Nr Årg. 02. Aktuelt fra Veterinærinstituttet. Tema: Fiskehelse. Virussykdommer Optimal lakselustelling Vill- og tamfisk, et hav - én helse

Transkript

1 Nr Årg. 02 Aktuelt fra Veterinærinstituttet Tema: Fiskehelse Virussykdommer Optimal lakselustelling Vill- og tamfisk, et hav - én helse

2 Aktuelt fra Veterinærinstituttet Bladet Argus er et populærvitenskapelig magasin som skal gi innblikk i Veterinærinstituttets arbeid innen forskning, diagnostikk, overvåkning og beredskap og orientere om instituttets samfunnsoppdrag. Bladet sendes som B-abonnement og er gratis. Utgiver: Veterinærinstituttet Postboks 750 Sentrum 0106 Oslo tlf.: Besøksadresse: Ullevålsveien 68 Ansvarlig redaktør: Anne Brit Haug anne-brit.haug@vetinst.no Fisken vårt viktigste husdyr Veterinærinstituttet har arbeidet med fiskehelse i mer enn 40 år. I dag er vi en sentral fiskehelserådgiver for myndighetene og Norges nasjonale referanselaboratorium for fiskesykdommer. Foto: Trude Lyngstad, Veterinærinstituttet Redaktør: Mari M. Press mari.press@vetinst.no Design, repro og trykk: 07 Gruppen AS Forsidefoto: lllustrasjon av reovirus, Science Photo Library Fisk: Trygve Poppe Utgave nr Vårt arbeidsområde omfatter både oppdrettsfisk og villfisk. Begge svømmer i det samme havet, og kan gjensidig påvirke hverandre gjennom utveksling av smittestoffer. Dermed blir det viktig med en helhetlig tilnærming i forebygging, bekjempelse og overvåking av fiskesjukdommer. Oppdrettsfisk har blitt vårt viktigste produksjonsdyr, både i antall og produsert biomasse. Vår oppgave er å bidra til å sikre god helse for oppdrettsfisken. En prioritert oppgave er å sette sammen data for å identifisere de viktigste sykdomsproblemene og sykdomstrendene. Våre landsdekkende laboratorier og spesialiserte forskningsmiljøer gjør dette mulig. Vill- og tamfisk - én helse Fiskeoppdrett foregår i all hovedsak i åpne systemer. Her er oppdrettsfisken i kontinuerlig kontakt med villfiskens miljø. Overføring av parasitter og andre smittestoffer mellom villfisk og oppdrettsfisk vil derfor skje. Veterinærinstituttet er et biomedisinsk forskningsinstitutt med dyrehelse, dyrevelferd, fiskehelse og mat trygghet som kjerneområder. Veterinærinstituttet skal gjennom forskning, diagnostikk og rådgivning, bidra til god beredskap, helseog velferd hos fisk og dyr, fôr- og mattrygghet, og en etisk forsvarlig bioproduksjon og bærekraftig utvikling. Veterinærinstituttet har hovedlaboratorium og administrasjon i Oslo, og regionale laboratorier i Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad og Tromsø. Instituttet forsker på sentrale sykdomsproblemer. En viktig oppgave har vært å finne metoder for å identifisere nye virussykdommer. Påvisning av to nye virus som assosieres med kardiomyopatisyndrom (CMS) og hjerte- og skjellettmuskelbetennelse (HSMB) har vært et gjennombrudd. Svinnet i sjøfasen har i flere år vært for høyt. Årsakene er sammensatte, men sykdommer utgjør en stor andel. En viktig oppgave fremover, både for næring, forvaltning og kompetanseinstitusjonene, er å identifisere årsakene og redusere svinnet. Variasjonen vi ser i tapstallene mellom anlegg, regioner og andre lakseproduserende land, viser at dette er fullt mulig. Lakselus er stadig den største sykdomsutfordringen for oppdrettsnæringen. Som et ledd for å bekjempe parasitten, ble det i fjor brukt 19 millioner leppefisk som rensefisk. Lusas økende resistens mot de tradisjonelle kjemiske bekjempelsesmidlene gjør leppefisk til et aktuelt alternativ. Eventuelle helsemessige aspekter ved denne strategien må utredes slik at også leppefiskens helse sikres. Vi har derfor styrket vår kompetanse på leppefisk gjennom økt diagnostikk og forskning. Instituttet har over tid bygd opp kompetanse innen epidemiologi. Nylig ble vi, sammen med Atlantic Veterinary Collage, utnevnt til OIE Collaborating Center for epidemiologi og risikovurderinger innen fiskehelse av Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE). For tiden foregår en debatt om restrukturering av norsk oppdrettsnæring (Gullestadsutvalget). Kompetanse innen epidemiologi er her sentralt for å kunne evaluere virkningen av eventuelle restruktureringstiltak. n Tekst: Anne Brit Haug Kontaktperson: eirik.biering@vetinst.no Smittsomme sykdommer hos oppdrettsfisk har sin opprinnelse i villfisk. Likevel har det vært lite fokus på sykdom hos villfisk og villfisken som reservoar for smitte. Kunnskap om sykdommer hos villfisk gjør det mulig for oppdrettsnæringen å forberede seg på «nye» sykdommer, og oppdretts næringen vil tjene på om vi får til en systematisk kartlegging av sykdom hos villfisk, sier fagdirektør Brit Hjeltnes ved Veterinærinstituttet. Gjennom Helsetjenesten for kultiveringsanlegg driver Veterinærinstituttet sykdomskontroll med villfanget stamfisk, og fisk blir årlig analysert for bakteriell nyresjuke (BKD), infeksiøs pankreasnekrose (IPN) og furunkulose. I tillegg til denne lovpålagte overvåkning av villfanget laksefisk har vi flere prosjekter som ser på ulike smittestoffer. Villfanget laksefisk undersøkes for HSMB at genuin villfisk har lavere forekomst og lavere odds for å være virusbærer enn kultivert fisk. Virussykdommer medfører tap for oppdrettsnæringen. Prøver av villaks er også blitt undersøkt for ILA og VHS, men det er behov for mer systematisk kartlegging. I neste runde har vi også planer om å se på CMS-virus, forteller Biering. Behov for overvåking Det er ingen enkel oppgave å overvåke sykdom hos villfisk. Generelt vil sykdom og død hos villfisk være vanskelig å registrere med mindre et stort antall individer er rammet. Villfisk med nedsatt vitalitet er et lett bytte for predatorer, og syk og død villfisk forsvinner lett i vannmassene uten å bli registrert, forklarer Biering. Kunnskap om sykdomsstatus hos villfisken, og om dynamikken mellom villfisk og oppdrettsfisk, er et viktig grunnlag for en bærekraftig utvikling av norsk havbruk. Effektiv bekjempelse av sykdom i oppdrettsnæringen kan avhenge av villfiskens smittestatus. Et overvåkingsprogram vil over tid gi mulighet til å evaluere tiltakene som gjennomføres i næringen for å sikre bærekraft. Begrepet «én helse» innebærer i dette tilfellet å øke forståelsen for sammenhengen mellom helsen til oppdrettsfisk og helsen til villfisk for bedre å kunne møte utfordringer i fremtiden. Dette vil være viktig både for villfiskbestanden og oppdrettsnæringen, sier Brit Hjeltnes. Vi har undersøkt 1400 prøver fra vill fanget stamfisk, forteller forsker Eirik Biering ved Veterinær instituttet. Prøvene ble tatt ut i årene og vi fant HSMB-assosiert virus (piscint reovirus) i 14 % av prøvene. Dette er en vesentlig lavere forekomst enn i rømt Norwegian Veterinary Institute Jorun Jarp oppdrettsfisk. Her er andelen over 50 %. Vi ser Konstituert administrerende direktør 2 ARGUS nr ARGUS nr Foto: Ketil Skår

