Teknologi og opphavsrett - Digitaliseringens betydning for levende kulturformer

Transkript

1 Teknologi og opphavsrett - Digitaliseringens betydning for levende kulturformer For Arbeidsgiverforeningen Spekter Mars 2014

2 1 Forord Den digitale revolusjonen har påvirket hele samfunnet. En få nisjer som foreløpig har kunnet fortsette som før er de levende kulturuttrykkene. At digitale medie- og kulturvaner ennå ikke har satt sitt preg på besøkstall i teater, konserthus eller museer er trolig av midlertidig karakter. Ingen vet hvilken måte de levende kulturinstitusjonene vil påvirkes av endringene, men det kommer forandringer. Trolig vil det enten skje ved at det dukker opp konkurrerende tilbud som stjeler publikum fra saler og utstillinger, eller så vil rekrutteringen stoppe opp. En generasjon som kun konsumerer og interagerer med virtuelt innhold vil ikke nødvendigvis reise seg opp og oppsøke et teater eller en danseforestilling. Kulturnæringene kan ikke sitte passive og vente på at endringen skjer. De er nødt engasjere seg og finne måter å få kulturen ut til folk. Teknologien, interessen og nysgjerrigheten legger til rette for det, nå er det bare å gripe muligheten. Denne rapporten sammenstiller funnene fra intervjuer med ledere og representanter for ulike kulturinstitusjoner. Rapporten er skrevet for Spekter og skal fungere som diskusjonsgrunnlag for Spekters sektorråd for kultur. Oslo, mars 2014 Svenn Richard Andersen, JKL Group

3 2 Innholdsfortegnelse Forord... 1 Innholdsfortegnelse... 2 Oppsummering... 4 Hvor trykker skoen?... 4 Er opphavsretten til hinder for digitalisering?... 4 Teknologi som katalysator eller brems?... 5 Hva bør gjøres?... 5 Bakgrunn og oppdrag... 6 Hvilke deler av kulturfeltet omtales? Digitalisering av kultur Kulturens kjerne Verdi for hvem? Rettigheter, beskyttelse og tilgang Forutsetninger for digitalisering Tekniske muligheter Rettigheter og muligheter «Åndsverkloven er ikke til hinder for digitalisering» Kollektiv lisensiering Betydning for den levende kulturen Rettighetsoverdragelse ved overføring Forholdet mellom arbeidsgiver, opphaver og utgiver Hvordan finne en rimelig balanse? Digitale levende opplevelser Digitalisering av administrasjon og drift Tekniske og økonomiske utfordringer Viderebruk av innhold Digitalisering av tv- og filmbransjen Vil det fortsatt produseres norsk innhold? Kampen om innholdet CD-en gjelder fortsatt Direkteoverføring til kino Digitalt teater, musikk og dans Dokumentasjonskrav Digitalisering av arkivmateriale Lisensiering av bilder BFO år og i det digitale førersetet?... 34

4 3 Eksperimentering med innhold Digitalisering av museene Digitale fellesløsninger Å bygge et digitalt museum Videreutvikling av utstilling og tilbud Anbefalinger Det digitale konserthus Digitalt knutepunkt Kompetanseheving og eksempelbank Fremtidens operahus Publikumskartlegging Fremtidens museum Fremtidens opphavsrett Veien videre... 44

5 4 Oppsummering I løpet av høsten 2013 har JKL på oppdrag for Spekters Sektorråd for Kultur kartlagt digitaliseringens betydning for de levende kulturuttrykkene teater, dans, orkester, opera, ballett og museum. Digitaliseringens betydning for andre kulturtyper som innspilt populærmusikk, tv, film og bøker er behandlet i mange omganger tidligere. I dette arbeidet har målet vært å belyse hvilke konsekvenser digitaliseringen får konsekvenser for den levende kulturen. Det er særlig to tema som har vært viktige: opphavsrett og teknologi. Temaet ble behandlet i Sektorrådets møte i oktober Denne rapporten oppsummerer hovedfunnene i intervjuene som ble gjennomført i november og desember av Svenn Richard Andersen hos JKL. Rapporten er skrevet av JKL og skal tjene som diskusjonsgrunnlag for Sektorrådsmøtet i mars Hvor trykker skoen? Intervjuene viser at det er stort behov for et overordnet perspektiv på digitalisering av den levende kulturen. For de uttrykkene som er bundet til sted og tid gjennom live-opplevelser har den digitale omveltningen ikke vært så tydelig som for eksempelvis populærmusikkbransjen. Dels skyldes det den levende kulturens kvaliteter og særpreg som ikke lar seg overføre til film, lydopptak eller nett. Dels skyldes det også manglende kunnskap om hvilke muligheter som finnes. Etterlatt inntrykk etter intervjuene er at samtlige institusjoner og bransjerepresentanter ønsker å bruke de digitale mulighetene, men at de enn så lenge ikke vet hvordan. Det er også et gap mellom ønsker og egne ressurser. Med presset økonomi er det få som har muligheten til å gjøre en betydelig investering i teknologi, kompetanse og tjenesteutvikling. Nysgjerrigheten på hvilke muligheter som finnes er til stede. Mange ber Spekter ta en rolle med å nettopp samle og dele erfaringer på tvers av sektoren. Alle kulturformene påvirkes av digitaliseringen, men de færreste har en klar og tydelig strategi for hvordan deres institusjon eller bransje skal håndtere endringene. Dette prosjektet forsøker å svare på spørsmålet om hvordan de levende kulturuttrykkene blir påvirket av teknologiutviklingen. Rapporten tar for seg temaområdene opphavsrett og teknologi. Derfor starter vi med spørsmålene: Hvor trykker skoen? Står opphavsretten eller teknologien i veien for digitaliseringen? Er opphavsretten til hinder for digitalisering? Enkelt sagt er det to typer rettigheter som må avklares i forbindelse med digitaliseringen av den levende kulturen. For det første må forholdet mellom kunstneren eller utøveren på ene siden, og den som ønsker å bruke opptakene digitalt på den andre siden, avklares. Gamle standardavtaler for scenekunsten tok som regel ikke høyde for at oppsetningen skulle tas opp. I de tilfeller en forestilling blir tatt opp har det som regel vært for en bestemt utgivelse eller videreformidling. Men betyr det at den som har gjort opptaket kan brukes til nettpublisering eller streaming uten at utøverne har krav på ny betaling? For det andre må bruksretten til verket og innholdet sikres. Er retten til verket overdratt på riktig måte? Skal det skje etter individuell eller kollektiv avtale? Er forretningsmodell, bruk og fordeling av inntekter avklart? Og hvordan skal vi forholde oss til at vi kanskje ikke kjenner den endelige forretningsmodellene eller behovet til tjenesteutvikleren? Museene må klarere bruken av bilder, film eller lyd av personer som kan identifiseres. Har de gitt sitt samtykke til å la seg avbilde? Var de klar over at klippet kunne bli publisert på internett?

