Faggrunnlag for Høstingsskoger i Norge

Transkript

1 DN - rapport x-2011 Faggrunnlag for Høstingsskoger i Norge - med sikte på utvelging til Utvalgt naturtype Fagrunnlag for trua arter og naturtyper i Norge 1

2 Faggrunnlag for høstingsskoger - med sikte på utvelging til Utvalgt naturtype DN - rapport x-2011 Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: desember 2011 Antall sider: xxx Emneord: Høstingsskoger, navskog, snelskog, hagemark, faggrunnlag, naturmangfoldloven, handlingsplan, kulturlandskap, trusler, mål, tiltak, skjøtsel, lokaliteter Keywords: Pollarded woodlands, coppice woodlands, wooded pastures with pollarded trees, basic knowledge, Norwegian nature diversity act, action plan, cultural landscape, threats, measures, mangagement, locations Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Telefon Telefak: Refereres som: Direktoratet for naturforvaltning Faggrunnlag for Høstingsskoger i Norge med sikte på utvelging til Utvalgt naturtype. Rapport x Foto forside: Hagemark og høstingsskog. Høstingsskog i Målandsdalen, Hjelmeland kommune i Rogaland. Foto Leif Hauge. ISBN (Trykt): ISBN (PDF): ISSN (Trykt): ISSN (PDF): Ekstrakt: Abstract: 2

3 Forord Det skal utarbeides et faggrunnlag for naturtyper som vurderes som aktuelle til å bli utvalgt naturtype. Faggrunnlaget skal være en del av høringsgrunnlaget når forslag til utvalgt naturtype sendes på høring. Å stoppe tapet av biologisk mangfold er en av regjeringens hovedprioriteringer, jf. St.meld. Nr. 21 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Målet om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010 ble ikke nådd verken i Norge, Europa eller globalt. På CBDs (konvensjonen om biologisk mangfold) partsmøte i Nagoya i 2010 ble landene enige om en visjon for 2050 om å leve i full harmoni med naturen; gjennom ivaretakelse, restaurering og klok bruk av biologisk mangfold. En ny strategisk plan for 2020 skal styrke arbeidet fram mot visjonen med mål om å; klarlegge årsakene til tap av biologisk mangfold, redusere presset på biologisk mangfold, forbedre statusen til biologisk mangfold, øke alles nytte av økosystemtjenester og styrke implementeringen av planen. Gjennom CBD har vi også forpliktet oss til å respektere, ta vare på, beskytte og opprettholde tradisjonskunnskap om bruk av natur. Lov om forvaltning av naturens mangfold, naturmangfoldloven ble vedtatt av Stortinget Naturtyper skal ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde med deres artsmangfold og økologiske prosesser. For å fremme dette forvaltningsmålet, kan det fastsettes forskrifter om prioriterte arter og utvalgte naturtyper. For skjøtselsavhengige naturtyper og arter skal det legges fram handlingsplan. Dette faggrunnlaget om høstingsskoger er et viktig ledd i arbeidet med å stoppe tapet av biologisk mangfold i norsk natur og i arbeidet med ivaretakelse av kulturhistoriske verdier og tradisjonskunnskapen knyttet til dem. Del 1 i fagrunnlaget gir en faglig presentasjon av tresatte kulturmarker i Norge med særlig fokus på naturtypen høstingsskoger, disse omtales også i et internasjonalt, europeisk og norsk perspektiv. Delen er i hovudsak skrevet av Ingvild Austad og Leif Hauge (Høgskulen i Sogn og Fjordane). Del 2 gir en vurdering av virkemidler og er utarbeidd av Direktoratet for naturforvaltning (DN). Merknader fra Statens landbruksforvaltning er innarbeid. Del 3, som utgjør handlingsplanen, er utarbeid av Ingvild Austad og Leif Hauge i samarbeid med DN. Det vises til 8 typeområder av høstingsskoger i ulike fylker som foreslås som referanseområder, utarbeidet av Ingvild Austad og Leif Hauge. DN er tillagt det overordnete koordineringsansvaret for handlingsplanen. De 11 fylkene som p.t. omfattes av planen er tillagt hovedansvaret for oppfølging i sitt fylke. Samarbeid mellom landbruksog miljøvernsektoren er sentralt og viktig i planen. En sentral del av faggrunnlaget for høstingsskoger blir grundigere belyst i Lauvbruksboka - bruk av lauv og lauvtrefôr i Norge (Austad & Hauge i trykk.) Den er under utarbeiding og blir publisert med støtte fra DN i Saksbehandler i DN har vært Akse Østebrøt. Sogndal/Trondheim, desember 2011 Yngve Svarte, direktør artsforvaltningsavdelingen 3

4 Innhold Sammendrag og summary 6 Innledning...10 Del 1. Om høstingsskoger naturfaglig utredning 1.1. Hva høstingsskoger er - tresatte kulturmarker Definisjon høstingsskog, avgrensing Styvingstre, høstingsskoger, hagemarker, lauvenger bruk og driftsformer Navskog - styvingsskog Snelskog - stubbeskuddskog Hagemarker Lauvenger Styvingstrær og høstingsskoger som habitat for andre organismer Epifyttvegetasjon Insekter, midd og fugl Økosystemtjenester 1.2. Historie, utbredelse og status Høstingsskoger i Norge Høstingsskoger i Europa Truethetsstatus Oversikt kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap Nasjonalt program for kartlegging og overvåking Høstingsskog i verneområder og verdensarvområder Utvalgte kulturlandskap i jordbruket Økonomiske virkemidler i jordbruket, regionale miljøprogram, RMP, og spesielel miljøtiltak i jordbruket, SMIL Sammenstilling av naturtypedata i naturbase 1.3. Trusler Mangel på drift Treslagsskifte, tilplanting og arealbruksendringer Sykdommer og beiteskader Del 2. Juridisk, administrativ og økonomisk vurdering 2.1. Prosess og saksgang Iverksatte tiltak, eksisterende regelverk og ordninger Roller og ansvarsfordeling mellom landbruks- og miljøsektoren Regionale miljøprogram, RMP, og spesielle miljøtiltak i landbruket, SMIL 2.3. Naturmangfoldloven Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk Områdevern Utvalgt naturtype 2.4. Plan- og bygningsloven Landbrukets egne juridiske virkemidler Jordlova Skogbrukssektorens virkemidler 2.6. Konklusjon av juridiske virkemidler Konsekvenser for forvaltning og andre Konsekvenser for kommuner, grunneiere og rettighetshavere Administrative konsekvenser for de som får myndighet etter forskriften 4

5 Del 3. Handlingsplan 3.1. Målsetting Bruk av områder med høstingsskoger (jf 3,4 og 5 i forskriften) Informasjon Prioriterte tiltak Restaurering, målrettet og økt skjøtsel Kunnskap og kartlegging Overvåking Samordning av økonomiske virkemidler, samarbeid 3.5. Organisering Implementering flertrinnsrakett Utvelgelse ved iverksetting av planen, forslag til 8 referanseområder FOU status og utfordringer Tids- og kostnadsplan Datalagring og datatilgang..72 Referanser.. 73 Vedlegg..79 Vedlegg 1. Forslag til forskrift for høstingsskoger som utvalgt naturtype Vedlegg 2. Lokaliteter med styvingstre i naturbase Vedlegg 3. Høstingsskogslokaliteter i kategorien D018 i naturbase Vedlegg 4. Høstingsskogslokaliteter i kategori hagemark D05 i naturbase Vedlegg 5. Høstingsskoger i hevd, forslag til og beskrivelse av 8 typeområder/referanseområder Vedlegg 6. Restaurering og skjøtsel av styvingstrær og høstingsskoger Vedlegg 7. Eksempel på skjøtselsplan (mal for slåttemark) 5

6 Sammendrag Høstingsskog er lauvskog der trærne jevnlig ble høstet ved styving eller stubbelauving, henholdsvis såkalt styvingskog og stubbeskuddskog. Styvingstrær høstes ved at greiner blir kuttet av trestammen med noen års mellomrom og brukes til husdyrfôr ( lauving, rising ) eller til produksjon av bast, reip og til ulikt emnevirke. Bark kunne høstes til never eller til garving. Stubbeskuddskoger er høstingsskoger hvor virke til tønnebåndproduksjon (bandstaker av hassel) var en tidligere utbredt produksjonsform. Høstingsskogenes betydning og forekomst Variasjonen av høstingsskoger er stor, noe som skyldes at så mange skogstyper har blitt brukt til ulike typer høsting. I li og dalsidene kan høstingsskoger strekke seg over flere hundre høydemetre, og flere vegetasjonstyper kan inngå i samme skogareal. De vanligste styvingstrærne var ask, alm, lavlandsbjørk og selje, men også rogn, osp, delvis svartor, lind og eik ble styvet. Ved stubbelauving blir flerstammete trær kuttet ved basis til fôr (eller høstet til emnevirke). Hassel, or og fjellbjørk ble gjerne høstet slik. Ofte utviklet man høstingsskog i brattlendt, steinete terreng og på grov ur der forholdene ikke egnet seg til slått eller beite. Noen steder ble imidlertid også feltsjiktet i høstingsskogene utnyttet. Høstingsskoger har hatt stor betydning opp gjennom historien. Sanking av fôr til husdyr har vært nødvendig helt siden jordbruket ble introdusert for ca år siden og har vært en viktig del av en omfattende utmarksbruk. Lauvingen har holdt seg på Vestlandet helt opp til vår tid, selv om omfanget har blitt betydelig redusert etter andre verdenskrig. Lauvingen har vært opprettholdt på mange gårder med begrunnelse i smaklighet, variasjon i kosten og god mineraltilgang, særlig for syke dyr for å øke appetitten og for sikre en bedre helse (Austad 1985ab). Lauving er imidlertid en svært arbeidskrevende driftsform, og selv om fôret både er godt likt av dyra og er næringsrikt, vil det bare være i spesielle tilfeller at tradisjonell lauving med bruk av fôret kan opprettholdes (Austad & Hauge 2009). Høstinggskogene hadde størst betydning på tallet da behovet for husdyrfôr og emnevirke var på det sterkeste. Trolig hadde også nødsårene på slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet betydning for utvikling av høstingsskoger. Flere kalde somre førte til katastrofale korn- og potetavlinger (tørråte). Også gress-/høyproduksjonen ble dårlig, og lauv/ris ble en helt nødvendig og forutsigbar fôrkilde. Høstingsskogene representerer både biologiske og kulturhistoriske verdier. De leverer en rekke økosystemtjenester, naturens tjenester eller nytteverdi. De er bærekraftige produksjonssystem og de gir en produksjonsøkning ved styvingsgjødsling da rotnettet og økosystemet stimuleres ved styvingen. Videre gir de stabil karbonlagring da gamle styvingstre er stabile i forhold til CO2 samt at stadig produksjon av nye greiner og mye lauv også fanger mye CO2. De hindrer erosjon i bratte skråninger da rotnettet er godt utviklet. Nevnte forhold er viktige i et klimaperspektiv. I tillegg kommer de immatrielle tjenestene i form av kunnskap om menneskets bruk av naturen og kulturhistorie. Styvingstrær kan også betraktes som biologiske kulturminner og kulturmiljø. Trusler i Norge En skogstruktur med store, styvete edellauvtrær er et ganske uvanlig syn i dag. Men mange høstingsskoger har fremdeles spor etter denne tradisjonen og representerer flere hundre års brukerkontinuum. Opphør av tynning gjennom veduttak, styving og beiting fører til at høstingsskogene endrer karakter og artsinnhold. Manglende styving gir store trekroner og dermed mindre lystilgang, lavere temperatur og mer humide forhold i feltsjiktet, samtidig som opphoping av strø og næringsemner gir bedre forhold for næringskrevende urter og gras. Mangel på beiting, uttak og kontroll av treoppslag, fører til 6

