Den treenige Gud. Av pastor Ole Sletten

Transkript

1 Serie: Troens fundamenter; Filadelfia, Askim Den treenige Gud Av pastor Ole Sletten 1. Innledning Når vi skal nærme oss det store spørsmålet Gud, er det viktig at vi nærmer oss Ham med riktig utgangspunkt. Gjør vi ikke det kan vi fort havne feil og gå oss vill. Som når du har tenkt deg på toppen på et fjell, er det viktig å få en kjentmann til å vise deg den rette veien som går opp til toppen. Det finnes ofte flere veier, men bare en som går helt opp til toppen. Tar du ikke den rette går du deg vill. Slik er det med Gud. Det finnes mange veier i ulike religioner og nyåndelige retninger, men bare en vei når fram til Gud! Jesus sier om seg selv at Han er den eneste vei til Gud. Derfor er det viktig at bibelen legges til grunn for vår søken etter Gud og jeg brukte første undervisning i denne serien til å begrunne bibelens troverdighet og hvordan man bør bruke denne boka som åpenbarer Gud for oss. 2. Treenigheten - utgangspunkt Det stilles enkelte ganger spørsmål rundt læresannheten om den treenige Gud også kalt triniteten eller treenigheten. I pinsebevegelsen og vår menighets trosfundament (gjengitt i våre vedtekter) er treenigheten en del av vår tro og overbevisning. Det kan derfor være nødvendig å fordype seg i begrunnelsen for en slik overbevisning en begrunnelse som tuftes på Skriften, Guds Ord; Bibelen alene. 3. Litt kirkehistorie La oss først se litt på historien. Den hellige Treenighet er i kristen lære en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen men i tre personer: Gud Faderen, Gud - Sønnen og Gud Den Hellige Ånd.

2 De fleste kirker bekjenner seg til denne troen, men det finnes enkelte marginale retninger som avviser den. Læren er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd eller åpenbaring Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er og hvordan hans eksistens kan beskrives. Men ordet og læresannheten treenighet er ikke nevnt spesielt i Det nye testamentet. Tanken om Gud som treenig oppstod allikevel tidlig som en følge av det nære bånd evangeliene beskriver mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Etter hvert oppstod det strid omkring spørsmålet, og det ble særlig strid mellom arianerne og de som bekjente troen på treenigheten. For kirkefader Arius hevdet at det var en gang sønnen ikke var ; altså at Sønnen var skapt av Faderen og et skapt vesen slik vi mennesker er (men skapt før denne verden ble skapt). Dette ble hovedtema på konsilet i Nikea i 325 hvor biskoper fra hele den kristne kirke var samlet. Hovedteamet var spørsmålet rundt treenigheten og Arius oppfatning som avvek fra de øvrige. Arius tapte denne diskusjonen, og et stort flertall av disse biskopene vedtok den nikenske trosbekjennelse. Ikon som fremstiller konsilet. I midten sees Konstantin og helt i bunnen Arius.

3 Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen i denne bekjennelsen hvor Jesus Kristus beskrives som «av samme vesen som Faderen». Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse; dvs. de øvrige biskopene hevdet. 4. Ikke-trinitariske kirker i dag Finnes det kirker i dag som ikke tror på treenigheten? Altså kirker som fornekter treenigheten. Ja, det finnes noen marginale kirker også noen få pinsekirker. Jeg skal ikke her av tidsmessige årsaker ikke gå inn på hva de lærer, men bare nevne noen av dem. Den største er Unitarkirken som også har avleggere i Norge. Hans Tambs Lyche ( ) en av grunnleggerne av Unitarkirken i Norge. Videre finnes det også en ikke-trintarisk pinseretning; som faktisk har sine røtter tilbake til vekkelsen i Azusa Street. I USA finnes flere slike pinseretninger med til sammen rundt medlemmer. I Norge finnes det også flere retninger som - United pentecostal church (6 menigheter i Norge og Sverige) - Nardus m/stifter Torkel Terkelsen (12 menigheter i Norge, Sverige og Færøyene) - Branhamvennene (omtrent 5 menigheter i Norge og 200 medlemmer)

4 Det var Torkel Terkelsens Jesus only-lære som gjorde at Pinsebevegelsen i Norge i sin tid tok inn i vårt dåpsrituale: Vi døper deg til Kristus i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. 5. Den treenige Gud bibel- og bekjennelsesgrunnlag 5.1 Historiske trosbekjennelser Vi har ulike historiske (oldkirkelige) trosbekjennelser som tar opp i seg treenighetslæren. Den eldste er den nikenske trosbekjennelse som ble vedtatt under konsilet i år 325 (jf. over). Trosbekjennelsen lyder: Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting. Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. Han oppstod den tredje dag, etter Skriften, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende. Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. Jeg tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen.

