Norsk Folkemuseum, Arkiv : Husmannsminner Kopier finnes ved Opplandsarkivet avd. Maihaugen, A-00220: Husmannsberetninger

Transkript

1 Per Hjellum Nedskriverens navn Gunnar Rudie Adresse Dovre Fødselsår 1930 Fødested Dovre Er det egne opplevelser som skildres? Nei Fortellerens navn Per Hjellum Adresse Vågåmo Fødselsår 1877 Fødested Vågå (Randsverk) Far het Jehans Hjellum og var født i 1843 på husmannsbruket Hjellum nordre under gården Sve. Hans foreldre Jakob og Rønnaug var husmannsfolk. Mor het Ymbjørg Lien og var litt yngre enn far. Hennes foreldre Per og Gunhild satt som husmannsfolk under Oppigard Sør-Sandbu. Før far giftet seg, leide han en seter i Randsverk tilhørende Oppigard Sør-Sandbu. Som leie skulle han overlate verten halvparten av høyavlingen. I Randsverk ble jeg og mine to søstre Gunhild og Rønnaug født. Den førstnevnte av disse pikene dro i unge år til Amerika, mens den andre ble gift i Vågåmo. Huslyden bestod bare av fem medlemmer. Jeg var ikke mer enn to år da mor døde, så jeg kan ikke huske henne. Far flyttet da til et husmannsbruk Hjellum søndre, under Sve. Han giftet seg opp igjen med en husmannsdatter som het Gunhild Sæta, og de fikk en sønn Ola. I voksen alder kjøpte min halvbror et annet småbruk under Sve, der han først hadde sittet som husmann. Husmannsbruket Hjellum hadde en jordvei på 5-6 mål (dekar), og vi kunne bare avle én eller to tønner bygg og en tønne poteter. Dette var ikke på langt nær nok til å dekke behovet. Rotvekster dyrket vi ikke, og det fantes heller ikke bærbusker eller epletrær på bruket. Høyavlingen kunne så vidt være tilstrekkelig til et kufór; men vi hadde som regel to kyr, da vi leide en del utslått på halvt. Likevel måtte far kjøpe en god del høy hvert år. Av tilleggsfor sanket vi kjelkelass med fjellmose og hugg mye lauv som ble satt i stakk. Husbonden dyrlege Bjørndal på Sve eide husene på Hjellum, men far hadde plikt til å holde dem ved like. Av uthus fantes en skarve løe, fjøs, stabbur og et temmelig bra eldhus. Alle husene var tømrede. De står fremdeles, og bruket er blitt selveierbruk. Foruten de to kyrne fødde vi 3-4 gieter og 2-3 sauer. Av og til kunne vi også ha en gris. Vi hadde beiterett i Sves utmark. Litt ved fikk vi etter utvisning i bygdealmenningen eller ---. Side: 1

2 Stuen kunne maksimum være (4x6)m2, men den var likevel delt i to rom stugu (oftest kalt med adverbet framme ) og kleva. I stuguen var det peis og i klevaen kakkelovn av klebersten. Innboet eller bestod av korte, brede senger, et roskap (): hjørneskap), bord med veggfaste benker og bordskrakk, et par krakker. Disse tingene var plassert som på figuren. I stuguen fantes to vinduer og i klevaen ett. Vegger, gulv og tak var umalt, og det fantes hverken gardiner, potteblomster eller bilder som kunne pynte litt opp i rommene. Sengeutstyret var ikke stort annet enn halm og filler. Vi sov to i hver seng og hadde bare noen usle åklær til å bre over oss. En vekkerklokke viste tiden, og til belysning om vinterkveldene brukte vi parafinlampe. Far hadde opprinnelig kjøpt stuen av en husmann som reiste til Amerika. Bjørndal (husbonden) kausjonerte for kjøpesummen 260 kroner og tapte pengene. Av kokekar fantes et par simple malmgryter og en kaffekjele. Det var langt fra alltid at vi hadde noen mat å koke. Dekketøyet bestod av trefat. Treskjeer og noen grove, hjemmesmidde kniver. Av krustøy hadde vi bare kaffekopper. Hadde vi flatbrød i huset, ble dette nyttet i stedenfor flate tallerkner. Kostholdet var så simpelt som bare tenkelig. Graut, sild, poteter og flatbrød var de viktigste fødemidlene. Når kyrne melket. Hadde vi litt smør. En tid av vinteren eide vi ikke melk i huset. Og da måtte vi drikke sur myseblande som erstatning. Stundom fikk far tak i noe merrakjøtt. Dette ble spist uten å være frosset eller utvannet på forhånd, og det smakte forferdelig. Måltidene falt svært uregelmessig. Side: 2

