Sinelebadai Óganodeshuoas Leiumboaio Idae Se

Transkript

1 Sinelebadai Óganodeshuoas Leiumboaio Idae Se Sinelebads Første Krønikebok: Byen som gir fred (C) Torbjørn Lien. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale. I de dager da Cashodaio 1 bygde sin festning av mørke i vest, oppstod de tre slekter blant menneskene i øst. Den ene var jordbrukerne, som holdt seg i skogene i sør og på slettene i øst, der de levde av den grøde jorden bar fram under deres hender. Andre av dem temmet markens dyr, og levde av det de gav av seg selv. I de store skogene i vest og nord levde jegerfolkene, som streifet omkring etter et bytte de kunne felle eller en fiende de kunne beseire, og som ikke ville gi avkall på sin frihet for å vente på hva jorden måtte gi. Stolte og ville folk var de, og få lot seg temme av andre. Men i fjellene over dem alle levde det folk som ikke en gang vinden kunne rå over, og som reiste dit de selv fant det for godt. Nomader var de, og fryktet av alle var de for deres spyd og buer som kunne sette selv fjellet i brann, og hvis vrede selv trærne skjulte seg for. Nå var det slik at skogens jegere og fjellet nomader hatet hverandre fra lang tid tilbake, og mange kriger var utkjempet deres like imellom. Da oppstod det nød hos dem begge, og deres øyne ble vendt mot jordbrukernes mette byer i sør. I ly av mørke og høstens uvær kom de så over dem for å plyndre deres byer og røve deres kvinner. I mange år ble jordbrukerne plaget, for de var ikke sterke nok til å forsvare seg, og de ble ikke enige om hvordan de best kunne stå seg mot fienden. Da steg det fram en høvding ved navn Unadah fra en av jordbrukernes byer i skogen. Han var mektig i visdom og stridskunst, for hans forfar hadde en gang kommet ned fra fjellet i nord for å dyrke jorden, og hans blod fløt mektig i Unadahs årer. Sammen med sine brødre 2 reiste han fra by til by, der han samlet alt folket og sa: «Hør meg, dere som dyrker jorden. For lenge siden kom min forfar hit til deres land i sør, for han elsket det marken kunne gi, og han temmet sitt blods villskap ved å gifte seg med en datter av deres ætt. Nå er jeg deres bror, og dere er mitt folk, og hele mitt liv har jeg som mine foreldre, og deres foreldre, arbeidet på markene og i skogens hager som dere, og levd godt av det våre henders arbeid har gitt oss. Men nå kan jeg ikke lengre se på at mitt folk ranes og tråkkes på av nordens villdyr. For vi klarer ikke å stå dem imot så lenge vi uenes om retten til å dyrke den og den jorden, og til å høste det og det treet, og så lenge dere som er brødre krangler som tåpelige og forsvarsløse barn. Se på meg! Jeg reiser mitt spyd mot nord, og mitt blod koker av iver for å reise jordens folk opp fra offerskålen.» På denne måten samlet han alle jordbrukernes byer rundt seg, og ble av deres høvdinger og eldste satt som konge over dem alle. Og Unadah ble en mektig konge som ledet sine menn fra seier til seier, og skapte frykt og undring blandt fiendens herskere. 1 Cashoaido: Quahrm, også kalt Fienden (Gedo), som sin forgjenger. Se AD1, s «Brødre» må her tolkes som personer fra samme landsby. Tradisjonen sier nemlig at Unadah hverken hadde bror eller søster. 1

2 Da kom nomadenes høvdinger sammen, og sa: «Denne kong Unadah; er ikke det en mann av vår ætt? Var ikke hans forfar en av våre høvdinger i nord, som lot jorden kalle på seg og reiste mot sør? Hør røsten av hans blod roper hans navn, og kaller ham tilbake!» Slik gikk det til at det en vinterdag ble lagt en felle for med svik å lokke Unadah inn i et bakhold. Men i stedet for å drepe ham ble han lagt i tunge lenker, og ført opp i nordens fjell, til det land hans forfedre en gang hadde levd. Like til Umbocíao ble han tatt med, og der ble han ført fram for nomadenes eldste som sa: «Se, vår bror er kommet tilbake fra sydens land, med jord under neglene og blod i håret. Dine forfedres barn lever enda blant