5 Den andre oldkirkelige trosbekjennelsen den athanasianske trosbekjennelse er noe yngre. Tradisjonen sier at den først ble formulert av kirkefaren og erkebiskop Athanasius av Alexandria i det 4. århundre (derav navnet) men det er i dag enighet om at den må være nyere; kanskje fra 500 tallet. Den har brodd mot arianismen og presiserer læren om den hellige treenighet og læren om inkarnasjonen: 1. Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. 2. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt. 3. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, 4. idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. 5. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. 6. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. 7. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd. 8. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. 9. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. 10. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. 11. Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, 12. likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig. 13. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, 14. og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. 15. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, 16. og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. 17. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, 18. og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre. 19. For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer. 20. Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født. 21. Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født. 22. Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem. 23. Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.

6 24. Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, 25. men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten. 26. Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten. 27. Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske. 28. Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske: 29. Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er menneske av sin mors vesen, født i tiden, 30. fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød, 31. lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom. 32. Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus, 33. én, ikke ved en forvandling av guddommen til kjød, men ved manndommens opptakelse i Gud, 34. i det hele én ikke ved en sammenblanding av vesen, men ved personens enhet. 35. For likesom den fornuftige sjel og kjødet er ett menneske, således er Gud og menneske én Kristus, 36. som led for vår frelse, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, 37. for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faderens høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde. 38. Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. 39. Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild. 40. Dette er den alminnelige (katolske) tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig. Også den mest kjente trosbekjennelsen (spores til midten av 800-tallet, med ansatser helt tilbake til det 2. århundre og refererer også til bibeltekster) den apostoliske trosbekjennelse, som også Pinsebevegelsen i Norge har tatt inn i sine læredokumenter i 2012, har en klar trinitarisk formel: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,

7 født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, (en hellig, katolsk kirke) de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen. Alle disse trosbekjennelser understreker treenighetslæren. Det var tydelig at dette var et viktig og vesentlig lærespørsmål som man drøftet grundig og holdt fast ved. Derfor regnes troen på treenigheten svært sentral i ortodoks, katolsk, luthersk, anglikansk og frikirkelig kristendom inklusiv vår egen bevegelse. Som tidligere nevnt er det et marginalt antall kristne som tolker Bibelen annerledes. Også av den grunn er det et godt argument å holde fast ved treenighetsforståelsen da Hebr. 13,7 sier: Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro. 5.2 Bibeltekstene om treenigheten (trinitariatet) Ordet treenighet (lat. Trinitas, gresk trias) uttrykker at Gud er trefoldig og samtidig èn. Dette ord forekommer som nevnt ikke i Bibelen, men selve begrepet er sterkt bibelsk underbygd. Treenighetslæren er blitt kalt kirkenes sentraldogme (lære). En fastholden eller forkastelse av den får store konsekvenser for frelseslæren, for synet på Kristus og på synet på mennesket. I og med at de aller fleste kirkene er enige i denne læren, er den også et ekumenisk symbol Det gamle testamentet (GT)