3 Rotavirus sterkt forstørret. Viruset er i reovirusfamilien og ligner det som en finner på fisk rammet av HSMB. Ny metode døråpner til ukjente virus En ny metode har gjort det mulig å identifisere hittil ukjente smittestoffer. Veterinærinstituttet har gjennom et internasjonalt samarbeid identifisert to nye virus som knyttes til hjertesprekk (CMS) og hjerteog skjelettmuskelbetennelse (HSMB), to av de mest tapsbringende sykdommene i norsk lakseoppdrett i dag. n Tekst: Mari M. Press Illustrasjon: Science photo Library Kontaktpersoner: marie.lovoll@vetinst.no torstein.tengs@vetinst.no atle.lillehaug@vetinst.no Metoden som er utviklet av forskere ved Harvard Medical School og Columbia University, kan kanskje sammenlignes med en aldri så liten månelanding. Den bringer oss et stort steg videre i å forstå og bekjempe virussykdommer, forteller seniorforsker ved Veterinærinstituttet, Torstein Tengs. Med denne metoden kan vi nå identifisere virus som før har vært gjemt for oss, sier han. Et stort problem når vi jobber med nye sykdommer, er at vi ofte ikke klarer å identifisere hva som er årsaken. Vi regner med at en stor andel av fisken som dør har blitt rammet av infeksjonssykdommer, men det er ofte problematisk å dyrke frem det som forårsaker sykdommen. Heldigvis er det slik at alle levende organismer, inkludert virus, bruker samme type arvemateriale; nukleinsyrene DNA eller RNA. Ved å skille ut nukleinsyrer fra prøvematerialet, kan vi nå med denne nye metoden indirekte studere organismer som man verken har sett før eller som kan dyrkes, forklarer Tengs. Ved å sammenligne arvemateriale fra en syk fisk med de genene man vet at en fisk skal ha, kan man se etter uventede gensekvenser som ikke skal være der og som kan være «banditten» som forårsaker infeksjonen. Det er dette prinsippet vi har benyttet oss av i jakten på virus som rammer lakseoppdrettsnæringen. Kombinert med avansert bruk av kraftige datamaskiner har vi jobbet med sekvensdata fra såkalt next generation sequencing maskiner. Disse nye sekvenseringsteknologiene har gjort det mulig å analysere data over 100 ganger raskere enn tidligere. Dette har igjen gjort oss i stand til å finne mikro organismene som forårsaker sykdom, som kun er tilstede i et lite antall og som heller ikke ligner på andre kjente mikroorganismer. Ved å hente ut nukleinsyrer fra fisk med hjertesprekk (CMS) og fisk med hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB) har vi identifisert to nye virus som vi mener er med på å avgjøre om fisken blir syk eller ikke. Det at vi nå har tilegnet oss disse metodene, gjør oss i stand til å kunne oppdage ukjente sykdomsagens som kan true fiskehelsen. I tillegg er jo denne tilnærmingen såpass generell at den kan brukes for å lete etter ukjente smittestoffer i alle typer organismer inkludert mennesker og landdyr sier han. 4 ARGUS nr ARGUS nr

4 Dødfiskhåv. Både CMS og HSMB forårsaker store tap for næringa. Foto: Trygve Poppe Illustrasjonsfoto: Colourbox Flere skritt frem Styrket tro på HSMB-vaksine Virusidentifiseringene representerer et gjennombrudd for videre forskning og sykdomsbekjempelse, sier Atle Lillehaug, fagansvarlig for fiskehelse ved Veterinærinstituttet. Det at vi har vært med i dette internasjonale samarbeidet, har gitt oss et kompetanseløft som gjør oss bedre i stand til å finne og identifisere også andre smittestoffer som forårsaker sykdom. Vi ser allerede nå hvordan funnet av CMS- og HSMB-virus vi gjorde i fjor har hatt stor betydning for videre kunnskapsoppbygging rundt sykdommene. Dette gjør det mulig å kartlegge forekomst, spredningsmønster og å finne faktorer som kan medvirke til sykdomsutbrudd. I tillegg gjør det oss i stand til å utvikle mer effektive og målrettede tiltak for å forebygge og bekjempe sykdommene. Ulike virus, ulike sykdommer Bortsett fra at begge virusene forårsaker hjerteproblemer i fisken, er de to virusene og sykdommene de assosieres med, svært forskjellige. Viruset som knyttes til HSMB er et reovirus, mens viruset som er funnet i CMS-fisk er et totivirus, og hjerteskadene de forårsaker er ulike. Overalt og fraværende Utfordingene med HSMB-viruset er at det er svært utbredt, og finnes i villfisk som muligens fungerer som et reservoar for smitte, forteller Torstein Tengs. Men, selv om fisken bærer viruset med seg, trenger den likevel ikke bli syk. Viruset finnes også hos frisk fisk. CMSviruset derimot, har vi så langt ikke funnet i villfisk og fremdeles vet vi ikke hvor dette viruset kommer fra. Veterinærinstituttet arbeider med videre kartlegging av forekomst av begge virusene i både vill og oppdrettet fisk, og ser på spredningsmønster og hva som trigger sykdomsutbrudd i oppdrettsanlegg. Syk fisk har mye virus Felles for begge virus er at syk fisk har mye virus og at virusmengde synes å sammenfalle med sykdomsutbrudd og symptomer. Når det gjelder HSMB, har syk fisk opptil en million ganger mer virus enn de som er friske, sier Tengs. Denne sammenhengen gjør det nærliggende å anta at virusmengde er en viktig faktor for sykdomsutbrudd. Men foreløpige resultater tyder på at det er flere faktorer som har betydning for at sykdommene skal bryte ut. Vi arbeider derfor ut fra teorien at virusene er nødvendig for utbrudd, men ikke tilstrekkelig. Miljømessige faktorer og aktivitet som stresser fisken, eksempelvis avlusning, kan ha betydning, sier han. Flere smitteveier? Hvordan kan HSMB og CMS smitte? Kan de overføres på ulike måter? I et av prosjektene har Veterinærinstituttet, i nært samarbeid med næringa, undersøkt om virus kan overføres via rogn fra foreldrefisk til avkom, såkalt vertikal smitteoverføring. Vi har tatt prøver av stamfisk før gyting, samt av rogn, plommesekkyngel og yngel ved startfôring for å se om fisken «arver» viruset fra foreldrene, forteller seniorforsker Marie Løvoll, leder for prosjektet. Resultatene er interessante og forventes publisert i løpet av året. Vanligvis foregår vaksineutvikling ved at en dyrker viruset for å finne antistoffer. Så langt har dette ikke latt seg gjøre med HSMB-viruset. Identifiseringen av gensekvensen til HSMBviruset har nå gjort det mulig å lage antistoff mot viruset til bruk i diagnostikk med den nye metoden. I samarbeid med professor Espen Rimstad og stipendiat Øystein Finstad ved Norges veterinærhøgskole har Veterinærinstituttet lagd antistoff mot et protein fra HSMBviruset (PRV). Disse er bl.a. tatt i bruk til immunhistokjemisk påvisning av viruset i vevssnitt. Resultatene er nydelige og viser at HSMBviruset utløser en immunreaksjon i fisken og at fisken så bekjemper viruset i hjertet over tid, forteller Marie Løvoll, seniorforsker ved Veterinærinstituttet. I tillegg vet vi at fisken bare får HSMB én gang, at den ser ut til å bli immun. Dette styrker troen på at en vaksine vil bli nyttig i bekjempelsen av HSMB, forteller hun. Med antistoffet kan vi nå påvise at viruset er tilstede i fiskens organer selv om det ikke har forårsaket sykdomstegn. Nå arbeider vi med å finne gode nok antigen som vil gi fisken en langvarig beskyttelse og derved kunne benyttes i en vaksine mot HSMB. Syntetisk vaksine Ved å bruke genene fra viruset til å fremstille proteiner, kan en utvikle og lage syntetiske proteiner til bruk i en vaksine, forteller Løvoll. Produksjon av slike kunstige overflateproteiner er nå mulig, nettopp fordi vi har identifisert hele arvematerialet til viruset. Seniorforsker Tengs undersøker nå om det er forskjeller i overflateproteinene til ulike stammer av viruset, og om de endrer seg over tid. For noen virus er det slik at endringer i et overflateprotein kan gjøre det mer eller mindre farlig, eksempelvis slik som med influensaviruset. Vi har sett på HSMB-prøver fra forskjellige perioder og med geografisk spredning, bl.a. prøver fra Chile, men så langt har vi ikke funnet slike forskjeller, sier Tengs. Diagnose I tillegg til undersøkelser av vevssnitt for histopatologiske og immunhisto kjemiske funn, tilbyr Veterinærinstituttet PCR-tester for HSMB- og CMS-virus. Sykdomsdiagnosene HSMB og CMS skal i dag stilles på bakgrunn av histopatologiske forandringer. Det er derfor viktig at organprøver inkluderes dersom det er ønske om sykdomsutredning for HSMB og CMS. 6 ARGUS nr ARGUS nr

