Vegetasjonskart for Norge basert på satellittdata

Transkript

1 Vegetasjonskart for Norge basert på satellittdata Delprosjekt 1: Klasseinndeling og beskrivelse av utskilte vegetasjonstyper Forfattere Bernt Johansen, Per Arild Aarrestad, Dag Inge Øien NORUT NINA - NTNU 2009 Side 1 av 34

2 Tittel Vegetasjonskart for Norge basert på satellitt data. Delprosjekt 1: Klasseinndeling og beskrivelse av utskilte vegetasjonstyper Forfatter(e) Bernt E. Johansen Per Arild Aarrestad Dag Inge Øien Prosjektnavn:/P.nr. Satellittbasert vegetasjonskart for Norge (P.nr.387) Oppdragsgiver Direktoratet for Naturforvaltning ISSN ISBN Publikasjonsnr 3/2009 Publikasjonstype Rapport Oppdragsgivers Ref Ellen Arneberg Tilgjengelighet Åpen Dato Versjonsnr 1.0 Antall sider 34 Emneord Vegetasjonskartlegging, klasseinndeling, fjernmåling, Landsat Distribusjon: Direktoratet for Naturforvaltning, Norsk Romsenter Rapportsensor Dag Inge Øien Faglig ansvarlig Bernt Johansen Resymé Denne rapporten utgjør et av flere element i arbeidet med å ferdigstille et sømløst, konsistent og heldekkende vegetasjonskart for Norge. Kartet er basert på satellittdata. Det er her gjort en gjennomgang av utskilte klasser i første utgaven av kartet. Disse har vært gjenstand for en bredere analyse med hensyn på innhold og variasjon på landsbasis. Deler av arbeidet har vært rettet inn mot å bestemme et passende klasseantall for det nasjonale kartet som i sum gir et bilde av vegetasjonen i Norge. Som et resultat av dette arbeidet er vegetasjonskartet inndelt i 25 klasser, fordelt på hovedgruppene i skog, myr, fjell og åpen fastmark i låglandet, samt en samlegruppe for andre arealtyper (vann, dyrka mark, by/tettsted, skyggeområder/rest areal). Skog er videre inndelt i 8 klasser, myr i 3, mens fjell og åpen fastmark omfatter 10 enheter. Det er gitt fyldige beskrivelser av hver klasse med hensyn på karakteristikk og vegetasjonssammensetning. Hver av klassene er videre angitt med referanser til Vegetasjonstyper i Norge (Fremstad 1997). Arbeidet har vært finansiert av DN og Norsk Romsenter. Side 2 av 34

3 Klasseinndeling og beskrivelse av utskilte vegetasjonstyper INNHOLD 1. Innledning Mål for delprosjekt 1 Klasseinndeling Metode og organisering Resultat... 5 Klasseinndeling... 6 Kartet... 7 Klassebeskrivelser... 8 Skogvegetasjon (1-8) Barskog tett tresjikt Barskog og blandingsskog åpent tresjikt Lavrik furuskog Lågurtskog og edellauvskog Høgstaude- og storbregnelauvskog Blåbær og småbregnebjørkeskog Kreklingbjørkeskog Lavrik bjørkeskog Tuemyr og lågvokst fastmattemyr Høgvokst mattemyr (Høgstarrmyr) Blautmyr og åpen sumpvegetasjon Fjellvegetasjon og åpen fastmark i låglandet (12-21) Eksponerte rabber/blokkmark/berg i dagen Gras- og frytlerabb Lyngrik rabb Lavhei Lyng- og grasrik leside Lynghei og frisk rishei (fjell og lavland) Gras- og urteenger (fjell og lavland) Musøre- og grassnøleier Ekstremsnøleier Bre, snødekt mark (inkludert svært seine snøleiesamfunn) Andre arealtyper (22-25) Vann Dyrka mark By, tettsted Uklassifisert Kortversjon av klassebeskrivelser Engelske navn: Referanser Side 3 av 34

4 1. Innledning Prosjektet Satellittbasert vegetasjonskart for Norge startet i juni Utgangspunktet for prosjektet var DNs arbeid med en evaluering av areal vernet etter naturvernloven i Norge. Et sentralt tema i dette arbeidet er å undersøke hva som er vernet av norsk natur og sammenligne dette med det som ikke er vernet, for å finne om vernet er representativt. Det finnes per i dag detaljerte datasett over naturtilstanden for enkeltområder, herunder mange verneområder, men det mangler et nasjonalt datasett for der naturvariasjonen i Norge er hovedtema. Den eneste heldekkende datasett med økologisk informasjon om naturtilstanden i Norge var, ved prosjektets oppstart, kartene over vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner for Norge samt kombinasjonen av disse to som kalles vegetasjonsgeografiske regioner (Moen 1998.). Disse kartene er grove og basert på en modell som tar utgangspunkt i klimavariasjoner knyttet til gradientene fra lavland til fjell, fra sør til nord, og fra kyst til innland. Manglende data for en evaluering av vernet var bakgrunnen for at DN, i samarbeid med Norsk Romsenter, gikk inn for å støtte Norut IT i arbeidet med å ferdigstille et nasjonalt vegetasjonskart basert på Landsat TM/ETM+ data. Metodikk kombinerer satellittdata med tradisjonell kartinformasjon. Prosjektet ble organisert med en referansegruppe og en styringsgruppe. Et utkast til Satellittbasert vegetasjonskart for Norge ble levert av Norut IT november Utkastet ble presentert for prosjektets referansegruppe 26. november Referansegruppa påpekte at kartet vil styrkes betraktelig ved en grundigere forklaring av metodikken, en faglig gjennomgang av klassene med bred deltagelse fra relevante fagmiljøer, samt en test av kartets presisjon gjennom sammenligning med andre og uavhengige datasett. DN søkte i november 2007 Norsk Romsenter om ytterligere finansiering av et oppfølgingsprosjekt. Prosjektet organiseres i to delprosjekter. Det ene delprosjektet omfatter en gjennomgang av klassene (delprosjekt 1), mens det andre delprosjektet vil være en validering/evaluering av klassenes nøyaktighet (delprosjekt 2). Denne rapporten gjelder delprosjekt Mål for delprosjekt 1 Klasseinndeling Målet med prosjektet har vært å gjennomgå og kvalitetssikre klasseinndelingen i utkastet til Satellittbasert vegetasjonskart for Norge som ble lagt frem i november Konkret innebar dette å komme frem til et sett med klasser som gir en god beskrivelse av norsk natur på et overordnet nivå, tolket ut fra satellittbilder. Det er spesielt lagt vekt på å justere klassene til riktig nøyaktighetsnivå tilpasset nasjonal og regional presentasjon. Prosjektet har også hatt som mål å produsere faglig gode beskrivelser av klassene inkludert variasjon på landsbasis. Klasseinndelingen skal være utgangpunktet for den etterfølgende valideringen av kartet. Side 4 av 34

