Vi kan skille mellom to hovedtyper av beiteareal, foruten utmarksbeite, etter hvordan arealet kan driftes maskinelt.

Transkript

1 12. Beiting Av Line Elisabeth Bringe Norsk Landbruksrådgiving Salten Innledning Det finnes ulike typer beite, som utmarksbeite, kulturbeite og innmarksbeite. Disse beitene kan være langvarige beiter, ettårige beiter med raigras eller andre grønnfôrvekster eller innmarksbeite med og uten slått. Beiting er en utfordrende og kunnskapskrevende driftsform, blant annet fordi plantebestanden hele tiden blir påvirket av beitende dyr ved selektiv beiting, tråkk og spredning av gjødsel og urin. I tillegg vil kvalitet og mengde av beitegras variere gjennom sesongen. Målet er å bruke beitearealet slik at en kan utnytte potensialet i beiteplantene til å sikre en jamn tilgang på gras av god kvalitet. En av de største utfordringene er nettopp ubalansen mellom dyras behov og tilveksten av beitegras. I tillegg må man vurdere behovet for supplering med kraftfôr og grovfôr. Hvor godt man har lyktes med planlegging og gjennomføring av beitinga kan avleses i melkeytelse og melkekvalitet. Beiteopptaket er avhengig av mengde tilgjengelig beitegras. Men både energiverdien og fôropptaket reduseres ettersom graset blir eldre. Dette betyr at beitet ikke må bli for gammelt før det utnyttes. Beitetyper Vi kan skille mellom to hovedtyper av beiteareal, foruten utmarksbeite, etter hvordan arealet kan driftes maskinelt. Fulldyrka beite er areal som ikke har begrensninger hva angår maskinell drift og kan derfor fornyes etter behov eller legges om til andre kulturer. Kulturbeite er udyrka eller delvis dyrka jord, som ikke er mulig å pløye. Arealet kan derfor anvendes som permanent beite. Det er viktig at dette arealet ikke drives for hardt med sterk opptråkking og utgang, da det er vanskelig å fornye grasbestanden. Etablering av beite Kultivering Ved gjenlegging til langvarig beite må kalktilstanden i jorda være god. Engrapp og kløverartene må ha en phverdi på minst 6 for å trives. En må også få kontroll med grunnvatn og overflatevatn. Åpne grøfter med slake kanter er effektive for å skjære av overflatevatn. Grasdekte søkk som fanger opp og leder bort vatnet kan også funger godt. Uønsket vegetasjon kan fjernes ved rydding. Lyngområder kan gjødsles med husdyrgjødsel eller blanding av husdyrgjødsel og kalk. Lyngen vil visne og grasarter og kvitkløver vil ta over. Inntil 1000 kg kalk pr daa fordelt over 2-3 år og 3-4 tonn blautgjødsel pr daa årlig vil i de fleste tilfeller gi et tett grasdekke etter få år. Dersom arealet ikke er godkjent som spredeareal, må det søkes om dispensasjon! En kan også foreta en enkel jordarbeiding med ulike typer freser, harver eller krattknuser. Når en har laget et såbed kan det såes med ei beitefrøblanding. Ved kultivering av utmark gjelder forskrift om nydyrking.

