Rt <noscript>ncit: 1:01</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 7 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Tolking av testamente. SAMMENDRAG: En velstående enke som i en årrekke hadde ytet en pleiedatter et årlig bidrag på kroner til underhold, delte i sitt testamente formuen mellom to veldedige institusjoner og påla dem å betale pleiedatteren så lenge hun levet kroner årlig av rentene på kapitalen. Etter hennes død ble pleiedatteren ilignet inntektsskatt av beløpet og formuesskatt av en tilsvarende del av fondenes kapital, og krevet at de to institusjoner skulle dekke skattene. Mens den ene imøtekom kravet, avslo den annen, men ble dømt til å ta kravet til følge. Selv om det ikke var uttrykkelig sagt i testamentet, ansåes det best stemmende med avdødes vilje, at pleiedatteren skulle ha bidraget på samme måte som før, nemlig som en skattefri gave. SAKSGANG: L.nr. 28/1948 PARTER: Lilly Haagensen (høyesterettsadvokat Baard Frøen) mot Norges Dyrebeskyttelsesforbund (høyesterettsadvokat Klaus Wiig). FORFATTER: Stenersen, Grette, Gaarder og justitiarius Stang. Mindretall: Krog Dommer Stenersen: Bergen byrett avsa dom i saken 17. februar 1943 med domsslutning: «Norges Dyrebeskyttelsesforbund dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til fru Lilly Haagensen kr med 4 prosent årlig rente derav fra den 7. april 1942 til betaling skjer. Norges Dyrebeskyttelsesforbund kjennes forpliktet til for fremtiden å betale de skatter, som blir ilignet fru Lilly Haagensen av den del av den i fru Nathalia Bonnevie Angells testament fastsatte livrente, som utbetales henne av Norges Dyrebeskyttelsesforbund. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Norges Dyrebeskyttelsesforbund påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 21. oktober 1943 avsa enstemmig dom med domsslutning: «Norges Dyrebeskyttelsesforbund bør for Lilly Haagensens tiltale i saken fri å være. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Ved ankeerklæring av 19. november 1943 har fru Lilly Haagensen påanket lagmannsrettens dom i dens helhet, og nedlagt sådan påstand: «Saksøkte dømmes til å betale kr samt 4 pst. renter fra 14. april 1942 til betaling skjer Saksøkte dømmes til for fremtiden - regnet fra forliksdagens inngivelse - å betale de skatter som ilignes av den del av de kr som faller på Norges Dyrebeskyttelsesforbund og som utbetales saksøkeren. 3. Saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.» Ankemotparten. Norges Dyrebeskyttelsesforbund har nedlagt sådan påstand: «Norges Dyrebeskyttelsesforbund frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Om saksforholdet henviser jeg til dommenes domsgrunner. Den ankende mener at lagmannsretten har tatt feil, når den ut fra de foreliggende bevis ikke har funnet å kunne fortolke

2 Page 2 of 7 Side 38 testamentet således at den ankende skal oppebære den henne tilsagte livrente skattefritt. Det er i tilslutning til byrettens domsgrunner gjort i alt vesentlig det samme gjeldende som for de tidligere retter. Bevislighetene for at den ankendes påstand har ligget innenfor testators vilje er søkt ytterligere styrket ved en del nye dokumenter, hvorav jeg skal nevne den i 1904 avdøde direktør Bonnevie Angells brev av 15. mars 1902 til Bergens ligningskommisjon, der han påstår endring i klasseansettelsen under påberopelse av at han har blant andre en adoptivdatter å forsørge. Det er på det rene at dermed siktes til den ankende. Hun har avgitt en lengere, meget inngående, skriftlig partsforklaring av 1. desember 1944, som er vedtatt med et par tilføyelser av henne og bekreftet ved forsikring under bevisopptagelse ved Oslo byrett 2. desember 1944, der også hennes ektefelle og datter er avhørt. Det fremgår av denne partsforklaring at fru Haagensen siden hennes økonomiske vansker satte inn i i alle år som skattefri gave har hatt kr. 500 om måneden fra fru Bonnevie Angell, og det fast, under alle omstendigheter, enten hun var hos seg selv eller på besøk hos eller på reise med fru Bonnevie Angell. Fru Haagensen forteller at hun ikke kjente