Land i sikte ERIK WISHMAN

Transkript

1 1 Land i sikte ERIK WISHMAN Klokka er 13 lokal tid og året er Fruktbåten Ragnhild Brøvig av Farsund stevner mot sørvest med fart 16 knop. Den befinner seg ifølge bestikket 7-8 timer fra kysten av Den Dominikanske Republikk i Antillene sør for Florida og øst for Cuba. Målet er havna Puerto Plata på nordsida av øya. Her skal det lastes bananer for Det Belgiske Fruktkompaniet og lasten skal til Antwerpen. Det er august. Været er fint, trass i at det er midt i hurricane-sesongen. Bare den vanlige disen ses rundt horisonten. Tropesola er høyt på himmelen, nesten i zenith nå midt på dagen. Frisk medvind som merkes bare sval og behagelig. Fig. 1. Fra forfatterens tur til Antillene i november 1949 stående i baugen av Ragnhild Brøvig. Sammen med Matrosen på utkiken speider han etter tegn på land. Tegning Erik Wishman. Fig. 1. From the authors travel to the Anthills November 1949 in the bow of Ragnhild Brøvig. Together with Sailor at the look-out he watches after traces of land. Drawing Erik Wishman.

2 2 Messeguden, eller kort sagt bare messen er ferdig med middagssjauen i mannskapsmessa akter og har gått helt fram i baugen. Nå henger han over rekka og ser på springerne som leker i skummende bølger omkring baugen 5-6 meter nedenfor. De små hvalene holder seg stadig foran skipet, holder samme fart, som om de viser veg frem. Rett som det er retter messen seg opp og ser mot horisonten forut. Vi må vel ha land i sikte ganske snart? Matrosen på utkiken har forlatt sin post på styrbord side av baugen og nærmer seg messen. Ser du etter land? spør han. Ja, svarer messen, eller kanskje noe som viser at vi nærmer oss. En fuggel, for eksempel. Eller noe, sier messen. Matrosen lar blikket langsomt følge horisonten forut. Se heller på skyan, sier han. Skyan i horisonten, legger han til. Det er over 20 sjømil til land enda. Begge hviler over rekka og stirrer i taushet mot horisonten forut. Det går ett minutt eller to. Bare bruset fra sjøen som kløyves omkring baugen høres. Var det ikke en uregelmessighet over disen i horisonten mot babord? Ser du det? sier jeg til utkiken. Jeg peker mot et punkt i horisonten. En lysere, nesten hvit formasjon over den mørkere disen. Ja, e ser det, sier utkiken, og føyer til, litt ivrigere: Ja, det e skyer, og da e det land onder. Å lenger te størbord, ser du forlade meg mer av samme sorten! Vi peker og gestikulerer. Lyse, solbeskinte, uregelmessige formasjoner i overkant av disen. En stemme roper fra brua: Ser du land, utkiken? Det er tredjestyrmannen på vakt. Nei, mi ser bare skyan, svarer utkiken. E har land i kikkerten, roper 3. styrmannen tilbake. Mi e inne i 8-tida! år tidligere Palaeogeografien var vesentlig annerledes i Nordsjøområdet under isavsmeltningen og store deler av Nordsjøen var tørt land for år siden (Blystad 1989). Havbukten hvor Skagerrak ligger i dag og dens fortsettelse langs den sørlige norskekyst skilte den skandinaviske halvøy fra Nordsjølandet. Menneskene som levde i Nordsjøområdet observerte meget mer i naturen enn mennesker i dag og de hadde sine værvarsler i form av skyer, formene på dem, fargene, endringene osv. Det levde mennesker i Nordsjølandet. De brukte også stranden, hvor de gjerne slo seg ned og også gjorde sine iakttakelser av vær og vind. De søkte ofte mot stranden, der de kunne fange fisk og fugl og i vårsesongen også egg. Ved stranden lærte de også om vinden og sjøens makt. Mennesker hadde helt andre forutsetninger enn oss til å tolke naturens fenomener, fordi de hadde en livsform som direkte og sterkt var knyttet til den naturen de hadde omkring seg og som de hadde valgt fordi den inneholdt det de trengte for å overleve. Det var en natur som inneholdt det de kunne bruke som materiale for å beskytte seg mod vann og dyreliv. De kunne forutsi været på kort og lengre sikt. De kunne for en stor del se det på skyene, de så hvor skyene ble dannet og observerte skyene som dannet seg på himmelen, skyer som ofte ble fulgt av dårlig vær og vind. De forsto å tolke hva skyenes former fortalte om værutsiktene. De visste hva et opptrekk var. De kunne skjelne mellom skyer som viste at der kunne være uvær i vente og de som brakte godvær uten at de hadde radio og TV.