5 Spesialist på fiskens hjerte Marta Alarcón har et skarpt blikk for fiskehjerter. Hun har studert 2300 hjerter i et prosjekt for å se hvorvidt fisken har CMS eller andre hjertesykdommer. n Tekst og foto: Mari M. Press Kontaktpersoner:marta.alcaron@vetinst.no janniche.wiik@vetinst.no CMS-viruset befinner seg i hjertemuskelceller, forteller Alarcón. Men vevsskader ved CMS kan på et tidlig stadium være vanskelig å diagnostisere. Likedan kan det være vanskelig diagnostisere CMS når også HSMB og pankreassyke er tilstede samtidig. Alarcón er forsker ved Veterinærinstituttet og har spesialisert seg på å gjenkjenne sykdom i fiskehjerter og å se hvordan sykdommer som CMS og HSMB arter seg og gir endringer i vevet. Hun er med i et brukerstyrt prosjekt på CMS hvor Veterinærinstituttet deltar sammen med Nofima, NIFES, PHARMAQ, AquaGen, Marine Harvest, EWOS og Lerøy. Samsvar mellom virusfunn og sykdom Alcarón forteller at hun finner godt samsvar mellom mengde av virus som assosieres med CMS i hjertet (PMCV) og hjerteskader som gir diagnosen CMS. Jo mer virus, desto mer hjerteskader, sier hun. Veterinærinstituttet har bidratt med å identifisere faktorer som fører til utvikling av CMS, forbedre diagnostiske verktøy og foreslå strategier for å forebygge og kontrollere sykdommen, forteller hun. HSMB: FAKTA Hjerte-, skjelett- og muskelbetennelse (HSMB) hos oppdrettslaks ble oppdaget i 1999 og er en alvorlig tapsbringende infeksjonssykdom. Sykdommen gir patologiske forandringer i hjerteog skjelettmuskulatur, hovedsakelig i form av betennelse og celledød. Det er vist at klinisk frisk fisk kan inneholde viruset i lang tid både før og etter et sykdomsutbrudd. Sykdommen oppstår 5-9 måneder etter overføring til sjøvann. 131 utbrudd i 2010 Opptil 20 % dødelighet, ofte har all fisk i samme merd hjerteskader Det finnes ingen behandling mot sykdommen Arkiv med snittprøver av organer fra fisk som Alcarón studerer i lysmikroskop. Avl for bedre sykdomsresistens Birgitte Fineid, stipendiat på Veterinærinstituttet har samlet inn feltmateriale til bruk i diagnostiske og epidemiologiske studier i prosjektet. I samarbeid med AquaGen har hun også påvist genetiske forskjeller mellom laksefamilier og deres evne til å motstå utvikling av hjerteskader og død som følge av CMS. Avl for økt genetisk sykdomsresistens hos fisk er et viktig redskap i kampen mot CMS og andre infeksiøse sykdommer i oppdrettsnæringen, sier hun. Men selv om vi nå får mye ny kunnskap gjennom prosjektet, har vi er fremdeles et stykke frem til å forstå hvorfor CMS oppstår, smitteveiene til CMSviruset og hvilke reservoarer som finnes, understreker hun. Tilstede samtidig Forsker Jannicke Wiik-Nielsen ved instituttet har testet 600 av de 2300 hjertene fra dette felt studiet for PMCV, PRV, PD-virus og andre agens. Vi ser nå at PMCV, PRV og PD-virus kan være tilstede samtidig. Dette kompliserer både det diagnostiske arbeidet og kartleggingen av utbredelse og sykdomsforløp, sier hun. Derfor er histopatologiske undersøkelser som ser på skader i vevet fortsatt viktig for å stille diagnosene CMS, HSMB og PD, forklarer Wiik- Nielsen. CMS (Hjertesprekk): Sykdomsbildet til kardiomyopatisyndrom (CMS), også kalt «hjertesprekk», domineres av betennelsesforandringer i hjertets svampaktige del. Ved framskreden sykdom kan for eksempel stress utløse en såkalt hjertesprekk, noe som medfører øyeblikkelig død. CMS kan skape store problemer når man må håndtere fisken i forbindelse med avlusing og slakting. 53 utbrudd rapportert i 2010, dels med høy dødelighet. Opptil 20 % dødeligheten, men ligger normalt mye lavere Slakteklar fisken rammes ofte, noe som gir betydelige økonomiske tap kilde: 8 ARGUS nr ARGUS nr

6 Hvordan telle lakselus? Tell heller lus på færre fisk i den enkelte merd, men tell i så mange merder som mulig. Dette er råd som Veterinærinstituttet gir oppdrettsnæringen for å finne et mer nøyaktig gjennomsnitt på anlegg med stormerder. Forsker ved Veterinærinstitittet, Daniel Jimenez ute på anlegg og teller lus på fisken i forbindelse med prosjektet. Innfelt foto av lus: Trygve Poppe. n Tekst: Mari M. Press Foto: Anne Kristin Jøranlid Kontaktpersoner: daniel.jimenez@vetinst.no peter-andreas.heuch@vetinst.no Telling av lus på oppdrettsfisk er den eneste måten å dokumentere hvor mange lus per fisk som finnes i et anlegg, og derved kunne beregne den totale lusemengden i anlegget. Dette er et tidkrevende og møysommelig arbeid som gjøres manuelt. Finner man at antallet lus i bestemte stadier (for eksempel kjønnsmodne hunner) per laks i gjennomsnitt overstiger det som er tillatt, sier luseforskriften at det må settes inn tiltak for å redusere smittepress mot villaks og øvrig oppdrettsfisk. Telling før og etter avlusning Utfordringen ligger også i hvordan man teller lus i store merder, som i dag ofte har en diameter på 50 m og dybde på 40 m. Hvor mange fisk skal man telle lus på for å få et representativt utvalg og kunne beregne den totale lusemengden ved anlegg med stormerder. Og hvor mange merder skal undersøkes? Målet er å utvikle telleprotokoller som egner seg til telling i forbindelse med kontroll etter avlusning, forteller forsker Daniel Jimenez ved Veterinærinstituttet. Prosedyren for lusetelling er beskrevet i luseforskriften. Denne er imidlertid laget for rutinemessig telling, og det er grunn til å tro at prosedyren kan gi feil når det er lite lus på fisken, for eksempel etter en behandling mot lus. Dette kan gjøre at en får et skjevt bilde av behandlingens effekt, og dermed gi inntrykk av at lusene er resistente mot medisinen som er brukt. Konsekvensen kan bli at nye tiltak settes i gang uten at det er nødvendig, og at Mattilsynet får en uriktig beskjed om mistanke om resistens, sier han. Ulik lusemengde fra merd til merd Fordelingen av lus på fiskene i den enkelte merd kan være veldig forskjellig, men like viktig; lusemengden fra merd til merd i et og samme anlegg kan også variere mye. Dette viser et delprosjekt i Topilouse* som ledes av Veterinær instituttet. Resultatene har betydning for hvordan optimal prøvetaking bør gjøres, forklarer Jimenez. Målet er å finne en mer nøyaktig tellemetode som samtidig minimaliserer ressursbruken. For å bygge opp en database av lusetall som kan analyseres, er det i prosjektet talt lus på 100 laks/regnbueørret i alle merder i hittil seks forskjellige oppdrettsanlegg. Ulike tellemetoder blir nå undersøkt og testet ved simuleringer med datamaskin. Å telle lus på 100 laks fra hver merd er imidlertid for arbeidskrevende og kostbart til å la seg gjennomføre i rutinemessig telling. Resultatene viser at vi får samme estimat av gjennomsnittlig luseantall i en merd ved å telle lus på 5 laks som på 100. Men samtidig fant vi at jo større antall fisk som blir undersøkt, desto mindre er sannsynligheten for å beregne feil gjennomsnittsverdi. Jo høyere vekt, desto mer lus Et annet viktig resultat fra lusetellingen var at det ofte er store forskjeller i lusepåslag fra merd til merd i samme anlegg. Disse forskjellene har ofte en sammenheng med gjennomsnittlig vekt på fisken. Jo høyere vekt, desto flere lus, men bildet er ikke entydig. Skal man telle flere merder er det derfor viktig å velge dem med tanke på fiskens vekt, og eventuelt hvor lenge fisken har stått i sjøen. Resultatene viser at det er best å telle lus i alle anleggets merder for å få et riktig gjennomsnitt for anlegget. Ved badebehandling mot lus vil det også være nødvendig å se på fisken i alle merder, fordi merdene blir behandlet én og én, og forskjeller i for eksempel setting av presenning kan gi forskjellig effektivitet. Data om slik variasjon blir nå samlet inn og analysert, avslutter Jimenez. *Topilouse er finansiert av Norges forskningsråd og Fiskeriog havbruksnæringens forskningsfond (FHF) med bidrag fra næringspartnere. 10 ARGUS nr

