VERKTØYKASSA. Foto: Anna Berit Føyen. Barnet og det vonde. - kompass for kristen trosformidling. tema nr 4. Av Torborg Aalen Leenderts

Transkript

1 OM-heftene Veiledning til trosopplæreren VERKTØYKASSA Foto: Anna Berit Føyen tema nr 4 Barnet og det vonde - kompass for kristen trosformidling Av Torborg Aalen Leenderts 1

2 BARNET OG DET VONDE - Jeg har alltid tenkt at mine vanskelige erfaringer i livet ikke har hatt noen innvirkning på mitt forhold til Gud. Dette oppdaget jeg at ikke var helt riktig. Jeg opplevde mye vondt i barndommen min. Jeg ba mye til Gud. Jeg ba om at han måtte ta bort det vonde. Men selv om jeg ba opphørte ikke det som var vondt. Jeg opplevde nok at Gud sviktet meg, det var ikke noe vits å be. Jeg kunne ikke stole på Gud, han gjorde ingenting likevel. Jeg tenkte ikke aktivt på at Gud sviktet eller skuffet, men det har blitt tydelig for meg at dette antagelig har vært en grunn til at jeg etter hvert sluttet å inkludere Gud i hverdagen min. Det jeg her gjengir er skrevet av en av mine diakonistudenter. Som en del av studiet har hun arbeidet med sin troshistorie, og i den anledning skriver hun et refleksjonsnotat som jeg har fått lov til å gjengi et utdrag fra. Fortellingen hennes fører oss rett inn i det som er dette heftets tema: Barnet og det vonde, sett i forhold til trosformidling. Med vondt mener jeg her alt som gjør vondt. Både det ingen kan noe for, som sykdommer og ulykker og det onde og nedbrytende vi mennesker gjør mot hverandre. Jeg er også opptatt av det vonde i betydningen: kjenne seg skuffet over og sviktet av Gud. I trosopplæringsplanen for Den norske kirke 1 står det: Det er viktig å rette søkelys på hvilken kompetanse barn og unge får til å mestre de onde dagene, til ikke å miste håpet og livsmotet i krisene, til å vite hvor man skal søke hjelp når livet oppleves som vanskelig. Ordene uttrykker en viktig erkjennelse: at troen har med livet å gjøre og at trosformidlingen skal utruste barnet og den unge til å møte livets motgang og utfordringer. Barnetro skal være en tro for livet, en tro barnet og den unge kan modnes inn i ikke forlate eller forkaste fordi den viser seg å være ubrukelig i møte med virkeligheten. Når livet og troen ikke henger sammen Selv har jeg måttet arbeide mye med det jeg her retter søkelyset mot. Det har ikke vært selvsagt at det er en nær sammenheng mellom troen og livet, aller minst når det gjaldt barn paradoksalt nok. Jeg hadde vært både søndagsskolelærer, leder i barneforening, sosialarbeider og mor i mange år, før det demret for meg at det var en avstand mellom det jeg visste om livet og tilværelsen og mye av det jeg formidlet til barn om Gud. Jeg hadde formidlet både bøker, sanger og bønner som ikke uttrykker et sant gudsbilde. Det dreide seg om hvordan Gud og hans engler beskytter mot ulykker og annet vondt og løser det som er vanskelig bare man ber. Selv hadde jeg ikke tenkt så mye over selve innholdet i det jeg formidlet, bare form og opplegg var bra. Isteden hadde jeg beveget meg i tradisjonelle spor. I ettertid ser jeg at mye var troverdig og bra, men langt fra alt. Det var vondt å oppdage denne manglende sammenhengen. Først og fremst var det barns uttalelser og reaksjoner som hjalp meg til å oppdage den. Men også voksne har fortalt om skuffelsen og tillitstapet de opplevde når de forsto at sider ved det de hadde hørt og lært om Gud som barn, ikke stemte. illustrasjonsfoto: Jens Sølvberg/Samfoto Med vondt, mener jeg her alt som gjør vondt. Både det ingen kan noe for, som sykdom og ulykker - og det onde og nedbrytende vi mennesker gjør mot hverandre. 1 NOU 2000:26 til et åpent liv i tro og tillit. Dåpsopplæring i Den Norske Kirke

