etterhvert trakk de inn elementer av østlig musikk, som skapte et spesielt klangbilde. På albumet Kites hører du et godt eksempel på dette. I den senere tid har det amerikanske bandet Djam Karet tatt opp i seg King Crimsons originale blanding av rock og minimalisme. De klarer også å putte inn elementer av elektronisk musikk, noe som gjør uttrykket enda mer vidtfavnende enn King Crimsons. Men sett under ett, er det vel mer sjangere som techno og house som har benyttet seg av minimalismens virkemidler, noe som i grunn er synd. For med minimalismen fikk man et musikalsk formspråk som var forankret i vår samtid og ikke i århundregamle idealer. At ikke flere såkalte progressive musikere har turt å ta dette opp i seg mer av dette, er vel bare med på å sette spørsmålstegn med hvor progressive og nytenkende en del band egentlig er. Men se det, det får bli en annen debatt. Tarkus nr. 16 Side 9

10 Tarkus skriver for nybegynnere Viktige progband - del 9 I dette nummeret av Tarkus skal vi i denne spalten ta en titt på Mike Oldfield og Manfred Manns Earth Band, to artister som aldri har vært knyttet direkte til den progressive rocken, men som likevel hentet fram litt av de samme påvirkningskildene og appellerte til mye av det samme publikummet. Trond Gjellum Mike Oldfield M ike Oldfield har på en eller annen måte markert seg som en av populærmusikkens større navn, og selv om karrieren for tiden ikke akkurat kan kalles oppadgående, var det en periode på syttitallet han var helt i forkant av utviklingen innen populærmusikken. Rørklokker, sekkepiper og en flersporsspiller... Oldfield hadde startet sin musikalske karriere i ung alder ved å spille i en rekke folkband sammen med sin ikke helt ukjente søster Sally. Han ble i begynnelsen av syttitallet oppmerksom på det arbeidet som minimalistkomponistene Steve Reich og Terry Riley drev med, og han begynte å jobbe seg fram mot en syntese som tok opp i seg disse elementene og forente dem med hans gamle basis Tubular Bells innenfor folk og pop. Han fikk Mike Oldfield kontakt med Richard Branson, en geskjeftig platehandler som ville starte plateselskap. Han så et potensiale hos Oldfield og ga ham muligheten til å gå i studio for å spil- Ommadawn le inn sitt debutalbum, som fikk navnet Tubular Bells. Suksess, suksess og atter suksess... Tubular Bells var noe forfriskende nytt når det kom. Med unntak av litt hjelp fra medlemmer av Henry Cow og Edgar Broughton Band, spiller Oldfield absolutt alle instrumentene selv, alt fra akustiske gitarer til Exposed rørklokkespill. Med sine langstrakte temautviklinger (hele albumet består i bunn og grunn av en låt på 52 minutter spredd over to platesider) og til da uhørte blanding av folkemusikk, rock og minimalismens meditative uttrykk, berørte den en nerve hos et publikum som ville høre noe genuint nytt. Tubular Bells traff publikum med full tyngde og ble en bestselger i millionklassen. Suksessen førte til at Branson tjente en haug med penger som han brukte til å satse på nye og spennende band i plateselskapet Virgin, og en periode var band som Henry Cow og Hatfield and The North signert hos Branson. Oldfield fulgte opp med albumene Hergest Ridge, Ommadawn og Incantations, som alle baserte seg mer eller mindre på den samme formelen med bredt anlagte symfoniske verk. Kronen på verket er livealbumet Exposed, som viser en frisk og vital Oldfield som putter inn gamle klassikere i ny drakt på en imponerende måte. Men med albumet Platinum fra 1980 kom det kortere låtformatet inn, og selv om hans «coverversjon» av minimalisten og forbildet Philip Glass North Star, er av høy kvalitet, viser likevel Oldfield at han har begynt å miste det magiske grepet om musikken sin, og fra da av har egentlig gjespene vært større enn hurraropene, og Oldfield er vel nå for en musikalsk bakstrever å regne. Med unntak av et par forfriskende musikalske vindpust på Amarok fra 1990, der den episke en låt pr. skive gjorde en 15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo Telefon Åpningstider (12-16) Side 10 Tarkus nr. 16

11 kort tilbakekomst, har det ikke vært mye å glede seg over. Men få med deg syttitalls-produksjonen hans. Den er så absolutt verdt en plass i samlingen din. Anbefalte album Tubular Bells (1973) Ommadawn (1975) Exposed (1979) -alle på Virgin Tre helt essensielle album for alle som vil se at kommersielt vital eksperimentell musikk faktisk går an å skape. Manfred Mann s Earth Band Manfred Mann var en utvandret sørafrikaner som kom til London på begynnelsen av sekstitallet for å prøve seg som musiker. Med bandet Manfred Mann fikk han en rekke større og mindre suksesser med både egne låter og diverse coverversjoner av andres materiale. Ikke bare var Mann en særdeles habil keyboardist, men også en dyktig komponist og arrangør. Når bandet Manfred Mann gikk i oppløsning mot slutten av sekstiåra, fortsatte Mann samarbeidet med vokalist Mike Hugg i bandet Chapter Three. De ga ut et par skiver med eksperimentell popmusikk der synther hadde en fremtredende rolle. Men Mann ville lage et større band, og når Hugg ikke ville dette, gikk også Solar Fire Chapter Three i oppløsning. Et band av jorden... Hans neste band fikk navnet Earth Band, og for å trekke veksler på gamle dager, føyde han til Manfred Mann foran. Musikerne var dyktige instrumentalister, og med Manns keyboards og vokalist Mick Rogers rustne og sjarmerende stemme i fokus, fikk bandet fort et godt rykte. De tre første skivene hadde fortsatt sin basis i bluesrock og pop, men med fjerde albumet Solar Fire, begynte det å skje ting... Ild fra solen og et stykke land... Med åpningslåta, en monumental og imponerende symfonisk utblåsning av en coversjon av Bob Dylans Father Of Day, Father Of Night, viste bandet seg fra en ny og mer progressiv side. Manns imponerende Moogarbeid og surklende Hammondorgel står i fokus The Roaring Silence med Rogers konsise og syrete gitarspill, og totalt skaper bandet en imponerende spacerock-klassiker. Det er ikke bort i skogene komplisert, men heller stemningsskapende og fengende. Samspillet er på topp og de mer jam-aktige partiene henger godt sammen og er ikke for lange. Watch På de påfølgende skivene The Good Earth (som faktisk inkluderte en slipp på coveret som du kunne sende inn for å bli eier av et landområde i England) og Nightinggales and Bombers fulgte bandet opp med veldreid, småpsykedelisk popmusikk som ikke klarte å toppe Solar Fire. Først på The Roaring Silence skifter bandet fokus mot et mer strengt arrangert lydbilde med mange morsomme rytmiske og melodiske detaljer. Spesielt låta Starbird inneholder små takskifter som er fiffig utført. Den nye vokalisten Chris Thompson har en fyldig og uttrykksfull stemme som kler musikken godt. På oppfølgeren Watch klaffer det helt, og er vel i mine og mange andres ører kanskje den mest helstøpte Earth Band-skiva. Særlig låtene Mighty Quinn (en Dylan-cover) og Davy s On The Road Again (en gammel The Band-klassiker) viser et band som klarer å smi et spennende og utfordrende arrangement rundt en ganske vanlig rockelåt. Dessverre gikk Masque bandet inn i en periode med uendelig personellbytter og skiver som vandret litt hit og dit uten egentlig å tørre å gjøre noe. Her og der finnes det lys i mørke og av den senere produksjonen, er det nok Masque fra 1987 som skiller seg mest positivt ut med sine fint omarrangerte versjoner av Holsts Planetene. Anbefalte album Solar Fire (1973) The Roaring Silence (1976) Watch (1978) Masque (1987) Min «øde-øy» plate Collage Moonshine (1994) Skulle jeg havnet på denne øya helt alene måtte jeg hatt ei skive som kunne fått meg til å tenke på noe annet, få tankene mine til å vandre slik at jeg kunne glemme nuet. Det er nettopp det min øde øy-plate kan, nemlig å få meg i en spesiell stemning. Den polske gruppa Collage kom i 1994 ut med platen Moonshine og er etter min oppfatning noe av det fineste innen den neoprogressive genren. Den er mørk, romantisk og mektig - ja rett og slett et symfonisk mesterverk. På øya ville jeg sørget for å ha et stearinlys og et glass rødvin og hatt et stevnemøte med meg selv en kveld, akkompagnert av låter som Heroes Cry og Living In The Moonlight. Førstnevnte er åpningslåta og er så storslått og består av så mye lyd at selv den den mest ihuga symfo-lytter må forberede seg på ustoppelige lynnedslag av massive synthvegger og hylende gitar-riff for her er det ikke spart på noe. Den drøyt 14 min. lange In Your Eyes er symforock akkurat slik den skal være; temposkifter og dvelende bruk av intrumenter i herlig harmoni. Jeg må bare skyte inn: For de som liker Marillions Chelsea Monday og deres like kan jeg ikke annet enn å anbefale denne eminente skiva. Den meget gode produksjonen og perfekte lyden på skiva gjør ikke lytteropplevelsen mindre akkurat. Men tilbake til øya! Når glasset er tomt og lyset er slukket tikker siste låt War Is Over ut og jeg ville vært en fornøyd, mettet mann og ikke så rent lite symfomental (symfonisk sentimental)! Joda, jeg skulle absolutt ha holdt ut på en øde øy med denne go biten i øret!! Nils Jonas Grønn Manfred Mann s Earth Band Tarkus nr. 16 Side 11