7 kort sagt På større laks er det kun berggylten som duger. Fiskehelse og muggift i fôr Lusebeiter n økt behov, nye problemstillinger Leppefiskene kalles også rensefisk og er uvurderlige hjelpere i oppdrettsnæringens kamp mot lakselusa. Men noen ganger blir hjelperne syke. Veterinærinstituttet stiller diagnoser og følger utviklingen. n Tekst og foto: Anne-Mette Kirkemo Leppefisk blir sett på som en viktig fremtidig bidragsyter i en integrert bekjempingsplan for å holde lusetallene nede i oppdrettsanleggene. Det brukes flere millioner leppefisk årlig til dette formålet. Imidlertid vet vi fremdeles ganske lite om sykdom på leppefiskartene. Veterinærinstituttet jobber for å øke kunnskapsnivået både om sykdommer hos leppefisk og håndtering og bruk. Kraftig økning I fjor mottok Veterinærinstituttet nærmere 70 prøver av syk og død leppefisk fra over 30 oppdrettslokaliteter, en betydelig økning fra året før. Økningen skyldes nok mer bruk av leppefisk som lusespiser, fremfor økt sykdomspress, men er også et uttrykk for økt bevissthet rundt leppe fiskens helse. Mye sårskader Selv om oppdrett av leppefisk viser gode resultater, kommer brorparten av leppefisken fremdeles fra ville bestander. Fangst og håndtering før utsett i laksenøtene må foregå svært skånsomt for å unngå hudskader og stress på leppe fisken. Den store etterspørselen fører til at leppefisk fraktes over lange distanser, også i tankbiler over land. Sår- og snuteskader er også et hovedfunn på innsendt leppefisk, gjerne forbundet med infeksjoner med ulike Vibrio-bakterier, men også med bakteriene Moritella viscosa og Tenacibaculim sp, som er forbundet med vintersår på laks. Problematiske bakterier I tillegg til vibrio-artene er spesielt atypisk Aeromonas salmonicida er problem for villfanget leppefisk. Bakterien kan føre til systemiske infeksjoner og høy dødelighet når leppefisken blir stresset. Tiltak som reduserer stress under innfanging, transport og i laksenøtene kan derfor redusere dødeligheten. Veterinærinstituttet kartlegger nå bakterier påvist på leppefisk. Våre laboratorier langs kysten sender inn prøver til en sentral «bakteriebank» ved vårt hovedlaboratorium i Oslo. Ingen virus? Så langt er det ikke påvist dødelighet hos leppefisk som er forårsaket av virus, og man har heller ikke funnet kjente laksevirus på leppefisken. Noe av det innsendte materialet fra leppe fisk har blitt undersøkt for IPN, og for virus som kan forårsake sykdommen viral nervenekrose (VNN), men uten funn. Smitteforsøk gjort på 90-tallet kunne heller ikke avsløre leppefisken som bærer av de vanligste laksevirusene. Takket være utviklingen innen diagnostiske metoder, er det i dag enklere å finne virus i leppefisken. Utfordrende oppdrett Det er usikkert om villfangst kan fortsette å dekke den økende etterspørselen etter luseplukkerne. På større laks er det kun berggylten som duger, mens bergnebb er den mest tallrike arten i naturen. Flere anlegg har derfor startet yngelproduksjon av først og fremst berggylt, men også av bergnebb. Bilde øverst: Sår- og snuteskader er et vanlig funn på leppefisk som går i laksenøter. Skånsom behandling under fangst, transport og i merden er avgjørende for å redusere skader. Bilde under: Leppefisk er en miljøvennlig avlusningsmetode og et naturlig supplement i en integrert lusebekjempingsstrategi. Som med all produksjon av marin yngel, står utfordringene i kø. Veterinærinstituttet jobber tett mot oppdrettsnæringen for å bidra med gode løsninger. Sykdomsproblemer hos leppefisk i oppdrett varierer med fiskens alder og fysiologiske tilstand. Hos stamfisk kan man finne sår og finneråte, og utbrudd av bakteriesykdommer ved stress. Tarmprolaps er også beskrevet hos stamfisk. Hos yngel registreres gjerne mer sammensatte bakterieproblemer og misdannelser som kjevedeformiteter. Ved å redusere sykdomsproblemene, kan leppefiskoppdrett bli en levedyktig støtte for lakseoppdrett og en stabil og sikker leverandør av luseplukkere i fremtiden. Les mer om sykdom på leppefisk i marinfiskdelen av Fiskehelserapporten 2010 Les mer om Veterinærinstituttets lakselusforskning i Argus nr Bruk av vegetabilske råvarer som korn i produksjon av fiskefôr har økt. Men, slike råvarer kan inneholde mykotoksiner. Dette er giftstoffer som produseres av muggsopp som korn lett angripes av i åkeren. Hvilken effekt har giftstoffene på fisken og blir disse giftene værende i fiskeproduktet? Forskere ved Veterinærinstituttet skal i et prosjekt fôre laks med ulike nivåer av mykotoksiner for å undersøke effekter på fiskens helse, samt hvordan mykotoksinene fordeler seg i fiskens organer. Det er viktig å fastslå hvor fort toksinene skilles ut og hvorvidt det kan være rester av mykotoksiner i fiskefileen. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og er et samarbeid mellom NIFES, Norges veterinærhøgskole, Skretting ARC Stavanger og Veterinærinstituttet. Stor-aksjon mot gyro i Vefsna Veterinærinstituttet vil i sommer starte rotenon-behandling av de gyro-infiserte vassdragene i Vefsn-regionen. Dette er første trinn for å bli kvitt lakseparasitten Gyrodactylus salaris.totalt vil tiltaket koste ca. 160 millioner over 3 år. Vefsna har tidligere vært ett av landets viktigste laksevassdrag. Målet med behandlingen er å bli kvitt parasitten og på nytt etablere livskraftige laksebestander med rogn fra Genbanken. Parasitten er en eksistensiell trussel for villaksbestanden. Laksen som blir angrepet, dør en langsom død. Som regel tar det mange måneder fra en fisk blir smittet til den dør, og over 90 % av ungfisken forsvinner i løpet av få år, sier seksjonsleder for miljø og smittetiltak, Ketil Skår ved Veterinærinstituttet. Ved å utrydde parasitten fra Vefsn-regionen, fjerner vi også risikoen for smitte til andre viktige laksevassdrag som Rana og Namsen. Hele Nordland blir da smittefri. Algegifter kan gi fiskedød Fisk med gjelleproblemer er et av de største problemene i norsk fiskeoppdrett i dag. Årsakene til problemene er imidlertid uklare. Et pilotprosjekt ledet av Veterinærinstituttet er startet for å studere effekter av alger og algegifter på fiskens helse. Ved å sammenligne funn av alger og algegifter med gjelleproblemer og dødelighet, ønsker Veterinærinstituttet å kartlegge om alger er en viktig årsak til gjelleproblemer i oppdrettsfisk i Norge. Målet videre er å få på plass internasjonale samarbeidspartnere og legge grunnlaget for et større prosjekt med tittel «Effekten av alger og algetoksiner for fiskehelse og mattrygghet (AlgaFish)». Pilotprosjektet er et samarbeid mellom fiskeoppdrettsbedriften Marine Harvest, Universitetet i Oslo og Veterinærinstituttet. Foto: Ketil Skår Forsker Renate Johansen viser frem egenutviklede «algefangere». Foto. Mari M. Press 12 ARGUS nr ARGUS nr

8 FAKTA Nyere forskning viser at «snillere» ILA-virus er mer tilstede i det marine miljøet enn tidligere antatt, men at ikke alle varianter av viruset gir ILA. Nå ønsker forskerne å undersøke faktorer som medvirker til sykdomsutbrudd i oppdrettsanlegg. ILA Bred tilnærming til lunefullt virus HPR står for Highly Polymorphic Region, og er et variabelt område av overflateproteinet hos viruset. Overflateproteinet er ansvarlig for spesifikk binding av viruspartikkelen til reseptorer på vertcellens cellemembran til og i frigjøring av nye viruspartikler. Alle høypatogene ILAV-stammer har en forkortning i denne regionen. HPR0-varianten har derimot ikke en slik forkorting. ILA rammer Atlantisk laks i sjø-oppdrett. Utbrudd starter gjerne snikende med lav dødelighet med sesongmessige dødelighetstopper (midt-vinters og midt-sommers i Norge). Fisken utvikler sirkulasjonsforstyrrelser med en ekstrem anemi og i sluttstadiet svimer fisken og dør. Anemi er derfor det sikreste tegnet på at en har med ILA å gjøre. n Tekst og foto: Mari M. Press Kontaktpersoner: knut.falk@vetinst.no turhan.markussen@vetinst.no ole.bendik.dale@vetinst.no Virussykdommen infeksiøs lakseanemi (ILA) er ikke bare utbredt i Norge. Også de Britiske øyer, Færøyene, Nord-Amerika, og mer nylig Chile (2007), er eller har vært rammet. I et