5 3. Metode og organisering Arbeidsgruppen har bestått av Dag-Inge Øien (NTNU Vitenskapsmuseet), Per Arild Aarrestad (NINA), Bernt Johansen (Norut) og Ellen Arneberg (DN). Gruppen har hatt tre møter i perioden (8. april, 10. juni og 19. september 2008). Mellom møtene har deltagerne arbeidet hver for seg med forskjellige temaer. Dokumenter har vært distribuert og diskutert via e-post og telefon. Hovedtema for møtene har vært å Finne et tilfredsstillende og faglig forsvarlig klasseantall Diskutere innhold og distribusjon av klassene Vurdere klasseinndelingen på kart ved hjelp av erfaring fra kjente områder, sammenligne med andre vegetasjonskart og noe inspeksjon i felt i forbindelse med andre prosjekter. 4. Resultat Prosjektgruppa har i prosjektperioden produsert en omforent klasseinndeling av Satellittbasert vegetasjonskart for Norge med beskrivelser av klassene inklusive deres variasjon (nord-sør, øst-vest) på landsbasis, samt en kortversjon av klassebeskrivelsen til bruk på kartpresentasjonen. Datasettet er justert i henhold til den omforente klasseinndelingen. Beskrivelsene av innholdet i klassifiseringsenhetene baserer seg bl.a. på informasjon fra sammenlignbare vegetasjonstyper beskrevet av, Påhlsson (1998) og Fremstad og Moen (2001). Referanser til vegetasjonstypene i er gitt under hver enhet. Det er imidlertid noe usikkert hvilke vegetasjonstyper som faller inn under de ulike klassifikasjonsenhetene. Flere av de samme vegetasjonstypene vil også forekomme i ulike enheter, da Fremstads klassifisering i hovedsak er basert på plantesosiologisk metodikk der sammensetningen av arter i felt- og bunnskikt i mange tilfeller er bestemmende for enhetens endelige klassetilhørighet. Klassifikasjon av satellittdata er i hovedsak basert på refleksjon fra vegetasjonsdekket i den synlige, nær infrarøde og midlere infrarøde delen av spekteret. Forskjeller i refleksjonsmønsteret er derfor bestemmende for om en vegetasjonstype lar skille fra en annen eller ikke. Informasjon om frodighet (klorofyllmengde) ved ulike vegetasjonstyper kommer tydelig til uttrykk i den nær infrarøde delen av spekteret. I midlere infrarødt reflekteres grader av fuktighet ved vegetasjonsdekket, mens grader av åpenhet kommer til uttrykk i den synlige delen av spekteret. Ut fra dette er den økologiske statusen for en vegetasjonstype viktig ved tolkning av satellittbilder. Videre er overflatestruktur, fysiognomi og forekomst i terrenget viktige faktorer som må tas med i tolkningsarbeidet. Side 5 av 34

6 Klasseinndeling Skogvegetasjon 1 Barskog - tett tresjikt 2 Barskog og blandingsskog - åpent tresjikt 3 Lavrik furuskog 4 Lågurtskog og edellauvskog 5 Høgstaude- og storbregnelauvskog 6 Blåbær- og småbregnebjørkeskog 7 Kreklingbjørkeskog 8 Lavrik bjørkeskog Myr- og åpen sumpvegetasjon 9 Tuemyr og lågvokst fastmattemyr 10 Høgvokst mattemyr (Høgstarrmyr) 11 Blautmyr og åpen sumpvegetasjon Fjellvegetasjon og åpen fastmark i låglandet 12 Eksponerte rabber, blokkmark, berg i dagen (lågland og fjell) 13 Gras- og frytlerabb 14 Lyngrik rabb 15 Lavhei 16 Lyngrik leside 17 Lynghei og frisk rishei (lågland og fjell) 18 Urterik eng (lågland og fjell) 19 Gras- og musøresnøleie 20 Ekstremsnøleier 21 Bre, snødekt mark Annet 22 Vann 23 Dyrka mark 24 By, tettsted 25 Uklassifisert/skygge Side 6 av 34

7 Kartet Fig.1. Satellittbasert vegetasjonskart Norge, inndelt i 25 vegetasjonsklasser[paa1]. Side 7 av 34

8 Klassebeskrivelser Skogvegetasjon (1-8) Gruppen skogvegetasjon omfatter tresatt fast- og sumpmark med et glissent til tett tresjikt og finnes i hele landet bortsett fra i fjellstrøk og de aller nordligste deler av Troms og Finnmark. Enheten består både av naturskog framkommet under naturlig foryngelse av stedegent genmateriale der menneskelig påvirkning ikke har påvirket økologiske prosesser i vesentlig grad (Rolstad et al. 2002), samt skjøttede skoger påvirket av hogst og plantefelter. Hovedinndelingen går mellom barskog og lauvskog, der blandingsskog med bartrær og lauvtrær er lagt inn under barskog. Barskogen er igjen inndelt i enheter basert på tetthet av tresjiktet, og kartleggingsenhetene viser samtidig en frodighets-/produktivitetsgradient basert på fuktighetstilgang i jordsmonnet: 1) Barskog tett tresjikt, 2) Barskog og blandingsskog åpent tresjikt, 3) Lavrik furuskog. De to første klassene har en svært stor økologisk spennvidde. Det har ikke vært mulig å skille mellom furuskoger og granskoger, bortsett fra enheten 3) Lavrik furuskog. Lauvskogen er inndelt i enheter etter variasjon i klima og frodighet, særlig i felt- og busksjiktet. Skogstyper med mer kravfulle treslag er samlet under enheten 4) Lågurtskog og edellauvskog. Her har det ikke vært mulig å skille ut edellauvskoger fra mindre varmekjære og næringsrike lågurtskoger. De frodige og noe kjøligere lauvskogene med storbregner og høgstauder er skilt ut i enheten 5) Høgstaude- og storbregnelauvskog. Her vil trolig også de fuktigste edellauvskogene, som gråor-askeskoger, inngå. Lauvskoger dominert av bjørk er skilt ut som egne enheter: 6) Blåbær- og småbregnebjørkeskog, 7) Kreklingbjørkeskog og 8) Lavrik bjørkeskog. Flere av enhetene har en stor økologisk spennvidde med stor variasjon i artssammensetning. Klassifikasjon av skog ved bruk av Landsat data skjer i hovedsak langs tre akser. I NIR delen av spekteret inndeles ulike skogstyper langs en frodighetsakse. I MIR området kommer graden av fuktighet til uttrykk, mens de synlige kanalene skiller mellom skogstyper med tett og mer åpent tresjikt. Skillet mellom barskog og lauvskog kommer godt fram i hele det infrarøde området. I dette området absorberer barskogene langt mer av strålingen, sammenlignet med lauvskog. Dette bidrar til at eksempelvis tette barskoger kan opptre med svært lave reflektansverdier både i NIR og MIR-delen av spekteret. I enkelte tilfeller kan dette bidra til disse skogene grupperes sammen med våte myrområder og skygge ved automatisk klassifikasjon. MIR-delen av spekteret er videre viktig for å skille skogsområder fra areal uten tredekke. Skog som naturtype lagrer mye vann i bladverket. Det generelle bildet for refleksjon/absorbsjon i MIR-delen av spekteret er at fuktige/våte vegetasjonstyper utviser sterk absorpsjon, mens tørre areal i stor grad reflekterer også i denne delen av spekteret. Åpne vegetasjonsflater utsettes for raskere uttørking enn skogkledde flater. Spesielt på solvarme dager er fordampningen fra åpne vegetasjonstyper langt høyere enn for skog. 1 Barskog tett tresjikt Kartleggingsenheten er karakterisert av et sluttet tresjikt av furu Pinus sylvestris eller gran Picea abies eller blandingsskog av furu og gran og omfatter høgproduktiv skogvegetasjon, både naturlige skoger med lang kontinuitet og tette plantefelter av bartrær. Enheten inneholder Side 8 av 34