6 5 Selve lovverket ser til gjengjeld ikke ut til å stå i veien for digitaliseringen. Det er snarere mangelen på praksis og erfaring med å lisensiere tilgangen til digitalt, rettighetsbeskyttet materiale. Generelt er det usikkerhet knyttet til hvordan avtaler for digital viderebruk skal utformes. Organisasjonene som forhandler frem kollektive avtaler vegrer seg for å åpne opp forhandlinger fordi de vet at det kan sette hele avtaleverket i spill. Dermed blir det opp til de institusjonene som ønsker å bruke digitale tjenester å komme til enighet med sine ansatte og rettighetshaveren. Dette kan være omstendelig arbeid, og når institusjonen selv ikke har kompetanse blir det vanskelig. I dette arbeidet har vi funnet få konkrete svar, og det er en tydelig oppfordring fra informantene om å samle og bygge opp kunnskap på området. Dette er en oppgave Spekter kan og bør ta på vegne av sine medlemmer. Teknologi som katalysator eller brems? Teknologien er en forutsetning for digitalisering av de levende kulturuttrykkene. Med tiden har teknologien blitt billigere, enklere å bruke og mer utbredt. Dermed ligger alt til rette for å ta den i bruk og demokratisere den levende kulturen. Likevel er det få eksempler på at levende kulturuttrykk faktisk har blitt digitalisert. De konkrete prosjektene som nevnes er jevnt over utenlandske. Blant de norske informantene er det gjennomgående både en mangel på kunnskap, utstyr og ressurser som hindrer digital eksperimentering og viderebruk. Ingen frykter at mer digitalt innhold kommer til å svekke besøkstall ved institusjonene. Det sees snarere som en god mulighet for profilering og rekruttering av nye publikumsgrupper. Mange av informantene ønsker seg flere eksempler og forslag til løsninger. De fleste ønsker å bygge opp egen kompetanse, men innrømmer at det kanskje kan være en god idé å bygge felles løsninger som kan fylles med innhold fra flere aktører. Hva bør gjøres? Etter JKLs oppfatning bør Spekter fortsette satsingen på teknologi og opphavsrett innen kultursektoren. Det er et behov for mer kunnskap om rettigheter og avtaler, det trengs noen nasjonale pilotprosjekter som går foran og erfaringer og eksempler må deles innen de ulike nisjene. Utfra intervjuene som er gjennomført anbefaler JKL derfor følgende prosjekter: 1. «Det digitale konserthus» Bergen Filharmoniske Orkester feirer 250 år i I den forbindelse skal blant annet Grieghallen oppgraderes for å kunne ta lyd- og bildeopptak i konsertsalen. Ønsket er å bygge en nettportal for klassisk musikk. JKL foreslår å utvide dette prosjektet til å også kartlegge muligheten for å lage en felles tjeneste for flere orkestre. Mens BFO kan konsentrere seg om sin egen jubileumsplanlegging, kan en ekstern prosjektgruppe kartlegge publikumsbehovene og utvikle viderbruksplattformen. I dette arbeidet må det ligge til grunn en klar arbeidsfordeling mellom BFO og prosjektgruppen slik at det ikke gjøres dobbeltarbeid. 2. Informasjonsinnhenting og kompetansebygging Den andre anbefalingen er å bygge opp kompetanse om de digitaliseringsprosjekter som pågår i alle deler av kulturlivet.