3 Jeg har spurt meg selv hva en slik manglende forbindelse mellom virkeligheten og troen bunner i. Kanskje kan en av grunnene være at mye trosformidling til barn ligger innenfor det man gjerne kaller for konvensjonell trosformidling. Det dreier seg om en trosopplæring som alltid har vært slik og som man selv er oppvokst med og vant til. Fordi det vi hører er så kjent, blir vi rett og slett blinde for en del av innholdet. Vår kritiske sans og vår dømmekraft blir ikke tilstrekkelig aktivisert. Det er sagt at den siste som oppdager vannet er fisken. Det dreier seg om en mangel på bevisst posisjon til det som er så alt for velkjent. Dermed kan vi bli for lite kritisk til innholdet i det vi formidler. Det må også sies at vi, enten vi er barn eller voksne, kan oppleve at Gud beskytter oss og løser vanskelige situasjoner. Men slike erfaringer opphever ikke det vonde i tilværelsen. Et barn kan oppleve vedvarende vold i hjemmet selv om det ber mye til Gud om beskyttelse. Eller barnet kan oppleve at foreldrene blir skilt selv om det har tryglet Jesus om at det ikke må skje. Både bønnesvar og beskyttelse må forstås som tegn på det kommende rike, på Guds rike som en dag skal bryte frem fullt og helt. Det dreier seg om hva teologien kaller allerede nå og ennå ikke. Erfaringer av Guds inngrepen gis oss som oppmuntringer og som vitnesbyrd om det vi har i vente ikke som noen regel for livet. Midt i en verden av mye vondt får vi se tegn på Guds nærvær - og oppleve undere som trøst, og som glimt av Guds makt og herlighet. Før vi går mer inn på det vonde, skal vi se nærmere på det lille barnet. Sårbarhet - en skapergave Vi skal nå se på noe av det som kjennetegner det lille barnet, nemlig sårbarhet. Susan Scwartz Senstad 2 sier om sårbarheten at den er en tilstand uten forsvar eller panser og dermed det nærmeste vi kommer den opprinnelige kjernen i oss selv. Sårbarhet er en form for avkleddhet: å være i kontakt med sitt sanne selv, behov, savn, lengsel, styrke eller svakhet. Scwartz Senstad er opptatt av at vi lett ser på sårbarheten som noe negativt: Den forbindes ofte med en skamfull blottstillelse av svakhet, en avdekking av det vi ikke ønsker at andre skal få se. I virkeligheten er sårbarhet en skapergave som vi kommer til verden med, en mottakelighet for å bli elsket og tatt vare på. Dersom det lille barnet ivaretas i forhold til grunnleggende behov, er det av naturen åpent og tillitsfullt. Sårbarheten er en form for nakenhet der barnet viser fram seg selv, sin kropp, sine følelser, behov og reaksjoner. Barnet skammer seg ikke og gjemmer seg ikke. Et barn kan oppleve vonde ting uten at det tar skade i sin tillit og åpenhet. Det avgjørende er om barnet blir ivaretatt i forhold til det som gjør vondt: at det blir sett, støttet og trøstet. Da kan barnet uttrykke hvordan det har det, og må ikke gjemme bort følelsene sine. Et barn som blir anerkjent og bekreftet, får også utviklet en medfølelse med andre levende skapninger både mennesker og dyr. Den nå avdøde danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup 3 er særlig opptatt av hvilket ansvar sårbarheten gir oss voksne, særlig i forhold til barn. Nettopp fordi barn er så åpne og tillitsfulle, kan de bli såret og skadet. Løgstrup snakker om noe han kaller grunnsituasjonen i menneskelivet, at vi har hverandres liv i våre hender. Vi er utlevert til hverandre. Særlig er barnet utlevert til den voksne, noe som vi skal se at også gjelder trosformidlingen. Når barnet lukker seg Dersom barnet ikke blir sett og trøstet når det opplever noe vondt, kan det lukke seg på forskjellige måter. Barnet opplever et tillitstap som kan gi seg flere uttrykk: ikke å stole på noen, ikke snakke om det som er vanskelig, ikke trenge noen, ikke føle, ikke gi seg hen, klare seg selv. 2 Artikkel i Omsorg: Smertens verdi Løgstrup K. E. Den etiske fordring. Gyldendal, København