2 Plantemateriale til beiting I et varig beite er det en fordel å bruke frøblandinger framfor arter i reinbestand, fordi plantene utfyller hverandre. Dette vil medføre at vi får større og jamnere avling, bedre kvalitet og mer varig bestand. Grasartene i beitet må ha stor evne til busking og anlegg av bladskudd framfor stengelstrekking. Danning av nye skudd (busking) er avhengig av lystilgangen ned til basis av plantene. Blir det mangel på lys vil også små skudd visne. Pga dette må beitegraset ikke få lov til å vokse seg for langt. Til varig beite vil bestanden forandre seg over tid, slik at de minst hardføre går ut og andre overtar. Det er i handelen flere frøblandinger, og de aktuelle frøslagene er timotei, engsvingel, engrapp, engkvein, rødsvingel og kvitkløver. Timotei tåler beiting dårlig og vil gå ut over tid, men den sikrer god avling de første årene. I forsøk har engrappen blitt bedre avbeitet enn engsvingel. Flerårig raigras kan også være aktuell i beitefrøblandinger. Flerårig raigras overvintrer imidlertid sjelden hos oss, og da bare i de mildeste områdene av landsdelen. Dersom en satser på kortvarige beiter på fulldyrka jord, har en mulighet til å så ett- og toårig raigras og høste store avlinger. På slike beiter er det også aktuelt med andre typer grønnfôrvekster, se eget kapittel. Stell og vedlikehold av beitet Fornying av kulturbeite Ved fornying av kulturbeite må en ofte ty til andre metoder enn pløying. Beitet kan brakkes om høsten mens plantene ennå er i god vekst. Om våren tilføres det kalk og eventuelt husdyrgjødsel der det er mulig. Når jorda er tørr harves den med for eksempel stivtindkultivator eller horisontalrotorharv, såes og tromles. Pussing av beitet Der det er mulig bør beitet pusses etter avbeiting, enten med slåmaskin, fôrhøster eller beitepusser. Pussing tidlig i beitesesongen er viktig for å opprettholde grasproduksjonen på beitet utover sommeren. Pussing hindrer strådannelse hos graset, stimulerer busking og gjenvekst og forebygger ugrasutvikling. Moseharv er effektivt for å få knust og spredd kurukene, og kan være et aktuelt tiltak om høsten. En kan også bruke etterbeitere som ungdyr, sau eller hest for å pusse beitet. Kviger har samme beitemønster som kyr og vil ofte vrake de samme plantene. Sauer beiter planter som storfe setter igjen, særlig gjelder dette en del urter. De beiter også rundt kurukene, slik at det blir mindre vrakgras. Hester beiter ofte samme planter som storfe, men vil i større grad snaubeite. Hester er effektive for å beite ned sølvbunke. Kalking Det er like nødvendig for god grasvekst og avling med kalking til beitet som til den øvrige grasmarka. Om en ikke ofte nok legger igjen, er det en mulighet å overflatekalke årlig med for eksempel 100 kg dolomitt pr daa. Se ellers anbefalinger i eget kapittel. Tilveksten i beite og beiteaktivitet Ved intensiv beiting bør en ha 2-4 daa beite pr melkeku, avhengig av beitekvalitet, nedbør og gjødslingsintensitet. Grastilveksten varierer gjennom vekstsesongen. Arealbehovet pr ku må likevel anslås til å være dobbelt så stort mot slutten av august og i september. I praksis er det vanlig med overskudd av gras på forsommeren og underskudd på sensommeren og høsten. Ved å fordele nitrogengjødslingen utover sesongen kan tilveksten til en viss grad reguleres. For å unngå at graset skal blir for gammelt, bør en der det er mulig høste graset i perioder med overskudd. Dette kan legges i rundballer og brukes senere i sesongen når grastilveksten blir for liten i forhold til behovet. Vedlikeholdsbehovet til kyr på beite øker med % i forhold til å stå på bås.