7 at de tidligere lysåpne høstingsskogene også utsettes for gjengroing. Styvingstrærne taper i konkurransen om lys og næring, samtidig som overdimensjonerte kroner som ikke lenger styves utsetter trærne for rotvelt og vindfall. Når høstingsskogene gror igjen mister vi både biologiske og kulturhistoriske verdier. Store, gjerne marginale skogs- og jordbruksareal, særlig i brattlendte lisider, ble gjenstand for en storstilt tilplanting på 1900-tallet. Ute ved kysten kom de første plantefeltene på begynnelsen av tallet, mens fjordstrøkene fikk en storstilt tilplanting rundt 1950/1960. På kysten var det buskfuru (Pinus mugo) og sitkagran (Picea sitchensis) som ble brukt, lenger innover fjord- og dalstrøkene var det vanlig gran. Gran ser ut til å trives godt på Vestlandet og har gjennomgående en stor kongle- og frøproduksjon, og flere steder ser vi i dag en kraftig spredning til tilgrensende områder. Særlig på arealer som ikke skjøttes, er forholdene gode for slik spredning. Pågående klimaendringer kan føre til at introduserte, fremmede arter øker. Treslag som for eksempel platanlønn (Acer pseudoplatanus) har nå blitt en trussel mot naturlig vegetasjon både i edellauvskogsreservat og i høstingsskoger særlig på Vestlandet (Moe 2005, Michaelson et al. 2009). Status i Norge og behovet for økt innsats og beskyttelse Fra å ha vært både typiske og karakteristiske deler av det norske kulturlandskapet både visuelt og funksjonelt, har høstingsskoger lite omfang i landskapet i dag. Det samme gjelder også andre områder med styvingstre (eksempel lauvenger, dvs slåttenger med styvingstre, samt allèer, klynger med styvingstre og enkeltstående styvingstre). Det vi nå finner er stort sett bare rester og fragmenter. Høstingskogene er truet særlig gjennom gjengroing, treslagsskifte og arealbrukssendringer (veg, grusuttak, industri, bolig og hyttebygging) (Austad 1985ab, Moen et al. 2001). Både ved gjengroing og treslagsskifte blir struktur og den spesielle artssammensetningen endret. Høstingsskoger regnes nå for en sterkt truet naturtype (Fremsatd & Moen 2001). Det har vært et økende fokus på kulturlandskap og bevissthet om dets betydning for det biologiske mangfoldet og kulturhistorien i seinere tid både i landbruks- og naturforvaltningen. I jordbruket er det for eksempel gjennom de regionale miljøprogrammene (RMP) egne tilskuddsordninger for skjøtsel av styvingstre i flere fylker. I Naturbase regnes det til å være ca 150 svært viktige (A) og viktige (B) lokaliteter med høstingsskog. I noen områder er verdiene blitt fokusert på og områdene prioritert for skjøtsel. Ett område (Grinde- Engjasete) er blant de 22 Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (2009) i Norge og gis særskilt forvaltning gjennom en egen økonomisk støtteordning. Høstingsskog finnes også i verneområder, selv om det ikke har vært verneformålet, og i et av verdensarvområdene der det er igangsatt skjøtsel seinere år (Vestnorsk Fjordlandskap med Nærøyfjorden og Geirangerfjorden). Når det likevel er behov for naturtypen å bli en utvalgt naturtype i naturmangfoldloven og få en handlingsplan er det fordi typen har vært, og fortsatt er, i sterk tilbakegang. Mange steder er hevden dårlig og forekomstene fragmenteres. Trusselfaktorene er store og de juridiske og økonomiske virkemidlene i dag er ikke tilstrekkelige for nødvendig bekyttelse og skjøtsel. Det er behov for en ytterligere, samlet, helhetlig og målrettet innsats i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv for naturtypen og for variasjonen i denne dersom den og det biologiske mangfoldet og kunnskapen knyttet til den skal ivaretas på sikt. Mål med handlingsplanen er: å bidra til å ivareta naturtypen høstingsskog i Norge slik at variasjonen av typer og det biologiske mangfoldet knyttet til dem ivaretas på sikt, sammen med tradisjonskunnskapen om bærekraftig bruk av høstingsskogene, i samsvar med forvaltningsmålet i naturmangfoldlovens 4. Delmål, innen 2017: 7

8 Skal alle fylker som har/har hatt høstingsskoger som sentrale kulturmarkstyper ha et utvalg av slike i aktiv drift/skjøtsel Skal representativiteten av høstingsskoger i Norge være dekket, slik at variasjonen sikres Skal det være drift eller aktiv skjøtsel i 1/3 av svært viktige og viktige høstingsskoger (A- og B-områder), p.t. ca. 50 områder og i et utvalg av verneområder (deler av enkelte edellauvskogsreservat, landskapsvernområder) og andre nasjonalt viktige områder (Unescoområder, Nasjonalt verdeifulle kulturlandskap, Utvalgte kulturlandskap). Skal kunnskapsnivået og -grunnlaget om høstingsskoger i Norge være økt og forbedret Skal overvåking være utviklet og igangsatt Skal det være en samordnet forvaltning mellom de mest aktuelle aktører og ulike forvaltningsregimer Prioriterte tiltak er: Restaurering, målrettet og økt skjøtsel i form av tradisjonelle fôrsankingsmetoder som lauving og rising Utvikling av forvaltningskonsept basert på kunnskapsbaserte skjøtselsplaner og frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere Kunnskapsheving og formidling, kompetansebygging og tilgjengeliggjøring av kunnskap og data, kvalitetssikring og oppdatering av data og videre kartlegging Utvikling og iverksetting av overvåking Samordning av de ulike økonomiske virkemidlene i landbruket, som RMP, med de i miljøvernsektoren og i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket Titak mot beiteskader fra hjort der det er et problem,- gjerding Gjennomføring Organisering av arbeidet knyttet til implementeringen av handlingsplanen legges opp på samme måte som for handlingsplan for slåttemark og kystlynghei, en flertrinnsrakett. Det vil si at områder implementeres gradvis i planen, gjennom frivillige avtaler med gårdbrukere/brukere, skjøtselsplan og aktiv skjøtsel. Jordbruket er sentral aktør i skjøtselsarbeidet. Fylkesmannen er sentral aktør i implementeringen og ansvarlig for oppfølgingen i sitt fylke gjennom en Skjøtselsgruppe for kulturmark. I tillegg foreslås å bruke en Nasjonal kulturmarksgruppe som vil bidra til at planen blir konkret og målrettet fulgt opp. Utvalgt naturtype i naturmangfoldloven og typeområder i handlingsplanen Høstingsskog foreslås som utvalgt naturtype i naturmangfoldloven. Av de pr. i dag foreliggende A- og B- lokaliteter med høstingsskog i naturbase foreslås det at forskriften skal omfatte alle, det vil si til sammen ca. 150 områder p.t.. Handlingsplanen har et omfang på ca 50 områder. For å sikre representativitet internasjonalt og nasjonalt velges det blant de ca 150 A- og B-områdene og verneområder med høstingsskog ut et antall tyepeområder/referanseområder. Erfaringer med skjøtsel i disse vil gi kunnskap som kan overføres til andre områder. I del 3 foreslås det 8 slike referanseområder (beskrevet i vedlegg 5). Kostnad Kostnader er knyttet til restaurering, økt skjøtsel, skjøtselsplaner samt til kunnskapsheving, kvalitetssikring av data, kartlegging, overvåking og samordning av aktiviteter og gjerding. Handlingsplanen for høstingsskog foreslås å bygge på et samarbeid mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene. Kostnadsanslaget i planen omfatter kostnader fra miljøvernmyndighetene, anslått til ca. 7,4 mill kr. årlig. 8

9 Summary 9

10 Innledning Høstingsskoger omfatter styvingskog og stubbeskuddskog (henholdsvis navskog og snelskog på Vestlandet). Det er lauvskog der trærne jevnlig ble høstes. Disse har hatt stor økonomisk betydning opp gjennom historien og vært viktige og stabile produksjonsområder for sanking av lauvtrefôr og emnevirke. Også for folk var for eksempel almebast ( brødalmer /barkebrød) en verdifull ressurs særlig i uår (Nordhagen 1954). Styvingstrær, høstingsskoger, hagemarker (tresatte beitemarker) og lauvenger (slåttenger med styvingstre) er alle karakteristiske tresatte kulturmarker hvor vi blant annet kan finne tydelige spor etter tidligere utnytting av tre- og busksjiktet (Norderhaug et al. 1999). Dette faggrunnlaget omfatter høstingsskogene. Det er vanskelig å anslå utbredelsen til høstingsskoger. I dag regnes at under 5 % av de tradisjonelle høstingsskogene fremdeles er i bruk, og da i hovedsak til veduttak og husdyrbeiting eller som verneområder med aktiv skjøtsel. Store deler av slike tidligere, lysåpne skoger, befinner seg i sterkt gjengroende faser. De fleste utformingene følger i hovedsak utbredelsen til edellauvskogene og er vanlige nord til Midt- Norge. Det finnes imidlertid styvingstrær, høstingsskoger og hagemarker med styvingstrær lenger nord enn dette, for eksempel i Hamarøy i Nordland. Bruk av lauv som fôr til husdyr har vært vanlig i hele landet, også i Finnmark. Hvorfor foreslå høstingsskog som utvalgt naturtype med handlingsplan? Det er mange grunner til å legge fram et faggrunnlag for høstingsskog med forslag om å gjøre denne naturtypen til utvalgt naturtype med en handlingsplan i Norge: Dette er en sterkt truet naturtype generelt i Europa, og sterkt truet i Norge (Fremstad & Moen 2001) Våre høstingsskoger er blant de nordligste i verden og Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på dem Det er bærekraftige produksjonssystem med økonomisk vikige/bærekraftige økologiske prosesser som gir viktig kunnskap om agro-forestry-systemer De gir flere økosystemtjenester, viktig i et klimaperspektiv; som produksjonsareal, hindring av erosjon, karbonlagring De utgjør karakteristiske landskapselement som er identitetsskapende og svært godt egnet for undervisning om samspillet mellom naturen og mennesket. De monumentale styvingstrærne, som skogene utgjøres av, er dypt kulturelt forankret i de norske folkeeventyrene hvor slike trær inntar gestaltlignende skikkelser (troll). Det er store kulturhistoriske verdier og verdifull kunnskap om hvordan man før brukte lauvskogene Høstingsskogene er varierte med flere utforminger, - noen er svært artsrike og de er også leveområde for flere rødlistede arter (Kålås et al. 2010), særlig av lav, sopp og midd knyttet til styvingstrær,- høstingsskogene har betydning for naturmangfoldet både på landskaps-, økosystem/naturtype-, arts- og genetisk nivå Dagens virkemidler for å ivareta naturtypen er ikke tilstrekkelige Styvingstrær som høstingsskogene blant annet er bygget opp av, er biologiske kulturminner hvor høstingsteknikkene bygger på en flere tusen år gammel tradisjon. Mange styvingstrær som inngår i høstingsskoger kan være flere hundre år gamle. Driftsformer og bruksområder er fremdeles stort sett kjent, men det blir stadig færre tradisjonsbærere som har praktisert tradisjonell fôr- og emnesanking, og som har kunnskapen om teknikkene. 10

11 En typisk høstingsskog ved Nedbergo i Aurland kommune, Sogn og Fjordane. I denne frodige, sørvendte lisiden ble det både lauvet, riset, hogget ved og tatt ut lindegreiner med bast til produksjon av tauverk. Foto: Leif Hauge. Verken under EU s habitatdirektiv eller i Emerald nettverk finnes høstingsskoger spesielt klassifisert. Vi vil finne dem i edellauvskogstypene, men typer og driftsformenes betydning for disse er verken omtalt eller vurdert. Spesialisering, industriell tilvirkning og import av skogprodukter og fôr, har gjort at høstingsskogene har mistet sin verdi som produksjonsareal. Utviklingen av kunstgjødsel for 100 år siden førte til en forskyving av produksjonsarealene fra utmark til innmark. Utbygging av elektrisitet gjorde behovet for ved mindre, og kraftfôr overtok etter hvert som fôr istedenfor lauv og ris. Nye behov og kunstmaterialer har gjort tradisjonelt emnevirke overflødig; plast har for lengst tatt over for mange naturprodukt. Den omfattende nedleggingen av gårdsbruk og press fra ny arealbruk, har også hatt stor innflytelse på høstingsskogene. Ambisjonsnivå i lys av utviklingstrender Nedlegging av bruk er en utvikling som fortsatt preger landbruket i Norge. Slik utvikling vil sannsynligvis føre til at flere høstingsskoger gror igjen. Men i lys av klimaendringene og fokus på bærekraftig jordbruk kan nettopp høstingsskoger i noen områder bli attraktive, delvis til fôr, som stabilt økosystem for erosjon, men for eksempel også til bioenergi og som demonstasjonsområder for bærekraftig bruk, kulturhistorie og i reiselivssammenheng. Jord- og skogbrukspolitikken, klima- og miljøvernpolitikken og ulike stimuleringsordninger for arealbruk vil ha stor innflytelse på høstingsskogenes skjebne. I dette bildet, mellom ulike interesser og politikk, balanserer forslaget til handlingsplanen for høstingsskoger mellom det å være realistisk og ambisiøs. Den tar inn over seg at det gamle kulturlandskapet og høstingsskogene er i ei brytningstid, der utviklingen er vanskelig å si noe sikkert om. Den angir et omfang av høstingsskoger som bør skjøttes. Hvilke og hvor mange høstingsskoger man klarer å sikre skjøtsel og drift av på sikt vil være sterkt påvirket av den enkelte gårdbruker og grunneier, så vel som hvilke interesser som vinner fram i samfunnsutviklingen. 11

