Barnevernet i et minoritetsperspektiv

Transkript

1 Kandidatnummer: 140 Kull: Eksamen: DSU06 K24 bacheloroppgave (emnekode: DSU4-F06) Gjeldende semester: Vår 2010 Dato for innlevering: Antall ord: 8119 Tittel: Barnevernet i et minoritetsperspektiv

2 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. INNLEDNING Bakgrunn og aktualitet Tema, analyseobjekt og problemstilling Oppgavens struktur METODE OG TEORI Metodisk fremgangsmåte Teoretiske perspektiver.4 3. TALLENES TALE STATISTISK BAGRUNN Innvandrerbarn i barnevernet Hva forteller tallene? ET FLERKULTURELT BARNEVERN SENTRALE BEGREPER Kultur Flerkultur Innvandrer Etnisitet Akkulturasjon, assimilering og integrering HVA SKYLDES OVERREPRESENTASJONEN? Sosioøkonomiske forhold Diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet Møtet med majoritetssamfunnet Diskrimineringens følger for individet Barnets situasjon Kultur som forklaring - den offentlige innvandringsdebatten Innvandreres overrepresentasjon i barnevernet i en bredere kontekst HVORDAN FORHOLDE SEG TIL ET FLERKULTURELT BARNEVERN? Et kultursensitivt barnevern Makt og polarisering Kulturforståelsens konsekvens AVSLUTNING REFERANSER 29 1

3 Barnevernet i et minoritetsperspektiv 1. INNLEDNING 1.1 Bakgrunn og aktualitet I løpet av min praksis på barnevernsinstitusjonen BUS-akutten, en akuttinstitusjon for ungdom med adferdsvansker, opplevde jeg at langt de fleste av ungdommene som ble plassert der hadde en annen etnisk bakgrunn enn norsk. I ettertid har jeg gjort meg noen refleksjoner omkring dette. Hvorfor er det, i hvert fall tilsynelatende, så mange barn med en annen etnisk bakgrunn enn norsk i barnevernet? Hvilke strukturelle forhold er det som fører til denne overrepresentasjonen? Og hvilke krav stiller et flerkulturelt barnevern til meg som fremtidig profesjonsutøver? Parallelt opplevde jeg et stadig fokus på innvandring og levekår blant innvandrerne i media. På nærmest daglig basis eksponeres vi for elendighetsbeskrivelser av innvandrergrupper og integreringspolitikk. Debatten preges av dem og oss, og jeg opplever en klar tendens til å koble innvandrerbefolkningens dårlige levekår til deres kulturbakgrunn. Dette gjorde meg nysgjerrig på hva det er som preger levkårene til mennesker med innvandrerbakgrunn - hvilken plass har egentlig kulturen som forklaringsmodell? Hvilke andre forhold spiller inn? 1.2 Tema, analyseobjekt og problemstilling Det overordnede temaet i oppgaven min er minoritetsperspektiver i sosialt arbeid, nærmere bestemt innen barnevernet. Jeg ønsker å finne ut av hvilke sosiokulturelle og økonomiske forhold som fører til at innvandrerbarn er overrepresentert i barnevernssaker, og hvilken rolle samspillet mellom majoritet og minoritet spiller i denne sammenheng. I tillegg ønsker jeg å rette fokus på enkeltmennesket, og individets plass i forklaringene. Med dette som utgangspunkt har jeg utledet følgende problemstiling: - Hva er årsakene til at barn og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i barnevernet? Hvilke sosiokulturelle, -økonomiske og individuelle forklaringer gjør seg gjeldende? 2

4 I tillegg ønsker jeg å se på og hvilke konsekvenser denne overrepresentasjonen får for profesjonsutøvelsen, med fokus på hvilken kulturforståelse og hvilke kunnskaper og ferdigheter dette fordrer. 1.3 Oppgavens struktur For å finne svar på problemstillingen min, vil jeg først foreta en metodisk redegjørelse, hvor jeg går gjennom fremgangsmåten jeg har tatt i bruk i denne oppgaven. Her vil jeg også gjøre kort rede for overordnede teoretiske perspektiver. Imidlertid vil jeg ikke videre skille tydelig mellom teori og analyse, men foreta en teoretisk-analytisk diskusjon, hvor aktuell teori og begrepsavklaring opptrer sammen med analysen. Før jeg går i gang med selve analysen, vil jeg undersøke om det faktisk er slik at barn med innvandrerbakgrunn er høyere representert enn etnisk norske barn i barnevernet, ved å se nærmere på hva som fremgår av statistikken. Deretter vil jeg foreta en begrepsavklaring, hvor jeg drøfter sentrale begreper og hvordan jeg tar disse i bruk i oppgaven. Her vil jeg legge ekstra fokus på kulturbegrepet. I analysen som følger vil jeg søke å forklare strukturelle årsakssammenhenger, ved å gå nærmere inn på levekår, diskriminering, akkulturasjon og samspillet mellom majoritet og minoritet. Avslutningsvis i analysen vil jeg også se kort på hvordan et stadig mer flerkulturelt barnevern preger profesjonsutøvelsen og hvilke utfordringene som oppstår i dette landskapet. 3

5 2. METODE OG TEORI Metode defineres som en systematisk måte å undersøke virkeligheten på. For å undersøke virkeligheten innhetes data, eller empiri. En metode er en fremgangsmåte, eller et middel, for å finne ut av problemstillinger og komme frem til ny kunnskap (Halvorsen 2002). 2.1 Metodisk fremgangsmåte I denne oppgaven har jeg valgt å benytte meg av en metoden litteraturstudie, knyttet sammen med egne erfaringer. Ved hjelp av eksisterende teori, faglitteratur, rapporter, artikler og statistikk har jeg foretatt en nærmere analyse av mine problemstilinger. Når man foretar en litteraturstudie, en form for sekundærforskning, er det viktig å være klar over at det kan være problematisk å ta i bruk data som er innsamlet av andre, og kunne vurdere tidligere analyser, tolkninger og konklusjoner (Halvorsen 2002). Ettersom denne oppgaven er basert på en litteraturanalyse, søkes det av undertegnede å ha et kritisk blikk på begrepsbruken. Ord og begrepsvalg i det flerkulturelle arbeidet kan vekke følelser og ha visse negative konnotasjoner. Det kan være at man er upresis i forhold til betegnelser som brukes, og det kan være fare for stigmatisering og marginalisering gjennom begrepsbruk (NIBR rapporten 2007). En definisjon av hva som menes med sentrale begreper, og hvilket innhold og fokus de tillegges, er derfor formålstjenlig for denne oppgaven, med tanke på den videre diskusjonen. Målet mitt er å definere det flerkulturelle barnevernet på en måte som bidrar til å sikre målgruppen et likeverdig tilbud sammenliknet med etnisk norske barn. 2.2 Teoretiske perspektiver Mitt teoretiske rammeverk er samfunnsvitenskapelig og jeg har hovedsakelig tatt i bruk samtidsaktuelle teoretikere. Litteraturen er hentet fra fagtradisjoner som sosiologi, sosialantropologi og psykologi, med innslag fra fagpersoner innen sosialt arbeid. Jeg benytter meg også av offentlige rapporter, fra både Statistisk sentralbyrå, Utlendingsdirektoratet og Norsk institutt for by- og regionsforskning 4