større prosjekt ledet av Veterinærinstituttet, er hovedformålet å undersøke hva som karakteriserer den «snille» varianten (HPR0) for dermed å kunne bedømme risikoen for at denne varian ten utvikler seg til et høypatogent og - for fisken til et farlig ILA-virus. Dette arbeidet vil også bidra til å finne ut hvorfor ILA-viruset gir sykdom hos laks. Mer kunnskap er viktig for utforming av framtidige strategier for sykdomskontroll, sykdomsforebygging og for vaksineutvikling, forteller seniorforsker Knut Falk ved Veterinærinstituttet. Han har forsket på ILA-viruset (ILAV) siden 1989, senest på de lavvirulente, også kalt «snille» HPR0-variantene. Færøyene fri for ILA etter sanering Færøyene fikk så store problemer med høyvirulente ILAV at de for om lag fem år siden valgte praktisk talt å sanere hele lakseindustrien, forteller Falk. Det ble så startet opp igjen med ny fisk fra smittefrie kilder og innført mange forebyggende tiltak mot smittespredning, inklusive brakklegging mellom sjøutsett. Videre ble mesteparten fisken vaksinert mot ILA. Unntaket var fisk som sto i særskilte merder, der en bl.a. fulgte med på smittestatus gjennom en storstilt PCR-basert overvåkning. Etter denne omleggingen av næringen har man ikke hatt ett eneste sykdomsutbrudd av ILA, sier han. Resultatene tyder på at risikoen for at «snillere» ILAV HPR0-varianter utvikler seg til «sinte» såkalte høypatogene varianter som gir klassisk ILA, er liten. Det forutsetter imidlertid at de fortsatt lykkes med å opprettholde effektive hygieniske barrierer mellom generasjoner og lokaliteter, presiserer han. Sykdom avhenger av hvor virusvariantene trives Overraskende nok viser de publiserte resultatene fra smitteovervåkningen på Færøyene at så godt som all oppdrettslaks i sjø gjennomgår en kortvarig og forbigående infeksjon med HPR0-varianten uten at man ser tegn til klassisk ILA eller økt dødelighet. De «snillere» HPR0-variantene har dels vært forbundet med mindre alvorlige forandringer lokalisert i gjeller. Fisken kan få en lettere forbigående «forkjølelse» av disse, men det er ikke alvorlig. Det er nettopp her, i gjellene, vi finner de største mengdene av HPR0-virus. Dette tyder på at ILAV s evne til å gi alvorlig sykdom er knyttet opp mot hvilke vev de ulike virusvariantene formerer seg best i, og hvilken evne de har til å spre seg til mange organer, forklarer han. Vi vet ikke i dag sikkert hvilke forandringer den lavvirulente ILAV HPR0 må gjennomgå for å bli høyvirulent, sier Falk. Men vi vet at minst to endringer må skje i genene som koder for virusets to overflateproteiner. Samtidig tror vi at også andre hittil ukjente forandringer er nødvendige for denne overgangen. Hyppig forekomst bekymringsfullt Den relativt hyppigere forekomsten av lavvirulent ILAV i det marine miljø gir grunn til bekymring, understreker han. Mer kunnskap om dette er derfor nødvendig for å kunne besvare spørsmål om hvor stor risikoen er for å utvikle ILA ved funn av lavvirulente HPR0- varianter på en oppdrettslokalitet. Er det mange forandringer som må skje samtidig, synker risikoen, dersom det bare er de to kjente faktorene som skal til, blir det desto viktigere at viruset ikke får utvikle seg over tid. Effektive tiltak vil her være knyttet til å etablere og opprettholde effektive og robuste hygieniske barrierer mellom oppdrettslokaliteter- og generasjoner. Her har nok norsk oppdrettsnæring et forbedringspotensial, som også generelt vil bidra til å hindre spredning av kjente sykdommer og etablering av nye, poengterer Falk. Forsker på forløperen til ILA-utbrudd Veterinærinstituttet leder nå et prosjekt som skal se på forskjellene mellom lav- og høyvirulent ILAV og relatere dette til infeksjonsforløp og sykdomsutvikling. Det vil bli benyttet en flerfaglig tilnærming som inkluderer studier av molekylære, patologiske og evolusjonære egenskaper hos HPR0-varianten. Vi ønsker også å gå inn og studere funksjonelle egenskaper hos HPR0-varianten og se om vi kan observere forskjeller i funksjon og/eller aktivitet sammenlignet med virulent ILAV. Vi fokuserer særlig på faktorer som bidrar til at det lavvirulente viruset utvikler seg til å gi alvorlig sykdom. Samlet vil dette kunne gi oss et mer komplett bilde av hvordan dette viruset gir sykdom og videre et bedre grunnlag for å etablere effektive forebyggende tiltak, inkludert vaksineutvikling. Både myndighetene og industrien etterspør mer kunnskap rundt HPR0-varianten, særlig etter at viruset viser seg å være mer utbredt enn man tidligere trodde, avslutter han. Prosjektgruppen har en stor og økende samling av HPR0-positive prøver fra både Norge og Færøyene til rådighet for studiene. ILA-virusets «inngangsdører» Hvordan gjør ILA-viruset fisken syk og hva er det som skjer i fisken? Stipendiat Maria Aamelfot ved Veterinærinstituttet har arbeidet med et canadisk delprosjekt som har tatt sikte på å finne hvilke organer, vev og celletyper i fisken som blir smittet av ILA-viruset. Lignende studier har vært gjort tidligere, men i dette arbeidet har hun i tillegg vist at ILA-viruset i hovedsak smitter gjennom blodårene og de røde blodcellene og at viruset ikke kan feste seg til muskelceller eksempelvis. I cellene i blodårene finnes det «mottakere» (reseptorer) som ILA-viruset kan koble seg til og «få fotfeste» og oppformere seg i fisken. Vi prøver å finne hvordan den «slemme» (virulente) varianten av ILA-viruset finner vei inn til blodårer og blodceller og hva de gjør der, forklarer hun. Nå fremover vil vi se på mulige «dører» der ILA-viruset kommer seg inn. Mulige innfallsporter kan være hud, øye, tarm eller gjeller, forklarer hun. 14 ARGUS nr ARGUS nr

9 Røde blodceller, rød farge viser hvor ILA-virus kan feste seg. Forsker på ILA-vaksine Smittesporing av ILA virus Snitt av ILA-virus celle. Radene inni er virusets arvemateriale. De gule «spikerne» er del av virusets overflate-protein som gjør viruset i stand til å koble seg opp mot vertsceller i fisken og oppformere seg. Nabolokaliteter smitter hverandre. Dette har man vist ved å sammenligne virusslektskap mellom anlegg i nærhet til hverandre og opprinnelse av fisk på utbruddslokaliteter. Nå kartlegger forskerne forekomst av «snillere» ILA-virus langs kysten. Finns det en sammenheng mellom geografi og slektskap også her? Bilde: Maria Aamelfot Fremdeles mangler vi effektive vaksiner mot ILA. Nå arbeider forskere ved Veterinærinstituttet med å utvikle en ILA-vaksine basert på et norsk vaksinekonsept som utnytter og styrer immunsystemets egne mekanismer. n Tekst: Mari M. Press Illustrasjoner: Turhan Markussen, Siri Mjaaland Kontaktperson: siri.mjaaland@ fhi.no n Tekst: Mari M. Press Foto: Trude M. Lyngstad Kontaktperson: trude.lyngstad@vetinst.no kartleggingen av virusenes «fingeravtrykk», tydet på at det er én og samme virusstamme som står bak og trolig har smittet mellom alle de 20 oppdrettsanleggene i Sør- og Midt- Troms, forklarer hun. Utvikling av vaksiner mot virussykdommer i laks er vanskelig, forklarer Siri Mjaaland, seniorforsker på Veterinærinstituttet. Mer kunnskap om samspillet mellom virus og vert og hvordan viruset unnslipper laksens immunsystem, er nødvendig for vite hva slags strategi en skal velge, forklarer hun. Videre er det viktig å forstå hvordan vi best stimulerer laksens immunsystem for å utvikle en beskyttende vaksine. Utnytter slektskap til influensavirus ILA-viruset er i slekt, og deler mange egenskaper med influensaviruset, som vi også forsker på bl.a. i samarbeid med Universitetet i Oslo, fortsetter hun. I et nylig innvilget forskningsprosjekt på ILA og vaksiner, ønsker vi å dra nytte av likhetstrekk mellom disse virusene. I dette prosjektet benytter, tilpasser og videreutvikler vi prinsipper etablert ved forskning på