Hovmod og dets utslag av Elias Aslaksen

Transkript

1 1. Korah gjenstridighet. 4. Mos. 16. kap. Her har Gud latt oss få et eksempel til skrekk og advarsel for alle, gjennom alle etterfølgende tider og slekter. Korah og et par mann til sammen med 250 av menighetens øverste, sto frem mot Moses og Aron. Disse som gjorde opprør var alle anseede menn. Denne anseelse hadde de ikke tålt. Det var gått dem til hodet. De var blitt store i egne øyne, oppblåste, egenrådige. De kunne ikke lenger tåle at Moses og Aron hadde mere å si enn dem. De falt inn under djevelens dom. «Hvorfor opphøyer I eder over Guds forsamling?» sa de til Moses og Aron. Slik så det ut i deres øyne, fordi de hadde sluppet det onde inn i sine hjerter. Men de tok skammelig feil, og det i den grad at Gud, den rettferdige dommer, dømte dem til undergang. Og han lot denne uhyggelige dom fullbyrdes på dem. Moses og Aron hadde absolutt ikke opphøyet seg. Tvert imot var det Gud som hadde opphøyet dem, fordi de var ydmyke. Men Korah derimot, han var jo just i ferd med å opphøye seg selv. Han gjorde selv det som han med urette anklaget Moses og Aron for! Jesu ord lyder jo: «Den seg selv opphøyer, skal fornedres.» Og det ble for Korah og alle som holdt med ham, og for deres hustruer og barn bokstavelig talt en uhyggelig fornedrelse! Guds bedømmelse av saken var: «Derfor er du, og hele din hop, opprørere mot Herren», vers 11. De foraktet Moses. Men Moses selv sa: «Disse menn har foraktet Herren», vers 30. Og slik var det jo i dypeste forstand. Men de skjønte ikke dette. Og slik er det alltid med alle som har store tanker om seg selv. De blir så og si automatisk formørket i sin forstand - lyset i dem blir mørke - og de lar seg på ingen måte si, men turer videre frem til sin egen skade, eller endog til sin egen undergang. Om Korah, og alle de som holdt med ham, står det: «Og de fór levende ned i dødsriket med alle sine, og jorden skjulte dem, og de omkom og ble tatt bort fra menigheten.» Og hvor uhyre lett det onde kan smitte, det ser vi av vers 41: «Men dagen deretter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: I har slått Herrens folk i hjel!» Men hvem hadde slått dem i hjel? Deres undergang var ikke forårsaket av Moses og Aron, men deres hovmod og selvopphøyelse førte dem til undergang. 1 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

2 Vi kan også si: Det var jo Gud selv som lot jorden revne så de fór ned i dødsriket. Gud selv lot dem gå til grunne. Følgen av menighetens knurr og deres anklage mot Moses og Aron finner vi i vers 49: «Men de som døde i plagen (som Gud lot utbryte blant dem) var 14700, foruten dem som døde for Korahs skyld.» - Det lønner seg godt for enhver å legge seg dette hardt på hjertet, for de samme tilbøyeligheter finnes i hvert menneske. Og fordi disse tilbøyeligheter kan føre til undergang, gjelder det om å komme dem til livs i deres spede begynnelse. Merker man noe slikt hos en broder, da er det om å gjøre å rette seg etter formaningen i vers 26: «Vik bort fra disse ugudelige menns telter...» I Judas' brev, vers 11, står det om noen: «Ve dem!... de er blitt ødelagt ved Korahs gjenstridighet.» Dette er altså et uttrykk i den nye pakts tid for dette uhyggelige og skjebnesvangre overmot. 2. Ulydighet og gjenstridighet Gud har sørget for at vi i Skriften har rikelig med eksempler til skrekk og advarsel. Det gjelder bare å være ydmyk, og ha frykt over seg, slik at man tar advarslene fullt og helt til hjertet! I 1. Sam. 15. kap. har vi et kraftig eksempel til lærdom, skrekk og advarsel. Saul hadde fått tydelig og grei befaling av Gud. Men hva gjorde han? Han gjorde delvis hva Gud hadde sagt, og med resten gjorde han som han selv syntes og mente. Det var akkurat det Korah og hans menn også gjorde! I ens mangel på ydmykhet og ærefrykt kan man tenke at dette vel ikke kan være så farlig. Men man tar storlig og skjebnesvangert feil. Samuel sa til ham: «Gjenstridighet er trolldomssynd.» Og dette er en forferdelig synd. Den som befatter seg med trolldom, står i forbindelse med onde ånder. Og det var i den gamle pakt en dødssynd. Det ser vi av 2. Mos. 22, 18. «En trollkvinne skal du ikke la leve.» Gjenstridighet er altså noe forferdelig noe! Den må helt utryddes av våre liv. Ellers kan det ende med forferdelse. 3. «Lyd eders veiledere, og rett eder etter dem.» Hebr. 13, 17 Når man har fått den Hellige Ånd, som skal veilede oss til hele sannheten, hva skal man da med brødre som veiledere? Trenger man virkelig det? Ja, man må jo trenge dem siden den nye pakts 2 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