8 Hva sier så Bibelen om temaet? Vi tar en kort gjennomgang da det ville ta alt for mye tid å gå inn i alt materialet. For det finnes mye om treenigheten i Guds ord. La oss start med GT (det gamle testamentet). Monoteismen. Det paradoksale er at GT legger stor vekt på at Gud er monoteistisk; altså at det finnes bare en Gud! Dette er faktisk GT,s hovedanliggende. Årsaken var at det i Israels nabofolk var praktisert tilbedelse av mange guder; de var polyteister. Derfor var det viktig å få banket inn i Israels folk: Gud er bare en! Allerede i det første bud finner vi denne monoteismen proklamert og budet rangeres først i budrekken (2. Mos. 20,3). Også i Israels gamle trosbekjennelse (`sèma`) poengteres dette: Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er èn (5. Mos. 6,4). For øvrig gjennomsyres hele den gammeltestamentlige historie av kampen for å få det første budet respektert. Profetene gjentar stadig det monoteistiske budskap, jf. for eksempel Esaias 44,6: Jeg er en den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud. Kirkefaderen Gregor av Nazianz (329 ca. 390 e.kr.), særlig kjent som forsvarer av treenighetslæren, har i en kommentar til dette faktum bemerket: Det var GT,s oppgave å hamre fast monoteismen, og det hadde vært farlig tale om flere i èn (treenigheten) før denne oppgave var fullført. Dette ut fra at alle folkeslag rundt Israel, som nevnt, dyrket flere guder (polyteisme). Imidlertid finner en også i GT antydninger som forbereder Guds selvåpenbaring som en treenige Gud, nemlig i Messias-profetiene og i profetiene om åndsutgydelsen i de siste tider. Guds Sønn Mika taler om en kommende Messias som har utgang fra fordum, fra evighets dager (Mika 5,1). Daniel profeterer om en menneskesønn som kom med himmelens skyer (Dan. 7,13). I Ord. 8,22 fg. finner vi en beskrivelse av den guddommelige visdom som nærmer seg Johannes sin beskrivelse av Ordet, jf. Joh. 1,1 fg. Og i de eskatalogiske (profetiske/endetids-) salmer 2 og 89 kalles Messias Guds Sønn. Messias` guddommelighet i forbindelse med Guds Sønn-begrepet antydes også i Es. 9,6

9 Utgangspunktet for benevnelsen av den kommende Messias som Guds Sønn er Natan-profetien (2. Sam. 7,13 f.g.) Denne profeti er messiansk, og her heter det: Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. I Sal. 89 tegnes det fyldigste bildet vi har i GT av Messias som Guds Sønn og Messias guddommelighet antydes som nevnt i Es. 9,6. I GT gis denne Messias, Guds Sønn, en enestående status han er utvalgt framfor alle andre. Han er Guds representant i absolutt mening, idet han på Guds vegne realiserer alle frelsesløftene. I hans person konsentreres og fullføres Israels oppdrag å være Guds tjener seg, og han fullbyrder det i lydighet. Alt dette grunner seg på at han er Sønn i guddommelig mening (se Sal. 89,20 fg. 2,2 fg.). Den Hellige Ånd Den Hellige Ånd (DHÅ) er i GT omtalt under navnet Guds Ånd eller Ånden. Han fremstilles som virksom under skapelsesprosessen, jf. 1. Mos. 1,2; Sal. 104,29 fg. I 4. Mos. 11,25 inngir DHÅ det profetiske ord og skal i endens tid utføre en særlig rik gjerning, jf. Joel 3,1 fg., Es. 32,15 fg., 44,3 fg., Esek. 39,29. Begivenheter i GT En vil i GT finne uttrykk og begivenheter som indikerer og impliserer treenighet, og de nytestamentlige forfattere hevder i lys av den åpenbaring de hadde fått, at Kristus var virksom i skapelsen (Johs. 1,3; Kol. 1,16; Hebr. 1,2). Kristus var også klippen som fulgte Israel i ørkenen (1. Kor. 10,4), og den som ble fristet ved folkets knurring (v. 9). Den Hellige Ånd taler gjennom GT,s ord (Hebr. 3,7 f.). Ikke minst taler han gjennom profetene (2. Pet. 1,21). Han gir også apostlene en ny og dypere forståelse av Guds Ord (GT), se talene i Apostelgjerningene Det nye testamentet (NT) NT har, på samme måte som GT, ingen ferdig utformet treenighetslære. Bibelen inneholder jo i det hele ingen dogmatiske utforminger av den kristne tros store læresetninger.

