Sikkerhetsordninger i det norske arbeidsmarkedet

Transkript

1

2

3 Tone Fløtten og Axel West Pedersen Sikkerhetsordninger i det norske arbeidsmarkedet Fafo-rapport 207

4 Forskningsstiftelsen Fafo 1996 ISBN Omslag: Agneta Kolstad Omslagsfoto: NTB-foto Trykk: Falch Hurtigtrykk

5 Innhold Forord... 5 Kapittel 1 Innledning... 7 Kapittel 2 Tjenestepensjoner: utvikling og rammebetingelser Forholdet mellom folketrygd og tjenestepensjon Endringer i rammebetingelsene..., Tjenestepensjonens betydning for arbeidstakerne Kapittel 3 Resultater fra bedriftsundersøkelsen Introduksjon til undersøkelsen Pensjonsordninger Andre tilleggsgoder Kapittel 4 Resultater fra individundersøkelsen: Omfang og holdninger Omfanget av tjenestepensjonsordninger Medlemskap i tidligere arbeidsforhold Privat forsikring Er folketrygden tilstrekkelig? Er tjenestepensjonene tilstrekkelige? Sammenlikning av økonomisk sikkerhet Villighet til å prioritere høyere pensjon på bekostning av lønn Ønsket pensjonsalder Kapittel 5 Oppsummering Litteratur Vedlegg 1 Spørreskjema til bedriftsundersøkelsen OPINION AS Vedlegg 2 Nærmere om utvalget, frafall og veieprosedyrer Vedlegg 3 OPINION AS Vedlegg 4 Nærmere om holdningsundersøkelsen

6 4

7 Forord Sosiale trygghetsordninger opprettet på den enkelte arbeidsplassen utgjør et viktig supplement til det offentlige velferdstilbudet for store grupper av lønnstakere. Hensikten med denne rapporten er å utdype og oppdatere den allerede eksisterende kunnskapen om den arbeidsmarkedsbaserte velferden med særlig vekt på tjenestepensjon. Fafo har tidligere dokumentert hvordan tjenestepensjonsordningene økte i utbredelse på 70- og 80-tallet og hvordan deltakelsen i slike ordninger var skjevt fordelt blant lønnstakerne. Spørsmålet er om disse tendensene har blitt forsterket de siste årene, blant annet som følge av de innstrammingene i Folketrygdens tilleggspensjonssystem som trådte i kraft fra Rapporten analyserer den tilgjengelige statistikken for tjenestepensjonsordningene i offentlig og privat sektor og den presenterer materiale fra to ferske intervju-undersøkelser: en rettet mot et representativt utvalg av private bedrifter og en rettet mot et utvalg av lønnstakere. Prosjektet er finansiert av Landsorganisasjonen i Norge og Samvirke Forsikring. I prosjektarbeidet har vi hatt stor glede av prosjektets referansegrupper, som har bestått av Øyvind T. Hansen, Magne Nedregård, Stein Reegård og Karl Seip fra LO samt Sivert Bjørndalsæter, Geir Gustavsen, Hilde Wærnes Jensen og Erik Roth Nielsen fra Samvirke Forsikring. En takk til denne gruppa for innspill og diskusjoner. Vi takker også Fafos publikasjonsavdeling for sin innsats med å ferdigstille rapporten for trykking. Oslo, november 1996 Tone Fløtten Axel West Pedersen 5

8

9 Kapittel 1 Innledning Folketrygden er ikke enerådende når det gjelder å tilby sosiale trygghetsgoder til lønnstakerne. Velferdsordninger som er etablert på den enkelte arbeidsplassen eller i en bestemt del av arbeidsmarkedet, utgjør en stor og økende del av det totale velferdstilbudet i Norge (Hippe og Pedersen 1992). På og begynnelsen av 1990-tallet ble det gjennomført studier som viste at omfanget av arbeidsmarkedsbaserte velferdsgoder var i vekst her i landet (Hippe og Pedersen 1992, Hippe og Nergaard 1995), og det ble påvist at disse velferdsgodene var meget skjevt fordelt i befolkningen. Tjenestepensjonsordningene som finnes i offentlig og privat sektor, er det klart viktigste av disse sosiale trygghetsgodene, og både deres utbredelse blant lønnstakerne og deres økonomiske betydning økte på 80-tallet, på tross av den fortsatte utbyggingen av folketrygdens tilleggspensjoner. I 1992 ble det for første gang siden etableringen av folketrygden i 1967 strammet betydelig inn i folketrygdens tilleggspensjonssystem, noe som antakelig har gitt enda større spillerom for tjenestepensjonsordninger, og gjort medlemskap i en slik ordning enda viktigere for det framtidige inntektsnivået som pensjonist. I forbindelse med regjeringens velferdsmelding (St.meld. nr ), ble spørsmålet om arbeidsdelingen mellom offentlig og privat velferd satt på dagsordenen. Meldingen slår fast at folketrygden er og fortsatt skal være hovedpillaren i velferdssystemet vårt. Samtidig vies tjenestepensjonsordninger mye plass i velferdsdebatten. Sentrale spørsmål har for eksempel vært om tjenestepensjonsordninger fortsatt skal favoriseres i skattereglene, om regelverket skal endres slik at offentlige og private tjenestepensjonsordninger blir mer like hverandre, om man skal gå over til nye former for finansiering av ordningene (fra ytelsesbaserte til innskuddsbaserte ordninger), og hvordan tjenestepensjonsordninger kan utformes slik at de ivaretar målsettingene i arbeidslinja. På bakgrunn av den interessen som legges for dagen når det gjelder de arbeidsmarkedsbaserte velferdsordningene, er det grunn til å se nærmere på hvordan dette markedet har utviklet seg på 1990-tallet. Det er tema for denne rapporten. 7