oss, og av dem har mange falt for deg og dine menns våpen. Si oss nå hvem du er blitt: Er du en som dreper brødre, eller er du en som vil gjøre din forfar stolt?» Men Unadah svarte dem og sa: «Som mine foreldre, og deres foreldre, har jeg hele mitt liv levd i skogens skygge og spist av den grøde jeg har arbeidet fram sammen med mitt folk der. Men hver vår og høst blir våre henders verk tatt fra oss, og våre mødre og søstre skjendet av dere som nå kaller seg frender av min ætt. Skam hviler over slik tale, og om så solen skulle forsvinne, og de to store lys falle ned, vil jeg aldri ære min forfars folk som ter seg som ville dyr uten herre.» Da ble Unadah kastet i et dypt hull i bakken, der ingen kunne klatre opp. I tre netter og tre dager lå han slik, uten vått eller tørt, før datteren av nomadenes konge kom til ham om kvelden med brød og vann. Hun sa: «Så her ligger han som taler om å leve som dyr. Jeg hører du skjærer tenner, og ser dine øyne lyser som glør om natten. Si meg nå hvem som mest ligner et dyr av meg og deg.» Men Unadah så på kvinnen, og så at hun var ung og svært vakker. Da svarte han: «Jeg ser på deg kvinne, som en sulten lavinga ser på en ung steinspringer, med tenner klare til å senke seg ned i mørt kjøtt.» Kvinnen sa: «Du har en rask tunge, jordgraver. 3 Spis dette brødet og drikk av denne sekken med vann før du går fra vettet der nede. Og tenk deg ikke for høye tanker om deg selv, for jeg er datter av fjellets herre, og ingen mann har rørt meg før.» Unadah fortsatte bare med å stirre på hennes skjønnhet, og enset ikke maten og sekken med vann som kvinnen kastet ned til ham. Så sa han: «Så jeg kalles jordgraver? Si meg da navnet ditt, du vakre steinspringer.» Men hun svarte ham ikke med det samme, men lo av fangens freidige spørsmål. Så sa hun: «Jeg er Fjellbre, datter av Storkløft - fjellenes konge.» Da svarte Unadah: «Så kom tilbake i morgen kveld, min vakre steinspringer, og ta med deg mere av ditt brød og ditt vann. Så kan jeg få krefter til å løpe sammen med deg over fjellene her.» Da ble hun rasende og gikk, mens Unadah lo høyt og spiste av maten som lå ved hans føtter. Og neste kveld, og kveldene etter det, kom Fjellbre tilbake med både kjøtt og vin, og Unadah spiste og ble sterkere for hver dag som gikk. Men hun sa ikke mere til ham, selv om han hver kveld forsøkte å få henne i tale. Da det var gått ti dager og ti netter, kom folkets eldste til ham igjen for å se hvilken tilstand han var i, og stor var deres undring over å se at han var like frisk og sterk som da han kom. Da skjønte Unadah at Fjellbre hadde gjort noe mot sin fars vilje, og nevnte henne ikke da han sa til dem: «Hvor lenge skal dere la en konge vansmekte under en jord som kan gi oss alle liv?» Da steg Storkløft, nomadenes konge fram og sa til vaktene: «Løft ham opp. For gudene ser i nåde til denne vår fiende fra sør, og synd er det å gjøre skade på en 3 Jordgraver: tradisjonelt uttrykk brukt av nomadefolk om alle bofaste. 2

3 som har deres øyne over seg.» Og til Unadah sa han: «Vel ser gudene til deg, for du ser nesten friskere ut enn da du kom. Men du er fremdeles vår fange, og må holdes på det sted som du blir gitt. For vi har sendt ut ord til dine frender i sør om at vi holder deg her til jordbrukerne åpner sine kornkammer for oss og gir oss rikelig av sine døtre. For skogens jegere har herjet sammen med vinteren og skadet vårt folk stygt, og vi trenger all den mat og all den varme som dine frender og deres døtre kan gi.» Men da svarte Unadah: «Dere kalles nordens villdyr av mitt folk, og i sannhet er dere det. Bare dyr herjer som dere gjør.» Storkløft lo av Unadahs ord, men sa ikke mer. Kongen fra sør ble ført inn i nomadenes vinterby oppe i fjellsiden, og til et lite hus. Der ble han lenket til veggen, og kunne bare bevege seg fem skritt ut av døren. Utenfor ble to vakter satt til å vokte ham, men om natten sovnet de ved