4 Barn og unges livsvirkelighet I notatet som jeg innledet med å sitere fra, forteller studenten også om hvordan hun som liten hadde en stor tillit til Gud, en tillit som ble borte da livet ble vanskelig. Hun ba mye og trodde at Gud ville hjelpe henne ut av det vanskelige. Men det gjorde han ikke. Det vonde fortsatte å være like vondt noe som førte til at hun mistet det fortrolige forholdet til Gud. Når det gjaldt andre mennesker, betrodde ikke studenten seg til noen om det som var vanskelig hjemme. Ingen kunne heller se det på henne at hun hadde det vondt. Dermed ble det ekstra smertefullt at det var som om Gud ikke brydde seg han som visste og kunne alt. Ut fra det hun skriver i sitt refleksjonsnotat, virker det heller ikke som om hun har hørt noe om Gud i sitt miljø som kunne hjelpe henne. Også i forhold til Gud kan barnet og den unge bli lidende, slik denne studenten ble det. Man kjenner seg ikke lenger som Guds barn. Skuffelsen over Gud gjør at man stenger av følelser og behov det er som om de ikke eksisterer. Kanskje får man isteden en tjeneridentitet: Man tar et altfor stort og alt for tidlig ansvar i Guds rike slik barn som vokser opp med sviktende foreldreskap ofte gjør det i familien sin. Deres egne behov for omsorg er fortrengt, og Gud er blitt en slags arbeidsgiver. De er blitt forstrukne barn og unge samtidig som alt kan se bra ut på utsiden. Andre igjen opplever først og fremst en forlatthet i forhold til Gud noe som kan gi dem en oppfatning av at det er dem det er noe i veien med. På et senere tidspunkt kan det likevel komme i gang en utvikling der invitasjonen til Jesus om å bli som barn igjen, får stor betydning men langt fra alle opplever det. Det er vårt ansvar som voksne at ikke barn får med seg forestillinger om Gud som ikke holder. Når vi arbeider med trosformidling, er det viktig å reflektere over hvilke livsbetingelser barna og de unge lever under. På overflaten kan det se ut til at alt er kjekt og greit. For noen er det også slik. Samtidig kan vi være sikre på at flere lever under vanskelige forhold av et eller annet slag. Det kan være problemer knyttet til for eksempel sykdom, skilsmisse eller rusproblemer i hjemmet. Eller det kan dreie seg om personlige problemer av ulik karakter. Hva angår det siste, tror jeg at vi er mer oppmerksom på slike forhold når det gjelder ungdom enn når det gjelder barn da ungdomstiden er kjent for å være en vanskelig tid for mange. Med dette mener jeg ikke at vi innenfor trosopplæringen skal være opptatt av diagnoser eller kategoriseringer av barn og unge og deres familier. Det jeg er opptatt av er at tro og liv henger sammen, og at vi må ha et bevisst forhold til den oppvoksende generasjonens livsvirkelighet. På et generelt grunnlag kan vi tenke gjennom hva vi vet om barna og de unges tilværelse ut fra blant annet lokalkunnskap og erfaringer vi har gjort oss på andre måter for eksempel i kontakt med skole og barnehage. En slik bevisstgjøring vil gjøre noe med det vi tilrettelegger og formidler og styrke lydhørheten for det barnet og den unge gir signaler om. SNAKKE SANT OM GUD OG LIVET Det er vondt når barn mister tilliten til Gud. Jeg har møtt mange som forteller om et slikt tillitstap. Teologen Helene Horsfjord 4 kaller et slikt tap av tillit for en religiøs skade. Hun sier samtidig at skaden ikke er nødvendig selv om barnet opplever vonde ting. Isteden bunner den i en utilstrekkelig trosformidling. 4 Når sannheten ikke er sann. Tidsskrift for sjelesorg 4/1999