3 skrifter så tydelig og klart vitner om det, og siden all erfaring gjennom årene alle vegne vitner om en mangfoldighet av galskap både i lære og liv hos slike som har fått den Hellige Ånd. Og hva er forklaringen? Ganske enkelt den, at man nok ved den Hellige And har mulighetene til å finne rett frem i alle deler, men det er også muligheter for at man kan bli dåret ved syndens svik. Man kan mene at man har rett, og dog fare storlig vill. Også vår erfaring gjennom over 50 år stadfester dette sørgelige faktum på det kraftigste. En ting er det å ha den ypperligste av alle lærere (den Hellige Ånd som er læreren til rettferdighet) - noe helt annet er det hvorledes eleven har tatt imot, og hvor meget eller hvor lite man har lært, og hva man har misforstått. Just derfor har den allvise og allgode Gud satt pålitelige lærere og veiledere i de levende Guds menigheter, slike som har utvist troskap i lengre tid, og derfor har vunnet sjelenes tillit. Når Gud har funnet dem troverdige, har han satt dem til tjenesten for å vokte fårene og lammene, og holde øye med at ikke noen farer vill eller fører vill. 1. Tim. 1, 12. Ap. gj. 20, 28. Er man i ferd med å fare vill, og det finnes sanne veiledere, da er nettopp dette ord: «Lyd eders veiledere, og rett eder etter dem» vedkommendes redning. Hvis vedkommende da ikke er ydmyk, så han formår å ha mere tillit til sanne veiledere enn til sin egen forståelse, så må det nødvendigvis gå galt. Å «lyde» når man selv har samme syn og samme smak som den man skal være lydig mot, det har intet med lydighet å gjøre Når man selv finner rett frem på alle måter, så alt går godt og harmonisk, så bortfaller jo nødvendigheten av at veiledere griper inn, men ikke ellers. Og hvis nu noen på en eller annen måte er blitt dåret av Satan, tenk - hvor godt når det da finnes velprøvede, sanne veiledere som kan gripe inn til redning for flest mulig sjeler! Å «lyde» når man selv har samme syn og samme smak som den man skal være lydig mot, det har intet med lydighet å gjøre. Å lyde sine veiledere fordi de er veiledere, når man selv synes noe annet, det er lydighet. Akkurat som barn skal lyde sine foreldre fordi de er ens foreldre, og ikke fordi de også syns det samme som foreldrene. 4. «Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre...» 1. Pet. 5, 5 Dette egner seg utmerket godt til å ta knekken på hovmodet, overmotet, stoltheten, selvklokskapen, selvsikkerheten, oppblåstheten, innbilskheten og stor- heten i egne øyne. Ja, noe så virkningsfullt! Tenk - underordne seg under en annen! Gjør man dette, da kan ens innbilte storhet gå til grunne. I motsatt fall risikerer man selv å gå til grunne. 3 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