influensavirus og en nylig norskutviklet og lovende vaksinestrategi (Vaccibody), for se om den vil fungere som en vaksine mot ILA, forklarer hun. Vaccibody-molekyl: Målsøkende enhet Dimeriserings enhet Antigen enhet «Målsøkende» vaksinekonsept Konseptet går ut på å utnytte og «styre» immunsystemets egne mekanismer. I et vaccibody-molekyl kan deler fra bakterier, virus eller kreftceller settes inn i den ene enden av molekylet, mens såkalte «målsøkende» molekyler settes i den andre. Vaksinen vil dermed styre direkte mot de cellene som setter i gang og dirigerer kroppens immunrespons. Avhengig av hvilket målsøkende molekyl som settes inn i vaksinen, kan immunsystemet styres i ulike retninger og på den måten sette i gang Vaccibody-molekyl den immunresponsen som virker best for det enkelte virus eller bakterie, forklarer hun. Vaksinekonseptet utprøves på ILA Vi har i samarbeid med Universitetet i Oslo vært med på å utvikle og prøve ut dette prinsippet i en vaksine mot pandemisk influensa A på mus med svært lovende resultater. Selv etter å ha gitt dødelige doser influensa, oppnådde musene full immunitet etter en uke, sier hun. Dette komparative aspektet ønsker vi å utnytte til å utvikle en effektiv vaksine mot ILA. Prosjektet vil bidra til grunnleggende kunnskap om fiskehelse og samspill mellom virus og fisk som vil komme industrien til gode. Vi har allerede kommet godt i gang med utviklingen av den «laksifiserte» vaccibodien og etablering av metoder for å måle fiskens immunresponser etter vaksinering og infeksjon, sier hun. Infeksiøs lakseanemi har rammet den nordnorske oppdrettsnæringen veldig hardt de siste årene. Som et ledd i å forstå hvordan ILA sprer seg mellom oppdrettsanlegg, ble viruset fra ulike utbrudd sammenlignet, forklarer Trude M. Lyngstad, forsker ved Veterinærinstituttet. Resultatene fra genotypingen, som er en Det som er karakteristisk for ILA i Norge er at utbruddene opptrer delvis i klynger av oppdrettsanlegg og delvis isolert i tid og rom. Vi har god støtte for at ILA kan smitte mellom naboanlegg, og det er derfor viktig å opprettholde god smittehygiene i næringen slik at smittespredning minimaliseres. Det som imidlertid er vanskeligere å forklare, er hvordan de isolerte utbruddene oppstår. Isolerte utbrudd kan ha blitt smittet på flere ulike måter. En av hypotesene vi tester er om lavvirulente varianter av ILA virus kan utvikle seg (mutere) til en type som fremkaller sykdom, sier Lyngstad. Kartlegging av «snillere» varianter av ILA virus Vi undersøker nå atlantisk laks fra 140 sjøanlegg og 70 settefiskanlegg. Målet er å kartlegge forekomsten av «snillere» (lavvirulente) HPR0-varianter av ILA-virus i Norge, og undersøke om det er noen sammenheng mellom geografisk avstand og genetisk likhet også for disse variantene av ILA virus. Vi er underveis i studiet, og det som gjenstår er analyse og tolkning av resultatene. Bilder: Uttak av prøver fra fiskens organer for å kartlegge lavvirulente varianter. 16 ARGUS nr ARGUS nr

10 Hvor lett smitter SAV, viruset som gir pankreassyke (PD) og hvilke faktorer medvirker til smitte press? Hvor lang tid tar fra en fisk blir smittet til den kan spre viruset videre? Veterinærinstituttet leder et smitteforsøk for å få mer kunnskap. Foto: Asgeir Østvik, havbrukstjenesten, Frøya Tidligere har man anslått at PD-vaksine har liten effekt ettersom antallet utbrudd av PD forble uendret. Nye analyser av data viser imidlertid at færre fisk dør ved utbrudd dersom fisken er vaksinert. Dessuten vokser fisken bedre. Illustrasjonsfoto: colourbox Jakter på bedre smittehåndtering n Tekst:Mari M. Press Foto: Rolf Inge Nesjan Kontaktperson: saraya.tavornpanich@vetinst.no PD vaksine gir færre døde og bedre vekst n Tekst:Mari M. Press Kontaktpersoner: edgar.brun@vetinst.no britt.bang.jensen@vetinst.no I dette smitteforsøket utført ved VESO Vikan undersøker og sammenligner forsker Saraya Tavornpanich fra Veterinærinstituttet hva som skjer med frisk fisk som blir satt sammen med fisk som er smittefarlige med PD-virus. Den smittsomme fisken er injisert med PD-virus i buken. Fra tidligere smitteforsøk vet vi at det tar omtrent to uker før en injeksjon av virus til denne fisken blir smittefarlig for andre fisk, sier hun. Undersøker mottagelighet for smitte Det ene vi prøver å finne ut er hvor lang tid det tar før den friske fisken blir infisert, og deretter, hvor lang tid tar det før også denne blir smittefarlig og kan spre viruset. Spiller fisketetthet en rolle? Tavornpanich undersøker bl.a. om tetthet av fisk har noe å si for smittepress. Den friske fisken er satt ut i to like kar der ene karet har fire ganger så mye frisk fisk som det andre. Deretter er lik mengde smittefarlig fisk satt ut i hvert av disse karene. Vi mangler kunnskap om hva tetthet av fisk har å si for hvor raskt og omfattende smitten skjer, forklarer hun. For å minimalisere spredning og skadeomfang ved utbrudd, er det derfor viktig å få mer kunnskap om dette. Smittefarlig hvor lenge? Vi undersøker også hvor lenge fisken forblir smittespredere og når fisken ikke lenger er smittefarlig. Dette er viktig kunnskap for næring og forvaltning, eksempelvis for å vurdere hvor lenge man bør og skal isolere smittesprederne i den endemiske sonen (Vestlandet opp til Hustadvika) for å unngå videre spredning innenfor sonen, forklarer hun. Saraya Tavornpanich utfører smitteforsøk ved VESO Vikan. Fra forsøk til modell Resultatene fra dette prosjektet skal brukes for å utarbeide en modell for spredning av PD innen en populasjon av laks. Modellen kan brukes til å simulere data og dermed forutsi hvordan sykdomsforløpet vil bli under gitte betingelser dersom en populasjon smittes. Vi vil også evaluere hvordan faktorer som for eksempel fisketetthet har innflytelse på spredningsdynamikken og prøve å identifisere hvilke faktorer som er viktige for spredningen, sier Tavornpanich. Det vil være viktig kunnskap når bedre kontrollstrategier skal utvikles. Økt kunnskap om spredningsdynamikken av PD innen en populasjon og hvordan ytre faktorer som for eksempel tetthet og temperatur påvirker denne, kan igjen hjelpe oss til å lage bedre modeller for spredning mellom lokaliteter, sier hun. Forsøket er en del av de to NFR-finansierte prosjektene TriS AV ( Transmission routes and infection dynamics of salmonid alphavirus ) og SIP ( Moderen tools for the study of hostagent interactions of emerging fish diseases ) prosjektet og er i tillegg finansiert av NADIR (The European Network for Animal Disease Infectiology Research Facilities). Veterinærinstituttet har sammenstilt ulike data som samles inn gjennom prosjektet «PD-fri». Innsamlinger av data om bl.a. tilvekst, dødelighet, produksjonstid og sykdom blir sett og analysert i sammenheng med risikofaktorer som eksempelvis vaksinering, tetthet av fisk, antall lusebehandlinger, opprinnelse av fisk og andre sykdommer. Datamaterialet vi fikk inn mellom vår 2007 til vår 2009 viser at det var mindre dødelighet på anlegg der fisken var vaksinert mot PD, forteller Britt Bang Jensen, forsker ved Veterinærinstituttet. Nå undersøker vi og analyser dette materialet videre for å spesifisere nærmere hvor mye mer vaksinert fisk vokser og hvordan denne utnytter fôret i forhold til uvaksinert fisk på anlegg med utbrudd. Vi ønsker også å undersøke om varigheten ved et utbrudd endrer seg dersom fisken er vaksinert. Dessverre er data registrert forskjellig og det hindret oss i å gjøre direkte sammenligninger. Men materialet gir grunn til mistanke om at PD-utbrudd har kortere varighet når fisken er vaksinert, forklarer Bang Jensen. Vi arbeider nå for å gjøre data sammenlignbare. Dersom vi kan få inn data med eksempelvis dødelighet på ukesnivå, kan vi beregne lengden av utbrudd, og dermed se om vaksinasjon eller fôring med helsefôr kan redusere varigheten på et utbrudd. Anvendelighet Datamaterialet er omfattende og mangesidig og gjør det mulig å se på flere risikofaktorer som virker inn på forekomst og utbrudd av PD, fortsetter Bang Jensen. Andre ting vi undersøker er sammenheng mellom fiskestamme og forekomst av PD. Om antallet lusebehandlinger påvirker utbruddshyppighet Nærmere detaljer om resultater fra analysen i forbindelse med PD-fri prosjektet blir å lese i en rapport under utarbeidelse. Sammenligning av størrelsen på jevngammel fisk. Nederst, PD-syk fisk. Foto: Trygve Poppe. 18 ARGUS nr ARGUS nr

