Innlegg Kirkeneskonferansen. Er utenlandske eiere en styrke eller trussel. for utvikling av mineralnæringa

Transkript

1 Innlegg Kirkeneskonferansen Er utenlandske eiere en styrke eller trussel for utvikling av mineralnæringa Bergingeniør Olav Markussen Det næringa trenger er godt eierskap. Et godt eierskap er karakterisert ved engasjement og genuin interesse, at du har hjerte i det du eier. Det kan du finne overalt, i stat og kommune, i helsevesenet, på en borerigg langt inne i en gruvegang og selvsagt i utlandet. Du trenger sånn sett ikke å eie for å ha eierskap. I fjor ble det presentert en undersøkelse som viste at gründere med små ressurser er bedre enn gründere med store ressurser. Med andre ord en god eier strekker seg fordi han har lyst, interesse og engasjement, kanskje han sågar har en drøm. Eiere uten eierskap er problem. Penger uten noe mål og mening utover raskest mulig profitt bør være direkte uønsket i bergindustrien, hvis det ikke er knyttet til og forvaltet av godt eierskap. Det gjelder for norske penger i like stor grad som utenlandske. Jeg har blitt bedt om å holde dette innlegget med basis i mine erfaringer fra forskjellig eierskap. De kommer hovedsakelig fra familieselskaper i Norge og utlandet. Strukturer som dominerer industrimineralbransjen med solid langsiktighet, men som man finner sjeldnere i mer kortsiktige prosjekter med høy risiko. Jeg er selv født inn i et slikt familieselskap, Franzefoss Bruk, basert på kalk og pukk. Jeg leverte min diplom ved NTH i bergmekanikk i -65 og tiltrådte som teknisk sjef i -67. Daglig leder ble jeg i -74. En tid med endeløs vekst. Våre anlegg i Osloområdet ble bygget ut gjennom -70 årene, i 1980 var dolomittanlegget i Ballangen bygget ut og i 1982 kjøpte vi Hylla Kalkverk og Vassfjell pukkverk i Trondheim. I -88 kjøpte vi olivinanlegget på Bryggja, og feltspat og kvartsanlegget i Lillesand. Vår konkurrent i Verdal, Reidar Svendsen solgte til Faxe Kalk i -91. Både i Verdalsbruket, hos Norcem og i Verdal Kommune ønsket man en samlet virksomhet i Tromsdalen. I allianse med Faxe Kalk, den gang eid av Ålborg Portland, nå eid av familieselskapet Groupe Lhoist, og Partek, den gang eid av finske institusjoner, nå Nordkalk, eid av familieselskapet Rettig, ble Verdalskalk dannet med Franzefoss Bruk som majoritetseier 55%, Faxe Kalk 35% og Partek 10%. Å utvikle et selskap og en forekomst, med to utenlandske partnere, som er harde konkurrenter og med noe forskjellig bakgrunn for deltagelsen, har vært en utfordring som har vært morsom, givende og en rik erfaring, også når det gjelder praktisering av eierskap. Vår strategi med anleggene Bryggja og Lillesand var å få til en sammenslåing av dem med AS Olivin og Elkem Nefelin og danne et stort norsk mineralselskap. Den ene eier, Elkem, var

2 med på ideen. Den andre eier, Staten ved Næringsdepartementet, sa at Statens tanker og strategier om olivin produseres på Åheim, snakk med dem. De var forstålig nok ikke interessert. Da de omsider kom på banen forsommeren 1992, var Elkem på konkursens rand, og det amerikanske Unimins handlekraft og kontanter satte en slutt på prosessen og Stjernøya ble amerikansk. Franzefoss sin strategi om et stort mineralselskap, basert på olivin, nefelin, feltspat og kvats, var allikevel riktig. Unimins majoritetseier det belgiske familieselskap Sibelco var enig i strategien og aksepterte oss som partner. Jeg tiltrådte som daglig leder med en amerikansk hovedaksjonær og forble styreleder i Franzefoss. I North Cape Minerals, som vi døpte selskapet, fikk vi en fin utvikling med