4 Når man «retter seg etter» det man selv er enig i, da har man jo derved overhodet ikke underordnet seg under noen! Dette er meget lettfattelig hvis ens hjerte er rett for Gud. Men hjertet er aldri rett for Gud hos overmodige, bare hos ydmyke. Er man ikke ydmyk, forstår man intet av det man absolutt burde forstå. Man innbiller seg da å være klok, men i alle ydmykes øyne blir man funnet å være en dåre. Er man ikke ydmyk, forstår man intet av det man absolutt burde forstå 5. Apostelen Peter formaner de eldste og skriver: «Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den...» 1. Pet. 5, 2. Skal ikke fårene og lammene la seg lede av Ånden, og adlyde den? Jo, under tilsyn og rettledning av hyrdene, alt etter som det er påkrevd. Når de tar feil av Åndens veiledning, eller er ulydig mot den, må hyrdene hjelpe dem til rette. Mottar de ikke hjelpen, men mener de forstår det bedre selv, går det galt. 6. «Ikke en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst, og falle i djevelens dom.» 1. Tim. 3, 6 Dette kan altså hende, selv om man har fått en aldri så herlig åndsdåp! Her ser vi hvor dødsens alvorlig det er, og hvor ille det kan gå når Satan får lurt noen til å få store tanker om seg selv. Det ville være lettsindig av ledende brødre å sette en nyomvendt (f.eks. p.g.a. åndsdåp eller glimrende talegaver) til å være forstander. For da ville han derved bli unødig utsatt for å bli oppblåst! Slike tanker kunne da komme: «Tenk - jeg som er nyomvendt er satt til forstander for alle disse, jeg må nok være noe til kar!» Samme vei kan det dessverre også gå om man på ingen måte er betrodd noen fremtredende tjeneste i menigheten, ganske enkelt ved at noe lykkes godt for en i ens liv, slik at man får stor frimodighet, og merker beundring av andre. Når man da ikke tåler dette, så man blir oppblåst, kan man komme inn under djevelens dom. 4 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

5 7. I Ap. gj. 5, 36 og 37 har vi 2 kraftige eksempler... til skrekk og advarsel mot selvklokskap og stormannsgalskap. For noen tid siden fremstod Teudas som sa seg å være noe (for et betegnende uttrykk!), og omkring 400 menn (brødre!) slo seg sammen med ham (du kan tro de følte seg?!) Men hvorledes gikk det? «Han ble drept, og alle de som lød ham spredtes og ble til intet» (for et betegnende uttrykk!). «Etter ham (uten å ha tatt lærdom av Teudas' skjebne!) fremsto Judas.... og forførte folket til å følge seg (hvor betegnende!), også han omkom, og alle de som lød ham, ble spredt.» Du kan tro Teudas og Judas følte seg sikre på seier og fremgang sammen med alle disse som var tåpelige nok til å følge dem! - Men glansperioden varte ikke så lenge, og endte for begges vedkommende med forferdelse! Jer. 49, 16 gikk i oppfyllelse på dem. Og annerledes kan det ikke gå med slike personer. For det går lovmessig for seg: «Forut for undergang går overmot.» Ord. 16, 18. «Forut for fall opphøyer en manns hjerte seg.» Ord. 18, 12. Det er helt likegyldig hvor sikker man kjenner seg, og hvor veltalende man er, og hvor mange det er som holder med en, og hvor frimodig eller frekk man er. Overmot fører til undergang, ubønnhørlig. Å tro seg å være noe i kraft av det man mener seg å forstå, og i kraft av sin påståelighet, det er idel stormannsgalskap. Ens verk, eller mangel på verk, viser hva man er, eller ikke er. Å innbille seg å være noe stort, uten å ha utrettet noe stort i Guds rike, det er åndelig talt avsindig. Da er man kraftig dåret av Satan. Og i denne tilstand kan en til og med skryte av mange års erfaring, tross ens erfaring på det åndelige område vesentlig har bestått i fiasko. Det kan ha bestått i flere forsøk på å utrette noe på det åndelige område uten å ha vært i stand til det, ja i å ha villet være den største og klokeste slik at man derved er kommet på kant med de andre. Hvis man da tross dette ringeakter brødre som har et velsignet livsverk bak seg, skal man ikke undre seg over om det går dårlig med slike personer. 8. Egensindighet «Den egensindige (selvrådige) følger bare sin egen lyst, mot alle kloke råd viser han tenner.» Ord. 18, 1. Slike personer nytter det ikke å tale til rette. De hører ikke på noen som helst. D.v.s. de blåser i hva det blir sagt til dem. Kun skjebnen kan muligens få tuktet dem til å høre, og vende om. 5 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