5 Religiøse skader Dersom barn får religiøse skader, har vi ikke snakket tilstrekkelig sant om Gud, sier Horsfjord. Det er altså ikke det vonde i seg selv som medfører tillitstapet overfor Gud, men måten vi har snakket om Gud på. Det forkynnes for eksempel at Gud er god, kjærlig og allmektig, og at han ser og vet alt. Dersom det ikke sies noe mer, kan det bli ubegripelig for barnet at Gud ikke griper inn og hjelper når det skjer noe vondt. Barnet har jo lært å be til Gud om alt som er vanskelig. Når hjelpen uteblir, kan barnet tro at det ikke fortjener å få hjelp eller at Gud ikke bryr seg om det. Trosformidlingen må ta opp at det skjer mye vondt i verden som Gud ikke vil skal skje. Mennesker har fri vilje til både godt og ondt. Vi forstår ikke hvorfor Gud har skapt verden slik at mennesker kan være onde selv om Gud ikke ønsker det. Men det er viktig for barn å vite at slik er det. Bibelen forklarer heller ikke hvorfor Gud har skapt en verden der foreldre kan bli syke og dø fra barna sine og der mye annet smertefullt også kan skje. Det vonde i tilværelsen hører med til Gud og livet som mysterium. Vi må snakke med barn om det gåtefulle ved Gud og det vonde slik at ikke tilliten til Gud er basert på noe som kan briste. Troen er ingen vei utenom det som er vanskelig, noe det kan være veldig vanskelig å ta innover seg særlig når det gjelder barn. For ikke å bidra til religiøse skader, må vi ta et oppgjør med bønner, sanger og bøker som sier noe annet enn det som er sant. Det er vårt ansvar som voksne at ikke barn får med seg forestillinger om Gud som ikke holder. Det må ikke være slik at troen er mest holdbar for de som har det enklest i livet. Jesus brydde seg jo spesielt om de som hadde det vanskelig. Foto: Anna Berit Føyen Det forkynnes for eksempel at Gud er god, kjærlig og allmektig, og at han ser og vet alt. Dersom det ikke sies noe mer, kan det bli ubegripelig for barnet at Gud ikke griper inn og hjelper når det skjer noe vondt. 5

6 Åpenhet og undring Studenten som jeg presenterte innledningsvis, forteller at hun som barn sluttet å inkludere Gud i hverdagen sin. Kanskje kunne noe blitt annerledes dersom trosformidlingen hadde lagt større vekt på hvordan Gud er tilstede selv om livet er vanskelig. Kanskje kunne hun lært bønner og sanger som bekrefter Guds nærvær, trøst og hjelp i det vonde. Kanskje kunne hun få høre at det går an å bli skuffet over Gud og oppleve at han blir borte. Det er ikke svarene her som er viktige, men å få et språk for hvordan ting oppleves og forstå at man ikke er alene om opplevelsen. Alf Kjetil Walgermo har skrevet boken Mor og far i himmelen. 5 Boken er utformet som en bønn fra Marie til Gud. Begge hennes foreldre døde i en trafikkulykke. I anledning boken blir Walgermo intervjuet i avisen Vårt Land under overskriften Ingen tenker så mye på Gud som barn. 6 Kanskje kan vi voksne glemme at det er slik som Walgermo her framhever, at barn er svært opptatt av Gud. Særlig kan barn få mange tanker om Gud når noe gjør vondt. Da er det viktig å kunne undre seg sammen en undring som gir rom for at Gud kan møte barnet i det vonde. Å la barna møte Jesus gjennom de mange bibelfortellingene om ham, vil også kunne bety mye: la dem oppdage at Jesus også hadde det vondt, at han snakket om Gud som sin pappa, at han brydde seg om alle mennesker, at han tok imot de små barna og velsignet dem. Med sin spalte På skråss i Aftenposten er Simon Flem Devold Norges viktigste sjelesørger for barn. Til ham skriver barn om alt de undrer seg over og lurer på når det gjelder Gud. Mange sier at det de