betydelig økt lønnsomhet. Forbedringspotensialet på Stjernøya utenfor Alta var stort og ble utnyttet gjennom faglig stort engasjement fra alle. Særlig var den kompetanse vi fikk tilført fra amerikanerne av stor verdi. Etter hvert ervervet vi Forshammar Mineral i Sverige, Mandt Mineralmahlwerke i Tyskland og laget eget salgskontor i Polen. Etter 5 år sto Birger Solberg klar til å overta og jeg fikk så 10 interessante år som styreleder, hele tiden med et kompetent og ivrig engasjement fra amerikanerne. I 2009 ble virksomheten overført til morselskapet Sibelco og heter nå Sibelco Nordic. Om olivinstrategien ble produsert i Åheim sørget jeg for å ha regelmessig gange i departementets korridorer, ikke minst gjennom arbeidet i Minerallovutvalget. Vi nærmet oss sakte AS Olivin. I 2001 fikk vi kjøpt 49% og i 2003 resten. Et eksempel på at det gode og sterke eierskap ikke lå hos eieren, men hos driveren. I Franzefoss ble de nye finansielle verdier blant annet brukt til å gå inn i grusvirksomhet i Danmark og hadde på det meste 28 grusanlegg og var Danmarks nest største produsent. Vårt forhold til ledelse og medarbeidere i Danmark var svært godt. Vi tok ansatte valgte inn i styret og gjorde ellers som vi var vant til i Norge. Vi fulgte danske lover og regler lojalt uten å reflektere mer over det. Vi syntes rollen som utenlandsk eier var morsom og inspirerende og følte oss til de grader velkomne. Etter mine 5 år i NCM gikk jeg tilbake som daglig leder i Franzefoss. Dårlig utvikling i pukkeksport, asfalt og til dels betong hadde slitt på eierskapet i familien. Når først slik frustrasjonen har satt seg har slike prosesser sitt eget liv. I 2005 ble en familiegren kjøpt ut, 3 grener overtok pukk og gjenvinning i Franzefoss AS. Jeg sammen med mine tre barn og min yngste bror førte Franzefoss Bruk videre, under morselskapet Franzefoss Minerals, som et rent kalk- og mineralselskap. Et stort familieselskap var blitt til to, hver med økt fokus på sine forretningsområder. Det har gitt svært gode resultater. Franzefoss AS er ledet til strålende utvikling gjennom godt gammeldags Franzefoss-eierskap av min bror Halvard og hans to sønner. Franzefoss Minerals skulle styrke sin konkurransekraft på det norske market. Steen Kalkverk ble raskt kjøpt. Produktutvikling og forskning har gitt eksisterende og nye produkter i nye markeder. Viderebearbeidingen i Verdal er styrket med ovnselskapet NorFraKalk, et selskap

3 vi eier 50/50 med finske Nordkalk. Vår største utfordring, Tromsdalsforekomsten, ligger der med sine enorme mengder av unik kvalitet og tilsvarende potensial. Vårt datterselskap Verdalskalk er operatøren, eiet 55% norsk, 35% belgisk og 10% finsk. Utbyggingen skal skje i nært samarbeid med den største forbruker av kalkstein og den største rettighetshaver, Norcem, eid 100% av tyske Heidelberg Cement. I sannhet et internasjonalt miljø. Vi har kommet langt på disse 7 årene. Nytt semimobilt knuseverk er på plass i Tromsdalen klar for framtidens bruddkonsept, ny kommunedelsplan for å avklare premissene for en endelig utnyttelse av kalkforekomsten har vært på høring, et 100 års brudd på rundt 1 milliard tonn er under planlegging med tunnel og transportør til havna 14 km unna. Vi har passert en produksjon på 1 mill tonn per år. Med anlegget fullt utbygget sikter vi mot en årsproduksjon på 5-10 mill tonn. For egen del sier jeg som Håkon Lie, her gjelder det å holde seg i live, dette blir spennende. Hva er så mine erfaringer på norsk og utenlandsk eierskap og på norske og utenlandske eiere? Mitt forhold til eiere er