3 En kan vanligvis regne at et godt kulturbeite dekker behovet til produksjon av kg melk på forsommeren og 5-8 kg melk på sensommeren. Daglengden og klimafaktorene temperatur, nedbør og vind påvirker beiteaktiviteten og dermed også beiteopptaket. Sterk varme vil for eksempel sette ned beiteaktiviteten atskillig. Det samme skjer i regn og sterk vind og når daglengden reduseres utover høsten. Allerede i juli synker beitekvaliteten, og kraftfôrtilskuddet må økes hvis ikke melkeproduksjonen skal falle fort. Under normale forhold har beitegraset høyt innhold av råprotein og dermed også PBV. En bør da bruke et kraftfôrslag med lav eller ekstra lav PBV. Tråkkskader og tilskuddsfòr Et viktig tiltak for å hindre tråkkskade kan være bufferfôring (tilskuddsfôr), der dyra blir fôret inne med grovfôr i tillegg til beite. På denne måten kan en i perioder med sterkt oppbløtt jord avgrense beitingen helt eller til deler av dagen. Slik er det mulig å hindre at dyra tråkker i stykker grastorva og jordstrukturen. Fast bufferfôring med høy eller surfôr når dyra er inne til melking er noe brukt. Så lenge det er rikelig tilgang på beitegras av god kvalitet spiser kyrne lite av tilskuddsfôret. En økt interesse for tilskuddsfôr kan være et signal om at kvaliteten på beitet begynner å gå ned, og en bør øke kraftfôrmengden. Tilskuddsfôr og fôropptak på beite Grovfôr Overgangen fra trevlerikt surfôr til lettfordøyelig beitegras fører til at sammensetningen av mikroorganismer i vomma blir endret. Det kan gå opp mot 6 uker til mikrofloraen i vomma har tilpasset seg denne endringen i fôrrasjonen. I tillegg vil beitegraset med lite trevler føre til at samla fòrrasjon fordøyes raskere og derfor til stor syreproduksjon i vomma. Den samme effekten får man ved store mengder kraftfôr. Tilgangen på bufferstoffer (i hovedsak spytt) blir lett for liten i slike situasjoner, noe som kan føre til ph-fall i vomma, diaré, redusert fôropptak, redusert fôrutnytting og i verste fall produksjonssykdommer. For å unngå slike uheldige overgangsproblemer fra innefôring til beite, må man sørge for at dyra har tilgang på surfôr eller høy de første dagene eller ukene etter beiteslipp. På ekstra godt beite bør dyra ha tilgang til strukturfôr hele beitesesongen. I starten av beiteperioden kan man også avgrense tilgangen på ungt beitegras, enten ved å avkorte beitetiden eller ved å slippe dyra så tidlig ut på beite at det fortsatt er smått med gras. Når kyrne kan beite jevnt i løpet av dagen, vil de ta opp flere Fem på beite enn ved innefôring. Dette har også sammenheng ved at beitegraset normalt sett er mer næringsrikt enn konservert grovfôr. Det betyr at man kan spare kraftfôr ved å beite framfor å fôre inne. Er tilgangen på beitegras rikelig kan ei ku ta opp FEm pr dag på forsommeren, redusert til 6-7 FEm om høsten. Når kvaliteten og mengden av beitegras reduseres utetter sommeren, kan grønnfôrbeite som raigras, fôrraps, fôrnepe eller korngrønnfôr komme supplerende inn. For å opprettholde melkeproduksjonen når beitesesongen lir litt på hell, er det ofte behov for økt tilleggsfôring med konservert grovfôr. Kraftfôr Det skal brukes mindre kraftfôr ved beiting enn ved innefôring. På riktig godt beite kan kyrne produsere 20 liter melk uten tilskuddsfôr. Når grastilbudet er stort er det liten virkning på melkeproduksjonen av å øke kraftfôrnivået ut over 5-6 FEm pr ku pr dag. Dette gjelder for kyr med dagsytelser i overkant av 30 kg melk. Beitegras inneholder ofte et stort overskudd av nedbrytbart protein (positiv PBV). Det behøves derfor et kraftfôr med negativ PBV. Skal en greie å holde melkeproduksjonen oppe, må en hele tiden følge med både kvaliteten på beitet

4 (fôropptaket) og produksjonen. For å ha god kontroll med produksjonen bør man veie melka helst hver 14. dag gjennom hele sesongen. Forslag til kraftfôrmengder som tilskuddsfôring på beite, i FEm pr dag. Melkeytelse kg pr dag Lite og dårlig beite Middels bra beite Svært godt beite Kviger Kyr Kviger Kyr Kviger kyr < , , ,5 12, , , ,5 17, , , , , , >32, Beitemetoder Beiting kan utføres på mange vis. Om en velger å la dyra gå på et skifte hele sommeren eller flytter dyra til et nytt skifte hver 3. Til 4. Dag kan resultatet bli like bra. Det gjelder å bruke den metoden som høver til gården. Skiftebeiting Skiftebeiting er en intensiv beitemetode som gjør det mulig å oppnå en høy utnyttingsgrad av beitearealet. Skiftebeiting krever 5-12 