6 Til paraplybegrepet flerkulturelt barnevern knytter det seg noen sentrale begreper som går igjen i forskningsrapporter og litteratur. De kan imidlertid brukes forskjellig, og tillegges ulikt fokus fra ulike forfattere og fagfolk. Jeg synes derfor det er hensiktsmessig å hovedsakelig bruke NIBR-rapporten Flerkulturelt barnevern fra 2007, ved Jørgen Holm-Hansen, Thomas Haaland og Trine Myrvold, som utgangspunkt for avklaring av visse begreper, da denne har oversikt over hovedtrekk i litteraturen om det flerkulturelle barnevernet. Jeg bruker en del plass til å diskutere kulturbegrepet, og her er forskere innen sosialantropologi og can.scient.soc Marianne Skytte sentrale. Gjennom min metodiske fremgangsmåte og utvalg av faglitteratur, mener jeg å ha funnet gode svar på min problemstilling. 5

7 3. TALLENES TALE STATISTISK BAKGRUNN Av barn og unge i alderen 0-22 år i Norge, var det per 1. januar prosent barn med innvandrerbakgrunn, i følge Statistisk Sentralbyrås rapport Innvandrerbarn i barnevernet (Allertsen og Kalve 2006). Med klassifiseringen innvandrerbakgrunn menes barn som er født i Norge av utenlandske foreldre, gjerne kalt etterkommere, og førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn. Etterkommerne er den største gruppen med barn, mens førstegenerasjonsinnvandrerbarn var på I den første gruppen er det relativt mange førskolebarn, mens det er få tenåringer. Blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn er det omvendt, - der er det relativt mange tenåringer, mens det er få førskolebarn. Barna i begge grupper representerer røtter fra over 165 land, men det er en klar overvekt av barn med asiatisk bakgrunn (ibid). 3.1 Innvandrerbarn i barnevernet Antall barn med tiltak var i 2004 målt til Målt i forhold til befolkningsgruppen 0-22 år fikk altså 28 per 1000 barn og unge hjelp fra barnevernet. I perioden var det en økning på 3300 barn med barnevernstiltak. Barn uten innvandrerbakgrunn stod for 68 % av denne økningen, mens 17 % tilskrives førstegenerasjonsinnvandrerbarn og 14 % etterkommere. De tre gruppene har i løpet av toårsperioden hatt en økning i antall barn med barnevernstiltak på 8, 22, og 27 %, i nevnte rekkefølge (Allertsen og Kalve 2006). Innslaget av barn med innvandrerbakgrunn i barnevernet har med andre ord økt den siste tiden. Sett i forhold til barnebefolkningen er det blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn at vi finner de høyeste klientratene. Dette gjelder for samtlige aldersgrupper fra 0-22 år. Etterkommerne har noe lavere rater, men de ligger likevel høyere enn barn uten innvandrerbakgrunn i samtlige aldersgrupper (Allertsen og Kalve 2006). En høy klientrate hos barn med en norsk og en utenlandsfødt forelder er et annet sentralt funn i undersøkelsen. Funnet må ses i sammenheng med at seks av ti barnevernsbarn i denne gruppen bodde i enforelderfamilier, med andre ord en sårbar familietype som ofte kommer dårlig ut når det gjelder økonomiske levekår. Det er en kjent sak at barn i enforelderfamilier 6

8 mottar langt oftere tiltak fra barnevernet enn barn som bor sammen med gifte eller samboende foreldre, uavhengig om man er innvandrer eller etnisk norsk (Allertsen og Kalve 2006). Forsatt er 84% av alle barn med tiltak fra barnevernet barn uten innvandrerbakgrunn. Men om man ser antall barn som mottar hjelp i forhold til barnebefolkningen, finner man at førstegenerasjonsinnvandrerbarn er overrepresentert, med langt høyere klientrater i alle aldersgrupper enn både blant etterkommere og barn uten innvandrerbakgrunn. De er også oftere plassert utenfor hjemmet enn barn fra de to andre gruppene. Hvis man ser på endringene fra finner man at førstegenerasjonsinnvandrerbarn har hatt den største økningen i antall klienter målt per 1000 barn. Etterkommere har også hatt en større økning enn det man finner blant barn uten innvandrerbakgrunn (Allertsen og Kalve 2006). Barnevernstiltakene som oftest brukes ovenfor barn med innvandrerbakgrunn er frivillige hjelpetiltak som økonomisk hjelp, skolefritidsordning, barnehage, støttekontakt og fritidsaktiviteter. 9 av 10 barn som ved utgangen av 2004 ble plassert utenfor hjemmet, var barn uten innvandrerbakgrunn. Målt i forhold til barnebefolkningen var det likevel dobbelt så mange førstegenerasjonsinnvandrerbarn plassert utenfor hjemmet, som barn uten innvandrerbakgrunn. Etterkommerne har den laveste plasseringsraten (Allertsen og Kalve 2006). 3.2 Hva forteller tallene? Undersøkelsen Innvandrerbarn i barnevernet viser altså at barn med innvandrerbakgrunn oftere er i kontakt med barnevernet enn barn flest. Flyktningbarn og barn av innvandrere fra Afrika og Asia er grupper med relativt mange barnevernsbarn. Men selv om disse gruppene har relativt høye klientrater er det viktig å understreke at langt de fleste, mer enn 9 av 10, klarer seg uten hjelp fra barnevernet. Når det imidlertid iverksettes hjelp er det særlig milde og forebyggende hjelpetiltak som f. eks barnehage og støttekontakt som brukes (Allertsen og Kalve 2006). Betyr disse tallene at barn med innvandrerbakgrunn har vanskeligere oppvekstvilkår enn etnisk norske barn? 7

9 Isolert sett sier ikke tallene mye. Det må derfor trekkes inn perspektiver som søker å utdype bildet. Det er mange faktorer som spiller inn når en skal se på barn og unges levekår. I denne sammenhengen er det kanskje mest aktuelt å se på familiesituasjonen til barna. Hvordan preger foreldrenes situasjon barnas oppvekstvilkår? Og hvilke strukturelle forhold er med på å skape potensielt vanskelige forhold for familiesituasjonen? Før jeg går i gang med å gjennomgå relevante sosioøknomiske og strukturelle forhold, vil jeg foreta en begrepsavklaring og reflektere rundt sentrale begreper jeg tar i bruk i min oppgave. 8

