Verkstedet et sted å være. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm.

Transkript

1 Verkstedet et sted å være. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm. Fra tidenes morgen. Fra tidenes morgen har verkstedet hatt en viktig plass i menneskets utvikling. En vandring gjennom museenes samlinger gir raskt et inntrykk av hva mennesker fra tidligere tider har maktet å fremstille av redskaper, smykker og våpen. De første stein øksene er en fryd for øyet, bronsealderens vakre smykker vitner om dyktige håndverkere. Det står respekt av jernalderens økser og sverd. Ja helt fra hule malerienes fantastiske verden går det en utvikling fra de enkleste kulturelle uttrykksformer, til vår egen tids mylder av gjenstander. Inntil industrialiseringens spede begynnelse mot slutten av 1700 tallet hadde verkstedet vært håndverkerenes arbeidsplass, hvor de enerådene og selvbeviste kunne utfolde seg. Da den første Spinning Jenny og de første mekaniske vevstolene meldte sin ankomst ble tusener av vevere og spinnere med et slag arbeidsløse. Verktøyet spinne rokken, ble erstattet av spinnemaskinen, verktøyet veven ble erstattet av den mekaniske vevstolen. Verkstedet som til nå hadde vært enerådende når det gjaldt å fremstille gjenstander hadde fått en farlig konkurrent. Mange håndverkere som før hadde vært relativt selvstendige personer, ble i løpet av kort tid forvandlet til ansiktsløse industriarbeidere som knapt eide klærne på kroppen. Den gamle samfunns strukturen ble radikalt forandret, det nye industri samfunnet satt premissene for utviklingen, og verkstedet måtte langt på vei se seg utrangert som produksjons sted. På godt og vondt var industrisamfunnet på fram marsj, verkstedene måtte prøve og tilpasse seg den nye konkurrenten som best de kunne. Verkstedenes egenart og kvaliteter ble langt på vei stilt i skyggen av industrien. Maskinen og fabrikken hadde i det alt vesentlige erstattet håndverkeren og verkstedet. Arbeidsdeling. Opp delingen av arbeidet var ett av industriens fortrinn, det var mere effektivt, maskiner kunne tilpasses arbeids sekvensene. Etterhvert kunne hver maskin programmeres til å utføre selv kompliserte arbeids opprasjoner automatisk. Ur industrien hadde sin spede begynnelse i Sveits omkring 1850, i USA omtrent ti år senere. Amerikanerne tenkte 100% industri fra første dag. Urverkene skulle lages fult ferdig i fabrikkene og delene skulle være utskiftbare. USA hadde ikke lange håndverkstradisjoner med en verksted kultur å se tilbake på, de gikk direkte inn i industrisamfunnet. Det Amerikanske lommeuret ble et industri produkt fra begynnelsen. Slagordet American machine made watches er et tydelig eksempel på dette. I England og Sveits så det litt annerledes ut. Begge landene hadde gamle håndverkstradisjoner å ta vare på. Fremstillingen av ur hadde riktig nok lenge før industrialiseringen benyttet seg av arbeidsdeling. Et urverk kunne kreve opp til tretti spesialiserte håndverkere før det lå ferdig montert i urkassen. Systemet fungerte slik at hver spesialist tilførte hver sine deler, til 1