10 Vi ser nærmere på noen av de velferdsordningene som tilbys i norsk arbeidsliv, med særlig vekt på tjenestepensjonsordningene. Rapporten reiser fire hovedspørsmål: Har deri veksten i arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordninger som ble registrert på 1980-tallet holdt seg - eller har den flatet ut? Hvilke velferdsordninger tilbys arbeidstakerne gjennom ansettelsesforholdet, og hvordan er ordningene utformet? Hva kjennetegner utbredelsen av tjenestepensjoner blant norske arbeidstakere, og hvilke grupper av arbeidstakere har tilgang til slike pensjonsordninger? Hva kjennetegner arbeidstakernes holdninger til tjenestepensjonsordninger, og i hvilken grad etterspør norske arbeidstakere pensjonsytelser i tillegg til folketrygden? Vi prøver så langt det er mulig kartlegge LO-medlemmenes situasjon i forhold til utbredelsen og fordelingen av pensjonsordninger og andre trygghetsgoder som tar sikte på å erstatte eller supplere ytelsene fra folketrygden. Begrepsavklaring Det finnes ikke ett enkelt begrep for å omtale den formen for velferdsordninger vi skal studere i denne rapporten. Vi har allerede brukt flere ulike uttrykk som «arbeidsmarkedsbasert velferd», «trygghetsgoder» og «tjenestepensjon» for å benevne temaet for rapporten. Uten at vi skal gå inn på en detaljert begrepsdiskusjon, vil vi presisere at det som gjøres til gjenstand fo r denne undersøkelsen, ikke er de obligatoriske velferdsordningene som omfatter hele befolkningen eller alle lønnstakere (så som folketrygdpensjoner). Vi konsentrerer oss om de tilleggsordningene i arbeidsmarkedet som er knyttet til den enkeltes rolle som ansatt hos en bestemt arbeidsgiver eller i en bestemt del av arbeidsmarkedet. Disse ordningene kan enten være et frivillig tilbud fra arbeidsgiver, eller de kan være regulert gjennom avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. De arbeidsmarkedsbaserte ordningene er en del av den totale avlønningen, de er knyttet til arbeidskontrakten, og de supplerer (eller erstatter) offentlig sosialpolitikk. Datagrunnlag For å kunne beskrive omfanget og fordelingen av pensjonsordninger og andre tilleggsordninger i arbeidsmarkedet, har vi behov for data både på bedrifts- og på individnivå. Data på bedriftsnivå er nødvendig for å innhente opplysninger om 8

11 hvordan de enkelte velferdsordningene er utformet. Dette er opplysninger den enkelte arbeidstakeren sjelden kan gi selv. På den annen side er data på individnivå nødvendig for å avdekke omfanget og fordelingen av tilleggsordninger blant norske arbeidstakere. Analysene og drøftingene i rapporten er i hovedsak basert på data fra to undersøkelser gjennomført av Opinion NS i forbindelse med dette prosjektet. For det første ble det i mai 1996 gjennomført en undersøkelse i 600 norske bedrifter, der bedriftsleder eller personalleder ble stilt en rekke spørsmål fo r å avdekke bedriftens tilbud av arbeidsmarkedsbaserte velferdsordninger. For det andre ble det på Opinions omnibusundersøkelse i juni 1996 stilt en del spørsmål for å avdekke norske arbeidstakeres holdninger til økonomisk sikkerhet generelt og tjenestepensjonsordninger spesielt. I tillegg vil data fra denne omnibusundersøkelsen bli brukt til å danne et bilde av hvordan tjenestepensjonsordninger og private pensjonsforsikringer er fordelt i den yrkesaktive befolkningen. Nærmere beskrivelse av datamaterialet samt spørreskjemaene ligger som vedlegg til rapporten. Som en bakgrunn for analysene av datamaterialet har vi også brukt opplysninger fra forsikringsselskaper og pensjonskasser for å vise omfanget av og utviklingen i tjenestepensjonsordninger. Gangen i rapporten I kapittel 2 gir vi en kort beskrivelse av velferdsordninger i arbeidsmarkedet, med spesiell vekt på tjenestepensjonsordninger. Vi går kort gjennom utformingen av ordningene, og diskuterer utviklingen i deres utbredelse og økonomiske betydning fra begynnelsen av 70-tallet og fram til i dag. Videre drøfter vi utviklingen i rammebetingelsene for tjenestepensjonsordninger, samt de viktigste endringene som ble foreslått i velferdsmeldingen på dette området. Endelig viser vi på ulike måter hvilken verdi tjenestepensjonsordninger har for de ansatte som er medlemmer av en slik ordning. I kapittel 3 presenteres resultatene fra bedriftsundersøkelsen, som tar sikte på å kartlegge utbredelsen og utformingen av sentrale velferdsgoder blant bedrifter i det private arbeidsmarkedet. Hovedvekten legges på å kartlegge variasjon i tjenestepensjonsordningenes utbredelse og kvalitet i ulike deler av det private arbeidsmarkedet. Et viktig spørsmål som har oppstått i forbindelse med innstrammingene i folketrygdens tilleggspensjonssystem i 1992, er i hvilken utstrekning private arbeidsgivere har valgt å tilpasse eventuelle tjenestepensjonsordninger slik at innstrammingene i folketrygden blir helt eller delvis kompensert for de ansatte. Kapittel 4 er viet individundersøkelsen. Vi gir først et bilde av hvordan tjenestepensjoner og private pensjonsforsikringer er fordelt i den yrkesaktive befolkningen, før vi går over til å diskutere i hvilken grad folk er fornøyde med den økonomiske 9

12 sikkerheten folketrygd og tjenestepensjonsordninger gir. Vi ser også nærmere på hvordan folk vurderer sin egen økonomiske sikkerhet i forhold til hvordan de tror andre er sikret, og vi drøfter deres ønsker i forbindelse med egen pensjonsalder. I siste kapittel oppsummerer vi de viktigste funnene i undersøkelsene. 10

13 Kapittel 2 Tjenestepensjoner: utvikling og rammebetingelser 2.1 Forholdet mellom folketrygd og tjenestepensjon Dagens norske pensjonssystem har som kj ent flere pillarer. For det første mottar alle borgere en minstepensjon fra staten, uavhengig av innsats i yrkeslivet. For det andre har personer som har vært yrkesaktive, rett til en offentlig tilleggspensjon som står i et gitt forhold til tidligere innsats og inntekt. For det tredje tilbyr mange arbeidsgivere medlemskap i en kollektiv pensjonsordning gjennom arbeidskontrakten, og for det fjerde har folk mulighet til selv å kjøpe individuelle pensjonsforsikringer. Tjenestepensjonsordninger som bare omfatter ansatte hos en bestemt arbeidsgiver - for eksempel staten eller en privat bedrift - har en lang historie i Norge. Statens Pensjonskasse ble etablert i 1917, og samme år ble det opprettet et privat forsikringsselskap som tilbød kollektive forsikringsordninger til private bedrifter som ønsket å sikre sine betrodde medarbeidere (funksjonærer) en løpende pensjon i alderdommen. Utbyggingen av det offentlige alderspensjonssystemet i Norge, som for alvor begynte med innføringen av alderstrygden i 1936, og som (foreløpig) kulminerte med etableringen av folketrygden i 1967, har bidratt til å endre tjenestepensjonsordningenes rolle i det samlede pensjonsystemet. I dag fungerer tjenestepensjonsordningene og individuell pensjonforsiking primært som et supplement til folketrygdens grunn- og tilleggspensjoner - men vel å merke et supplement som øker i betydning både for den enkelte og som et ledd i det samlede pensjonssystemet. Da folketrygdens tilleggspensjonssystem ble innført i 1967, var det en utbredt forventning om at pensjonsordninger for bestemte grupper av lønnstakere gradvis ville miste sin betydning, ganske enkelt fordi det nye folketrygdsystemet var utformet med henblikk på å gi alle lønnstakere en alderspensjon som var tilnærmet på høyde med nivået i de eksisterende tjenestepensjonsordningene. Man antok derfor at tjenestepensjonsordningene langt på vei ville bli overflødige, når det nye generelle tilleggspensjonssystemet var fullt utbygd. Slik gikk det imidlertid ikke. Tjenestepensjonsordningene for ansatte i offentlig og privat sektor fortsetter å utgjøre et vesentlig element i det samlede norske pensjonssystemet, og medlemskap i en slik ordning vil ofte ha stor betydning for inntektsnivået i alderdommen. 11