beiteskifter. En løsning er 6-7 skifter om våren, økende til 8-12 om høsten. Graset bør få en hvileperiode på fra 3 til 5 uker mellom hver avbeiting. Mange skifter gir kortere beitetid og mulighet for mer ensartet kvalitet. Beitingen av skiftet bør ikke vare lengre enn 3-4 dager. Ved skiftebeiting vil kyrne først beite de mest næringsrike og smakelige plantene/plantedelene. Dras beitetiden ut og grasmengde og kvalitet synker, vil melkeproduksjonen gå ned. Skiftestørrelsen kan være fra 3 til 4-5 daa. Mange beitedyr krever større skifter. Skiftebeiting er ikke så følsomt for tørkeperioder som regulert kontinuerlig beiting. Graset på de ulike skiftene er i ulikt stadium i veksten, og det vil ta mye lenger tid før det blir grasmangel. Ved skiftebeiting vil det alltid være en buffer med gras, og metoden krever derfor mindre styring med planteveksten enn regulert kontinuerlig beiting. Forskjellen på skiftebeiting og kontinuerlig beiting er at graset får hviletid og kyrne får nytt tilskudd av gras i stedet for langt gras. Beitestyring Graset bør beites når det er cm høgt (omtrent en håndsbredde). Ved skiftebeiting bør graset ikke blir høyere enn 25 cm. På dette stadiet er graset svært næringsrikt, og hyppige avbeitinger gir små avlinger av høy kvalitet. Man kan styre beitebruken etter grashøyden. Det anbefales at graset beites ned til 4-6 cm i første beiteomgang og 6-8 cm ved seinere beiteomganger. Blir graset høyere enn 20 cm, tyder det på at man har overskudd av beite. Dersom graset ikke når å vokse seg over 15 cm tyder det på at man har for lite beite. Om våren vokser graset fort, og det er derfor viktig å komme tidlig i gang med beitingen slik at graset ikke blir for gammelt. Ved skiftebeiting bør graset ikke være høyere enn 8-10 cm ved beiteslipp om våren, ved kontinuerlig beiting enda kortere. Beiteslipp før det er noe særlig mat vil lette overgangsproblem. I begynnelsen bør det gis tilskuddsfôr før dyra kommer i gang med beitingen. Utover sommeren kan det også bli aktuelt å gi tilskuddsfôr, som bør være surfôr eller evt. høy. Ferskt gras vil redusere beiteopptaket.

5 Etterbeitere og beitepussing Ved skiftebeiting kan etterbeitere brukes. Det kan være lavtytende kyr, sinkyr, kviger eller sau. Disse dyrene tar en avpussing, og utnyttingen av beitearealet blir bedre. Ved skiftebeiting uten etterbeitere bør beitet pusses etter annenhver beiterunde. Stripebeiting Stripebeiting er den mest intensive beitemetoden. En har skifter på samme måte som ved skiftebeiting. I tillegg har en et flyttbart gjerde for å dele opp skiftene i dagsrasjoner. Metoden vil på samme måte som skiftebeiting gi en hvileperiode på dager, med kortest tid om våren og lengst om høsten. Tallet på skifter bør økes etter hvert som grasproduksjonen går ned. En kan bruke færre skifter enn ved skiftebeiting uten at dette går ut over melkekvaliteten. Kyrne beiter graset helt ned hver dag. Variasjon i graskvaliteten fra første til siste dag på skiftet blir derfor ikke stor. Stripebeiting er den metoden som krever mest arbeid. En må regne med å bruke minutter hver dag til å flytte gjerdet. For å få beitet rent må man gi noe mindre gras enn dyra klarer å ete. Stripebeiting er hardt for grasplantene, og bør derfor unngås om høsten. Regulert kontinuerlig beite Metoden kan brukes på ett skifte, evt. 2-3 skifter som beites kontinuerlig eller minst annenhver dag, slik at beitegraset hele tiden holdes kort og tett. Tilgangen på fôr blir regulert ved å øke eller redusere beitearealet etter graslengden, eller ved å endre beitetiden og supplere med rundballesurfôr. Systemet gir rolige dyr, stort fôropptak, lite tråkkskader og enkelt gjerdehold. For stort tilbud av beitegras resulterer i mye strå og nedsatt fôrkvalitet. For lite beitegras medfører lavere fôropptak, beitet blir snaubeitet og gjenveksten blir dårligere. Snaubeitingen resulterer også i dårlig utvikling av røtter, og plantene blir utsatt for tørke. I nyetablert beite blir det anbefalt en konstant grashøyde på 6-8 cm, mens eldre beite