12 Med Tarkus i London: Vi møter Chris Cutler Tarkusredaksjonens utsendte : Simen Viig Østensen og Knut Tore Abrahamsen Intervjuet ble gjort på ReR Megacorp i Surrey den 19. September 2000 Tarkus: Jeg tror det var i 74 at dere var i Oslo og spilte på Høvikodden Art Center, stemmer det? Chris Cutler: Ja, vi var der faktisk flere ganger. Tarkus: En venn av meg som var der fortalte meg at dere kom på nasjonaldagen og at det var noen problemer. Blant annet at dere måtte flytte bilen hele tiden. Kan du fortelle litt om det? Chris Cutler: Vel, jeg husker det knapt, Henry Cow kom ganske ofte til Norge, faktisk til alle Skandinaviske land. I den tida virka det som det var lettere å få spillejobber der enn nå, men når det gjelder den bestemte konserten på Høvikodden du sikter til så husker jeg ikke mye. Jeg har hørt at de har hatt en del problemer siden da. Tarkus: Var det noen problemer for dere? Chris Cutler: Nei for oss var det ingen problemer. Vi var veldig fornøyde. En av sidene på Concerts, dobbel LPen, var henta fra konserten på Høvikodden. Tarkus: Du har også samarbeidet med Lars Pedersen på et av hans album? Chris Cutler: Ja, vi samarbeidet på ei plate. Tarkus: Du skrev tekstene? Chris Cutler: Ja, jeg skrev noen tekster for ham. Tarkus: Prefab Wreckage? Chris Cutler: Det er plata. Tarkus: Tok han kontakt med deg og spurte om du ville skrive tekstene, eller? Chris Cutler: Jeg tror vi hadde kontakt. Jeg har kontakt med mange personer fordi jeg driver et plateselskap og fordi jeg gir ut magasinet Recommended Quarterly, som nå ikke lenger kommer ut en gang i kvartalet men ca. annenhvert år. Jeg tror den første kontakten med Lars var i gjennom en av platene hans som vi distribuerte. Jeg spurte han om et bidrag til the Quarterly, og gjennom vår korrespondanse spurte han om jeg hadde noen tekster. Tarkus: Tror du at du kommer til gjøre flere samarbeidsprosjekt med ham? Chris Cutler: I det minste ett. Jeg har det siste året jobbet med en remix plate av alt det gamle Art Bears materialet. Lars har lagd et spor til denne, så vi holder kontakten. Men jeg har ikke vært i Norge på flere år og det er synd. Tarkus: Men du var der på Norlyd, denne festivalen i Trondheim? Chris Cutler: Ja, det stemmer. Jeg var i Trondheim et par ganger med Zeena Parkins og igjen med Tim Hodginson for noen år siden. Tarkus: Kanskje det var i 1997? Chris Cutler: Det stemmer. Og jeg dro til Norge et par ganger med Pere Ubu til Bergen, Trondheim og Oslo. Men i den siste tiden har jeg ikke vært i Norge. Tarkus: Kommer du til å gjøre noe mer med Pere Ubu, jeg ser de spiller i London for tida? Chris Cutler: Nei, jeg forlot Pere Ubu for 8-9 år siden, men jeg samarbeider fortsatt av og til med David (Thomas) og vi har et stort prosjekt sammen som heter Mirror Man og dette har framføringer fra tid til annen. Det kommer til å bli en hel serie med forestillinger neste år. Det er et stort prosjekt som er halvveis teaterprosjekt. Vi lager teatermusikken. Tarkus: The Science Group prosjektet, er det et permanent band eller var det kun et prosjekt? Kommer dere til å ha noen konserter? Chris Cutler: Det var kun et prosjekt men det kan bli et konsertband hvis noen ønsker at vi skal spille, og har nok penger til å gjøre det mulig. Problemet med et sånne prosjekt alltid, spesielt når du ikke lenger er en ungdom, er at det er personer fra 3 forskjellige kontinenter i gruppa. Musikken er ekstremt komplisert. Jeg kan ikke beskrive den, det er mer komplisert enn Henry Cow. Så for å kunne framføre det trenger vi å øve i minimum to uker. Det betyr en festival som igjen betyr at noen har bra med penger som kan betale dem. Normalt i disse dager skjer ikke dette ofte, så store prosjekter er alltid vanskelige. Det siste jeg var med på var dette P 53 prosjektet som spilte på Frankfurt Jazz Festival- fem personer fra fem land med bare 4-5 dagers øving med to store pianoer, trommer og et PAsystem. Men de kunne betale for det fordi det er en stor internasjonal festival. Men du er heldig når sånt skjer, det er ganske uvanlig. En Science konsert er teoretisk mulig men det er praktisk sett usannsynlig. Grupper som fortsatt gjør det er enten unge folk som Henry Cow var. Henry Cow ville øve ett år og ha kanskje 22 konserter i starten. Når du blir eldre blir du nødt til å betale regninger og forsørge familier. Fortsatt er det av og til grupper, som f. eks Thinking Plague fra Denver, som greier det. De kommer hit og holder noen konserter, også veldig komplisert musikk som krever mye arbeid, men de har alle vanlige jobber så de tar sommerferien og kommer hit for å holde konserter. Men det blir annerledes hvis du er fulltids profesjonell musiker. Hvis du ønsker å spørre folk om å gjøre en jobb må du kunne tilby dem realistisk betaling. Tarkus: Hva anser du for hovedgruppa di, er det Cassiber? Chris Cutler: Cassiber er nå oppløst. Jeg har ingen hovedgrupper lengre som Henry Cow, Art Bears, News From Babel eller Cassiber men det er fortsatt store låtprosjekter, som The Science Group. Jeg holder mange solokonserter for tida som er en slags hovedting jeg gjør nå. jeg. Solo er noe jeg alltid har unngått, men det kommer et punkt der du må stille deg ansikt til ansikt med det å stå på en scene aleine og nå som jeg Chris Cutler signerer plater har dette veldig utvida elektroniske settet føler jeg at det fungerer. Generelt er jeg med i prosjekter. Jeg er med i et prosjekt med Romanian Contemporary Ensemble og jeg er også med i et prosjekt med noen nederlandske jazz- og platespillermusikere. Jeg har også et prosjekt sammen med David Thomas. Og selvsagt samarbeider jeg fortsatt med Fred Frith, Zeena Parkins, Jon Rose, Peter Blegvad, Stevan Tickmayer, og jeg har også et prosjekt sammen med Thomas Dimuzio i San Francisco der vi først og fremst driver med elektronisk kvadrofonisk installasjonsting. Jeg gjorde et teaterstykke for litt siden og også et stykke for Radio i Tyskland. Så det er det ene ulike prosjektet etter det andre, men ingen permanent gruppe. Tarkus: Hva med Henry Cow og Art Bears, er det noen muligheter for et comeback? Chris Cutler: I ett ord: Nei, jeg tror ikke det. Ingen i Henry Cow ønsker å gjenopprette Henry Cow fordi alle fortsatte med å gjøre masse andre ting, så det gir ikke mening for oss å gå tilbake. Av og til gir det ganske god økonomisk mening i å gjenopprette et band som får en ny sjanse til å tjene litt penger, og hvorfor ikke, hvis det er penger du trenger mest? Men for å gjøre det må du spille musikken du har lagt bak deg år tilbake, og Henry Cow ville ikke gjøre det. Jeg tror alle i bandet, og det var ganske uvanlig med denne gruppa, fortsatte med å gjøre masse andre interessante ting og derfor for opptatt til å tenke på å gå tilbake for å være Henry Cow igjen. Lindsay (Cooper) er også altfor syk nå til å kunne opptre igjen. Så selv om vi ønsker å gjøre det så kan vi ikke gjøre det fordi vi ikke kunne gjøre det uten Lindsay. Og med Art Bears så er det det samme, det kommer ikke til å skje. Men det er ikke utenkelig at jeg gjør ei skive med Fred igjen med sanger som i Art Bears, men ikke Art Bears. Tarkus: Du snakka om soloprosjektet ditt, er videoen som jeg så på pulten din henta fra det? Chris Cutler: Det stemmer, faktisk var det den andre solokonserten jeg noen gang har hatt. Noen personer dukket opp, filmskapere fra Japan, og spurte om jeg hadde noe imot at de filmet og jeg sa: «OK, kom igjen». Og nå er det Side 12 Tarkus nr. 16

13 en video og en DVD. Det er litt flaut på en måte, men jeg liker egentlig det fordi det er en lite flatterende video. Det er på ingen måte noe «Stjerne» video. Det er mer en video med litt sand i maskineriet, gjøre feil, snakke usammenhengende, med alt bra og alt dårlig der det er. Jeg liker det ganske godt fordi jeg egentlig ikke liker når det er slik «glinsende». Hvis noen hadde ønsket å lage en slik «glinsende» promo type film så hadde jeg sagt nei. Men sånn som dette er ok. Tarkus: Er det vanskelig å se seg selv på en slik video? Chris Cutler: Nei, det er ikke vanskelig. Det er rart, men ikke vanskelig. Jeg mener når du opptrer så har du ingen begreper om å beskrive hva som skjer (ler) så det er ganske lærerikt å se på. Profesjonelle artister, folk som Prince og Madonna, videofilmer hver eneste opptreden. De ser på dem og analyserer dem og finner ut hvordan de skal gjøre ting. For meg er det veldig instruerende å se hva andre folk ser for en gang skyld. Det er ikke så veldig gøy! Tarkus: Hvor mye av tiden din bruker du til å drive ReR labelen og hvor mye tid bruker du til å være musiker? Chris Cutler: Jeg bruker faktisk ganske mye tid på labelen. Jeg må koordinere alt som har med utgivelsene å gjøre. Jeg må høre i gjennom alt materiale som kommer inn og velge ut det vi vil distribuere og jeg må skrive katalogen for det vi distribuerer, ta meg av det økonomiske og generelt må jeg holde øye med alt som skjer. Det er en fulltidsjobb. Men det er fire andre som også arbeider for ReR, en som jobber fire dager i uka, to som jobber her en eller to ganger i uka med regnskap og promotion og en annen som tar seg av brevbestillinger. Så når jeg er bortreist, noe som er mer enn halve året, for det meste på turné, så fortsetter driften. Jeg reiser med en datamaskin og bruker kanskje to timer om dagen til å behandle . Så jeg er alltid på arbeid. Tarkus: Hvordan har labelen utviklet seg opp gjennom årene? Det startet i 1978? Chris Cutler: Ja, det startet i 78 fordi noen var nødt til å gjøre det. Det å være et uavhengig label var ganske uvanlig da. Det var egentlig New-wave og Punk som startet det. Men selv om du hadde en label, hva med distribusjon? Det virket som om distribusjon var det største problemet så jeg startet en label og distribusjon av denne typen musikk samtidig. Siden da har ReR levd på grensa til katastrofe fram til i dag. Grunnen til det er at vi ikke prøver å spille med markedet. Vi gir ikke ut ting som er kommersielle. De ville ikke solgt uansett. Så trikset er ikke å finne noe som vil selge, men finne en måte å selge nok av det vi gjør på til å komme fram til neste utgivelse. Det er ikke lett. Tarkus: Kan du fortelle litt om Rock In Opposition, idéen bak det og generelt om Rock In Opposition? Chris Cutler: Henry Cow bestemte seg for å kaste inn årene på slutten av 77, med et siste år til med konserter på så mange steder som mulig hvor vi hadde vært før, et slags farvel. Vi skrev et helt program med ny musikk for dette. Og mens vi turnerte, overalt unntatt England, møtte vi alltid interessante band og vi visste allerede at den interessante musikken på slutten av 70-tallet ikke var amerikansk eller engelsk men fransk, svensk, italiensk, norsk, belgisk osv. Vi organiserte en konsert i London for gi noen av disse bandene som vi synes var bra, en sjanse til å spille her, siden London skulle være en slik viktig plass for musikk og musikkjournalister, og siden ingen importerte platene eller promoterte konserter her for ikke-engelske eller ikkeamerikanske band. Vi kalte det Rock In Opposition fordi vi trengte å ha et navn, når du har fått et navn skriver pressen om det og folk kommer på konserten. RIO startet egentlig med disse fem bandene: Henry Cow, Samla Mammas Mamma fra Sverige, Etron Fou Leloublan fra Frankrike, Universe Zero fra Belgia og Stormy Six fra Italia. Etter konserten møttes vi og fant ut av at dette var en god ide som vi burde fortsette med å utvide. Så Samla organiserte en festival i Sverige, Universe Zero organiserte en festival i Belgia og Stormy Six en festival i Milano. Vi hadde noen flere møter sammen, gjorde noen plate distribusjoner sammen men så stoppet det. Det stoppet ganske fort, kanskje 9-10 måneder etter at det ble starta. Men i denne tida var idèen, navnet og konseptet fritt så mange andre folk begynte å bruke det og noen bruker det enda. Jeg ser det av og til fremdeles brukt på websider og i magasiner fordi det er en sterk idè. Selv om den konkrete organisasjonen ikke varte lenge (og endte godt, siden alle formelt fortsatte å samarbeide) var den forbausende effektiv. Jeg satte et foregangseksempel og knytta sammen mange personer. På en måte tror jeg ReR prøver å føre dette arbeidet videre. Tarkus: Så Rock In Opposition var mer en bevegelse enn en musikalsk stil? Chris Cutler: Ja, absolutt. Tarkus: Men mange unge mennesker i dag bruker termen RIO om eksperimentell, avant-garde rock generelt som en musikalsk term mer enn en bevegelse? Chris Cutler og Tarkus utsendte, Knut Tore Abrahamsen Chris Cutler: Ja, termen er i publikums maktområde så folk kan bruke den som de vil og med den betydningen de ønsker. Den opprinnelige organisasjonen var mer politisk enn musikalsk fordi gruppene var så forskjellige. Samla Mammas Manna spilte noe som lå et sted mellom rock-improvisasjon med sterke komposisjoner sterkt relatert til svensk folkemusikk. Universe Zero spilte strengt komponert musikk, litt likt Magma. Stormy Six var mer som ei elektrisk folk-gruppe som hadde beveget seg over i progressive rock med noe gjenklang av formell komposisjon. Etron var mer som Beefheartian rock, men med en avgjort fransk eksentrisitet så bandene var veldig forskjellige. Du kunne ikke si at det var en musikalsk stil og selv innenfor RIO var det musikalske diskusjoner, mellom for eksempel Stormy Six og Universe Zero. Men det vi alle sammen var enige om var at det trengtes et forum, et sted hvor alternativ musikk av ulik type kunne få presentert seg selv utenfor den lille verden av plateselskaper og musikkblader. Og det var dette som holdt oss sammen, ideen om selv organisering. Og på dette området var vi alle enige. Vi samarbeidet og det fungerte. Vi hadde festivaler i de forskjellige landene og platene ble distribuert. Folk organiserte turneer for hverandre i de forskjellige landene, så på den måten var det en veldig positiv ting. Tarkus: Hva er den musikalske bakgrunnen din? Har du noen influenser og hvordan startet den musikalske karrieren den? Chris Cutler: Jeg startet da jeg gikk på skolen i 60-åra ved å imitere, lære å spille ved å imitere det som blir gjort på plater. Jeg lærte å spille som The Shadows og instrumentalmusikk, og deretter lærte jeg meg hva som helst som var på hitlistene. Siden ble det rhythm & blues, videre til soulmusikk og derfra til jazz osv. Jeg oppdaget støy i 64 og antar at direkte influenser der var folk som The Who, men ikke langt bak var elektronisk musikk, Stockhausen, Kagel, Berio osv. Enda hadde jeg ikke oppdaget Cage.. Og deretter var jeg av den generasjonen som vokste opp med tidlig Soft Machine og Syd Barrets Pink Floyd og annen eksperimentell rock. På en måte kan du si at historien brakte oss alle til det samme punktet fra forskjellige retninger. I siste halvdel av 60-åra begynte jeg å høre mer på jazz og ble veldig interessert i improvisasjon og samtidsmusikk. Det gikk alt inn så du kan si at da tidspunktet kom for Henry Cow var vi influerte av folk som Ornette Coleman, John Coltrane, Sun Ra, AMM, Stockhausen, Schönberg og Bartok og innefor rocken folk som Frank Zappa og Soft Machine. Tarkus: Skriver du mange låter og i såfall hvilket instrument bruker du, siden du er en trommeslager? Chris Cutler: Jeg skriver ikke egentlig mange låter. Jeg spiller ingen regelrette instrument, men tidligere spilte jeg. Det første instrumentet jeg spilte var gitar og så var det trompet i en liten periode. Jeg har prøvd meg på forskjellige andre instrumenter også, men jeg spiller ingen av dem skikkelig. Men måten jeg kan arbeide på er i studio, jeg vet hvordan man jobber i studio. Jeg må jobbe gjennom å spille, tenke og redigere. Det er som å lage en skulptur eller å male. Det er ikke som å skrive Tarkus nr. 16 Side 13

