Innlæring av The Picture Exchange Communication System (PECS) hos et barn

Transkript

1 Innlæring av The Picture Exchange Communication System (PECS) hos et barn Tone Irene Jorøy 1 og Jan-Ivar Sållman 2 1 Skedsmo kommune og 2 Habiliteringstjenesten i Hedmark Sammendrag Denne artikkelen beskriver etablering av PECS som alternativ kommunikasjonsform for et barn med autisme. Fem faser i PECS ble etablert, og resultatene viser at målpersonen oppnådde mestring i alle fasene. Barnet viste spontan kommunikasjon i de ulike fasene av PECS, og generaliserte bruken av PECS til andre personer og andre omgivelser. Det er derfor rimelig å anta at tiltaket hadde en positiv innvirkning på barnet som mottok trening. Stikkord: autisme, PECS, kommunikasjon, be om å få, generalisering Innledning The Picture Exchange Communication System (PECS) er et alternativt kommunikasjonssystem rettet mot barn med autisme eller andre utviklingsforstyrrelser. PECS baserer seg på helt vanlige prinsipper innenfor anvendt atferdsanalyse (Bondy & Frost, 1994), og i selve treningen fokuseres det på viktigheten av å lære personen å ta initiativ til kommunikasjon. Helt enkelt kan en si at personen lærer å uttrykke seg, enten i form av å be om noe eller benevne noe. Eksempler på slike ferdigheter kan være: Et barn ser en ball det vil ha, ber om ballen og får den. Eller et barn og en voksenperson sitter ved et bord. Barnet ber om å få potetgull og får det. Eleven trenes i slike språkferdigheter gjennom de ulike fasene i PECS. PECS-treningen starter med forsterkerkartlegging hos barnet en skal trene. Kartleggingen gjøres ved at en finner ut av hva barnet for eksempel liker å spise, drikke eller leke med. Dette skjer ved at en presenterer barnet for et utvalg av leker, spiselige ting og forskjellige drikker som legges utover et bord. Barnet går til bordet og tar på objektene som ligger der. Trener registrerer hvilke objekter barnet tar etter flest ganger. Når barnet har valgt det samme objektet minst 3 ganger, tas det vekk, og en ny runde starter. Kartleggingen fortsetter til barnet har valgt 3-5 objekter det ønsker mest. Det tas bilder av de valgte objektene som lamineres (Frost & Bondy, 1994). I fase 1 fokuseres det på at barnet skal lære seg grunnsteinen i kommunikasjonen. Barnet må henvende seg mot en voksen. Målet er at barnet skal ta opp et bilde, føre bildet mot trener for så å slippe 169

2 bildet i treners hånd. I denne fasen jobbes det med for eksempel et bilde av tomat (Frost & Bondy, 1994). Det er to trenere tilstede. Trener èn og barnet sitter ovenfor hverandre ved bordet. Trener to står bak barnet. Trener èn legger frem en tomat som er et av de ønskede objekter fra forsterkerkartleggingen. Tomaten legges så vidt ute av rekkevidde for barnet. Bildet av tomaten ligger på et laminert valgark på bordet foran barnet. Når barnet strekker seg etter ønsket objekt, så håndleder trener to barnet til å ta opp bilde og slippe det i trener èn sin åpne hånd. Når bildet berører trener èns hånd, roser trener èn barnet og sier: Å, du vil ha tomat, og gir barnet en bit tomat. Den fysiske håndledelsen, trappes ned. Det vil si at trener to gradvis trekker vekk hjelpen barnet får til å gripe bildet og legge det i trener èn sin åpne hånd. Den åpne hånden til trener èn, fjernes også langsomt. I fase 2 økes avstanden mellom trener og barnet. Barnet må nå uføre flere handlinger for å få levert bilde til trener. I denne fasen skal barnet gå til valgarket, ta opp bilde av ønsket objekt, gå til trener og legge bilde i treners hånd. I denne fasen innføres det også flere personer som barnet må kommunisere med slik at barnets nye ferdighet ikke bare blir brukt mot en bestemt person (Frost & Bondy, 1994). I fase 3 skal barnet lære å skille mellom ulike bilder på valgarket, samt velge bildet av det barnet foretrekker mest. I denne fasen arbeides det med flere bilder på valgarket. Ett av bildene bør være et objekt barnet virkelig foretrekker, og ett som er lite attraktivt. Bildene bør rokkeres rundt på valgarket helt til at barnet skiller mellom bildene uten hjelp. Når barnet klarer å velge det mest attraktive bildet uten hjelp, kan dette tolkes som om at barnet har lært å skille mellom bildene. I fase 4 lages det et bilde som betyr «kan jeg få». Bildet plasseres på et nytt valgark med en stripe av borrelås. Stripen med borrelås kalles setningsstripe. Barnet skal i denne fasen lære å sette bildet på setningsstripen. Formålet med fase 4 er at barnet skal kunne lære å konstruere setninger (Frost & Bondy, 1994). I fase 5 skal barnet spontant kunne spørre om ulike ting, og kunne svare på spørsmålet «hva vil du ha» (Frost & Bondy, 1994). I fase 6 skal barnet først lære å besvare spørsmål som «hva vil du ha», «hva ser du» og «hva er det». Barnet trenes også i å skille mellom de ulike spørsmålene. Senere i denne fasen når barnet mestrer den første delen, trenes barnet i å skille mellom ulike abstrakte begreper som farger, størrelser og mengde. Framgangsmåte Gutten som ble trent Når treningen startet var Daniel åtte år og gikk i 2. klasse ved en spesialskole der han hadde et heldagstilbud. Han har diagnosen autisme. Han viste ingen interesse for å leke med andre barn. Før treningen med PECS startet, hadde Daniel fått tidligintervensjonstrening. Han trente om lag 22 timer per uke i 15 måneder. Ferdigheter i å følge enkle beskjeder, som for eksempel «kom», «å sitte på stolen» og «vent», var godt innlært. Han er visuelt sterk og er flink når det gjelder matching. Han kler på seg selvstendig, tar bilder ut av dagsplanen sin og går til den aktiviteten han skal gjennomføre. Daniel har ikke vokalt språk, og hadde ikke lært andre måter å kommunisere på. Han tok ikke kontakt med andre og viste ikke hva han ønsket. Målet med å lære Daniel å bruke PECS var å kunne påvirke omgivelsene for å foreta egne valg, kunne uttrykke ønsker og behov. 170