14 Før vi går over til å presentere noen hovedtall for utviklingen i tjenestepensjonsordninger og i individuelle pensjonsforsikringer de siste tiårene, skal vi kort gjøre rede for viktige hovedtrekk ved dagens tjenestepensjonsordninger i henholdsvis offentlig og privat sektor. Hva er tjenestepensjon? I offentlig sektor er det tilnærmet hundre prosent dekning av tjenestepensjonsordninger. Statsansatte samt ansatte i skoleverket er omfattet av Statens Pensjonskasse, mens kommunalt ansatte er forsikret enten i Kommunal Landspensjonskasse (KLP) eller - for enkelte kommuner og fylkeskommuner - i såkalt frittstående kommunale pensjonskasser. Det er bare en del deltidsansatte (mindre enn 14 timer ukentlig arbeidstid i staten) samt helt nyansatte / vikarer som er holdt utenfor. Tjenestepensjonsordningene for offentlig ansatte er stort sett like med hensyn til beregningen av pensjonsytelsene og vilkårene for de forsikrede lønnstakerne. Den viktigste fo rskjellen innad i offentlig sektor har å gjøre med finansieringsformen: Utbetalingene fra Statens Pensjonskasse finansieres løpende over statsbudsjettet, mens de kommunale pensjonsordningene er fo ndsbaserte, slik at det hvert år innbetales midler på vegne av de ansatte til dekning av de framtidige pensjonsforpliktelsene. Både Statens Pensjonskasse og de kommunale ordningene sikter mot å gi medlemmene en samlet alderspensjon på 66 prosent av sluttlønnen etter minimum 30 års opptjeningstid.! Utbetalingene fra Statens Pensjonskasse og fra de kommunale tjenestepensjonsordningene er samordnet med ytelsene fra folketrygden, slik at tjenestepensjonsordningene fyller opp gapet mellom det den ansatte har krav på fra folketrygden, og målsettingen om 66 prosent dekning i forhold til sluttlønnen. De offentlige tjenestepensjonsordningene opererer med et såkalt «knekkpunkt», slik at inntekter som er mer enn åtte ganger høyere enn folketrygdens grunnbeløp (G), bare teller med en tredjedel i pensjonsgrunnlaget. Inntekter over 12 G teller ikke med i pensjonsgrunnlaget i det hele tatt, slik tilfellet også er i folketrygdens tilleggspensjonsystem (se fo r øvrig figur 2.5 senere i dette kapitlet). I tillegg til alderspensjon yter de offentlige tjenestepensjonsordningene uføre- og etterlattepensjon. Samordningen mellom de offentlig ansattes tj enestepensjonsordninger og folketrygden skjer etter et såkalt brutto-prinsipp. Det innebærer at eventuelle endringer i folketrygdens pensjonssystem ikke får direkte konsekvenser fo r medlemmene i de statlige og kommunale tjenestepensjonsordningene. Målsettingen om en samlet pensjon på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget gjelder uansett hva som måtte skje med folketrygdens ytelser. 1 Enkelte frittstående kommunale pensjonskasser sikter mot en høyere samlet pensjonsproe sent. 12

15 I privat sektor er det opp til den enkelte bedriften å opprette og utforme en eventuell pensjonsordning. Som vi skal se i kapittel 3, varierer utbredelsen av tjenestepensjonsordninger mellom ulike deler av det private arbeidsmarkedet. For at bedriften og de ansatte skal få skattefradrag for premieinnbetalinger til en tjenestepensjonsordning, må imidlertid ordningen tilfredsstille et sett av regler fastsatt med hjemmel i skatteloven. Dagens regler for private tjenestepensjonsordninger har vært i kraft siden 1968, og de setter på en rekke områder strenge krav til utformingen av slike ordninger. En privat tjenestepensjonsordning (TPES-ordning) skal for eksempel være fullt ut fondsbasert, og den kan enten ta form av en kollektiv pensjonsforsikring tegnet hos et livsforsikringsselskap, eller aven selvstendig pensjonskasse opprettet av bedriften. Som hovedregel skal ordningen omfatte alle ansatte på bedriften, og pensjonsprosenten (inklusive pensjon fra folketrygden) må ikke være høyere for høytlønnede enn for lavtlønnede (<<proporsjonalitetsprinsippet»). Det er ikke anledning til å gi kompensasjon for inntekter utover 12 G, og alderpensjon kan bare ytes fra fylte 67 år.2 Nesten alle private tjenestepensjonsordninger er samordnet med folketrygden, og det vanligste er å ta sikte på en samlet pensjonsprosent inklusive folketrygden, slik det også skjer i de offentlige tjenestepensjonsordningene.3 Størrelsen på denne pensjonsprosenten varierer imidlertid fra ordning til ordning, fra 60 prosent eller mindre i de mest beskjedne ordningene til 70 prosent eller mer i andre. Dagens regelverk legger ikke noen begrensninger på prosentsatsen - verken oppover eller nedover. Som vi skal se i avsnitt 2.3 nedenfor, innebærer samordningen at tjenestepensjonsordningene kompenserer for den «lavtlønnsprofilen» som er innebygd i folketrygdens pensjonssystem. Medlemskap i en tjenestepensjonsordning blir på denne måten - relativt sett - mer verdifull jo høyere lønn man har. Denne effekten er sterkere i de private tjenestepensjonsordningene enn i de offentlige, ettersom de aller fleste private ordningene sikter mot å gi samme pensjonsprosent for inntekter helt opp til 12 G, uten noe «knekkpunkt» underveis. I motsetning til tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor skjer samordningen på forhånd, med utgangspunkt i beregninger av en forventet framtidig folketrygdpensjon (såkalt netto-samordning). De private tjenestepensjonsordninger har dermed ikke innebygd noen automatisk kompensasjon, hvis det skulle vise seg 2 Det kan gis dispensasjon fra aldersgrensen på 67 år for særlig utsatte yrkesgrupper. Dette er likevel meget sjeldent i privat sektor. 3 Samordningen kan også skje på en annen måte. Man kan for eksempel lage en ordning som gir en viss - for eksempel ti prosent - kompensasjon for den delen av inntekten som overstiger tre fjerdedeler av fol ketrygdens grunnbeløp. Også en slik ordning vil i noen utstrekning kompensere for den <davtlønnsprofilen» som er innebygd i folketrygden. 13

