BJØRNSTAD. En orientering for omvisere og tunverter. Kåre Hosar 2009

Transkript

1 BJØRNSTAD En orientering for omvisere og tunverter Kåre Hosar 2009 Bjørnstad er den store 1700-tallsgarden på Maihaugen, som kan være arena for formidling av mange sider av 1700-tallets bygdesamfunn i Gudbrandsdalen. Her kan formidles byggeskikk og boskikk, folkekunst, sosiale forhold, landbruk og museumshistorie for bare å nevne noen. Bjørnstad kommer fra garden Nedre Bjørnstad på Lalm i Vågå, 135 km nord for Lillehammer. Husene på garden er for det meste fra 1700-tallet. På Maihaugen representerer den en stor 1700-tallsgard i Nord-Gudbrandsdalen. Tun I Gudbrandsdalen var det vanlig at husene på garden var plassert rundt to tun, inntunet og uttunet (eller garden og nautgarden). Bjørnstad er et godt eksempel på et slik totunsanlegg. Inntunet er omgitt av våningshusene og stabbur og loft, mens uttunet har husene for dyrene og for fôret til dyrene. Derfor finner vi fjøs, sauefjøs, geitehus, løer og låver på uttunet.

2 2 Stallen står som skille mellom tunene, og har inngangen til inntunet. Hesten var et nyttedyr som hadde adgang til inntunet. Noen få hus ligger utenfor tunene. Det gjelder først og fremst hus som enten på grunn av brannfaren eller på grunn av spesielle behov måtte ligge andre steder. På Maihaugen er inngangene til tunet markert med overbygde portaler. De to øvre portene er flotte barokkportaler som ikke er originale. De var laget som Maihaugens inngangsportaler, men ble flyttet til Bjørnstad da Maihaugen fikk ny inngang i 1959 i forbindelse med oppføringen av første byggetrinn i nåværende museumsbygning. Portalene var laget med forbilde i et par tilsvarende portaler i Gudbrandsdalen. På Nigard Kvarberg i Vågå finnes en slik portal, men noe mindre enn de på Bjørnstad. Derimot har Bjølstad i Heidal i Sel en stor portal, som er enda større enn de to på Bjørnstad. Oppmålingstegningene for Bjørnstad viser at garden i 1898

3 3 hadde enklere portaler, slik som de som nå står nedenfor Nystua og ovenfor Andersstua. Enkeltbygninger Andersstua hovedbygningen på garden Andersstua er en vanlig bolighustype fra 1700-tallet. Den er oppført i Det spesielle med den er at den har langsval bare i andre etasje, mens første etasje har en kort trappesval. Det er bevisst lagt vekt på å dekorere bygningen ved å sette inn et utskåret felt over døra og ha sveifede (kontursagede) bord i svalgangen. Første etasjen er bygd som en akershusisk stue med stua, finkleven og vasskleven (sutlkleven). Stua var hovedrommet, brukt til matlaging, spiserom, soverom, oppholdsrom og arbeidsrom til mye forskjellig arbeid. Finkleven var kanskje brukt som gjesterom og fungerte som en slags finstue. Vasskleven var stedet for oppbevaring av forskjellig kjøkkenutstyr. Det er et ganske lite rom og mer egnet til oppbevaring enn til å utføre oppgaver der, selv om enkelte oppgaver knyttet til matlaging kan ha vært utført der. I dette rommet er også nedgangen til kjelleren. Det er en lem i golvet, og kjelleren var et kaldt rom med tykke vegger. Det gikk ikke under hele bygningen, bare omkring halvparten. Det var ett av de få frostfrie rommene på garden der de kunne oppbevare varer over vinteren som ikke tålte frost. Andre etasjen har to rom. Det ene store rommet er et vevloft som er utstyrt med senger på langveggene og har ellers god plass til vev. Sommerstid kunne kvinnene på garden sitte her og veve det som trengtes til gardens bruk. Det andre rommet er klesloftet. Her står kista kona på garden hadde med da hun kom til garden med sitt utstyr. Her er også lagret en del gjenstander som ikke brukes til daglig. Nystua føderådsbygningen på Bjørnstad Nystua ble bygd i Den er et våningshus av en litt annen type enn Andersstua. Den har langsval i begge etasjer, og med midtgang i andre etasje. Svalgangen har åpninger som