10 4. ET FLERKULTURELT BARNEVERN I litteraturen om det flerkulturelle barnevernet brukes det som oftest forskning og undersøkelser innen sosialt arbeid, fattigdom, og eksklusjon i kombinasjon med innsikter fra litteratur om etnisitet og kultur, for å forklare ulike problemstillinger. Begrepsapparatet er følgelig rikt, og er hentet fra flere faglige ståsted. NIBR-rapporten Flerkulturelt barnevern (2007) søker å presentere hovedtrekk i denne litteraturen, samt å klarifisere sentrale begreper og bruken av dem. I følge rapporten viser det seg at ulik begrepsbruk henger sammen med ulik oppfatning av hva barn og unges problemer består i, og ulikheter i hvilke tiltak som blir foreslått for å bøte på dem. 4.1 Kultur Det er lite hensiktsmessig å snakke om det flerkulturelle uten å ha en god forståelse av begrepet kultur liggende til grunn. Hva er egentlig kultur? Det kan nærmest virke fåfengt å i det hele tatt stille spørsmålet. Litteraturen, definisjonene og svarene er overveldende mange. Kulturbegrepet brukes til stadighet og i mange sammenhenger, - ikke minst i den siste tidens opphetede debatt omkring innvandring og migrasjon. Noen fellestrekk for ulike kulturbegrep må det likevel kunne sies eksisterer. Man kan for eksempel si at det dreier seg om en gruppes felles referanseramme. I denne referanserammen inngår ideer, verdier og normer. Kulturen gir altså rammene for hva som anses som riktig eller gal adferd i gitte situasjoner (NIBRrapporten 2007). Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen har i boken Flerkulturell forståelse presentert to etablerte, men ulike perspektiver på kulturens opphav. Den ene retningen forklarer kulturen ved å se tilbake (Hylland Eriksen 2001 i NIBR 2007). Her er skikker, verdier, og væremåte blitt til gjennom overføring fra generasjon til generasjon. Kulturen er altså noe som blir lært. Den andre retningen ser først og fremst på nåtida for å forklare kultur. Her anses kultur som noe som gjør kommunikasjon og gjensidig forståelse mulig, her og nå. Hylland Eriksen demonstrerer også hvordan de to ulike synene kan få praktisk betydning. Hvis man forstår kultur som en overlevert tradisjon har vi kanskje mye til felles med våre forfedre flere hundre år tilbake. Dreier kultur seg imidlertid om et gjensidig behov for kommunikasjon her og nå, 9

11 kan det hende at etniske nordmenn og eksempelvis pakistanere har mer til felles enn de ville hatt med sine forfedre (ibid). De to synene på kultur føres i mange sammenhengner gjerne som en strid mellom et essensialistisk og et relativistisk kulturbegrep. Den danske antropologen Katrine Schepelern Johansen har drøftet kulturbegrepet i lys av denne todelingen. Hennes analyse stilte spørsmål om kulturen kunne oppfattes som en objektiv størrelse, som nærmest ventet på å bli avdekket og beskrevet. Det hun fant var at fokus skiftet fra synet på kultur som noe som var, til noe mennesker skaper i møtet med andre. Likevel merket hun at det gamle (essensialistiske) kulturbegrepet levde videre i det offentlige rom. I Danmark, og Norge for den saks skyld, snakkes det mye om muslimer, der muslimsk tar sikte på å beskrive gruppas iboende vesen. Muslim blir altså brukt som en essensialistisk kategori, noe som vi unektelig er blitt vant med gjennom nyheter og debatter (Schepelern Johansen 2005 i NIBR-rapporten 2007). På samme måte kan man eksempelvis da snakke om pakistansk kultur eller somalisk kultur. Et slikt kulturbegrep kan virke enkelt og praktisk å bruke, men i en sosialarbeiders hverdag er det begrenset hvor mye det bidrar i den faktiske situasjonen. Man må også forholde seg til de verdier, ideer, og normer som er utviklet for her og nå situasjonen til den enkelte. I sosialt arbeid er det viktig å være oppmerksom på ulike måter å forstå kultur på, og hvilke praktiske følger disse forståelsene får. Hvilket perspektiv f. eks en barnevernsarbeider velger å ta i en enkelt sak, kan innvirke på hvilke problemer som identifiseres og hvilke løsningsalternativer som velges. Marianne Skytte har reflektert nærmere over nettopp dette, og sett nærmere på hvilke konsekvenser kulturforståelsen får for profesjonsutøvelsen innen sosialt arbeid. I følge Skytte (2008) er det minst tre overordnede perspektiver på kultur og kulturell forståelse som influerer våre daglige og faglige samtaler om kultur; den evolusjonistiske, den relativistiske og den kontekstuelle kulturforståelsen. Disse tre forståelsesformene er alle i bruk i dag i debatten om sosialt arbeid med etniske minoritetsfamilier. Den evolusjonistiske kulturforståelsen ser kulturell og samfunnsmessig utvikling som en utvikling som bare går fremover, og som har nådd sitt foreløpige høydepunkt i dagens vestlige land, hvor man befinner seg øverst i utviklingshierarkiet. Innenfor denne forståelseshorisonten har såkalt høytutviklede kulturer og samfunnsborgere et utvilingsmessig fortrinn som gir en legitim 10

12 adgang til å påtvinge laverestående mennesker og samfunn sine egne normer, tradisjoner og sosiale og kulturelle verdier. Dette synet har opp gjennom historien legitimert undertrykkelse og diskriminering av minoriteter, og brukes i dag innen sosialt arbeid til å befri barn og foreldre fra laverestående kulturers syn på barneoppdragelse og familieliv. Denne løsrivelsen finner eksempelvis sted når minoritetene lærer norske normer og verdier gjennom sosialarbeideres intense rådgivning og veiledning (Skytte 2008). Kulturrelativismen, derimot, anerkjenner at det finnes mange likeverdige løsninger på livets grunnleggende utfordringer, og fokuserer på å forstå ulike kulturer på deres egne premisser. Her vurderes ikke forskjellige samfunns utvikling med en slik målestokk som man ser i den evolusjonistiske kulturforståelsen. Alle kulturer ansees å ha sine egne unike historier og indre logikker, og ethvert forsøk på å generalisere om kulturell utvikling er spekulativt og urettferdig. En fare her kan være at når man møter foreldre med sviktende omsorgskompetanse som har minoritetsbakgrunn, så blir dette forklart som et resultat av kulturelle eller religiøse kjerneverdier i foreldrenes miljø. Dette kan føre til at sosialarbeideren fokuserer på familiens kultur og ikke på barnets og foreldrenes utsatte sosiale posisjon med andre ord kan man risikere at oppmerksomheten flyttes til et kulturfokus istedenfor å bidra til konstruktive tiltak i omsorgen for barnet og barnets oppvekstsvilkår (ibid). Det kontekstuelle synet på kultur representerer et sprang fra et objektivt kulturfokus til et subjektivt etnisitetsfokus, hvor opplevde kulturforskjeller gjøres relevante i det konkrete møtet mellom mennesker. Etnisitet er en relasjon mellom grupper og ikke en egenskap hos en enkelt gruppe, og kultur og etnisitet er ikke uforanderlige, homogene størrelser, men mer et erfaringsrom hvor mennesker skaper, fortolker og forandrer sin identitet i samspill med omgivelsene (Skytte 2008). Videre i oppgaven vil jeg benytte med av den kontekstuelle kulturforståelsen, og diskutere denne nærmere når jeg ser mer konkret på konsekvensene overrepresentasjonen av etniske minoriteter i barnevernet får for profesjonsutøveren. 11