7 6 Den Norske Opera & Ballett inngår i et europeisk samarbeidprosjekt for å undersøke fremtidens opera. Dette arbeidet bør følges, og Spekter kan ta en observatørrolle for å fange opp erfaringer som kan brukes i andre deler av kultursektoren. Museumssektoren har allerede flere fellesløsninger. Erfaringene fra disse bør samles og systematiseres. Det bør også bygges opp en eksempeldatabank fra utenlandske museer slik at vi kan løfte den norske sektoren til et nytt nivå. Spekters rolle kan være å støtte det arbeidet museumsinstitusjonene allerede gjør. Det er et åpenbart behov for mer kunnskap om rettighetssituasjonen i møte med de digitale mulighetene. JKL anbefaler Spekter å ta initiativ overfor opphavsrettsorganisasjonene slik at det kan etableres en felles virkelighetsforståelse. Hvis det settes i gang andre prosjekter under Teknologi og opphavsretts-prosjektet bør det gjøres selvstendige juridiske vurderinger og utredninger for å kartlegge konsekvensene for det aktuelle prosjektet. JKL oppfordrer sektorrådet til å vurdere hvilke av disse prosjektene som bør prioriteres, men det vurderes dithen at det er størst sannsynlighet for å realisere et pilotprosjekt for de profesjonelle orkestrene. På grunn av BFOs jubileum i 2015 må dette arbeidet forseres og ideelt sett settes i gang allerede vinteren/våren Bakgrunn og oppdrag JKL ble i oktober 2010 engasjert av Spekter for å kartlegge utfordringene knytte til digitalisering av de levende kulturuttrykkene dans, orkester, teater, opera, ballett og museum. Den 25. oktober presenterte Svenn Richard Andersen et problemnotat for Sektorrådet som presenterte fem hypoteser. Hypotesene la til grunn at kultursektoren var for dårlig til å utnytte de digitale mulighetene. I forlengelsen av Sektorrådets arbeidsmøte ble det besluttet å gjennomføre dybdeintervjuer med en rekke personer og organisasjoner med kjennskap til sin nisje. Disse intervjuene er gjennomført i november og desember De opprinnelige antakelsene var som følger: 1. Digitaliseringen gjør det vanskeligere å drive profesjonelt med levende kultur 2. Digitaliseringen presser frem endringer av åndsverkloven 3. Digitaliseringen påvirker forholdet mellom arbeidsgivere og utøvere 4. Få eller ingen digitale tjenester konkurrerer direkte med det levende uttrykket 5. Kulturinstitusjoner og -utøvere kan ikke selv utvikle digitale tjenester Hele problemnotatet ligger som et vedlegg til denne rapporten. Intervjuene som ligger til grunn for denne rapporten har hatt disse hypotesene som utgangspunkt. Det har likevel blitt lagt opp til forholdsvis åpne intervjuer, hvor den som intervjues har fått anledning til å vektlegge de momenter som er særlig viktig for dem. JKL har forsøkt å finne en retning videre for Spekter og Sektorrådets arbeid. Derfor følger ikke rapporten hypotesene slavisk. Det har snarere vært hensiktsmessig å legge vekt på tre aspekter ved digitaliseringen: 1. Forutsetninger for digitalisering av levende kultur 2. Utøvelse av kunsten 3. Viderebruk av innhold Denne rapporten presenteres foreløpig for Sektorrådets medlemmer som et internt arbeidsdokument. Rapporten er underlagsmateriale for et arbeidsmøte i Sektorrådet i mars Her vil funn og anbefalinger diskuteres før Sektorrådet beslutter om og hvordan arbeidet tas videre.

8 7 JKL har forsøkt å destillere kunnskapen og informasjonen fra alle intervjuene slik at det blir håndterlig og tjener som grunnlag for videre diskusjon. Full oppsummering av alle intervjuer er gjengitt som et vedlegg til rapporten. JKL har engasjert Adrian Paulsen hos tjenestdesignbyrået Halogen for å illustrere hovedfunnene for digitalisering av en konsertopplevelse og bidratt i utformingen av forslag til videre prosess. Spekter og Sektorrådet står fritt til å følge anbefalingene i rapporten og prosessen som skisseres. Både JKL og Halogen ønsker å bidra om det er ønskelig i fortsettelsen. På de neste sidene gjengis utsnitt fra en visuell fremstilling av de punkter hvor «konsertopplevelsen» påvirkes av digitalisering. Første illustrasjon er en fremstilling av hvilke rettigheter og spørsmål som må avklares før et stykke er klart for oppsetning. Andre illustrasjon viser hvilke punkter digitaliseringen griper inn i orkesteret og institusjonens forberedelser og etterarbeid i forbindelse med en oppsetning. Tredje illustrasjon er ment å vise på hvilke nivå den digitaliserte konsertopplevelsen påvirker livet til publikum. Illustrasjonene vil tjene som utgangspunkt for Sektorrådsmøtet i mars.

