Svein Roger Nilsen. Den forstenede byen. Noveller

Transkript

1

2 Svein Roger Nilsen Den forstenede byen Noveller

3 Det er den svarte djevelskapen i din stakkars hjerne du skal passe deg for, og den svarte hesten som tordner forbi når du er mest alene. Aksel Sandemose, Det svundne er en drøm

4 Skudd Betjenten kjørte ned vinduet på førersiden og lente albuen og underarmen i karmen. Han tenkte på å melde inn. Det hadde tatt kortere tid enn han hadde regnet med. Han kunne si fra at han kom tilbake allerede. Et par kunder eller besøkende steg ut fra bilene sine, gikk forbi og tittet på ham gjennom frontruta idet de passerte. Snudde seg før de åpnet døra og gikk inn i butikken, tittet mer på ham. Han pleide å like det, oppmerksomheten. Betjenten kunne se dem bli møtt av noen der inne, kundebehandlere. Så dem bevege seg rundt gjennom glassfasaden. Som skygger bare; sollyset stengte for innsynet. Han giret første og kjørte bilen ut på Ringeriksveien. Holdt lav fart frem til avkjørselen mot Lierstranda; bilene bak i noe avstand. Han ventet på at telefonen skulle ringe eller at en beskjed på samband avgjorde retning og tidsbruk. Da ingen av delene skjedde, tok han av i veiskillet ved Amtmannssvingen og kjørte ned på Lierstranda. Ingen trafikk nå, ingen trafikk der lenger. Fjorden lå bortenfor jernbanen og industriområdet. Han kunne så vidt kjenne lukten av vannet, av fjorden, mørkeblått, men rolig; små krusninger som han ble oppmerksom på når han søkte etter dem med blikket. De gangene det blåste, var det ikke lenger vakkert. Bildet ble ødelagt av for store brytninger. Men nå var det stille og pent. En slags uendelighet over det. Heldekkende. Himmelen der oppe,

5 lysere, jevnere, evig. Tilsynelatende møttes de to et sted langt der ute. I virkeligheten ikke, men synet av det, forestillingen, var god nok. To evigheter smeltet sammen til en stripe som når en tv, en pc døde. Da gikk det an å tenke, når han så på stripen hvor de møttes, ble ett; ingenting. Mellom himmel og jord er det faktisk ingenting. Han snuste igjen, men det var bare en anelse og ikke nok til å jage tanker. Han ville plukke ut øreproppen, spille noe høyt nok til at alt annet ble borte. Bortsett fra følelsen av sommer. Han merket den så vidt i seg, men det var allerede noen dager ut i juni. Snart ville alt være satt på pause. Nei, ikke alt; også dette var bare tilsynelatende, en tilsynelatende pause. Under den junirolige overflaten lå det verdener i bevegelse. Eller i unaturlig stillstand. Han passerte butikkene nedenfor plassen til veivesenet og nærmet seg overkjørselen til industriområdet. Sakket farten og stoppet nesten i krysset ved Bruusgaards vei; strandbrua opp til høyre, rundkjøringa i Strandveien til venstre. Han tenkte: Hvis den skya går foran sola, kjører jeg tilbake. Telefonen hans ringte, og han strakte ut armen og løsnet mobilen fra holderen. «Ja, Runar.» «Hvor er du, tøffen.» Hilde. Bildet av henne var der straks han hørte stemmen. Han var ikke sen. Alt hadde gått kjapt. Noe annet, da. Han svingte ut på høyre side av veien.

6 «På Lierstranda.» Det var stille et sekund for lenge. «Hva gjør du der, da? Ikke si: Kjøper smultringer.» Han hadde ikke noen god grunn å oppgi for å være der og klarte ikke å finne på noen. Det hadde gått et par sekunder for mye allerede. Men så var det Hilde. «Trengte å kjenne fjordbrisen et par minutter,» sa han. «Noe på gang? Jeg har ikke hørt noe.» «Fjordbris? Det lukter rust og vått metallskrot fra industrien. Ferdig på Bilia, regner jeg med? Eller dro du midt i avhøret for å snuse brakkvann?» Han så henne for seg, halvsmilet. Operasjonsleder nå. God avgjørelse. «Ferdig. Kunden blir anmeldt, selv om han beklaget og ba for seg. Jeg snur nå, kommer inn om ti minutter.» «Vent litt, du. Det har kommet en henvendelse fra barneskolen.» «Høvik?» «Den heter ikke det lenger. Du begynner å bli gammel. Men det har vært en episode der. En av lærerne sier han har blitt beskutt. Bilen hans ble skutt på, med luftgevær. Eller luftpistol.» «Bare bilen? Ingen skadet?» «Nei da, bare bilen. Skuddet traff i døra.» «På barneskolen? Var det en elev som skjøt?» «Det kan du vel finne ut av når du drar opp dit nå. Heldigvis for deg har jeg fått en rimelig god beskrivelse av gjerningspersonen.» «Ja vel. Fortsett.»