10 De hører alle en senere tid til. På den annen side sier den utformede treenighetslæren ikke noe nytt i forhold til NT. Treenigheten forekommer ikke bare her og der i NT, men alle skrifter er gjennomtrengt av den. Utsagnet om treenigheten i NT, må sees i lys av en åpenbaring og en hemmelighet (mysterion) som er tilstede fra begynnelsen. Denne hemmelighet åpenbares ikke bare i ord, men også i handling: Sønnens komme og utgydelsen av Den Hellige Ånd. Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham (Joh. 1,18), jfr. Luk. 10,22. Jesus Kristus selv, hans egen person, og Den Hellige Ånds utgydelse i den første menighet er det fundamentale bevis for treenighetslæren. Gud åpenbarer seg selv gjennom Kristus og viser det på de handlinger Jesus gjør; både de under og mirakler han gjør men også hans tale, ferd og til slutt frelsesverket. Dette kulminerer på pinsedag da Ånden blir sendt. Monoteisme i NT NT hevder som GT, en uavkortet monoteisme (èn Gud). Sterke monoteistiske utsagn forekommer i for eksempel Joh. 17,3: den eneste sanne Gud, i 1. Kor. 8,4: det er ingen Gud uten èn, i 1. Tim. 2,5: det er èn Gud. Se også Rom. 3,30;16,27; Gal. 3,20; Ef. 4,6; 1. Tim. 1,17; 6,15 f. Selv det viktigste treenighetsutsagnet vi har; Jesu egne ord i dåpsbefalingen (Matt. 28,18-20), har en monoteistisk tendens:.døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Her står navn i entall (gr. ònoma). Det er i all sin trefoldighet bare ett navn, Guds eget. Men samtidig kan man i NT spore mange åpenbare sammenstillinger av Fader, Sønn og Hellig Ånd, såkalte trinitariske utsagn eller formler. Gjennomgang av NT,s trinitariske utsagn I de tre første evangeliene finner en et trinitarisk utsagn allerede i bebudelseshistorien, jf. Luk. 1,35 flg. Siden ingenting er umulig for Gud, skal DHÅ komme over Maria, og det hellige som fødes, skal kalles Guds Sønn, jf. Matt. 1,18 flg. I historien om Jesu dåp er treenigheten aktiv. Røsten fra himmelen (Faderen) proklamerer Jesus som sin Sønn etter at Guds Ånd var kommet over ham, jf. Matt. 3,16 flg. Under sin Messiasgjerning driver Guds Sønn de onde ånder ut ved Guds Ånd, og Guds rike kommer, jf. Matt. 12,28.

11 En klar trinitarisk formel er som foran nevnt, å finne i Jesu befaling om misjon og om dåp til Faderens, Sønnens og DHÅ,s navn, jf. Matt. 28,18 flg. Treenigheten er altså å finne i ord av Jesus selv. Johannes-evangeliet har gjengitt mest av Jesu forkynnelse i trinitarisk sammenheng. Spesielt Jesu avskjedstale, kap , gir en mengde av stoff om treenigheten og dens innbyrdes forhold. Trinitariske formler forekommer også som for eksempel i Johs. 15,26: Når talsmannen (DHÅ) kommer, som jeg (Guds Sønn) skal sende dere fra Faderen og videre 16,13 flg.: når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han herliggjøre meg (Guds Sønn). Alt det Faderen har, er mitt. Hos Paulus har vi en sterk, mer læremessig fremstilling av treenigheten og en mengde av trinitariske formler særlig i forbindelse med tilbedelse, bønn og velsignelse. Det tyder på at treenighetstanken har hatt en fremtredende plass i den eldste gudstjeneste. Klassisk er det apostoliske velsignelsesønske i 2. Kor. 13,13: Den Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Av andre trinitariske formler kan nevnes Ef. 4,4-6: En Ånd,. Èn Herre (Kristus) èn Gud og alles Far; 1.Kor. 6,1: Dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og vår Guds Ånd ; Ef. 2,18: ved ham (Kristus) har vi begge adgang til Faderen i èn Ånd i våre hjerter. Triniteten forekommer også i ord som 2. Tess. 2,13: vi er skyldige til å takke Gud alltid for dere, brødre, dere som er elsket av Herren (Kristus), fordi Gud fra først av tok dere ut til frelse ved helliggjørelsen av Ånden ; og mange andre skriftssteder. Når det utdeles forskjellige nådegaver, er det treenige Gud som er virksom: Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme; og det er forskjell på tjenester, men Herren (Kristus) er den samme; det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle, jf. 1. Kor. 12,4-6. Også de øvrige brev i NT forutsetter treenigheten i sitt tankegods og de fleste synes fortrolige med trinitariske formler. For eksempel 1. Pet. 1,2:. etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod. I Hebr. 10,29-31 heter det at den som har trådt Guds Sønns blod under sine føtter og har hånet nådens Ånd, til straff skal falle i den levende Guds hender. I