16 at ytelsene fra folketrygden blir større eller mindre enn forventet på grunn av forbedringer eller innstramminger i dens pensjonssystem. Som et alternativ eller supplement til medlemskap i en tjenestepensjonsordning, er det mulig å tegne individuelle pensjonsforsikringer (EPES), der både innbetalt premie og avkastningen er skattefri fram til utbetalingstidspunktet. Også denne ordningen ble fastlagt i sin nåværende form i forbindelse med at folketrygden ble innført i Utviklingen i pensjonsutbetalinger og premier Om det norske pensjonssystemet var et blandingssystem da folketrygdens tilleggspensjonsystem ble etablert i 1967, så er det fortsatt et blandingssystem på midten av 90-tallet.Figur 2.1 viser utviklingen i de samlede utbetalingene fra offentlige og private tjenestepensjonsordninger og fra individuell pensjonsforsikring i perioden fra 1970 til De samlede «private» pensjonsutbetalingene er angitt i prosent av folketrygdens pensjonsutbetalinger. Figur 2.1 Pensjonsutbetalinger fra tjenestepensjonsordninger og individuell pensjonsforsikring i prosent av fol ketrygdens pensjonsutbetalinger Privat pensjon i prosent av fol ketrygdens pensjonsutgifter 25r o Tallene i denne og de følgende figurene er hentet fra en database om offentlige og private pensjoner som er bygd opp på Fafo. Databasen bygger igjen på data fra en lang rekke kilder: Rikstrygdeverket, Forsikringsforbundet, Statens Pensjonskasse, KLp, SSBs kredittmarkedsstatistikk med mere. 14

17 Folketrygden har stått for brorparten av de samlede pensjonsutbetalingene i hele denne perioden. Det var fram til midten av 80-tallet en tendens til at folketrygden økte sin dominans i det samlede pensjonssystemet, slik man kunne forvente etter utbyggingen av folketrygdens tilleggspensjonssystem. Bortsett fra et kraftig hopp i 1974 falt de «private» pensjonsutbetalingene, målt i andel av folketrygdens pensjonsutgifter, gradvis fra i underkant av 21 prosent i 1970 til en foreløpig bunn på vel 16 prosent i Utbyggingen av tilleggspensjonssystemet har imidlertid hatt en overraskende svak fortrengningseffekt Fra siste halvpart av 80-tallet har tendensen snudd, og utbetalingene av tjenestepensjon og individuelle pensjonsforsikringer har vokst betydelig raskere enn folketrygdens pensjonsutgifter. I 1994 utgjorde de «private» pensjonsutbetalingen er nær 25 prosent av folketrygdens pensjonsutgifter. Sagt på en annen måte: Folketrygdenstår i dag for om lag 80 prosent av de totale pensjonsutbetalingene, mens tjenestepensjon og privat forsikring til sammen står fo r 20 prosent. Det er velkjent at folketrygdens pensjonsutgifter har vokst raskt siden begynnelsen av 70-tallet. Realveksten i folketrygdens pensjonsutgifter fra 1970 til 1994 var på vel 300 prosent. Som det framgår av figur 2.2, er imidlertid de samlede «private» pensjonsutbetalingene blitt nesten firedoblet i denne perioden, målt i faste 1995-priser: fra fire og en halv milliard i 1970 til vel 17 milliarder i Veksten i de private pensjonsutbetalingene har vært særlig rask fra siste halvpart av 80-tallet og fram til i dag. Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor har i hele perioden Figur 2.2 Utbetalte pensjoner fra offentlige tjenestepensjonsordninger. private tjenestepensjonsord ninger og individuelle pensjonsforsikringer Millioner 1995-kroner Millioner kroner Individuell forsikring III Privat tjenestepensjon Offentlig tjenestepensjon 18000,-----, o

18 stått for brorparten av pensjonsutbetalingene utenom folketrygden. I 1994 var de samlede utbetalingene fra Statens Pensjonskasse og de kommunale pensjons ordningene på vel ti milliarder 1995-kroner. Til sammenligning utgjorde utbetalingene fra private tjenestepensjonsordninger og fra helt individuelle pensjonsforsikringer henholdsvis fem og vel to milliarder kroner i 1994, men utbetalingene fra disse ordningene vokser meget raskt. Utbetalingene fra private tjenestepensjonsordllinger har blitt seksdoblet og utbetalingene fra individuelle pensjonsforsikringer tidoblet i perioden siden 1970, målt i faste priser. Størrelsen og sammensetningen av de private pensjonsutbetalingene til den nåværende pensjonistgenerasjonen, avspeiler i stor utstrekning historiske fo rhold: ptviklingen i sysselsettingen i stat og kommune på 70- og SO-tallet, samt utbredelsen av private tjenestepensjonsordninger i de foregående tiårene For å få et innblikk i den aktuelle betyd.o.ingen av private pensjonsordninger for dagens yrkesaktive, er det mer relevant åse på utviklingen i premieinnbetalingene. Figur 2.3 viser utviklingen i de samlede premieinnbetalingene til fondsbaserte tjenestepensjonsordninger og til individuelle pensjonsforsikringer. Tallene for tjenestepensjonsordninger omfatter ordningene i privat sektor (kollektiv pensjonsforsikring og private pensjonskasser) og i kommunal sektor (KLP og frittstående kommunale pensjonskasser). Statens Pensjonskasse er derimot ikke inkludert, fordi denne, som tidligere nevnt, ikke er fondsbasert. Figur 2.3 Totale premieinnbetalinger til fondsbaserte pensjonsordninger utenom folketrygden Millioner 1995-kroner Millioner 1995 kroner Tjenestepensjon 11/1 Individuell pensjonforsikring 25000,..----, o