13 4.2 Flerkultur Begprepet flerkultur går ofte igjen når man skal snakke om vårt kulturelle mangfold. Imidlertid er det et begrep som anklages, blant annet av Kasin (2008) og Otterstad (2008) for å være vagt, analytisk problematisk og vanskelig å forholde seg til på en konkret måte innen sosialt arbeid. Hva betyr det for eksempel at man som profesjonsutøver skal være flerkulturell i sin tilnærming? Forestillingen om et flerkulturelt samfunn kan forstås som et forsøk på å annerkjenne at det er forskjeller på folk, og at disse forskjellene er positive eller relevante på en bekrikende måte (Kasin 2008). En slik tilnærming brukes blant annet for å motvirke fremmedfrykt og rasisme, og for å se på mangfoldet som en ressurs som presenterer muligheter. Kasin (2008) er imidlertid skeptisk til forestillingen om det flerkulturelle. Han hevder at uttrykket ofte blir brukt om enkeltmennesker, grupper, eller hele samfunn som en normativ kategori, uten at dette blir tydeliggjort. Problemet blir, i følge Kasin, at når kategorien flerkulturell fremstår som en objektiv beskrivelse, altså hvordan verden er, men i realiteten brukes som en normativ beskrivelse, hvordan verden burde være, fungerer kategorien tilslørende. Også Otterstad stiller seg kritisk til begrepet flerkultur, som hun mener på mange måter er et upresist, uklart og lite analytisk begrep: For hva er flerkultur? Kan noe(n) betegnes som flerkulturelt/flerkulturelle; kan en barnehage få status som en flerkulturell barnehage, og kan en sykepleier eller sosionom betegnes som en flerkulturell yrkesutøver (2008:13)? Kasin (2008) går så langt som å kalle begrepet flerkulturell for en nivåfeilslutnig. Han begrunner dette med at veien fra det flerkulturelle Norge til de flerkulturelle menneskene eller det flerekulturelle barnet er problematisk. Skal man bruke dette begrepet på individnivå, må man ta seg bryet med å studere en lang rekke forhold som bidrar til at man man karateriserer en person som flerkulturell - ulike situasjoner som kan skifte og endre karakter, mangfoldet av relasjoner mellom mennesker samt ulike kjennetegn ved de sosiale, politiske og økonomiske kontekstene - og tar man seg egentlig tid til dette (ibid)? 12

14 Likevel er det vanskelig å komme utenom begrepet flerkulturell. Det brukes i stor grad både i hverdagsspråket og faglitteraturen, og blir på en måte en del av den kompleksiteten vi alle er en del av. Begreper som flerkulturell er, som Otterstad sier det, ( ) innvevd i filosofiske og teoretiske forståelsesformer, og av den grunn ikke ubetydelige verken epistemologisk eller onotologisk (2008:13). Med dette i tankene, vil jeg videre i diskusjonen benytte meg av begrepet flerkulturell på et symbolsk og overordnet nivå, som et større bilde på noe man ønsker å være, og ikke som en forklarende betegnelse på enkeltindivid eller institusjoner. 4.3 Innvandrer SSBs offisielle definisjon av en innvandrer, er en person født i Norge eller utlandet av to utenlandske foreldre. Med termen innvandrerbakgrunn menes barn som er født i Norge av utenlandske foreldre, gjerne kalt etterkommere, og førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn. Ordet innvandrer er imidlertid ikke bare en statistisk klassifikasjonskategori. Gullestad (2002) er opptatt av ordets konnotasjoner, - altså hvilke forestillinger og assosiasjoner det trekker med seg. Innvandrer er også et retorisk kraftfullt begrep, og i mange sammenhenger er det blitt et belastet ord. Mens det før var et nokså nøytralt begrep, er det den siste tiden, særlig gjennom medier, blitt mer negativt og ofte forbundet med problemer som vold, kriminalitet osv. I tillegg kan kategoriseringen innvandrer føre til stigmatisering gjennom en stereotyp og klisjéaktig oppfatning av denne gruppens kulturtrekk, og en polariseing mellom vi nordmenn og de andre (Skytte 2008). Problematisering rundt denne polariseringen, og hvilke uheldige konsekvenser dette kan få i profesjonsutøvelsen, kommer jeg tilbake til mot slutten av oppgaven. 4.4 Etnisitet Begrepet etnisitet har vært igjennom mye av den samme diskusjonen som kulturbegrepet. Tendensen er den samme, - etnisitet ble gjerne tenkt på som noe som er gitt, til å bli oppfattet som situasjonelt og foranderlig. Mens kultur referer til adferd og holdninger dreier etnisitet seg om tilhørighet og gruppeidentitet. Et typisk kjennetegn er at en etnisk gruppe har medlemmer som anser seg selv som en del av en slik gruppe, i tillegg til at andre gjør det. Dette kjennetegnet er det bred enighet om, men ellers er det gjerne to ulike syn som gjør seg 13

15 gjeldende. Selv om man skulle føle tilhørighet til en etnisk gruppe, betyr ikke det at man ikke kan ha ulik kultur. Hylland Eriksen og Sørheim (2006 i NIBR-rapporten 2007) er blant de som legger vekt på det subjektive og situasjonelle ved etnisitet. Her er etnisitet opplevde kulturforskjeller som aktualiseres i samhandling med andre. En etnisk gruppe vedlikeholdes følgelig ved at kulturforskjellene i forhold til en annen gruppe kontinuerlig gjøres relevante. Men det finnes også andre perspektiver på etnisitet. Forskeren Anthony Smith (1991) behandler begrepet som en gitt størrelse, noe som eksisterer i naturen, og uavhengig av tiden. Dette perspektivet brukes ofte der en søker å vise hvor levedyktige etniske grupper er trass endringer i demografisk sammensetning og noen av de kulturelle særtrekkene, og det vises til sosio-biologisk forskning (i NIBR-rapporten 2007). Etnisitet blir i mange land brukt som et redskap til å klassifisere innvandrere, dette til tross for at det situasjonsbetingede perspektivet, som fremsatt blant annet av Eriksen og Sørheim (2006), dominerer i fagdebatten. NIBR-rapporten framholder også som et problem at begrepene kultur og etnisitet ofte blir blandet sammen i analyser. Noen ganger vil det bringe mer klarhet om man skiller begrepene. Ett individs kultur vil eksempelvis også påvirkes av andre grupper, enn sine egen etniske gruppe. Skytte (2008) erkjenner også at det kan være problematisk å benytte seg av termen etnisk minoritet. En slik kategorisering står i fare for å implisere at man oppfatter etnisitet som den viktigste identitetsfaktoren for en bestemt gruppe mennesker, og dermed har en essensialstisk forståelse av minoritetsborgere. Som hun sier videre: Innbyggere som er i en etnisk minoritetsposisjon i det norske samfunnet, har sjelden annet til felles enn nettopp denne strukturelle posisjonen (2008:15). Det som likevel gjør betegnelsen etnisk minoritet brukenes, er at man ikke lett finner en annen måte å definere denne gruppen, som, grunnet språk, religion, kultur og etnisitet, ikke er privilegert på lik linje som majoritetsbefolkningen innenfor offentlige institutsjoner (ibid). Videre i oppgaven vil jeg benytte meg av betegnelsen etnisk minoritet med ønske om at det skal romme den samme kompleksiteten som Skytte fremviser, å håpe at det ikke blir oppfattet som en essensialitisk forståelse av gruppen som omtales. 14