til noe testamente før pleiemorens død. Hun uttaler i denne forbindelse at pleiemoren bedyret for henne at «jeg kunne være ganske rolig og trygg; for hun skulle sørge for, at jeg fikk mitt, så lenge jeg levet». Ved bevisopptagelse 14. september 1944 ved Bergens byrett er høyesterettsadvokat Ole Friele, som bisto med testamentet av 1932, og tre andre vitner avhørt, blant annet til opplysning om de nærmere omstendigheter ved avgivelsen av de to foreliggende skriftlige erklæringer fra Margrethe Meidell og Elina Lothe, datert henholdsvis 16. desember 1940 og 5. april Det er opplyst at den arv Dyrebeskyttelsesforbundet fikk etter fru Bonnevie Angell utgjorde kr Fra ankemotpartens side hevdes det at bevislighetene fremdeles er aldeles utilstrekkelige til å nå til noe annet resultat enn lagmannsrettens. Bonnevie Angell var i sine senere leveår direktør i Bergens Sparebank og måtte være klar over at den rentenytelse som var tilsagt fru Haagensen i testamentet av 1904 måtte hun selv bære skattene av. Spørsmålet må formodes å ha vært oppe mellom ektefellene. Overrettssakfører Friele d. e., som bisto med opprettelsen av testamentet i 1928, var en meget erfaren mann som må ha vært fullt oppmerksom på skattespørsmålet. Allikevel ble det både i testamentet av 1928 og i det i 1932 opprettede testamente, - som i alt som vedkommer denne sak er praktisk talt likelydende med testamentet av a l e n e pålagt de 2 institusjoner som ble satt inn som hovedarvinger å utrede den på rentenytelsene fallende arveavgift, idet det samtidig ble pålagt dem å sikre rentenytelsene ved kapitalanbringelse som for umyndiges midler bestemt, «dette selvfølgelig dog kun for et så stort beløp som er fornødent for å sikre de foran nevnte beløp». Ankemotparten betoner den forutsetning han mener ligger i det siste ord, at det bare er selve rentenytelsens i testamentet nevnte årlige tallbeløp, her kr , som skal sikres Side 39 og utredes. Det pekes også på at fru Bonnevie Angell var klar over at den månedlige understøttelse som ytedes fru Haagensen ikke var tilstrekkelig til hennes og familiens behov, men likevel traff hun ikke noen forføyning for å reparere på dette. Dersom fru Bonnevie Angell hadde tenkt på skattespørsmålet - anføres det videre - er det ingenlunde gitt at hun hadde villet pålegge Dyrebeskyttelsesforbundet å bære skattene. Dyrebeskyttelsen lå Bonnevie Angells særlig på hjertet og Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Bergen var i testamentet av 1904 innsatt som enearving alene med rentenytelse for fru Haagensen for halvdelen av den daværende (atskillig mindre) formue. Det er også fra denne side pekt på at det ville vært utelukket å. påføre hovedarvingene plikt til å bære skatter av fru Haagensens rentenytelse, hvis det ved arvelaterens død hadde vært så at rentenytelser ikke skulle beskattes, men dette var blitt forandret ved senere lovgivning. Jeg er kommet til at anken må gis medhold. Vel må jeg erkjenne at særlig ankemotpartens argumentasjon ut fra bestemmelsene i testamentets post 18 har vekt. Men min bevisbedømmelse faller sammen med byrettens. Herom skal jeg bemerke: Bevislighetene gjør det etter min mening ikke tvilsomt at fru Lilly Haagensen har vært det menneske som sto den barnløse fru Bonnevie Angell nærmest i livet og hvis ve og vel i høyeste grad lå henne på hjertet. Hun har i enhver henseende vært behandlet som hennes riktige datter. Endog i

3 Page 3 of 7 den grad at fru Bonnevie Angell gjennom en lang rekke år og inntil sin død har stillet seg som fru Haagensens forsørger ved å yte henne en fast understøttelse av kr. 500 pr. måned som - etter hva det er på det rene - var det fru Haagensen hadde å leve av. Hun var ved fru Bonnevie Angells død 50 år gammel. Og fru Bonnevie Angell må etter alt å dømme ha vært klar over at pleiedatterens økonomiske kår ikke kunne ventes å endre seg til det bedre i fremtiden. Dette er et forhold som etter min mening i avgjørende grad preger den situasjon hvorunder hennes testamentariske disposisjon til fordel for pleiedatteren er truffet. Det gjør også at jeg for