ambivalent. Jeg er bergingeniør og ikke finansmann og har i hele mitt liv fått lov til å forholde meg til eierskap. De penger vi har trengt til investeringer har vi fått låne i banken. Equityselskaper og andre investorer har vi høflig takket nei til. Hva er viktig i forhold til utviklinga i bergverksnæringa her i fylket? Jeg vil knytte det til holdninger til mennesker, samfunn og holdning til naturen og mineralske ressurser som sådan, videre kompetanse, selvstendighet, samarbeid, kapital og verdiskaping og til sist, hvilken betydning har det å være norsk. Når det gjelder holdninger til mennesker og samfunn har jeg sett vel så mye omsorg, inkludering og ansvarlighet for sine medarbeidere av de utenlandske eiere jeg har møtt, som blant norske. De har nok en sterkere vi i bedriften og de utenfor, enn det vi ofte ser i Norge, men det gjelder selvsagt nordmenn i samme grad som egne landsmenn. Når det gjelder samfunnsansvar har jeg bare sett positive holdninger og ansvarlighet i handling, ofte sterkere enn hos nordmenn. I Franzefoss hadde vi Samfunnets beste valg som mantra i erkjennelsen at det viktigste for en stein og mineralbedrift var å ha samfunnets tillit, å være samfunnets beste valg. Et slikt mantra er det nok vanskeligere for en utlending å ta. Det blir en involvering utover det man føler seg berettiget til. Det forhindrer dog ikke at mange utenlandske mineralbedrifter viser i gjerning at de i høyeste grad er samfunnet beste valg. Et godt eierskap i bergindustrien betinger et sterkt og langsiktig forhold til ressurser. Det har jeg faktisk sett har vært sterkere hos kolleger i Belgia (Sibelco, Carmeous og Lhoist), Tyskland (Quatzwerke), Sveits (Omya) og USA (Unimin) enn hva jeg generelt har sett her hjemme. Mitt fokus på 100 års horisont har jeg først fra Omya og Sibelco. Her i Norge har miljøet vært langt mer kortsiktig, men det er i bedring. Åheim har på plass et + hundreårs perspektiv, det samme har nå Stjernøya og Tromsdalen. I Norge har vi generelt verdsatt mineralske ressurser lavere enn i Europa, sikkert fordi vi er så få og har så mye. Dessuten var det en periode i -80 og -90 årene politisk viktig å understreke at råvareindustri var noe sekunda virksomhet, for vi nordmenn var jo så ekstremt intelligente. Det var kunnskapsindustri som

4 skulle føre Norge videre. Men avansert råvareindustri, som bergindustrien, er også kunnskapsindustri. Det er nå engang billigere å frakte råvarer enn ferdigvarer så bearbeidingen har en tendens til å flytte nærmest mulig markedet. I dag har vi i tillegg en bisarr oppfattelse av at vi bidrar til miljøet ved å la de utslipp som følger av bearbeidingen skje utenfor landets grenser. Norsk negativt syn på bergindustrien over 30 år har sine konsekvenser. En av konsekvensene er utvikling og vedlikehold av kompetanse. Ungdom er sensible vesener som snapper opp trender og holdninger. Kombinert med stykkprising av studieplassene på NTNU, må vi bare konstatere at den norske bergtekniske kompetanse i - 50, -60, og -70 årene, relativt sett, lå langt over dagens. Men, vi er på vei opp. Vi har et lite, men fint og kompetent miljø som vi må verne om og utvikle med entusiasme. Gjennom spleiselag i industrien og statlige midler har vi vedlikeholdt en god bergingeniør og stiger opplæring. Vi må ha klart for oss at det er den bergtekniske kompetanse som er bærebjelken for bergindustrien. Uten norsk kompetanse ser jeg heller ingen grobunn for norsk eierskap. Det gode eierskap bunner i det faglige engasjement. Kompetanse og faglig ekspertise spør ellers ikke om nasjonaliteten på