9 8 Forutsetning Konser topplevelse

10 9 Konser topplevelse

11 10 Konser topplevelse Viderebruk

12 11 Hva er digitalisering? De levende kulturformene kjennetegnes med at de fremføres og oppleves i øyeblikket. Som regel også bundet til steder som museer, teatre, operahus, dansescener eller i konsertsaler. Digitaliseringen kan, enkelt sagt, skje på to måter: 1. Opplevelsen eller fremføringen tar i vesentlig grad i bruk digitale eller teknologiske virkemidler 2. Kulturuttrykket løsrives fra sted og rom ved at den blir tilgjengelig over internett eller annen digital overføring. I dag skjer begge deler allerede i noen utstrekning. Det er bevisst tatt et valg om å konsentrere seg om kulturformer som til nå primært har vært bundet av tid og/eller sted. Digitaliseringsutfordringene knyttet til kringkasting, film eller innspilt musikk er derfor ikke behandlet omgående i dette notatet. Det er likevel relevant å vise til erfaringer fra disse sektorene i arbeidet. En viktig erkjennelse når man behandler disse spørsmålene er at det ikke finnes noen klare skiller for når digitaliseringen begynner og slutter. I lang tid har alle kulturinstitusjoner benyttet digitale virkemidler i formidlingen, men det endrer i prinsippet ikke driften eller oppsetningen av forestilling eller utstilling. Digitaliseringen får først betydning i det øyeblikket eksisterende regelverk ikke dekker den aktuelle fremføringen eller utstillingen. Det er disse grensetilfellene vi forsøker å belyse i dette notatet. Hvilke deler av kulturfeltet omtales? Ettersom Spekter er en arbeidsgiverorganisasjon er startpunktet for dette notatet å se på de institusjonene som har arbeidsgiveransvar eller engasjerer kunstnere og opphavere for å skape kulturelt innhold. Det gjelder orkestre, dansekompanier, teater, operahus, konserthus og museer. I tillegg til å ta for seg situasjonen for institusjonene vil vi også forsøke å belyse hvilken måte kulturformene forandres av digitaliseringen. Det kan dreie seg om hvilke nye tjenester som kan utvikles, hvordan kjente uttrykk konvergerer eller forandres i møtet med teknologien og nye kommunikasjonsformer. Digitalisering av kultur For enkelte kulturformer har digitaliseringen kommet forholdsvis langt. Det gjelder spesielt musikk og film/tv-bransjen. For disse uttrykksformene har vi sett at de eksisterende forretningsmodellene ble utfordret av teknologien i form av piratkopiering. Deretter har vi sett en langvarig grense trekking og reforhandling av rettighetshåndteringen slik at nye tjenester har dukket opp. Mest kjent er trolig streamingtjenestene som Spotify og Netflix. Andre viktige endringer er forskyvingen av makt mellom de ulike leddene i verdikjeden som skjer når Netflix eller VGTV eksempelvis begynner å produsere eget innhold og dermed utfordrer de tradisjonelle innholdsprodusentene. Bokbransjen er en annen sektor det er naturlig å vise til. I en bransje med veldig lange tradisjoner har vi også sett en gradvis samling av makt og innflytelse hvor sterke aktører ikke bare kontrollerer et ledd i næringskjeden, men flere. Det er spennende å se på hvordan de eksisterende standardavtalene ikke har dekket publisering av ebøker. Inntil relativt nylig var avtalene i liten grad tilrettelagt for digital publikasjon. Det har også vært en omfattende jobb å avklare hvordan man skal utnytte muligheten for å tilgjengeliggjøre backkataloger og gjenutgi bøker som ikke lenger er i opplag som digitale kopier. Kulturens kjerne Et annet dilemma for uttrykksformer som har eksistert i lang tid, er at økosystemet eller næringsvirksomheten knyttet til uttrykket låses. Innen musikkbransjen har vi sett at verdikjeden for

13 12 innspilt musikk gradvis har vokst og blitt mer og mer spesialisert. Når ny teknologi kommer inn og endrer hvordan lytterne kan få tak i musikken og artistene ikke lenger trenger å gå via fysisk salg over disk, blir hele verdikjeden forrykket. Bokbransjen gir et annet godt eksempel på at tradisjon og format påvirker hva vi ser på som kulturen. For mange forfattere er det viktig å holde den ferdig trykte boka i hånda. Hvis vi tar som utgangspunkt at kjernen i forfattergjerningen dreier seg om historien, har vi på en måte fjernet oss fra kjernen når bæreren er viktigere enn innholdet. Samtidig er dette helt naturlig. De fleste vil enklere knytte seg til det fysiske produktet enn det abstrakte innholdet. Og her ligger noe av utfordringen med kulturelt innhold: vil løsrivelsen fra sted, tid eller et fysisk objekt redusere verdien av kunst eller kultur? For de levende kunstformene kan en tilsvarende utfordring være å prissette digitale overføringer av opera, teater, konserter eller dans. Skal den prises på samme nivå som billettene til de som sitter i salen? Er det i så fall en fare for erodering av det prisnivået kulturinstitusjonene har bygget sine forretningsplaner og budsjetter om? Paradoksalt nok har en forestilling som oppleves live noe til felles med en film eller musikk som streames. Mens du tidligere kjøpte et fysisk eksempler av en DVD eller CD er live-opplevelsen flyktig. Du har ikke noe annet enn opplevelsen der og da. Det samme gjelder et strømmet musikkstykke, tvserie eller film. I det øyeblikket du forlater salen, skrur av stereoanlegget eller kobler av nettet er tjenesten borte. Hva er i så fall publikums betalingsvilje for de ulike innholdstypene? Noe av kritikken mot de nye strømmingstjenestene for musikk har vært at «prisen er for lav». Kan det stilles samme spørsmål om nye tjenester for levende kunstuttrykk? Hvem skal i så fall bestemme hvor prisnivået på ubegrenset tilgang til Nationaltheatrets oppsetninger bør ligge? Verdi for hvem? Hvis vi utfordrer eksisterende forretningsmodeller må vi også se på innretningen av støtteordninger. Det er i samfunnets og enkeltmenneskers interesse at det skapes nytt, kulturelt innhold. Ettersom det ikke er en umiddelbar sammenheng mellom samfunnsverdi og kommersielt potensiale for å tjene penger, er det opprettet offentlige støtteordninger som skal tillate kunstnere og institusjoner å fortsatt produsere kulturinnhold. Problemet med mange av disse ordningene, er at de i stor grad er rettet inn mot næringsvirksomheten ikke kulturinnholdet. Altså at penger kanaliseres til kulturlivet via institusjonene. Et eksempel er at statens støtteordninger for litteratur kanaliseres via forlagene basert på innkjøpsordningen av et gitt antall eksemplarer. Dermed skjer to ting: det ene er at vi får en sementering av de nærings- og bransjestrukturer som er på plass når støtteordningen opprettes. Det andre er at vi får ordninger som støtter de formene og bærerne av kulturinnhold vi kjenner i dag. Satt på spissen settes det rammer for hvordan nyskaping skal skje innenfor den delen av samfunnet hvor vi kanskje er aller mest avhengig av kreativ nytenking. Spørsmålet blir dermed hvorvidt vi skal beregne kulturens verdi utfra omsetningen og besøkstall for institusjonene, eller om vi skal regne kulturens verdi utfra hvilken betydning den har for samfunnet. For å eksemplifisere denne problemstillingen kan vi holde oss til litteraturstøtten. Er en fortelling som er ment for barn mer støtteverdig hvis den fortelles med illustrasjoner og tekst mellom to permer enn på en skjerm?