19 De totale årlige premieinnbetalingene til fondsbaserte private pensjonsordninger har økt fra vel fire milliarder 1995-kroner i 1970 til vel 20 milliarder i Premieinnbetalingene til kommunale og private tjenestepensjonsordninger har i seg selv økt fra tre og en halv til nesten 16 milliarder i Veksten har vært særlig sterk i femårsperioden fra 1990 til 1994, da premieinnbetalingene til fondsbaserte tjenestepensjonsordninger økte med ikke mindre enn 70 prosent. Dette er bemerkelsesverdig, særlig fordi andelen sysselsatte lønnstakere som er omfattet av slike ordninger, ikke ser ut til å ha vokst noe særlig i denne perioden. Medlemsutviklingen i offentlige og private tjenestepensjonsordn inger En hovedgrunn tilveksten i pensjonsutbetalinger fra og premieinnbetalinger til private pensjonsordninger siden begynnelsen av 70-tallet, er en sterk økning i andelen av de sysselsatte som er medlem av en tjenestepensjonsordning. I 1970 var bare en tredjedel av lønnstakerne med i en tjenestepensjonsordning, mens tallet på aktive medlemmer i offentlige og private tjenestepensjonsordninger i dag tilsvarer omtrent to tredjedeler av det totale antallet sysselsatte lønnstakere i Norge. Som det framgår av figur 2.4, var det særlig medlemstallet i offentlige tjenestepensjonsordninger som økte på 70-tallet, mens det på 80-tallet var en betydelig vekst i medlemstallet i private tjenestepensjonsordninger. Medlemsutviklingen i de offentlige tjenestepensjonsordningene er lettest å forklare. Den avspeiler rett og slett sysselsettingsveksten i offentlig sektor som var spesielt sterk på 70-tallet, og som har fortsatt på et lavere nivå på store deler av 80- tallet og første halvpart av 90-tallet. Også i privat sektor har det vært en betydelig vekst i utbredelsen av tjenestepensjonsorpninger opprettet på initiativ av den enkelte bedriften/arbeidsgiveren. Det totale antallet aktive medlemmer i kollektiv forsikring (ekskl. KLP) og i private pensjonskasser, økte fra vel i 1980 til nærmere ved inngangen til 90-tallet. Det er nok en del av denne veksten i privat sektor som kan tilskrives endringer i næringsstrukturen: Næringer og yrker med en lang tradisjon for tjenestepensjonsordninger, økte sin andel av den totale sysselsettingen i privat sektor på 80-tallet. Men det er neppe hele forklaringen. Tjenestepensjonsordninger ble mer vanlig i deler av det private arbeidsmarkedet som tidligere ikke hadde hatt full dekning av slike ordninger - særlig under høykonjunkturen midt på 80-tallet (Hippe og Pedersen 1992). I dag er i overkant av 40 prosent av lønnstakerne i privat sektor aktive medlemmer av en tjenestepensjonsordning. Hvis man ser bort fra grupper med en veldig løs tilknytning til arbeidsmarkedet, ogkonsentrerer målingen om fast ansatte i privat sektor, så kryper antakelig dekningsgraden godt over 50 prosent. 17

20 Det er verdt å merke seg at medlemsveksten har stagnert i første halvpart av 90- årene. De absolutte medlemstallene har vært noenlunde konstante siden 1990, mens de siste årenes økning i tallet på sysselsatte lønnstakere har vært ledsaget av et visst fall i dekningsgraden med hensyn til tjenestepensjon. Faktisk har tallet på aktive medlemmer i private tjenestepensjonsordninger gått litt ned siden Det kan altså se ut til at de nye arbeidsplassene som har blitt skapt i privat sektor de siste årene, har hatt en fo rholdsvis lav pensjonsdekning. Det er mulig at dette bildet vil endres om den nåværende høykonjunkturen stabiliserer seg og forsterkes, men det er ikke umiddelbart noe som tyder på at tjenestepensjonsordninger kommer til å bli vesentlig mer utbredt i årene som kommer. Det er interessant å registrere at de samlede premieinnbetalingene til private tjenestepensjonsordninger har økt meget raskt på 90-tallet, mens medlemstallet altså har stagnert og vist en svakt vikende tendens. Dette skulle tilsi at premieinnbetalingene per aktivt medlem har vokst meget kraftig. Hvis man deler de årlige premieinnbetalingene til private tjenestepensjonsordninger på antallet aktive medlemmer som er registrert ved utgangen av året, så blir resultatet en gjennnomsnittlig premieinnbetaling per aktivt medlem på vel tolv tusen kroner i året i Denne gjennomsnittspremien hadde økt til vel kroner i 1994 (faste 1995-priser). Kostnadene per aktiv! medlem i private tjenestepensjonsordninger ser altså ut til å ha økt med velso prosent over de siste fem årene. Vi skal komme tilbake til mulige forklaringer på dette fenomenet. Figur 2.4 Antall medlemmer i offentlige og private tjenestepensjonsordninger i prosent av totalt a nta II sysselsatte lønnstakere Prosent av sysselsatte lønstakere 100 Uten pensjonsordning. Offentlig sektor III Privat sektor O 18

21 2.2 Endringer i rammebetingelsene Det er vanskelig å si noe sikkert om hva som har forårsaket den sterke veksten i pensjonsordninger utenom folketrygden de siste tiårene. Arsaksbildet er svært sammensatt. En viktig faktor er antakelig at folketrygden ikke har blitt fullt så generøs som man forestilte seg ved etableringen i Samtidig er det grunn til å anta at folk har fått større forventninger til inntektsnivået som pensjonist. Som vi skal se i kapittel 4, mener et stort flertall av de yrkesaktive at det er behov for å supplere pensjonsytelsene fra folketrygden. Endelig spiller selvsagt skattereglene en stor rolle. Det er flere grunner til at folketrygden har blitt mindre generøs enn det var lagt opp til da ordningen ble etablert på slutten av 60-tallet. For det første har grunnbeløpet blitt underregulert i forhold til den alminnelige lønnsutviklingen de siste 25 årene. Dette innebærer at kompensasjonsnivået for lønnstakerne gradvis minker i forhold til den opprinnelige målsettingen (se Hippe og Pedersen, 199 1). For det andre er det et viktig, men mindre omtalt moment at det etterhvert har blitt vanlig med to inntekter - mot tidligere en -i familien. Poenget er at folketrygden relativt sett gir vesentlig dårligere uttelling for den moderne familien, som baserer seg på at begge ektefeller er yrkesaktive, enn for den tradisjonelle en-inntektsfamilien, der den yrkespassive hustruen mottar en egen inntekt for første gang ved oppnådd pensjonsalder i form av folketrygdens minstepensjon. For det tredje ble det som kjent strammet betydelig inn på folketrygdens tilleggspensjonssystem fra og med Pensjonsprosenten ble senket fra 45 til 42 prosent, og inntekter over 6 G teller nå bare med en tredjedel i pensjonsgrunnlaget, mens grensen (<<skråtaket» eller «knekkpunktet») tidligere gikk ved S G. Virkningene av disse innstrammingene for en gift pensjonist med full opptjeningstid i folketrygden, er vist i figur 2.5 senere i dette kapitlet. Den seneste innstrammingen i folketrygdens pensjonssystem kan naturlig nok ikke forklare hvorfor tjenestepensjonsordninger vant terreng på 70- og SO-tallet. På den annen side var det på hele SO-tallet - fra nedsettelsen av det såkalte Trygdefinansieringsutvalget i 19S2 - en kontinuerlig debatt om nødvendigheten av å begrense den framtidige utgiftsveksten i folketrygden og beskjære (tilleggs) pensjonssystemet. Innstrammingene i folketrygdens tilleggspensjonssystem fra 1992 kan imidlertid bidra til å forklare en del av den veksten i premieinnbetalingene til fondsbaserte tjenestepensjonsordninger som har funnet sted de siste årene. Som vi skal se i kapittel 3, er en betydelig del av de eksisterende tjenestepensjonsordningene i privat sektor tilpasset slik at de gir full kompensasjon for innstrammingene i folketrygden. Dette bidrar selvsagt til å drive kostnadene i været. 19