12 Jud. v formanes de troende til å be i den Hellige Ånd og holde seg i Guds kjærlighet, mens de venter på Jesu Kristi miskunn til evig liv. Se også Hebr. 2,3-4 og 6,4-6. Av alt dette kan en trekke den slutning at hele det Nye Testamentet er fortrolige med treenighetstanken. Treenigheten gjennomtrenger de hellige skrifter i en langt større grad enn en overfladisk lesning vil kunne gi inntrykk av. Gud alene skal du tilbe Både GT og NT er svært tydelig på at tilbedelse tilhører Gud alene. Ingen andre skal tilbes verken engler eller mennesker eller noe annet som er skapt. Tilbedelse er forbehold den ene Gud alene. Dette satt dypt i jødefolket og tilbedelse enn andre enn den ene Gud var bannlyst. Jesus bekrefter dette i Matt. 4,10 (jf. også Luk. 4,8) når Djevelen ønsker tilbedelse: Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Dette ser vi også i Åp. 19,10 og 22,8-9 hvor Johannes ville tilbe en engel: 10 Da falt jeg ned for hans føtter for å tilbe ham, men han sier til meg: Vokt deg for det! Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd. (Åp. 19,10). 8 Og jeg, Johannes, er den som hørte og så disse tingene. Da jeg hadde hørt og sett, falt jeg ned for å tilbe ved føttene til den engelen som hadde vist meg alt dette. 9 Men han sa til meg: Vokt deg for det! Jeg er medtjener med deg og dine brødre profetene, og med dem som holder fast på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe! (Åp. 22,8-9). Også tilbedelse av mennesker var apostlene raske til å stoppe med bakgrunn i at det kun var Gud alene som skulle tilbes: Ap.gj. 14,11-18: 11 Men da folket så det som Paulus hadde gjort, begynte de å rope på lykaonisk: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss! 12 De kalte Barnabas for Zevs, og Paulus for Hermes, fordi det var han som førte ordet.

13 13 Og presten ved Zevs-templet som lå utenfor byen, kom med okser og kranser til porten, og ville ofre sammen med folkemengden. 14 Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de klærne sine, og sprang ut i folkemengden og ropte: 15 Hva er det dere gjør, menn? Også vi er mennesker under de samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske gudene til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som er i dem. 16 I tidligere slekters tid har han latt alle hedningefolkene vandre sine egne veier. 17 Men han lot seg ikke uten vitnesbyrd. Han gjorde godt. Fra himmelen sendte han dere regn og fruktbare årstider, og han mettet deres hjerter med føde og glede. 18 Og ved å si dette, fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem. Ap.gj. 10,25-26: 25 Da nå Peter var på vei inn, gikk Kornelius ham i møte, falt ned for føttene hans og tilba ham. 26 Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske. Vi konkluderer ut fra dette at kun Gud skulle tilbes ikke engler, mennesker eller noe annet som var skapt. I dette lyset ser vi at Jesus var guddommelig - en del av den treenige Gud, for han tillater at mennesker tilber ham: Matt. 2,11: De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Matt. 28,9: Og se, Jesus kom i møte med dem, og sa: Vær hilset! De gikk da fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Matt. 28,17:

14 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham. Men noen tvilte. Luk. 24,52: Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. Joh. 9,35-38: 35 Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut. Da han hadde funnet ham, sa han: Tror du på Guds Sønn? 36 Mannen svarte: Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham? 37 Jesus sa til ham: Du har sett ham. Han som taler med deg, han er det. 38 Han sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned for ham i tilbedelse. I Åp. 5,11-14 finner vi også tilbedelse av både Gud Fader og Lammet (Kristus): 11 Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler omkring tronen og de fire livsvesener og de eldste tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen. 12 De sa med høy røst: Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! 13 Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet! 14 Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilba. Og det er dette som blir essensen av et møte med Gud når Han åpenbares for oss: Vi erkjenner at Gud er en men samtidig 3; og vi opplever livssamfunn med denne Gud og vi vil bøye oss for ham i lovprisning og tilbedelse. Når dette skjer i våre liv er det som om vi har nådd toppen på det fjellet som jeg innledet med; vi har nådd vårt livs hensikt og mål.