min del ikke er i noen tvil om at hennes uttalelser til advokat Friele, Margrethe Meidell, Elina Lothe, Sara Brekke og Astrid Kreyberg må oppfattes som fullt bevis for at hun har ment og villet at pleiedatteren også etter hennes død skulle ha disse kr. 500 om måneden å leve av på samme måten som før. Når ingen gjorde henne oppmerksom på at skattelovens bestemmelser medførte at denne understøttelse etter hennes død ikke lenger ble skattefri gave, men skattbar inntekt på fru Haagensens hånd, er det etter min mening ingen grunn til å tro, at fruen skulle være oppmerksom på dette forhold. Tvert imot forekommer det meg i seg selv naturlig at hun har tenkt at dette ville bli ganske som før hennes død, uten at det for så vidt trengtes noen testamentarisk forføyning fra hennes side. Og når en har så sterke beviser for at hun muntlig har gitt uttrykk for at fru Haagensen skulle fortsette å ha sine kr. 500 om måneden på samme måte som før, også etter hennes død, mener jeg det må legges til grunn som bevist at det har vært hennes tanke og vilje at det skulle vedbli Side 40 å være skattefri gave. Jeg kan derfor ikke skjønne annet enn at en realiserer testamentviljen her på riktig måte ved å fortolke testamentet således som byretten har gjort. I strid med testamentets ord er det ikke. Utvendig fra kan det synes som om de i testamentet nevnte institusjoner er betenkt på bekostning av pleiedatteren. Men den virkelige sammenheng i følge de i saken foreliggende opplysninger om fru Bonnevie Angells forhold og pleiedatterens må vel være den at fru Bonnevie Angell har tenkt ved den i testamentets post 18 trufne bestemmelse å sikre pleiedatteren det hun skulle leve av like så absolutt sikkert som det var skjedd i fru Bonnevie Angells levende live. Derfor har hun kunnet ordne det slik. ogderfor må det også etter min mening være i samsvar med testators vilje at de betenkte institusjoner også for så vidt trer i pleiemorens sted, som de på lignende måte får bære skattene av fru. Haagensens rentenytelse. Fortolkningen har jeg bygget på det særegne i det innbyrdes forhold mellom fru Bonnevie Angell og fru Haagensen. Det forekommer meg å være helt berettiget: Hadde det gjeldt en legemlig vanfør pleiedatter, der på samme måte som fru Haagensen var henvist til fast og full understøttelse av en rik pleiemor som her, ville resultatets riktighet vært enda mer innlysende. Men jeg er ikke i stand til å se at fru Haagensens vitterlige økonomiske vanmakt gjør at forholdet her står i noen vesentlig forskjellig stilling. Idet jeg for øvrig henholder meg til byrettens begrunnelse, som jeg er enig i, kommer jeg til det resultat at den ankendes påstand må tas til følge, dog således at jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: 1. Norges Dyrebeskyttelsesforbund dømmes til å betale til fru Lilly Haagensen kr to tusen syv hundre og åtte og sytti 05/100 kroner med 4 - fire - pst. renter årlig fra 14. april 1942 til betaling skjer. 2. Norges Dyrebeskyttelsesforbund dømmes til for fremtiden - regnet fra forliksklagen - å betale de skatter som ilignes av den del av de kr som faller på Norges Dyrebeskyttelsesforbund og som utbetales fru Lilly Haagensen. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Krog: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Den antagelse at testator ikke var oppmerksom på at fru Haagensen måtte betale skatter av de beløp som ville bli utbetalt henne etter testamentet, er ikke usannsynlig, men støtter seg ikke på positive holdepunkter. Jeg er enig i at forholdet mellom pleiemoren og pleiedatteren hår vært godt, men kan på den annen side ikke se bort fra at fru Bonnevie Angell visstnok gjennom mange år Side 41