forteller har de aldri sagt til noen andre. I et intervju 7 forteller Simon at det spørsmålet han oftest får, er: Hvis Gud er allmektig, hvorfor er verden da så grusom? Simon sier at han kjenner smerten bak spørsmålet. Han forteller også at han utfordrer alle barn til å rette spørsmålet direkte til Gud. Bibelen er full av mennesker som går i rette med Gud, sier han. Når trosformidleren utfordres Det er ikke bare barn og unge som blir utfordret av det som har med Gud og det vonde å gjøre. Også vi voksne kan kjenne oss utfordret. Vi kan trenge å tenke gjennom egne forestillinger om Gud: Hva har vi selv med oss når det gjelder Gud og det vonde? Er det noe vi må se på med et nytt blikk? Selv har jeg i flere sammenhenger opplevd meg utfordret når det gjelder mine gudsbilder. Det er ikke svarene som er viktige, men å få et språk for hvordan ting oppleves - og forstå at man ikke er alene om opplevelsen. Foto: Camilla Orten 5 Cappelen Damm Spalten Min Tro i avisen Vårt Land, mars 2009

7 Som ganske nyutdannet sosionom arbeidet jeg i en ungdomspsykiatrisk institusjon innenfor Kirkens Bymisjon. 8 Her ble jeg sammen med en kollega, bedt om å starte en kristen samtalegruppe som vi kalte Nikodemus. Utgangspunktet for hver samling var en bibelfortelling om Jesu møte med et eller flere mennesker. Vi utviklet også en form for samtalebønn der alle kunne bringe inn sine egne bønneemner. Foto: Camilla Orten Det er ikke bare barn og unge som blir utfordret av det som har med Gud og det vonde å gjøre. Også vi voksne kan kjenne oss utfordret. For meg ble denne gruppen en helt ny erfaring. Fra starten av følte jeg meg på gyngende grunn da dette var noe helt nytt for meg. Men gruppeformen brakte opp ungdommenes egne erfaringer og spørsmål i brytningen mellom livet og forholdet til Jesus. Her måtte vi undre oss sammen da det var åpenbart at livet ikke ordnet seg på noen lettvinte måter. De unge hadde minst like mye å bidra med som oss voksne. Sammen ble vi kjent med Gud gjennom Jesu væremåte i møte med mange forskjellige slags mennesker og situasjoner. Vi snakket om hva Jesu vesen og væremåte betydde for oss. Vi snakket om hvordan han alltid brydde seg og var nær og at han visste hva det var å bli mobbet, trakassert, forlatt og ha angst. Jesus ble også en som styrket selvaktelsen til ungdommene og som gjorde dem mindre ensomme. For mange ble Jesus en venn i hverdagen og for livet. Les mere: Når glassflaten brister. Om brytningen mellom livet og troen av Torborg Aalen Leenderts, Verbum Forlag 2007 Gud og det vonde. Om tillit og tillitstap av Torborg Aalen Leenderts, Verbum Forlag Den gang Oslo Indremisjon 7

8 KOMPASS FOR TROSFORMIDLING Noe av det jeg er blitt opptatt av, er at vi kan trenge et kompass for trosformidling: noen enkle føringer som bevisstgjør oss på hvordan vi ivaretar tilværelsens smertedimensjon i møte med barn og unge. Kompasset 9 skal brukes i det terrenget den enkelte av oss befinner seg i. Kompasset Testen på en holdbar trosformidling til barn og unge kan være ( se under) Både i barnearbeid, konfirmantarbeid og annet ungdomsarbeid kan man anvende disse eller lignende føringer på det man sier, på holdningene sin og på det man konkret gjør og legger til rette for. Det dreier seg om en bevisstgjøring som etter hvert vil bli en vane. Nettopp fordi de vanskeligheter som barn og unge strever med, ikke er synlig for andre, er en slik holdningsbearbeiding viktig. På en tydeligere måte enn tidligere forutsetter man at også det vonde er en del av barns og unges livsvirkelighet. Kompass for trosformidling: Om den står i forhold til barnets og den unges utviklingstrinn Om den bygger opp under barnets og den unges naturlige evne til medfølelse og solidaritet Om den er troverdig i perioder av livet der barnet og den unge har det vanskelig Om den fungerer overfor de barn og ungdom som har den tyngste bagasjen, en bagasje som kan være skjult Om den danner grunnlag for en trygg relasjon til Gud slik han har åpenbart seg i Jesus 9 Torborg Aalen Leenderts: Når glassflaten brister, Verbum Forlag, Torborg Aalen Leenderts: Gud og det vonde, Verbum Forlag, høsten Plan for trosopplæring GUD GIR - VI DELER, Kirkerådet, 2010