7 «En rønner.» «Rønner?» Runar senket telefonen litt. Han var ikke gammel, egentlig. Tjue år siden han gikk ut fra barneskolen, Høvik skole, som den sikkert alltid ville hete for ham. Ikke mer. Men tjue år var også lang tid. Han tittet ut gjennom vinduet bak, på veien som lå åpen. Svingte på rattet og satte telefonen mot øret igjen. «Ja. Det var det han sa, han som ringte. Beskutt av en rønner.» «Er virkelig Moses der ennå?» spurte Runar. Moses hadde vært gammel allerede da Runar var elev der, eller han hadde virket gammel. Grått hår som dekket ørene og nakken bak; ingenting oppå hodet. Fiskebensfrakk om vinteren, støvfrakk om sommeren. Gikk og pirket i bakken med pekestokken når han hadde inspeksjon i friminuttene. Løftet den når noe skjedde; holdt den der og gikk rolig den veien han selv pekte. Når han kom frem til målet, ville han med noen korte irettesettelser og instrukser stanse og endre situasjonen. Var den mer alvorlig, grep han gjerne den skyldige i jakkekraven eller i armen og førte ham på tå inn til et grupperom, hvor en irettesettelse fant sted uten publikum. Få episoder når han var vakt i friminuttene. Langt færre enn andre lærere måtte ta seg av, men alltid mer dramatiske. Runar hadde tenkt på ham, men ikke sett ham de gangene han hadde vært på barneskolen i et eller annet ærend. Som representant for lokalt politi, presentasjon for elevene. Eller i forbindelse med nystartede tiltak, slik som siste

8 gangen han var der. Tjukkasprosjektet. Han hadde snakket om det i de største klassene på barneskolen på eget initiativ; prosjektet hørte egentlig hjemme på ungdomsskolenivå. Men Moses var ikke der da. Runar hadde hatt lyst til å spørre noen om ham, høre med en av lærerne. Han fant ingen passende anledning og lot det være. Tenkte ikke mer på Moses. Ikke før nå. «Det kan hende,» sa Hilde. «Han som ringte heter Mosland.» «Magnus Mosland. Han må være over søtti.» «Ja vel. Dra opp dit og snakk med han. Regner med du ikke trenger selskap.» «Nei da, det er greit. Men Var det noe mer?» «Mer hva da?» Halvsmilet. «Noe mer i beskrivelsen. Rønner er litt lite å gå på.» «Det er alt du får. Mosland så ikke gjerningspersonen. Kanskje noen andre gjorde det, men de har foreløpig ikke meldt fra. Hør på forklaringen først du, så får vi se. Ikke kom tilbake med bilen full av rønnere, forresten.» «Nei vel. Vi sees etterpå.» Han svingte rundt i krysset og kjørte tilbake på Lierstranda. Tok av i rundkjøringa ved Veivesenet, kjørte opp Jensvollveien, hvor han i en tidligere tilværelse hadde gått eller syklet opp og ned fem dager i uka. I ni år; ungdomsskolen lå et kast bakenfor barneskolen. Den så annerledes ut nå. Ombygd og utbygd for noen få år siden. Nytt navn, Lier barneskole. Runar parkerte på plassen nedenfor

9 skolebygningen. Det var friminutt, og han fikk all oppmerksomheten da han kom gående inn i skolegården. Ungene holdt opp med det de drev på med, glante. De yngste løp nærmere, de eldste holdt avstand. Stirret, men ble der de var. «Politi!» ropte noen. «Hei, du politimann! Skal du ta han som skjøt?» Runar stoppet nederst i skolegården og hadde straks en gjeng rundt seg. De minste; førsteklassinger, andreklassinger. Gutter og noen jenter. Sommerkledde, noen med kortbukser, alle med t-skjorter med forskjellige heltemotiver: Lynet McQueen, Spiderman, Minni, Liverpool, Godset, Kitty, Lola. En av guttene hadde en Guns N Roses-skjorte; mammas eller pappas musikk, antakelig. Noen holdt i en brødskive, tygde sakte og stirret opp på ham. Runar huket seg ned, smilte da han var på høyde med de nysgjerrige. En av dem var modig; tok fort på lueskyggen hans, men gjemte hånden bak på ryggen etterpå og virket forferdet over sine egne handlinger. Runar dyttet forsiktig borti ham, blunket. «Vi får se,» sa han. Vet noen av dere hvem det var?» Ungene ristet på hodet. «Det er ikke noen som vet det. Det er INGEN som så han!» «Han løp, han må ha løpt. Han SKJØT og så LØP han, og ingen vet hvem han er!» «Kanskje det ikke engang var en han,» foreslo Runar. Det ble stille i noen sekunder. Ungene så på hverandre.

10 «Men du skal ta han, ikke sant? Sette han i fengsel?» «Det får vi se på. Først må jeg få høre mer om hva som skjedde. Jeg tenkte å snakke med noen av lærerne.» «Men VI vet det jo! VI VET HVA SOM SKJEDDE! Det var noen som skjøt på bilen hans! Men det var ikke med et orntlig gevær. Det var et LUFTgevær.» «Ja, det var bare et LUFTgevær. Hvis det hadde vært en hagle, da hadde det blitt hull i døra, tvers hull i BEGGE dørene.» «Ja, og i hele setet!» «Har du håndjern med deg?» Runar plukket dem ut av beltet, viste frem og lot ungene ta på jernene før han la dem sammen og stakk dem tilbake. «Bra det ikke var hagle,» sa han. «Men hvem sin bil var det som ble skutt på?» Han lurte på det, om de kalte ham det ennå, eller om de hadde funnet på noe nytt og bedre. En lærer, antakelig, ung dame, kom gående mot ansamlingen fra høyere opp i skolegården. Så stanset hun, nikket til noen, snudde. Runar så det på ungene allerede før han hørte skrittene og klakkene bak seg. Noen av dem trakk seg et par skritt vekk. De andre glante forbi ham, alvorlige og tause. Han som hadde tatt på skyggelua, lente seg frem mot Runar og hvisket: «Moses.» Runar reiste seg opp og snudde seg. Han måtte ha kommet ut der nede, ved idrettshallen. Håret var mer hvitt enn grått nå, det var hele forskjellen i løpet av tjue år, bortsett fra