14 ODDITY MUSIC Bergly, 6487 Harøy Tlf: Fax: WEB: Våre åpningstider: Man - Fre Lør-Søn Progrock Asia Aura (Ltd m/3 bonus) 230,00 Asia Aura (Standardversjon) 175,00 Ayreon Ayreonauts only 175,00 Ayreon Into the electric castle (2cd) 225,00 Colin Bass Live at Polski radio 3 (2cd) 240,00 Colin Bass Live vol.2, acoustic 180,00 Dixie Dregs Night of the living dregs 125,00 Dixie Dregs What if 125,00 Double Dealer Double Dealer 175,00 Genesis From Genesis to revelation 110,00 Gentle Giant Live in Rome ,00 Gentle Giant In A Palesport House 175,00 Head Machine Orgasm IQ The seventh house 175,00 Magnitude 9 Reality in focus 175,00 Martin Orford Classical music and popular songs 175,00 Pendragon Not of this world 175,00 Porcupine Tree Lightbulb sun 175,00 Porcupine Tree On the Sunday of life 175,00 Porcupine Tree Signify 175,00 Porcupine Tree The sky moves sideways 175,00 Porcupine Tree Voyage ,00 Projeckt X Heaven and earth 175,00 Saga The house of cards 175,00 Sir Lord Baltimore Sir Lord Baltimore 175,00 Threshold Hypothetical (Ltd) 230,00 Threshold Hypothetical 175,00 Trace Birds 165,00 Trace Trace 165,00 Trace White ladies 165,00 Underground Railroad Though and though 175,00 Rick Wakeman Best of, live 75,00 John Wetton Sinister 175,00 Yes Friends & relatives vol.2 (2cd) 225,00 Skandinavisk progrock Fruitcake A battle a day 175,00 Isildurs Bane Cheval 165,00 Isildurs Bane Lost eggs 165,00 Isildurs Bane Mind vol.2 (2cd) 225,00 Kalevala People no names 165,00 Kerrs Pink A journey on the inside 165,00 Kerrs Pink Art of complex simplicity 165,00 Made In Sweden Were do we begin 165,00 Pekka Pohjola Pihkasilmä kaarnakorva 140,00 Qoph Kalejdoskopiska antikvitetar 165,00 Saga Saga (svensk) 175,00 Transatlantic Live in America (2cd) 240,00 Wigwam Fresh garbage (2cd) 180,00 Vil du ha nyhetsskriv tilsendt i posten eller på mail? Gi oss en melding så sender vi deg - helt gratis!! Som Tarkus-abonnent får du 10% rabatt! en plan. Jeg kunne ikke skrive partitur. Det gjør jeg aldri. Tarkus: Så det blir mer som retningslinjer? Chris Cutler: Jeg har alltid jobbet med andre folk, og man jobber på en samarbeidende måte. Så derfor jobber jeg veldig ofte med folk som skriver, folk som f.eks. Fred Frith, Stevan Tickmayer, Lutz Glandien eller Lindsay Cooper. Arbeidsfordelinga er ganske klar. Jeg skriver tekster og komponisten setter tekstene med musikk. Resten arrangerer vi og arbeider oss fram til sammen i studio. Men å produsere musikk i studio er noe totalt forskjellig fra det å øve og spille musikken på scena, du trenger ikke å kunne spille noe i studio. Det kan være umulig, det spiller ingen rolle fordi du kan legge på et og et spor av gangen og du kan spille tapen i hvilken hastighet du ønsker og du kan kutte den opp i små biter. Jeg mener, du har veldig mange muligheter når du jobber i studio. Grupper som Art Bears og Cassiber grodde fram på denne måten, fra materiale som ikke hadde kommet fram under øving, materiale som ikke var begrenset av hva som var fysisk mulig. Art Bears øvde aldri og vi spilte aldri sammen (helt til vi bestemte oss for å ha en kort turne i 1979 når vi måtte løse problemet med hvordan vi skulle spille musikken. Det var ikke lett). Tape tillater deg å arbeide direkte med den virkelige lyden. P53 var mer retningslinjer, fordi jeg ble nødt til å være lederen, og Cassiber var et sted i mellom, et virkelig kollektivt arbeid. Tarkus: Hvor viktig mener du tekstene er f.eks. i Art Bears og News From Babel? Chris Cutler: Vel, jeg håper de er viktige fordi det er jeg som har skrevet dem (ler). Men jeg tror at musikk og tekst bør behandles som en helhet, ikke som en ting lagt til en annen. Og i begge de prosjektene har tekstene alltid kommet først, så på en måte er tekstene viktige selv om du ikke liker dem fordi musikken er bygd rundt dem. Tarkus: Hva er det du skriver om? Chris Cutler: Vel, alle platene er om forskjellige ting, hva kan jeg fortelle? Den første Art Bears plata handler om mennesker når det gjelder erfaring, og om labyrinter og floker, og også psykologi. Den andre Art Bears plata handler om historie, og låtene er basert på utskjæringer i Amiens Cathedral. Hver låt er tatt direkte fra utskjæringene. Den tredje Art Bears plata er om politikk. Prosjektet var å skrive et politisk album som ikke hørtes ut som Berthold Brecht. A Mere Coincidence (The Science Group) handler om moderne fremskritt i vitenskapen, for det meste i fysikk, men også vitenskap generelt. Domestic Stories er om mytologi og tre historiske kvinner. A Face We All Know (Cassiber) handler om de siste dagene i et totalitert regime og banalitetene med de mektige. Så jeg mener, de handler alle om noe fordi jeg må ha et tema før jeg kan begynne å skrive. Men de handler alltid om mer enn én ting. Jeg begynner vanligvis med to eller tre separate ideer og deretter kommer teksten gjennom forsøket på å utrykke de alle sammen på en gang. Tarkus: Har du noen planer om fremtidige prosjekter? Chris Cutler: Ja, selvsagt! Jeg har alltid planer for fremtidige prosjekter, men det er ikke alle som blir noe av. Vanligvis p.g.a. mangel på penger. Det neste store sangprosjektet etter Science Group, og det kan bli ei ny plate med Science Group, vi har snakka om det så det er mulig, vil bli et stort fretless-ensemble med Zeena Parkins som komponist. Ellers jobber jeg med en instrumental CD sammen med Bob Drake, et soloprosjekt og et nytt radiostykke sammen med Lutz Glandien. Jeg var veldig fornøyd med det siste min første erfaring med Dolby 5.1 surround, et flott medium. Tarkus: Var det for BBC Radio? Chris Cutler: Nei, dette var for Berlin Radio, Sender Fries Berlin. Engelsk radio kan man bare glemme. Tarkus: Du skriver tekster til musikk men har du noen gang tenkt på å skrive bøker? Chris Cutler: Vel, jeg har skrevet ei bok som ble publisert i Jeg har også et skrevet et antall artikler siden den gang og jeg har skrevet kapitler for akademiske publikasjoner. Jeg er snart ferdig med ei ny bok nå som sannsynligvis vil komme ut innen to år. Tarkus: Kommer du til å være med på noen konserter i den nærmeste framtid? Chris Cutler: Ikke her. Merkelig nok gjorde jeg en konsert her for to uker siden, noe som er ganske uvanlig, siden jeg nesten aldri spiller i dette landet. Det var en galleriopptreden med Peter Cusack og Caroline Kraabel. Det var et veldig interessant konsept synes jeg men nå er det neste jeg skal gjøre en solokonsert i Budapest deretter noen konserter med Jacques Palinkxs Expanded Group i Holland. Jeg skal så til Amerika hvor jeg skal ha noen leksjoner og konserter med et antall forskjellige folk deriblant Fred Frith, Zeena Parkins og Tom Dimuzio. Etter det har jeg et dansestykke i desember som jeg skal lage musikken sammen med Stevan Tickmayer og Josef Nadjs ensemble i Orleans, Frankrike og et prosjekt med Jean Marc Montera, Tony Buck og Jean Paul Pauvros. Det er resten av dette året (2000). Tarkus: Er det noen sjanser for at du kommer tilbake til Norge? Chris Cutler: Jeg vil veldig gjerne komme tilbake til Norge, jeg venter bare på å bli invitert. Tarkus: Vi kan invitere deg? Chris Cutler: Selvsagt, det er bare et spørsmål, og sånn er det overalt, om det er noen mulige steder å få spille. Jeg har faktisk ikke spilt i noen av de Skandinaviske landene de siste 4-5 åra, men det er fordi ingen har invitert meg. (ler) Tarkus: Hva ville du tatt med deg, soloprosjektet? Chris Cutler: Soloprosjektet er det letteste og det billigste må jeg si. Siden jeg startet med å gjøre soloarbeid gjorde det ett og annet en god del lettere fordi økonomisk støtte blir tatt bort overalt i disse dager. Det er blitt vanskeligere å komme med noe som helst form for gruppe. Så man gjør for det meste duoer. Jeg spiller mye med Zeena, av og til spiller jeg med Kaito Hideaki fra Japan. Jeg spiller også med Fred, men ikke for øyeblikket fordi Fred nå bor i Amerika, så det blir ikke så lett, hvis ikke jeg drar dit, p.g.a. reisekostnadene. Men solo er veldig lett å få til fordi det er det rimeligste av alt, så det er alltid mulig. Side 14 Tarkus nr. 16

15 Leseravstemningen og vinneren er Det ble ikke den helt store deltakelsen i leseravstemningen vår, men noen skjemaer kom da inn, og vi har greid å kåre verdige vinnere i de aller fleste kategorier. Årets artist 1. Spock s Beard 2. The Flower Kings 3. Anekdoten 4. Dave Kerman/5UUs Kansas Transatlantic Det ble en knepen seier til Spock s Beard, og også nedover i rekken var det ganske jevnt. Tilsammen 26 artister fikk stemmer i denne kategorien. Årets album 1. Spock s Beard/V Kansas/Somewhere To Elsewhere 3. Transatlantic/SMPTe Flower Kings/Space Revolver 5. Motorpsycho/Let Them Eat Cake Delt seier mellom Spock s Beard og Kansas her, med god avstand til de øvrige. Tilsammen 25 plater fikk stemmer i denne kategorien. Årets låt 1. Spock s Beard/The Great Nothing 2. Transatlantic/All Of The Above 3. Geddy Lee/My Favourite Headache Kansas/Icarus II 5. Arena/Moviedrome Her var det såpass få avgitte stemmer at det var vel knapt flere enn disse fem som fikk stemmer fra mer enn én leser. Tilsammen 24 låter fikk stemmer. Årets nykommer 1. Transatlantic 2. Underground Railroad En knusende seier til Transatlantic, og Underground Railroad var den eneste av de øvrige nykommerne som fikk stemmer fra flere lesere. Tilsammen 11 artister oppnådde stemmer i kategorien. Årets reissue Her var det så få avgitte stemmer at vi har valgt ikke å kåre noen vinner. Årets norske artist 1. Motorpsycho Med nesten like mange stemmer som alle de andre tilsammen er det egentlig ingen grunn til å nevne noen fler, selvom både A-Ha, Cloroform, Tammatoys og Fruitcake fikk stemmer. Som en oppsummering kan vi vel si at Spock s Beard utpeker seg som lesernes klare favoritt med seier i alle de tre kategoriene de kunne delta i. Fra fjorårets beste går vi over til kategoriene som omfatter de beste gjennom alle tider. Her var deltakelsen adskillig større. Beste artist 1. Gentle Giant 2. King Crimson Genesis 4. Magma 5. Yes Rush Pink Floyd De tre første var i en klasse for seg, og Gentle Giant tok en knepen seier i innspurten. Beste album 1. Gentle Giant/Free Hand 2. Magma/MDK 3. King Crimson/In The Court of the Crimson King Genesis/Selling England By The Pound 5. Pink Floyd/The Wall ELP/Tarkus Også her var det jevnt. Ikke minst fordi denne kategorien var den med flest ulike forslag, slik at det ikke ble allverdens antall stemmer på hver. Tilsammen 38 plater fikk stemmer. Beste låt 1. Gentle Giant/The Advent of Panurge 2. Genesis/Firth of Fifth 3. Yes/Close To The Edge Pink Floyd/Comfortably Numb King Crimson/The Court Of The Crimson King Tre strake også for Gentle Giant, og 36 ulike låter fikk stemmer i kategorien. Beste vokalist 1. Peter Gabriel 2. Greg Lake 3. Robert Wyatt Paul Rodgers Jon Anderson Den nest mest overlegne seieren av alle, de andre ble egentlig bare statister. 30 ulike vokalister fikk stemmer. Beste gitarist 1. Robert Fripp 2. Steve Hackett 3. Gary Green John Petrucci Ritchie Blackmore Steve Howe Nok en klar seier blant 27 foreslåtte gitarister. Beste bassist 1. Chris Squire 2. Ray Shulman Tony Levin 4. Geddy Lee 5. Greg Lake Beste trommeslager 1. Bill Bruford 2. Carl Palmer 3. Neil Peart 4. Christian Vander 5. Alan White John Bonham Beste keyboardist 1. Keith Emerson 2. Rick Wakeman 3. Kerry Minnear 4. Dave Stewart 5. Tony Banks Klar seier til Squire, mens det var ganske jevnt etter ham. 21 foreslåtte bassister inklusive han som stemte på seg selv Ingen store overraskelser blant de 20 trommeslagerne som fikk stemmer. En eneste stemme skilte hver av de tre første, deretter var det langt ned til røkla. Beste utøver andre instr. 1. Ian Anderson (fløyte) Den mest overlegne seieren, 9 ganger så mange stemmer som nestemann på lista, (ingen av de øvrige fikk stemmer fra mer enn en person). Vi takker alle for at de tok seg tid til å sende inn sine stemmesedler, og spesielt takker vi de som sendte inn kommentarer. Et utvalg av disse kan dere lese på side 2. Så har vi trukket 5 vinnere som har fått tilsendt hvert sitt eksemplar av CD en Systems Theory/Demos og de fem vinnerne er Tom Kjærstad, Mosjøen Ståle Roar Leirtrø, Stavanger Peter Lothe, Sandane Trond Lyshaug, Fåvang Jarle Wangen, Løvenstad Gratulerer til dere! Tarkus nr. 16 Side 15