med mye engrapp og svingel kan beites sterkere. Noe av beitearealet kan settes av til slått når grasveksten er så kraftig at graset blir høyere enn cm, og beitearealet må reduseres. På forsommeren holder det ofte med 3 daa beite pr ku ved beiting dag og natt. Utover høsten når vekstintensiteten går nes og graslengden kommer ned mot 5-6 cm, må beitearealet økes eller så må dyretallet eller beitetiden reduseres. Reduseres beitetiden må det tilleggsfôres med grovfôr. Silofôr eller rundballer er bedre egnet enn direktehøstet gras. Årsaken er nedsatt beitelyst hos kyrne når de får annet ferskt gras. Regulert kontinuerlig beiting kan i praksis være vanskelig. Været varierer, og grasveksten kan stoppe opp i en periode for så å eksplodere i neste. En må derfor følge nøye med både på grasveksten (plantehøyden) og melkemengden. Regulert kontinuerlig beiting kan brukes på eng i gjenveksten etter 1. slått. Beitingen starter etter at enga er gjødslet og graset er blitt 8-10 cm høyt. Størrelsen på beitet blir regulert etter graslengden. Kontinuerlig beite Beitemetode med ett fast skifte. I et opplegg med kontinuerlig beiting får graset ikke hvile, og dyra går på skiftet gjennom hele beitesesongen. Dette er en ekstensiv form for beiting der utnyttelsen av graset for melkekyr er % lavere enn hva en kan oppnå på for eksempel skiftebeiting. Arealkravet vil derfor være større enn for skiftebeiting. Mengden av gammelt gras og strå vil ofte øke utover sommeren. Metoden gir et godt beite på forsommeren, men etter 1 til 1,5 mnd bør man begynne å tenke på tilleggsfôring. Ofte ser man at slikt areal blir utnyttet til beite over mange år uten fornying, og ugrasvekster kan fort bli dominerende. Metoden er nok best egnet til kviger, sinkyr og sau, som ikke har det aller største kravet til fôrkvaliteten og fôrmengden. På dårligere jord og i ulendt terreng, samt på kulturbeite, kan metoden være å foretrekke. Man bør likevel vurdere andre beiteopplegg for høytytende melkekyr.

6 Kontinuerlig beite og regulert kontinuerlig beite har sine fordeler i mindre arbeid med gjerdehold, samt at det kan være lettere å oppnå en tett grasbestand. Som for regulert kontinuerlig beite stilles det store krav til gårdbrukeren med å styre plantehøyden. Grashøyden bør derfor måles minst en gang hver uke. Nullbeiting Nullbeiting var tidligere en vanlig sommerfôring til kyr. Metoden gir en svært høy utnytting av arealet. Dyra står i fjøset og alt graset blir kjørt inn. Hovedtyngden av arbeidet er å høste graset. På gårder med dårlig arrondering, eller på bruk der en må krysse trafikkert vei kan nullbeiting være eneste gode løsning. Det er mer kostbart å hente gras til kyrne enn å la dem hente det selv. Skal man innfri forskriftene av 1997 om beiting, må man ha en luftegård til dyra ved nullbeiting på båsfjøs. Gjødsling Ved skifte- og stripebeiting bør det gjødsles etter hver avbeiting. På kontinuerlig og regulert kontinuerlig beite bør det gjødsles med 3-4 ukers mellomrom. Ved beiting på nygjødsla areal bør man unngå å søle gjødsel i store porsjoner, eller gjødsle når graset er fuktig og gjødselpartikler vil klebe seg på bladverket. Det bør ikke gjødsles med mer enn 5-6 kg nitrogen om gangen for ikke å få for høy nitratkonsentrasjon i graset. Gjødsling av beitet må tilpasses det behovet en har for beite til enhver tid. En kan til en viss grad styre veksten med nitrogengjødsling ved å drøye gjødslingstiden utover våren på deler av beitet eller på spesielle skifter. En generell anbefaling er å tilføre 3-5 kg N etter hver avbeiting. Se ellers anbefalinger i kapittelet Plantenæringsstoffer, gjødsling og kalk. Slipp ikke dyra for seint ut på vårbeite - engrappen vokser fort om våren Vær nøye med overgangsfôring Hold øye med både grasveksten og melkeytelsen Gi tilskudd hvis beitet er utilstrekkelig Pass på mineraltilskudd for dyr som ikke får kraftfôr Tilgang på rent vann er viktig Gi dyra mulighet til le for sterk sol og regn Vedlikehold beitet Grønnfôrbeite til melkekyr Raigras Ett- og toårig