14 13 Rettigheter, beskyttelse og tilgang Immaterielle rettigheter eksisterer for å regulere tilgangen til å benytte verk som er resultatet av menneskers skapende innsats. Digitutvalget behandler immaterialretten i et eget kapittel og skriver at de ulike immaterialrettslovene «bygger på samme grunnkonstruksjon ved at den som presterer en viss skapende innsats får en viss enerett til resultatet av innsatsen innenfor et visst territorium og for en viss tid.» Lovverket har utviklet seg over tid og består av ulike lover og rettigheter som patentbeskyttelse, opphavsrett og designvern. For vårt formål er det viktigst å behandle opphavsretten som er nedfelt i den norske Lov om opphavsrett til åndsverk, også kalt åndsverkloven. Det er to utfordringer med åndsverkloven slik den står i dag. Den ene innebærer en fare for at åndsverk spres for vidt, den andre utfordringen er at loven begrenser spredning av innhold som kan være ønskelig å spre. Det første dreier seg om at loven er skrevet i en tid da kopifremstilling var komplisert og kostbart. I dag gjør teknologien det enkelt å kopiere et verk så godt som uten tap av kvalitet. På den måten er det en fare for at den retten til å fremstille kopier til privat bruk som er nedfelt i loven, misbrukes til å ta kopier som spres i større omfang enn det man så for seg da loven ble skrevet. Dette er omfattende diskutert i sammenheng med ulovlig piratkopiering over lang tid. Den andre utfordringen med åndsverkloven kommer til syne i de tilfeller hvor teknologien åpner opp for deling av innhold på nye måter. Et eksempel er når utviklere av nye musikktjenester som Beat eller Wimp viser til at det er nasjonale forskjeller i åndsverklovgivingen som hindrer deres vekst i nye markeder. Et annet eksempel er når uklare rettigheter på arkivmateriale hindrer NRK i å legge gamle klipp ut på nettet. Fra et utviklerstandpunkt kan det være enkelt å peke på opphavsretten som et hinder for digitale innovasjon. Det samme kan gjelde for sluttbrukeren som kan oppleve at det er urimelig å bli hindret fra å få tilgang til materiale fordi det ikke er klarert i hans eller hennes marked (som skjer for eksempel i film- og tv-bransjen). Samtidig er det nødvendig å erkjenne at kunstneren og rettighetshaveren fortjener den eksklusive disposisjonsretten over eget materiale. Digitutvalget anbefalte i sin rapport en omfattende reform av opphavsretten for å sørge for at den er rimelig for alle parter. Blant annet innebærer det å se på nye måter å forvalte rettigheter på. Ønsker eksempelvis en artist eller forfatter å gi ut boken sin i flere land og markeder parallelt bør det legges bedre til rette for det. I Norge har vi klareringsorganisasjoner, som Kopinor, TONO og BONO, som fungerer godt og bidrar til en relativt god og effektiv distribusjon av inntektene fra kulturelle verk. At det ble bygget opp nasjonale klareringsinstitusjoner var fornuftig i en tid der innholdet var bundet til et fysisk format. Det er derimot mindre fornuftig å ha nasjonal klarering av rettigheter hvis markedet du ønsker å nå ut til er nordisk, europeisk eller globalt.

15 14 Forutsetninger for digitalisering Hele samfunnet påvirkes av digitaliseringen og utviklingen av ny teknologi. Det påvirker måten samfunnet organiseres på, hvordan vi lever livene våre, forutsetningene for å drive næringsvirksomhet og hvordan kunst utvikles og formidles. Innen kulturfeltet er det forskjeller fra bransje til bransje. Populærmusikkbransjen greide overgangen fra lp til cd, og i dag ser vi en gryende optimisme om digital formidling. Bokbransjen går «med ryggen først.» Film- og tv-bransjen har gjennomgått store endringer bare de siste par årene. Det er naivt å tro at dette ikke fører til endringer for de levende kulturuttrykkene også. Enten kan digitaliseringen påvirke de skapende prosessene, utøvelsen eller formidlingen av kunsten direkte. I tillegg kan vi få en indirekte påvirkning ettersom digitaliseringen endrer publikums vaner og preferanser. Kulturinstitusjonene er uansett nødt til å forholde seg til denne samfunnsutviklingen. Å forholde seg