eierne til selskapenes aksjer, men til det miljø og den kultur utfordringene skal løses i. Det miljøet bunner igjen i det gode eierskap Selvstendighet er et begrep jeg har et sterkt forhold til. Det er viktig for en bedrift å kunne utvikle en sterk egen kultur og egenart. Bedriftenes suksess er som regel et resultat av god kultur. En god kultur er ikke avhengig av nasjonalitet, men er avhengig av hvilke verdier som får råde. Jeg har i min karriere fått innblikk i og fått delta i kulturer fra flere bergverksbedrifter av forskjellig nasjonalitet. Jeg har fått stor respekt for kulturen i Omya, Sibelco, Unimin, Lhoist og Nordkalk, kulturer jeg har sett på nært hold. Det er ingenting som sier meg at norske kulturer som sådan har en merverdi for bergindustrien. Min konklusjon er at selvstendighet er viktig, men gode kulturer er aller viktigst. Evne til samarbeid henger ofte sammen med trangen til selvstendighet. Er selvstendigheten trygg går også samarbeidet greit. Frykten for å gi fra seg kunnskap, knowhow og immaterielle verdier ellers er ofte stor hos utlendinger. Min konklusjon er også her at det ikke er stor skilnad på samarbeidsviljen og evnen hos utenlandske kontra norsk eide bedrifter. Kapital og verdiskapning er forhold som tenner den nasjonale gnist. Dog får vi erkjenne at den private som den statlige storkapital ikke har interessert seg for bergindustri de siste 30 årene. Selv Orkla som kom fra et av de stolteste bergverk vi har hatt, viste bergindustrien ryggen. Staten selv solgte de siste rester av statlig bergindustri på fastlandet da vi kjøpte AS olivin i Det norske eierskapet i bergindustrien har blitt bibeholdt av små og mellomstore familiebedrifter, først og fremst innen kalk, pukk og naturstein. I dag ønsker utenlandske aktører å få anledning til å lete, finne og utvinne mineralske forekomster. Finmark er et område med stort potensial. Vi vet at det er eiere der ute, men vi kjenner ikke eierskapet. Jeg vil si til dere som sitter i kommunestyrer og sameting og som skal beslutte

5 om de skal slippe til eller ei: Dere må lære eierskapet å kjenne, se deres historie, forstå deres kultur og se om dere kan akseptere deres verdier og få et klart bilde av hvilke verdier en eventuell utbygging og drift tilfører vår kommune, vårt område. Kan dere det bør dere slippe dem til. Gjør dere ikke det bør dere ikke slippe dem til i vår natur. Om naturinngrepet i seg selv er akseptabelt må få sin faglige utredning og vurdering. Her gjelder det å skjære igjennom virvaret av subjektive meninger. Er det ikke faglig akseptabelt er det nei. Det er ingen menneskerett å få grave i bakken. Utenlandske eiere fører verdiene ut av landet, er et argument for det gode ved norske eiere. Dog er det nå en gang slik at forekomstene og virksomheten knyttet til dem kan de ikke ta med seg. Verdiskapning fra innsatsvarer, lønninger, skatter og avgifter forblir i landet. Det eneste de kan ta ut er utbytte. For en nasjon med verdens største utenlandske investeringsfond er det kanskje ikke et vektig argument. For oss som er hekta på stein, mineraler og malmer er det de faglige utfordringer, det å forvalte våre geologiske ressurser på en god og forsvarlig måte, å være med på å dekke det behovet vår sivilisasjon har for produktene fra disse ressurser, det er det som er det viktigste. Det er den enkeltes eierskap til det du får ut, i form av faglige utfordringer, tilfredsstillelse av personlige ambisjoner og selvrealisering, gode arbeidsforhold og selvsagt lønn, som er viktig. Om det er norsk eid eller eid av utlendinger kan