12 Del 1. Om høstingsskoger naturfaglig utredning 1.1. Hva høstingsskoger er tresatte kulturmarker Definisjon høstingsskog, avgrensing Med høstingsskog menes styvingsskog og stubbeskuddsskog dominert av lauvtrær og -busker hvor treog/eller busksjiktet er tydelig preget av langvarig og omfattende lauving, rising, styving og annen emne- og fôrsanking. Høstingsskoger kan være beitet og ha mindre partier med spor etter tidligere slått. I DN-håndbok 13 (2006) og naturbase omfatter naturtypen: alle typer som er kategorisert som høstingsskog, D18, og de skogpregete typene med styvingstrær i hagemarker, D05, eks. bjørke- og askehager, med mer enn trær, samt hagemarker som hasselhagene/-lundene/-skogene preget av sanking av emnevirke (tønnebåndproduksjon),-dette er områder der tresjiktet er vesentlig og utgjør det viktigste produksjonsgrunnlaget selv om de kan være (har vært) noe beitet. Dette faggrunnlaget og definsjonen høstingsskoger omfatter ikke: einerhager, som faller inn under hagemarker (D05) enkeltstående trær og mindre grupper og trerekker med styvingstrær, disse blir delvis fanget opp av lauvenger og handlingsplan for slåttemark, men også i faggrunnlaget som er påbegynt for naturbeitemark (evt. kan de bli fanget opp av en egen forskrift og handlingsplan som går på store, gamle trær, tregrupper og trerekker, styvet eller ikke) eikeskoger, hager, det er en egen handlingsplan for hule eiker høsting av bark eller never, habitat som er brukt til pyntegrønt eller til produksjon av flettverk Høstingsskogene lå ofte avsides til, gjerne også i rasfarlige områder som her i Grøndalen, Flora kommune, Sogn og Fjordane. Foto: Leif Hauge. 12

13 I NiN (Naturtyper i Norge, Halvorsen 2010) faller, høstingsskog (D18 i naturbase og DN-håndbok 13, 2006) inn under T23 fastmarksskogsmark med rikelig forekomst av objektenhetene styvingstrær (KS 8) og/eller annet kulturspor på trær (KS 9) (som blant annet fanger opp trær som er stubbelauvet ). Sistnevnte er i DN-håndbok 13 karakterisert som hagemark og som hasselhage. Hagemark finnes som flere ulike typer i DN-håndboka. Hagemarker karakteriseres som T4, fastmarkseng i NiN (Halvorsen 2010). Høstingsskoger slik de er definert og avgrenset i faggrunnlaget finner ikke en entydig parallell i NiN-systemet, og det er noe problematisk å plassere tresatte kulturpåvirkede overgangssamfunn som høstingsskog, hagemark og lauveng i dette systemet. Høstingsskoger, styvingskog og stubbeskuddskog, inngår både i T 23 fastmarkskogmark og T4 fastmarksseng i NiN Styvingstre, høstingsskoger, hagemarker, lauvenger - bruk og driftsformer Nedenfor er det gitt en kort gjennomgang av alle de tresatte kulturmarkene, selv om dette faggrunnlaget avgrenser seg til høstingsskoger. Lauvenger (tresatte slåttenger) som inngår i handlingsplanen for slåttemark, er kort omtalt her. Tresatte kulturmarker er blant de vanligste og mest karakteristiske semi-naturlige vegetasjonstypene vi har. De avspeiler lang tids utnytting og en omfattende og spesialisert flersidig bruk. Både feltsjiktet og tresjiktet ble utnyttet. Mens tresjiktet i høstingsskogene og lauvengene gjerne er sammensatt av varmekjære edellauvtrær som ask, alm, lind og hassel, dominerer hassel, i noen grad gråor, i stubbeskuddskogene og bjørk og i noen grad eik eller ask i hagemarkene. Fragment av høstingsskog i Kilen, Luster i Sogn og Fjordane. På denne gården blir det fremdeles både lauvet og tatt ris (2011). Foto: Leif Hauge. 13

14 Hagemark/høstingsskog i Mokleiv, Suldal kommune, Området utgjør en del av stjerneområdet Klungtveit-Litlehamar. Området er en mosaikk med små fragmenter av høstingsskog (styvingstrær i ur), hagemark med styvingstrær og lauveng. Foto:Leif Hauge. I de lysåpne hagemarkene og høstingsskogene finnes ofte einer og nyperose spredt i busksjiktet, mens feltsjiktet preges av lyskrevende, beitetilpassete arter. I lauvengene som årlig ble slått, er det lite busker. De fleste skogsområdene (både lauvskoger og barskoger) har tidligere vært utnyttet til husdyrbeiting (Kielland-Lund 1999). Ofte ble beiting kombinert med vedhogst og tømmerhogst (helst plukkhogst), og skogen kunne ha et høgt innslag av lysåpne glenner som dyrene søkte til. Skogen var gjennomgående lysåpen da dyrene holdt lauvoppslag i sjakk gjennom beiting. Feltsjiktet var preget av en kombinasjon av lyskrevende, beiteprefererende gras og urter, kantarter og mer skyggetålende skogsarter. Mens trærne i naturskoger og beiteskoger stort sett fikk stå urørte, var det en omfattende utnytting av dem i høstingsskogene, hagemarkene og lauvengene, dvs. at greiner, kvist og lauv ble høstet med års mellomrom, mens trestammen ble bevart og gradvis fikk et karakteristisk utseende. Styvingstrær utgjør også i dag en betydelig del av tresjiktet i edellauvskogene, skoger som tidligere i stor grad har vært lysåpne risings- og lauvingslier (Austad et al. 1985, Austad & Skogen 1990, Austad & Hauge 1999). Lauvtrærne kunne bli brukt til husdyrfôr (ris, skav og lauv), til ved, og til ulike typer av emnevirke. Trærne, og skogene, ble formet etter den dominerende bruken. Disse høstingsskogene ble også brukt til husdyrbeiting, særlig av småfè,- og enkelte steder ble det også ryddet små områder som ble slått, dvs. høstingsskogene ble utnyttet gjennom flerbruk og ble slik en mosaikk av ulike kulturmarkstyper knyttet til ulike substrat, men produksjonen i tresjiktet var likevel gjennomgående den viktigste. Den typiske høstingsskogen utviklet seg på bratt, ofte grovsteinet mark og ur hvor produksjonen i feltsjiktet var liten. Ofte er dette edellauvskoger med god eksposisjon, lokalklima og næringsinnhold i jorda. Feltsjiktet har ujevn dekning med et høgt innslag av stor stein, men gjerne med et velutviklet bunnsjikt av moser. Lauvings- og risingslier finner vi utbredt i de fleste lisidene langs fjordene på Vestlandet og langt innover i dalene. 14

15 Hasselskog ved Vike, Eikesdalsvatnet. Nesset kommune i Møre og Romsdal Stammeomfanget på disse gamle lave hasselstuvene kunne bli stort; det er målt opp til 3,25 m. Denne hasselskogen er oppgitt til å være en av de største i nord-europa. I dag er deler av skogen skjøttet både med hogst og beite. Foto:Leif Hauge. Disse skogene ble tidligere gjerne inndelt i faste teiger som ble høstet hvert 5-8 år med klare bruks- og eiendomsrettigheter. På Vestlandet fikk vi benevnelsen navskog på høstingsskoger som var dominert av styvingstrær. Fortrinnsvis besto navskogen av alm, men også styvingstrær av lind kan danne store sammenhengende bestander. Lauvingslier finner vi også på Sør-Vestlandet, Sørlandet og i Telemark. Til tross for store ulikheter i struktur, artssammensetning, lokalisering og bruk, har disse tresatte kulturmarkene også en del fellestrekk. Både høstingsskogene, det vil si både navskoger (med styvingstre) og snelskogene (stubbeskuddsskoger), hagemarkene og lauvengene er preget av en kombinert bruk (slått, husdyrbeite, ved- og emnehogst) og en omfattende lauv-, ris og skav-sanking. Gjenværende høstingsskoger finner vi i dag oftest i bratte fjordlier på Vestlandet, på Agder og i indre deler av Telemark. Her forteller sporene om en tidligere til tider nærmest ekstrem utnytting av naturressursene. Høstingsskogen følger i hovedsak utbredelsen av edellauvskogene og har trolig vært vanlig også på langt bedre bonitet, terreng og substrat i Sør-Norge tidligere. I flere av edellauvskogsreservatene støter vi også på gamle styvingstrær av alm (ask, lind, eik og stubbelauvet hassel), som vitner om en tidligere omfattende fôrhøsting. Styvingstrær har mye til felles med andre, gamle lauvtrær, men det er likevel vanskelig å finne sammenligningsgrunnlag når det gjelder biologisk mangfold knyttet til trær i høstingsskogene. Dette fordi det er sjelden å finne like gamle upåvirkede trær av alm, lind og ask (de mest vanlig brukte treslagene til styving). Lauving var vanlig særlig i Vestlandsfylkene til langt ut på tallet, dvs. at alle trær som er urørt bare er år gamle, dvs. like gamle som greinene på enkelte styvingstrær hvor driften er opphørt. Tradisjonelle hagemarker med styvingstrær er i dag mest utbredt på Vestlandet, og disse hagemarkene inngår ofte i en mosaikkstruktur med høstingsskoger. Det var 15

16 viktig å finne frem til et optimalt antall trær også med tanke på vekst- og lysforholdene for feltsiktet som ble utnyttet til beite. Slik kunne både tre- og feltsjiktet høstes. Produksjonen i feltsjiktet var likevel gjennomgående lav. Denne tresatte naturtypen kan ha ulike skogtyper som utgangspunkt. Hauge & Austad (1999) deler hagemarkstypene inn etter: treslag, fuktighets- og næringsforhold i grunnen. Boks. Begrep knyttet til høstingsskoger. Basert på skjøtselsboka (Norderhaug et. al 1999) og Lauvbruksboka (Austad & Hauge in prep). Styving (naving, kylling, piling) er forming av høstingstrær (styvingstrær) ved kutting av hovedgreiner oppe i treet, men også til fôrhøsting, det vil si lauving og rising. Styvingstre er lauvtre som har blitt formet ved tilbakeskjæring av greiner og høstet med bestemte intervall i en bestemt hensikt, enten for å skaffe husdyrfôr; lauv, ris, beit eller skav), bark (til garving av fiskegarn og huder) Lauving er fôrhøsting av ca. 5 år gamle kvister med lauv (førs og fremst i juli-september). Lauving kunne foregå ved at greiner og kvister ble kuttet av fra større trær(styving), eller ved at ungt lauvkratt ble kuttet av ved basis (stubbelauving). Lauv ble også høstet ved at trær ble hogd eller kvistet. De fleste lauvtreslag ble brukt til lauving. Navskog er vanligvis lauvskog dominert av edellauvtrær som ble utnyttet ved allsidig, men gjerne intensiv høsting av tresjiktet. Skogsinteriøret ble spesielt da det gjerne kom til å bestå av monumentale og formfulle styvingstrær. Skuddskog er ungt lauvtreoppslag som ble brukt til lauving eller annet emnevirke med jevne mellomrom ved avhogging av unge, rette skudd ved roten (stubben). Teknikken ble brukt på treslag som hadde lett for skudd-danning som selje, gråor og hassel. Snelskog er et lokalt vestnorsk navn på område med skuddskog fortrinnsvis av gråor, som ble lauvet. Avkuttingen skjedde ved basis og stimulerte til et rikt oppslag av nye, unge rot- og stubbeskudd. Rising er fôrhøsting av ca. 5 år gamle kvister med knopper (ris, beit, brom) vinterstid eller tidlig om våren (vanligvis februar-april). Riskvistene ble brukket sammen til små risbunter og gitt til dyra i frisk tilstand. Særlig alm og bjørk ble brukt til rising. Risping er høsting av fôr ved at bladene tidlig om høsten (august-september) blir rispet av med hånd, raket sammen på bakken, samlet i sekker og tørket. Det kunne foreå de årene trærne ikke ble lauvet. Alm var mest brukt. Rakelauv er nedfallent lauv som ble rakt sammen i store hauger og samlet i sekker om høsten i tørrvær. Rakelauv ble brukt som strø i fjøsene. Folk brukte særlig gråor, men også osp og bjørk. Skaving er avkutting av greiner(styving) og siden flekking av barken med skavjern (januar-februar). Barken ble gitt som fôr i frisk tilstand, ofte blandet med vann (sørpe). Almebark ble sett på som særlig verdifullt, men andre lauvtrær ble også brukt. Snidel (lauvkniv) er en buet, bred og kraftig kniv med gjennomgående blad og krok i enden, brukt til lauving og rising. Kjerv er en samling lauvkvister (bunt), ikke lengre enn ca 1,5 m med en friskvekt på 6-7 kg og en størrelse som var lik et armomfang (voksen). Band er en ung, tynn, myk og smidig lauvkvist av bjørk, rogn eller hegg som en brukte til å binde sammen lauvkjerv med. Kjervet ble bundet slik at det kunne henges til tørk og fraktes. Bandaskog er hasselskog brukt til "produksjon" av unge rette skudd av hassel for videre tilvirking til tønnebåndproduksjon. Band ble også brukt om tønnebånd. Tjug er 20 kjerv, men det skulle som regel inkludere et ekstra tellekjerv slik at det faktiske tallet ble 21. Noen steder skulle en voksen mann lauve ni tjug om dagen. Andre steder ble 100 kjerv sett på som et godt dagsverk. Rauk er en kjegleformet stakk for oppbevaring av lauvkjerv (vanligvis bjørk eller or) til vinteren. Rauket bestod gjerne av lauvkjerv, men størrelsen kunne variere. Raukstø er faste lagringsplasser i utmark for oppsetting av lauvrauk. Marka ble jevnet ut og ofte bygd opp med stein. 16