11 Ser på hele sykdomsbildet Modellerer smittefare Veterinærinstituttet har i samarbeid med Norsk Regnesentral utviklet en modell som har vist at HSMB, PD og ILA spres ulikt. Modellen gir nå grunnlag for å kalkulere inn stadig flere faktorer av betydning for smittespredning og gjøre mer avanserte beregninger for smitteveier og -risiko for den enkelte sykdom. n Tekst og foto: Mari M. Press Kontaktpersoner: edgar.brun@vetinst.no peder.jansen@vetinst.no Britt Bang Jensen viser dynamiske kart på som viser utbrudd/mistanke om ILA og PD. Det er viktig at vi oppdaterer data etterhvert som situasjonen endrer seg, forklarer hun. Mens diagnostikeren ser på den enkelte fisk for å finne sykdomsårsaker, løfter epidemiologen blikket og ser på hele populasjoner og forsøker å foreta en helhetlig smitteoppklaring. n Tekst og foto: Mari M. Press Kontaktperson: edgar.brun@vetinst.no Dette er noe satt på spissen, men vi kan si at epidemiologer forsøker å beskrive et sykdomsutbrudd i et større tidsperspektiv. Vi sporer smittekilden, kartlegger sykdommens utbredelse og vurderer ulike tiltak for å hindre fremtidige utbrudd, sier seksjonsleder Edgar Brun ved Veterinærinstituttet. Overvåker risiko En viktig oppgave er å se på ulike faktorer som kan forårsake smitteoverføring og sykdom. En risikovurdering etableres på grunnlag av dagens situasjon, og det er viktig at den oppdateres etter hvert som situasjonen endrer seg. Det kan være at kunnskapen om trusselen som skal håndteres endrer seg, at faren sprer seg til nye områder, eller at det settes inn tiltak som endrer risikobildet. En viktig oppgave er å bidra til ressurseffektivisering. I dette ligger bl.a. å rangere sykdommer i forhold til risiko, vurdere hvor problemene er størst og gi råd om hvordan ressursene bør brukes og hva man bør fokusere på. Vi prøver også å lage overvåkningsprogram som i større grad fokuserer på hvor risikoen er størst og som samtidig er like gode til å påvise trusler -eller bedre - men koster mindre. Overvåkning med kart og geografiske informasjonssystemer Når det gjelder sykdommer som ILA og PD, forvalter instituttet en elektronisk og dynamisk kartløsning som viser geografisk plassering av aktive sykdomsutbrudd med tilhørende smittesoner. Nye utbrudd publiseres på våre nettsider i samarbeid med Mattilsynet og legges kontinuerlig inn i kartløsningen slik at båttrafikk mellom og forbi anleggene kan ta nødvendige forhåndsregler og planlegge kursen utenom anlegg som er smittefarlige. Slik kartografi er også et nyttige verktøy i sporing av smittekilder. Simulerer for å kunne forutsi og forebygge Et viktig verktøy vi benytter er modeller som kan sannsynliggjøre historisk og framtidig smittespredning mellom anlegg og hvordan sykdommen opptrer innen et anlegg. Modellene gjør det lettere å utarbeide og evaluere kontrolltiltak lokalt og regionalt og se hvordan disse påvirker smitteforløpet, fortsetter Brun. Det er relativt få miljø som jobber med modellering av fiskesykdommer, men mange kunnskapssentre har god kompetanse på modellutforming. Vi benytter derfor vår datatilgang og kompetanse i komplementære samarbeid med institusjoner som Norsk Regne sentral, Havforsk ningsinstituttet og NIVA, avslutter han. Veterinærinstituttet ble i 2010 oppnevnt til OIE-samarbeidssenter for «Epidemiology and Risk Assessment of Aquatic Animal Diseases» i samarbeid med Atlantic Veterinary College, Canada. Senteret har et globalt arbeidsområde og er det første senteret OIE har oppnevnt innen akvatisk epidemiologi. For å bekjempe forskjellige sykdommer og hindre spredning, må vi vite hvordan de smitter. Det er helt avgjørende for å kunne sette inn tiltak som kan hindre videre spredning, sier Peder Jansen som forsker på epidemiologi ved Veterinærinstituttet. Ta for eksempel det grunnleggende spørsmålet om smittespredning hovedsakelig skjer vertikalt, dvs. at smitte overføres fra foreldre til avkom, eller om den skjer ved at mottagelige individ kommer i smittekontakt med smittsomme individ, såkalt horisontal smittespredning. Dette er viktig å vite fordi det fordrer totalt forskjellige tiltak for å hindre smittespredning, poengterer Jansen. Den mest effektive bekjempelsen av sykdommer som smitter vertikalt, vil innebære å identifisere og eliminere potensielle smittebærende foreldrefisk. For horisontalt smittede sykdommer må tiltak rettes inn mot bekjempelse av smitte lokalt for å hindre videre smittespredning. Dette siste ligger eksempelvis til grunn for at Norge er delt i to soner når det gjelder bekjempelse av PD, sier han. Sannsynliggjør smittevei Så, hvordan sannsynliggjør vi betydningen av den ene eller andre smittevei? Her kombinerer vi data fra databasene ved instituttet. Vi ser på forekomst av sykdom og smitte i tid og rom med data fra oppdrettsnæringen om bestander av fisk, for eksempel hvor bestandene til en hver tid finnes, bestandsstørrelse m.m.. På den måten vet vi hvor det til enhver tid finnes fisk som kan bli syke og hvor sykdom faktisk opptrer. Gjennom dette kan vi konstruere modeller for smittespredning og bruke data til å teste hvor godt den ene eller andre smittevei forklarer sykdomsforekomst i tid og rom, forklarer han. Sammenlignet spredningsmønster av PD, ILA og HSMB Dette har vi blant annet gjort i en sammenlignende studie av forekomst av PD, ILA og HSMB. Felles for alle disse sykdommene var at risikoen for sykdomsutbrudd økte i en bestand når det var sykdomsutbrudd i nærheten. Dette tyder på lokal smittespredning og at kort sjøavstand mellom anlegg gir økt risiko for spredning. Men vi fant også forskjeller. Eksempelvis kunne lokal smittespredning mellom naboanlegg forklare praktisk talt all smittespredning av PD, mens for ILA forklarte dette bare en mindre andel av alle utbrudd. Videreutvikling av disse modellene, for eksempel ved å ta inn slektskapsanalyser av ILA virus, har senere bidratt til sikrere forklaringer med hensyn til spredning av dette viruset, forklarer Jansen. Nytteverdi av modeller Spredningsmodeller er et nyttig og viktig verktøy, ikke bare for å kunne forstå infeksjonsprosesser, men også eksempelvis for å simulere effekter av vaksine, relokalisering av anlegg og nedslakting av smittet fisk. 20 ARGUS nr ARGUS nr