22 Når det gjelder den skattemessige stimuleringen av tjenestepensjonsordninger og helt individuelle pensjonsforsikringer, så har rammebetingelsene vært nokså stabile siden Graden av skattestimulering har likevel blitt svekket på flere punkter i løpet av de siste ti årene. På slutten av 80-tallet ble det innført arbeidsgiveravgift på arbeidsgivers premie til en privat tjenestepensjonsordning, og den generelle skattereformen innebar at deltakelse i individuell pensjonsforsikring ble noe svakere stimulert enn tidligere. I forbindelse med Velferdsmeldingen har regjeringen gått gjennom rammebetingelsene for privat pensjonssparing, og foreslått en rekke endringer i det eksisterende regelverket. Hovedbudskapet er likevel at de offentlig ansattes tjenestepensjonsordninger og den skattemessige stimuleringen av privat pensjonssparing skal opprettholdes, et standpunkt som også har bred tilslutning i Stortinget. Velferdsmeldingen drøftet en lang rekke tilpasninger av regelverket for private tjenestepensjonsordninger: Overgang til direkte lovregulering. Regjeringen foreslår at dagens ordning med indirekte regulering via skattereglene erstattes med en egen lov for private tjenestepensjonsordninger. Dette forslaget fikk bred tilslutning i Stortinget, og det er nå nedsatt et utvalg som skal utforme et konkret forslag til lov om private tjenestepensjonsordninger. Pensjonsrett fra 67 år skal ikke lenger aksepteres som oppsigelsesgrunn. Gjeldende rettspraksis gjør det i dag mulig for en bedrift med pensjonsordning å si opp sine medarbeidere når de fyller 67 år, med henvisning til at de er sikret alderspensjon fra denne alderen. Regjeringen forslår at rettstilstanden endres med en lovbestemmelse som presiserer arbeidsmiljølovens hovedregel om at alder ikke er saklig oppsigelsesgrunn fø r fylte 70 år. Krav om lengre opptjeningstid. Regjeringen foreslår at kravet til minste opptjeningstid i private tjenestepensjonsordninger utvides fra 30 til 40 år. Det ble fra flere hold i Stortingets sosialkomite påpekt at dette innebærer forskjellsbehandling i forhold til de offentlig ansattes tjenestepensjonsordninger, der opptjeningstiden er 30 år. Et flertall i Sosialkomiteen bad derfor Regjeringen om å utrede en økning i opptjeningstiden fra 30 til 35 år i både offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Krav om lineær opptjening. Dagens system for beregning av premier i private tjenestepensjonsordninger innebærer at premiebelastningen øker meget sterkt fram mot pensjonsalderen - særlig i perioder med sterk nominell lønnsvekst. I det nye forslaget til lov for private tjenestepensjonsordninger vil det bli stilt krav om lineær opptjening, slik at premiebelastningen blir mer jevnt fo rdelt over yrkeskarrieren. 20

23 Inkludering av midlertidig ansatte/deltidsansatte. Det foreslås å skjerpe kravene til å inkludere deltidsansatte i bedriftens pensjonsordning. En slik endring vil først og framst ha betydning ved en eventuell overgang til en lavere deltidsprosent / fulltidsstilling, der den ansatte vil kunne dra nytte av oppnådd ansiennitet i pensjonsordningen. Opptjening under ulønnede permisjoner. I 1992 ble det innført en ordning i folketrygden for tildeling av opptjeningstid og pensjonspoeng for personer som er utenfor arbeidsmarkedet i forbindelse med omsorgsoppgaver overfor barn og pleietrengende. I de offentlig ansattes tjenestepensjonsordninger finnes det visse muligheter for å medregne opptjeningstid i fo rbindelse med ulønnede permisjoner. Regjeringen foreslår at det skal stilles krav om opptjening under ulønnede permisjoner i private tjenestepensjonsordninger. Åpning for innskuddsdefinerte ordninger. Det såkalte Hylland-utvalget (NOU 1994:2) foreslo i 1994 at det skulle åpnes for skattestimulering av såkalte innskuddsdefinerte pensjonsordninger, som hittil ikke har vært omfattet av reglene for private tjenestepensjonsordninger. Regjeringen gikk imot å innføre en slik mulighet i Velferdsmeldingen, men fikk ikke medhold på dette punktet under Stortingets behandling av meldingen. I det kommende forslaget til lov om private tjenestepensjonsordninger vil det bli åpnet fo r etablering av innskuddsdefinerte tjenestepensjonsordninger. Innføring av «knekkpunkt»/begrensninger i pensjonsprosentene. I dagens regelverk finnes det ingen begrensninger for størrelsen på den samlede pensjonsprosenten i private tjenestepensjonsordninger, og «proporsjonalitetsprinsippet» betyr at tjenestepensjons-ordningene fru- anledning til å motvirke omfordelingsprofilen i folketrygden. Regjeringen foreslår her at det innføres visse begrensninger på det samlede kompensasjonsnivået: 90 prosent for inntekter mellom 6 og 9 G, og 60 prosent mellom 9 og 12 G. Det er dermed snakk om å innføre et knekkpunkt av en annen type enn det som finnes i folketrygden og i de offentlige tjenestepensjonsordningene. En privat 60-prosentsordning vil etter dette forslaget kunne vedvare uendret, med den samme ugunstige fordelingsprofilen vis-a-vis ansatte på lavere lønnsnivåer. De endringene i rammebetingelsene for tjenestepensjonsordninger som det er lagt opp til etter Stortingets behandling av Velferdsmeldingen, vil på en del områder bidra til å styrke rettighetene til de lønnstakerne som er omfattet av slike ordninger. Derimot har de liten betydning for å løse det viktigste problemet med da g ens tjenestepensjonsrdninger, sett fra et lønnstakersynspunkt: at nær halvparten av lønnstakerne i privat sektor jobber på bedrifter der det ikke finnes noen pensjonsordning i det hele tatt. 21