16 Tarkus intervju: Hærskar På tampen av fjoråret så en svært så lovende norsk debut-cd dagens lys. Bak denne utgivelsen stod det norske progbandet Hærskar, som består av fem personer i alderen år. CD en som er gitt ut på bandets eget selskap «Kåkfek Records» er foreløpig kun trykket opp i 500 eksemplarer og inneholder en særpreget og stemningsfull form for prog. Av ren nysgjerrighet tok vi kontakt med Fauske-gruppa for å få vite mer. Jon Christian Lie Ove Pedersen: Det hele startet for halvannet år siden. I begynnelsen var vi kun trommer, bass og gitar, men det tok ikke så lang tid før vi fikk vår nåværende form. Vi kommer fra Fauske opprinnelig, men har nå forflyttet oss til Kabelvåg. Bassisten bor fremdeles hjemme på Fauske - ca. 13 mil herfra, men han er jo litt fleksibel så vi får ham opp i perioder. Tarkus: Hvordan vil du egentlig betegne mulighetene til å slå seg frem, med denne type musikk i NordNorge? Jeg tenker spesielt på dette med spillesteder. Ove Pedersen: Det er ikke spesielt lett. Kabelvåg har et veldig godt miljø for kunst og musikk, mens på Fauske og i distriktet rundt er det heller labert. Vi har også Bodø som et alternativ, ved siden av Rognan. Tarkus: Dere hadde et release-party for CD en. Det var kanskje ganske vellykket? Ove Pedersen: Vi fikk ganske god respons så vi var storfornøyde. Oppmøtet var også over all forventning og det kom vel ca. 150 personer. Tarkus: Hvordan har responsen vært så langt på denne CD en? Ove Pedersen: Fra folk sin side har det vært mye fin respons. Pressen har stort sett også vært fornøyd, til tross for litt småkommentarer her og der. Generelt virker det som vi hadde større nedslagsfelt enn vi trodde til å begynne med. Tarkus: Hvordan var studio-oppholdet? Frode Isaksen: Det gikk helt kult, nesten problemfritt. Det hele ble innspilt på tre dager i Hønsehuset Lydstudio i Bodø. Vi fikk hjelp av Hallstein Sandvin som jobba der som lærling, og så fikk vi litt hjelp fra en kar ved navn Henning Johansen. Han spiller forøvrig også trommer i ikke ukjente Misvær SkaForening...(!) Vi forberedte oss ganske saftig før vi dro i studio slik at vi kunne bruke minst mulig tid. Derfor ble det heller ikke så dyrt og vi er egentlig veldig fornøyd med resultatet. Tarkus: Dere former etter sigende musikken i felleskap. Kan det være en av grunnene til at låtene ofte blir såpass lange, siden det er så mange som skal ha med sine partier? Torgrim Sund: I de tilfeller det hele ikke fungerer så kan jo det være et resultat, men vi forsøker å være bevisst på det. Vi liker egentlig lange låter og det er vel hovedårsaken til at de ofte er lange. Med lengre låter får man også frem kontrastene på en helt annen måte. Låtskrivingen begynner ofte med at en person har en idé som blir presentert for de andre. Så jammer vi en del utfra dette og legger til nye elementer hvis noen har noe å tilføre. Det er vel en ganske nøysommelig og demokratisk prosess. Tarkus: Dette med å skrive tekster på deres egen dialekt er vel også en fin måte å skape litt egenart på? Torgrim Sund: Vi fant ut at når vi først skulle synge på norsk, så er det jo nærliggende å velge den dialekten som faller seg naturlig når man synger og prater. Det er også språket som tankene flyter i. Med fare for å virke nasjonalistisk så kan man jo si at den nordnorske dialekten kanskje klinger bedre og har mange bøyninger som passer bra til musikk. Tarkus: Dette bandnavnet Hærskar trenger vel kanskje også en forklaring? Frode Isaksen: Hærskar er egentlig navnet på en myr som finnes på Fauske. Den ligger i Klomsetmarka. Et kraftfullt sted. Vi mente navnet var i tråd med musikken vi spiller. Tarkus: Rent musikalsk, hvilke inspirasjonskilder har Hærskar? Frode Isaksen: For mitt vedkommende så går det mye i den gode, gamle progrocken som Emerson Lake & Palmer, King Crimson og Yes, men også mye jazz er inne i bildet. Vi har nok mye felles influenser, selv om vi kanskje er litt spredd i oppfatningen av musikk. Tarkus: Da jeg hørte om dere første gang ble det trukket paralleller mellom dere og Honningsvågbandet Thule. Er det et band dere har noe til overs for? Frode Isaksen: Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så mye av dem, men jeg vet at de andre hører ganske mye på det. Det er jo et jævlig bra band, og jeg kan godt forstå sammenligningen. Kanskje spesielt fordi vi begge tar i bruk Nordnorske tekster. Nå har ikke vi mannlig vokal, da...hehe. Tarkus: Er det ellers noe som skjer i nærmeste fremtid? Ove Pedersen: Det foreligger ingen planer om å legge opp, hehe! Vi ønsker å drive dette så langt vi klarer egentlig. Vi håper på å få til en slags Nord-Norgesturné. Det er flere steder som er aktuelle bl.a. Bodø, Mo I Rana, Nesla og omegn. I neste uke skal vi forøvrig spille i Harstad, under åpningen av en samtidsfestival som kalles Iljos. Det er visstnok et arrangement for både samtidskunst og musikk. Vi ønsker i hvert fall Hærskar lykke til videre og håper at de vil bli å se på en scene om ikke altfor lang tid. I mellomtiden kan man gå til anskaffelse av deres CD. HÆRSKAR hærskar Nasjonalitet Norge Innspilt mars 2000 Utgitt senhøsten 2000 Plateselskap Kåkfek Records Katalognr kaakfekbpr47 Spilletid 48:55 H Tore Stemland ærskar er bortimot et under i den Nord- Norske artist/band-jungelen. Mens fler og fler skuer mot Tromsø og begynner med viserockpop og technoambiente greier har Fauske-bandet Hærskar gått i motsatt retning, og takk for det. Bandet har helt klart lyttet mye på Thule (hvem har ikke det?), utenom det er inspirasjoner hentet fra så forskjellige artister som Mari Boine, Art By Machinery og Fezza Ellingsen (Høst - Hardt Mot Hardt og Ellingsens nåværende band Løvetann). Til tross for at man kan skimte inspirasjonskildene har de klart å holde ett særpreg over sine sju låter på dette debutalbumet. Musikalsk kan man trygt si at dette er mer heavy-prog saker ala Thule på Natt og Høst - Hardt mot hardt. Her er nok innlagt flere rytmeskifter og intrikate melodilinjer. Dette har nok ført dem litt på ville veier, som de på en mektig måte har klart å ro inn igjen. Det svakeste punktet, i den grad det er noe å sette fingeren på, er nok vokalen til Silje Jensen. Den blir til tider litt for svak mot den mektige lydmuren. Når det er sagt vil jeg påpeke at vokalisten gjør en iherdig og fin innsats, der særlig innlevelsen trekker opp. Hun trenger litt tid men kommer til å bli en meget god vokalist. Resten av laget er mer av det drevne slaget. Ove Pedersen (gitar) og Frode Isaksen (trommer) huskes med glede fra et annet Fauske-band, Poets Of Utopia. De var til gjengjeld desto mer psykedeliske i sitt uttrykk, nærmest St. Helena og dets like. Torgrim Sund (gitar) og Espen Risvåg (bass) er for undertegnede mere ukjente, men ikke noe tilbake i teknikk og uttrykk. I ett og alt en meget lovende debut der tekstene er av det personlige slaget uten å bli pinlige. Der vokalen ikke drukner for mye i musikken blir den drevet nydelig fram og tekstens mening blir rikt illustrert. At tekstene er på dialekt gjør bare platen enda bedre. Dette bandet kan virkelig bli stort hvis de bare holder sammen og utvikler seg. På veien dit kjøp denne platen. Den er verdt prisen, det garanteres herved. Ove Pedersen og Frode Isaksen Tyskhella, 8310 Kabelvåg Telefon: / Side 16 Tarkus nr. 16

17 Mostly Autumn: Helt på viddene? Fredag 24 november holdt Mostly Autumn lanseringskonsert i forbindelse med utgivelsen av bandets tredje CD - The Last Bright Light. Konserten var ikke lagt til London, Birmingham eller Leeds, nei den fant sted på Blakey Ridge, i puben The Lion Inn, midt ute på viddene i North Yorkshire Nationalpark. Det skulle tilsvare en konsert med Aha midt inne i Finnskogen, for å sette det hele i perspektiv. Øystein Hanevik S å hva er det som får en stakkars bergenser til å fly til London, kjøre bil til York og videre opp på myrene, i tett tåke, for en to timers konsert med et band som ingen har hørt om? Kugalskap? Kanskje. Men faktum er at etter konserten var jeg overbevist om å ha gjort min beste investering noensinne. Mostly Autumn er et band med en svært bevisst filosofi bak det de gjør. De skriver musikk som både har røtter i tidligere progressiv musikk og folkrock, men har i tillegg tilført musikken noe nytt. Bandets idé er å fange de stemninger og følelser en får av å være ute i naturen og spille musikk fra hjertet. Det har de klart, og med en ramme som denne fredagen, ble det en stor opplevelse for oss som hadde kommet oss gjennom tåken og fikk se og høre The Last Bright Light. At puben ble bygget midt på 1600 tallet og ligger så isolert til, økte ytterligere opplevelsen. Mostly Autumn kommer fra Yorkshire-området og fikk sin første CD For All We Shared utgitt på Cyclops i I 1999 kom oppfølgeren The Spirit Of Autumn Passed mens deres siste CD The Last Bright Light ble allment tilgjengelig i februar 2001, også på Cyclops. Bandets frontfigur og låtskriver er Bryan Josh, gitarist og vokalist. Ellers bidrar Heather Findlay, vokalist og Iain Jennings, keyboards med egne sanger. Besetningen ellers er Angela Goldthorpe - tverrfløyte, Stuart Carver - bassgitar, Keith Scott - trommer og Liam Davidson - 6 og 12 streng gitar. På de to første CD ene deltok også Bob Faulds på elektrisk og vanlig fiolin. På alle tre CDene veksler melodiene mellom den klassiske progressive rocken og rene folkrock, og til nærmest ren folkemusikk. Bandet går ikke av veien for å spille en ren jigg, gjerne etterfulgt av en låt som ville ha gjort Pink Floyd stolt om de hadde fått til noe slikt i dag. Bryan Josh legger ikke skjul på at han har hørt om David Gilmour og særlig på de to første CDene er det mye snacks for dem som synes gitarsoloen på Floyds Comfortably Numb er balsam for sjelen. Gitarspillet er noe nedtonet på The Last Bright Light, men er fremdeles så absolutt tilstede. Mostly Autumn har lagt opp til å binde sammen CDene slik at den tredje CDen begynner der den andre slutter. Sangene We Come And We Go, Half The Mountain og The Last Bright Light bærer alle preg av å være nørt direkte av Bryans bryst, fulle av følelser og klassisk gitarspill, perfekt hvis du er forelsket eller lider av ekstrem kjærlighetssorg. Når Heather er vokalist, får sangene en til å tenke på Renaissance hun har en stemme som ligger i samme leie. Både Bryan og Heather er gode vokalister og dette er en av styrkene til gruppa. I Hollow og Shrinking Violet får Heather virkelig vist sitt potensiale, begge relativt rolige sanger som bygges langsomt opp. Hollow er Jennings bidrag på The Last Bright Light, en sterk låt. Jennings hovedverk finner en imidlertid på The Spirit Of Autumn Passed, sangen The Gap Is Too Wide avslutter CDen og er en hyllest til Jennings avdøde mor. Her kombineres kor, gitar og sekkepipe på en flott måte for å få frem den sterke teksten. Også Bryan har opplevd å miste faren tidlig, og hans Heroes på den første CDen er sterk kost, i tillegg til å inneholde en av de vakreste gitarsoloene jeg noen gang har hørt. Fra venstre: Bryan Josh, Heather Findlay, Angela Goldthorpe og Iain Jennings Uten Bob Faulds fioliner skulle en tro at Mostly Autumn ville styre utenom Jiggen, men Angela Goldthorpe ordner den saken med sin tverrfløyte på en slik måte av man nesten ikke savner Faulds. Holms Deep og Which Wood er begge klare folkrock-låter der Angela gjør en utmerket jobb. The Last Bright Light bærer også preg av å være mer en samproduksjon enn de to tidligere CDene. Mange av sangene ble skrevet av gruppa mens de oppholdt seg i Lake District - et av få områder i England med noenlunde vill og urørt natur. Mostly Autumn har også gått videre og leverer et par mer rocka låter på The Last Bright Light. Dette gjelder for Noise From My Head og The Dark Before The Dawn. Tarkus nr. 16 Side 17