17 Navskog med ask. Øyane-Riskadal, Årdal i Hjelmeland kommune Området er en mosaikk med små fragmenter av høstingsskog (styvingstrær i ur), hagemark med styvingstrær og lauveng. Foto:Leif Hauge. I stubbeskuddsskog eller snelskog eller hasselskoger/-hager er hassel et bærende tre/busk, og ble regnet for å være spesielt verdifull. Hasselskogene hadde gjerne flere bruksanvendelser: 1) nøtteproduksjon 2) tønnebåndproduksjon 3) husdyrbeiting og 4) slåttemark. Snelskoger er det lite igjen av. De siste restene av denne kulturmarkstypen har gjerne blitt ryddet til beite. Enkelte gårdsbruk i Vestlandsfylkene opprettholder imidlertid denne fôrsankingen fremdeles Navskog - styvingsskog Den største mengden biomasse i navskogene (høstingsskoger med styvingstre) var knyttet til tresjiktet. Trærne ble lauvet eller riset (styving av trekronene med eller uten lauv) med 4-8 års intervall. I de mellomliggende årene kunne bladene, særlig av alm rispes. Produksjonen i tresjiktet vekslet med treslag og alder (omfang av stammer). For eksempel kan et gammelt styvingstre av alm produsere i overkant av 400 kg frisk biomasse i løpet av en 5-års periode (greiner, kvister, lauv), mens et ungt asketre produserer det halve (Austad et al. 2003a). Det viser seg også at etter fem år utgjør lauv (lauvkjerv) og greiner (ved) ca. halvparten hver. Å høste lauv hvert 5-6 år var slik sett optimalt i forhold til å høste maksimalt med lauvfôr. En annen effekt av styvingen er at trekronene holdes små, noe som slipper lys og fuktighet ned til feltsjiktet. I tillegg påvirker styvingen trerøttene, treet stresses slik at konkurransen om næring mellom trerøtter og røttene til gras og urter blir mindre i årene rett etter lauvingen, noe som fører til økt feltsjiktproduksjon 17

18 Bark og bast av ulike treslag har også vært en viktig naturressurs, og høstingen kan ha gitt seg utslag i karakteristisk struktur. I tillegg til at bark blir brukt som skav til husdyrfôr, var spesielt de lange rette skuddene fra lind etter styving verdifulle. Gjennom en spesiell tilvirking ble bastlagene skilt fra bark og ved, og det ble spunnet tau av basten (bastetau). Denne bruken førte til en omfattende utnytting av lindetrær, gjerne formet som egne høstingsskoger med styvingstrær av lind som bærende element. Den typiske høstingsskogen finnes helst på grov ur i bratte fjordlier og lier i dalene som er sør- eller sørvestvendte med gunstig klima. Fortrinnsvis danner velvokste almetrær tresjiktet, men vi finner også store sammenhengende bestander av ask, eik og lind. Også mindre partier med bjørk, selje og rogn kan være karakteristiske innslag i høstingsskogene. Avhengig av geografisk beliggenhet, nærings- og fuktighetsforhold, representerer disse høstingsskogene en rekke ulike skogtyper. Feltsjiktet, der det er i aktiv bruk, har gjennomgående en mosaikkstrur, er artsrikt og består av en blanding av lyskrevende og skyggetålende arter, også ofte med innslag av næringskrevende høystauder og gras. Høstingsskogen kan skilles fra lauvengene på grunn av ujevn undergrunn (substrat) som egner seg dårlig til slått og beite, tettere tresikt, større variasjon i treslag og ofte høyere antall styvingstrær. Fra beiteskogen skilles høstingsskogen framfor alt ved sin topografi og oftest mangel på bartrær Snelskog - stubbeskuddskog Snelskogene (stubbeskuddskog) er også en type høstingsskog. Snelskogene kjennetegnes av et stort innslag av flerstammete trær i tette grupper som ble høstet ved basis. Snelskogene har fått navnet sitt etter lauvkniven (snidel). Snide er et gammelt ord for å skjære, dvs. gjøre et snitt. I Norge var det i første rekke husdyrfôr som var et viktig produkt fra stubbeskuddskogene som tidligere må ha vært utbredt over store deler av landet der det vokste lauvskog. Gråor og bjørk ble brukt både til fôr og ved, og hassel ble brukt til emnevirke som tønnebånd ( bandaskog ). Nylig lauvet snelskog av gråor. Lærdal. Sogn og Fjordane Foto:Leif Hauge. 18

19 I bandaskogen (et lokalt vestnorsk navn), ved produksjon av tønnebånd, var det vanlig å kutte 5-6 år gamle skudd om høsten/vinteren. Skuddene skulle ha en tykkelse mellom 2,5-3,5 cm i diameter. Lengden skulle utgjøre en favn + en snidel-lengde ): ca. 2 meter. Det var ellers vanlig å la 2-3 eldre stammer stå igjen i buskgruppen ved hver høsting for å sikre gjenvekst. Mange av hasselbuskene/ trærne som vi finner i dag kan ha et omfattende og gammelt rotsystem og hasseltrær har trolig hatt en sentral funksjon i de gamle kulturmarkene. Stubbeskuddskogene besto av treslag som lett dannet rotskudd og stubbeskudd. Skogene hadde gjennomgående unge busker/trær (fra 0 til 7-8 år). Den stadige og tilbakevendende høstingen sikret en god foryngelse, og en vedvarende frisk og livskraftig ungskog av treslag hvor flere ellers har en relativt kort levealder. Disse høstingsskogene må tidligere ha vært svært utbredt i Norge, særlig i strøk der det var mangel på styvingstrær. Snelskogene kunne bestå av meget gamle treindivider (rotsystem). På grunn av regelmessig avkutting er trestammene likevel gjennomgående unge og snelskogene mangler de store, gamle, ofte hundreårige styvingstrærne som karakteriserer navskogen. Alle snelskogstypene er avhengige av regelmessig høsting. Uten bruk vil de hurtig vokse til og utvikle seg til tette skoger pga. at den jevnlige kuttingen resulterte i et stort skuddoppslag fra basis. Med unntak av større hasselbestand kan det være vanskelig i dag å påvise lokaliteter som har vært utnyttet på denne måten. Hasselhager med tydelig preg av emnesanking inngår i faggrunnlaget og handlingsplanen for høstingsskoger Hagemarker Hagemark, hage, havn eller havnehage er beitemark med busk- og tresjikt. Hagemarkene ble først og fremst brukt til beiting; om våren og høsten før dyrene ble flyttet til og fra heimestøler og fjellstøler, og om sommeren til hestebeite. Også syke dyr eller ungdyr kunne beite i hagemarkene om sommeren. Hage betyr opprinnelig inngjerdet stykke beitemark. Hagemarkene finnes stort sett utenfor innmarka, gjerne på lavproduktiv jordbruksmark som ikke egnet seg for slått, men kunne også være del av marginal innmark. Havnehager er en type hagemark som var vanlige på Østlandet, ofte med ask i tresjiktet. Hagemarker med styvingstrær er mest utbredt på Vestlandet, og disse hagemarkene inngår ofte i en mosaikkstruktur med høstingsskoger. Bjørkehagene er en karakteristisk hagemarkstype med styvingstrær som vi finner i tilknytning til lettdrenert, gjerne tørt og næringsfattig jordsmonn, og på avsetninger med et stort innhold av blokkmateriale, dvs. på områder som ikke egner seg for oppdyrking (Austad 1985a). Bjørkehagene har sannsynligvis utviklet seg fra flere ulike naturtyper som delvis henger sammen med den regionale variasjonen. Sterk utnytting over lang tid med beiting, lauving og hogst, har ført til en tilnærmet enhetlig utforming av feltsjiktet, mens busksjiktet kan bestå av ulike arter. Mot kysten inngår røsslyng (Calluna vulgaris) i feltsjiktet (Austad 1985a, Austad 1998, Hauge & Austad 1999). Variasjonen i typer og bruk er stor: Askehager, orehager og seljehager finnes i første rekke på frisk grunn. Alle treslagene har tidligere vært viktige som fôrtrær; ask og selje som styvingstrær, gråor i stubbeskuddskogene. På rikere og gjerne noe tørrere mark finner vi hasselhager. På tørr, næringsfattig grunn finnes hagemarker med bjørk (bjørkehager) og eik (eikehager). Både bjørk og eik ble styvet, bjørk til fôr, mens det var tømmeret og barken som var mest verdifull i eikehagene. Eikelauv og eikenøtter har bare i begrenset grad blitt brukt til fôr. Se ellers Sverdrup-Thygeson et al

20 Hagemark. Arnafjorden. Vik i Sogn Hagemarka er delvis overflaterydda, men større jordfaste steiner finnes. Foto:Leif Hauge. I tillegg kan vi lokalt finne hagemarker hvor regionale høstingstradisjoner har formet karakterfulle hagemarker som rognehager (rogn ble ofte brukt som styvingstre i kyststrøk). Særlig bærene var viktig fôr sammen med lauvet. Sammensetningen av vegetasjonen i feltsjiktet i hagemarkene avspeiler både naturgrunnlaget og beitetrykket over tid, men beiteprefererende og beitetolerante arter dominerer og er felles for flere typer hagemark. Karakteristisk for mange av plantene i feltsjiktet er at de ofte har en vegetativ formeringsmåte som sikrer spredning, slik som de fleste grasartene, og også urter som jordbær, ryllik og blåknapp finnes her, dvs. at plantene ikke er så avhengige av at frøene blir modne for å sikre spredning. Hagemarker med et høgt antall styvingstrær (mer enn trær) inngår i faggrunnlaget og handlingsplanen for høstingsskoger Lauvenger Lauvengene danner ofte overgangstyper mot hagemarker og høstingsskogene. Den vanligste utformingen av lauvenger beskriver dem som glisne, frodige skoger med store, varmekjære edellauvtrær. Lauvengene oppsto gjerne ved uttynning av lauvskogen gjennom rydding, stubbelauving og ved styving (Austad 1999). Marka ble overflateryddet til bruk som slåtteteiger. Trærne som var viktige fôrprodusenter, ble beholdt på og inntil slåtteteigene, og det var også vanlig å plante ut edellauvtrær enten som fôrtrær slik det ofte ble gjort på 1800-tallet, en tid da utnyttingen av naturressursene var på sitt mest intensive, eller også for å hindre erosjon. Lauvenger, slåttemark med styvingstrær, inngår i forskrift for og handlingsplanen for slåttemark (DN 2009). 20