16 15 passiv vil i verste fall føre til at de levende kulturuttrykkene mister sin oppslutning, betydning og legitimitet. Det vil være et tap for både kunsten og samfunnet. Besøkstallene i norske teater- og konsertsaler holder seg forholds stabile. Dermed er ikke hovedmotivasjonen for å lage en digital strategi å snu en negativ spira. Bruk av digitale løsninger bunner først og fremst i et ønske om å rekruttere videre og yngre. Det er utbredt tro på at det er mulig gjennom nye kanaler. Dessuten er det en utbredt oppfatning om at tilgjengelighet fører til merkonsum. Så lenge streaming i ok kvalitet er tilgjengelig vil det trolig nå ut til nye publikumsgrupper som igjen vil finne veien til konsert- eller teatersaler. Enkelte uttrykker en moderat bekymring for at utøvere, institusjoner eller uttrykk blir overeksponert og kvaliteten over tid er for lav. Da kan interessen falle over tid. En parallell fra idretten er publikumsoppslutningen rundt norsk eliteseriefotball: Etter noen gylne år med kraftig vekst i det digitale tilbudet har publikumstallene på stadion og i sofaen har falt dramatisk. Til tross for interessen og nysgjerrigheten er det tilsynelatende for lite ny kultur som blir laget med en digital bevissthet. Et eksempel som trekkes frem er de digitale ambisjonene for Munchjubileumsutstillingen som var en stor suksess. Med timelange køer utenfor museet den siste helgen: hvorfor var ikke denne dokumentert og tilgjengeliggjort virtuelt? Tekniske muligheter Det er ingen tekniske begrensninger eller hindre for direkte overføring i høy kvalitet fra norske kulturbygg. Teknologien har blitt forholdsvis billig de siste årene. Dermed er terskelen for eksperimentering lavere. Eksperimentene kan sees på som forskning som bør dokumenteres fra start til slutt. Den forskningen som skjer på digitalisering i dag går langs to akser; adferd og teknologi. Den digitale adferden undersøkes blant annet i forbindelse med festivaler som UiOs «Sky og scene»- prosjekt. «Sky og scene» har sett på bruken av musikkstrømmetjenesten Wimp i forbindelse med Øyafestivalen i Oslo. Her har de klart å spore en kraftig økning i avspillinger opp mot konsertstart, for så å falle idet konserten starter og deretter ta seg opp igjen. Avspillingstallene viser også at nye, ukjente artister for et kraftig løft ved å spille på festivalen. Den teknologiske forskningen har i stor grad vært løsrevet fra kunstuttrykkene og vært mer knyttet til overføringskapasitet, teknologiske løsninger og mer forretningsdrevet. Dermed blir det også et spørsmål om hvem skal finansiere eller ta kostnaden for teknologiske oppgraderinger eller høyere kapasitetskrav. I liten grad er de levende institusjonene selv involvert i denne forskningen. De forsøkene og eksperimentene som gjøres kommer på initiativ fra enkeltmiljøer eller personer, og det har ikke kommet frem prosjekter som har blitt målt og utviklet over tid. Når det er sagt, er det likevel en endring å spore med eksempelvis Operaen eller orkestrenes direkteoverføring til kinosaler rundt om i hele landet. Rettigheter og muligheter Den mest åpenbare muligheten knyttet til digitalisering av levende kultur er videreformidling av det som skjer på en scene. Enten i sanntid («live») eller i opptak. Fra et rettighetsperspektiv er det derfor dette som primært er belyst i dette kapittelet. JKL har intervjuet to opphavsrettsjurister, Harald Sommerstad og Hans Marius Graasvold. De deler oppfatning om at det levende kulturfeltet står overfor to juridiske utfordringer i møtet med digitaliseringen: 1. Klarering av rettigheter for videreformidlig 2. Forholdet mellom arbeidsgiver og utøver, herunder både for fast ansatte og frilansere Ingen mener at digitalisering fører til store omveltninger i rettighetssituasjonen. Graasvold omtaler det kun som «basisproblemer». De grunnleggende utfordringene når det kommer til rettigheter dreier

17 16 seg om honorar, betaling for øvingsperioder overdragelse av bruksrett og tids- og territoriumsavgrensning.. Disse spørsmålene er avklart for de fleste etablerte uttrykksformer gjennom ramme- og standardavtaler. Avtalene kan oppdateres og tilpasses over tid, men å åpne forhandlinger for å gjøre endringer «vil være å åpne Pandoras eske». Vegringen mot å ta tak i dette fører til en ytterligere forsinkelse i oppdateringen av lovverket. «Åndsverkloven er ikke til hinder for digitalisering» Etter advokatenes oppfatning er ikke åndsverkloven i seg selv til hinder for digitalisering. Opphaverens ideelle rett til å bestemme over et verk vil alltid gjelde, og opphaveren vil aldri miste den. Da står vi igjen med vilkårene for å overdra rettigheter, enten eksklusivt eller ikke-eksklusivt. Åndsverkloven løser de fleste spørsmål. I tilfeller hvor det oppstår spørsmål om avtalen er rimelig benyttes avtalelovens 36. Spesialitetsprinsippet ( 39a) vil også komme til anvendelse i tilfeller med uenighet mellom tilbyder og opphaver. I henhold til åvl 39a skal en restriktiv tolkning av opphavsrettsoverdragelse gå i opphavsmannens favør. Selv om åndsverkloven løser de fleste av dagens problemer er begrepsbruken utdatert. Dette vil trolig forbedre i og med at loven skal oppdateres i løpet av de nærmeste årene. Kulturdepartementet har gitt uttrykk for at et høringsnotat om lovrevisjonen kommer mot slutten av Kollektiv lisensiering Den norske åndsverkloven slår fast at den som har opphavsrett til et verk har eksklusiv rett til å bestemme hvordan verket kan benyttes. Men loven inneholder også enkelte begrensninger på denne eksklusive rette. Det gjelder blant annet bruk i undervisning (åvl 13a), opptak for funksjonshemmede (åvl 17a) eller retten til å bruke et åndsverk uten samtykke mot betaling av vederlag. Vilkårene for å bruke åndsverk mot betaling av vederlag uten samtykke kan utløses ved at det inngås en kollektiv forvaltningsavtale med en rettighetsorganisasjon. En slik avtalelisens gir rett til bruk i samsvar med avtalen. I Norge er det en sterk tradisjon for kollektive avtaler. På den måten kan mange overordnede spørsmål ryddes av banen gjennom felles standardavtaler som er forhandlet frem av både utøverne, rettighetshaveren, arbeidsgiverens og distributørens representanter. Det er verdt å merke seg at det ikke er alle typer rettigheter som dekkes inn av kollektiv avtaler. Mens innspilt innhold satt på spissen kan kalles dusinvare, har levende kunst mer preg av å være mer eksklusivt eller ha preg av å være løsvekt. Enkeltinnhold kan dessuten ha en så spesiell karakter at det er mulig å ta en mye høyere pris for å gi eksklusiv tilgang til å formidle innholdet. Det kan dreie seg om eksklusive bilder fra en konsert eller intervju som har særlig nyhetsverdi. Avtaler av mer spesiell karakter vil alltid forhandles frem mellom opphaver og den som ønsker å bruke materialet. Hans Marius Graasvold beskriver dette som at «dusinvaren kan forhandles frem kollektivt, mens det alltid vil inngås spesielle avtaler om konfekten». Et eksempel han gir er at for de fleste norske artister vil være tjent med at det inngås en kollektiv avtale om opptak og digital publisering fra konserter. For enkelte av de største artistene, vil derimot managementet alltid inngå eksklusive, individuelle avtaler for å hente ut en så høy pris som mulig. Dette forandrer seg ikke vesentlig når innholdet sendes over internett. Likevel er det endringer på gang. Spesielt fordi EU-kommisjonen tydelig har gitt uttrykk for at de ønsker enklere