18 Svens mimrehjørne: Mike Batt Tarot Suite Heather Findlay i dyp konsentrasjon Sangene på The Last Bright Light er mer gjennomarbeidet enn tidligere og CDen er mer variert. Bryan Josh håper og tror at dette skal være CDen som skal åpne dørene for gruppa utover England. De har mottatt priser fra The Classic Rock Society og har opparbeidet seg et godt omdømme i England, men Mostly Autumn er stort sett ukjent ellers i Europa. Før konserten fikk jeg snakket litt med Bryan og Heather. De har begge store forhåpninger til den nye CDen. - Vi har lyst til å fortsette å utvikle oss videre som et kult-band, fortsette slik vi gjør nå, men nå ut til et større publikum. Vi vil gjerne ha alle dem som før fulgte Genesis og Pink Floyd som våre fans, det er den slags publikum vi håper vil sette pris på vår musikk. Men selvfølgelig, om vi fikk mer spilletid på radioen ville det være til stor hjelp for oss, det er et stort publikum der ute for oss, det er om å gjøre for oss at de blir klar over at vi finnes, og det er det vi vil prøve å gjøre, sier Bryan. På spørsmål om bandets ide og målsetting har endret seg fra de begynte og til nå, svare Bryan: - Nei, ikke i det hele tatt. Det er en brennende følelse, det handler alt om følelser, egentlig, om livet og den personlige opplevelsen av naturens under og om fjellene og hvor vakre de er og om hvordan vi tar alt dette for gitt. Sangene handler om følelser og om livet og vil alltid gjøre det, de vil alltid handle om det ekte, virkelige livet. Dette vil alltid være tilstede i Mostly Autumn, både på plate og konsert. Jeg har alltid vært fascinert av Norge og fjellene der, fortsetter Bryan, - det er nesten som om jeg har vært en nordmann i mitt tidligere liv. Det er en drøm for meg å komme til Norge. Den drømmen kan kanskje bli til virkelighet i løpet av Bandet arbeider nå med å få til konserter i Stavanger, Oslo og Bergen i løpet av august. Planen er også å kunne tilbringe noen dager i fjellene her, så kanskje vi får noen sanger inspirert av Hurrungane og Sognefjellet på den neste CDen? Mostly Autumns CDer kan bestilles direkte fra Cyclops - www. gft-cyclops.co.uk. Mostly Autumns hjemmeside har følgende adresse: Denne gangen skal vi bevege oss ganske langt vekk fra det som normalt klassifiseres som progressiv rock, og til en person som det hefter endel grums med (noen som fremdeles husker The Wombles?) Men Mike Batt har mer på rullebladet enn å ha skrevet lavpannet musikk for enerverende BarneTVfigurer. N oe av det første han vakte oppmerksomhet med med var de elegante orkesterarrangementene til Familys debutalbum Music In A Doll s House i 1968 (se Tarkus nr. 2). Ti år senere ga han ut sitt første ordentlige soloalbum, Schizophonia, og året etter kom Tarot Suite som selvfølgelig er basert på Tarotkortenes spådommer. Plata har ikke noe reelt konsept, Batt har kun brukt kortene som inspirasjon for 10 ulike musikkstykker. Til albumet samlet Batt kremen av engelske studiomusikere. Til å håndtere vokalen inviterte han to av mine favorittvokalister, Roger Chapman og Colin Blunstone. Og på toppen av dette har han slengt med The London Symphony Orchestra. Og det å arrangere for stort orkester er et fag Batt behersker (han dirigerer forresten orkesteret også). Derfor framstår Tarot Suite også som et av de mer vellykkede samarbeidsprosjekter mellom rockemusikere og klassiske musikere. Plata åpner med orkesteret og noen korte, men utsøkte solopartier av Rory Gallagher (gitar) og Mel Collins (sax), samt spenstig bruk av orkesteret. Deretter går det direkte over i Imbecile båret fram av Roger Chapmans distinkte vokal. Nå kan det sikkert innvendes mot plata at den inneholder en del litt for enkle poppige komposisjoner og at den lett disco-aktige rytmen som litt for ofte får lov til å ligge i bakgrunnen ikke gjør dette til noen progressiv plate. Men det er bare halve sannheten om Tarot Suite. Mike Batt har klart å lage en plate med et veldig særegent uttrykk, bak tilsynelatende banale låter ligger mye oppfinnsomhet og spennende bruk av både orkester og solister. I låt nr. 3, Plainsong introduserer Batt «multitrack vocal effects» som består av hans egne stemme spilt inn på utallige lydspor og spilt av via miksebordet, forøvrig en teknikk lik den 10cc benyttet i I m Not In Love. Lady Of The Dawn ble en liten hit og er det nærmeste vi kommer en kvalm ballade på plata. The Valley of Swords viderefører den musikalske settingen fra åpningen, og viser påny Batt som en førsteklasses arrangør i en låt med mange fine detaljer. Losing Your Way In The Rain med Colin Blunstone på vokal er en ultravakker ballade hvor han elegant backes opp av London Symphony Orchestra. Tarota er en gitar-showcase for - etter tur - Jim Cregan, Tony McPhee, Rory Gallagher, B J Cole og Chris Spedding, som får boltre seg over et hypnotisk backingspor hvor også orkesteret spiller en hovedrolle. The Night of the Dead/ The Dead of the Night er kun orkester og ekstra perkusjon, en dramatisk og stemningsfull overgang til Run Like The Wind, hvor nok en gang Roger Chapman er i rampelyset, denne gangen i en mer ballade-aktig låt. Produksjonen (av Batt selv) er feilfri og konsistent, selv om innspillingene er gjort i minst 8 ulike studioer. Feilfri er også framføringene, det skulle egentlig bare mangle med så mange proffe bidragsytere. Og til tross for enkelte klare «kitsch»-tendenser er Tarot Suite en plate med mange fine øyeblikk. Batt fortsatte å lage plater innenfor mange ulike sjangere. Det så langt siste han har utgitt er musikken til filmen Keep The Aspidistra Flying (1999), hvor påny Colin Blunstone gjestesynger på ett spor. Mike Batt Tarot Suite LP: Epic EPC CD: Epic Svens mimrehjørne tar for seg klassiske progplater fra svunne tider Side 18 Tarkus nr. 16

19 Anmeldelser IN NOMINE mutatis mutandis Nasjonalitet Spania Plateselskap Musea Katalognr FGBG 4313.AR Spilletid 51:05 Petrus Bojanowski panske In Nomine satser på en sofistikert og kunstnerisk S neoprog, med sterke røtter til den originale utgaven av progrock (70-tallet). Dette blandes med et lydvalg bestående av både Vintage (70-tallet) og nyere lyder (neoprog). Resultatet er et album med mange eventyrlige stemninger og inntrykk. In Nomine låter som om IQ skulle fremføre Yes materiale fra Drama perioden. Her er mange detaljer, elegante overganger og stor variasjon i temaer og stemningsbilder. Ingen av låtene (5 lange + 1 kort) har kjedelige dødpunkter. Arrangementene fargelegges av karakteristiske (Yes/ELP/Genesis) moogs/synther, en del piano, klassisk gitar, diverse el.-gitarer, litt congas, masse koring og selvfølgelig bass og trommer (med 70-talls sound/lydmiks). Det benyttes også mange elegante arpeggioløp, meget aktivt basspill og rivende odde taktarter, alt på en fengende måte. Musikerne er godt samkjørt, og fremførelsen er det heller ikke noe å utsette på. Bandets to ganske bra sangere låter som en kombinasjon av Ian Anderson (Jethro Tull), Peter Gabriel (ex- Genesis) og Fish (ex-marillion). Det synges for øvrig på engelsk. D Akkordbruken er vakker og stemningsfull. Albumet oppleves melodiøst og vakkert samtidig som det er både spennende og utfordrende, noe som faktisk er en kunst! Men så er da dette også kunst-rock av det bedre slaget. Soundet er bra, nokså dynamisk og med godt variert instrumentering. Noen få partier har gitarlyder med for kraftig chorus, som får det til å lyde litt småsurt og amatørmessig. Dette er for øvrig karakteristisk for flere neoprogband, og kanskje mer en subjektiv smakssak enn reell objektiv kritikk. De som har sans for IQ samt 70-tallets progrock, a la Starcastle, Yes og Genesis samt Marillion, burde kunne finne veldig stor glede i albumet Mutatis Mutandis. Denne debutplaten kan meget gjerne anbefales! Musea Records 138 Rue de Vallieères Metz, Frankrike PARALLEL OR 90 DEGREES no more travelling chess Nasjonalitet England Innspilt Plateselskap Cyclops Katalognr CYCL 086 Spilletid 69:51 e to musikerne Andy Tillison Diskdrive og Guy Manning utgjør Parallel Or 90 Degrees, eller Gold Frankincense & Disk Drive som de strengt tatt het da de spilte inn mesteparten av denne musikken i 1992, opprinnelig utgitt på kassett. Som platas tittel antyder dreier det seg om en samling Peter Hammilllåter (fem Hammill-komposisjoner og to originaleskrevne, for å være presis). Det er innspillingsteknisk ikke altfor sofistikert, med et ganske JUMP and all the king s men/matthew Nasjonalitet England Innspilt 1994/2000 Plateselskap Cyclops Katalognr CYCL 093/CYCL 089 Spilletid 65:56/50:07 Petrus Bojanowski ofistikert rock og drivende stemningsfull neoprog, er SJump i et nøtteskall. Veldig britisk, er et annet stikkord. Dersom du har sans for band som Iluvatar, Abraxas, Pendragon, Jadis og IQ bør du lese videre. For å sette opp albumene mot hverandre gir bandets 6. studioalbum Matthew en del mer prog-opplevelse for pengene.... and all the King s men har derimot et feitere og klarere lydbilde. Soundet er i helhet meget bra på begge album. Med rutinerte musikere blir en ikke distrahert av annet enn det som har med musikk stil og smak å gjøre. Jump fremfører en musikk som lett gir en følelsen av å være på konsert. En ser for seg musikerne spille, synge, danse og forventer en applaus når låten er ferdig. Det er vel noe med det litt gjennomsiktige lydbildet og at musikken er energisk, nærmest teatralsk og derfor veldig levende. At sangeren er dynamisk og utstråler et levende engasjement, hjelper også på nevnte konsertstemning. Det er lagt stor vekt på det melodiøse. Flesteparten av arrangementene er veldig rytmisk basert, med gitaren som hovedbærer. Her er mange flotte overganger, elegante temaer og godt varierte stemningsbilder. Jump sammenlignes for øvrig ofte med Led Zeppelin, Marillion og Talking Heads, og dette er hjemmelaget lydbilde. Derimot er det særdeles friskt framført med en passe kombinasjon av respekt og fandenivoldskhet. De fjerner seg riktignok ikke veldig langt fra originalene, men klarer å kreere en atmosfære som om mulig er enda dystrere enn hva Hammill selv presterer. Ikke all verdens nyanser og variasjon, men de angriper Modern som det skulle være en ildsprutende drage, og In The Black Room presenteres med blyinnlegg. Og ikke minst, her er en versjon av Flight helt uten sikkerhetsnett. Og de to originalskrevne låtene føyer seg også godt inn blant resten av materialet. nok også deres inspirasjonskilde. Låtene varierer ganske godt. Her er topper som gir assosiasjoner til AC/DC og Deep Purple, daler med rolig Pink Floyd balladestemning og mellomstasjoner som bader i bluesrock a la Allman Brothers Band. Men er du ute etter virtuositet, eventyrlige musikkreiser, kompleksitet eller store pompøse opplevelser, er ikke Jump akkurat det rette valget. Jump er derimot et aldeles utmerket rockeband! Cyclops Records 33a Tolworth Park Road Tolworth, Surrey KT6 7RL, England Denne uhøytidelige (men ikke useriøse) hyllesten til en sørgelig undervurdert artist er gjort med hengivenhet og innsikt, og det finnes adskillig verre måter å tilbringe en drøy time på enn å benke seg i godstolen med denne plata på full guffe. Anbefales til alle Hammillfans, og alle andre også for den saks skyld. Cyclops Records 33a Tolworth Park Road Tolworth, Surrey KT6 7RL, England Tarkus nr. 16 Side 19