24 2.3 Tjenestepensjonens betydning for arbeidstakerne Framveksten av tj enestepensjonsordninger og andre sosiale goder har medført at en stadig større andel av arbeidsgiverens utgifter utgjøres av indirekte kostnader, som kommer i tillegg til de direkte lønnskostnadene. Disse indirekte kostnadene er delvis knyttet til obligatoriske ordninger, der arbeidsgiver er pålagt å betale premie til sosialforsikringssystemet. Arbeidsgiver må for eksempel betale arbeidsgiveravgift til folketrygden, og er videre fo rpliktet til utbetalinger ved sykdom, fødsler, ferier og lignende. I tillegg til disse obligatoriske utgiftene, er det en vesentlig mengde frivillige eller avtalebaserte ordninger som øker de indirekte lønnskostnadene. Kollektive tjenestepensjoner er en slik form for frivillige eller avtalebaserte ordninger. I diskusjonen om tjenestepensjonsordningene er det ofte uklart hvordan disse ordningene skal vurderes. Skal de forstås som et lønnsgode man betaler med lavere direkte lønn, eller som et sosialpolitisk tiltak? Hva slags perspektiv man anlegger på ordningene, har betydning fo r holdningene til måten de er utformet på. Dersom de ses som et sosialpolitisk tiltak, kan man fo r eksempel mene at de er et gode som skal fordeles mest mulig likt blant arbeidstakere, ut fra et prinsipp om at alle skal ha lik tilgang til velferdsgoder. Dersom ordningene heller ses som et lønnsgode, kan det være lettere å fo rsvare at de bidrar til å reprodusere arbeidslivets inntektsforskjell inn i pensjonisttilværelsen. Fra myndighetenes side blir det understreket at tjenestepensjoner er å betrakte som et lønnsgode. I Velferdsmeldingen sier regjeringen at «tjenestepensjoner må (.. ) ses som en del av de samlede lønns- og arbeidsvilkår» (St.meld. nr , s. 231). Samtidig er det mye diskusjon om ordningenes utforming, og flere har kritisert den skj eve fordelingen av godet blant norske arbeidstakere. Vi vil ikke gå nærmere inn på diskusjonen om hvordan tjenestepensjoner skal vurderes, som indirekte lønn eller sosial ytelse. Tjenestepensjoner vil uansett ha denne dobbeltheten ved seg. Vi skal derimot ved hjelp av forskjellige figurer illustrere hva medlemskap i en tjenestepensjonsordning betyr for en arbeidstaker. Tjenstepensjonenes betydning for kompensasjonsnivået Tidligere har vi vært inne på hvordan folketrygden endret sitt regelverk i Denne endringen har hatt som konsekvens at yrkesaktive tjener opp mindre tilleggspensjon i folketrygden, og at de dermed får lavere pensjonsutbetalinger derfra. I mange tilfeller er tj enestepensjonsordningene utformet slik at de skjermer medlemmene mot de negative effektene av nedskjæringer i folketrygden. Bruttogarantien i offentlig sektor medfører at det automatisk kompenseres for nedskjæringer i folketrygden. Offentlig ansatte er garantert en pensjon på 66 prosent av pensjons- 22

25 grunnlaget, uansett hva som skjer med folketrygden. I privat sektor finnes det ikke en tilsvarende garanti. Arbeidsgiver må aktivt velge å endre bedriftens pensjonsordning slik at den tidligere bruttomålsettingen opprettholdes. Som vi skal se i neste kapittel, har mange - men langt fra alle - private bedrifter faktisk valgt å kompensere for nedskjæringene i Figur 2.5 viser kompensasjonsnivået i folketrygden etter gamle og nye regler og i tre ulike typer tjenestepensjonsordninger: Statens Pensjonskasse (SPK), en privat 66-prosentsordning der arbeidsgiver har valgt å kompensere fo r innstrammingene i folketrygden (priv66+), og en privat 66-prosentsordning der arbeidsgiver har valgt å la ordningen stå ved lag uten kompensasjon (priv66-). Figuren viser for det første at innstrammingene i folketrygden rammer på alle inntektsnivåer, men at effekten er særlig sterk for dem som har inntekter i intervallet mellom seks og åtte ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Når det gjelder de tre ulike typene av tjenestepensjonsordninger, så viser figuren for det første betydningen av «knekkpunktet» i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Kompensasjonsnivået i Statens Pensjonskasse faller med inntekter utover 8 G, mens det i de private ordningene fastholdes helt fram til 12 G (nærmere kroner i 1996). Figur 2.5 Pensjon i prosent av tidligere lønn for ulike lønnsnivåer i folketrygd og tjenestepensjonsordning, etter gammelt og nytt regelverk i folketrygden (etter 1992), og etter om tjenestepensjonsordningen kompenserer for endringer i folketrygdens regelverk eller ikke. Gift alderspensjonist med full opptjeningstid. G= kroner Pensjon i prosent av tidligere inntekt , ' l "' I l'.:t:' L:,.""I ' I I I... Priv66+ II',n'" 'IUII :1II:.1I1I 1II1.1I11... II.UIl.IIII.'" It...,.,' " "" ". ""11., 11""'I"lfQ", " ". I.... '" Pnv66- _o" -.. SPK 11""""."""", Gammel ft Ny folketrygd u Inntekt før pensjonering Tusen kroner 23

26 Spørsmålet om kompensasjon for nedskjæringene i folketrygden har stor betydning for medlemmene i en privat tjenestepensjonsordning. I en ordning med kompensasjon fastholdes målsettingen om 66 prosents kompensasjon helt opp til en årsinntekt på 12 G. I 66-prosentsordningen uten kompensasjon blir den faktiske samlede pensjonen lavere på alle inntektsnivåer. Vi ser at kompensasjonsgraden ligger under 66 prosent, og at fo rskjellen mellom de to private ordningene blir særlig markert for inntekter mellom 6 og 8 G, for så å avta igjen for inntekter mellom 8 og 12 G. Det faktum at kompensasjonsnivået i en slik ordning faktisk øker med inntekten i intervallet mellom 8 G og 12 G, innebærer strengt tatt et brudd på skattereglenes bestemmelser vedrørende «proporsjonalitetsprinsippet». Figuren viser likevel fø rst og framst at personer med medlemskap i en tjenestepensjonsordning har klar fordel av dette, i betydningen høyere lønnskompensasjon, i forhold til personer som «bare» vil motta en alderspensjon fra folketrygden. Som vi skal se i kapittel 3, er imidlertid en del tjenestepensjonsordninger i privat sektor langt mer beskjedne enn de to 66-prosentsordningene som er vist her. 60-prosentsordninger, som blant annet er forholdsvis utbredet i deler av industrien, gir nokså beskjeden uttelling for arbeidstakere med lavere og mellomstore inntekter. Dette gj elder særlig hvis man ikke i slike ordninger har valgt å kompensere fo r innstrammingene i folketrygden. Tjenestepensjonens betydning for samlet pensjon En annen måte å illustrere tjenestepensjonens betydning på, er rett og slett å se på hvor mye tjenestepensjonsrettigheter kan bety i økte pensjonsutbetalinger. I figur 2.6 har vi latt full opptjening i Statens Pensjonskasse etter nytt regelverk illustrere hva medlemskap ien tjenestepensjonsordning innebar i økte pensjonsutbetalinger. Figuren viser fo r det første at full opptjening i en tjenestepensjonsordning øker pensjonsnivået med mange tusen kroner i året. For det andre ser vi at medlemskapet i en tjenstepensjonsordning har større betydning for høytlønnede enn for lavtlønnede, både absolutt og relativt. Det vil si at en høytlønnet både får flere kroner utbetalt fra tjenestepensjonsordningen enn det en lavtlønnet får, og at tjenestepensj onen utgjør en større andel av den totale pensjonen til en høytlønnet. Årsaken til dette er at folketrygdpensjonen inneholder en grunnpensjon som er lik for alle uansett tidligere inntekt, og at tilleggspensjonssystemet i folketrygden nå opererer med et lavere «knekkpunkt» enn den statlige tjenestepensjonsordningen. I de private tj enestepensjonsordningene er denne effekten sterkere, siden disse ikke har noe knekkpunkt i det hele tatt. 24