4 Page 4 of 7 har vært en pasjonert tilhenger av arbeidet for dyrebeskyttelsen, og i det senere også vært interessert for skogsaken. Også dette er en del av bakgrunnen for opprettelsen av testamentet. Jeg mener at det må et meget sterkt bevis til for at en testators erklæring skal kunne fortolkes på en måte som ikke er i overensstemmelse med den benyttede ordlyd, og jeg antar ikke at man med sikkerhet kan slutte fra de fremlagte vitneforklaringer at det har vært fru Bonnevie Angelis mening å pålegge de to hovedarvinger å betale skatter for pleiedatteren. Jeg stemmer derfor for at lagmannsrettens dom blir stadfestet. Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Gaarder og justitiarius Stang: Likeså. Av burettens dom (dommer M. Coucheron): Enkefru Nathalia Bonnevie Angell, som døde i 1934, etterlot seg en formue på henved 1 million kroner, som i følge hennes testament av 7. november 1932 tilfalt Norges Dyrebeskyttelsesforbund og Bergens Skog-og Træplantningsselskap med en halvpart til hver, hvorav der skulle opprettes særskilte fonds. Det var i testamentet pålagt de to arvinger å utrede forskjellige legater av arven, dels beløp som skulle utredes en gang for alle, og dels livrenter, som årlig skulle utredes av fondenes renteavkastning. Som punkt 1 var det således i testamentet anført: «Min pleiedatter Lilly Haagensen erholder, sålenge hun lever, av rentene av den efterladte kapital kr årlig, der skal være hennes særeie.» De kr , som fru Lilly Haagensen i medhold herav årlig har fått utbetalt, er overensstemmende med byskattelovens 36 blitt regnet som inntekt for henne ved inntektsskattelovgivningen, og en tilsvarende del av fondenes kapital er overensstemmende med byskattelovens 34 blitt skattlagt som formue på hennes hånd. De skattebeløp, som hun på denne måte må svare av livrenten, er opplyst å kunne dreie seg om kr pr. år. Fru Lilly Haagensen mener, at det ikke kan ha vært arvelaterskens hensikt, at hennes livrentenytelse skulle reduseres med sådanne skatter, og at testamentet etter de særlige forhold må fortolkes så, at meningen er, at hun skal oppebære de kr skattefritt, således at det blir de to hovedarvinger, som også skal betale skattene. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har gått med på å refundere fru Haagensen skatten, som faller på den halvdel av livrenten, som dette selskap utreder. Men Norges Dyrebeskyttelsesforbund har ikke villet gå med på en lignende ordning Fru Nathalia Bonnevie Angell var enke etter den i 1909 avdøde bankdirektør Bonnevie Angell. Lilly Münster - som nå er fru Lilly Haagensen - var deres pleiedatter. Hun hadde mistet sin far i 1887 og kom da - 3 år gammel - som pleiedatter til Bonnevie Angells og var hos dem i 5-6 år, inntil hennes mor gjorde krav på å få sitt barn igjen. Etter morens død i 1896 kom hun atter til Bonnevie Angells og ble hos dem, inntil hun i 1911 giftet seg med ingeniør Thor Haagensen. I en rekke år var ekteparet Haagensen økonomisk vel situert, men heri inntrådte Side 42 der en forandring i Og fra da av og like til sin død har fru Bonnevie Angell understøttet sin pleiedatter med et bidrag på kr årlig (i porsjoner på kr. 500 pr. måned). Også ellers trådte fru Bonnevie Angell støttende til. Det er således opplyst, at hun engang, da der krevdes et års forskuddsleie for ekteparet Haagensens beboelsesleilighet, betalte forskuddsleie - kr for dem, og at hun senere kjøpte en aksjeleilighet til dem. Det er fremholdt, at hun til dels grep inn i deres livsførsel på en måte, som nok kan ha gitt henne en viss moralsk plikt til å støtte dem økonomisk. Hun tilskyndet dem således til å flytte fra Bodø til Oslo og til her å ta en kostbarere beboelsesleilighet enn den, de opprinnelig hadde valgt. Det fremgår enn videre av saksfremstillingen fra fru Haagensens side, at hun og hennes pleieforeldre følte seg sterkt knyttet til hinannen, og at pleieforeldrene kalte henne «sin datter», liksom hun betegnet dem som sin «far og mor». Dette kan imidlertid bare tillegges en sekundær betydning for fortolkningen av det foreliggende testament. Dette testament - så vel som de tidligere av bankdirektør Bonnevie Angell og hans hustru opprettede testamenter, hvorom der foreligger opplysning i saken - viser jo, at de ikke har villet likestille sin pleiedatter med en livsarving med hensyn til arven etter dem. Således ble også i et gjensidig testament, som ektefellene opprettet den 23. mars 1904, en veldedig institusjon