12 hva skjer på Veterinærinstituttet Veterinærinstituttets fiskehelserapport: på labben Konferanse om biosikkerhet I forbindelse med Aqua Nor 2011, arrangeres en internasjonal konferanse for fagfolk som arbeider med fiskehelse og sykdom innen forvaltning, industri og forskning. Konferansen skal gi mulighet for å utveksle praktiske erfaringer mellom fagfolk innen fiske helse og sykdom med sikte på å gjennomføre økonomiske og effektive bio sikkerhetsplaner. Første del av konferansen går over to dager ( aug.) på hotell Nidelven Rica i Trondheim og vil bli avsluttet med en gjennomgang av en ny manual for biosikkerhet i fiskeoppdrett. 2nd INTERNATIONAL AQUACULTURE BIOSECURITY CONFERENCE Påmeldingsfrist 1. august på Oversikt for god beredskap Akvakulturnæringen har fortsatt betydelige tap som følge av sykdommer, både med kjente og ukjente årsakssammenhenger. Stadig dukker det opp sykdommer uten kjent årsak. Det faktum at det finnes mange fiskesykdommer uten kjent årsak, og at det årlig oppstår nye sykdomsproblemer, gir spesielle utfordringer innen sykdomsdiagnostikk, forteller Brit Hjeltnes, fagdirektør for fiskehelse og skjellhelse. Samtidig bidrar den løpende diagnostikken til å avsløre kunnskapshull og se hvor vi trenger forskning og ny kunnskap, sier hun. Det er fremdeles et uforholdsmessig høyt antall fisk som dør under produksjonsfasen. En stor del av dette tapet skyldes infeksjonssykdommer og produksjonslidelser. I sjøvannsfasen er det totale tapet anslått til å ligge på mellom 15 og 20 %. Variasjonen mellom anlegg og tall fra bl.a. Færøyene, viser at det er fullt mulig å redusere dette tallet, forteller hun. Fokus på kvaliteten av settefisken, skille mellom årsklasser, synkronisert brakklegging, minimal flytting av sjøsatt fisk og samarbeid om bekjempelsestiltak er viktige, poengterer hun. Lakselus Også i 2010 var en av de største utfordringene infeksjoner med lakselus. Problemene med nedsatt følsomhet og resistensutvikling økte, og det ble utover høsten registrert store mengder lakselus. For å kontrollere lakselusproblemet er det behov for en samordnet bekjempelsesstrategi. Dette krever et krafttak av hele oppdretts-norge for å utvikle en helsemessig mer robust næringsstruktur, sier Hjeltnes. Fagdirektør for fiskehelse ved Veterinærinstituttet, Brit Hjeltnes. Foto Mari M. Press Antall utbrudd av infeksiøs lakseanemi (ILA) gikk igjen tilbake, men det finnes fortsatt et kjerneområde for sykdommen i Nord-Norge. Infeksiøs pankreasnekrose (IPN) er ikke lenger en meldepliktig sykdom, men tapene som følge av denne sykdommen var store også i 2010 med aggressive utbrudd av sykdommen i enkelte regioner. Både for denne og de «nye» virussykdommene som hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB) og kardiomyopatisyndrom (CMS), bør det vurderes om det er mulig å utvikle en samordnet bekjempelsesstrategi, understreker hun. Mikrosporide delvis assosiert med sykdom Er det sammenheng mellom funn av mikrosporiden Desmozoon lepeophtherii i oppdrettslaks og utvikling av sykdommene PD, CMS, HSMB og Proliferativ gjellebetennelse (PGI )? Mastergradstudent Miriam Nerland Hamadi har undersøkt for sammenhenger mellom infeksjon av mikrosporidien og utvikling av nevnte sykdommer i fisken. Det har også vært spekulert i om mikrosporiden er involvert i utbrudd av det som er blitt kalt «haustsjuka» i Hamadi har undersøkt sykdomsmateriale fra 2005, 2008 og 2009 med diagnosene PD, CMS, HSMB og PGI i tillegg til 2008-sakene med haustsjuke. I mastergraden viser hun at mikrosporidien kan være assosiert med haustsjukesakene og til en viss grad, med PGI (proliferativ gjellebetennelse). Resultatene viser imidlertid ingen assosiasjon mellom mikrosporiden og diagnosene PD, HSMB, og CMS. Saksmaterialet hun har undersøkt er offisielt diagnostisert og hentet fra Veterinærinstituttet i Bergen og Harstad. Tilstedeværelsen av mikrosporidien D. lepeophtherii er påvist ved hjelp av sanntids RT-PCR. Undersøkelsen viser at infeksjon med mikrosporiden er vanlig i oppdrettslaks i Sør-Norge, men at det er svært lite av mikrosporidien i nord. Hamadi er nå ferdig med studier og er klar for eventuelle tilbud om jobb på merdkanten. Workshop Neste del av konferansen som foregår august, er en workshop. Her vil teoretisk kunnskap blir benyttet under praktiske forhold. Man ønsker å legge vekt på bio sikkerhet i hele verdikjeden, fra stamfisk via settefisk og matfisk til slakting. Undervisningen vil omfatte besøk på ulike anlegg i Frøya-Hitra-regionen. Konferansen er internasjonal, og det forventes deltakere fra alle viktige oppdrettsnasjoner. Foredragsholderne vil være internasjonale eksperter. Veterinærinstituttet har det faglige prosjektansvaret, mens Fiskeriog havbruks næringens forskningsfond (FHF) administrerer prosjektet. Veterinærinstituttet på Aqua Nor 2011 Du treffer Veterinærinstituttet og våre fagfolk i hall D på stand D-314. Velkommen innom for en fiskehelseprat! Virussykdommer For laksefisk har pankreassykdom (PD) i flere år vært et dominerende sykdomsproblem. Likevel var det generelt mindre sykdomstap. Fylkesvis fordeling av antall lokaliteter registrert med PD-utbrudd per år i årene Bakteriesykdommer Av bakterielle sykdommer ble det registrert uvanlig store tap på grunn av infeksjon med bakterien Pseudomonas fluorescens i flere settefiskanlegg, spesielt i forbindelse med vaksinering og sjøsetting. Vintersår synes å ha vært et større problem i 2010 enn i Villfisk og resevoar for sykdom Mange av de sykdommene vi i dag kjenner fra oppdrettsfisk, ble først påvist hos villfisk. Det har vært en betydelig nedgang i tallet på innsendte prøver fra marin fisk, men det generelle sykdomsbildet synes uendret, med bakterieinfeksjoner som hovedfunn. For en rekke av virussykdommene har vi funn som peker mot at også disse har sin opprinnelse og sitt reservoar i sjøen. Det kan derfor være at vi er tjent med å innføre smitteatskillende tiltak. Om dette er landbaserte anlegg eller andre innovative konstruksjoner, gjenstår å se, avslutter Hjeltnes. Veterinærinstituttets fiskehelserapport er basert på diagnostiske data fra Veterinærinstituttests laboratoreier i Harstad, Trondheim, Bergen, Sandnes og Oslo og informasjon fra fiskehelsetjenesten langs hele kysten. Les hele fiskehelserapporten på Helsesituasjonen hos laksefisk 2010 og Helsesituasjonen hos marin fisk 2010 Miriam Nerland Hamadi i sving på lab`en. Foto: Øyvind Vaagnes 22 ARGUS nr ARGUS nr

13 B-postAbonnement Returadresse: Veterinærinstituttet Postboks 750 Sentrum, 0106 Oslo Bakteriejakt langs norskekysten Til tross for omfattende vaksinering, forårsaker bakteriesykdommer fortsatt problemer for oppdrettsindustrien. Veterinærinstituttet har stor aktivitet innen overvåkning, diagnostikk og forskning på disse. Et prosjekt har kartlagt variasjon av Francisellabakterier langs norskekysten. n Tekst: Mari M. Press Foto: Duncan Colquhoun Kontaktperson: duncan.colquhoun@vetinst.no Når nye fiskearter introduseres til oppdrett dukker det alltid opp nye sykdommer. De første sykdomsproblemene er ofte relatert til bakterielle infeksjoner. Kunnskap om slike agens er en viktig del av sykdomsbekjempelsen, sier prosjektleder Duncan Colquhoun. Farlig bakterie for oppdrett Francisellose som forårsakes av bakterien Francisella noatunensis subsp. noatunensis, er en alvorlig sykdom i torskeoppdrett, og ble identifisert først i Francisellose forårsaket av forskjellige varianter av bakterien og er en trussel for flere fiskearter i andre verdensdeler. Et prosjekt på Francisella isolater fra torsk, skal bl.a.kartlegge beslektede Francisella-bakterier som kan true nyintroduserte arter i fiskeoppdrett. Det ble en lang kjøretur for Hilde Welde, Samuel Duodu og Duncan Colquhoun fra Veterinærinstituttet. Underveis tok de prøver fra vann og sediment. Turen fra Oslo gikk direkte til Kirkenes via Sverige og Finland, så deretter sørover med stopp ved Veterinærinstituttet Harstad, Trondheim og Bergen hvor ansatte ved de regionale laboratoriene bistod med prøvetaking og forsendelse til laboratoriet i Oslo for endelig analyse, forteller Colquhoun. Vi tok i snittprøver hver tredje mil. På prøvetakingsplassen ble vanntemperaturen målt, GPS registrert og vann- og sedimentprøver tatt fra fem forskjellige steder på strand eller ved sjøkanten. Resultater over forventning «Fangsten» ble prøver fra ca. 225 sjøvannslokaliteter. Det er litt tidlig å røpe resultatene i detaljer ennå, men vi står igjen med mye hittil ukjent kunnskap om både utbredelse og variasjon hos denne typen bakterie i norske farvann. Vi ser fram til en snarlig internasjonal publisering, avslutter han.