6 De representerer den fullkomne motsetning til en av visdommens herlige egenskaper, som er å la seg si. «De ydmyke har visdom.» Ord. 11, 2. Just derfor lar disse seg si. «For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem.» Ord. 1, 32. I 1. Tim. 1, 9 og 10 ser vi at de selvrådige står i klasse med diverse formastelige syndere! I Salme 49, 14 leser vi: «Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem etter og har behag i deres tale. Sela.» Ja, de går til grunne, vers 13 og 15. Eksempel: Korah, og alle som var med ham, alle som hadde behag i hans tale. 9. Selvklokskap «Men han enser ikke noen selvklok mann.» Job 37, 24. Hvorfor ikke? Fordi det er nytteløst! Den selvkloke skjønner selv allting best, synes han, og de andre skjønner intet. I beste tilfelle, syns han, har de misforstått alt sammen. I Rom. 12, 16 har vi en herlig formaning: «Hold eder gjerne til det lave, vær ikke selvkloke!» Den selvkloke må overlates til skjebnen. 10. Ærefrykt, ærbødighet Ja, hva er det for noe? Dette spørsmål er særdeles vel begrunnet i vår tid! Gid mange ville bli interessert i å få rede på det! Det er nok en ukjent dyd som bare finnes i ydmyke hjerter og sinn. Den er stort sett nesten ikke å øyne blant menneskene i dag. Det er også et fremmed begrep for de religiøse. En vesentlig del av tidsånden er en opprørsånd som allerede har rådet i mangfoldige år, og denne ånd har stort sett utryddet ærefrykten og ærbødigheten. Under disse forhold er de aller fleste nålevende mennesker vokset opp, og dette å ha små tanker om seg selv, er noe ukjent noe. 6 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

7 «I skal ha ærefrykt, enhver for sin mor og sin far...» 3. Mos. 19, 3. «... og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.» Ef. 5, 33. «og vi hadde ærefrykt for dem (foreldrene).» Hebr. 12, 9. «For de grå hår skal du reise deg, og ære den gamle...» 3. Mos. 19, 32. Den ydmyke har ingen vanskelighet med dette: Vanskeligheten er å bli ydmyk. For den ydmyke er det rimelig og vel begrunnet å ha ærefrykt for mor og far, å ha ærefrykt for sin mann, at man reiser seg for de grå hår, og ærer den gamle, selv om disse ikke er åndelige eller eldste brødre, eller forstandere, og hvor mangfoldig ganger mere hvis de også er slike betrodde personer!? For øvrig er det jo også slik for enhver som er ydmyk av hjertet, at han behøver ikke på noen måte forstå at denne ærefrykt er så rimelig og vel begrunnet. Det er ham nok hva Ordet sier, for den ydmyke har frykt for Gud, frykt for å overtrede Guds ord! Forståelsen av det, får han i tilgift. - Ære være Gud! Vi har et dagligdags uttrykk som passer godt på det motsatte av ærefrykt, ærbødighet og ydmykhet, nemlig å snakke uforskammet, svare uforskammet, oppføre seg uforskammet. Da sier man det man synes og mener, uten å ta det minste hensyn til hvem man snakker til, og sier det i en ubeskjeden tone som smaker alt annet enn godt. Og man er i den grad formørket, at man mener seg å gjøre sine saker godt, midt i sin skrikende mangel på ærbødighet. Man snakker da til mor og far og gamle o.s.v. som til likestillede eller underordnede, eller slik som det ikke engang sømmet seg å snakke til dem. 11. «Trossighet er avgudsdyrkelse.» 1. Sam. 15, 23 Hvem er da avguden? Det er en selv, eller annerledes sagt ens selvklokskap! En dyrker denne, og just dette er avgudsdyrkelse. Og dette er jo den fullkomne motsetning til å være ringe i egne øyne. Saul hadde vært ringe i sine egne øyne, og da ble han konge. Men nu var han blitt selvklok og egenrådig, og derfor ble han avsatt. Slik er altså den fullkomne Guds handlemåte. «Men de dro i overmodig tross opp...» 4. Mos. 14, 44. De brydde seg intet om advarselen! Og de ble slått sønder og sammen! Og annerledes går det ikke når overmot og tross får makten. Da hører man i det hele tatt ikke på noen, men drar i sin dumdristighet videre til sitt fall, eller til sin undergang. «Og jeg talte til eder, men I hørte ikke på meg, I var gjenstridige mot Herrens ord, og dristet eder til...» 5. Mos. 1, 43. Ja, vi kan nok med all god grunn spørre slik som det står i Job. 9, 4: «Hvem trosset ham, og kom vel fra det?» 7 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