9 vegetasjon med en bred økologisk spennvidde, fra lyng- og bærlyngdominerte typer på næringsfattig og frisk mark til storbregne- og høgstaudevegetasjon på rikere jordsmonn og fuktig til våt mark. Storparten av arealet utgjøres imidlertid av fattige til middels næringsrike vegetasjonstyper. Granskogene er oftest mer utbredt på fuktigere areal enn furuskogene. Disse barskogene har sin hovedutbredelse på Østlandet og i Trøndelag, der også tette utforminger av boreal regnskog (kystgranskog) inngår. På Vestlandet inngår tette bestand av kystfuruskog og tette granplantefelt. På relativ tørr og næringsfattig morenejord eller sandjord med jernhumuspodsol vil klassen hovedsakelig domineres av furu Pinus sylvestris med bærlyngarter som krekling Empetrum nigrum coll., tyttebær Vaccinium vitis-idaea og blåbær V. myrtillus i feltsjiktet. Karakteristiske moser er sigdmoser Dicranum spp., etasjemose Hylocomium splendens og furumose Pleurozium schreberi (A2 Bærlyngskog, Fremstad 1997). På noe fuktigere næringsfattig mark med jernhumuspodsol eller humuspodsol finnes furuskog, gjerne iblandet gran, med et feltsjikt dominert av røsslyng Calluna vulgaris, blokkebær Vaccinium uliginosum og krekling. I tillegg til de vanligste store skogsmosene inneholder bunnsjiktet også flere levermoser som skjeggmoser Barbilophozia spp. Torvmoser som furutorvmose Sphagnum capillifolium og lyngtorvmose S. quinquefarium er vanlig i fuktige partier (A3 Røsslyng-blokkebærfuruskog, Fremstad 1997). På svakt mer næringsrik og mer veldrenert jord med jernpodsol, finnes gran- og furuskoger med dominans av blåbær og mer innslag av gras og urter som smyle Avenella flexuosa, maiblom Maianthemum bifolium, marimjeller Melampyrum spp., gullris Solidago virgaurea og skogstjerne Trientalis europaea. Innslag av gras og urter øker her med omfang av kulturpåvirkning (A4 Blåbærskog, Fremstad 1997). Trolig er dette den mest vanligste vegetasjonstypen i denne klassen. På litt mer næringsrik mark med podsollignende jordsmonn uten klare sjiktninger, gjerne i baklier og lier påvirket av sigevann, finnes tette bestander av gran eller furu med et feltsjikt dominert av småbregner som fugletelg Gymnocarpium dryopteris og hengeving Phegopteris connectilis, men også med innslag av større bregner som sauetelg Dryopteris expansa og skogburkne Athyrium filix-femina. De typiske skogsmosene som sigdmoser, etasjemose og furumose er mindre fremtredene, mens mer næringskrevende og til dels fuktighetskrevende moser som lundmoser Brachythecium spp., skyggehusmose Hylocomiastrum umbratum og fagermoser Mnium spp. er mer vanlige (A5 Småbregneskog, Fremstad 1997). I godt sigevannspåvirkede områder på frisk til våt, fattig eller middels næringsrik jord, ofte med brunjordslignede jordsmonn, finnes velutviklede, høgproduktive granskoger dominert av storbregner som skogburkne og sauetelg samt småbregner. Feltsjiktet er artsrikt med mange graminider som bl.a. engkvein Agrostis capillaris, smyle Avenella flexuosa, sølvbunke Deschampsia cespitosa, myskegras Milium effusum, hårfrytle Luzula pilosa og storfrytle Luzula sylvatica (i humide områder), og innslag av høgstauder som mjødurt Filipendula ulmaria, skogstorkenebb Geranium sylvaticum, enghumleblom Geum rivale, engsyre Rumex acetosa, skogstjerneblom Stellaria nemorum, gullris og vendelrot Valeriana sambucifolia. Bunnsjiktet er også artsrikt med bl.a. lundmoser, blanksigd Dicranum majus, skyggehusmose, etasjemose, prakthinnemose Plagiochila asplenoides, kystjamnemose Plagiothecium undulatum, rosettmose Rhodobruym roseum og kransmoser Rhytidiadelphus spp. (C1 Storbregneskog, Fremstad 1997). Side 9 av 34

10 Frodige granskoger på mer næringsrik mark, gjerne opp mot fjellet, men ofte i gunstig eksposisjon kan være dominert av høgstauder som tyrihjelm Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale, turt Cicerbita alpina, geitrams Epilobium angustifolium, engsoleie Ranunculus acris, hvitsoleie Ranunculus platanifolius og sumphaukeskjegg Crepis palludosa. Basekrevende arter som svartstarr Carex atrata, svarttopp Bartsia alpina, grønnkurle Coeloglossum viride, skogmarihånd Dactylorhiza fuchsii, firblad Paris quadrifolia, fjelltistel Saussurea alpina og fjellføstjerne Thalictrum alpinum er vanlige i denne utformingen (C2 Høystaudegranskog, Fremstad 1997). Plantefelter av bartrær som gran Picea abies, sitkagran P. sitchaensis, busk-/bergfuru Pinus mugo og vrifuru P. contorta vil fanges opp av denne klassen. Bakkevegetasjonen er svært avhengig av vegetasjon før planting, hvor tett trærne er plantet og alder på plantefeltet. I de tetteste granplantefeltene kan undervegetasjonen være totalt fraværende og bakken er kun dekt av et tykt strølag. Ved noe mer lystilgang inngår arter som smyle, gaukesyre Oxalis acetosella, enkelte bregner og et sparsomt mosedekke av sigdmoser, kysttornemose Mnium hornum, bjørnemoser Polytrichum spp. og kystjamnemose. Gamle plantefelter kan også ha innslag av arter fra opprinnelig vegetasjon (I7 Plantefelt, Fremstad 1997). A2 Bærlyngskog A3 Røsslyng-blokkebærfuruskog A4 Blåbærskog A5 Småbregneskog (A5a Småbregne-lavland-utforming, A5b Bregne-skrubbær-utforming) C1 Storbregneskog (C1a Storbregne-gran utforming) C2 Høystaudebjørkeskog og høystaudegranskog (C2b Høgstaude-gran-utforming) I7 Plantefelt 2 Barskog og blandingsskog åpent tresjikt Klassen omfatter barskog av furu Pinus sylvestris eller gran Picea abies med et åpent tresjikt, relativt god lystilgang til bakken med mer eller mindre innslag av lauvtre. Den har en stor økologisk spennvidde og inneholder naturlige barskoger i låglandet på fattig, grunnlendt mark og mer varmekjære blandingsskoger av bar- og lauvtre på veldrenert og rikere mark. Det åpne tresiktet kan også være et resultat av hogst eller brann med påfølgende gjengroing. I høyereliggende områder utgjøres klassen av fattigere blandingsskoger av furu og bjørk. Enheten har en hovedutbredelse på Østlandet og i Trøndelag. På Vestlandet inngår det meste av kystfuruskogen og i Nord-Norge utgjør enheten størst areal i flere av de brede dalførene fra Saltdalen til Pasvik. Klassen omfatter lysåpne utforminger av de fattige til middels rike vegetasjonstypene nevnt under 1) Barskog tett tresjikt, ofte som et resultat av skogsdrift. I tillegg kommer fattige utforminger på grunnlendt mark på koller og knauser med mye åpent berg, ofte på næringsfattige og harde bergarter med et tynt råhumusdekke. Tresjiktet varierer her fra blandingsskog av gran og furu med innslag av bjørk Betula pubescens coll., osp Populus tremula og rogn Sorbus aucuparia til rene furuskoger, særlig i humide strøk. Skogen er preget Side 10 av 34