18 17 klareringsrettigheter. De ønsker konkret at det etableres en «one-stop shop» for bruk av rettighetsbelagt innhold for hele EU/EØS-området. For norske institusjoner er dette noe å merke seg i tilfelle de skal bygge opp en innholdsportal for levende kultur. Å være tilgjengelig for et internasjonalt marked kan være avgjørende for å bygge opp en tilstrekkelig stor publikumsbase. Betydning for den levende kulturen For det levende kulturfeltet får de kollektive avtalene betydning fordi de regulerer hva det kan gjøres opptak av, og hvordan dette kan viderebrukes til en spesifisert pris. I mange tilfeller kan det være avgjørende for en tjenestetilbyder som ønsker å tilby innhold digitalt at det er mulig å klarere mye innhold for et så stort område som mulig. Den tradisjonelle kringkastingen er omtalt og behandlet av eksisterende lovverk, men det er ingen avklart situasjon for on demand-tjenester. Det vil si, det eksisterer ingen kollektiv lisensavtale for slik bruk av beskyttet materiale. For lydopptak klarer Tono bruken i offentlig avspilling. Det gjelder også lyd som spilles av på nettsider, så fremt musikken starter med en gang siden åpnes. «Vi kjenner ikke utfallet av alle de digitale endringene som skjer i samfunnet, men det er viktig å eksperimentere for å finne fram til gode løsninger.» Advokat Hans Marius Graasvold Et annet moment er at ulike innholdskategorier behandles ulikt. Eksempelvis har globale avtaler gitt ekstra utfordringer med musikklareringen fordi rettighetsorganisasjonene som jobber med musikk forlanger klarering nasjonalt. Christian With fra Produsentforeningen kjenner disse utfordringene godt. Han forventer at det vil presse seg frem en endring. Særlig ettersom det pågår et omfattende europeisk arbeid på området. EU-kommisjonen har påvist en treghet i overføring av vederlag fra forvaltningsorganisasjonene til rettighetshaver og musikere. Det er også tydelig at EU-myndighetene ønsker å gå i retning av en «onestop shop» for klarering for hele EU-/EØS-området. Dette vil i så fall gjøre det enklere for produsenter som ønsker å publisere innhold i flere land samtidig. Rettighetsoverdragelse ved overføring I forbindelse med Operaens overføring av Nøtteknekkeren til 46 kinosaler var det produksjonsselskapet Nordic Stories som produserte og overførte forestillingen. Det er få andre norske tilbydere, men internasjonalt finnes det trolig konkurrenter som er rimeligere. I tillegg til de private produksjonsselskapene har både NRK og TV2 kompetanse til å gjøre opptak for overføring. I forhandling med produsenter som også er distributører kan det til gjengjeld oppstå ekstrautfordringer ettersom det blir en kamp om hvem som skal sitte på retten til opptaket. Operaen har forsøkt å forhandle frem en standardavtale med NRK, men disse er lagt i bero fordi NRK ønsker å overta rettighetene til forestillingen. NRK blander epler og pærer. De har forsøkt å tilegne seg rettighetene til vårt innhold og overta det, forklarer Tom Remlov ved Operaen. I den grad noen konklusjon kan trekkes basert på disse erfaringene, er det nettopp at mange parter ønsker å sikre sine interesser. For Operaen er det åpenbart at retten til oppsetningen, og dermed også