bålene sine, og Fjellbre kom inn til ham med mat og vin. Unadah åt seg sterk, og sa til henne: «Du gjør dette mot din fars vilje, steinspringer. Si meg hvorfor du risikerer hans vrede for å bringe ordentlig mat til en konge fra sør.» Fjellbre krøp da inn i varmen hans, og ble sammen med ham hele den natten. Da morgenen grydde, og før vaktene våknet, krøp hun stille ut av huset igjen og ble borte, og etterlot Unadah varmere enn da hun kom. Neste natt kom hun tilbake, og også natten etter det. Så sa hun: «Hør på meg. Ord har kommet til oss i dag om at ditt folk i sør ikke aksepterer de betingelser min far har gitt dem. Da er ditt liv i fare, om jeg ikke får gjort deg til en av oss.» Unadah svarte: «Det gjør meg godt, for ingen folk skulle ofre seg selv for sin konge, og heller ikke mitt. Men si meg hvordan det kan skje at jeg kan bli en av dere, jeg som har sverget ved himmelens lys på at så ikke skal skje.» Fjellbre sa: «Det kan skje om jeg tar deg til mann, slik vår skikk er. Men da kan du aldri vende tilbake til ditt folk i sør, for du må bli en av fjellets krigere som kanskje gjør skade på dem du forlot.» Unadah syntes svært godt om den vakre datteren av fjellenes konge, og han ofret da av sitt blod for å stille lysenes tørst etter hevn over en brutt ed 4. Så gikk det slik at Unadah ble Fjellbres make med Storkløfts velsignelse. For Unadah var stor og kraftig, og en veldig kriger som nomadene visste å sette høyt. Men mot sine egne i sør ville han aldri vende sitt våpen. I stedet ble han en fryktet bane for de jegerfolk fra skogene i lavlandet som han kom over, og blant dem skulle han med tiden få navnet Ag Erin, som betyr Svøpen fra fjellet. Ja slike seire vant han over dem at Storkløft satte ham ved sin side som en av nomadenes høvdinger, med mange menn under seg. Og Fjellbre fødte ham tre sønner; sterke og langluggete. En dag da Unadah kom over fjellet med sine menn etter å ha jaget skogens jegere, kom et voldsomt uvær over dem. De fant da noen huler å søke tilflukt i, hvori de fant en rekke steinplater full av skrifttegn han ikke kunne lese. Men platene var vakre, og Unadah befalte sine menn å ta dem med seg. Da de kom tilbake til kongens leir ble de lagt ned for Storkløfts føtter. Han så på dem og sa: «Et underlig krigsbytte er det du bringer med deg, Unadah. Aldri før har jeg sett slike tegn, men mitt hjerte skjelver ved synet av dem. Hvor har du funnet dette?» Da fortalte Unadah om stormen og hulene, og kongen kalte på stammens eldste og vise for å se om de kunne lese platene. Men ingen kunne det, og en av dem reiste seg og sa til kongen: «I natt drømte jeg at svarte fugler fra vest kom og hakket 4 Det tales her om en gammel skikk som var vanlig både blandt jordbrukerne og skogsjegerne. Solen og de to månene ble sett på som gudenes voktere, hvis oppmerksomhet kunne påkalles ved å skjære seg i fingeren, og kaste litt av blodet opp mot himmelen. Med årene utviklet dette seg til skogsjegernes praksis med å ofre dyreblod til skogsguden Argu, som i følge deres religion var månenes barn. 3

4 våre bein rene for kjøtt. Jeg frykter disse platene bringer ulykke med seg, og råder derfor min konge til å ødelegge dem.» Da sa Unadah: «Ingen får legge hånd på disse steinene for å skade dem. Jeg hører på gamle menns drømmer, men ser bare vakre plater som bærer noe vi ikke forstår. Det ville være synd å ødelegge noe som kanskje kan bringe oss noe godt, og jeg tror ikke vår konge vil gjøre en slik dåres handling..» Da sa Storkløft: «Begge taler klokt. Platene er vakre, men de kan også bære ulykker vi ikke fortår. Derfor sier jeg: I morgen skal platene bæres tilbake til hulene hvorfra de ble hentet, for da er ingen skade skjedd hverken med dem eller oss.» Men den natten kom en merkelig drøm over Unadah. Et lys fylte rommet han lå i, og en høy mann i blå og gylden kappe stod foran ham. Unadah reiste seg hurtig opp fra sengen og