sånn sett være det samme. Allikevel er jeg lei meg for at vi i sin tid ikke fikk til prosjektet om et stort norsk mineralselskap. Det dreier seg om hvor du har tilhørighet. En utlending vil forholde seg til norske lover og regler like godt, om ikke bedre enn en nordmann, men han vil ikke føle seg berettiget til å engasjere seg i å endre eller forbedre dem. Rammebetingelser, lover og regler, er politikk og enhver utlending er klar på at norsk politikk er for nordmenn. Hans holdning til norske lover og regler er fatalistisk. De skal overholdes og ferdig med det. Å endre dem eller forbedre dem er for nordmenn. Derfor er norsk eierskap viktig. Uten norsk eierskap mangler norsk bergindustri den legitime kraft og energi som skal til for at bergindustrien selv skal kjempe fram gode og riktige rammebetingelser for utnyttelse av våre geologiske ressurser. Uten norsk eierskap blir det politiske engasjement overlatt til krefter med et distansert forhold til bergindustrien. Derfor er det mitt håp at den medvind vi kan glede oss over i dag vil medføre at norsk storkapital, hvor enn den måtte sitte, statlig eller privat, igjen ser bergindustrien som et prioritert satsingsområde. Vi venter på en strategi for norsk mineralindustri, den ble lovet i fjor vår, men er blitt forsinket gjentatte ganger. Den er laget av Næringsdepartementet. I hvor stor grad det faktum at staten har solgt seg ut av all bergindustri, har hatt betydning for utarbeidelsen av strategien, gjenstår å se. Direktoratet for mineralforvaltning har dog utviklet et sterkt eierskap til norsk bergindustri, som jeg håper blir godt videreført av den nye ledelse i henhold til en strategi for god og klok forvaltning av våre ressurser.

6 For utviklinga av bergverksnæringa i Finnmark er det aller viktigst at befolkningen får et eierskap til næringa. At det finnes en interesse hos den enkelte og særlig hos ungdommen for geologi og den teknologi som ligger i utvinningen. Det er fellesskapets ressurser som skal utnyttes til beste for fellesskapet i Finnmark og til beste for det globale fellesskap. Verden trenger mineralske ressurser for å løfte den globale velferd. Den enkelte borger spør, hva får jeg: 1. Muligheter til opplæring og utdanning. 2. Interessante arbeidsoppgaver og utfordringer og et meningsfylt arbeid. 3. God inntekt hva får Finnmark: 1. Arbeidsplasser med mye ringvirkninger og skatteinntektene av det. 2. Bergleie til grunneier, privat eller Finnmarkseiendommen. Jeg, og mange med meg i bergindustrien, skulle gjerne sett at en del av de skatter som blir pålagt industrien ble igjen i kommunen, og er lei for at staten tar alt for å fordele etterpå. Det er en ikke fornybar ressurs som tas ut av kommunen og aksepten i lokalbefolkningen ville vært større hvis konkrete pengeverdier fra virksomheten ble igjen. Jeg er norsk eier, jeg er berettiget til å ha meninger og kjempe for bedre rammebetingelser i bergindustrien og jeg gjør det med et engasjement som bunner i stor kjærlighet til næringa. En utlending tar rammebetingelsene som de er. Han er ingen trussel. Med sin store kompetanse er han en berikelse og styrke for bergverksnæringa. Bergverksnæringa utnytter naturen. Naturen skal brukes, ikke misbrukes. Det er vi alle som gjennom godt eierskap til bergverksnæringa, gjennom kompetanse og engasjement, skal sette rammene for virksomheten slik at den skjer i balanse med den naturen vi er så glade i. Da må vi ta i bruk de ressurser som er nødvendig, i form av kapital og kompetanse, uavhengig om den er norsk eller utenlandsk. Takk for oppmerksomheten.