11 av dårlig foryngelse av treslagene og feltsjiktet domineres av lyngarter, spesielt røsslyng Calluna vulgaris og krekling Empetrum nigrum coll.. Bunnsjiktet er karakterisert av tørketålende sigdmoser som kjempesigd Dicranum drummondii, bergsigd D. fuscescens, krussigd D. polysetum og rabbesigd D. spurium, samt einerbjørnemose Polytrichum juniperinum og stedvis heigråmose Racomitrium lanuginosum. Lav, særlig reinlavarter Cladonia spp., kan ha høy dekning (A6 Knausskog, Fremstad 1997). Klassen omfatter også grasdominerte åpne furuskoger på næringsfattig mark med varierende beitetrykk og dominans av gras som finnskjegg Nardus stricta, smyle Avenella flexuosa og blåtopp Molinia caerulea, samt tresatt fattigmyr med et glissent tresjikt av furu Pinus sylvestris, gran Picea abies og dunbjørk Betula pubescens ssp. pubscens eller fjellbjørk Betula pubescens ssp. tortuosa i høyereliggende områder (A7 Grasdominert fattigskog, Fremstad 1997). Åpne, produktive og ofte artsrike barskoger av gran og furu med innslag av dunbjørk, hengebjørk Betula pendula, osp Populus tremula og edellauvtrær, finnes på veldrenert, middels næringsrik mark, ofte med brunjordslignende jordsmonn og med flere innslag av varmekrevende busker og lave urter som trollhegg Frangula alnus, vivendel Lonicera periclymenum, korsved Viburnum opulus, hvitveis Anemone nemorosa (våraspektet), markjordbær Fragaria vesca, tveskjeggveronika Veronica chamaedrys, legeveronika V. officinalis, og skogfiol Viola riviniana (B1 Lavurtskog, Fremstad 1997). På kalkrike bergarter og skjellsand med noe varierende fuktighet vil tresjiktet også kunne inneholde hassel Corylus avellana, sommereik Quercus robur, asalarter Sorbus spp., og feltsjiktet er ofte karakterisert av mange varmekrevende og basekrevende arter som bl.a. marisko Cypripedium calceolus, blåveis Hepatica nobilis og kung Origanum vulgare og flere orkideer som rød skogfrue Cephalanthera rubra og rødflangre Epipactis atrorubens (B2 Kalklavurtskog, Fremstad 1997). Arealmessig utgjør disse lokalitetene svært små areal, men de inneholder til dels mange sjeldne og rødlistede planter (Kålås et al. 2006). Sumpskoger av gran med innslag av gråor Alnus incana og svartor A. glutinosa kan også dekke forsenkninger i skogterreng med stagnerende fuktighet i jordsmonnet, langs elve-, bekke- og myrkanter med varierende rikhet, men utgjør små areal (E1 Fattig sumpskog, E2 Rik Sumpskog, Fremstad 1997). I lavereliggende områder er treslagsblandingen ofte et resultat av hogst eller brann med påfølgende gjengroing av de åpne flatene. Bakkevegetasjonen er preget av den opprinnelige floraen, men har ofte et større innslag av lyskrevende og nitrogenkrevende arter ved at næring frigjøres fra gjenliggende kvister og aske. Flere gress, bregna einstape Pteridium aquilinum og urtene geitrams Chamerion angustifolium og bringebær Rubus idaeus er vanlige i slike skoger (I6 Hogstfelt og brannfelt-vegetasjon, Fremstad 1997). Åpne skoger av: A2 Bærlyngskog A3 Røsslyng-blokkebærfuruskog A4 Blåbærskog A5 Småbregneskog (A5a Småbregne-lavland-utforming, A5b Bregne-skrubbær-utforming) A6 Knausskog - grunnlendeskog A7 Grasdominert fattigskog Side 11 av 34

12 B1 Lavurtskog B2 Kalklavurtskog, B2a Xerofil furu-utforming (tørr kalkfuruskog), B2b Mesofil furuutforming (frisk kalkfuruskog) E1 Fattig sumpskog E4 Rik sumpskog K1 Skog-/krattbevokst fattigmyr Suksesjonsstadier av I6 hogstfelt og brannfelt-vegetasjon 3 Lavrik furuskog Klassen består av skrinn og åpen barskog dominert av furu Pinus sylvestris med innslag av bjørk Betula pubescens coll. Skogtypen er svært tørr og knyttet til næringsfattige og veldrenerte avsetninger som morene og glacifluviale avsetninger. Jordsmonnet består av næringsfattig jernpodsol med tynt råhumussjikt over tydelige utviklede bleikjordsjikt og utfellingssjikt. Vegetasjonstypen er mest knyttet til indre/nordre deler av Østlandet, sørlige deler av indre Trøndelag og Pasvik i Finnmark. Feltsjiktsvegetasjonen er sparsomt utviklet og karakterisert av lyngvekster som krekling Empetrum nigrum coll., tyttebær Vaccinium vitis-idaea, blåbær V. myrtillus og røsslyng Calluna vulgaris med innslag av tørketålende gress som smyle Avenella flexuosa og sauesvingel Festuca ovina. I Pasvik også finnmarkspors Rhododendron tomentosum, finnmarksvier Salix bebbiana og finnmarksrørkvein Calamagrostis lapponica. Bunnsjiktet er velutviklet med nøysomme, tørketålende moser som kjempesigd Dicranum drummondii, bergsigd D. fuscescens, krussigd D. polysetum, ribbesigd D. scoparium og rabbesigd D. spurium, samt einerbjørnemose Polytrichum juniperinum, rabbebjørnemose P. piliferum og frynsemose Ptilidium ciliare. Reinlavarter Cladonia spp. kan dominere over store områder. Særlig kvitkrull Cladonis stellaris kan danne tette lavmatter, men lys reinlav C. arbuscula og grå reinlav C. rangiferina samt flere begerlav er også vanlige. Typen viser glidende overganger mot klasse 8 Lavrik bjørkeskog. A1 Lavskog, A1a Lav-furu-utforming 4 Lågurtskog og edellauvskog Klassen inneholder artsrike, varmekjære lauvskoger på tørr til middels fuktig, middels næringsrik til svært næringsrik og veldrenert mark av morenemateriale, rasmarker eller forvitringsjord. Jordsmonnet varierer fra podsolisert brunjord til baserike brunjordstyper med høyt kalkinnhold. Skogene opptrer hovedsakelig på klimatisk gunstige lokaliteter og er karakterisert av flere varmekjære arter. Klassen har en stor geografisk utbredelse (finnes nord til Alta) med lite næringskrevende og varmekrevende treslag i nord til svært næringskrevende og varmekrevende edellauvtrær (edellauvskog) i sør. Side 12 av 34