med skjelvende stemme spurte han den fremmede: «Hvem er du Herre, og hva vil en gudenes utsending meg?» Men den fremmede svarte ikke, men gjorde tegn til at Unadah skulle følge ham. Ute var natten klar, og et unaturlig lys fylte luften over dem. Forbi sovende vakter kom de så til stedet der steinplatene lå. Da tok den fremmede en av platene, holdt den opp foran Unadahs ansikt, og sa: «Les!» Men Unadah svarte: «Jeg kan ikke Herre, for jeg forstår ikke de tegn som står skrevet der.» Men da sa den femmede enda en gang: «Les!» Igjen svarte Unadah: «Jeg kan ikke Herre. Jeg forstår ikke hva som står der.» Da strøk den fremmede sin hånd over Unadas øyne, og igjen sa han han: «Les!» Da var det som om tegnene danset over steinplaten, og med det samme kunne Unadah forstå det som stod der. Han utbrøt: «Jeg ser, Herre! Tegnene danset, og nå kan jeg lese dem.» Da sa den fremmede: «Les platene, du konge fra sør. Les dem i natt, for tiden er kort, og mørket er i ferd med å ete seg opp av jorden vi står på. Les platene, og reis så til ditt folk i sør. Der skal du fortelle hva du har lest, og si at Dambeo har sendt deg for å tegne Dambágins merke over dette landet igjen.» Så forsvant den fremmede, og da Unadah våknet var det fremdeles natt, og han lå atter i sin egen seng. Han vekket da sin hustru, og sa: «Stå opp, Fjellbre. Et underlig syn har besøkt meg i natt.» Og så fortalte han henne hva han hadde sett. Da sa hun: «Underlig er det du sier. Men gjør som drømmen befaler, for av og til bestemmer gudene seg for det vi ikke forstår, og ille går det med den mann som ikke hører deres røst.» 4

5 Unadah stod da opp og gikk til det sted der steinplatene fra fjellet lå. Til sin store undring kunne han nå lese den historie platene fortalte, og hele resten av den natten leste han om Inaiami, om Enios kamp mot Gedo, om Dambeo og meneskenes første år i landet. Og han leste om Madeshos, om Asaio, og om det Enios hadde forordnet for menneskenes beste. Så reiste han seg og gikk tilbake til sitt hus. Der vekket han sin hustru og sa: «Stå opp, vekk barna, og pakk bare det nødvendige. For vår tid i fjellene er over, og kort er tiden vi har på oss.» Men hun svarte ham: Vi kan ikke forlate vårt hjem og vårt folk som lever her. Hva er det som har kommet over deg? Har gudene kastet sin forbannelse på deg?» Unadah sa: «Gudene har i sannhet bestemt seg for det vi ikke forstår. Mitt blod er av fjellet, men mitt hjerte lever i sør. Og nå har gudenes sendebud kalt meg dit hjertet vil, for store ting venter oss, og alle tings Vokter har bestemt at Madeshos igjen skal lyse over landet og alles hjerter.» Men Fjellbre svarte ham: «Du taler i gåter. Mitt blod og mitt hjerte er her, og min ætt kjenner ingen annen lov enn den de eldste har båret med seg fra fjellenes fødsel. Om ditt hjerte kaller deg sørover, er det vel noe hverken mennesker eller guder kan gjøre noe med, men jeg og våre barn blir her hvor vi hører hjemme. For vi er fjellets folk, og ingen skoger i sør kan gi oss det vi ikke allerede har fra før.» Da ble Unadah sorgfull, og sa: «Da må jeg dra alene, og tung blir reisen foran meg, for ingen vet om vi vil se hverandre igjen. For Dambeo har merket meg med sitt Merke, og intet menneske kan ta det bort uten å gå til Mørket.» Så gikk det til at Unadah reiste mot sør og kom til det land han ble født. Der hadde de i mange år trodd at deres konge var død i hendene på nordens vildyr, og stor var gleden over å se ham igjen. Da kalte Unadah alle byenes høvdinger og eldste sammen og sa: «I mange år har jeg vandret i Ôguaio Ocíaas og levd blandt dem som kalles nordens ville dyr. Ja jeg har endog dyrket deres guder, og levd som en av dem, for sant er det at mine forfedre ble født av fjellenes ætt. Men aldri har mitt spyd rammet noen av mitt folk i sør, for dere er i sannhet mitt eget folk. Så hør da hva jeg har å si, for jeg kommer nå med bud fra den Vokter som