16 4.5 Akkulturasjon, assimilering og integrering Akkulturasjon er et kjernebegrep i det flerkulturelle barnevernet, som beskriver møtet mellom innvandrerne og de nye omgivelsene. Tradisjonelt refereres det til innvandrernes gradvise overtakelse av majoritetens verdier, handlingsmønstre, og språk, - altså økt tilhørighet til majoritetssamfunnet (NIBR-rapporten 2007:10). Innen akkulturasjon har man to ytterpunkter; full assimilering (full fornorskning ) eller total isolasjon eller avsondering fra majoritetssamfunnet. Mellom ytterpunktene ligger integrering, som innebærer at man fortsatt nærer følelser ovenfor sitt hjemlands kultur, men også ovenfor det nye landet. I praksis beytr det gjerne at man beholder språk, vaner, og religiøs praksis, samtidig som man fullt ut deltar på de økonomiske, politiske, og rettslige arenaene som dominerer i det nye landet (Torgersen 2005 i NIBR-rapporten 2007:10). Integrasjon kan sees på som et ledd i assimileringsprosessen, eller et mål i seg selv. Gullestad (2002) peker imidlertid på at begrepet integrasjon er problematisk; hvem eller hva er det som avgjør at noen er tilstrekkelig integrert? Et økende mangfold reiser nye spørsmål om hva det vil si å være norsk og i hvilken grad innvandrere kan bidra til å prege det samfunnet de integreres i. De sosiale feltene hvor innvandrern skal integreres er i kontinuerlig endring, og maktforholdet som ligger til grunn, hvor majoriteten skal avgjøre når integrasjonen er tilstrekkelig, er i seg selv problematisk (ibid). Utfordringer i forhold til akkulturasjon, og mer spesifikt hvordan det kan vanskeliggjøre familieforhold blant innvandrere, vil jeg se nærmere på i analysen som følger. 15

17 5. HVA SKYLDES OVERREPRESENTASJONEN I BARNEVERNET? I følgende diskusjon skal jeg ta for meg bakenforliggende årsaker som er med på å føre til et barnevern som har en overrepresentsjon av barn og unge med innvandrerbakgrunn. Dette vil jeg gjøre ved å se nærmere på sosioøknomiske forhold, diskriminering og kulturforskjeller. 5.1 Sosioøkonomiske forhold Allerede i 1973 påpekte den sveitsiske migrasjonssosiologen Hoffman-Nowotny at innvandrere overveiende inntar en plass nederst i det nye landets sjiktstruktur, og danner et nytt sjikt aller lavest (NIBR-rapporten 2007). Inntrykket får videre belegg gjennom levekårsundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå. Rapporten Levekår blant innvandrere i Norge (Blom og Henriksen 2008) viser at det på noen områder er store forskjeller mellom innvandrere og befolkningen for øvrig. Innvandrere har generelt dårligere boliger og boforhold enn gjennomsnittet og de har svakere økonomi (ibid). Når det gjelder sysselsetting kommer innvandrere også generelt dårligere ut enn etniske nordmenn. I følge Statistisk sentralbyrå var 64,2 prosent av alle innvandrere sysselsatt, mens tallet for hele befolkningen er på 71,3 prosent (Statistisk Sentralbyrå 2008). Etniske minoriteter er, som vist tidligere i oppgaven, overrepresentert som klienter i barnevernet, og de har altså statistisk dårligere levekår enn majoritetsbefolkningen. For å kunne forstå utfordringene med integrering, og hvilke implikasjoner dette kan ha for barnevernsarbeidere i praksis, er det viktig å ha en forståelse av hva de sosioøkonomiske forholdene betyr for den enkelte. Fattige innvandrerbarn bor, sammenliknet med fattige norske barn, i svært store husholdninger. Boligsituasjonen er typisk preget av trangboddhet og mangelfull materiell standard. Fattigdom preger dessuten vennerelsjoner og fritidsmønster. Fattige barn har i mindre grad med venner hjem på besøk, og de er også sjeldnere på besøk hos venner. De er også mindre aktive i organiserte fritidsaktiviteter, og mister dermed en viktig sosial arena (NIBR-rapporten 2007). Sett i forhold til en relativ fattigdomsforståelse betyr det altså at mange innvandrere mangler de ressurser som anses nødvendige for å kunne delta i aktiviteter og skikker som er vanlig i det norske samfunnet. 16

18 Fattigdom og sosial eksklusjon vet vi fra sosialt arbeids perspektiver at gjerne medfører stigmatisering og sosiale problemer for de som er rammet. I denne sammenhengen skal jeg ikke gå inn i en videre diskusjon om hvilke problemer de sosioøkonomiske forholdene kan føre til, men heller søke å forklare hvordan de negative sosioøkonomiske forholdene oppstår. Den videre analysen fortolkes innenfor rammen av forholdet mellom majoritet og minoritet. Høgskolelektor Lene Østby har i en artikkel i fagbladet Fontene forskning (01/08) brukt perspektivene rasisme, undertrykking, og kultur som forståelsesramme og forklaring på etniske minoriteter. Jeg har valgt å bruke disse perspektivene som inspirasjon for min videre analyse. 5.2 Diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet Flere rapporter, blant annet UDIs rapporter Art og omfang av rasisme og diskrimering i Norge og Rasisme og diskriminering i Norge , bekrefter at diskriminering mot ikke-vestlige innvandrere er et vanlig fenomen i Norge. Det er særlig på bolig- og arbeidsmarkedet, men også i skolen og offentlige instanser at diskrimineringen gjør seg gjeldende. Det fremkommer dessuten ulike oppfatninger av hvor problemene ligger. Offentlige representanter tilskriver ofte diskrimineringen som et holdningsproblem, mens innvandrerne i større grad opplever at samfunnsinstitusjoner og formelle ordninger fungerer på majoritetens premisser. Ca. 50 prosent av ikke-vestlige innvandrere sier i en undersøkelse av de har opplevd diskriminering (UDI 2000). Opplevd diskriminering i enkelte land er enda høyrere. I en rapport fra Statistisk sentralbyrå ved Trondstad (2009) kommer det fram at mellom 60 og 70 prosent av innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Irak og Iran har opplevd forskjellsbehandling, og en stor andel har opplevd dette på flere områder. På boligmarkedet har UDIs rapporter dokumentert omfattende og nærmest systematisk diskriminering av ikke-vestlige innvandrere. Rapporten slår fast at diskrimineringen på boligmarkedet skjer direkte gjennom sjikanering, utestenging og trakassering, men også indirekte gjennom bruk av garantier og høye depositum (UDI rapport 2000, UDI-rapport 2002). Gullestad (2002) hevder, i tråd med dette, at på tross av at en god del innvandrere har høyere utdanning, arbeider mange likevel i, mer eller mindre, ufaglærte jobber, f. eks innen sporveier, drosjenæring, renovasjon og renhold. De utfører langt på vei jobber som ikke 17