13 På de mindre næringsrike og relativt tørre lokalitetene er dunbjørk Betula pubescens ssp. pubescens og osp Populus tremula de vanligste treslagene, i Sør-Norge også hengebjørk Betula pendula, hassel Corylus avellana og eik Quercus spp., og i Nord-Norge også silkeselje Salix caprea ssp. sphacelata. Innslag av busker som roser Rosa spp., trollhegg Frangula alnus, korsved Viburnum opulus og vivendel Lonicera periclymenum er mest vanlig i sør. Feltsjiktet domineres av middels næringskrevende og varmekrevende lågurter med stor regional variasjon fra nord til sør. Tannrot Cardamine bulbifera, liljekonvall Convallaria majalis, knollerterknapp Lathrys linifolius, blåveis Hepatica nobilis og kusymre Primula vulgaris er karakteristiske arter (B1 Lavurtskog, Fremstad 1997). Glidende overganger mot lågurtpregede barskoger i klasse 2 Barskog åpent tresjikt. På kalkrike rasmarker i høgereliggende områder finnes bjørkeskog med innslag av bartrær og en blanding av varmekjære arter og kravfulle alpine arter som orkideene marisko Cypripedium calceolus, rødflangre Epipactis atrorubens, brudespore Gymnadenia conopsea, samt bergstarr Carex rupestris, reinrose Dryas octopetala og mjelt-arter Astragalus spp. (B2 Kalklavurtskog, B2c Kalkbjørkeskog, Fremstad 1997). Finnes i Nord-Norge i mellomborealog nordboreal vegetasjonssone og i Sør-Norge kun i nordboreal sone, men utgjør svært små areal. Edellauvskogene har krav til varmt sommerklima og kjennetegnes av dominans av edelløvtrær som spisslønn Acer platanoides, svartor Alnus glutinosa, hassel Corylus avellana, bøk Fagus sylvatica, ask Fraxinus excelsior, vintereik Quercus petrea, sommereik Q. robur, lind Tilia cordata og alm Ulmus glabra. De forekommer som oftest på noe mer næringsrik mark enn lågurtskogene og mest i bratte lier, men fattigere eikeskoger, bøkeskoger og hasselskoger er også vanlig på lite til middels næringsrik mark, særlig på Sørlandet. Edellauvskog har størst utbredelse i Sør-Norge der vegetasjonstypen er vanligst i kyst- og fjordstrøk nord til Trondheimsfjorden og i midtre og nedre dalstrøk på Sør- og Østlandet. Spredte bestander finnes nord til Nordland (Salten). Edellauvskogene er som oftest preget av tidligere drift som styving, høsting av lauvfor, tynning og beite. Edellauvskogene er artsrike og har ofte en særegen vårflora av geofytter. Skogbunnen er dominert av gras, bregner og urter. Karakteristiske arter er forvedete (busker/mindre trær) arter som eføy Hedera helix, leddved Lonicera xylosteum, søtkirsebær Prunus avium, stikkelsbær Ribes uva-crispi, asaler Sorbus spp., barlind Taxus baccata, krossved Viburnum opulus, bregner som junkerbregne Polystichum braunii og falkbregne P. acuelatum, høgvokste graminider som skoggrønnaks Brachypodium sylvaticum, skogfaks Bromus benekenii, skogsvingel Festuca altissima, kjempesvingel F. gigantea, skogstarr Carex sylvatica og urtene ramsløk Allium ursinum, myske Galium odoratum, skogfredløs Lysimachia nemorum, skogbingel Mercurialis perennis, storkonvall Polygonatum multiflorum, tannrot Cardamine bulbifera, vårmarihånd Orchis mascula og breiflangre Epipactis helleborine. Skogbunnen inneholder ofte en artsrik moseflora. Som lundveikmose Cirriphyllum piliferum, moldmoser Eurhynchium spp., lommemoser Fissidens spp., krusfellmose Neckera crispa og tujamoser Thuidium spp. Gamle trær og læger har stor verdi for vedboende sopp, lav og moser. Variasjonen i klima fra vest til øst og fra sør til nord medfører store regionale forskjeller. Vestlandets oseaniske edellauvskoger dominert av or, ask, hassel og alm med flere oseaniske og boreonemorale arter har i tillegg til varme somrer krav til relativt milde vintrer og en lang vekstsesong. Indre fjordstrøk og Østlandet har mer kontinentale vegetasjonstyper som almlindeskoger med krav til høge sommertemperaturer samtidig som de tåler relativt kjølige Side 13 av 34

14 vintrer. Sør-nord gradienten er hovedsakelig relatert til forskjeller i sommertemperaturer med de mest varmekjære lauvskogstypene som eikeskoger og bøkeskoger på Sørlandet og kjøligere gråor-almeskoger fra Østlandsdalene nordover til Midt-Norge og på gunstige steder i Nordland. Lokale utforminger er mer preget av forskjeller i lokalt kima, mikroklima, skjøtsel og edafiske forhold. Fuktige askeskoger vil trolig falle inn under klassifikasjonsenheten 5) Høgstaude- og storbregnelauvskog. B1 Lavurtskog B2 Kalklavurtskog, B2c Bjørk-utforming (kalkbjørkskog) D1 Blåbær-edelløvskog D2 Lavurt-edelløvskog D3 Myske bøkeskog D4 Alm-lindeskog D5 Gråor-almeskog 5 Høgstaude- og storbregnelauvskog Klassen omfatter næringsrike lauvskoger på frisk grunn, ofte påvirket av sigevann og med et tett tresjikt av dunbjørk Betula pubescens ssp. pubescens og/eller gråor Alnus incana ofte med innslag av hegg Prunus padus og vierarter Salix spp.. Vegetasjonen er artsrik og domineres av urter, store gras, storbregner og i noen utforminger også høgstauder. Jordsmonnet varierer i rikhet fra middels rikt til svært næringsrikt, ofte med brunjordslignende jordprofiler. Høgstaude- og storbregnelauvskog er mest utbredt i åstrakter og dalfører på Østlandet og i Trøndelag og i kyst og fjordområder til Finnmark. I Sør-Norge er bjørkeskogsutformingene mest utbredt i fjellnære områder, mens de i Nord-Norge finnes fra låglandet og opp mot skoggrensa. Gråordominerte skoger er mest vanlig i låglandet langs elver, på flommarker, i bekkefar, raviner og i leirrike fuktige lier. Kulturpåvirkningen kan være stor og de mer åpne bestandene er ofte gjengroingsstadier etter slått eller beite. Storbregnedominerte bjørkeskoger, ofte med innslag av gråor i lågereliggende områder, finnes på frisk til våt og fattig til middels næringsrikt jordsmonn. Viktigste bregner er skogburkne Athyrium filix-femina, fjellburkne A. distentifolium og sauetelg Dryopteris expansa, i oseaniske strøk med høg nedbør også bjønnkam Blechnum spicant og smørtelg Oreopteris limbosperma. Større urter som mjødurt Filipendula ulmaria, skogstorkenebb Geranium sylvaticum, enghumleblom Geum rivale og engsyre Rumex acetosa ssp.acetosa er vanlige sammen med lågere urter som maiblom Maianthemum bifolium, marimjeller Malampyrum spp., gaukesyre Oxalis acetosella, tepperot Potentilla erecta og skogstjerne Trientalis europaea. Bunnsjiktet er ofte sparsomt utviklet pga. mye bregnestrø, men inneholder mange arter som lundmoser Brachythecium spp., lundveikmose Cirriphyllum piliferum, skyggehusmose Hylocomiastrum umbratum, etasjemose Hylocomium splendens, flikvårmose Pellia epiphylla, prakthinnemose Plagiochila asplenoides, kystjamnemose Plagiothecium undulatum, rosettmose Rhodobryum roseum og flere kransmoser Rhytidiadelphus spp. (C1 Storbregneskog, Fremstad 1997). Side 14 av 34