5 Page 5 of 7 (Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Bergen) innsatt som arving ved lengstlevendes død, og pleiedatteren ble bare tillagt halvdelen av den årlige renteavkastning - dog minimum kr årlig. Og et testament, som fru Bonnevie Angell opprettet den 24. mai 1928, inneholdt med hensyn til det, som har interesse for denne saken, ganske de samme bestemmelser som det foreliggende testament av 7. november Isolert betraktet gir ordlyden av dette testamentet åpenbart ikke noen støtte for fru Haagensens påstand. Etter ordlyden skal fru Haagensen ha kr om året. Dessuten er det i testamentets punkt 18 bestemt, at de to hovedarvinger skal utrede den på de forskjellige legater fallende arveavgift. Men utover dette skal fru Haagensen etter testamentets ordlyd ikke ha noen pengeytelse. Det ville hun imidlertid få, hvis de to hovedarvinger skulle ansees pliktig til også å betale de skatter, som vil bli ilignet henne av livrenten i medhold av byskattelovens 34 og 36. Det er på det rene, at bestemmelsen i testamentets punkt 18 ikke kan påberopes for den forståelse av testamentet, at hovedarvingene også skal betale disse skatter, hvilket i tilfelle også måtte gjelde de to andre livrentelegater, som er fastsatt i testamentet. Det vil ha vært gode grunner for fru Bonnevie Angell til å gjøre forskjell på skatter og arveavgift i denne henseende, idet arveavgiften ville komme til å sluke en betraktelig meget større del av årets livrente, om fru Haagensen skulle betale den selv. Spørsmålet blir, om der utenom det som sies i selve testamentet foreligger opplysninger, som med tilstrekkelig sikkerhet viser, at det har vært fru Bonnevie Angells mening, at fru Haagensen skulle være fri for å betale skattene av den livrente, som ble tillagt henne, og at skattene derfor skulle betales av hovedarvingene. Det som navnlig kan tale for, at dette har vært meningen, er den omstendighet, at livrenten er fastsatt Side 43 med det samme beløp, som fru Haagensen tidligere i mange år hadde fått utbetalt som gave (understøttelse) av fru Bonnevie Angell. Denne understøttelsen, som fru Haagensen oppebar i fru Bonnevie Angells levende live, var overensstemmende med byskattelovens 36 annet ledd ikke blitt regnet som skattbar inntekt på fru Hangensens hånd. Dette kan der være grunn til å tro, at fru Bonnevie Angell har vært på det rene med. Det sees således, at hun i sin selvangivelse for 1932 har oppført «datter. svigersønn samt datterdatter» som helt forsørget av henne. Og det kunne da være nærliggende å tro, at fru Bonnevie Angell har ment, at fru Haagensen etter hennes død skulle beholde understøttelsen på samme måte som før - det vil si uten å skulle behøve å betale skatter av den. Til støtte for, at dette har vært fru Bonnevie Angells mening, er fra fru Haagensens side påberopt vitneforklaring av høyesterettsadvokat Ole Friele, som var henne behjelpelig med opprettelsen av testamentet av 7. november Av Frieles forklaring fremgår, at han har hatt to samtaler med fru Bonnevie Angell i anledning av testamentets opprettelse - under den første gjorde hun ham bekjent med de forandringer, hun ønsket foretatt i et tidligere foreliggende testament av 24. mai 1928, og under den annen gjennomgikk han med henne det av ham oppsatte testament. I bestemmelsene vedrørende fru Haagensen ble der ingen forandring gjort, og disse ble ikke drøftet mellom dem. Men det står for advokat Friele så, at fru Bonnevie Angell lot falle en bemerkning om, at den livrente, som i testamentet tilsies fru Haagensen, var det samme beløp, som fru Haagensen allerede oppebar av henne i levende live. Advokat Friele uttalte i sin forklaring, at det er hans personlige oppfatning, at hvis spørsmålet var blitt reist, så ville fru Bonnevie Angell ha kommet til å bestemme, at fru Hangensen skulle ha de kr skattefritt. Og han har derfor tilskyndet formannen i Bergens Skogog Træplantningsselskap til den beslutning, som dette selskaps styre traff angående betaling av skattene for fru Haagensen. I et dokumentert brev til Oslo ligningsmyndigheter har advokat Friele enn videre uttalt, at «det har vist seg å være åpenbart, at fru Bonnevie Angell har ment, at hennes pleiedatter skulle ha den samme sum etter fruens død, som hun hadde, mens fruen levet». Men det fremgår av hans vitneforklaring, at han herfor ikke har hatt noe annet å bygge på, enn den i hans forklaring gjengitte bemerkning fra fru Bonnevie Angell i forbindelse med, hva han har ment å kunne utlede av sakens natur. Videre har fru Haagensen påberopt seg en skriftlig erklæring av 16. desember 1940 fra frk. Margrethe Meidell, som var en venninne av fru Bonnevie Angell. I denne erklæringen sies det, at «fru Bonnevie Angell uttalte til meg før sin død, at hennes pleiedatter Lilly Hangensen etter hennes

6 Page 6 of 7 død skulle ha kr pr. år på samme måte, som hun hadde hatt det tidligere». Frk. Margrethe Meidell, som nå er over 80 år og ikke frisk, har ikke kunnet fremstilles som vitne i saken. Jeg har funnet det tvilsomt, om disse bevis er tilstrekkelige til å godtgjøre, at fru Bonnevie Angell har ment, at fru Haagensen i tillegg til den livrente på kr , som er tilsagt henne i testamentet, også skal ha refundert de skatter, som vil bli ilignet henne av livrenten. Selve det forhold, at fru Haagensen gjennom en årrekke hadde oppebåret det Side 44 samme beløp uten å behøve å svare skatter av det, må sies med atskillig styrke å tale for, at dette har vært meningen. Det må antas, at fru Bonnevie Angell har satt understøttelsen, som hun i levende live ytet fru Haagensen, til kr pr. år under hensyntagen til familien Haagensens behov, og hun har herved sannsynligvis også tatt hensyn til, at fru Haagensen ikke kom til å betale skatter av understøttelsen. Det er ikke sannsynlig, at fru Bonnevie Angell har tenkt seg, at fru Haagensen ville klare seg likeså godt med det samme beløp, når livrenten kom til å medføre en ny skattebyrde for henne på ca. kr om året. Ved fru Bonnevie Angells død ville der aldeles ikke inntre noen sådan forandring i familien Haagensens økonomiske forhold, at den ville klare seg med en mindre understøttelse enn før. Og det må visstnok etter de foreliggende opplysninger ansees for godtgjort, at det ikke har vært fru Bonnevie Angells mening å understøtte fru Haagensen mindre effektivt etter sin død, enn hun hadde gjort det i levende live. Dette fremgår av fru Bonnevie Angells foran omtalte bemerkning til advokat Friele og av den av frk. Meidell gjengitte uttalelse. Det er vel så - som fra Dyrebeskyttelsesforbundets side påpekt - at man ikke har noen opplysning om, hvorledes den dokumenterte erklæring fra frk. Meidell er tilblitt, og derfor bør være forsiktig med å bygge på den. Det er imidlertid ingen grunn til å tvile på, at fru Bonnevie Angell til frk. Meidell som til advokat Friele har uttalt, at fru Haagensen skulle ha det samme beløp etter hennes død som før. Og når man sammenholder frk. Meidells erklæring med det, som advokat Friele har forklart, antar jeg, at man også kan slutte, at der i fru Bonnevie Angells uttalelse har ligget, at hun mente å ville gi fru Haagensen en likeså effektiv understøttelse etter sin død som før. Det er vel sannsynligvis så, at fru Bonnevie Angell ikke har tenkt på spørsmålet om beskatning av livrenten, da hun opprettet sitt testament. Hadde hun gjort det, så ville hun vel ha tatt inn i testamentet en bestemmelse svarende til den om arveavgiften i testamentets punkt 18, hvis hun mente, at fru Haagensen skulle være fritatt for skattene. Noen antitetisk slutning kan imidlertid ikke testamentets punkt 18 gi anledning til. Det vil naturligvis være meget mer nærliggende å treffe en uttrykkelig bestemmelse om ansvaret for arveavgiften i et testament enn om ansvaret for skattene. Men om fru Bonnevie Angell ikke har tenkt på beskatningsspørsmålet, så er det dog på den annen side rimelig, at hun har tenkt seg, at fru Haagensen skulle ha den samme effektive støtte av livrenten på kr , som hun før hadde hatt av de årlige bidrag på kr , og at livrenten ikke ville påføre fru Haagensen en utgift, som i meget vesentlig grad ville redusere dens verdi for henne. Man vil derfor ikke innfortolke