9 Et bevisst forhold til Bibelen Et av de områdene der jeg har vært opptatt av kompasset, er i forhold til fortellinger fra Det gamle testamentet. Dette testamentet er en samling veldig ulike tekster skrevet over et tidsrom på flere hundre år. Det inneholder et mangfold av gudsbilder, fra den trøstende moren til en krigergud som viser seg som voldelig og hevngjerrig. Noe av det første barn stifter bekjentskap med i tradisjonell trosformidling, er fortellingen om Noahs ark. Her angrer Gud på at han skapte menneskene. Gjennom storflommen sørger han for at alle dør unntatt Noah og familien hans. En liten jente spurte moren sin da hun fikk høre denne fortellingen: Mamma, hvis vi hadde levd da, hadde vi også druknet? Når vi ser på trosformidling til barn generelt, er det faktisk slik at skapelsesberetningen der Gud velsigner mennesket, er kommet i skyggen av beretningen om Noah og arken. I boken Gud og det vonde. Om tillit og tillitstap 10 skriver jeg om viktigheten av å ha bibelkunnskap i betydningen: vite hva slags bok Bibelen er ikke bare hva som står der. Det er naturlig at vi som trosformidlere har ulike bibelsyn. Men vi trenger å være oss vårt eget bibelsyn bevisst. Ikke minst trenger vi å tenke gjennom hvilke bibeltekster vi presenterer for barna, i hvilken form og ikke minst: med hvilket mål. Jeg har ofte hørt følgende innvending når det gjelder kritisk nytenkning omkring gammeltestamentlige bibelfortellinger til barn: Men vi må jo være tro mot Bibelen. Vi kan ikke skjule det som står der. Til det er det å si at det aktuelle utvalg av fortellinger fra Det gamle testamente ikke først og fremst dreier seg om å være tro mot Bibelen, men mot tradisjonen. Bibelen rommer svært mye som er utelatt i den tradisjonelle formidlingen både på godt og vondt. Det er konge- og heltetradisjon som først og fremst er formidlet, ikke klage- og profettradisjonen som er en tradisjon med mye trøst og omsorg for de svake. Jeg sier ikke at man ikke kan bruke en del av de tradisjonelle fortellingene, men at man må ha et bevisst forhold til hvorfor og hvordan man bruker dem gjerne i tråd med kompasset. Barn tåler mer enn vi tror Om forholdet mellom barn og Det gamle testamente har jeg ofte hørt følgende påstand: Barn tåler mer enn vi tror. Når jeg hører denne påstanden lurer jeg på hvilke barn som tåler mer enn vi tror? Jeg lurer også på hva de tåler som vi ikke tror at de tåler. Jeg tenker for eksempel på landeplagene i Egypt og dødsengelen som drepte de førstefødte guttebarna til egypterne. Min erfaring er at de barna som best tåler de mest brutale fortellingene fra Det gamle testamente, er de som har trygge hjemmeforhold. For dem som ikke har det slik, kan deler av det som formidles kjennes truende: Hvordan er Gud egentlig? Hvordan ser han på meg? Jeg har også hørt bibelfortellingene bli sammenlignet med eventyrene som jo barn elsker: Her er det jo mange slemme og onde, hvorfor ikke i Bibelen også? Til det er det å si at i eventyrene er det helt klart hvem som er onde og hvem som er gode og hvem barna skal være på parti med. Det som gjør det vanskelig i forhold til Det gamle testamente