21 Lauveng. Grinde. Lauvenga er relativt artsrik, preget av lyskrevende grasarter og urter. Foto:Leif Hauge Styvingstrær og høstingsskoger som habitat for andre organismer Høstingsskogene har utgangspunkt i en rekke ulike lauvskogstyper, først og fremst edellauvskoger. Her danner lokalisering (Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og midt-norge), tidligere utnytting (styving, beite, emnesanking) sammen med substrat og jordsmonn, grunnlag for en stedstilpasset og variert vegetasjon. Vi finner ulike floraelement representert (nemorale arter, sør-østlige og varmekrevende arter, oseaniske/suboseaniske arter, antropocore arter). Mosaikkstruktur er typisk, og vegetasjonen er gjerne en blanding av kantarter og et høgt innslag av lyskrevende gras og urter ofte tilpasset et tynt substrat. I tillegg finnes beitepåvirket, beiteprefererende og nitrofil vegetasjon, sammen med typiske skogsarter og tørketålende arter som trives i ur, rasmark og på berghyller. Det varierende substratet bidrar sterkt til at slike skoger har en høg artsdiversitet. Skogene og enkelttrærne kan være svært gamle, og gjennom tilpassede driftsformer har en bestemt tilstand og struktur i skogene blitt opprettholdt ved at enkelte treslag ble tatt vare på, mens andre systematisk ble ryddet vekk. Suksesjon og gjengroing kom ikke i gang. Den intensive og tilpassede utnyttingen av disse skogene gjennom generasjoner har også ført til et stabilt, gammelt og ikke minst levende, friskt og aktivt rotnett. Kontinuitet i bruk og tilstand har derfor ikke bare hatt betydning for tre-, busk-, felt- og bunnsjikt med tilhørende insekts- og fugleliv, men også for jordsmonnet når det gjelder mengde og sammensetning av zoofauna, for eksempel av jordmidd. Trolig ble også mykorrhiza-sopper påvirket. De fleste høstingsskogene har svak drift i dag i forhold til hvordan skogene ble utnyttet tidligere. Husdyrbeiting med sau og evt. hjortebeiting utnytter likevel deler av produksjonen. Mangel på styving fører imidlertid til kraftig skyggedanning, økt lauvfall og endrete nærings- og fuktighetsforhold for felt- og bunnsjiktet. 21

22 Hagemark/høstingsskog. Bjørkehage, ca Nesten alle bjørketrærne har spor etter lauving. Steine, Aurland, Sogn og Fjordane. Foto: Leif Hauge. Manglende uttak av for eksempel gråor gjør skogene tettere og gjør også at innslaget av næringskrevende skogsarter øker. Manglende høsting av stubbeskudd for eksempel av hassel og andre kortlivete lauvtrær (hegg, osp, gråor), gjør at forfallet i disse skogene øker, og fører til at de lyskrevende artene som var knyttet til skogtypen vil forsvinne. Styvingstrær utgjør hovedstrukturen i høstingsskogen (navskogen) og i enkelte hagemarker. Styvingstrær finnes også i lauvenger som solitærtrær, og i mindre grupper, plantet i grenselinjer, langs veger og vassdrag. Gamle styvingstrær er generelt viktig å ta vare på da de er vokseplass for en rekke organismer som moser, lav, vedboende sopp (Tønsberg et al. 1996), og for insekter, flaggermus og fugl Epifyttvegtasjonen Flere undersøkelser av epifyttvegetasjonen på styvingstrær fra Sverige (Andersson & Appelquist (1987), Nilsson et al.1994), viser at blant annet epifyttiske lavarter fra opprinnelige natur/urskoger synes å kunne overleve på gamle styvingstrær som fungerer som relikter, refugier og spredningssentre for arter som ellers har liten mulighet for å overleve i dagens landskap. Dagens arealbruk gir generelt ikke mye plass til denne typen habitat (den halvåpne strukturen med soleksponerte trær): det blir enten skog eller åker. Også som tilholdssted for insekter og fugl kan gamle styvingstrær betraktes som nøkkelbiotoper i kulturlandskapet og i lauvskogene. På mange måter blir styvingstrærne i kulturmarker en parallell til de gamle trærne i en urskog. Styvingstrærne får vanligvis en langt høgere alder enn trær i lauv- og barskogene ellers. Eldre trær som både har yngre greinbark, gammelbark og råtnende og død ved, utgjør levesteder (habitater) for mange organismegrupper. Når trærne eldes, blir barken tykk og ruglete, og det dannes sprekker der artene finner feste og næring for etablering og vekst. Konkurransen mellom artene kan være stor, men ofte finnes det flere ulike leveområder på ett og samme tre, slik at arter med tidlig og arter med sen etablering kan vokse side om side. Den jevnlige styvingen gir 22

23 bedre lystilgang til stammene enn det en finner hos trær med alle greinene i behold. Styvingstrær i aktivt brukte høstingsskoger har ofte god tilgang på lys sammenlignet med trær som står i en tett skog, og dette fremmer artsmangfoldet av moser, lav og sopp som bruker trebark som vekstsubstrat (Balle 1978, Jordal & Gaarder 1995, Moe & Botnen 1997, 2000, Nordbakken & Austad 2010, Sverdrup-Thygeson et al. 2010, 2011). Styvingen fører ellers til næringstilførsel som sammen med vannsig tilføres epifyttvegetasjonen nedenfor. Undersøkelser av mosevegetasjonen viser at det sjelden påvises rødlistede mosearter på styvingstrær (Moe & Botnen 1997, 2000, Nordbakken & Austad 2010). I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det finnes rundt 10 rødlistede mosearter på gamle edellauvtrær av særlig alm, ask og lind (Sverdrup- Thygeson et al. 2011). I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det er funnet rundt 136 rødlistede lavarter på edellauvtrær (Sverdrup-Thygeson et al. 2011). Dette er imidlertid for høyt fordi det inkluderer en rekke glattbarksarter, arter med tyngdepunkt på boreale lauvtrær, bartrær mm., dvs. arter som ikke er spesielt typiske for gamle edellauvtrær. En manuell gjennomgang ga som resultat minst 58 rødlistede lavarter knyttet til store, gamle edellauvtrær utenom eik, fordelt på 12 CR-arter, 18 EN-arter, 17 VU-arter og 11 NT-arter. I prinsippet vil de fleste av disse kunne finnes på styvingstrær. I en undersøkelse fra to kulturlandskap på Vestlandet ble 125 ulike lavarter funnet på 34 styvingstrær av ask (Botnen & Moe 1993). Dette er et høgt antall siden det bare var to lokaliteter som ble undersøkt, og antall habitater er begrenset. Av disse ble 18 arter betegnet som sjeldne. Seks av disse er rødlistet (Kålås et al. 2010). Dette er: skorpeglye (Collema occultatum), Gyalecta truncigena, Ramonia subsphaeroides, Thelopsis flaveola, Strangospora ochrophora og Thelopsis rubella (Botnen & Moe 1993). Jordal & Gaarder (2009), har også registrert en rekke kravfulle og delvis rødlistede kryptogamer, bl.a. lav knyttet til rike edellauvskoger i Hordaland. Blant annet nevnes almelav (Glyalecta ulmi), bleikdoggnål (Sclerophora pallida), skorpefiltlav (Fuscopannaria ignobilis), kastanjefiltlav (F. sampaiana) og prakthinnelav (Leptogium cochleatum) som alle er rødlistet (Kålås et al. 2010). I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det finnes minst 38 rødlistede sopparter på gamle edellauvtrær av særlig alm, ask og lind (Sverdrup-Thygeson et al. 2011). Mangler i rødlistebasens økologifelter gjør at dette tallet i virkeligheten er vesentlig høyere. Bare på alm er det kjent minst 47 rødlistearter i Norge (Gaarder et al. in press). På eik er det kjent 31 arter (Sverdrup-Thygeson et al. 2010). De fleste vedboende soppene er saprofytter og vokser normalt på liggende døde trestammer og annet dødt trevirke. Noen arter kan også vokse på bark eller blant mose på stående trær og trær med partier med død ved. De fleste vedboende soppene finnes hovedsakelig i skogsmiljøer hvor de foretrekker et fuktig lokalklima. En mindre gruppe arter ser ut til å foretrekke gamle, helst frittstående edellauvtrær i et åpent og solrikt miljø, og er derfor til en stor grad knyttet til kulturlandskapet. 23

24 Blådoggnål Sclerophora farinacea (VU) vokser spredt på grov oppsprukket bark av alm (vanligste treslag) og ask (uvanlig) (til venstre). Den har en nokså kontinental utbredelse i Norge. Den finnes særlig på nord-vestlandet og deler av Østlandet, og er omtrent ikke funnet i Rogaland og Hordaland. Almelav Gyalecta ulmi (NT) (til høyre) er en typisk art på grov oppsprukket bark av alm og ask. Foto: John Bjarne Jordal. Pelskjuke Inonotus hispidus (EN) på styvet ask på Grinde, Leikanger (til venstre). Hovudtyngden av bestanden er på styvete asketrær i indre Sogn. Ferskenpote Rhodotus palmatus (EN) (til høyre) er i Norge en eksklusiv almeart som er funnet bare i område med mye styvete almetrær, særlig der hvor det er god tilgang på død ved. Foto: John Bjarne Jordal Insekter, midd og fugl Mangfoldet av virvelløse dyr kan være stort og høgt i tilknytning til gamle styvingstrær og kulturmarker dominert av slike. I Artsdatabankens rødlistedatabase framgår at det finnes minst 93 rødlistede billearter, 34 sommerfuglarter og 25 tovingearter på gamle edellauvtrær utenom eik, etter Rødlista 2010 (Sverdrup- Thygeson et al. 2010). Ifølge Rødlista 2006 var 105 rødlistete billearter angitt å leve i tilknytning til eik i Norge, og om lag halvparten av disse var knyttet til hule eiker (Sverdrup-Thygesen et al. 2010). En nyere undersøkelse av midd (Acari og Gamasida) fra lauvtrær på to lauvenger/hagemarker i Sogn og Fjordane, viste at 56 ulike middarter ble registrert (54 Gamasina og 2 Microgyniina), hvorav 22 ble funnet på styvingstrær (bark, trehull og råtnende ved). Av de 576 registrerte artene var hele 36 nye for Norge (Slomian et al. 2005). Gammel, død ved og hulrom i styvingstrærne gjør dem til viktige tilholdssteder for insekter og for hulerugende fugl. I og med at slike styvingstrær (og hulrom) oppnår betydelige dimensjoner blir de viktige også for større hulerugende fuglearter, slik som kattugle og hulerugende ender (kvinand og laksand). Også flere arter spetter forekommer vanlig, noe som igjen fører til hekkemuligheter for andre hulerugende fuglearter. Innhule trær fungerer som yngleplasser for flaggermus (Michaelsen et al. 2009), og eksempelvis er det påvist at viktige styvingsområder som Eikesdalen har uvanlig stor tetthet av flaggermus (Sunde & Grønningsæter 1998). 24

25 Økosystemtjenester Økosystemtjenester fra disse tresatte kulturmarkene som høstes, er at de kan sees på som bærekraftige produksjonssystem, i det de kan utnyttes uten å gjødsles opp,- det sørger stabile, store trær og styvingen for. Slik sett er de kulturengene overlegne. Økosystemtjenester i høstingsskoger kan knyttet til 5 forhold, foreløpig har det vært lite fokus på dem: Produksjonsareal; mark blir gjennom denne bruken til produksjonsareal (fôr, emnevirke m.v.). Gunstige økologiske prosesser; i forhold til styvingen og trerøttenes reaksjoner på denne foregår det viktige økologiske prossesser, bla forstyrres rotnettet og økosystemet stimuleres til en produksjonsøkning, styvingsgjødsling. Dette er prosesser de er viktig å søke nærmere kunnskap om. Det kan få betydning for utvikling av agro-forestry-system,- særlig i utviklingsland, men også industriland. Karbonlagring; gamle styvingstre er stabile i forhold til lagring av CO 2, inkludert et stort stabilt rotsystem og en aktiv jordfauna som også lagrer CO 2. Den stadige produksjonen av friskt, ungt og kraftig greinverk og svært mye lauv på trær som brukes på denne måten, fanger også opp mye CO 2. Dette er viktig i et klimaperspektiv. Hindrer erosjon; det er et godt utviklet rotnett på slike gamle trær, særlig på tørr og sandholdig mark i bratte skråninger vil det bidra til å hindre utrasing og erosjon. Dette er også viktig i et klimaperspektiv. Kulturhistorie og kunnskap om drift og hvordan menneskene har brukt lauvskogene og skaffet mat før. Gamle styvingstrær med en rik epifyttvegetasjon, insektsfauna og fugleliv. Foto:Leif Hauge. 25