4 4 korresponderer med vinduene for å slippe inn lys, og over inngangen er det et utskåret felt med akantusdekor. Dette er også en akershusisk stue, men med bare en kleve. Her er ingen vasskleve. Dette er føderådsbygningen, og her er husholdningen langt mindre enn i gardbrukerstua, derfor er bordet kortere enn i Andersstua. Derimot er det en stor finkleve. Denne fungerte som finstue, men også som soverom. Andre etasjen har et gjesterom og et klesloft. Løytnantstua I 1709 ble dette huset oppført. Det er en aurbustue, det vil si at underetasjen er en jordkjeller med inngang fra ute. Dette var et rom som ble brukt til oppbevaring av ting som måtte holdes kjølig og fuktig, slik som melk, smør, ost etc, og en del kjørel. Huset over er et bolighus innredet som bolig for en løytnant. Høyere offiserer hadde egne garder, løytnanter kunne være innlosjert på en gard. Her er det to rom, en stue og et kammers. Peisen er i kammerset, mens stua har en jernovn. En kleve med egen inngang fra svalen er innredet som skinnfellmakerverksted. Huset skiller seg fra det vanlige ved at gavlen er vendt inn mot tunet. Det sies at gardbrukeren på Bjørnstad var inspirert av arkitekturen i København da dette huset ble bygd. I alle fall hadde han noen få år tidligere vært i København i forbindelse med en høyesterettssak. Årestua Denne årestua er ikke opprinnelig fra Bjørnstad. Den ble plassert her for å fylle plassen etter et hus som var borte. Det ble valgt å sette inn en årestue for å markere utviklingen av bolighusene fra enetasjes årestue til toetasjes hus med peis. Dette skjedde i en periode da Darwins utviklingslære ble overført også til mange andre vitenskaper, og man så på utviklingen fra åre via røykovn til peis som en naturlig utvikling. Årestua ble regnet som middelalderens vanlige bolighus. Senere tids forskning tyder på at årestuer og røykovnstuer kan ha eksistert side om side og hatt forskjellig bruk, og at røykovnstuer også har eksistert i Gudbrandsdalen. Årestuer er

5 5 ikke spesielt godt egnet til vinterbruk, men derimot godt egnet til sommerbruk, som for eksempel til seterhus. Flere av våre seterhus er årestuer. Huset er kommet fra Vik i Kvam i Nord-Fron. Dendrokronologiske prøver viser at huset er oppført omkring Stabburene Det er to stabbur på garden. Det øvre stabburet og det nedre, som står nedenfor Nystua. Stabbur er hus som var brukt til oppbevaring av mat. Her hang skinkene til tørking etter at de var saltet, her lå stablene med flatbrød og her ble kornet oppbevart etter tresking. Kornet ble oppbevart i store binger eller i bøler. Mange stabbur har små takryttere med stabbursklokker, slik som på øvre stabburet. Matklokka ble brukt til å ringe inn til måltider. Når arbeidsfolket var ute på jordene var klokkeklangen signalet for å komme inn til maten. Navnet stabbur kommer ikke av at huset står på stabber. Sannsynligvis er navnet en forvanskning av stavbur, som går på byggeteknikken. Stabbur kan i eldre tider ha vært bygd i stavkonstruksjon, og i alle fall er mange stabbur bygd som laftehus med svalganger i stavteknikk. Loftene Nedenfor Andersstua står to loft. De skiller seg fra stabburene ved at trappa opp til andre etasje er ute i svalgangen, ikke inne i huset som på stabburene. I slike loft var første etasjen forrådsrom for mat og annet, mens andre etasje var oppbevaringssted for klær og tekstiler i tillegg til å være soverom, særlig som gjesterom og rom for ungdommen. Stallen Stallen er huset for hesten. På Bjørnstad var den gamle stallen borte da Maihaugen overtok, og ny stall var bygget utenfor tunet. På Maihaugen ble det derfor i stedet kjøpt inn en stall fra Slette i Heidal i Sel. Denne stallen har tolv spiltau plass til tolv hester, pluss plass til to hopper med føll.