er at man får inntrykk av at det er Gud som drukner nesten alle mennesker i storflommen og som dreper alle førstefødte guttebarn i Egypt. Argumentet om at barn har stor toleransegrense fordi de ser så mye fælt på TV holder heller ikke. Trosformidling handler om gudsbilde og gudsrelasjon ikke om underholdning. Det er dessuten viktig å ta hensyn til barn i utsatte livssituasjoner, noe som også kommer fram i kompasset. Hva trenger barna? Istedenfor å snakke om hva barn tåler, må vi spørre oss selv om hva barn trenger slik vi gjør i andre sammenhenger som angår barn. Da påtar vi oss det ansvaret vi har som voksne. Vi må hente fram relevant kunnskap om Bibelen som hellig og historisk bok. Og vi må hente fram relevant kjennskap om barnet, dets livsvirkelighet og utvikling. Målgruppen for trosformidling er alle slags barn fra alle slags hjem noe som samsvarer med Den norske kirkes nye trosopplæringssatsning og intensjonene her. 11 9

10 Dømmekraften vår Det er ikke enkelt å bryte med det konvensjonelle. For mange av oss stikker det dypt at vi skal være tro mot tradisjonen og mot autoritetene noe vi også ofte skal. Det jeg er opptatt av er den blinde lydigheten den som svekker vår egen kritiske sans. Vi må reflektere over det vi bringer videre ta aktivt stilling til det. Noe av det som kan hjelpe oss er dømmekraften vår. Vi må se på tradisjonen med et friskt og kritisk blikk. Det å være kritisk er ikke å være negativ, men å utvikle sin personlige dømmekraft. Også vår åndelige dømmekraft er det viktig å styrke. Den representerer ikke noe annet enn den fellesmenneskelige dømmekraften men noe mer: Det dreier seg om bevisst å lukke Gud inn i de vurderinger vi gjør og be om mot til å stå opp for det vi selv mener er rett. En slik kritisk evne handler om et samspill mellom intuisjon, samvittighet, forstand, livserfaring, fagkompetanse, tro/livssyn. Betydningen av det relasjonelle Når alt dette er sagt, vil jeg framheve at trosformidling ikke minst handler om relasjoner. Noe av det viktigste for barn og unge er den gode atmosfæren som trosformidlingen foregår i at de voksne er glad i både dem og Jesus. At det forholder seg slik, kommer tydelig fram når man lytter til menneskers troshistorie fra oppveksten. Det med atmosfære er også noe av bakgrunnen for at vi som voksne kan være veldig glad i både sanger, bønner og fortellinger som isolert sett kan trenge et kritisk blikk. Jeg vil også nevne en annen viktig side ved det relasjonelle: Tidligere var det vanlig å tenke at de voksne var modell på gudsbildet: man skulle være forsonlig, kjærlig og tålmodig slik Gud er. I dag er man vel så opptatt av at vi voksne er modell på gudsrelasjonen, på det å ha et personlig og levende forhold til Gud: trenge tilgivelse og trøst og være ærlig, åpen og fortrolig overfor Gud i både godt og vondt. Det vil variere fra situasjon til situasjon hva som særlig utfordres av de dimensjonene jeg her skisserer dimensjoner som henger sammen med hverandre. Dømmekraften er summen av det beste i oss inklusive hvordan vi åpner oss for Den hellige ånds veiledning. Fordi barn er så avhengige av oss voksne og fordi det ligger så stor makt i å være trosformidler, har vi et ansvar for å bruke vår kritiske sans ikke gå ukritisk i gamle spor. Jeg har møtt trosformidlere som har fortalt at de har formidlet ting til barna som skurret for dem selv. Men de tenkte at det måtte være slik som de ansvarlige hadde lagt til rette for. Dermed tok de ikke et oppgjør med det de selv ikke syntes var god nok formidling. Foto: Anna Berit Føyen Det gjør særlig inntrykk at Jesus kjenner hver enkelt av sauene personlig - og at han kan navnene på alle.