i testamentet noe, som fru Bonnevie Angells testamentsvilje ikke har vært rettet på, ved å fortolke det så, at fru Haagensen skal ha livrentebeløpet netto og ikke behøve å utrede skattene av det. Og idet jeg finner å burde legge vekt på den oppfatning, som er tilkjennegitt av advokat Friele, som var fru Bonnevie Angell behjelpelig med opprettelsen av testamentet og eksekutor i hennes bo, og som derfor skulle ha bedre forutsetninger enn noen annen for å forstå testamentet rett, så finner jeg å turde fastslå, at denne fortolkning må være den rette. Der er ingen grunn til å anta, at fru Bonnevie Angell ville ha funnet noen betenkelighet ved å pålegge de to rikelig betenkte Side 45 veldedige institusjoner, som hun hadde innsatt som sine hovedarvinger, ansvaret for de - i forhold til disse institusjoners midler - små skatter av fru Haagensens livrente i det begrensede tidsrom, hvori hun vil komme til å nyte denne. Dette vil snarere ha stått som likeså naturlig for fru Bonnevie Angell. som at hun selv - så lenge hun levet - betalte skattene av de kr , som hun da årlig betalte fru Haagensen. Og hensett til det nære tilknytningsforhold mellom fru Bonnevie Angell og fru Haagensen er det åpenbart langt rimeligere å anta, at dette har vært stemmende med fru Bonnevie Angells tanker, enn at fru Haagensen - i stedet for å motta en arv etter sin pleiemor - skulle få den understøttelse hun i mange år hadde mottatt beskåret Av lagmannsrettens dom (lagmann Soelseth, lagdommer Iversen og sorenskriver Arctander):

7 Page 7 of Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten. Etter de foreliggende opplysninger og særlig etter den av høyesterettsadvokat Friele, der bisto ved det siste testaments opprettelse, for lagmannsretten avgivne vitneforklaring, finner lagmannsretten det utvilsomt, at fru Bonnevie Angell ved testamentets opprettelse ikke hadde den motparten ved legatet voldte skattebyrde i sine tanker. Det finnes godtgjort, at fru Bonnevie Angell ønsket at motparten skulle leve standsmessig, og at motparten ved fru Bonnevie Angells død skulle få beholde den understøttelse hun hadde hatt, mens denne levet. I så henseende henvises til det i byrettens dom anførte, idet tilføyes, at for lagmannsretten har 1. vitne frk. Astrid Kreyberg, der ofte talte med fru Bonnevie Angell, forklart, at fru Bonnevie Angell ved vitnets siste besøk hos henne uttalte, at motparten fikk kr. 500 pr. måned som gave, og at hun bestandig skulle ha disse 500 kroner. Der er videre for lagmannsretten opplest en erklæring fra fru Elina Lothe, der i en årrekke var sammen med fru Bonnevie Angell en gang om uken, hvori uttales, at fru Bonnevie Angell mange ganger nevnte for erklæringsutstederen, at motparten skulle ha 500 kroner om måneden ubeskåret til å leve av. Det ligger etter dette nær å anta, at fru Bonnevie Angell, om hun hadde tenkt på den skattebyrde, der ville falle på motparten, ville ha pålagt hovedarvingene å utrede heromhandlede skattebeløp eller kanskje heller forhøyet livrentebeløpet. Det foreligger imidlertid intet bevis for, at fru Bonnevie Angell noensinne har uttalt, at motparten skulle ha livrentebeløpet skattefritt. Noen bestemmelse i så henseende har ikke fått uttrykk i testamentet, og det er ikke godtgjort, ja heller ikke påstått, at fru Bonnevie Angell har trodd, at motparten etter testamentets ord ville erholde livrenten fri for skatter. Under disse omstendigheter antas domstolen ikke å kunne fastslå, at den ankende plikter å utrede skattene. Det ville være å supplere testamentet med en bestemmelse, som man mener, at testatrix har glemt. Men til noe sådant savner domstolen berettigelse. Hensett til, at den ankende er en veldedig institusjon, der ved testamentet er blitt overmåte rikelig betenkt, og til hva der må antas å ha vært fru Side 46 Bonnevie Angells ønske med hensyn til motparten, ville det uten tvil ha vunnet alminnelig bifall, om den ankende hadde unnlatt å påanke byrettens dom. Til å treffe en avgjørelse som etter motpartens påstand på billighetsbetraktninger savner lagmannsretten imidlertid adgang