6 6 Ved siden av stallen står en liten løe, Våronnløa. Dette var et hus for oppbevaring av fôr til hesten. Vanligvis var det lite høy igjen på vårparten, og sulteforing av dyra var vanlig. Det ble imidlertid tatt vare på godt fôr her, slik at hestene skulle klare det tunge arbeidet i våronna. Doen Som et lite hus mellom Våronnløa og nedre loftet står utedoen, som består av to vegger inntil de to husene. Det er en toseters do. Å gå på do kunne være en sosial anledning. Her kunne mann og kone sitte på do sammen, omtrent det eneste stedet de kunne være alene så de fikk diskutere familieanliggender. Her kunne gardbrukeren og drengen sitte og snakke om gardsarbeidet. Uttunet På uttunet finner vi fjøset, en lang bygning med dør i begge ender. Kyrne skulle føres ut på beite uten å måtte gå gjennom uttunet. Fjøset er laftet i to hjølminger, altså to rom. Hvert rom har båser på begge sider, til sammen 34. Dyra var bundet til veggen med treklaver og vidjespenninger. Midt i fjøset var det plass for tjenestefolket på garden, i alle fall kvinnene, mens mennene kanskje sov i stallen. Her hadde de sine senger. Det var ikke de dårligste rommene på garden, vinterstid var dette ett av de få stedene hvor temperaturen var noenlunde bra døgnet gjennom. Alle kyrne ga varme i rommet. Lukta var de uansett vant til. Hus utenfor tunet Eldhuset Eldhuset her er et langloft fra Melby i Kvikne i Nord-Fron. I første etasje er det ene rommet innredet som eldhus. Her foregikk baking og brygging, og her ble mye arbeid tilknyttet slaktinga utført. Baking av lefse og flatbrød foregikk på steintakke. Det kunne være en stor skiferhelle eller også en kleberhelle, etter hvert kom det også støpejernstakker. Uansett materiale måtte den fyres forsiktig i starten, og veden måtte være finkløvd for å få jevn varme.

7 7 Vedskålen Skålen er bygd med sleppverksvegg. Det er de stående stokkene som er de bærende elementene, i likhet med stavteknikken. Men her er det liggende tømmerstokker som er spisset til i enden og som går inn i renner i de stående stokkene. Denne skålen er ikke opprinnelig fra Bjørnstad. Smia Alle garder hadde en smie. Det trengtes til forskjellige reparasjoner av gardsredskap og til skoing av hestene. Men selv om de fleste kunne smi var det ikke alle som var dyktige smeder. Å lage hengsler, lås, nøkler og forskjellige beslag var en spesialistjobb. Men alle bygder hadde en eller flere smeder som var profesjonelle håndverkere og som kunne utføre slike oppdrag. Smia ligger litt unna garden, for det er stor brannfare i slike bygninger. Det førte også til at smia på Bjørnstad brente ned dagen før garden skulle overlates til Maihaugen. Smia vi har i dag er kommet fra Heidal. Kvernhusene Det lå ingen bekk like ved Bjørnstad. Et par kilometer lenger nord rant det imidlertid en å med god og sikker vannføring. Der hadde Bjørnstad tre kvernhus. Kvernstein hadde de god tilgang til, og de hadde flere husmenn, så alle kvernene kunne være i drift samtidig på den tiden det var vanlig å male korn. Bare to av kvernhusene var i så god stand at de kunne flyttes, og på Maihaugen er disse to satt sammen med kvernhuset fra Øygarden, slik at det også her står tre kvernhus. Gardssamfunnet Bjørnstad En gard var på 1700-tallet mer enn bare gardbrukerens husholdning. Det var et større samfunn i seg selv, med garden der gardbrukeren hadde hovedhusholdningen, men der det også var en føderådshusholdning. Utenfor selve gardstunet lå flere husmannsplasser. I 1801 hadde Bjørnstad fire husmannsplasser, i 1875 fem. I 1801 bodde det 14 personer på selve garden og 21 på husmannsplassene, til sammen 35.

8 8 Folket på garden Folketellinga i 1801 forteller om folket på garden. Amt Prestegjeld Sokn Gard/hus Christians Waage Waage Bjørnstad Nytt hushald Førenamn Etternamn Hushaldstill. Alder Sivilstand Yrke Kjønn 1626 * Poul Christensen Husbond 50 1te egteskab Gaardejer M 1627 Guri Guttormsdtr Kone 30 1te egteskab K 1628 Marie Poulsdtr Datter 9 K 1629 Christen Poulsen Søn 7 M 1630 Ragnild Poulsdtr Datter 4 K 1631 Anna Poulsdtr Datter 1 K 1632 Anders Christensen Husbondens broder 1633 Marie Olsdtr Husbondens moder 44 ugift Tjener M 74 Enke efter 1te egteskab Har føderaad 1634 Ole Johansen Tjener 20 ugift M 1635 Peder Jonsen Tjener 19 ugift M 1636 Eldri Iversdtr Tjener 17 ugift K 1637 Marit Hansdtr Tjener 45 ugift K 1638 Marit Hansdtr Tjener 16 ugift K 1639 Ragnild Tiøstesdtr Myndtling 15 ugift K K 1640 * Christen Ellefsen Husbond 68 Gift 2dn gang Husmand M 1641 Kari Syversdtr Hustrue 50 gift 1te Gang K 1642 Syver Christensen Søn 21 ugift Soldat M 1643 * Jørgen Knudsen Husbond 52 1te egteskab Husmand M 1644 Elie Knudsdtr Hustrue 53 1te egteskab K 1645 Swen Olsen Beslægtet 24 1te egteskab Skal have pladsen 1646 Karie Olsdtr Dennes hustrue 23 1te egteskab Skal have pladsen M K 1647 * Syver Johansen Husbond 46 gift 1te Gang Husmand M 1648 Rønoug Hansdtr Hustrue 40 Gift 2dn gang K 1649 Hans Syversen Børn 10 M 1650 Syver Syversen Børn 5 M 1651 Gunild Syversdtr Børn 1 K 1652 Marit Hansdtr Konens søster 50 ugift Tjener K 1653 * Syver Erichsen Husbond 76 Gift 2. gang Bøigdevægter og inderste 1654 Elie Andersdtr Kone 60 gift 1te Gang K M 1655 * Ole Andersen Husbond 44 1te egteskab Husmand M