19 18 opptaket, bør ligge hos dem. En ekstern produsent, som NRK eller Nordic Stories, får ingen rett til å bruke materialet i etterkant av overføringen. Med den teknologiske utviklingen har det åpnet seg store muligheter for videre utnyttelse av opptak. Det er forventet at det vil dukke opp enda flere muligheter i fremtiden. I dette lyset er det forståelig at NRK ønsker å sikre seg en fremtidig bruksrett. Denne retten må da avgrenses mot Operaens krav. Forholdet mellom arbeidsgiver, opphaver og utgiver «Vi er på vei inn i en ny tid som vi ikke kjente for ti år siden. En del av de gamle kontraktene er ikke tilpasset dagens situasjon.» Tom Remlov, Den Norske Opera & Ballett For kulturinstitusjoner som driver med sceneoppsetninger er det to grupper det må kompenseres for å kunne sette opp et stykke eller en forestilling: forfatteren eller komponisten av verket (eller forlaget som forvalter verket) og kunstnere, utøvere og andre som står på eller bak scenen. For teatrene er betalingen for å sette opp et stykke delt inn i en fast royalty-sats til forfatteren. I tillegg kommer det en betaling til instruktør og scenograf for perioden stykket settes opp og innøves. Til slutt kommer betaling til skuespillerne. Enn så lenge åpner ikke standardavtalene for strømming eller kontinuerlig tilgang til forestillingene i etterkant av spilleperioden. Etter flere informanters oppfatning er det noe som bør prioriteres. Det vil også være en interesse fra både opphaver- og utøverorganisasjonene til å se på et slikt arbeid. Når Oslo-Filharmonien skal sette opp nye stykker må innholdet klareres. Det gjelder både klarering av opphavsrettsbeskyttet materiale og lånerettigheter knyttet til notesett og partitur. Lånerettighetene eies av musikkforlag. Avtalene inngås som regel med to ledd: Antall oppførelser og leie i øvingsperioden Eventuelle inntekter ved kringkasting eller videreformidling. Selv om et verk er falt i det fri må det likevel klareres lånerettigheter. Hvis det gjøres opptak av en konsert må det avklares hvem det er som sitter på retten til opptaket. Sedvane for Oslo-Filharmonien er at den som gjør opptaket sitter på rettighetene. Oslo-Filharmonien har derfor ikke på noe større arkiv med allerede innspilt materiale. Avtaleforholdet mellom orkesteret og de ansatte er avklart gjennom tariffavtaler. For frilansere inngås det egne avtaler for hver oppsetning. I hovedtrekk innebærer disse avtalene at rettigheten overdras til den som blir sittende med retten til opptaket. I tilfeller hvor det hentes inn solister er det praksis for at disse godtar viderebruk i en tidsbegrenset periode. For de mest kjente solistene er det som regel eksisterende platekontrakter som hindrer eller begrenser bruken av opptak fra konsertene. Riksteatret har et lite, fast ensemble, men baserer seg hovedsakelig på prosjektengasjement for frilansskuespillere. Dermed inngås det avtaler per oppsetning. Skal stykket kringkastes eller publiseres på nett vil det spesifiseres i avtalen. For skuespillerne har skuespillerforbundet forhandlet frem standardavtaler som gjelder forholdet til teateret. I bakkant er det teaterforlagene som forvalter og klarerer rettigheter for stykkene som settes opp. Enkelte skuespillere har satt seg mot publisering av videoopptak eller bilder fra forestilling. For noen er det et ønske om å kontrollere bruken av materiale. I noen tilfeller har det også vært sagt rett ut at de ikke ønsker overeksponering og å gjøre publikum lei.

20 19 Hvordan finne en rimelig balanse? «Å åpne forhandlinger om en eksisterende avtale er som å åpne Pandoras eske. Alle vegrer seg for å starte opp, og derfor er det ikke bare å legge inn klausuler om digital viderebruk i standardkontraktene.» Advokat Hans Marius Graasvold I en situasjon hvor landskapet er i konstant endring er det vanskelig å treffe den rette balansen. Særlig fordi mye makt ligger i distributørenes hender. Det er distributøren som sitter på kundeforholdet til publikum og driver forretningsutviklingen. Ettersom lovverket i seg selv ikke er til hinder for digitalisering vil mer ansvar ligge på avtalepartene for å lage balanserte avtaler. Slike avtaler vil alltid være gjenstand for vanskelige forhandlinger. Standard- og tariffavtaler må forhandles frem av de ulike partenes organisasjoner. Alle parter ønsker å sikre sine medlemmer en så god avtale som mulig. Hvis forhandlingen skjer i en endringstid blir det enda vanskeligere å se hva som faktisk er en rimelig balanse mellom alles ønsker. En parallell til de utøvende kunstnernes situasjon er bokbransjens møte med e-boka. Ettersom mange av avtalene mellom forfatter og forlag ble inngått lenge før e-bok var en mulighet, er det uklart hvordan fordelingen av inntektene fra digitalt salg skal gjøres. Skal det gjøres nye avtaler, eller skal man forholde seg til kontrakten slik den opprinnelig var formulert? For nye forfatterkontrakter som inngås er det i dag presisert hvordan fordelingen mellom forfatter og forlag skal gjøres også for e-boksalg. Enkelt sagt gir standardavtalen forlaget en tidsbegrenset eksklusivitet til å gi ut e-bok, men forfatteren kan også velge å gjøre dette selv. Dette har vi sett flere tilfeller av i det siste. Blant annet valgte Gert Nygårdshaug å gi ut sin siste bok på eget digitalforlag med direktesalg fra egen nettside. Ettersom markedet for e-bøker er i konstant utvikling er det vanskelig å vite hva som er en rimelig balanse. Forlaget ønsker rimelig vis omfattende eksklusivitet i så lang tid som mulig, mens forfatteren kanskje ønsker større grad av kontroll over den digitale utgivelsen. Det er enn så lenge ingen klar løsning på disse spørsmålene.