20 VINE SWEETLAND light shining in the distance Nasjonalitet USA Innspilt 1999 Utgitt 1999 Plateselskap Zemira Records Katalognr Spilletid 73:52 F Simen Viig Østensen ørti instrumenter fra fem kontinenter, to dusin musikere, én poet og ett spor på nær 74 minutter. Hvis din musikalske horisont mangler horisonten er det kanskje på tide å utvide den her og nå, for dette er ikke akkurat musikk for flyplasser eller houseparties. Vine Sweetland er ikke en slottstappet cabernét, men derimot en av Califonias mest anerkjente navn innen det som heter «The Spoken Word», altså med andre ord poesi fremført på et teppe av musikalsk understøttelse eller simpelthen på gaten, såkalt «Street Poetry». Skulle du være i tvil om hva dette er så kan kanskje navn som Timothy Leary og ikke minst Gilly Smyth med «Mother Gong» hjelpe til med å sette Vine Sweetland på kartet, skjønt vi må ikke glemme The Forefathers of the New Millenium heller, hvilket jeg antar er den anseelig mengde musikere som fremkommer på denne CD n. Med seg har han fått Dr. John Beresford som vistnok går under betegnelsen «the man who turned on Timothy Leary samt Rahul Sakyaputra, en verdenskjent sitarist som har studert hos Baba Alla Uddin Khan, den største indiske musikeren i vår tid i følge presseskrivet. Instrumenteringen blir for omfattende for denne utgaven av Tarkus, men hvis jeg tar med samtlige instrumenter kjent på denne planeten og trekker fra noen få så burde det si sitt om utvalget. Musikerne ser forøvrig ut til å være en miks av amerikanske og indiske med et japansk navn som dukker opp på besetningslisten i tillegg. I følge skrivet fra Zemira (The Garden of Multifarious Art Production Companies) og damen med det velklingende navnet Amy Antoniette har Vine Sweetland & The Forefathers of the New Millennium spilt inn reklamefilmer for bl.a. Honda, Taco Bell og Sony og de har nylig spilt på Dalai Lama s World Festival of Sacred Music i Los Angeles. Dere har for øvrig ved dette tidspunkt forstått at kompaniet holder til i USA, nærmere bestemt i Long Beach, California (i alle fall Zemira). Syd-California er en smeltedigel for utallige musikkstiler. Progressiv rock og relaterte retninger står spesielt sterkt her. Vine Sweetland og bandet står strengt tatt mer innenfor den psykedeliske retningen hvor «det talte ord», altså poesien som fremføres av Vine Sweetland står sentralt mens musikken ligger delvis bak og delvis fungerer som kulisser mellom tekstene, mer kanskje som små egne musikkstykker som skifter karakter hver gang, men som generelt kan sies og være psykedelisk anlagt eller kvasi-psykedelisk i følge coveret. For mange vil dette kanskje virke noe traurig, spesielt hvis poesi ikke er ens sterke side, men hør bare på teksten som går som følgende: A dying guru inspires a young caterpillar with his final vision og life s ambition. Crawling from the window sill out into the jungles of tribulation she pursues wisdom and understanding. The trials of her existence offer friendship and folly, heartache and horror, as she acknowledges her destiny: that she has become the last butterfly born. Dette er da poesi det går an å lytte til. Fortalte jeg for øvrig at musikken er suveren til konseptet? Joda, selv om du ikke er poesifantast så kan du få mye god musikk i avmålte doser fra denne skiva og kanskje vil du komme til å lytte til historien også? Muligens ikke for alle og enhver, men for de som har den lille ekstra horisonten, eller for de som ønsker å utvide den. CD n er for øvrig 100% organisk, hva nå enn det måtte bety i denne sammenhengen. Anbefales! Light Shining in the Distance: Opera Entheogen (som jeg ikke er helt sikker på hva er) kan også fåes på CD og i bokutgave. Zemira P O Box 41162, Long Beach California 90853, USA CAST legacy Nasjonalitet Mexico Plateselskap Musea Katalognr FGBG 4339.AR Spilletid 72:29 et finnes enkelte neoprogband som eksisterer i kraft av Dsin dyktighet - og Cast er ett av dem. Dette meksikanske bandet har gitt ut førsteklasses plater gjennom hele 90-tallet. De har mye til felles med IQ, bortsett fra at Cast har en noe mer symfonisk sound og en noe mer anonym vokalist. Deres styrke ligger i velskrevne låter, god bruk av kontraster, og dyktige utøvere på alle instrumenter. ELOHIM mana perdu Nasjonalitet Frankrike Innspilt 1983 Plateselskap Musea Katalognr FGBG 4345.AR Spilletid 58:01 M Petrus Bojanowski usea har nå utgitt Elohims første og eneste album, Mana Perdu, som tidligere bare var å få tak på som vinyl og kassett. Elohim bidrar med en teatralsk, godt variert, dynamisk og veldig fransk musikk, med røtter i både jazzrock, symforock, progrock og opera! Musikkstilen er i hovedsak som en blanding av Soft Machine og Camel, eller som en melodiøs og litt svevende 70-talls fusion/jazzrock blandet med symfoniske/progressive ballade-elementer. I tillegg til nevnte band virker Elohim inspirert av Fruupp, Genesis og diverse franske progrockband (Mona Lisa, Ange, Atoll, etc.). Temaer kan gjerne holdes en stund, med diverse soloer/sangstrofer, for så å skifte helt uten forvarsel, mens det andre ganger bygges elegant opp til neste tema. Det er stor variasjon og idérikdom. Lydbildet er dynket med mange Vintage lyder, metalliske Moog er og svevende strings. Her brukes også kraftig chorus på bassen (som Vi unngår forsåvidt ikke de tradisjonelle 7/8 partiene og keyboardarpeggioene, men Cast har heldigvis mer å by på enn dette. De genererer et veldig fyldig lydbilde gjennom utstrakt bruk av keyboards, allikevel er lyden relativt klar og ren. Gitaristen og keyboardisten er hentet rett ut av Genesis-skolen og vil glede fans av bandet i Lambperioden. Riktignok synes jeg gitaristen tidvis er mikset lovlig langt bak i lydbildet. Bandet spiller med mye energi og trøkk, men sånn omtrent midtveis begynner de å gå litt tom for ideer, og det går i meste laget på rutinen og velbrukte klisjeer. Nå tar de seg riktignok opp mot slutten i et par kraftfulle instrumental-nummere, men Legacy vil allikevel neppe gå inn i historien som en av bandets beste utgivelser. Dog, er du glad i neoprog, er Cast som alltid et trygt valg. Musea Records 138 Rue de Vallieères Metz, Frankrike er både veldig aktiv og ligger langt frem i lydbildet), gitarlydene er mer i neoprog stil (brukes lite) og trommene er litt dunkle (typisk 70- tallet). To av i alt 11 låter, er lange (12 og 7 minuter). Musikerne er godt samkjørt og virker erfarne. Sangeren frembringer sine franske tekster på en fortellende og nærmest visepreget måte. Dette er både funksjonelt og fornuftig, han er ikke akkurat noen stor sanger. Det er uansett de mange instrumentale partier som er albumets sterkeste side. Musea Records 138 Rue de Vallieères Metz, Frankrike Side 20 Tarkus nr. 16

Brev til en psykopat

Brev til en psykopat Brev til en psykopat Det er ikke ofte jeg tenker på deg nå. Eller egentlig, det er riktigere å si at det ikke er ofte jeg tenker på deg helt bevisst. Jeg vet jo at du ligger i underbevisstheten min, alltid.

Detaljer

Skoletorget.no Fadervår KRL Side 1 av 5

Skoletorget.no Fadervår KRL Side 1 av 5 Side 1 av 5 Fadervår Herrens bønn Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt Sist oppdatert: 15. november 2003 Fadervår

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Fest&følelser Del 1 Innledning Om seksualitet http:///kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Dette er manuset til innledningen og powerpoint-presentasjonen om seksualitet. Teksten til hvert bilde er samlet

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 1

Glenn Ringtved Dreamteam 1 Glenn Ringtved Dreamteam 1 Mot nye mål Oversatt av Nina Aspen Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

BommBang - Boomdans veiledning. BoomBang BoomDans. Forarbeid. Trinnene illustrerer hvordan en komposisjonsprosess kan arte seg i forhold til rytme.

BommBang - Boomdans veiledning. BoomBang BoomDans. Forarbeid. Trinnene illustrerer hvordan en komposisjonsprosess kan arte seg i forhold til rytme. BoomBang BoomDans Forarbeid Forarbeidet er laget som et flertrinnsprosess, og skolen velger selv hvor mange trinn i prosessen de følger. Trinnene illustrerer hvordan en komposisjonsprosess kan arte seg

Detaljer

Minikurs på nett i tre trinn. Del 1

Minikurs på nett i tre trinn. Del 1 Minikurs på nett i tre trinn Del 1 Vi er født med forutsetningene for å kunne utføre våre livsoppgaver, enten vi har én stor eller mange mindre. Eller kanskje mange mindre som blir en stor tilsammen. Våre

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK TRINN BREIVIKBOTN SKOLE

ÅRSPLAN I MUSIKK TRINN BREIVIKBOTN SKOLE ÅRSPLAN I MUSIKK 5. 7. TRINN BREIVIKBOTN SKOLE 2012-2013 Lærer: Knut Brattfjord Læreverk: Ingen spesifikke læreverk Målene er fra Lærerplanverket for kunnskapsløftet 2006 og vektlegger hva elevene skal

Detaljer

Januar. 1. januar. For hos deg er livets kilde. Sal 36,10

Januar. 1. januar. For hos deg er livets kilde. Sal 36,10 Januar 1. januar For hos deg er livets kilde. Sal 36,10 Hvordan kommer dette året til å bli? Gud alene vet det, har vi lett for å svare, Og i én forstand er det rett. Allikevel vet vi mer om hva det nye

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Matt 16,13-20. 6. søndag i treenighetstiden 2015

Matt 16,13-20. 6. søndag i treenighetstiden 2015 Matt 16,13-20. 6. søndag i treenighetstiden 2015 Jeremia ble kalt til profet. Han var ung. Han var redd. Han ville trekke seg, men Gud visste hva han gjorde. Det var Jeremia han ville bruke. I dag møtes

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer

Dersom spillerne ønsker å notere underveis: penn og papir til hver spiller.

Dersom spillerne ønsker å notere underveis: penn og papir til hver spiller. "FBI-spillet" ------------- Et spill for 4 spillere av Henrik Berg Spillmateriale: --------------- 1 vanlig kortstokk - bestående av kort med verdi 1 (ess) til 13 (konge) i fire farger. Kortenes farger

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel Preken 2. s i åpenbaringstiden Fjellhamar kirke 11. jan 15 Kapellan Elisbeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier

Detaljer

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt A. Innledende opplegg om litterær smak og kvalitet Dette opplegget kan med fordel gjennomføres som en forberedelse til arbeidet med årets txt-aksjon. Hvis

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK 5. 7. TRINN BREIVIKBOTN SKOLE 2014-2015

ÅRSPLAN I MUSIKK 5. 7. TRINN BREIVIKBOTN SKOLE 2014-2015 ÅRSPLAN I MUSIKK 5. 7. TRINN BREIVIKBOTN SKOLE 2014-2015 Lærer: Knut Brattfjord Læreverk: Ingen spesifikke læreverk Målene er fra Lærerplanverket for kunnskapsløftet 2006 og vektlegger hva elevene skal

Detaljer

RYTMISK MUSIKK RØTTER

RYTMISK MUSIKK RØTTER RØTTER SLAVEHANDELEN OG AFRIKA Slavehandelen / trekanthandelen Slavehandelen gjorde at en musikalsk arv fra Afrika ble tatt med til Amerika og utviklet der. Slavene fikk synge, og det var noe som gjorde

Detaljer

Det var ikke lov til å bruke tekst på plakaten og den skulle ha målene 50 70 cm, en

Det var ikke lov til å bruke tekst på plakaten og den skulle ha målene 50 70 cm, en INNLEDNING Denne oppgaven går ut på å velge en musiker,gruppe eller et orkester og lage en visuell presentasjon av en av deres sanger. Ved å illustrere sangens mening og lage en original ide, vil det gi

Detaljer

Øystein Wiik. Best når det virkelig gjelder

Øystein Wiik. Best når det virkelig gjelder Øystein Wiik Best når det virkelig gjelder Om forfatteren: Med utgangspunkt i sin karriere som sanger og skuespiller har Øystein Wiik jobbet som motivator og foredragsholder, nasjonalt og internasjonalt,

Detaljer

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ TENK SOM EN MILLIO ONÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ Innledning Hva kjennetegner millionærer, og hva skiller dem fra andre mennesker? Har millionærer et medfødt talent for tall og penger? Er millionærer

Detaljer

Fagerjord sier følgende:

Fagerjord sier følgende: Arbeidskrav 2A I denne oppgaven skal jeg utføre en analyse av hjemmesiden til Tattoo Temple (http://www.tattootemple.hk) basert på lenker. Analysen er noe basert på et tidligere gruppearbeid. Hjemmesiden

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Preken 5. s i treenighet 28. juni 2015 i Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn

Detaljer

MAERMETODEN ACTION MANIFESTERING ENERGI R3 - RUTINER, RITUALER & REPETISJON OPPSKRIFTEN SOM GIR RESULTATER I LIVET DITT PÅ EN RASKERE MÅTE

MAERMETODEN ACTION MANIFESTERING ENERGI R3 - RUTINER, RITUALER & REPETISJON OPPSKRIFTEN SOM GIR RESULTATER I LIVET DITT PÅ EN RASKERE MÅTE MAERMETODEN OPPSKRIFTEN SOM GIR RESULTATER I LIVET DITT PÅ EN RASKERE MÅTE METODEN SOM ENDRER LIV SLIK KLARER DU Å GJØRE ALT DU TRENGER FOR Å OPPNÅ DINE MÅL METODEN SOM ER EKSTREMT EFFEKTIV OG GÅR DYPT

Detaljer

Sara Stridsberg Medealand. Oversatt av Monica Aasprong

Sara Stridsberg Medealand. Oversatt av Monica Aasprong Sara Stridsberg Medealand Oversatt av Monica Aasprong OM FORFATTEREN: Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen Happy Sally. Den amerikanske feministen Valeria Solanas er hovedpersonen i Stridsbergs

Detaljer

Konfirmasjon søndag 16. september 2018.