9 Eldrie Christensdtr Hustrue 37 1te egteskab K 1657 Poul Olsen Søn 9 M 1658 Anders Olsen Søn 7 M 1659 Eldri Ellefsdtr Konens moder 66 Enke af 1te egteskab 1660 Anne Guttormsdtr Indsidder 59 Enke af 1te egteskab Dagarbeider K K Hovedhusholdningen bestod altså av gardbrukeren og hans kone og fire barn. Begge ektefellene var i sitt første ekteskap, selv om det var en stor aldersforskjell mellom dem. Tjenestefolk Utenom gardbrukeren og hans familie bodde det flere tjenestefolk på garden. I 1801 var det to menn og tre kvinner. Trolig arbeidet den ene av tjenestekvinnene for mora til gardbrukeren i føderådsbygningen. Den ene tjenestejenta var vanligvis budeia. Det var viktig for garden å ha en god budeie. Det var budeia som hadde ansvaret for stell av kyrne både mens de var nede på garden og ikke minst mens de var på setra. Setersesongen var viktig, det var den produktive sesongen da de store beitene i fjellområdet ble utnyttet. Dette var hovedsesongen for melkeproduksjonen, og dermed produksjonen av smør og ost, som gjerne var de viktigste salgsproduktene fra garden. Husmenn Bjørnstad hadde i 1875 fem husmannsplasser, mens de i 1801 hadde fire. Til sammen bodde 21 personer på husmannsplassene i Husmennene hadde en husmannskontrakt som fastsatte vilkårene. Det vanlige var å ha arbeidsplikt et visst antall dager i året og ellers å være pliktig til å stille mot betaling når gardbrukeren forlangte det. Særlig var det i onnene at arbeidsbehovet var stort på garden. Både i slåttonn og skurdonn var det vanlig at både husmenn og hele familien arbeidet på garden. Føderåd En føderådskontrakt fra 1859 forteller at føderådsfolkene skulle hvert år ha tolv tønner bygg, en tønne rug, 50 våger seterhøy,

10 10 en våg tørrfisk, to våger salt, en bunt bomullsgarn, slakt av en ku og en gris, og hudene av slaktene ferdig beredt. I tillegg skal de ha stell av fem kyr og 16 småfe. De skal ha enerett til bruk av det ene kvernhuset, og de skal fritt kunne fiske i gardens fiskevann. De skal bruke føderådsstua i sin helhet, det øvre stabburet, lillelåven og lillestallen (er ikke med på Maihaugen), i tillegg til nødvendig bruk av gårdens øvrige bygninger. Fri bruk av hest når de trenger det. All ved de trenger og nødvendig hjelp til slakting, brygging og baking. Behørig tilsyn og oppvartning i sunne og syke dager og en passende begravelse. Gardens økonomi Den viktigste inntekten på en gard som Bjørnstad var salg av jordbruksprodukter som smør, ost og slakt. For å få solgt dette på 1700-tallet, måtte gardbrukeren selv få brakt varene til markedet og få solgt dem. Det vanlige var å reise til markeder (martnad) og byer. Det var ikke uvanlig at en gardbruker reiste til Christiania, særlig i forbindelse med Christianiamarkedet, de reiste til Romsdalsmarkedet på Veblungsnes ved Åndalsnes, de reiste til Trondheim, til Sogn og kanskje til Bergen. De kunne også reise til Røros, og kanskje til Grundsetmarkedet ved Elverum, særlig når de skulle selge hester. Men Bjørnstad hadde også en viktig inntektskilde utenom jordbruksvarene. På nabogarden Tolstads grunn var det gode forekomster av stein som var egnet til å lage kvernsteiner av. Bjørnstad var av dem som fikk hogge kvernsteiner der, mot at grunneieren fikk hver fjerde stein. Likevel var dette en god inntektskilde for garden, og i perioder hadde Bjørnstad flere mann til å hogge kvernstein. Disse ble så vinterstid fraktet med hest og slede dit de skulle selges. Innredning Bjørnstad ble kjøpt til museet med alle stående hus, og med noe inventar. Men ikke fullt utstyrt. Det hadde vært vanskelige tider for en tidligere eier, og mye var solgt på auksjon en del år tidligere. Det som fulgte med garden da den ble flyttet til Maihaugen, var først og fremst benkene og et langbord.