15 På næringsrik grunn opp mot fjellet forekommer frodige og artsrike høgstaudebjørkeskoger med flere vierarter og dominans av høge urter som tyrihjelm Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale, turt Cicerbita alpina, kvitsoleie Ranunculus platanifolius og ballblom Trollius europeus. Innslag av fjellarter og låge urter øker med høgden over havet. Basekrevende arter som svartstarr Carex atrata, svarttopp Bartsia alpina, grønnkurle Coeloglossum viride, norsk vintergrønn Pyrola rotundifolia ssp. norvegica, fjelltistel Saussurea alpina og fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum er vanlige. Artsinnholdet varierer ellers mye etter eksposisjon og regionale forhold, bl.a. nordlige utforminger i Troms og Finnmark med kontinentale arter med østlig utbredelse som finnmarksrørkvein Calamagrostis lapponica, finnmarkskveke Elymus mutabilis, sibirturt Lactuca sibirica, lappflokk Polemonium acutiflorum, åkerbær Rubus arcticus, russefrøstjerne Thalictrum kemense, finnmarkksfrøstjerne T. simplex ssp. boreale og storveronika Veronica longifolia (C2 Høgstaudebjørkeskog, Fremstad 1997). Næringsrike gråorskoger eller blandingsskoger av gråor og dunbjørk med hegg, vanlig selje Salix caprea ssp. caprea, silkeselje S. caprea ssp. sphacelata og svartvier S. myrsinifolia coll. har et særdeles artsrikt feltsjikt dominert av urter og høge gras og ofte et karakteristisk våraspekt av geofytter som hvitveis Anemone nemorosa, gullstjerne Gagea lutea og vårkål Ranunculus ficaria. Skogbestandene kan også inneholde tette bregnebestander, særlig av strutseveng Matteuccia struthiopteris. Karakteristiske arter i feltsjiktet er store gras som skogrørkvein Calamagrostis phragmitoides, sølvbunke Deschampsia cespitosa, hundekveke Elymus caninus, myskegras Milium effusum, lundrapp Poa nemoralis og engrapp P. pratensis coll. og urter som sløke Angelica sylvestris, storklokke Campanula latifolia, maigull Chrysosplenium altrenifolium, lerkespore Corydalis intermedia, sumphaukeskjegg Crepis paludosa, skogstorkenebb, kratthumleblom Geum urbanum, firblad Paris quadrifolia, kranskonvall Polygonatum verticillatum, engsyre, rød jonsokblom Silene dioica, skogsvinerot Stachys sylvatica, skogstjerneblom Stellaria nemorum og stornesle Urtica dioica ssp. dioica. Flere av disse er nitrogenkrevende planter. Gråorskoger finnes nord til Vest-Finnmark. I nordlige områder kan dunbjørk dominere over gråor, og setervier Salix myrsinifolia ssp. borealis og ballblom, linesle Urtica dioca ssp. sondenii og fjellfiol Viola biflora går inn i feltsjiktet. Svartor Alnus glutinosa erstatter ofte gråor A. incana i kyst- og ytre fjordstrøk nord til Trøndelag. Bunnsjiktet er svært artsrikt med mange fuktighetskrevende og næringskrevende arter, bl.a. stortaggmose Atrichum undulatum, lundmoser, palmemose Climacium dendroides, moldmoser Eurhynchium spp., fagermoser Mnium spp. og kransmoser (C3 Gråor-heggeskog, Fremstad 1997). På mer næringsrikt jordsmonn med god varmeinnstråling kan klassen Høgstaude- og storbreglauvskog også omfatte fuktige og frodige edellauvskoger som gråor-askeskog med mye av de samme artene som nevnt under gråorskog, men også med mer varmekrevende arter svartor Alnus glutinosa, mellomtrollurt Circaea intermedia, myske Galium odoratum og vårmarihånd Orchis mascula. (D6 Or-askeskog, Fremstad 1997). Disse skogene har sin utbredelse på Østlandet nord til Mjøsbygdene og langs kysten til Nordvestlandet. Klassen kan også inneholde sumpskoger dominert av lauvtre som gråor, svartor, dunbjørk, svartvier, istervier S. pentandra og trollhegg Frangula alnus på flate områder med sumpjord og periodevis høgt grunnvannspeil. Vegetasjonstypen inneholder en mengde fuktighetskrevende arter med stor dominans av graminider, særlig starrarter Carex spp. og stor spennvidde i rikhet avhengig av bergarten i området (E Sumpkratt- og sumpskogvegetasjon, Fremstad 1997). Side 15 av 34

16 C1 Storbregneskog C2 Høgstaudebjørkeskog C3 Gråor-heggeskog D6 Or-askeskog E Sumpkratt- og sumpskogvegetasjon 6 Blåbær og småbregnebjørkeskog Klassen omfatter bjørkeskog med innslag av andre lite næringskrevende treslag som rogn Sorbus aucuparia og osp Populus tremula, samt vier Salix spp. i fjellnære strøk. Typen opptrer på veldrenert til frisk grunn og er spesielt utbredt på morenejord. Den forekommer på næringsfattig til middels næringsrik mark og er utbredt i hele landet, men har sin hovedtyngde i fjellbjørkeskog. Den kan opptre som blandingsskog med furu Pinus sylvestris og bjørk Betula pubescens coll. og viser glidende overganger mot klasse 2) Barskog og blandingsskog åpent tresjikt, da det er treslaget som først og fremst skiller den mot tilsvarende utforminger i barskog. Feltsjiktet er karakterisert av lyngvekster og småbregner med et velutviklet bunnsjikt av lite til middels næringskrevende skogsarter som etasjemose Hylocomium splendens, furumose Pleurozium schreberi, sigdmoser Dicranum spp. og lundmoser Brachythecium spp. Enheten opptrer med to hovedutforminger, en på tørrere mark dominert av blåbær Vaccinium myrtillus, og en på noe friskere mark dominert av småbregna fugletelg Gymnocarpium dryopteris og med flere gras og låge urter. Tyttebær Vaccinium vitis-idaea og blokkebær V. uliginosum er også vanlige i blåbærtypen sammen med røsslyng Calluna vulgaris og krekling Empetrum nigrum coll. Innslag av krekling øker i fjellbjørkeskog og i nordlige utforminger, der også dvergbjørk Betula nana, rypebær Arctous alpinus, blålyng Phyllodoce caerulea, stivstarr Carex bigelowii er karakteristiske arter. Vanlig forekommende gras og urter er smyle Avenella flexuosa, gulaks Anthoxanthum odoratum, linnea Linnaea borealis, stormarimjelle Melampyrum pratense, tepperot Potentilla erecta og skogstjerne Trientalis europaea. Vegetasjonstypen viser glidende overganger mot småbregnetypen med økende innslag av fugletelg, hengeving Phegopteris connectilis, sauetelg Dryopteris expansa og gaukesyre Oxalis acetosella. I kystområdene og i fjellbjørkeskog kan skrubbær Chamaepericlymenum suecicum dominere i feltsjiktet, og i humide, oseaniske utforminger forekommer bjønnkam Blechnum spicant, storfrytle Luzula sylvatica og smørtelg Oreopteris limbosperma. A3 Røsslyng-blokkebærskog, A3b Fjellskogutforming A4 Blåbærskog, A4b Blåbær-skrubbær-utforming, Blåbær-krekling-utforming A5 Småbregneskog 7 Kreklingbjørkeskog Side 16 av 34