2 verket omsider var komplett og kunne samles til et komplett ur. Hver håndverker eide sitt eget verktøy og arbeidet på sitt eget verksted. Verkstedet var ofte tilknyttet boligen som kunne være et lite hus eller en hytte i en engelsk landsby hvor hele distriktet hadde urmakeri som en av sine næringsveier. En kjenner slike urmaker områder fra både London og Paris også. De engelske urmakerene satte seg i det lengste mot industrialiseringen av urproduksjonen. Engelskmennene fikk da heller aldri helt sving på masseproduksjon av ur. Sveitserene utviklet fra 1850 til 1890 årene industriell produksjon av urverk som halvfabrikata. Verkene var ikke fullkommene da de forlot fabrikkene, de trengte en dyktig urmakers fin tilpassing for å bli ferdige produkter. Delene var ikke 100% utskiftbare slik amerikanerene hadde klart helt fra industriens begynnelse. Blant annet tannhjuls inngrepene måtte fin tilpasses i urmakerenes verkseder. Velsemakinen eller The rounding up tool er et velkjent verktøy fra denne perioden, den var et helt nødvendig inventar i urmakerens verksted. I denne mellomfasen i europeisk urindustris utvikling var kundens tillit fortsatt knyttet til urmakerens verksted. Ofte fikk uret urmakerens navn på urskiven, og det med rette. Urets kvalitet var helt avhengig av at en dyktig urmaker hadde lagt siste hånd på verket. Ved en stor utstilling i Philadelphia i 1876 viste den Amerikanske urfabrikken Waltham en av sine produksjons linjer. Synet av denne ble en tanke vekker for sveitserne. Det ble med ett klart for sveitserene at produksjon av halvfabrikata var et tilbakelagt stadium i ur produksjonen. Veien frem over var 100% industrielt produserte ur med fullkomment utskiftbare deler. Parolen i Sveits ble moderniser eller forsvinn, sveitserene tok utfordringen fra USA og i årene var den Amerikanske ur produksjonen stort sett tvunget i kne av nettopp sveitserene. Urmakerne måtte etterhvert godta sin nye rolle som service arbeidere for en stadig voksende urindustri. Urmakerens navn på ur skiven måtte vike plassen for fabrikkens. Men som et tegn på to vidt forskjellige industrielle kulturer reklamerte sveitserene fortsatt stolt med Swiss handmade watches, Verksted på industriens premisser. Ved overgangen til det 20 århundret hadde industrien så si fullstendig tatt ledelsen. Verkstedet overlevet som et hale heng til fabrikken, det var blitt en reparasjons bedrift og urmakeren en reparatør. Men likevel, verkstedet overlevet som et sted å være, urmakeren var fortsatt i full aktivitet, det å bidra til et produkts varighet var en viktig oppgave i et stadig mere utviklet forbruker samfunn. Men nå ved begynnelsen av det nye årtusenet er de små selvstendige verkstedene på vei til å forsvinne helt. Arbeide for å leve. Industrien må stadig ekspandere for å overleve. Ny produkter, nye moter er et must. Moter er et påfunn for å begrense et produkts varighet, og må ikke forveksles med en stilart. Moten er 2

3 gjerne knyttet til livs stil, som er en konstruert fornemmelse av å leve livet om mann bare makter å omgi seg med de til enhver tid moteriktige produktene. En stil art springer organisk ut av en historisk epoke og gir utrykk for livsfølelsen knyttet til det kulturhistoriske tidsrommet den er oppstått i. Motene fremmer forgjengelighet. Stilartene har mere med varighet å gjøre. Industrien vil helst betrakte mennesket som et produksjonsmiddel, et nødvendig onde i en produksjonsprosess som stadig automatiseres. Større enheter tilstrebes, følgen er mere ensartede produkter og mindre mangfold. Arbeidsprosessene er oppstykket og automatisert. Arbeiderene blir svært fremmedgjorte i forhold til produktet de framstiller. Arbeidet kan virke meningsløst, fordi det er vanskelig å forstå meingen med den lille arbeids detaljen en er satt til å gjøre. Arbeidet er ofte en monoton gjentagelse av det samme om og om igjen. Likegyldighet og stress blir ofte en følge av slikt arbeid. Arbeidet kan lett bli et nødvendig onde som må aksepteres for å overleve. Leve for å arbeide. Skal verkstedet bli et sted å være må håndverket definere seg bort fra industrien og forstå sine egene kvaliteter. Det må være et paradoks at industrien etterhvert utvikler de mest avanserte produksjonsmetoder for å produsere stadig dårligere varer, med arbeidere som man kontinuerlig søker å kvitte seg med, fordi menneskelig arbeidskraft er en handelsvare som etterhvert blir for dyr. Botemiddelet mot økte kostnader er automatisering og utflagging, større enheter, mindre mangfold, samt produkter med stadig kortere varighet. Skal det fortsette slik blir avfallshaugen det viktigste monumentet over industri kulturen. Et botemiddel er resirkulering som skal rettferdiggjøre et høyere forbruk av varer med stadig kortere leve tid. Resultatet må bli at vi skal kaste våre omgivelser i raskt økende tempo. Hvis menneskesynet utvikler seg i de samme banene kan vi stå overfor et skremmende senario. Da må det være lov å spørre. Går det an å leve for å arbeide, går det an å sette håndverkeren og verkstedet i sentrum for en sunn produksjon av gjenstander på en trivelig arbeidsplass? Kan industriens gledesløse strev erstattes av nyttig arbeid i tusenvis av verksteder? Hvorfor skulle ikke menneskelig kreativitet få utvikle seg i små skala produksjon, i et mangfold av verksteder hvor kreativitet og frihet står i sentrum. Hvor mennesket er selve middelet og ikke et nødvendig onde. Med andre ord må håndverkerne ta både verkstedene og håndverket tilbake og utvikle seg på egne premisser. Ta avstand fra industriens snevre økonomiske idealer og definere sitt eget stå sted ut fra et helt annet verdi grunnlag. Hvor det frie kreative mennesket er utgangspunktet for å bygge videre på gamle tradisjoner. I dag står mange håndverk i fare for å forsvinne og verkstedene blir et sted å være for stadig færre. Hvis høy lønn, kort arbeids tid og lange ferier er livets høyeste mål vil verkstedet garantert bli en skuffelse. Men i sin beste form kan det tilby et sted å være, et sted hvor skaperglede kan få fri utfoldelse og ånd og hånd kan utvikle seg i harmoniske omgivelser. I et slikt miljø kan en 3