11 KJÆRLIGHETENS EVANGELIUM Jeg vil avrunde dette heftet med å vise til en trosopplæring som ivaretar barns undring og åpenhet på en spesiell måte: Den gode hyrde katekese. Katekesen har også vist seg å få stor betydning for ungdom og voksne. Det dreier seg om en tilnærming med fokus på Guds kjærlighet. Den springer ut fra arbeidet til den italienske pedagogen Maria Montesorri og ble videreutviklet i miljøet rundt Montessoris medarbeidere, blant andre pedagogen Gianna Gobbi og bibelforskeren Sofia Cavaletti i Roma. 12 Måten evangeliet formidles på i denne trosopplæringen, taler rett inn i barns undring og åpenhet, deres forestillingsevne og intuisjon. Katekesen er utviklet i et nært samarbeid med barn. Den er utbredd over store deler av verden. Den omfatter barn under alle livsvilkår, gatebarn, sigøynerbarn, barn fra fattige og rike familier, barn som bor på landet og i byer. Katekesen handler om hvordan barn kan føres inn i en bevisst kjærlighetsrelasjon til Gud og vite at han er der sammen med dem uansett hvordan livet er. Det er Gud som inviterer barnet inn i denne relasjonen, der barnet både kan gi og motta kjærlighet. I fokus for utformingen av katekesen, står barnets egenskaper som vi alle har bevart innerst inne og som er Guds bilde i oss. Små barn er ikke bare preget av en evne til åpenhet og undring som vi tidligere har vært inne på. De har også evnen til å involvere seg i det som skjer med hele seg. Og de har evnen til å se virkeligheten. De oppdager ikke bare det synlige og det man kan ta og føle på. Barn har evnen til å sanse livets dybder de tar til seg det som ligger bak og under det konkrete. Det er viktig for barn å forstå hvor dyrebare de er i Guds øyne. Sentralt i katekesen står ordene i Jesaja: Jeg har kalt deg ved navn, du er min.. Fordi du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg. 13 Barns verden og livsvirkelighet er ikke alltid enkel. Katekesen legger vekt på at trosformidlingen skal hente fram evangeliets veldige fylde av godhet, kjærlighet, livskraft og livsmot. Når barna blir kjent med Guds kjærlighet, blir de veldig glade. Cavaletti forteller også hvordan gleden er aller størst hos de barna som lever under utrygge forhold der deres emosjonelle behov, og behovet for tilhørighet, ikke blir tilstrekkelig dekket (2009). Bilde av Gud som Den gode hyrde er sentralt, både i Det gamle og Det nye testamente. Man finner bilde i katakombene i Roma blant forfulgte kristne. Bildet dreier seg om Guds beskyttende kjærlighet. Det handler ikke om en beskyttet tilværelse. Det dreier seg om at Gud beskytter sin kjærlighet til oss og vår relasjon til han. Gjennom hele katekesens historie har Jesu lignelse om Den gode hyrde vakt spesiell oppmerksomhet hos barna. Det gjør særlig inntrykk at Jesus kjenner hver enkelt av sauene personlig og at han kan navnene på alle. Barna blir også veldig opptatt av hvordan Jesus går ut og leter etter den ene sauen som har gått seg vill og satt seg fast. Ikke minst gjelder det de barna som har det vanskelig og som føler seg ensomme. I katekesen er man opptatt av å hjelpe barna til å bevege seg inn i bønnens verden, en indre tilstand der hjertet vender seg mot Gud for å lytte til og besvare kjærlighetens nærvær. Det blir framhevet at den stillheten barna trenger, ikke er den stillheten de blir pålagt utenfra, som i et klasserom. Det er en stillhet som kommer innenfra når forholdene legges til rette. Denne stillheten gir både kroppen og sinnet en avslappet ro. Barna tar imot den som en gave. Jeg tenker på hvilken betydning det vil få at man som barn blir fortrolig med bønn som en måte å falle til ro på: være sammen med Gud og motta hans kjærlighet i en atmosfære av tilstedeværelse og fred. 12 Tre sentrale bøker foreligger i norsk oversettelse: Den gode hyrde og barnet. En vandring i glede. (Cavaletti/Gobbi m fl 2005); Barnets religiøse potensial (Cavaletti 2009); Barnets religiøse potensial i alderen 12 år (Cavaletti 2011) Kan bestilles fra utgiver Inger Marit Brorson, Hoffsjef Løvenskioldsvei 23 B, 0382 Oslo eller marit@dghk.org 13 Jesaja43,1 og 4 11

12 OM - heftene er en del av prosjektet Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen. Prosjektet støttes av Kirkerådet. Les mer på eller Andre hefter i serien: OM Medvirkning OM Filosofiske samtaler OM Barns religiøse utvikling OM Barn og kreativitet OM Barnet og Gud OM Det utsatte og det lidende barnet OM Voksenrollen OM Symboler OM Den kreative prossesen OM Frivillige OM Inkludering KPF Kristent Pedagogisk Forum