raigras har lenge blitt brukt som tilskuddsfôr på sommeren og som høstbeite for storfe og sau. Disse åkervekstene er tradisjonelt blitt sådd på skifter som har fått nedmoldet store mengder husdyrgjødsel. Raigras har stor evne til å ta opp næring og resultatet kan bli et nitratrikt fôr som gir løs avføring og tilgriset fjøs. Beites slike grønnfôråkre tidlig kan det føre til nitratforgiftning av dyra. Moderat gjødsla ett- og toårig raigras kan være et meget godt beite til høgtytende melkekyr. Forslag til beiteopplegg med raigras.: Frøblanding 1,5 kg + 1,5 kg ett- og toårig raigras + 6 kg havre pr daa. Havren skal øke bæreevnen, skygge for ugras og gi økt avling på arealet, som skal høstes maskinelt før beiting. Arealkrav: 1 daa pr melkeku + 1 daa ekstra ved nattbeite. Beiteslipp: dager etter såing. Beiteintensitet: raigraset får 14 dagers vekstperiode etter hver avbeiting. Halve arealet høstes maskinelt før første beiting for å hindre at det ettårige raigraset skal skyte stengler. Raigraset avbeites på bladstadiet, og skulle da inneholde ca 1,1 FEm pr kg tørrstoff. Raigraset beites ned fra ca 15 til 2-3 cm. Antall skifter: 14

7 Gjødsling: grunngjødslet med ca 5-6 tonn husdyrgjødsel pr daa. Senere gjødsels det med kg fullgjødsel etter annenhver avbeiting. Raigraset bør ha en lys grønn farge for å smake godt. Skiftestørrelse: beitedyra får nytt skifte hver dag, men kan gid mulighet til også å beite gårsdagens skifte. Skiftene bør kunne være i størrelse 0,8-1 daa pr 10 melkekyr. Tilleggsfôring: for å regulere vomfunksjonene, bør dyra ha fri tilgang til surfôr, halm eller høy under melking. Kraftfôrtildelingen bør kunne justeres opp eller ned etter vekstforholdene. Dyra må få ekstra tilgang på salt, mineraler og vitaminer hvis kraftfôrtildelingen er begrenset. Nattbeite: Nattbeitet kan enten være håveksten på enga eller ett eller to større skifter med raigras som brukes som kontinuerlig beiting. Dersom dyra ikke makter å holde raigraset i den vegetative fasen (uten stråstrekking), bør deler av beitet slås ned. La graset tørke på stubben og bruk så arealet som nattbeite, da halvtørt raigras er svært smakelig for kyrne. Med et slikt opplegg har det i forsøk blitt oppnådd 30 kg melk pr ku pr døgn uten bruk av kraftfôr. Forslag til skifteinndeling på raigrasbeite Annet grønnfôrbeite Raps og grønnfôrnepe kan brukes som høstbeite til storfe, helst til stripebeiting. Korngrønnfôr, gjerne i blanding med erter eller vikker er også aktuell til stripebeiting. Kvaliteten på kornet kan synke fort. Skiftet bør derfor ikke være stort. Vil en bruke et større areal er det bedre å så korngrønnfôret i flere omganger, for eksempel med ei ukes mellomrom. Beite til sau Sauen har kløvd overleppe og smalere nese enn storfe. Dette gjør at den er flinkere til å beite selektivt og plukke ut bare de planter eller plantedeler den vil ha. Når sauen kan velge fritt, beiter den gjerne først urter. Gras kommer i andre rekke, deretter starr og andre halvgras. I mengde spiser sauen om lag halvparten gras, noe lauv og resten urter.

8 Vårbeite på eng Våren er den aller viktigste tiden i saueholdet. Hvor store lammene blir om høsten avgjøres av stellet om våren. Det er viktig å utnytte vekstevnen til lammene om våren, fordi mesteparten av energien da går til å utvikle kjøttfylde. Vårbeite har derfor stor betydning for produksjonsresultatet. Målet i saueholdet er å få fram godt kjøttsatte lam som er slaktemodne rett fra sommerbeite. Lammetidspunktet bør planlegges slik at innefôringstiden ikke overstiger dager før beiteslipp. Undersøkelser viser at tilveksten for lammene om våren går ned ved lengre innefôringstid. Dette skyldes at vinterfôret ikke er godt nok til å gi søya tilstrekkelig energi når lammene blir 2-3 uker gamle. God tilvekst på lammene om våren gir robuste lam med god evne til senere å utnytte sommerbeite til å holde oppe den gode tilveksten. Dessuten vil søyer som har gått på godt vårbeite melke mer og lengre utover sommeren. Beiteslipp om våren kan skje når graset