26 1.2. Historie, utbredelse og status Høstingsskoger i Norge Styvingstrærne som i dag særpreger de tresatte kulturmarkene våre som hagemarker, lauvenger og høstingsskogene, er rester etter ubrutte tradisjoner som kan spores tilbake flere tusen år (Høeg 1976, Austad 1988). Trærne som ble tillaget hadde sin bruksanvendelse og nytteverdi i flere hundre år for gradvis og fortløpende å bli erstattet av nye trær. De fleste av edellauvskogene våre, særlig i Vestlandsfylkene, har en tidligere historie som lysåpne høstingsskoger. I disse kulturskogene ble uttak av ved, emnevirke og tømmer kombinert med høsting av lauv, ris, skav, bark og nøtter, i tillegg til husdyrbeiting, noe skrapslått og jakt. Denne mangesidige måten å utnytte skogsressursene på er meget gammel og går sannsynligvis langt tilbake i tid. Høstingsskogene er trolig en av de eldste kulturmarkstypene vi har. I dette faggrunnlaget og handlingsplan er det i hovedsak skogenes betydning som produksjonsområder (husdyrfôr) som blir vektlagt. Det er funnet tydelige spor etter tidlig lauvsanking i Norge, blant annet på gården Grinde i Leikanger, Sogn og Fjordane (Austad & Øye 2001) og Havrå på Osterøy, Hordaland (Hjelle & Kaland 1994). På Grinde i Leikanger, ble en markert nedgang i almepollen C 14 - datert til f. Kr. (kalibrert alder)(kvamme 1998). Også lauvsanking på en av de andre gårdene, Havrå på Osterøy i Hordaland, er C 14 -datert til f. Kr. (kalibrert alder). Alm (Ulmus glabra) skulle ellers være vanlig utbredt her i landet på den tiden. Alm bruker 7-8 år på å sette blomst (og dermed pollen). Med en jevn og omfattende lauvsanking vil andelen av almepollen bli minimal og dermed ikke lenger være tydelig i pollendiagrammene (Fægri 1944). 26

27 Kristian Lee lauvet helt frem til 1990-årene. Eldre gårdbrukere er uvurderlige informanter når det gjelder å få formidlet kunnskap om eldre tiders driftsteknikker i landbruket. Lee, Arnafjorden, Vik. Foto:Leif Hauge. De to eksemplene som er nevnt ovenfor er veldokumenterte «almefall» fra Vestlandet som er funnet i områder som senere ble preget av gårdsdrift. Slike «almefall» er også påvist i mange østnorske og også i europeiske pollendiagram, særlig i forbindelse med de eldste sporene etter jordbruksaktivitet i begynnelsen av yngre steinalder (Behre 1988). Under jernalderen ble det utviklet nye redskap med sentrale deler i jern, og lauvsankingen fikk et langt større omfang. Spesielle kniver, eller sigdlignende redskap med kraftige blad, ble utviklet til dette formålet. Det er gjort mange gravfunn fra eldre- og yngre jernalder i Norge av sigder, ljåblader og lauvkniver (Brøgger 1933). Jernsigden er registrert i de eldste funnene fra jernalderen fra før-romerske plasser i Østfold, i Eiker og på Jæren. Lauvkniver er funnet i arkeologiske utgravninger fra jernalderog vikingeboplasser både i Norge og ellers i Europa. De fleste funnene i Norge er fra siste del av jernalderen. Det er gjort funn av nesten tusen sigder og noen hundre ljåer. Funnene av lauvkniver er færre, og gjerne knyttet til de delene av landet hvor husdyrholdet må ha vært mest dominerende. De fleste registrerte funnene er da også fra Vestlandet og indre deler av dalførene på Østlandet, i første rekke fra Valdres. Totalt er det gjort funn av mer enn 30 lauvkniver. Mange av de tidligste norske funnene er trolig importerte. Lauvkniven utviklet seg fra sigdlignende redskap til et redskap som både kunne hogge og dra greiner når en la tyngde på skaftet. Derfor ble snidelen smidd med tydelig innoverbøyd egg, og en tydelig krok/odd/ nese til å kunne dra kvisten ned med. Etter hvert ble lauvknivene produsert i ulike størrelser, slik at bruken kunne varieres fra mer hogst og kapping av tykkere greiner (styving), til oppkapping av småkvister fra avhogde greiner og småskudd fra bakken (lauving og rising). 27

28 Risping. Arne Lee. Framfjorden, Vik i Sogn. Risping vil si å slite (plukke) bladene av trærne. Det er lettest å rispe bladene av rette greiner, og det er mest og størst blader på unge skudd. Derfor var det vanlig å rispe trær som var blitt styvet de foregående årene. Foto:Leif Hauge. Rising foregikk på ettervinteren med avhugging av friske greiner med knopper. Det var helst alm som ble riset. Grinde, Leikanger. Foto:Leif Hauge. Ris og skav nevnes også i de gamle matriklene fra 1800-tallet som vanlig og årvisst fôr, sammen med lauv, og ikke som nødfôr. Det var betydelige mengder fôr som tidligere ble høstet av lauvtrær. Antall kjerv var imidlertid avhengig av til enhver tid antall dyr og høyavling. Til 3-4 melkekyr og sau ble det på midten av 1800-tallet på en vestlandsgård gjerne høstet kjerv. Store lauvskoger ble også utnyttet av husmenn. I de fleste fylker opphørte lauvingen på begynnelsen av 1900-tallet, men høstingen fikk et oppsving igjen under andre verdenskrig. Fôrhøstingen foregikk på forskjellige måter, og det er klare regionale særtrekk både når det gjelder teknikker, begreper og bruk av de ulike treslagene. Ved lauving (styving) ble greinene høstet så ofte at de ikke rakk å bli for kraftige mellom hver gang. En rekke ulike redskaper ble benyttet. Avkuttede greiner ble delt opp til 1 m lange kvister som ble samlet i kjerv (passelige bunter) og bundet sammen med kvister (band) av rogn, bjørk eller hegg. Kjervene kunne veie opptil 6-7 kg. De ble hengt opp til tørk i trærne, på hesjer eller gjerder. Lauvkjerver som var høstet i utmarka, først og fremst av bjørk, ble ofte satt i rauk eller stakk i friluft, lagret under en gran eller i en utløe før de ble kjørt hjem i slede på vinteren. Lauvet kunne også rispes av greinene i de mellomliggende årene i styvingssyklusen. Det ble da rispet av for hånd, raket sammen, samlet i sekker og tørket. I tillegg ble nedfallent lauv ofte sanket inn om høsten (rakelauv). Dette ble imidlertid i hovedsak brukt til strø i fjøs og stall og bare i liten grad brukt til fôr. En ikke ubetydelig fôrmengde ble høstet også vinterstid og tidlig på våren gjennom at kvister med velutviklede knopper ble samlet. Flere av høstingsskogene har en tidligere historie først og fremst som risingsskoger, og har i mindre grad vært brukt til lauving. Store bestander med alm ble riset på denne 28

29 måten (det vil si styvet på vårvinteren). Også ved rising var det faste teiger i høstingsskogene som ble høstet etter en bestemt syklus, mest vanlig hvert 4. år. En laget risbunter som ble gitt dyrene (kyr) i frisk tilstand. Grovere kvister og greiner (beit og brom) ble lagt ut slik at dyrene kunne spise av dem (gnag), mens barken på større greiner ble flekket av med spesielle skavjern (skav). Styving av lind for produksjon av bastetau og reip og av eik til garving, ble også gjennomført med jevne mellomrom Høstingsskoger i Europa Norge er ikke alene om å ha lauvingstradisjoner. Bruken av lauv til fôr er like gammel som husdyrholdet i flere land. Treslagene kunne variere, men trær som det var mest av ble mest brukt. Ulike dyr fikk ulikt fôr, men overraskende nok er teknikkene og redskapene som ble brukt mye av de samme over landegrensene. Bruk av lauv som husdyrfôr er fremdeles vanlig i asiatiske land som for eksempel Nepal. Lauvtrær brukt til fôr har hatt en stor utbredelse blant annet i nordiske land som Sverige, Finland og Norge, men også i andre land som Romania, Tyskland, Sveits, Østerrike og Spania. Regionale tradisjoner og bruk har resultert i ulike høstingsmetoder som igjen har formet trærne, de tresatte kulturmarkene og skogene. Paleobotaniske studier viser at småfe (sauer og geiter) har blitt fôret med lauvkvister for 6000 år siden i Sveits og Danmark (Bartholin 1978, Rasmussen 1989, Göransson 1996) og i Sverige og Norge for år siden (Slotte 1999, Hjelle & Kaland 1994, Kvamme 1998). På gamle malerier og kobberstikk kan en finne dokumentasjon på lauving og bruk av lauvkvister, trolig til husdyrfôr. Den eldste avbildingen av lauvsanking i Europa er på to nesten 3500 år gamle begre (Hæggström 1996). Bruken av lauvtrær i Europa kan stort sett kategoriseres i tre hovedtyper: 1. Bruk av lauvtrær til brennved. Dette var viktig i tette befolkningsentra i Europa. Byene måtte forsynes med store mengder ved. En oppdaget tidlig at kultiverte høstingsskoger, som f.eks coppice woodland ga mer virke enn naturskoger. Disse høstingsskogene var viktige inntil kullet overtok som brensel. 2. Bruk av lauv til husdyrfôr. Dette var vanligst i tempererte områder der husdyrholdet var stort og tilgangen på dyrkningsjord var begrenset. Tradisjonen var vanligst i fjellregioner på kontinentet som i Pyreneene, Alpene og Karpatene. Bruksformen var også vanlig i Norden, spesielt i Sverige, Finland og Norge. 3. Bruk av lauvtrær til emnevirke. Styving av trær stimulerer til skuddanning og mange rette skudd etablerer seg nær kappunktet. Dette gir lange og rette greiner som kan brukes til ulike konstruksjoner, som for eksempel himlinger og avanserte takkonstruksjoner. Stammene kunne også brukes til mastetømmer. Særlig i Sør-Europa var denne bruksformen vanlig. Vi kan konstatere at lauvtrær har vært sterkt utnyttet opp gjennom tiden i Europa i første rekke til vedog emneproduksjon, men i områder med kalde vintre, mye snø og lange innefôringsperioder har bruken av lauvfôr vært omfattende. Dette har også vært vanlig i områder som var mye utsatt for tørke. I dag er det stort sett bare i verneområder at vi i Europa kan finne styvingstrær, høstingsskoger og andre tresatte kulturmarker som blir skjøttet. England På kontinentet var det mer vanlig å høste lauvtrær regelmessig til uttak av ved enn til dyrefôr. Her ble feltsjiktet som kunne være både ujevnt og steinete, i hovedsak beitet. Dette har nok vært den bruksmåten som har hatt størst betydning for høstingsskogene i Europa. På samme måte som for fôrproduksjon, var styving viktig for å få en flergreinet og vid krone som kunne gi høg produksjon (mange unge og kraftige stammer til ved eller virke). Aktiv krigføring i Europa på tallet førte til et stort behov for trekull, noe som fikk betydning for framveksten av coppice woodland (Buckley 1992). Her ble trær hogd av ved rothalsen slik at det ble god forynging fra stubben. Skuddene fra de avkuttede trestammene kunne vokse opp til nye stubbeskuddskoger. Trærne ble høstet i sykluser på ca år. 29

30 Coppice woodland, sør England Foto: Ingvild Austad. Kvister fra treslag med rette og myke greiner (hassel og selje) kunne også brukes til ulikt flettverk (gjerder og som redskap og utstyr til husholdningen). Skuddene kunne også vokse seg kraftigere og brukes til staur da disse som regel var mer rettvokste og uten forgreininger, enn greiner fra blant annet eik og ask som vokste uten påvirkning. Skuddskoger med eik, bjørk, ask, lønn ble også mye brukt til bygningsvirke, både til båter og hus (Rackham 1980ab, 1989). Stubbeskuddskoger er ikke vanlige lenger, men noen slike områder skjøttes av naturvernorganisasjoner blant annet i England. De tradisjonelle stubbeskuddskogene er kjent for et spesielt rikt dyre-, fulge- og insektsliv, men en god del av disse skogene er nå plantet til med gran og annen barskog (Buckley 1992). Nederland I Nederland, delvis i Frankrike og Danmark finner vi en annen utnytting av trær. Beskjæringen av korgpil og hvitpil (Salix viminalis, S. alba) for å produsere rette, unge skudd til fletting av møbler og til båndproduksjon (tauverk), er karakteristisk. Bruken av pilearter til forsterking av diker, til flettverksgjerder og som trær langs elver og kanaler for å hindre erosjon og utrasing var viktig i Nederland. I dag blir slike trær plantet mest for å utvikle artsrike biotoper. Alpene Tradisjonen med å høste lauv til husdyrfôr var vanlig i Alperegionen; i Østerrike, Sveits, Sør-Tyskland og i Nord-Italia. I Romania (f.eks. i Maramures-området), lauves det ennå, selv om denne tradisjonen også her har gått sterkt tilbake de siste årene. Store områder der det tidligere var beite, slått og fôrsanking, er nå i ferd med endres av gjengroing, eller forsvinne helt på grunn av tettsteds- og byutvikling (Read 2007). Lauvingen i disse landene foregikk stort sett slik det var vanlig i fjord- og fjellstrøkene i Norge. Ask var det vanligste styvingstreet nord i Alpene, lind i øst og alm og eik i sør. I fuktige og kalde områder var platanlønn (Acer pseudoplatanus) vanligst brukt (Brockmann & Jerosh 1936, Haas & Scweingruber 1993). Styvingstrærne sto gjerne som solitærtrær eller samlet i små grupper fristilt fra skogen. Kulturmarkene de formet kan mest minne om våre nordiske hagemarker og lauvenger. Ofte ble trær plantet for å stabilisere og hindre utgliding av jord på bratte engareal, på mange måter etter 30