11 11 Akershusisk stue Både Andersstua og Nystua er det vi kaller en akershusisk stue. Begrepet har sitt opphav hos Eilert Sundt, som i 1862 ga ut sin bok Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge. Hovedprinsippet er en bygning med ett stort hovedrom, som du kommer inn i fra langveggen på huset. Rett mot inngangen står peisen i hjørnet, i hjørnet diagonalt fra inngangen står sengen, derfra står langbordet mot det fjerde hjørnet der høysetet er. Mellom høysetet og inngangsdøra står framskapet. Huset har ellers ett eller to siderom, klever. Møbleringen er fast. Noe som skiller mellom de to våningshusene er bordet. Andersstua har et langt langbord, mens Nystua har et kortere bord. Behovet var forskjellig. Gardbrukeren hadde behov for plass til alle som arbeidet på garden i onnene, derfor er bordet langt. Nystua har bare bruk for et bord til husstanden selv og innimellom noen gjester. Interessant er det å se at bordet i Nystua, som er malt, er svært slitt bare i den enden høysetet er, men nesten ikke slitt i andre enden. Plasseringen ved bordet var ellers svært fast. Høysetet var for husbonden selv, og innenfor bordet satt mennene og på siden mot rommet satt kvinnene, alle i rangordning. Også ved gjestebud var det viktig at gjestene ble plassert etter rang, det vil stort sett si etter slektskap.

12 12 Møbleringen har enkelte hovedelementer, slik som framskapet og bostkastet. Framskapet var blant annet brukt til oppbevaring av dekketøy og drikkekanner, i mindre grad til matvarer. Mot høysetet er det en liten dør på siden av skapet, der gardbrukeren hadde drammeflaska si. En dram var viktig blant annet til å avslutte en handel med en kjøpskål. Bostkastet (også kalt håndklekast) var brukt til å henge pyntehåndkleet på. Det var gjerne et linhåndkle med en dekorativ bord i hekling eller sprangteknikk nederst. Dette var ikke et brukshåndkle. Til håndkle ble det brukt grovere tekstiler eller gjerne bare forkledet for kvinner og skjorteermet for menn. Men bostkastet er også et lite skap, som blant annet kunne brukes til å ha børster og kammer i. Mellom døra og framskapet er det en tallerkenhylle med porselenstallerkener. På 1700-tallet ble store mengder porselen importert fra Kina gjennom Det asiatiske kompani i København. Slike tallerkener fantes på garder i Gudbrandsdalen, men ikke i store mengder og var nok brukt bare ved festlige anledninger. Til hverdags ble det brukt tallerkener av tre, i den grad det ble brukt tallerkener. Mange garder hadde også en del sølvgjenstander. Ingen slike er utstilt på Bjørnstad, men Kvarbergsølvet, som er utstilt i folkekunstutstillingen, er et eksempel på hvor mye sølv det kunne være på en gard. Peisen i både Andersstua og Nystua er laget av kleberstein. I området ved Lalm var det god tilgang på slik stein. I finkleven i Andersstua er også ovnen laget av kleberstein. Formen er inspirert av støpejernsovner. I Nystua er peisen i kleven en liten støpejernspeis. Folkekunst Folkekunsten i Gudbrandsdalen hadde en rik periode fra 1750 til Det var for det meste en periode da økonomien på gardene var god, og noe av overskuddet gikk til å forskjønne hverdagen ved å lage pene ting.