19 lenger nordmenn vil ha. Hun sier videre at det er dokumentert at innvandrere både kan ha problemer med å få anerkjent den utdannelsen og praksis de har fra andre steder, og at de har vanskeligheter med å få jobb selv om de er utdannet i Norge. De som er i arbeid har dessuten oftere midlertidige ansettelser enn etniske nordmenn (ibid). De ovenstående fakta viser en betydelig diskriminering av etniske minoriteter på viktige arenaer i samfunnet, som er med på å føre til generelt dårligere levekår blant minoritsbefolkningen. Kan dette sees på som utsalg av rasisme? En klassisk (og smal) definisjon av rasisme bygger på en ideologi med opprinnelse fra slavehandelen på tallet, der den såkalte hvite rase ble sett på som overlegen andre raser. Men rasisme kan også defineres vidt, som et sett av økonomiske, politiske og ideologiske praksiser der hvite beholder hegemoniet over andre grupper (Hall 1980 i Østby 2008). Innen denne diskursen kan rasisme brukes som forklaring på at folk med minoritetsbakgrunn kommer dårligere ut enn majoriteten hva gjelder arbeids- og boligmarked. Legger man en vid definisjon av rasisme til grunn kan etniske minoriteters posisjon i samfunnet sees på som et resultat av forskjellsbehandling og marginalisering. En av de som har søkt å forklare innvandreres dårlige levekår med denne forståelsen til grunn er den norske forskeren Unni Wikan. Med boken Mot en ny norsk underklasse lokaliseres årsakene til diskrimineringen i en form for rasisme der det fokuseres på autoritære trekk i enkelte innvandrermiljøer, og der kultur brukes som noe som begrepsmessig låser mennesker fast (i Gullestad 2002). Wikans påstand er følgende: Mens vi behandler nordmenn som folk med ulik karakter og med evne og vilje til å tenke selv, betraktes innvandrere i stor grad som produkt av sin kultur (Wikan 1995 i Gullestad 2002) Jeg ønsker ikke å diskutere nærmere om denne formen for diskriminering kan kalles rasisme eller ikke, men nøyer meg med å slå fast meg at marginalisering av minoritetsbefolkningen bidrar til å skape og opprettholde dårlige levekår for denne gruppen. De gis ikke de samme mulighetene til å skape trygge økonomiske rammer for seg og sine, og havner i konsekvens ofte i en slags underklasse, med mindre tilgang på materielle goder og alt det medfører. Dårlige sosioøkonomiske forhold er slik med på å forklare overrepresentasjonen av barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet. 18

20 5.3 Møtet med majoritetssamfunnet I tilleg til vanskeligere sosioøkonomiske forhold og diskriminering på viktige aranaer, opplever også etniske minoriteter kulturelle utfordringer i møtet med majoritetssamfunnet. Akkulturasjon kan ofte skje på ulikt vis, og i ulikt tempo innad i en familie. Dette kan potensielt skape indre spenninger i familien, som igjen kan føre til problemer og adferd som kommer inn under barnevernets virkeområde (NIBR-rapporten 2007). Psykologen Leila Torgersen ser akkulturasjon i lys av stress og mestring, samt sosial identifikasjonsteori (Torgersen 2005 i NIBR-rapporten 2007). Migrasjon fremkaller stress, og evnen til mestring blir dermed avgjørende. Mestrer man best gjennom tilpassning til det nye samfunnet man er flyttet til, eller ved å avsondere seg fra det? Sosialpsykologen John Berry har gitt denne psykologiske anspentheten betegnelsen akkulturasjonsstress. Spenningene som innvandreren kan oppleve i møtet med majoritetessamfunnet, med konflikter i forhold til atferdsnormer, sosialiseringsparametre og økonomiske krav, kan føre til angst, forvirring, depresjon og identitetsproblemer (NIBR-rapporten 200/). For foreldrerollen kan for eksempel disharmoni oppstå ved at man søker aksept fra majoritetssamfunnet ved å innkorporere majoritetens definisjon av foreldrerollen, som egentlig strider mot ens egen forståelse av hvordan en forelder skal opptre ovenfor sine barn (Skytte 2008). Slik kan det skapes en situasjon hvor det blir vanskelig for vedkommende å forholde seg til sin egen identitet som forelder og dermed også til foreldrerollen. I dette spenningsfeltet kan til slutt omsorgsevnen svekkes, og vanskelige familieforhold kan oppstå. 5.4 Diskrimineringens følger for individet I avsnittet om diskriminering på bo- og arbeidsmarkedet så vi hvilke negative sosioøkonomiske følger dette kan få for etniske minoriteter. Men etnisk diskriminering gir også følger på et mer personlig nivå. Når en etnisk minoritet stemples og stigmatiseres, ved å defineres og møtes gjennom sin annerledeshet, fører dette til at man blir oppfattet som en kategori og ikke som et individ (Skytte 2008). Dette sperrer handlingsrommet og fører til endringer i samhandlingsmønsteret, ved at den etniske minoritesborgeren møtes relativistisk, altså som en som er annerledes enn en selv, og ikke som et unikt medmenneske. I konsekvens kan majoritetsborgeren oppleve det som umulig å gå inn i en relasjon med personen med minoritetsbakgrunn man forholder seg ikke til et konkrete 19

21 medmennekset, men kun til forestillingen man selv har om den andre (ibid). Det å oppleve å bli møtt som en annerledeshet vil for mange oppleves som både frustrerende og stigmatiserende. En slik stereotypisering preger individet, og diskrimineringen kan føre til endringer på et dypere plan, i forhold til identitetsdannelsen og hvordan man forstår seg selv som menneske (Skytte 2008). Å realisere seg selv krever at man handler aktivt og reflekterer, det holder ikke å bare motta påvirkning fra omgivelsene. Problemet er bare, som Skytte (2008) sier, at på en rekke områder har man ikke makt til å skape betingelsene for å kunne utfolde seg selv. Som nevnt tidligere, kan man for eksempel møte utfordringer i forhold til viktige arenaer som boforhold og mulighet til sysselsetting. Det vesentlige for å oppleve en meningsfylt tilværelse er å kunne ha makt over og mestre sin egen livssituajson, og når man møter hindre man ikke selv rår over fører dette til ekstra store utfordringer, som igjen kan være med på å skape en vanskelig familiesituasjon. 5.5 Barnets situasjon I det overstående har jeg sett mest på de voksnes utfordringer, men også det etniske minoritetsbarnet kan møte vanskeligheter i forhold til identitetsutvikling og sosiale forhold. Sosiale sammenhenger utgjør en grunnleggende, integrert del av barns identitet (Skytte 2008). Den danske psykologen Dion Sommer (1994) har arbeidet med forståelsen av hvordan barnets kulturintegrering og kompetanseutvikling må sees i lys av det bestemte barnets hverdagsliv. Kompetanseutviklingen til barnet uttrykkes både gjennom samspillet med omgivelsene og utviklingen av selvet. Det er i praktisk virksomhet i sosial kommunikasjon i familien, i barnhagen og i skolen at kulturell kompetanse bygges og mening skapes. For etniske minoritetsbarn er dette mer krevende enn for majoritetsbarna, da de må utvikle kompetanse i kulturell avkoding både på majoritets- og minoritets dominerte arenaer (Skytte 2008). Hverdagsrutinene barnet blir sosialisert inn i blir et viktig fundament i barnets kulturelle integrering og utvikling. Som Skytte (2008) fremviser, gir dette ekstra utfordringer for barn som vokser opp i en etnisk minoritetsfamilie, ved at barnet kan oppleve at foreldrene og deres miljø utgjør en problemskapende faktor i dagens norske samfunn. Den annerledesheten deres 20