17 Klassen omfatter artsfattige bjørkeskoger med innslag av rogn Sorbus aucuparia på relativ tørr og næringsfattig morenejord eller sandjord med jernhumuspodsol. Tresjiktet varierer i dekning fra sluttet til åpen skog. Typen står mellom 6) Blåbær- og småbregnebjørkeskog og 8) Lavbjørkeskog både med hensyn til markfuktighet og næring, og klassen viser også glidende overganger mot 2 Barskog og blandingsskog åpent tresjikt. Den har sin hovedutbredelse i kontinentale, fjellnære bjørkeskoger i Sør-Noreg, og i Nord-Norge (Troms- Finnmark) også i låglandet i dalstrøk og ut mot kysten. Feltsjiktet er dominert av lyngvekster som røsslyng Calluna vulgaris, krekling Empetrum nigrum coll. og tyttebær Vaccinium vitis-idaea, men også med innslag av blåbær V. myrtillus og blokkebær V. uliginosum. Smyle Avenella flexuosa, skogjamne Diphasiastrum complanatum ssp. complanatum, stormarimjelle Melampyrum pratense, gullris Solidago virgaurea og skogstjerne Trientalis europaea finnes sparsomt i feltsjiktet. I nordlige, kontinentale områder inngår også dvergbjørk Betula nana, finnjamne Diphasiastrum complanatum ssp. montellii, finnmarkspors Rhododendron tomentosum og finnmarksrørkvein Calamagrostis lapponica. Bunnsjiktet er karakterisert av tørketålende moser som bergsigd D. fuscescens, krussigd D. polysetum og ribbesigd D. scoparium, samt etasjemose Hylocomium splendens, einerbjørnemose Polytrichum juniperinum og frynsemose Ptilidium ciliare. Lav, særlig reinlavarter Cladonia spp., kan ha høg dekning. A2 Bærlyngskog, A2c Tyttebær-krekling-utforming A3 Røsslyng-blokkebærfuruskog, A3b Fjellskogutforming 8 Lavrik bjørkeskog Klassen omfatter skrinn og åpen bjørkeskog dominert av fjellbjørk Betula pubescens ssp. tortuosa, lyngvekster og lav. Skogtypen er svært tørr og knyttet til næringsfattige og veldrenerte avsetninger som morene og glacifluviale avsetninger. Jordsmonnet består av næringsfattig jernpodsol med et tynt råhumussjikt over tydelige utviklede bleikjordsjikt og utfellingssjikt. Vegetasjonstypen er mest knyttet til indre/nordre deler av Østlandet, sørlige deler av indre Trøndelag og indre Troms og Finnmark. Feltsjiktsvegetasjonen er sparsomt utviklet med forekomst av bl.a. rypebær Arctous alpinus, dvergbjørk Betula nana, røsslyng Calluna vulgaris, finnjamne Diphasiastrum complanatum ssp. montellii, fjellkrekling Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum, greplyng Loiseleuria procumbens, bleikmyrklegg Pedicularis lapponica, blålyng Phyllodoce caerulea og blokkebær Vaccinium uliginosum, samt innslag av tørketålende graminider som rabbesiv Juncus trifidus, smyle Avenella flexuosa og sauesvingel Festuca ovina. I Troms og Finnmark også finnmarkspors Rhododendron tomentosum, finnmarksvier Salix bebbiana og finnmarksrørkvein Calamagrostis lapponica. Bunnsjiktet er velutviklet med nøysomme, tørketålende moser som kjempesigd Dicranum drummondii, bergsigd D. fuscescens, krussigd D. polysetum, ribbesigd D. scoparium og rabbesigd D. spurium, samt einerbjørnemose Polytrichum juniperinum, rabbebjørnemose P. piliferum og frynsemose Ptilidium ciliare. Lav kan dominere over store områder. Særlig kvitkrull Cladonia stellaris kan danne tette Side 17 av 34

18 lavmatter. I tilegg inngår fjellreinlav C. mitis, lys og grå reinlav C. arbuscula, C. rangiferina, gullskjerpe C. cucullata, islandslav Cetraria islandica, gulskinn C. nivalis, snøskjerpe C. cucculata, samt flere begerlav Cladonia spp.. Lavdekket i denne skogstypen er svært sårbart for beite og tråkk og utviser størst mektighet i områder med moderat til lite beitetrykk. Typen viser glidende overganger mot klasse 3 Lavrik furuskog, som har mye av de samme artene som bjørkeskogen, men mangler en del av det alpine elementet. Myr- og åpen sumpvegetasjon (9-11) Avgrensningen av myr i vegetasjonskartet er i stor grad påvirket av hvordan denne arealtypen er definert i topografiske kart (N50). Gruppen omfatter i hovedsak det som definerer som myrvegetasjon, dvs. fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. I tillegg omfatter gruppen vegetasjon på arealer med permanent eller periodevis høg vannstand (ferskvann), slik som fuktenger, viersumper, starrsumper og annen vannkantvegetasjon. Disse typene dekker relativt små arealer. Hovedinndelingen går mellom vegetasjon på våte myrer og vegetasjon på myrer der vannstanden i lange perioder er langt under overflata eller på tynn torv. Det er ikke mulig å skille ut myrer basert på syre-basestatus som er den viktigste økologiske gradienten på myr sammen med vannmetning/ vannstandsnivå (Fremstad 1997, se også referanser i Økland et al. 2001). Myrvegetasjonen er derfor delt inn etter graden av vannmetning. De våteste myrene deles i to, der klasse 11) Blautmyr og åpen sumpvegetasjon er den våteste typen som også omfatter vegetasjon med høg vannstand som ikke danner torv. De tørrere myrene har det ikke vært mulig å dele inn i klart definerte enheter. De er derfor samlet innen klasse 9) Tuemyr og lågvokst fastmattemyr som omfatter svært ulike typer myrvegetasjon med stor økologisk spennvidde og svært stor variasjon i artssammensetning. Hovedsakelig fordi dette er arealer som på satellittopptak har store fellestrekk med annen åpen vegetasjon som hei og eng. Ved hjelp av tilleggsinformasjon fra topografiske kartdata (N50) har man så definert hvilke av disse arealene som er myr. Siden avgrensingen av myr er noe mangelfull i N50 vil også avgrensingen av de tørre myrene på dette vegetasjonskartet være mangelfull. Av den grunn vil også en del bratte bakkemyrer og terrengdekkende myrer falle utenfor myrklassen og bli klassifisert som 1ynghei og frisk rishei (17) eller urterik eng (20). 9 Tuemyr og lågvokst fastmattemyr Denne enheten har en svært brei økologisk spennvidde og består av en rekke ulike typer myrvegetasjon på arealer som er karakterisert av torv som i perioder tørker ut i overflata. Her inngår både tuer og fastmatter på ombrotrof myr og blandingsmyr, og store flater på minerotrof bakkemyr og flatmyr på tynn torv (ofte med flekker av heivegetasjon på blokker og mindre forhøyninger i myra). Storparten av arealet innen enheten utgjøres av tuemyrvegetasjon og lågvokst fastmattevegetasjon. Vegetasjonen på større flater av minerotrofe fastmatter vil ofte være prega av kulturpåvirkning fra tidligere tiders myrslått. I hellende terreng (>3 g ) vil det meste av arealene innen denne klassen være minerotrof myrvegetasjon. Unntak er arealer på eksentriske høgmyrer og terrengdekkende myr ytterst på Side 18 av 34