våre fedre en gang kjente, men hvis historier ikke lengre synges av de eldste. Dambeo ønsker på ny å vende sitt blikk mot oss, og hans Lov skal atter lyde i våre hjerter.» Lenge hørte folket på ham, og med sine ord vedte han deres hjerter til den Vokter som hadde kalt ham. Da skjedde det en natt at et voldsomt vær kom fra sør og øst, og høye menn i blått og gull trådte inn blandt dem. De kom fram for kongen, alle høvdingene og de eldste, og sa: «Vær hilset, kong Unadah. Vi kommer fra øst med ord fra han som er vår alles Vokter om at Dambágins merke på ny skal være tegnet over dette land. Og dette er hans befaling: Dere skal bygge en by på dette sted som intet øye før har sett. Dens murer skal lyse som av gull, og dens tårn som det blankeste sølv. Og fra denne by skal Madeshos ord lyde til alle, og intet våpen skal true dens porter.» Den ene av de fremmede gikk så fram til kongen og rakte ham en bok, og sa: «Jeg gir deg her den Lov som er over oss alle, med ord utgått av Asaio selv. Fra den skal det renne klart vann, som en mektig elv. Ikke vokt den, men gi den fritt til alle som tørster, og byens murer skal stå til evig tid.» En annen av de fremmede kom fram for kongen og rakte ham en annen bok, og sa: «Jeg gir deg her det dere trenger for å bygge denne by. Styr den med visdom, slik ditt eget liv er styrt av Asaio selv.» 5

6 Så knelte kongen, alle høvdingene og de eldste, og Dambágins utsendte trakk seg tilbake og himmelen ble klar over landet igjen. Men Dambágins lys varte ved, og tre år senere stod byen der som vitne på Dambeos vilje. Men da samlet nomadene seg i nord, og jegerne kom fram fra skogene, og alle gikk de mot byen for å ødelegge den. For byen bugnet av rikdom, og dens lys skjærte dem i øynene. Men deres piler og spyd nådde ikke over muren, og oppildnet av Dambágins merke som vaiet høyt stormet jordbrukernes krigere ut og knuste fiendens makt. Så ble nomadenes og jegerfolkenes konger tatt til fange og ført fram for Unadah. Til Storkløft, nomadenes konge, sa han: «I mange år levde jeg blandt ditt folk og åt ved ditt bord. Og tre sterke sønner har jeg skjenket din datter. Alikevel kommer du her og vil meg og mine til livs. Men la nå det være, og la oss ta vare på det gode. For denne byens murer skjuler større rikdom enn hva øyet kan skue, og den rikdom vil jeg også dele med fjellenes folk.» Da kastet Storkløft seg på bakken og sa: «Stor er den nåde du viser oss, herre konge. Og hvilken dåre er jeg som skulle hugge av en utstrakt hånd som holder mitt liv. Men med sorg må jeg melde at min datter, din hustru, er død - knekt av vinterens sykdom. Men dine sønner er sterke, og har bragt oss mye glede.» Så snudde Unadah seg til kongen over skogens jegere, og sa: «Vit, mektige hersker, at i mange år lå jeg i strid med deg og ditt folk, og mye sorg ligger i våre spor. Men se; Dambágins merke er over også dere om dere vil ta det imot. Og sammen kan vi bringe mye velstand og fred til alle skogens folk.» Da svarte skogsjegernes konge: «Du taler vise ord, du som ble kalt Svøpen fra fjellene. I mange år har vi alle kjempet mot hverandre, men på tross av dette kommer vinterens sult over våre barn hvert år. La oss nå endelig legge våre spyd ned, og la oss alle begrave våre døde med fred. For vi er alle trette av enkenes gråt, og jorden under oss klarer ikke å svelge mere av det blod vi tømmer over dens rygg.» Da sa Unada til alle som var samlet: «Så vit da at fra denne dag skal denne byens navn være Sinelebad, Byen som gir fred 5, og la alle sverge på vegne av seg, sine barn og sine barns barn og deres ætt at intet våpen igjen skal reise seg mot denne by. For atter er Madeshos iblant oss, og igjen skal der ofres olje fra høye tårn som i fordums tid, til ære for Asaio som har gitt oss en Vokter å skue mot.» 5 Byen som gir fred: Er ved siden av «Stjernebyen» den vanligste betegnelsen på Sinelebad i kamiske skrifter. 6

7 7