22 familiebakgrunn utgjør, eksponeres de for ikke bare gjennom direkte hendelser, men også gjennom media og sine egne opplevelser av å være annerledes enn majoriteten (ibid). Opplevelsen av denne annerledesheten, med negativt fortegn, kan føre til at barn i større eller mindre grad utvikler forsvarsmekanismer, som kan gi utfordringer i forhold til identitetsdannelsen. Disse forsvarsmekanismene består i psykiske reaksjoner, som har til formål å holde borte ubehagelige følelser, tanker og opplevelser fra bevisstheten. Prisen er en fordreid virkelighetsoppfatning, hvor konflikter og problemer ikke takles på en realistisk måte (Skytte 2008). Eksempler på forsvarsmekanismer er at barnet fornekter sin slektshistorie og fremstiller seg selv som mer etnisk norsk, fordi de kan oppleve at deres bakgrun ikke gir sosial aksept, eller at de isolerer seg og unngår majoritetssamfunnet ved å bare omgås sine egne. Begge disse forsvarsmekanismene er en respons på majoritetssamfunnets negative respons på en selv som borger, og fører, på hver sin måte, til at den positive og konstruktive utviklingen av selvforståelsen i forhold til å være en etnisk minoritet i det norske samfunnet hemmes (ibid). 5.6 Kultur som forklaring - den offentlige innvandringsdebatten I hverdagslivet og av massemedier blir folk med innvandrerbakgrunn ofte forstått ut i fra sin kulturelle bakgrunn, det vil si ut fra de holdninger, verdier, og praksiser de har med seg fra landet de vokste opp i (Prieur 2004). Utsagnet finner støtte hos Engebrigtsen og Fuglerud (2009), som hevder at den norske innvandringsdebatten blir ført som en debatt om kultur, noe som for øvrig tilskrives assimileringsmodellen og identifiseringen av kultur som den store hindringen for integrering. Assimileringsmodellen er et analytisk perspektiv som er utarbeidet i ulike utgaver av ulike forfattere. Det sentrale elementet i slike analyser forblir likevel sammenhengen mellom kulturelle og sosioøkonomiske forhold. Innvandrere antas på ankomsttidspunktet å inneha en underprivilegert økonomisk og sosial situasjon som følge av at kulturelle særtrekk gjør det vanskelig å konkurrere på bolig- og arbeidsmarkedet. Den medbrakte kulturen fungerer altså som en funksjonshemning i møtet med det norske samfunnet (Engebrigtsen og Fuglerud 2009). I assimileringsmodellen fordres det at man for å kunne konkurrere på lik linje med majoriteten legger av seg kulturelle kjennetegn og særegne etniske relasjoner. For samfunnet 21

23 er dermed utfordringen å finne måter å påskynde denne prosessen på. Tiltak som vi alle er blitt kjent med i så måte, og som har preget den offentlige debatten de senere årene, er f. eks tvungen norskopplæring, obligatoriske introduksjonskurs, og generelt større krav til innvandrerne (ibid). Engebrigtsen og Fugleruds (2009) hovedinnvending mot assimileringsperspektivet er at fellesskapets verdier settes opp mot som motsetning til innvandrernes særegne og tradisjonsbundne verdier. Dette er problematisk fordi man da setter en gruppes verdier og visjoner opp mot en annens middelmådige praksis. For det andre gjøres kultur til noe de andre har. Etniske nordmenn blir bærere av det individuelle (og liberale rettigheter), mens innvandrerne styres av det kollektive og har derfor undertrykkende tradisjoner. Engebrigtsen og Fuglerud (2009) hevder at det hovedsakelig er assimileringsperspektivet som styrer det offentlige ordskiftet om integrering i Norge. Dette mener de at innebærer et forenklet syn, som igjen legger føringer på en forenklet og en potensielt skadelig politikk ovenfor innvandrere. På den ene siden forklares manglende integrering som et resultat av kulturelt avvik, - altså at det er innvandrernes egne verdier og praksiser som hindrer deltakelse i det norske samfunnet. Her er det en tendens til å essensialisere, eller å ta slike kulturelle avvik som gitte størrelser (f. eks æresbegrep fra Midtøsten). På den andre siden har manglende integrering vært forstått som et resultat av sosiologiske mekanismer (som f. eks fattigdom, lav sysselsetting osv). Engebrigtsen og Fuglerud (2009) mener imidlertid at den siste forklaringen ofte bare er en variant av den første, ved at det uansett og implisitt henspilles på en kulturell annerledeshet, uten at man tar hensyn til hvordan de det angår selv forstår sin situasjon. Tendensen i den offentlige debatten til å betrakte alle innvandrere som medlemmer av én kategori er uheldig fordi det ikke får fram de ulike erfaringene som medlemmer av ulike nasjonaliteter bringer med seg, og fordi det kan skape stereotypier, som jeg har vært inne på tidligere. Om en mann med innvandrerbakgrunn mishandler sin kone, eller om han skulle snakke om ære og respekt, forklares dette ofte ut fra patriarkalske holdninger som han har 22