27 Tjenestepensjon som indirekte avlønning Den tredje måten å illustrere tj enestepensjonens verdi på, er å se hva arbeidsgivers bidrag til tjenestepensjonsordningen utgjør. Dersom tjenestepensjonen betraktes som en form for indirekte avlønning, er det arbeidsgivers bidrag til pensjonsordningen som utgjør denne avlønningen. Som kjent bidrar både arbeidstaker og arbeidsgiver til tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor (arbeidstaker belastes selv for to prosent av lønna til pensjonsordningen), mens hovedregelen i privat sektor er at arbeidsgiver betaler hele pensjonspremien. Hvor stor arbeidsgivers andel er, varierer mellom de ulike ordningene. I ordninger der pensjonspremien beregnes for hvert enkelt medlem, har for eksempel sammensetningen av arbeidsstokken stor betydning for premiens størrelse. Dette er vanlig i privat sektor. I andre ordninger, som for eksempel KLp, står ikke premieinnbetalingen i et direkte forhold til arbeidsstokkens sammensetning, siden premien er basert på en gjennomsnittsbetraktning av hele forsikringskollektivet. Som en grov tommelfingerregel kan man si at den indirekte kostnaden ved åfinansiere en offentlig tjenestepensjonsordning, ofte ligger på rundt ti prosent av lønnsgrunnlaget til arbeidstakeren (inkludert både arbeidstakers og arbeidsgivers Figur 2.6 Pensjon fra folketrygd og tjenestepensjonsordning for personer med ulikt lønnsnivå. Illustrert ved pensjon for en person som har full opptjening i Statens Pensjonskasse, og beregnet etter nytt regelverk i folketrygden (etter 1992). Beregnet for Tusen kroner III Folketrygd liilii Tj enestepensjonsordning o kroner kroner kroner 5 Beregningene er utført av Statens Pensjonskasse i forbindelse med et forskningsprosjekt om tjenestepensjoner i offentlig sektor. For en nærmere beskrivelse av de offentlige tjenestepensjonene generelt, og denne typen beregninger spesielt, henvises til Fafo-rapporten "Som du slir skal du høste. Om tjenestepensjoner i offentlig sektor» (Fløtten, Gautun og Hippe 1996). 25

28 bidrag). I kommunal sektor belastes arbeidsgiver for eksempel fo r 6,4 prosent i KLPs Felles kommunal ordning, 7,9 prosent i ordningen for sykepleiere og 6,75 prosent i ordningen for leger. I tillegg til arbeidstakers bidrag på to prosent kan dette betraktes som «prisen» for en framtidig pensjon som utgjør 66 prosent av sluttlønnen, inkludert risikoforsikring ved dødsfall og uførhet samt administrasjonskostnader i ordningen. Størrelsen på premien vil imidlertid også være avhengig av forhold som hvor lenge arbeidstakeren er innmeldt i en ordning, om ordningen følger en lineær eller en ikke-lineær opptjeningsprofil, om arbeidstakeren er mann eller kvinne, og så videre. Dersom man ikke følger en lineær opptjeningsprofil, slik tilfellet er i dagens tjenestepensjonsordninger i privat sektor, vil for eksempel premien bli større jo eldre en arbeidstaker blir, særlig i perioder med en sterk nominell lønnsvekst. Likeledes er det dyrere å pensjonsforsikre en kvinne enn en mann. Igjen vil vi bruke beregninger fra Statens Pensjonskasse som illustrasjon på hva tjenestepensjonen betyr i indirekte avlønning. I tabell 2.1 viser vi hvor mye arbeidsgivers bidrag til tjenestepensjonsordningen utgjør dersom man utelukkende tar hensyn til den premien som er nødvendig for å sikre en framtidig alderspensjonsytelse på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Her er det altså ikke inkludert premiekostnader ved tjenestepensjonsordningens risikodel, eller administrasjonskostnader. Hadde disse kostnadene vært inkludert i beregningene, ville premien blitt langt høyere. Tabellen viser for det første at arbeidsgivers premie for å dekke framtidig alderspensjon, øker både absolutt og relativt med økende lønnsnivå. Dette illustrerer igjen at tjenestepensjonsordningen er «mer verdt» for høytlønnede enn for Ta bell 2.1 Arbeidsg ivers premie i prosent av pensjonsgrunnlaget og i kroner. Illustrert for en tj enestepensjonsordning med 66 prosents lønnskompensasjon, etter alder og lønn ved inntreden år 35 år (2, 1 %) (2,6%) (3,3%) (3,1 %) (3,1 %) (3,0%) (3,3%) (3,8%) (5, 1 %) (4,9%) (4,9%) (4,9%) Kilde: Statens Pensjonskasse 6 Den forsikrede er mann, og det er kun regnet med alderspensjonsytelse. Det er forutsatt fu ll opptjening i fol ketrygden, og at kun regelverket etter er anvendt. Framtidig diskonteringsrente er 6 prosent, G-regulering er 2,5 prosent,s og framtidig lønnregulering er 3 prosent. Va nlig dødelighetsta bell for individuelle pensjonsforsikringer er anvendt. Administrative kostnader er ikke inkludert. Ved kommende er i sti lling fra inntredelsesalder til pensj onsalder. 26

29 lavtlønnede. For det andre viser tabellen at det er dyrere å finansiere alderspensjonen jo eldre arbeidstakeren er når han eller hun begynner i en stilling. Hadde vi inkludert kvinner i tabellen, ville vi for det tredje ha sett at det er dyrere å finansiere den framtidige alderspensjonen til en kvinne enn til en mann, dette på grunn av at kvinner har høyere forventet levealder enn menn (jf Fløtten med flere 1996). 27