3 Kort sagt: Matmangelen var nesten konstant i mitt barndomshjem. Når vi barna skulle gå på skolen om morgenen slukte vi en sild og en kopp varm myseblande. Dette måtte vi så gå på hele dagen, for noen skolemat fikk vi aldri med oss. Vi var så vant til å sulte at vi hadde vanskelig for å tenke oss livet annerledes. Forskjellen på kostholdet hos husmann og husbonde var stor. Jevnt over fikk tjenestefolkene god mat på gårdene, f. eks. nok av smør og ost. Far hadde alltid kosten på husbondsgården når han arbeidet der, men han kjøpte aldri matvarer av husbonden. Vi barna hadde ikke andre klær og sko enn de vi gikk i til daglig, og de var også ofte bare fillene. Yttertøy eide vi ikke. Mor og far hadde et sett bedre klær som ble brukt når de en sjelden gang kunne gå i et lag. Vi mottok aldri avlagte klær fra husbondsfamilien eller andre. Heller ikke fikk vi noensinne økonomisk støtte utenfra. Som avgift for bruket skulle far svare arbeide på husbondsgården for kr. 30 pr. år. Denne summen ble å opparbeide etter en daglønn på 8 sk. vår og høst, 6 sk. om vinteren og 12 sk. i onnetidene. Far pliktet å møte frem til opparbeidelse av avgiften etter tilsigels, men han hadde ingen arbeidsplikt utover dette. Imidlertid hendte det ytterst sjelden at far opparbeidet hele avgiften, han unnlot ofte å komme når husbonden kalte på ham. Derfor oppstod det stadige konflikter mellom partene, slik at forholdet mellom husmann og husbond må betegnes som ytterst slett. Det var for det meste i onnetidene våronn, slåttonn, skurdonn at husbonden hadde bruk for far. Arbeidsdagen varte fra kl. 6 om morgenen til kl. 8 om kvelden, med 4 måltider og 3½ timer hvilepauser. Hjemme på bruket arbeidet far helst om kveldene. Jordflekken var jo ikke svært stor. Hest lånte far mot betaling hos sin svigerfar på Sæta. Som regel bestod betalingen i én eller annen form for arbeide. Fars hovedyrke var tømmermannshåndverket, og sommerstid drev han for det meste borte på husbygging. Om vintrene satt han hjemme og lagget bøtter, spann og andre trekjerald. På én dag kunne han greie å få ferdig 3-4 bøtter (da uten gjorder ). Jeg tror knapt at far kunne tjene så mye som en krone dagen på håndverket sitt den gang jeg var barn. Min stemor arbeidet sjelden eller aldri for husbonden eller andre. Far hadde ingen skreven kontrakt med husbonden. Imidlertid hadde han bruket på oppsigelse uten noen rett til erstatning for eventuelle forbedringer han hadde utført på plassen. Oppsigelse skulle dersom det ble aktuelt finne sted Mikkelsmessdagen (29. sept) og fraflytning skje innen 14. april neste år. Husbonden måtte ha med seg et vitne dersom han ville oppsi husmannen. Da far som nevnt sjelden oppfylte sine husmannsforpliktelser, ble han oppsagt gang på gang. Men husbonden gjorde alltid én eller annen feil ved oppsigelsen som far kunne utnytte til sin fordel: Stundom kom husbonden med oppsigelsen en dag for tidlig eller for sent, stundom glemte han å ta med seg vitne. Far var nemlig en mann med godt omløp i hodet, og til tross for alle oppsigelser ble han sittende på bruket så lenge han levde. Husbonden var derimot en Side: 3