13 13 Folkekunst er vår tids begrep for de dekorative elementene i bygdehåndverket. Det meste er rene bruksgjenstander, men de har fått en utforming og dekor som viser at det var et klart ønske om å lage noe som er mer enn bare en bruksgjenstand. Auga og skal noko ha, som Olav Aukrust skriver i diktet Emne. Bygdehåndverkerne som laget denne folkekunsten var for det meste husmenn. De hadde et lite bruk som ikke var heltidsarbeid og hadde da tid til å drive med håndverk. En gardbruker måtte bruke tida si på å drive garden og hadde ikke mulighet til å ofre seg for et håndverk, med visse unntak. Eksempler på bygdekunstnere er de kjente treskjærerne i Ottadalen. Vi kjenner dem som treskjærere, men det de egentlig var var snekkere. Når et hus skulle bygges, var det tømreren som laftet selve huset, mens snekkeren innredet det med himling, dører, vinduer, skap, benker og bord. Framskapene med den fine skurden er egentlig bare prikken over i-en på innredningsarbeidet. Gudbrandsdalen, og særlig Ottadalen, er kjent for sin treskurd, der akantusen var det foretrukne motivet. Akantus er en tistellignende plante som vokser i middelhavslandene, og som allerede i antikken ble brukt av grekerne som dekorativt element, blant annet på korintiske kapiteler. Romerne videreførte bruken av motivet, som levde videre i vestlig kunst gjennom middelalderen, men med stadig sterkere abstrahering av motivet. I renessansen fikk motivet en fornyelse, og særlig i barokken ble akantus et yndet motiv. I norsk sammenheng var det barokkens kirkekunst som tok i bruk akantus, og da er det særlig innredningen av Vår Frelsers kirke i Christiania i årene som var den viktige hendelsen. I 1699 stod innredningen ferdig med en prekestol og en altertavle med akantusdekor, og treskjærere (bilthuggere) i Christiania brakte motivet videre i kirkekunsten rundt omkring i landet, særlig på Øst- og Sørlandet. Allerede i 1703 fikk Sør-Fron kirke ny prekestol med akantusmotiv, og i tiårene videre framover ble flere kirker utstyrt med moderne kirkekunst med akantusmotiv. Rundt 1750 begynte treskjærere i bygdene å bruke motivet også i profane arbeider.

14 14 Skjåk-Ola ( ) Skjåk-Ola hette egentlig Ola Rasmussen Skjåk, og var en yngre sønn på garden Nigard Skjåk. Han overtok en husmannsplass under garden og arbeidet som innredningssnekker. Han var den fremste snekkeren i Skjåk i sin tid og laget mange stueinnredninger i Skjåk og Lom. Han er kjent som en dyktig treskjærer, en av de fremste i Gudbrandsdalens folkekunst. Han har skåret framskapet i Andersstua. Det er laget som et typisk skap fra sin tid i Ottadalen, med et overskap og et underskap med hyller med skyvedører mellom. Skapet er bredt, men har skapdør bare i midtfeltet. Dørene er labankdører der fyllingene i sin helhet er skåret ut av treet. De er dekorert med akantusranker, slik også skyvedørene og krona på skapet er. Skapet er senere malt av en rosemaler, som har malt både de skårne motivene og føyd til annen akantusdekor på skapet. Maleren har også malt innskriften med datering, som forteller om hvem som eide skapet og når det ble malt. Skjåk-Ola har også laget roskapet, der gardbrukeren blant annet oppbevarte dokumentene sine. Jakup Sæterdalen ( ) Jakup Sæterdalen var født i Lom, men hadde mesteparten av sitt virke som snekker i Vågå. Han var tidlig kjent som en lovende smed og har nok mestret flere håndverk.

15 15 Sæterdalen laget store framskap på de største gardene i området. Hans framskap har samme hovedfasong som Skjåk- Olas, men har en mer behersket bruk av treskurd. Framskapet i Nystua er laget av Sæterdalen. Treskurden er konsentrert om kastfjølene skyvedørene på mellomskapet og på krona. Skapet er laget med labankdører, slik Skjåk-Olas skap er, og fyllingene er også her såkalt falske fyllinger, skåret ut av treverket. Disse skapene er laget med tanke på å skulle males. Sæterdalen var husmannssønn, og var selv innerst, det vil si at han bodde inne hos sin bror, som var husmann. Per Veggum ( ) Per Veggum var snekker og maler. Etter tradisjonen fikk han opplæring på Røros. Kanskje var det hos maleren Peter Kastrud fra Fåberg, som malte kirken på Røros i 1780-årene. Veggum var fra Kvam, men arbeidde mest i Ottadalen, ikke minst i Vågå. Han var kjent for sine figurmotiver malt etter