Konfirmasjon søndag 16. september 2018. 1 Konfirmasjon søndag 16. september 2018. I år har vi blitt kjent med Peter, han som ville så mye, men som ikke var til å stole på, han som lovet å være til stede, hjelpe og støtte, men som endte opp som

Detaljer

Barn som pårørende fra lov til praksis

Barn som pårørende fra lov til praksis Barn som pårørende fra lov til praksis Samtaler med barn og foreldre Av Gunnar Eide, familieterapeut ved Sørlandet sykehus HF Gunnar Eide er familieterapeut og har lang erfaring fra å snakke med barn og

Detaljer

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Mister Etienne in concert Her er lærerveiledningen til konserten Mister Etienne in Concert, skrevet av Etienne Borgers for barn mellom 6

Detaljer

EIGENGRAU av Penelope Skinner

EIGENGRAU av Penelope Skinner EIGENGRAU av Penelope Skinner Scene for en mann og en kvinne Manuset ligger ute på NSKI sine sider, men kan også kjøpes på www.adlibris.com Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet.

Detaljer

Undring provoserer ikke til vold

Undring provoserer ikke til vold Undring provoserer ikke til vold - Det er lett å provosere til vold. Men undring provoserer ikke, og det er med undring vi møter ungdommene som kommer til Hiimsmoen, forteller Ine Gangdal. Side 18 Ine

Detaljer

Da Jesus tok imot barna, tok han imot disse små menneskene som fortsatt liknet på de menneskene Skaperen hadde drømt at

Da Jesus tok imot barna, tok han imot disse små menneskene som fortsatt liknet på de menneskene Skaperen hadde drømt at DET UMULIGE BARNET Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Markus i det 10. kapitlet: De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det,

Detaljer

Hvem er Den Hellige Ånd?

Hvem er Den Hellige Ånd? Hvem er Den Hellige Ånd? Preken Stavanger Baptistmenighet Tekst: Johannes 14, 16-20 Dato: 28. mai 2006 Antall ord: 1814 16 Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere

Detaljer

Lær sjonglering med baller

Lær sjonglering med baller Lær sjonglering med baller Er du en nybegynner, er det lurt å starte med 3 baller Forklaringen er skrevet av en høyrehendt, men kan like godt brukes av venstrehendte. Bare les venstre i stedet for høyre

Detaljer

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled.

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Av: Betty Cathrine Schweigaard Selmer Jeg 1 år var og var

Detaljer

Grammatikk Adverb. Forteller oss noe nytt om ord eller setninger

Grammatikk Adverb. Forteller oss noe nytt om ord eller setninger Side 1 av 10 Tekst og filosofiske spørsmål: Øyvind Olsholt Sist oppdatert: 20. november 2003 Forteller oss noe nytt om ord eller setninger er navnet på en rekke småord i språket som forteller oss noe om

Detaljer

ÅPENBARING VED INSPIRASJON

ÅPENBARING VED INSPIRASJON ÅPENBARING VED INSPIRASJON Skien, 23. oktober 2016 2. Tim. 3:16-17: Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, forat det

Detaljer

Terry og Sammy har satt seg ved bordet. Terry leser i menyen mens Sammy bare stråler mot ham. TERRY... Jeg beklager det der i går.

Terry og Sammy har satt seg ved bordet. Terry leser i menyen mens Sammy bare stråler mot ham. TERRY... Jeg beklager det der i går. DU KAN STOLE PÅ MEG Av Kenneth Lonergan Terry og Sammy er søsken. Terry har vært borte uten å gi lyd fra seg, og nå møtes de igjen, til Sammys glede. Men Terry har noe på hjertet angående hans fraværenhet,

Detaljer

Til et barn. - Du er en jente som kan virke stille, men jeg tror at det er et fyrverkeri der inne

Til et barn. - Du er en jente som kan virke stille, men jeg tror at det er et fyrverkeri der inne Hedringsstund På den siste samlingen med 4 mødre og 6 barn som har opplevd vold, skulle alle hedre hverandre. Her er noe av det som ble sagt. Samlingen ble noe av det sterkeste terapeutene hadde opplevd.

Detaljer

UKE MÅL TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 34 35 36 37 38 39 40

UKE MÅL TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 34 35 36 37 38 39 40 ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 3. TRINN 2015/2016 Læreverk: Musikkisum og sanghefte UKE MÅL TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 34 35 36 37 38 39 40 Kunne holde en jevn puls i ulike tempi Kunne imitere og improvisere over

Detaljer

Innhold. Tore Johannessen www.bibelundervisning.com www.nettbibelskolen.com Starte en bibelstudie i en liten gruppe

Innhold. Tore Johannessen www.bibelundervisning.com www.nettbibelskolen.com Starte en bibelstudie i en liten gruppe Hvordan holde Bibelstudie, tale og undervisning Innhold Starte en bibelstudie i en liten gruppe... 1 Hvordan holde en tale eller undervisning... 3 Forskjellen på undervisning og tale... 3 Hva er tale...

Detaljer

Konf 2013. Konfirmant Fadder. Veiledning til samtaler Mellom konfirmant og konfirmantfadder LIVET er som en reise

Konf 2013. Konfirmant Fadder. Veiledning til samtaler Mellom konfirmant og konfirmantfadder LIVET er som en reise Konfirmant Fadder Veiledning til samtaler Mellom konfirmant og konfirmantfadder LIVET er som en reise Velkommen til konfirmantfadder samtale Vi har i denne blekka laget en samtale-guide som er ment å brukes

Detaljer

Kritikk av den rene fornuft: Begrunne hvordan naturvitenskapen kan være absolutt sann. Redde kausaliteten.

Kritikk av den rene fornuft: Begrunne hvordan naturvitenskapen kan være absolutt sann. Redde kausaliteten. Kritikk av den rene fornuft: Begrunne hvordan naturvitenskapen kan være absolutt sann. Redde kausaliteten. «Hvordan er ren matematikk mulig? Hvordan er ren naturvitenskap mulig? ( )Hvordan er metafysikk

Detaljer

Maria var ikke akkurat noen gammal jomfru. Hun var en veldig ung jomfru. Kanskje bare 14-15 år.

Maria var ikke akkurat noen gammal jomfru. Hun var en veldig ung jomfru. Kanskje bare 14-15 år. Preken Maria budskapsdag 22. mars 2015 Kapellan Elisabeth Lund Maria var ikke akkurat noen gammal jomfru. Hun var en veldig ung jomfru. Kanskje bare 14-15 år. Hun bodde nok fortsatt hjemme hos foreldrene

Detaljer

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17 16 Prayer One En musikalsk verdensbønn for fred. Det var dét Åsmund Gylder ønsket å skape da han samlet artister og bidragsytere fra hele verden i One Prayer-prosjektet. Det har blitt til en 40 minutter

Detaljer

SLIPP MASKA. og bli en ekte leder. av Peter Svenning

SLIPP MASKA. og bli en ekte leder. av Peter Svenning SLIPP MASKA og bli en ekte leder av Peter Svenning Hvordan du kan bruke Leadership by Hearts 5 velprøvde elementer som gir deg større trygghet og sterkere mestringsfølelse øyeblikkelig. I denne guiden

Detaljer

Stolt av meg? «Dette er min sønn han er jeg stolt av!»

Stolt av meg? «Dette er min sønn han er jeg stolt av!» 1 Stolt av meg? «Dette er min sønn han er jeg stolt av!» Omtrent sånn lyder det i mine ører, selv om Matteus skrev det litt annerledes: «Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Sånn er

Detaljer

Cellegruppeopplegg. IMI Kirken høsten 2014

Cellegruppeopplegg. IMI Kirken høsten 2014 Cellegruppeopplegg IMI Kirken høsten 2014 SEPTEMBER Godhet - neste steg Samtaleopplegg september 2014 Kjære deg, Denne høsten vil vi igjen sette et sterkt fokus på Guds godhet i IMI Kirken. Vi tror Gud

Detaljer

Vurderingskjennetegn i musikkfaget

Vurderingskjennetegn i musikkfaget Vurderingskjennetegn i musikkfaget Du kan også søke etter vurderingskriterium og importere disse i faget ditt i itslearning under kompetansemål i musikkfaget. 1. Musisere 1a) musikkens grunnelementer Notasjon

Detaljer

King Kong Erfaren Scratch PDF

King Kong Erfaren Scratch PDF King Kong Erfaren Scratch PDF Introduksjon I dette spillet inspirert av historien om King Kong, skal vi se hvor lett det er å bruke grafikk som ikke allerede ligger i Scratchbiblioteket. I spillet styrer

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN HØSTEN 2015

ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN HØSTEN 2015 ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN HØSTEN 2015 Faglærer: Anne Marte Urdal/Ruben Elias Austnes Uke MÅL (K06) TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 35-37 Kunne framføre sang, spill og dans i samhandling med Kunne beherske

Detaljer

Velkommen til minikurs om selvfølelse

Velkommen til minikurs om selvfølelse Velkommen til minikurs om selvfølelse Finn dine evner og talenter og si Ja! til deg selv Minikurs online Del 1 Skap grunnmuren for din livsoppgave Meningen med livet drømmen livsoppgaven Hvorfor god selvfølelse

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK 9. TRINN Kan delta med enkle, imiterte bevegelser til musikk. Kan uttrykke kreative og passende bevegelser til musikk

ÅRSPLAN I MUSIKK 9. TRINN Kan delta med enkle, imiterte bevegelser til musikk. Kan uttrykke kreative og passende bevegelser til musikk ÅRSPLAN I MUSIKK 9. TRINN 2017-2018 Emne/ tema Dans Musikal Lage digitalt Tidsbruk Dette sier L-06 Mål for opplæringen er at eleven skal kunne - øve inn og framføre et repertoar av og dans fra ulike sjangere

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK 1-2. KLASSE BREIVIKBOTN SKOLE 2011/2012 LÆRER: TURID NILSEN

ÅRSPLAN I MUSIKK 1-2. KLASSE BREIVIKBOTN SKOLE 2011/2012 LÆRER: TURID NILSEN ÅRSPLAN I MUSIKK 1-2. KLASSE BREIVIKBOTN SKOLE 2011/2012 LÆRER: TURID NILSEN MÅLENE ER FRA LÆRERPLANVERKET FOR KUNNSKAPSLØFTET 2006 OG VEKTLEGGER HVA ELEVENE SKAL HA TILEGNET SEG ETTER 2.TRINN Grunnleggende

Detaljer

KNUT GEORG ANDRESEN M A N N E N S O M V I L L E D Ø LY K K E L I G

KNUT GEORG ANDRESEN M A N N E N S O M V I L L E D Ø LY K K E L I G KNUT GEORG ANDRESEN MANNEN SOM VILLE DØ LYKKELIG Knut Georg Andresen MANNEN SOM VILLE DØ LYKKELIG Fair Forlag AS Copyright Fair Forlag AS 2012 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign: MAD

Detaljer

www.flexid.no Kjell Østby, fagkonsulent Larvik læringssenter

www.flexid.no Kjell Østby, fagkonsulent Larvik læringssenter www.flexid.no Kjell Østby, fagkonsulent Larvik læringssenter De kan oppleve forskjellige forventninger - hjemme og ute Når de er minst mulig norsk blir de ofte mer godtatt i minoritetsmiljøet Når de er

Detaljer

Christian Valeur Pusling

Christian Valeur Pusling Christian Valeur Pusling 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-35314-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

Detaljer

2.3 Delelighetsregler

2.3 Delelighetsregler 2.3 Delelighetsregler Begrepene multiplikasjon og divisjon og regneferdigheter med disse operasjonene utgjør sentralt lærestoff på barnetrinnet. Det er mange tabellfakta å huske og operasjonene skal kunne

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Preken 26. april 2009 I Fjellhamar kirke. 2.s e påske og samtalegudstjeneste for konfirmanter Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Jeg er den gode gjeteren.

Detaljer

Talen er blitt redigert og kalt Bergprekenen, og mannen heter Jesus. Det som er prekenteksten i dag er avslutningen på den talen han holdt.

Talen er blitt redigert og kalt Bergprekenen, og mannen heter Jesus. Det som er prekenteksten i dag er avslutningen på den talen han holdt. Preken 25. juli i Skårer kirke 9. s e pinse Kapellan Elisabeth Lund En gang gikk en mann opp på et fjell. Han holdt en tale. En lang tale som mange tusen mennesker lyttet til. Han talte mot egoismen og

Detaljer

Nyhetsbrev fra stiftelsen TO SKO Mai 2011. Salig er de som ikke ser, og likevel tror

Nyhetsbrev fra stiftelsen TO SKO Mai 2011. Salig er de som ikke ser, og likevel tror Nyhetsbrev fra stiftelsen TO SKO Mai 2011 Salig er de som ikke ser, og likevel tror Det er til stor glede for Gud at mennesker tror ham når all annen hjelp svikter og alt ser umulig ut.jesus sa til Thomas:

Detaljer

Til min mor og far FORORD Selv om denne boka er en frittstående utgivelse, må den både ses som en oppfølger til Stå imot (2015), og mot at den er blitt til parallelt med forarbeidet til programserien «Rosenkjærforedragene»

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

Vinden hvisker... Hva er styrke? Hvordan løser vi konflikter uten vold? 3 skuespillere. 3 reisekofferter. 3 fabler av Æsop

Vinden hvisker... Hva er styrke? Hvordan løser vi konflikter uten vold? 3 skuespillere. 3 reisekofferter. 3 fabler av Æsop Vinden hvisker... 3 skuespillere 3 reisekofferter 3 fabler av Æsop Nordavindens oppblåste kinn mot solens hete Kronhjortens arroganse mot pinnsvinets ydmykhet Ekens majestet mot gressets bøyelighet Spennende

Detaljer

Preken juledag 2011 I Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund

Preken juledag 2011 I Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Preken juledag 2011 I Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var

Detaljer

Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?

Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Pierre Bayard Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Oversatt av Christine Amadou Oversetteren er medlem i Norsk Oversetterforening Originalens tittel: Comment parler des livres que l on n a pas lus?

Detaljer

ALF VAN DER HAGEN DAG SOLSTAD USKREVNE MEMOARER FORLAGET OKTOBER 2013

ALF VAN DER HAGEN DAG SOLSTAD USKREVNE MEMOARER FORLAGET OKTOBER 2013 ALF VAN DER HAGEN DAG SOLSTAD USKREVNE MEMOARER FORLAGET OKTOBER 2013 ALF VAN DER HAGEN Dag Solstad. Uskrevne memoarer Forlaget Oktober AS 2013 Forsidefoto TOM SANDBERG Bokdesign Egil Haraldsen og Ellen

Detaljer

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og

Detaljer

HARALDSVANG SKOLE Årsplan 9.trinn FAG: MUSIKK

HARALDSVANG SKOLE Årsplan 9.trinn FAG: MUSIKK HARALDSVANG SKOLE Årsplan 9.trinn 2018-19 FAG: MUSIKK Uke Kompetansemål Emne Arbeidsmåte Læremidler Annet 33-34 oppfatte og anvende musikkens grunnelementer, symbolene for besifring av dur-, moll- og septimakkorder,

Detaljer

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Gjennomført av Synovate April 2009 Synovate 2009 1 Prosjektinformasjon Formål Kartlegge bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk-norge.

Detaljer

Mamma er et annet sted

Mamma er et annet sted Tanja Wibe-Lund Mamma er et annet sted En bok om mobbing Om forfatteren: Aasne Linnestå (f. 1963) er romanforfatter, lyriker og dramatiker. er hennes første roman for ungdom. Om boken: Mamma er død. Jeg

Detaljer

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops)

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) 2010 2011 Kim & Trym med hjemlengsel og utferdstrang Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) Konsert for 1. - 7. årstrinn : Kim & Trym programmet To unge musikere vokste

Detaljer

Temapar «Makt og motmakt» Utdrag av boka Forbudt by av William Bell og Erasmus Montanus av Ludvig Holberg

Temapar «Makt og motmakt» Utdrag av boka Forbudt by av William Bell og Erasmus Montanus av Ludvig Holberg Temapar «Makt og motmakt» Utdrag av boka Forbudt by av William Bell og Erasmus Montanus av Ludvig Holberg Mål for opplæringen er at eleven skal kunne; presentere viktige temaer og uttrykksmåter i sentrale

Detaljer

(Advarsel: Mennesker som allerede er i reell konflikt med hverandre, bør muligens ikke spille dette spillet.)

(Advarsel: Mennesker som allerede er i reell konflikt med hverandre, bør muligens ikke spille dette spillet.) Scener fra en arbeidsplass et spill om konflikt og forsoning for tre spillere av Martin Bull Gudmundsen (Advarsel: Mennesker som allerede er i reell konflikt med hverandre, bør muligens ikke spille dette

Detaljer

SEX, LIES AND VIDEOTAPE av Steven Soderbergh

SEX, LIES AND VIDEOTAPE av Steven Soderbergh SEX, LIES AND VIDEOTAPE av Steven Soderbergh Scene for mann og kvinne. Manuset ligger på NSKI sine sider. INT. S LEILIGHET. SEN ETTERMIDDAG. Det er åpent. Hei. Hallo kan jeg hjelpe deg? Jeg heter Cynthia

Detaljer

Tre trinn til mental styrke

Tre trinn til mental styrke Tre trinn til mental styrke Det er enklere å gå gjennom tøffe tider hvis man er mentalt sterk Det er heldigvis mulig å trene opp denne styrken Dette er tre enkle trinn på veien Elin Maageng Jakobsen Gjennomførte

Detaljer

Lewis Carroll. Alice i eventyrland. Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp

Lewis Carroll. Alice i eventyrland. Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp Lewis Carroll Alice i eventyrland Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp Om forfatteren: LEWIS CARROLL (1832 1898) het egentlig Charles Lutwidge Dodgson, og var både matematiker og fotograf.

Detaljer

De kastet fra seg garna, og så var de i gang, og Peter fulgte Jesus i tre år, fram til den siste påska i Jerusalem.

De kastet fra seg garna, og så var de i gang, og Peter fulgte Jesus i tre år, fram til den siste påska i Jerusalem. Preken 15. April 2012 i Fjellhamar kirke 2. s i påsketiden Kapellan Elisabeth Lund Hva er vi opptatt av? I dag får vi høre om Simon Peter. En av disiplene til Jesus. Alle som har lest litt i Bibelen kjenner

Detaljer

Du er nok på tur, Snurr!!

Du er nok på tur, Snurr!! Du er nok på tur, Snurr!! (av Baard Olav Aasan) Det var en gang, og innenfor der var en bridgeklubb. Denne klubben var veldig aktiv og hadde mange medlemmer som holdt seg oppdatert på litt av hvert når

Detaljer

Arhild Skre. Askeladd og troll

Arhild Skre. Askeladd og troll Arhild Skre Askeladd og troll Om boken: Nøkken som skuler på oss fra tjernet. Askeladden som drømmer om gullslottet. Eventyrharen som ler så kjeften sprekker. Pesten som kommer snikende med død ut av

Detaljer

Samarbeid og medbestemmelse April 2016

Samarbeid og medbestemmelse April 2016 Navn: Informasjon Intervjuer: Svein Andersen Intervjuobjekt: Ingelin Killengreen Intervjuer: Tema for denne podkasten er verdien av å gi informasjon. Vi har med oss Ingelin Killengreen, (tidligere) direktør

Detaljer

MIN FETTER OLA OG MEG

MIN FETTER OLA OG MEG arne schrøder kvalvik MIN FETTER OLA OG MEG Livet og døden og alt det i mellom 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand Layout: akzidenz as Omslagsillustrasjoner: Lasse Berre ISBN: 978-82-489-1742-7

Detaljer

(Ruth, meg, Soazic og Mike)

(Ruth, meg, Soazic og Mike) USA 2014 Endelig var dagen jeg hadde ventet så lenge på endelig kommet. Endelig var jeg landet i Oslo og nå var de bare for meg å finne hotellet mitt hvor jeg skulle tilbringe den siste natta jeg hadde

Detaljer

Vi i Asker gård barnehage jobber med sosial kompetanse hver eneste dag, i. ulike situasjoner og gjennom ulike tilnærminger og metoder.

Vi i Asker gård barnehage jobber med sosial kompetanse hver eneste dag, i. ulike situasjoner og gjennom ulike tilnærminger og metoder. Sosial kompetanse - Hvordan jobber vi i Asker gård barnehage med at barna skal bli sosialt kompetente barn? Vi i Asker gård barnehage jobber med sosial kompetanse hver eneste dag, i ulike situasjoner og

Detaljer

Gjennom lydmuren. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble. Om a leve med nedsatt horsel. Forsiden

Gjennom lydmuren. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble. Om a leve med nedsatt horsel. Forsiden Om a leve med nedsatt horsel Forsiden Mangler forsidebildet Må ikke ha det. Snakker vi om på tlf. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble Innledning Moren Vi blir også kjent med Joakims mor

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN 2018/2019

ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN 2018/2019 ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN 2018/2019 Uke MÅL (K06) TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 34 Kunne framføre sang, spill og dans i samhandling Sang, sangleker og Lære sanger fra ulike kultur- og 35 med andre klappeleker

Detaljer

Dette er et utdrag fra boka

Dette er et utdrag fra boka WHAT'S MY NAME Dette er et utdrag fra boka KENNETH PETTERSEN Dette utdraget er laget mtp markedsføring. WHAT'S MY NAME er Kenneth Pettersens debutbok. Boka er på 60 sider og har 88 dikt. Opplag: 100. Forfatterens

Detaljer

Ketil Bjørnstad Ensomheten. Roman

Ketil Bjørnstad Ensomheten. Roman Ketil Bjørnstad Ensomheten Roman Om boken: Fiolinisten Susanne Hvasser og bassisten Oscar Enger er musikere i Oslofilharmonien. Lenge har de levd rolige og regelmessige liv. Men sensommeren 2012 settes

Detaljer

Kvalitativ metode. Sveinung Sandberg, Forelesning 3. april 2008

Kvalitativ metode. Sveinung Sandberg, Forelesning 3. april 2008 Kvalitativ metode Sveinung Sandberg, Forelesning 3. april 2008 Kvale: Metoder for analyse Oppsummering av mening Enkle korte gjenfortellinger Kategorisering av mening Fra enkle faktiske kategorier til

Detaljer

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

SUSANNE LUNDENG - DET VA NÆRE PÅ

SUSANNE LUNDENG - DET VA NÆRE PÅ MELDT,, 23.03.18 TEKST: BJØRN AKSDAL WWW.FOLKEMUSIKK.NO SUSANNE LUNDENG - DET VA NÆRE PÅ Et rikholdig og spennende musikalsk univers er nå også utvidet med egenskrevne tekster. Susanne Lundeng har på mange

Detaljer

FAGPLAN FOR PIANO Skedsmo musikk- og kulturskole

FAGPLAN FOR PIANO Skedsmo musikk- og kulturskole FAGPLAN FOR PIANO Skedsmo musikk- og kulturskole Tegningen er laget av Elena You Lokale fagplaner for Skedsmo musikk- og kulturskole Innledning. Skedsmo musikk- og kulturskole har som visjon å være et

Detaljer

Preken 8. mai 2016. Søndag før pinse. Kapellan Elisabeth Lund. Joh. 16, 12-15

Preken 8. mai 2016. Søndag før pinse. Kapellan Elisabeth Lund. Joh. 16, 12-15 Preken 8. mai 2016 Søndag før pinse Kapellan Elisabeth Lund Joh. 16, 12-15 Ennå har jeg mye å si dere, sa Jesus til disiplene. Men dere kan ikke bære det nå. Det er begrensa hvor mye vi mennesker klarer

Detaljer

Oversatt: Sverre Breian. SNOWBOUND Scene 11

Oversatt: Sverre Breian. SNOWBOUND Scene 11 Oversatt: Sverre Breian SNOWBOUND Scene 11 AKT II, DEL II Scene 11 Toms hus, desember 2007 Tom og Marie ligger i sofaen. Tom er rastløs. Hva er det? Ingenting. Så ikke gjør det, da. Hva da? Ikke gjør de

Detaljer

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Mister E in concert Her er lærerveiledningen til konserten Mister E in Concert, skrevet av Etienne Borgers for barn mellom 6 og 12 år. Det

Detaljer

I tidligere har jeg skrevet om hvor stor betydning undervisning om ekteskap for shanfolket er. Og jeg har igjen sett hvor viktig dette er.

I tidligere har jeg skrevet om hvor stor betydning undervisning om ekteskap for shanfolket er. Og jeg har igjen sett hvor viktig dette er. Nyheter fra arbeidet i Fang I tidligere har jeg skrevet om hvor stor betydning undervisning om ekteskap for shanfolket er. Og jeg har igjen sett hvor viktig dette er. Jeg spurte en norsk familie, som er

Detaljer

Ellen Vahr. Drømmekraft. En bok om å følge hjertet, leve sant og lykkes med drømmer. Gyldendal

Ellen Vahr. Drømmekraft. En bok om å følge hjertet, leve sant og lykkes med drømmer. Gyldendal Ellen Vahr Drømmekraft En bok om å følge hjertet, leve sant og lykkes med drømmer Gyldendal Til Thea Marie og Kristen Innledning Trust in dreams, for in them is hidden the gate to eternity. Profeten Kahlil

Detaljer

Fra frustrert tvillingmor til New York Maraton. Cecilie Josefsen da Silva 2014 ISBN 978-82-999612-0-2

Fra frustrert tvillingmor til New York Maraton. Cecilie Josefsen da Silva 2014 ISBN 978-82-999612-0-2 Løpehjerte Fra frustrert tvillingmor til New York Maraton Cecilie Josefsen da Silva 2014 ISBN 978-82-999612-0-2 Innholdet i denne boka er beskyttet av åndsverkloven og fotografiloven. Før du setter i gang

Detaljer

Oslo misjonskirke Betlehem 2010-2011

Oslo misjonskirke Betlehem 2010-2011 Oslo misjonskirke Betlehem 2010-2011 Sammen om nye historier Menighet er fellesskap av alle mulige slags mennesker samlet rundt Jesus. Og menighet oppstår når våre personlige historier møtes og deles,

Detaljer

Kjell Terje Ringdal. Lær å lage taler som begeistrer

Kjell Terje Ringdal. Lær å lage taler som begeistrer Kjell Terje Ringdal Vel talt Lær å lage taler som begeistrer Om forfatteren: Kjell Terje Ringdal er førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo,der han underviser i retorikk, samfunnspåvirkning og public

Detaljer