4 fortsatt få oppleve at en generasjon kan ha noe å overlevere til den neste. Tanker som dette er langt fra nye. Gandi forfektet dem i India for å rette på skadene etter engelskmennenes nådeløse industrialisering. Viktoria tidens England hadde sine ideialister, som klart så industri samfunnets skyggesider. Filosofen og kunst kritikeren John Ruskin talte varmt for en alternativ utvikling, William Morris også. Disse to var med på å grunnlegge Arts and Craft bevegelsen som talte håndverkets og verkstedets sak. Jugend stilen, som egentlig var en bevegelse like mye som en stil art, var med sine organiske former et opprør mot den hensynsløse industrialiseringen i Viktoria tidens England. Kanskje var de utopister disse to markante skikkelsene i sin samtid. Men hvem vet, historien har en tilbøylighet til å bite seg selv i halen. Watch on demand. Skal verkstedet bestå må urmakeren og andre i utsatte fag ta håndverket tilbake. Det vil si å gå veien fra reparasjon og vedlikehold til formgivning og produksjon. Denne produksjonen må skje på håndverkets premisser. Det vil si alt fra unike enkelt eksemplarer til små serier av forholdsvis like gjenstander. Kjennemerket for en slik produksjon må være høy kvalitet med hensyn til materialer for å sikre lang holdbarhet. Formgivning med utgangspunkt i tradisjon, med mindre vekt på mote luner. Innvendingene mot en slik produksjonsform er sikkert mange. Dette blir alt for dyrt, vil man si. Tenke seg til å lage et ur for hånd. Utenkelig. Men kan en ikke litt inn i framtiden tenke seg en sammensmeltning av ny teknologi og klassisk håndverk. Er vi ikke egentlig der allerede? Books on demand, er gammelt nytt. Bøker som henvender seg til et marginalt marked ligger lagret på en CD, ved bestilling produseres boken i et eksemplar. Hvorfor ikke ur og klokker? Går det ikke an å tenke seg at en urprodusent spesialiserer seg på halvfabrikata etter urmakerenes spesifikasjoner. Så blir det opp til håndverkerene å foredle produktene videre til gjenstander med kvalitet og særpreg. Hvorfor skulle ikke urmakeren kunne lære seg et teknisk tegne program i tillegg til det klassiske håndverket? Hvorfor skulle han ikke kunne konstruere sitt eget urverk og plassere det i sin egen kassemodell med skive og visere utformet etter kundens eget ønske? Skredder sydd på bestilling. Utført i et eksemplar. Ingen har maken! Kunne ikke det være noe i en tid da originalitet er i ferd med å bli et ukjent begrep. Ville ikke dette kunne bringe skapergleden tilbake til verkstedet, og på ny kunne gi håndverket en identitet på egne premisser i et verksted hvor det er godt å være? 4

5 5