8 Når man trosser sanne Guds menn og hyrder, som er satt til å vokte hjorden, går det ikke bedre. 12. Å ville bli et ekstranummer, eller et glansnummer Det er også et kraftig utslag av hovmod, stormannsgalskap og æresyke. Vi har også sett dette i vår tid, og det er til å ta lærdom av, og det er til å ta skrekk og advarsel av. Det finnes også slike tilbøyeligheter i et menneske. Følger man denne tilbøyelighet, da vil man gjøre noen meritter som vekker stor oppmerksomhet og beundring. Og det er alltid noen som ikke skjønner å kunne bedømme noe slikt riktig. - Man er i slike tilfeller kraftig dåret av Satan, og er da falt i fristelsen til å misbruke sin kunnskap og sin begavelse som menneske. Ordlyden i Obadias, vers 3, passer akkurat: «Ditt hjertes overmot har dåret deg.» 13. Kaldblodig overlegenhet Dette er et uhyggelig satanisk stoff som driver sin eiermann til å smile foraktelig eller medlidende av det som blir sagt av slike personer som man hadde god grunn til å høyakte. Ja, man kan til og med driste seg til å si til slike som man burde høyakte at det de sier for å hjelpe dem er noe tull. For en overlegenhet! Bemerkelsesverdig står det i den italienske Bibel «de overlegne» i stedet for «de stolte», både i 1. Pet. 5, 5 og i Jak. 4, Selvsikkerhet og selvtillit gjør at man kan høre eldre brødres alvorlige og inderlige formaninger, og la deres ord prelle av slik at man forblir helt uberørt av dem, akkurat som man kan sitte tørr og uberørt av regnet bak en vindusrute. Tenk - om man visste hva man tapte ved å ta det på den måten? Men dette er skjult for alle som er selvsikre. Uhyggelige selvtillit! 8 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

9 15. Selvhevdelse Den fremkommer ved at man gjerne vil være stor til tross for at man egentlig ikke er så stor. Det er en motsetning til å fornedre seg selv. Det har vært dårlig med å fornedre seg selv, og just derfor er man heller ikke blitt så opphøyet som man ønsket, åndelig talt. Og således blir man opptatt med å hevde seg selv og sin stilling. Når man ikke av Gud har fått nåde til å tjene sjelene slik at man har vunnet deres tillit og hengivelse, kan man fristes til å ta saken i sin egen hånd, slik at man ved selvhevdelse prøver å tiltvinge seg respekt og anseelse. Men akk og ve! hvor usmakelig det er både for Gud og mennesker! Hvis man virkelig hadde fått så meget av Gud, som man mener seg å ha fått, eller m.a.o. var så stor som man regner seg for å være, da ville det ikke ha vært aktuelt med selvhevdelse. Det ville være helt overflødig, og derved bortfalle. 9 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org