4 glemsom mann som lå helt under for drikk. Engang husbonden hadde oppsagt leieforholdet med far, spurte han: Nå, har du snart tenkt å flytte, da? Jeg undres på om du ikke var én dag for tidlig ute med besøket ditt, så jeg tenker derfor å bli boende på bruket et år til, jeg, svarte far. Dersom far døde, kunne min stemor bare bli sittende på bruket dersom hun greide å svare leien. Husbonden holdt ikke gravøl etter en husmann, og han påtok seg ikke å sørge for dennes etterlatte. Vår familie var representert i begravelsen etter dyrlege Bjørndal (husbonden), men mine foreldre ble vanligvis ikke bedt i lag på husbondsgården. Husbonden holdt heller ingen sammenkomster for arbeidsfolket sitt, men han spanderte rømmegraut når høyavlingen på seterløkken var berget. I vårt nabolag var husmennene ikke med i belaget. Standforskjellen mellom husmann og husbond var stor. De brukte for eksempel to bordhold på husbondsgården ett for arbeidsfolket og et annet for husbondsfamilien. Husbonden gikk aldri med i arbeidet på gården. Hendte det likevel en sjelden gang at han forsøkte seg med noe slikt, ble det bare tull av det hele. Det var husbondskaren som ledet arbeidet og førte tilsyn med at folkene gjorde det de skulle. Jeg gikk på folkeskolen fra jeg var syv til jeg fylte 14 år. Denne var to-delt, og hvert trinn hadde to klasser. Én for de flinkeste og én for de dårligere elevene. Selv ble jeg plassert i den førstnevnte av disse. Lærerpersonalet bestod av en lærerinne og en lærer; den sistnevnte var også kirkesanger. Det var et stort problem å skaffe bøker, og både jeg og flere andre elever måtte greie oss som best vi kunne uten. Skolen holdt bare lesebøkene. Annenhver dag hadde jeg fri fra skolen, og jeg måtte da hjelpe til hjemme med å skaffe ved og vann og med å dra mose og lauv fra fjell og skog. Lek ble det så visst ikke mye tid til, men om vinteren stod jeg da litt på ski. Til konfirmasjonsdagen fikk jeg nye vadmelsklær som jeg hadde tjent ved å være onnekar hos sogneprest Holmboe. Fra jeg var 7-8 år gammel var jeg i 6 somrer på forskjellig gårder i nabolaget og gjette; - først på jordene om våren, senere på seteren. Jeg fikk kosten og nistemat, men noen anne betaling kom aldri på tale. Maten var imidlertid god og jeg som jo ofte var vant til å sulte var fornøyd med tilværelsen. Etter konfirmasjonen arbeidet jeg først tre år på husbondsgården for å svare avgiften for bruket. Jeg bodde da hjemme, men fikk kosten hos husbonden. Som i min fars tid varte arbeidsdagen fra kl. 6 om morgenen til kl. 8 om kvelden. Før en begynte dagens arbeide, spiste en mårgåverd eller fyredugurd. Mysusuppe, flatbrød, brun og kvit geitost eller skjørost. Kl. 10 var det så dugurd graut og melk og hvilepause til kl. 12. Non ble spist kl. 3. kål (kokt gammelt kjøtt og flesk), grynsodd, lapskaus eller spekemat. Derpå fulgte hvilepause til kl. ½ 5. Hvilepausene eter dugurd og non ble avsluttet Side: 4

5 med en kopp kaffe. Kl. 8 fikk en kveldsverden. Graut og melk eller kokte poteter med melk til. Jeg deltok i alt ordinært gårdsarbeide, så som slått, skurd, mosesanking, skogskjøring osv. 17 år gammel flyttet jeg til Sandbu Nordigard og ble dreng der. Etter noen få år overtok jeg et husmannsbruk under denne gården som lik mitt barndomshjem het Hjellum. Jeg gikk året rundt på husbondsgården som en annen tjenestekar. Jeg hadde ingen slags kontrakt med husbonden, og det var heller ikke bestemt noe om hvor stor lønn jeg skulle ha. Husbonden slengte til meg noen penger nå og da med lange mellomrom, men jeg fikk sjelden eller aldri matvarer som betaling. Jordveien var på 3-4 mål og svært steinet. Jeg dyrket opp 2-3 mål i tillegg til dette. Til å begynne med avlet jeg nok ikke mer enn en tønne bygg. Jeg kjøpte meg en kukalv og fikk melken av denne da den vokste til. Nå før bruket to kyr og noen sauer. Det ble nesten bare om kveldene Da jeg flyttet inn på Hjellum, fantes det ikke andre hus på bruket en stue og fjøs. Siden kom det opp en liten låve. Stuen som var litt større enn den jeg vokste opp i hadde to rom. Etter å ha vært husmann under Nordigard Sandbu i 30 år, fikk jeg kjøpt bruket. Jeg bygde meg da en ny stue. Jeg har ikke forsøkt meg på noe annet arbeide, og det er såre lite jeg har vært utenfor hjembygdens grenser. Det var svært få fornøyelser jeg deltok i den gang jeg var ung. 22 år gammel giftet jeg meg med en hjemløs pike som het Mari. Hun var jevngammel med meg og hadde arbeidet som budeie vinter og sommer i flere år. Vi fikk 6 barn i ekteskapet: Jehans, Iver, Hans, Kari, Jakob og Anne. Alle disse lever og er bosatt i hjembygden. Min hustru døde i vår. Jeg kan ikke si at jeg har hatt noen spesielle interesser, og jeg har holdt meg unna alt foreningsliv. Min sønn Iver har overtatt bruket og jeg bor hos ham. Side: 5