16 16 trykte forbilder. Han har malt på framskapet i Nystua på Bjørnstad, som ikke er det opprinnelige skapet fra Bjørnstad, men kommer fra en annen gard i Vågå. Sommeren 2009 er det originale framskapet fra Bjørnstad utstilt i vestibylen på Maihaugen. Det er både snekret, skåret og malt av Per Veggum. Veggum var en av de bygdehåndverkerne som var gardbruker. Han kjøpte garden Veggum i Sel. Rosemaling er en form for folkekunst som varierer fra distrikt til distrikt. Gudbrandsdalens rosemaling er preget av utstrakt bruk av figurscener. På Bjørnstad ser vi dette på framskapet i Nystua, men også på bostkastet og veggen mot klevene i Andersstua, der det er malt jaktscener og dyremotiver. Gudbrandsdalens rosemaling er ellers preget av en langt større realisme i motivframstillingen enn det som er vanlig mange andre steder. I Andersstua er det flere eksempler på folkekunst. Stueuret er ett eksempel. Det er kommet fra Dovre. Mer sjeldent er de to billedrammene som henger på hver sin side av stueuret. Disse har fint utskåret akantusomramming, og

17 17 er ellers ettbladstrykk som ble brukt som pynt på vegger eller også som kistebrev, til pynt inne i kister. På langbordet i Andersstua står det flere gode eksempler på folkekunst. Det er en 1700-talls smijerns lysestake, som er laget slik at lysholderne kan heves og senkes på stanga som krones av en smidd jernkrone. Bordet er dekket opp med to store ølboller. Slike boller stod ikke framme til daglig, bare til fest. Ølbollene var fylte med øl, og det vanlige var å ha små ølboller eller ølhøner til å drikke av, fylt fra den store bollen. Mange ølboller er rosemalt, og med en innskrift knyttet til det å drikke. I Andersstua finner vi to mangletre. Det var sin tids klesrulle. På langbordet ligger et mangletre med kavle. Med dette kan tunverter demonstrere bruken av mangletre. Et annet mangletre henger på veggen mot kleven. Mangletre var ofte laget som en pyntegjenstand vel så mye som til bruk. Det er også kjent at mangletre var brukt som friergaver. Alle mangletreene til Maihaugen er i sommer utstilt i utstillingen Skjulte skatter, og gjennom disse vises det store mangfoldet i Gudbrandsdalens folkekunst. Å bygge hus i 1790 Arbeidet med å bygge hus begynte i skogen. De fleste som bygde hus på landsbygda hadde egen tomt og egen skog, eller om de var husmenn fikk de utvist tømmer i gardens skog. Det måtte finnes materialer som var egnet til formålet. Et vant øye kunne se på trærne hva de var egnet til. Trærne ble hogget om vinteren og ble dratt fram til byggeplassen. De fleste hus var laftet. Laftede hus kunne laftes opp på den endelige tomta, eller de kunne settes opp midlertidig et annet sted for så i ferdig stand å settes opp på stedet. Ikke minst var det siste aktuelt når det gjaldt et hus på en trang tomt på et tun, bygget helt inntil andre hus. Man måtte finne fram til egnede håndverkere til husbyggingen. En som kunne litt om muring laget grunnmuren. Så overtok tømreren. Det var et spesialisert håndverk, og selv om lafting

18 18 var noe de fleste kunne noe om, var det nok vanlig å bruke profesjonelle folk til å lafte for eksempel et våningshus. Så kunne gardens egne folk være med som håndlangere. Utformingen av huset var det nok byggherren som bestemte eller kanskje heller tradisjonen. Det var gjerne faste tradisjoner for hvordan et hus skulle bygges. Tradisjonen var en fast rettesnor som det var vanskelig å bryte med. Når tømmerkjernen var kommet opp og huset hadde stått en vintersesong eller to for å sige godt sammen, overtok snekkeren arbeidsplassen. Han laget svalganger og trapper, vindskier og mønespir, han laget alt av faste innredninger som dører, himling og vindusrammer, og han laget det faste inventaret. Han snekret bord og benker og han laget skap. Oftest var det snekkeren som var treskjærer som laget det flotte framskapet som var stuas pryd. I noen tilfeller laget samme snekker også stoler, mangletre og grautambar. Til taktekking var torvtak fortsatt det vanlige i 1790 i Gudbrandsdalen. På steder med god tilgang på skifer kunne det legges skifertak, men fortsatt gjerne lagt i jord med never som tetting som på et torvtak. Bare de sørligste bygdene i dalen hadde tilgang på teglstein til taktekking. Hva ble dyrket På garder på slutten av 1700-tallet var det to hovedprodukter som ble dyrket. Det var korn og gras. Høyet var føde for dyrene. Det ble slått på garden og på setra. Det ble slått med ljå og raket sammen. Det ble tørket i hesjer eller på bakken, avhengig blant annet av værforhold i slåttonna. Av korn ble det dyrket mest bygg, men også noe rug. Dette var korn brukt til menneskeføde. I Gudbrandsdalen var det enkelte bygder som hadde god produksjon av korn, slik at de kunne selge av overskuddet. Både Lom og Vågå var av bygdene med kornoverskudd, som ble solgt blant annet til bergverkene i Folldal og Røros, som begge lå for høyt til å kunne dyrke korn selv.