24 med seg fra sin kultur (Gullestad 2002). Kultur knyttes altså til hans handlinger og holdninger. I det ovenstående dokumenteres det at begrepet kultur ofte brukes på en måte som kan få både individer og grupper av innvandrere til å føle seg ekskludert fra deltakelse i det norske samfunnet. Begrepet kultur fører med seg flere stridstema, som gjør at man bør trå meget varsomt når man bruker det i tilknytning til innvandrere og integrering. I den offentlige debatten om innvandring og integrering hopper man i følge Engebrigtsen og Fuglerud (2009) for raskt fra kultur til politiske beslutninger. Ved å usynliggjøre dette skillet mister man også muligheten til å forstå hvilke betingelser og føringer som ligger til grunn for hvordan folk utformer sine liv. Kulturdimensjonen må derfor holdes atskilt fra identitetspolitiske spørsmål i integreringsdebatten Innvandreres overrepresentasjon i barnevernet i en bredere kontekst Når man ser på den relativt høye andelen av barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnvernet, er det viktig å også se problemstillingen i et større bilde. Ett av Engebrigtsen og Fugleruds (2009) hovedmål med boka Kultur og generasjon er nettopp dette - å forstå innvandrere i en større historisk og geografisk kontekst. I følge dem kan en stor del av de negative utslagene på sysselsettings- og levekårsstatistikker forklares ved gruppenes ulike botid og demografiske profil i Norge. Det vi kan obserevere på et gitt tidspunkt, er utsnitt av prosesser som er utstrakt i tid og rom. De viser til at f. eks den tamilske og den somaliske minoriteten i Norge har ulik modningsgrad. Dette innbærer at den tamilske minoriteten (som har bodd vesentlig lenger i Norge enn somaliere) har hatt tid og mulighet til å løse sine problemer i forhold til flukt og familierelasjoner på tvers av grenser, og de har hatt tid til å områ seg i møtet med det norske samfunnet. Der er ikke den somaliske minoriteten enda. Engebrigtsen og Fuglerud (2009) mener altså at å bli en integrert del av det norske velferdssamfunnet er en prosess som tar tid, i de fleste tilfeller minst én generasjon. På dette grunnlaget mener de også at den offentlige debatten mangler realisme, når man ikke tar hensyn til den nødvendige tidshorisonten. 23

25 Dette vil jeg argumentere for at også kan overføres til overrepresentasjonen i barnevernet, blant annet med tanke på at det for eksempel er førstegenerasjonsinnvandrerne som relativt sett i høyest grad er plassert utenfor hjemmet, et strengt barnevernstiltak. Tross statistikken, hvor man finner at andelen av både etterkommere og førstegenerasjonsinnvandrere er høyere representert enn etnisk norske barn i barnevernstiltak, er det ikke dermed sagt at innvandrerbarn per definisjon, og for alltid, vil ha denne posisjonen. 24

26 6. HVORDAN FORHOLDE SEG TIL ET FLERKULTURELT BARNEVERN? Vi ser altså at det er en rekke årsaker som kan spille inn når det gjelder overrepresentasjonen av barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet. Men hvordan skal man mer konkret forholde seg til dette i profesjonsutøvelsen? Hvilke implikasjoner gir disse overordnede strukturelle forklaringene for profesjonsutøveren i møtet med den enkelte? 6.1 Kultursensitivet i barnevernet Forsker ved Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge Merete Saus har gjort en studie hvor hun ser nærmere på kultursensitivitet i barnevernet, med utgangspunkt i barnevern i en samisk kontekst. Her hun tar hun for seg hvilke teoretiske og praktiske forankringer et kulturspersketiv i barnevernet bør ha (Saus 2006). Hun snakker om dette i tre nivåer; bevisshetsmessige-, kognitive- og atferdsmessige nivå. Det bevissthetsmessige nivået handler om sensitivitet og evne til å innrette fokus. Den viktigste komptetansen her er respekt. På det kognitive nivået handler det om forståelse og evne til å reflektere over kulturelle fenomen, mens i det atferdsmessige nivået vektlegges handlinger altså hva barnevernsarbeideren konkret gjør han eller hun utfører arbeid basert på kulturell komptanse (ibid). I tilleg er Saus opptatt av kunnskapssiden og hvordan kulturkunnskap i barnevernet dannes. Sensitivetet, som man finner i det bevissthetsmessige nivået i det praktiske arbeidet, blir her sentralt. Å være respektfull, ha inkluderende holdninger og møte mennesker som likeverdige, er grunnleggende når det gjelder muligheten til å utvikle en kulturell kompetanse som kan integreres i det praktiske barnevernsarbeidet. Hun utforsker dette videre i et lokalsamfunnsperspektiv, hvor to samiske lokalsamfun presenteres med den hensikt å syneliggjøre hvordan man kan se og forstå mennesker på bakgrun av det samfunnet de lever i. Her ses det blant annet på språk, næringsveier, samfunnsutvikling (på lokalt nivå), relasjonene mellom majoritet og minoritet, levevilkår og sosiale forhold og grad av integrering (fornorskning) (ibid). I sammenligning mellom disse to samiske lokalsamfunnene kommer hun frem til at tross en lik kultur er det to svært ulike verdener det er snakk om. Det er derfor ikke kulturen alene, 25

27 men heller det kontekstuelle rommet som gir innganger til å forstå menneskene og den refreranserammen de har for sine handlinger, utsagn og tenkemåter. Kultur er i sin natur variert og mangfoldig. Folks egene fortellinger om sin verden gir de rammene som barnevernstjenesten kan bruke for å ivareta gruppens identitet, og i tillegg møte den enkelte aktør som et selvstendig og selvreflekterende individ. Saus argumenter derfor med at et kulturelt barnevern er et kontekstuelt barnevern. Man skal være åpen og spørrende til den konteksten man står ovenfor, istedenfor å generalisere ved å overføre faktakunnskap fra en gruppe til en annen. Således blir kulturell sensitivitet en sentral del av et kulturorientert barnevern, og den spørrende, respektfulle og undrende innfallsvinkelen etablerer en handlingskompetanse som inkluderer kulturkunnskap (ibid). 6.2 Makt og polarisering Otterstad (2008) snakker også om nødvendigheten av kultursensitivitet, respekt og forståelse blant helse- og sosialarbeiderere. I tillegg vektlegger hun viktigheten av å forstå faren for å også selv som profesjonsutøver bidra til polariseringen mellom minoritet og majoritet. I Oslo i dag har ca 35 prosent av alle skolebarn innvandrerbakgrunn, noe som krever profesjonsutøverne er teoretisk kvalifisert og har tilegnet seg kunnskaper innen kultur, etikk, religion, makt og språk, dersom man skal evne å ta hensyn til alle barns kulturelle og sosiale liv. I møtet med andre kultuer er det viktig å ha en forståelse av faren ved å forme forestillinger om andres levesett, tanker og følelser og produsere polarisering mellom mennesker. En såkalt enten-eller-logikk, der man enten plasseres i kategorien majoritet eller minoritet, kan skape avstand mellom befolkningsgrupper og skape spenninger i møte mennesker med minoritetsbakgrunn i profesjonsutøvelsen. Forståelsesformer som oppfattes som normale eller vanlige får legitimitet og status, mens det som faller utenfor det normale, kan få en avvikende posisjon, en annerledeshet. Det blir da veldig viktig at profesjonsutøveren refelkterer over hvilke maktposisjoner yrkesutøvere besitter i forhold til å bygge anerkjennende og gjenkjennende miljøer. Gjennom å søke ny kunnskap kan man finne gode måter å inkludere de andre på, og samtidig rette et kritisk søkelys på hvordan majoritetens privilegerte maktuttrykk fungerer overfor en minoritet (Otterstad 2008). I tillegg til kulturelle kvalifikasjoner er innsikt i marginaliserings-, utstøtnings- og stigmatiseringsprosesser essensielt for sosialarbeideren (Skytte 2008). Det er viktig å ha en 26