19 kysten. Enheten omfatter også mindre arealer med fuktenglignende vegetasjon uten, eller med et spredt tresjikt, i overgangen mellom myr og fastmark. De ulike utformingene innen denne enheten finnes over hele landet. Tuemyrvegetasjonen har sitt tyngdepunkt i låglandet og nedbørrike områder i sør og vest. Fastmattevegetasjonen har sitt tyngdepunkt i indre og høgereliggende områder under skoggrensa, i midtre og nordlige deler av landet. Tuevegetasjonen har enten et tett og velutvikla feltsjikt og sparsomt bunnsjikt, eller et glissent feltsjikt med et tett og frodig botnsjikt. Feltsjiktet er dominert av vedvekster som dvergbjørk Betula nana, røsslyng Calluna vulgaris (unntatt lengst i nord), krekling Empetrum nigrum coll. og finnmarkspors Rhododendron tomentosum (lengst i øst). Botnsjiktet er dominert av torvmoser med kyst-torvmose Sphagnum austinii, furutorvmose S. capillifolium og rusttorvmose S. fuscum som de vanligste, samt heigråmose Racomitrium lanuginosum (spesielt i oseaniske strøk). Fastmattevegetasjonen er dominert av lågvokste graminider i feltsjiktet, hovedsakelig bjønnskjegg Trichophorum cespitosum, men ofte med et betydelig innslag av dvergbjørk. På basefattig torv vil også arter som torvull Eriophorum vaginatum, rome Narthecium ossifragum og klokkelyng Erica tetralix (i vest) være viktige. På baserik torv er relativt lågvokste starr-arter som særbustarr Carex dioica, gulstarr Carex flava og kornstarr Carex panicea vanlige. Det er også et betydelig innslag av urter, bl.a. svarttopp Bartsia alpina, gulsildre Saxifraga aizoides, dvergjamne Selaginella selaginoides, fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum og orkideer. Botnsjiktet er artsrikt og svært variabelt. På basefattig torv dominerer torvmosene, og en rekke arter inngår. Kjøtt-torvmose Sphagnum magellanicum, vortetorvmose S. papillosum og rødtorvmose S. rubellum er noen av de vanligste. På mer baserik torv er arter som glasstorvmose S. angermanicum og lapptorvmose S. subfulvum karakteristiske, og det inngår mer basekrevende bladmoser som messingmose Loeskypnum badium og gullmose Tomentypnum nitens. De mest baserike utformingene er dominert av brunmoser som myrstjernemose Campylium stellatum og makkmoser Scorpidium spp. G2 Blåtopp-eng J2 Ombrotrof tuemyr J3 Ombrotrof fastmattemyr K2 Fattig tuemyr K3 Fattig fastmattemyr (lågvokste utforminger) L2 Intermediær fastmattemyr (lågvokste utforminger) M2 Middelsrik fastmattemyr (lågvokste utforminger på flatmyr og mindre bratte bakkemyrer) M3 Ekstremrik fastmattemyr (lågvokste utforminger på flatmyr og mindre bratte bakkemyrer) 10 Høgvokst mattemyr (Høgstarrmyr) Denne kartleggingsenheten inneholder et bredt spekter av myrvegetasjon på arealer der vannstandsnivået ligger nær overflata gjennom store deler av vekstsesongen. Omfatter vegetasjonen på flate myrarealer med stagnerende, høgt grunnvatn, eller på svakt hellende Side 19 av 34

20 sigevannspåvirka arealer. Hovedsakelig minerotrof fastmattevegetasjon av den våtere typen og med tjukkere torv enn fastmattene under foregående enhet, og med flekker av mykmattevegetasjon. Høgstarrmyr (L4, Fremstad 1997) og høgproduktive utforminger av ulike typer fastmattevegetasjon (K3, L2, M2, M3, Fremstad 1997) utgjør hoveddelen av enheten. På større flater vil vegetasjonen ofte være prega av kulturpåvirkning fra tidligere tiders myrslått. Enheten finnes over hele landet, men med tyngdepunkt i låglandet. Vegetasjonen kan være med eller uten et spredt til glissent busksjikt av dvergbjørk Betula nana, pors Myrica gale eller vier Salix spp. Feltsjiktet er dominert av høgvokste graminider som nordlandsstarr Carex aquatilis (hovedsakelig i N og Ø), trådstarr C. lasiocarpa, flaskestarr C. rostrata og breiull Eriophorum latifolium. Baserike utforminger har et betydelig innslag av urter, f.eks. sneller Equisetum spp., myrklegg Pedicularis palustris og myrsauløk Triglochin palustre. Bunnsjiktet varierer, og kan være dårlig utviklet i de mest produktive utformingene. Torvmoser Sphagnum spp. dominerer i basefattige utforminger, mens tjønnmoser Calliergon spp., myrstjernemose Campylium stellatum, makkmoser Scorpidium spp. og nøkkemoser Warnstorfia spp. er de vanligste artene i baserike utforminger. K3 Fattig fastmattemyr (høgvokste utforminger på relativt flate myrer) L2 Intermediær fastmattemyr (høgvokste utforminger på relativt flate myrer) L4 Høgstarrmyr M2 Middelsrik fastmattemyr (høgvokste utforminger på relativt flate myrer) M3 Ekstremrik fastmattemyr (høgvokste utforminger på relativt flate myrer) 11 Blautmyr og åpen sumpvegetasjon Denne kartleggingsenheten omfatter ulike typer myrvegetasjon på arealer med vannstand i eller like under overflata gjennom hele vekstsesongen, hovedsakelig arealer med flate partier med stagnerende, høgt grunnvatn, og arealer med en stor prosent åpent vatn, slik som strengmyr med flarker, nedbørmyr med høljer. Omfatter også arealer med åpen sump- og vannvegetasjon langs vatn og vassdrag dominert av store graminider, men dette utgjør små arealer. Det er et stort spenn i baserikhet fra ombrotrof til rik myrvegetasjon, men hovedtyngden av arealet utgjøres av relativt basefattige utforminger av mykmatte-løsbunnmyr (J4 og K4, Fremstad 1997). Finnes over hele landet. Hovedutformingene med mykmatte-løsbunnmyrvegetasjon, har et glissent og dårlig utvikla feltsjikt. På basefattig torv er arter som dystarr Carex limosa og sivblom Scheuchzeria palustris karakteristiske, i låglandet også kvitmyrak Rhynchospora alba. Innslaget av graminider øker ved økende baserikhet. Strengstarr Carex chordorrhiza, blystarr Carex livida, slåttestarr C. nigra, flaskestarr C. rostrata, nøkkesiv Juncus stygius er eksempel på arter som forekommer hyppig. Utforminger med relativt velutvikla feltsjikt dominert av høgvokste starrarter danner overgang til 10) Høgvokst fastmattemyr. Bunnsjiktet er enten velutviklet, og gjerne tett og svulmende, eller svakt utviklet og med mye bar torv. På basefattig torv er det fullstendig dominert av torvmoser, med arter som vasstorvmose Sphagnum cuspidatum, bjørnetorvmose S. lindbergii og lurvtorvmose S. majus som de mest vanlige. På baserik torv Side 20 av 34