31 samme prinsipp som styvingspiler ble plantet langs grøfter og diker i andre land. Nedfallent lauv (rakelauv), hadde stor betydning som jordforbedringsmiddel i regionen, og ble brukt som strø i båser og innhegninger for småfe, eller blandet direkte med husdyrgjødsel (Machatschek 2002), slik vi også finner det brukt i nordiske land. Mellom og Sør-Europa Middelhavsregionen har en særpreget og artsrik flora. Regionen var opprinnelig preget av eikeskoger. I Spania, Portugal, Italia og Hellas, finner vi i dag sammenhengende beitemark og høstingsskoger som enten er utviklet gjennom bevisst høsting og uttynning, eller plantet for å gi ulike avlinger. Kvister med blad fra for eksempel oliventrær ble gjerne gitt til husdyrene i frisk tilstand ved tynning og beskjæring av trærne. Morbærtreet (Morus alba, M. nigra) ble innført til Middelhavslandene fra Asia for silkeormens skyld (Morus alba). Bladene er svært næringsrike og inneholder mye B og C-vitaminer og benyttes mye til husdyrfôr. Vi finner derfor i dag karakteristiske styvingstrær av morbær flere steder i middelhavsområdet, i tillegg til i Asia (India, Japan og i Himalaya) (Gilmor & Fisher 1992). Lauvtrær har som tidligere nevnt, hatt stor betydning som produsent av emnevirke, og overalt i Europa finnes styvingstrær som er formet av ulike bruksmåter og teknikker. Mange av disse hviler på flere hundre års tradisjoner. I motsetning til lauvingstrærne, ble greinene på disse trærne gjerne høstet om vinteren. Spanske konger utnyttet lauvskogene til trekullbrenning (desmocho) og brukte styvingstrær som virke til skipsbygging (trasmocho) (Loren 2007). Det finnes dokumenter fra 1300-tallet som beskriver bruken av svartpoppel (Populus nigra) fra Aragon i sørøstlige Spania. Osp og poppelarter er spesielt bestandige mot fuktighet. Morbertre. Kreta Morbærtreet ble innført til Middelhavslandene fra Asia for silkeormens skyld. Bladene er svært næringsrike og inneholder mye B og C-vitaminer og benyttes mye til husdyrfôr, spesielt under tørkeperioder på sensommeren. Foto:Leif Hauge. 31

32 Finland har lange lauvingstradisjoner, i første rekke langs sør- og vestkysten og på Åland. Mange av bjørkehagene blir fremdeles aktivt beitet av sau, men de fleste av disse områdene har ikke vært utnyttet tradisjonelt siden siste verdenskrig. Bjørkehage fra Åland med tilsvarende struktur som en finner på Vestlandet. Foto:Leif Hauge. Når det gjelder emnevirke til skipsbygging, så gir styvingen trærne spesielle greinvinkler som kan brukes som sterke konstruksjonselement. Lange og rette greiner av agnbøk ble brukt i himlingskonstruksjoner i hus (cabercero)(read 2007). De aller fleste av disse høstingsskogene er nå tilgrodde, og i mindre grad innlemmet i verneområder. Eikeskogene med blant annet steineik (Quercus ilex) og korkeik (Quercus suber) finner vi i første rekke i områder i vest (Spania og Portugal) hvor Dehesa-systemet dominerer enkelte områder. Dette er en savannelignende vegetasjonsstruktur med spredte trær av korkeik og steineik. Feltsjiktet blir gjerne beitet, fortrinnsvis av gris eller villsvin, men også småfè og andre husdyr utnytter feltsjiktproduksjonen. Kork var tidligere en viktig eksportartikkel, og begge treslagene produserer eikenøtter. Den tradisjonelle korkdyrkingen er delvis opphørt, og områdene fungerer i dag stort sett som beiteområder. Sverige, Finland og Danmark I Sverige har bruk av lauv til husdyrfôr lange tradisjoner (Slotte 1999). Spesielt sau ble fôret med lauv, men også de andre husdyrene fikk slikt fôrtilskudd. Lauvsankingen i Sverige minket kraftig på slutten av 1800-tallet. Finland har også lange lauvingstradisjoner, i første rekke langs sør- og vestkysten og på Åland (Nåtö og Eckerö). Her er det utviklet hagemarker og lövänger med varmekjære treslag, spesielt alm. Bjørkehagene på Åland er ellers karakteristiske; mange blir fremdeles aktivt beitet av sau, men de fleste av disse områdene har ikke vært utnyttet tradisjonelt siden siste verdenskrig (Hæggström 1983). I dag utgjør mange av dem viktige deler av verneområder hvor den spesielle strukturen og vegetasjonen blir tatt vare på gjennom aktiv kulturlandskapsskjøtsel. I Danmark var stævningsskogene som er en type høstingskog (stubbeskuddskog), vanlige. Stævningskogene er den eldste kjente formen for skogbruk i Danmark (Worsøe 1979, 1988), og kan 32

33 spores tilbake til steinalderen. Bruken gjør at skogen kan deles inn i en lavskov med frodig bunnvegetasjon og en højskov med stor skyggeeffekt. Trærne ble hogd helt ned med års intervall avhengig av treslag og bruk. Skogene kunne bli flere hundre år gamle, selv om strukturen egentlig ser mye yngre ut. Dette er en parallell til de engelske coppice woodlands. Få av stævningsskogene er vernet (Worsøe 1979, 1988) Truethetsstatus I Truete vegetasjonstyper i Norge (Fremstad & Moen 2001) er høstingsskoger angitt til å være en sterkt truet type (EN) og det vises til at Norge er et av de få landene i Europa som ennå har høstingsskoger. I Norsk rødliste for naturtyper (Lindgaard & Henriksen 2011) er høstingsskoger ikke vurdert. Denne lista følger inndelingen etter NiN, og høstingsskoger er ingen egen naturtype her. Delvis inngår høstingsskoger i det som kalles kulturmarkseng i NiN, fordi også tresatte kulturmarksenger inngår her. Kulturmarkseng er på Norsk rødlista for naturtyper vurdert til å være sårbar (VU) Oversikt over kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer som omfatter høstingsskoger Følgende er en oversikt over viktige kartleggingsprosjekter og forvaltningsregimer som omfatter høstingsskoger: Flere verneområder (edellauvskogsreservat og landskapsvernområder) inkluderer indirekte mange høstingsskoger (MD, DN ). Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap (MD, DN med deltakelse av landbrukssektoren ) har fanget opp flere områder. I Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, er tyngden av naturtypelokaliteter i kulturlandskapet blitt kartlagt, i tillegg er flere rødlistede arter knyttet til gamle styvingstrær blitt registrert (Interdep ). I edellauvskogsregistreringene er noen høstingsskoger registrert (DN 2009-dd) I Verdensarvsområdet for norske fjordlandskap (Geiranger og Nærøyfjorden), vil det også være deler av gammel lauvskog som er kulturpåvirket (edellauvskog og områder med bjørkedominans) (UNESCO). I de fylkesvise regionale miljøprogrammene (RMP) i jordbruket (2005, rullering 2008), er kulturlandskapet sterkt fokusert,- og i områder hvor sporene etter tidligere emneuttak og lauving er synlige, gis det også spesielle tilskudd for å ta vare på disse. Utvalgte kulturlandskapet i jordbruket (MD, LMD og SLF, DN og RA) som ble startet opp i 2009 og videreført i 2010 og 2011, har også fanget opp høstingsskoger og lauvingsområder. Utvalgt kulturlandskap, Grinde-Engjasete, er valgt ut på grunn av den omfattende høstingen som har funnet sted i området gjennom flere generasjon. Området er beskrevet som: Fjordgrend ved Sognefjorden, med gårdstun, innmark med frukthager, eng, beite og gamle kulturmarker, inkludert lauvingslier. Spor etter lauvsanking kan C14-dateres til 2400 f. Kr. i dette området. Faggrunnlag med forslag om høstingsskog som utvalgt naturtype etter nml 52 med handlingsplan (DN 2011). 33

34 Langs Åkrafjorden i Etne kommune, Hordaland er det mange fragmenter av høstingsskog. Her er både stjerneområder og verneområder som f. eks. Sævereidberget naturreservat. Foto: Leif Hauge Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap Den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap i Norge (DN 1994) omfatter noen høstingsskogsområder. Dette er den første og eneste, store og samordnete registreringen av kulturlandskap i landet. Intensjonen var å fange opp store, helhetlige områder med både store biologiske og kulturhistoriske verdier. Resultatet var en liste på ca. 280 høgt prioriterte kulturlandskap, derav en representativ liste, basert på landskapsregioner i Norge på 112 områder. Disse finnes i en egen kulturlandskapsmodul i Naturbase. Her er det pr. nov beskrevet 668 områder, hvor 25 av disse har spor etter lauvfôrsank. Noen av disse utgjør også verneområder. Eksempler på prioriterte høstingsskoger i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap er: Eikesdal-Øverås i Møre og Romsdal, Grinsdalen med seterområder og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane, Klungtveit/Litlehamar med omkringliggende områder i Rogaland og områder nær Farrisvannet (Nedre Ono, Bærug-Eikenes) i Vestfold. Områdene i den nasjonale registreringen er mer eller mindre fulgt opp med forvaltnings- og skjøtselsplaner og aktiv forvaltning gjennom landbrukets ordninger. Miljøvernmyndighetene har supplert med noe tilskudd til tiltak for biologisk mangfold. Rapporteringer fra fylkesmennene basert på deres kunnskap om status og hevd i 2002 og 2006, viste at ca. halvparten av områdene fremdeles var i bruk, men at den andre halvparten bar tydelige tegn på gjengroing og forfall. Tilstanden til de registrerte høstingsskogene ansees til å være svært dårlig. De fleste inngår også nå i naturtypemodulen i naturbasen Nasjonalt program for kartlegging og overvåking og kommunal kartlegging DN-håndbok nr. 13 beskriver et metodeopplegg for kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold til bruk i en kommunal kartlegging ( ) der kulturlandskap inkludert kategorien høstingsskog inngår. Høstingsskog ble først definert i den reviderte versjonen fra 2006 (2007). I DN-håndboken fra 2003 ble typen inkludert i kulturlandskap under hagemark eller under skogstypene rik edellauvskog eller gammel edellauvskog. Hovedtyngden av kartleggingen i kulturlandskapet har 34