3 3 Fig. 2. Mennesker på stranden i nordlige del av Nordsjølandet for år siden. I det fjerne så de tegn på at der var land på den andre siden av havet. Tegning Erik Wishman. Fig. 2. People at the beach in the northern part of the North Sea Country about years ago. In the distance the observed indications of land on the other side of the sea. Drawing Erik Wishman. De mennesker som først undret seg over skyene i det fjerne, skjønte at der lå et landområde. Det ble bekreftet av andre tegn som fugler, planter, sel og andre dyr som de nå og da observerte ved deres egen kyst, men som ikke hørte hjemme der. En sak for seg er hvordan de skulle komme seg over havområdet som skilte dem fra dette landområdet. De kan ha gått over isen i vintersesongen hvor havisen dekket havarmen, men de kan også ha hatt båter. Det vet vi lite om, over kom de. Vær og værmerker Temaet har tidligere vært berørt av Wishman i 1979 (side ). På satellittfotografiet ses den værsituasjon som ble beskrevet ovenfor for Yngre Dryas. Det er tatt den 2. mai 1981 ca. kl og dekker den vestlige delen av Sør-Norge mellom Bergen og Lindesnes. Man ser cumulusskyer i et belte langs den snøbare kysten hvor det er varmt nok til at cumulusskyer kan dannes, mens det er klar himmel over fjellet i innlandet som fremdeles er dekket av snø bortsett fra fjorder og daler. Skogstrekningene i øst er for det meste snøbare. Hvor langt fra land kan man erkjenne disse skyformasjoner? Beregninger viser at man i alle fall vil kunne se antydning av cumulusskyer på en avstand av km hvilket stemmer noenlunde med avstanden fra Nordsjølandet til kysten av sørvestlige Norge for år siden.

4 4 Fig. 3. LANSAT satellitfoto 2. mai 1981 ca. kl over den vestlige delen av Sør-Norge mellom Kristiansand og Karmøy. Man ser cumulusskyer i et belte langs kysten, mens det er klar himmel over fjellet i innlandet som fremdeles er dekket av snø. Fra Mook 1983:fig. 2. Fig. 3. LANSAT satellite photo of the western part of South Norway between Kristiansand and Karmøy the 2nd May 1981 about 8.30 o clock PM. Cumulus clouds are seen as a belt along the coast, while open sky dominates the mountainous area in the inland, which still is covered by snow. From Mook 1983:Fig. 2. Menneskene den gang gjorde mange observasjoner i naturen som kunne lette deres valg for når tiden var inne til å krysse havarmen. Det var antakelig mest gunstig å krysse over i sommerperioden, særlig fra juni til september. Bortsett fra at havarmen antakelig var dekket av is om vinteren og derfor kunne krysses på beina, så hadde vinterhalvåret korte dager, lite lys og sannsynligheten for kraftige nordøstlige og østlige vinder var stor. Det ville føre til problemer å ta seg frem mot nord i små båter både pga. kald vind og enkle midler. Den kalde og sterke motvind kunne føre til risiko for å drive til havs ut i havområdene i nåtidens Nordsjøen. På våren og tidlig sommer kan smeltning av breene som lå over den skandinaviske halvøy har ført til flom på grunn av smeltevann fra breelvene som drenerte ut i havarmen ha ført til problemer med strømforholdene. Isflak og isfjell som har vært i drift mot vest og nordvest ble ført av sted med strømmen og måtte også unngås. Takk Takk til Reinhard Mook som for hjelp med fig. 3 og Lotte Selsing som har kommentert manus kritisk. Begge bidrag har økt kvaliteten på innholdet i manuskriptet.

5 5 Referanser Blystad, P. 1989: Nordsjøen i seinkvartær tid. AmS-Rapport 1, Mook, R. 1983: Skygater. Været 3/1983, Wishman, E.H. 1979: Studiet av Ryfylkes klimahistorie i sein- og postglasial tid. AmS-Varia 5,