er 5-6 cm høyt. For en søye med to lam er dagsbehovet i vårperioden litt over 2 kg grastørrstoff. På godt vårbeite blir dermed arealkravet 0,7-0,9 daa pr to uker for denne søya. Beitet bør ikke overbelastes med dyr i starten. Arealet kan med fordel deles opp slik at det beites ei uke på hver halvdel. Vårbeite med sau tærer hardt på grasplantene. Hvis man i tillegg høstbeiter samme enga, vil ofte de mest smakelige og ytedyktige artene gå ut. Spesielt timoteien vil bli kortvarig. En metode for å øke arealutnyttelsen er å vårbeite den eldste og svakeste enga for så å pløye den opp rett etter avbeiting. Skiftet kan enten legges igjen med gras eller såes med raigras eller fôrraps til høstbeite. Velges grønnfôr kan skiftet legges igjen seint høst. Høstbeite på eng Høstbeiting på eng kan være en fornuftig høstemetode av gjenveksten under visse forutsetninger. Der enga er ung og med mye timotei, bør man unngå beiting. Evt. kan man ta en lettere avbeiting etter at graset er ferdigherda, mot slutten av september/begynnelsen av oktober. Man bør ikke under noen omstendighet la sauen beite for snaut. For søyer i godt hold er grashå et godt egnet beitefôr. Høstfeiting av lam Ved hjemkomst fra sommerbeite om høsten er det på langt nær alle lamma som er slaktemodne. Det kan derfor være mye å oppnå økonomisk ved å få de letteste lamma opp i en tyngre vektklasse. Til dette trengs det et godt grovfôr. I forsøk har spesielt fôrraps kommet godt ut til høstfeiting av lam. Tett raigrasbeite kan også gjøre god nytte. Er det ettårig raigras bør dette ha vært maskinelt høstet i god tid før skyting eller tidligere avbeite minst en gang, for å få god busking og tett grasbunn. Toårig raigras setter ikke blomsterskudd første året. Det har en økende vekstkurve utover høsten og er mer konsentrert enn ettårig raigras, men bør ikke være for langvokst når lamma slippes utpå om høsten. Ensidig rapsbeite er ikke å anbefale, da det finnes stoff i rapsen som i store mengder kan føre til forgiftning. Lam som brukes i avl bør tas vekk fra rapsbeite i god tid før paring. I moderate mengder og i blanda fôrrasjoner virker fôrrapsen gunstig på helsesituasjonen, og er godt egnet til feiting av lam. Lam som i utgangspunktet er feite nok bør imidlertid ikke få raps. Slike lam kan bli overfeite og få fettrekk. Ved høstbeite med grønnfôr kan behovet settes til 3-5 m 2 pr lam pr dag, alt etter grønnfôrvekst og volum. Regner man med å ha ca 100 lam på høstbeite i tre uker, får vi et minimumsbehov på 7 daa. Godt utvokst raps vil gi høyest arealutbytte. En bør ikke så for lite areal, da et eventuelt overskudd er nyttbart til maskinell høsting. Det kan være en fordel å dele opp grønnfôrbeitet slik at hvert stykke holder til ca ei uke med beite for å minske nedtråkking og tilsøling av fôret. Det er en fordel å ha grønnfôret til høstbeite på et skifte i nærheten av kulturbeite eller eng med hå som kan beites. Da vil dyra selv regulere opptaket slik at uheldige virkninger av kraftig, lettfordøyelig grønnfôrbeite kan unngås. Ikke slipp lamma på umarksbeite før de er en måned gamle og veier minst kg La søya gå på håbeite om høsten Plukkslakt lammene når de når ca 45 kg levendevekt Bruk raigras + hå eller raps + hå til høstfeiting av lam Ikke nedbeit verdifull eng med slaktemodne lam

9 Sykdommer på beite Jamn overgang i fôringa er spesielt viktig ved overgang fra innefôring til gjødsla beite. Høyt protein- og vanninnhold i graset kan medføre diaré, men særlig viktig er det i denne forbindelse å være oppmerksom på følgende sykdommer/forgiftninger. Trommesyke Trommesyke oppstår ofte når kua får tigang på mye grønt gras like etter beiteslipp. Det kan være fare for trommesyke ved beiting av kløverrik eng. Årsaken er skumdanning i vomma og opphopning av gassbobler. Kua blir oppblåst på venstre side, og i ekstreme tilfeller også på høyre side. Kua blir tungpustet og blir til slutt liggende. Nødhjelp: gi kua en liter soyaolje. Sett kua med framparten høyt og la ho få en neve høy eller halm dyppet i tjære