35 foregått som en supplerende kartlegging (i tillegg til den kommunale), i regi av det Nasjonale programmet for kartlegging og overvåking (Interdep ). Målet med arbeidet er å gi informasjon om stedfesting og verdiklassifisering av viktige områder for biologisk mangfold, endringer i biologisk mangfold over tid og om årsakene til endringene, samt forslag til tiltak og oppfølging av disse. Følgende verdisetting og kategorier er benyttet for naturtypene: A - svært viktig, B - viktig og C lokalt viktig. Dette er med andre ord en kartlegging av arealer med en bestemt naturtype mens den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap hadde mer fokus på helhet. Basert på ny kunnskap fra naturtypekartleggingen, tidligere kunnskap fra den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap og kunnskap om verneområdene, er det gjort en samlet vurdering, og pekt på noen få stjerneområder i det enkelte fylke/regionen. Stjerneområdene utgjør representative og helhetlige kulturlandskap med verdifulle biologiskmangfold lokaliteter. Denne faglige vurderingen av områdene er nyttig kunnskap når områder for skjøtsel skal prioriteres. Noen høstingsskoger inngår blant disse. Disse finnes i de fylkesvise rapportene fra kartleggingen utgitt av DN (Norderhaug et al. 2007, Bjureke 2008, Jordal 2008, Hauge & Austad 2008,) og NTNU (Moen et al. 2006). Stjerneområder med høstingsskog er foreløpig: Midt-Norge: Eikesdal-Øverås, Nesset kommune, Møre og Romsdal (Jordal 2008). Sogn og Fjordane: Grinde i Leikanger (Hauge & Austad 2008ab) Hordaland: Åkrafjorden i Etne og Kvinnherad (Jordal & Gaarder 2009) Rogaland: Klungtveit-Litlehamar i Suldal (Norderhaug et al. 2007) Aust Agder: Melås og Landsverk, Gjerstad kommune (Bjureke 2008) Aust Agder: Øvre Ramse, Åmli kommune, (Bjureke 2008) Siden høstingsskoger er relativ ny som kategori når det gjelder kartlegging av biologisk mangfold, er kunnskap om kulturmarkstypen mangelfull i flere fylker Høstingsskog i verneområder og verdensarvområder Det er ikke noe tematisk vern for høstingsskoger, men noen av de tematiske planene fanger opp naturtypen. Dette gjelder særlig verneplanene for edellauvskog. I DN s naturbase er det på landsbasis registrert 257 vernete edellauvskoger. I 15 av disse inngår en beskrivelse av fôrhøsting. Registreringer viser at det er et relativt stort sammenfall mellom edellauvskogsreservater og utforminger av høstingsskoger. Fôrhøstingen i høstingsskogene og biologisk-mangfoldverdiene knyttet skogene som høstingskoger er underkommuniserte. De fleste edellauvskogene har sin egen spesielle brukshistorie som stort sett inkluderer tradisjonelle drifsformer som slått, beite, lauving, rising, hogst av emnevirke, vedhogst og av og til også bast- og nøttesanking. Når det kommer til forslag om skjøtselstiltak er det stort sett fokusert på fremmede arter som innplanting av/fjerning av gran, platanlønn og spisslønn. Siden verneformålet i de fleste reservatene går på urørt natur er det ikke ensbetydende med at kulturmarkstypen høstingsskog blir ivaretatt som del av et reservat. Dersom ikke verneformålet og forvaltningsmyndighetene åpner for skjøtsel av deler av disse høstingsskogene, vil de på sikt endre seg mot et naturlig skogssamfunn. Det finnes imidlertid gode eksempler på at vedlikehold av høstingsskoger gjennom skjøtsel kan kombineres med å ta vare på andre verdier i edellauvskogsreservat som for eksempel i Målandsdalen naturreservat i Hjelmeland kommune og Sævereidsberget i Etne kommune, begge i Hordaland fylke. 35

36 Stjerneområdene utgjør representative og helhetlige kulturlandskap med verdifulle biologiskmangfold lokaliteter. Melås og Landsverk, Gjerstad kommune i Aust Agder har et høyt innslag med styvingstrær. Foto:Leif Hauge. Enkelte av verneområdene er med i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap, senere også i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (se nedenfor), og er fulgt opp med skjøtsel. Skjøtselsinnsatsen i verneområder har økt i prioriterte områder. Vi finner høstingsskoger delvis også i nasjonalparker og i noen landskapsvernområder. Nasjonalparkene omfatter mest alpine områder, men kan også omfatte frodige dalfører. I Sogn og Fjordane finnes høstingsskoger i både Utladalen og Mørkrisdalen landskapsvernområder. Høstingsskog er imidlertid ikke systematisk kartlagt i verneområder. Områdene som er vernet etter naturvernloven har vært forvaltet etter en verneforskrift som fastsettes for hvert enkelt område. Verneområdene forvaltes normalt av fylkesmannen, men kommuner har fått delegert forvaltningsansvaret. Et viktig virkemiddel i forvaltningen er en forvaltningsplan som avklarer hvordan verneforskriften skal tolkes og gir føringer for skjøtsel, tilrettelegging, oppsyn m.v. Det arbeides med å utvikle bruk av bevaringsmål som angir hvilken tilstand som ønskes eller som en ønsker at skal unngås i verneområdet. Nærøyfjorden og Geirangerfjorden i Vestnorsk fjordlandskap inneholder mange viktige kulturmiljøer og kulturmarkstyper. De mange hyllegårdene langs Storfjorden i Stranda/Norddal har spor etter høsting. Det samme gjelder ulike typer av høstingsskog i Nærøyfjorden verdensarvområde, blant annet på Holmo/Styvi og Nedbergo. Det blir nå utarbeidet skjøtselsplaner for mange delområder i disse områdene. 36

37 Gården Grinde, Leikanger, er et Nasjonalt utvalgt kulturlandskap med fokus på lauvsanking er kjent for det særmerkte kulturlandskapet med mange styvingstrær. Området har vært gjenstand for flere forskningsprosjekt. Foto:Leif Hauge Utvalgte kulturlandskap i jordbruket De Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket er helhetlige og representative kulturlandskap. Når de når et tilstrekkelig antall, vil de i sum være representative for Norges ulike kulturlandskap. De utgjør utstillingsvinduer og referanseområder for drift og skjøtsel, og skal bidra til å ivareta store biologiske og kulturhistoriske verdier. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet har hittil valgt ut 22 områder (20 i 2009, 2 i 2010) som gis en særskilt forvaltning. Utvelgingen er basert på forslag fra fylkene med utgangspunkt i den Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap. Et sekretariat av SLF, DN og RA stod for tilrådningen. Ett område med høstingsskog inngår blant de hittil 22 Utvalgte kulturlandskapene i jordbruket ; Grinde-Engjasete i Leikanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Ordningen er basert på et eget uavhengig økonomisk virkemiddel som delvis finansieres over jordbruksavtalen og delvis over Miljøverndepartementets budsjetter til tiltak og skjøtsel. Både landbruks- og miljøssiden får med dette en aktiv forvaltningsrolle i de verdifulle kulturlandskapene. Forvaltningen baseres på forvaltnings- og skjøtselsplaner og på frivillige, langsiktige kontrakter mellom grunneiere og myndigheter. Fylkesmannens landbruksavdeling, med bistand fra fylkesmannens miljøvernvdeling og regional kulturminneforvaltnng, har ansvar for praktisk gjennomføring og oppfølging sammen med kommunene og grunneiere. Sekretariatet følger opp prosjektet på nasjonalt nivå Økonomiske virkemidler i jordbruket, regionale miljøprogram, RMP, og spesielle miljøtltak i jordbruket, SMIL Status for høstingsskogene er i stor grad avhengig av de økonomiske virkemidlene i landbruket, i likhet med andre kulturmarker og kulturlandskap knyttet til jordbruket. De viktigste i denne sammenhengen er RMP (regionale miljøprogram) til drift og SMIL (spesielle miljøtiltak i jordbruket) til engangstiltak. 37

38 I 2010 ble det fra RMP gitt ca 2 mill kr (av totalt 410 mill) til ca styvingstre i 8 fylker. Disse 8 fylkene, Østfold, Oslo og Akershus, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, har egne tilskuddsordninger til styvingstre. Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane står for majoriteten av styvingen i Norge (ca trær). 3 ytterlige fylker; Buskerud, Vestfold og Møre og Romsdal, har ordning til styvingstre sammen med tilskudd til andre verdifulle element i kulturlandskap, midler til og tallet på styvingstre kan derfor å være noe høyere. Mange fylker stiller både krav til miljøplan (trinn 2) og skjøtselsplan for gårdsbruket/-området, i tillegg til at området skal være dokumentert som verdifullt slik at det ikke gis tilfeldige tilskudd. Det er særlig RMP-midler som går til styving, i mindre grad SMIL-midler Sammenstilling av naturtypedata i naturbase Data fra ulike registreringer og kartlegginger er tilgjengelige i Dns naturbase: Dataene er også tilgjengelige i Gårdskart på nett; Sammenstillingen under er hentet i naturbase pr. november 2011 og gjelder naturtypedata utenfor verneområder. Styvingstrær forekommer over hele landet. I naturbasen er det oppført hele 1188 lokaliteter med styvingstrær (Jordal & Bratlie 2011), disse står mer eller mindre i flere ulike naturtyper. De fleste treslagene er brukt til lauv-, ris- og emnesank, naturbasen viser til 13 ulike treslag med styvingsspor. Alm og ask er de lauvtrærne som forekommer oftest, for alm er det trolig både risings- og lauvingstrær. I naturbasen finner vi at det på landsbasis totalt er registrert 469 lokaliteter med styva alm, 447 med styva ask, 218 med styva lind, 87 med styva eik, 84 med styva bjørk, 44 med styva selje, 14 med styva rogn, 12 med styva spisslønn, 4 med styva osp, 3 med styva svartor, 1 med styva gråor, poppel eller pil (Jordal & Bratlie 2011). (Se vedlegg 2.) Av registreringen i naturbasen ser en at Hordaland er fylket med flest lokaliteter med styvingstrær og at ask er det treslaget som forekommer hyppigst som styvingstre, dernest kommer Sogn og Fjordane med alm som hyppigst styvingstre. 14 fylker har verdifulle lokaliteter med styvete edellauvtrær (alm, ask, lind og eik). Det er bare to fylker der lokaliteter med styvingstrær ikke er oppført i naturbasen (Nord-Trøndelag og Finnmark) (Austad et al. 2007). Antall og areal i kategoriene høstingsskog D18 og hagemark D05 I naturbasen er det totalt registrert 58 områder i 7 fylker som høstingsskog i kategori D18 (etter DNhåndbok 13). Av disse er 19 kategorisert som A-områder (svært viktige for biologisk mangfold) og 34 B-områder viktige). Arealene er relativt begrenset sammenlignet med andre kulturmarkstyper; totalt utgjør A-lokalitetene 2949 daa og B-lokalitetene 1626 daa. Det relativt lave antallet kan skyldes at høstingsskoger først kom med som en egen kategori så sent som i 2007 (se vedlegg 3). Fig. 1. viser antall A- og B-lokaliter i høstingskog D18. Inkludert i definisjonen høstingsskoger her i faggrunnlaget (og i forslag til forskrift og handlingsplan) er også noen lokaliteter i kategorien hagemarker D05 i naturbase (etter DN-håndbok 13), dvs hagemarker med styvet bjørk (bjørkehager), hasselhager (med spor etter fôr- og emnesank) samt det som av noen er beskrevet som kulturskog. Under hagemarker D05 er det 26 A-områder og 28 B- områder i 11 fylker som kategoriseres som høstingsskog i faggrunnlaget, henholdsvis 7330 daa (A) og 3459daa (B) (se også vedlegg 2). Fig. 2 viser antall A-og B-områder i kategorien hagemark D05 som inngår i høstingsskoger i faggrunnlaget fordelt på fylker. Samlet sum for kategoriene høstingsskog D18 og hagemark D05 utgjør 108 A- og B-lokaliteter, der 45 er A-områder og 63 er B-områder. Hordaland er det fylket som har flest områder, etterfulgt av Sogn 38

39 og Fjordane og Rogaland (se også vedlegg 2). Fig. 3. viser summen av antallet høstingsskoglokaliteter av D18 og D05 fylkesvis. Tabell 1 viser både antall og areal av disse fordelt på fylkene A-svært viktige B- viktige Figur 1. Fylkesvis oversikt over registreringer av høstingsskog D18 i DN-naturbase pr. nov Svært viktige = A og viktige = B. Kategorien høstingsskog ble oppført i DN-håndbok nr. 13 og naturbase i A-svært viktige B- viktige 0 Figur 2. Fylkesvis oversikt over registreringer av høstingslokaliteter frå kategorien hagemark D05 ( i Dn-håndbok og naturbase). Dette inkluderer typene bjørkehager med styvet bjørk, hagemark med hassel og den som noen har kalt kulturskog. Etter naturbasen nov (ikke uttømmende). 39

40 A daa B daa Figur 3. Sum areal med høstingsskog fra D18 og typer fra D05, fylkesvis fordeling for A og B- lokaliteter. Tabell 1. Sum antall høstingsskogslokaliteter og areal i de forskjellige fylkene etter naturbasen nov (ikke uttømmende) for kategoriene høstingsskog D18 og hagemark D05. Fylke Sum A-svært A daa B- viktige B daa antall viktige Akershus Oslo Oppland Buskerud Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Edellauvskoger Høstingsskoger har ofte utspring i edellauvskoger. De største og mest spesielle edellauvskogene vi har, er gjennomgående vernet som naturreservater uten at kulturpåvirkningen er en del av premissene for vern. Ved gjennomgang av omtalen for alle 257 naturreservat som er vernet som edellauvskogsreservater i Norge, er det 15 lokaliteter hvor lauvsanking eller spor etter lauvsanking, er med i omtalen. I de fire vestlandsfylkene: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, er 90 edellauvskogsreservat omtalt der en i utgangspunktet har hatt omfattende bruk av lauv og ris, men bare i 11 av disse 40