19 19 Kornet ble skåret for hånd og bundet sammen i kornband. Disse ble vanligvis satt på staur for tørking. Kornbandene ble lagret på låven inntil det ble tresket. Dette utreskete kornet kalles lo. Treskinga foregikk med tust. Tust er en lang stokk bundet sammen med en kortere stokk med en lærreim. Med denne slås nekene slik at kornet og agnene faller av. Det ble også dyrket erter, gjerne dyrket sammen med korn og da kalt blandkorn. Erter var næringsrik dyreføde, men ble også brukt til flatbrødbaking. Poteter ble innført i Norge i andre halvdel av 1700-tallet. Den var kjent i Ottadalen i den tiden husene på Bjørnstad er oppført, men trolig ikke dyrket i så store mengder som senere. Lin ble dyrket som tekstilplante. Det ble brukt til klær og duker. Hamp (cannabis) ble dyrket på grunn av de sterke fibrene. Det ble brukt til tauverk. Humle ble dyrket og brukt i ølbrygging. I Vågå var det på slutten av 1700-tallet lite dyrking av frukt. Det er vanskelig å få epler til å vokse der annet enn ved å plante trærne helt inn til solveggen. Garden hadde i 1900 kjøkkenhage, men ikke frukthage. Museumshistorie Garden Bjørnstad ble kjøpt til museet i Det skjedde ved at det ble opprettet et eget aksjeselskap AS Bjørnstad gård, som hadde som formål å kjøpe garden, drive den til husa kunne flyttes for så å flytte husa til Maihaugen. Dette var første gangen et helt gardstun var kjøpt opp for å flyttes til et museum. Valget falt på Bjørnstad fordi det var det mest fullstendig bevarte gardstunet som var igjen i Gudbrandsdalen. Eieren hadde to garder, han hadde overtatt Bjørnstad fordi han var kreditor til den forrige eieren, og han ville derfor gjerne selge hele garden, ikke bare husene eller enkeltbygninger. Garden hadde vært målt opp av arkitektstudenter i 1898, og dette var bakgrunnen for at antikvarer hadde god kjennskap til garden. Garden ble drevet fram til Da var tiden for odelsløsning over, og garden kunne flyttes. Det tok fire år før alle husene

20 20 var på plass på Maihaugen. De ble demontert i Vågå, fraktet med hest og slede til Otta, der de ble lastet om bord på jernbanevogner. Slik ble de fraktet til Lillehammer, for så å bli kjørt med hest og slede opp til Maihaugen. På Maihaugen ble det valgt en tomt som lå med tilnærmet samme helling som på Lalm, og Bjørnstad ligger med utsikt over Mjøsa slik Nedre Bjørnstad hadde utsikt over Lalmsvatnet. Tomten ble fylt opp for å bli så lik tomten i Lalm som mulig. Husene ble satt opp igjen med samme innbyrdes plassering som på Lalm. Bare ett hus er flyttet i forhold til det opprinnelige. Det er stabburet, som har fått en plassering mer midt på øvre siden av tunet. Enkelte hus manglet, og disse ble erstattet med andre tilsvarende hus. Det gjelder stallen og det gjelder en av løene nederst i uttunet. Årestua er satt inn i stedet for en annen bygning som lå på dette stedet, men som var borte da museet overtok garden. Litteratur: Maihaugen. Nøkkelen til friluftsmuseet. Lillehammer Tord Buggeland og Jakob Ågones: Maihaugen De Sandvigske Samlinger 100 år. Oslo Anders Sandvig: De Sandvigske Samlinger i tekst og bilder. Oslo Norsk historisk leksikon Eilert Sundt: Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge Eilert Sundt: Om Renlighetsstellet i Norge Tunverter skal sette sine vesker og annet privat utstyr mest mulig ute av syne. Det skal IKKE settes i framskapet eller roskapet. Gjenstandene skal ikke berøres, hverken av omvisere eller publikum. Unntaket er mangletreet på bordet i Andersstua. Det er tillatt å sitte på benker og kubbestoler, men ikke på andre stoler.