å tygge på. Dette vil øke spyttsekresjonene, som demper skumdanninga. Tilkall veterinær. Tilgang på høy før beiteslipp kan virke forebyggende. Graskrampe Denne sykdommen skyldes ubalanse i forholdet mellom kalsium og magnesium i kroppen. Graskrampe oppstår vanligvis kort tid etter beiteslipp. Symptomene er ned satt fôropptak, nervøsitet, ustø gange og/eller krampe. Døden kan inntre raskt. Tilkall veterinær umiddelbart. Nitratforgiftning Kraftig gjødsla raps og raigras høstet/beitet på et tidlig stadium kan føre til blodforgiftning. Nitrat i graset omdannes til nitritt i vomma. Nitritt oppsugd av blodet gjennom vomveggen vil føre til blokkering av blodets evne til å ta opp oksygen, hemoglobinet forveksler nitritt med oksygen. Typiske symptomer er pusteproblemer og misfarga slimhinner. Kyr som får kraftfôr er mindre utsatt for forgiftning. Utmarksbeite Utmarksbeite kan ofte være av svært varierende kvalitet, pga store topografiske, klimatiske og geologiske forskjeller, ofte over korte avstander. Det er store regionale forskjeller som i stor grad er klimatisk bestemt. Lokalt kan vi finne store forskjeller avhengig av tilgang på vann og næring i jorda, snødekke om vinteren mm. Arealets beiteverdi Beiteverdien for et areal vil i første rekke være avhengig av tre faktorer: Produksjon av beiteplanter (kg tørrstoff pr. daa). Næringsverdi (forenheter pr. kg tørrstoff). Utnyttingsgraden (hvor stor del av plantemassen som blir tatt opp av dyra). Produksjonen av beiteplanter vil variere mye med vekstforholdene og artssammensetning. Produksjonen av plantemasse vil også variere i løpet av sesongen. Fôrproduksjonen er høyest på forsommeren og blir gradvis mindre ut over høsten. Fôrbehovet til beitedyra vil derimot øke hele beitesesongen. Dette gjør at kravet til beiteareal for hvert dyr vil øke utover sommeren og høsten.

10 Næringsverdien for et utmarksbeite kan være vanskelig å anslå. I forsøk fra Hadsel (Rekdal 1998) har rik høgstaudeeng vist seg å kunne gi 164 ffe pr daa, mens grassnøleier ikke produserer mer enn om lag 30 ffe pr daa. Utnyttingsgraden kan være vanskelig å måle, da denne er knyttet til beitevanene til den enkelte dyreart. Sauen har et annet beitemønster enn storfe og velger helst småvokste gras og urter. En del starr, lauv og skudd, særlig fra vier, er også med på menyen. Grovvokste planter, lyng og lav blir lite beitet. Sauen holder seg helst i kupert terreng, av myr blir bare faste grasmyrer beitet. Utover sommeren trekker de gjerne opp i høyden ettersom vegetasjonen utvikler seg. Storfe er avhengig av vegetasjonstyper med høy produksjon for å få nok fôr. Gras- og urterike vegetasjonstyper er viktige, men storfe går også gjerne ut på myrer og beiter starr og andre halvgras. Valg av beiteplanter og område vil også bli påvirket av faktorer som tilgjengelighet, tilgang til ly, mangfold i vegetasjonen, beitepress, årstid, værforhold, plassering av saltsteinerm.m. Tilveksten på beitet blir i tillegg påvirket av faktorer som fôring og stell før slipping i utmark og om dyra er vant til uteliv før de blir sendt til fjells. Vegetasjonskart er svært nyttige når vi skal kartlegge utmarksbeiter og anslå hvor mange dyr et gitt areal kan gi fôr til. Generelt kan vi si at et mindre godt beite kan tåle sau pr km 2. Et utmarksbeite av høg kvalitet kan gi fôr til sau pr km 2. Man må her regne dyretall pr km 2 nyttbart beite. Mye utmarksareal i Norge er fjell og har ikke beiteplanter nok til å kunne regnes som husdyrbeite. Viktige arter i utmarksbeite Verdifulle arter: Rapparter Kvein Svingelarter Uønska arter Rome (kan gi forgiftning hos sau Alveld) Slørsopp og tyrihjelm er også giftige for småfe, men som regel holder de seg unna disse plantene. Kilder: Beiteboka. Utgitt av Forsøksringane på Vestlandet i samarbeid med Forskningsparken i Ås Gras og grasdyrking. Jetne, M Landbruksforlaget. Beitedyr i kulturlandskap. Nedkvitne, J.J., T.H.Garmo & H.Staaland Landbruksforlaget. Fôring og stell av husdyr. Presthegge, K. & I. Engan-Skei Landbruksforlaget.