3 Steder det ble trent og beskrivelse av materiell Vi startet å trene på Daniels eget treningsrom på skolen. Treningen ble senere flyttet til ulike arenaer på skolen. Materiell som ble brukt under treningen var laminerte bilder på størrelsen 5x5 cm, med borrelås bak på bildet. Bildene ble festet til et laminert valgark med tre rader med borrelås loddrett på valgarket. Senere i treningen fikk han en liten kommunikasjonsbok med valgbildene plassert på to nøkkelringer, som senere ble puttet i en magetaske. Hva skulle han lære? Daniel skulle lære å be om å få ting ved å levere bilder fra kommunikasjonsboka til trener eller andre personer i omgivelsene. Forsterkerkartlegging Skolen foretok en forsterkerkartlegging som beskrevet i innledningen av artikkelen. De kartlagte forsterkerne ble brukt som antatte forsterkere under treningen. Det ble tatt bilder av forsterkerne og disse bildene ble laminert. Prosedyre I fase èn skjedde treningen først ved at trener èn og Daniel var plassert ovenfor hverandre ved treningsbordet. Trener to stod bak Daniel for å gi hjelp ved behov. Valgarket med bilde av hva han likte ble plassert på bordet foran han. Bildet som ble brukt var tomat. Daniel tok opp bildet av tomat, trener èn satt med åpen hånd. Trener to håndledet Daniel til å legge bilde av tomat i hånden til trener èn. Trener èn sa: «så fint, du vil ha tomat» og Daniel fikk en bit tomat umiddelbart. Ved tredje trening trengte ikke Daniel håndledelse, han tok opp bildet av tomat og la det i den åpne hånden til trener èn. Ved trening nummer fire satt trener èn med hendene under bordet, Daniel måtte strekke seg over bordet for å levere bildet til trener èn. Trener to befant seg hele tiden bak Daniel for å unngå at det ble gitt unødvendig hjelp fra treneren. Eksempelvis blikk, nikk eller smil. I fase to som var neste treningssituasjon ble valgarket plassert på en vegg, trener èn flyttet seg rundt i rommet og sto på forskjellige steder slik at Daniel måtte oppsøke trener èn for å levere bildet. Når Daniel ga fra seg bildet, sa trener èn: «Så fint, du vil ha tomat», og Daniel fikk en bit tomat umiddelbart. I denne treningssituasjonen trengte Daniel ingen hjelp og hadde full mestring. Neste trinn var å trene med flere bilder på valgarket, og han lærte raskt å skille mellom bildene. Trener to varierte posisjonene på bildene på valgarket. Det ble brukt flere trenere, og på denne måten ble Daniels kommunikasjonsferdigheter knyttet opp mot flere personer og ikke bare èn bestemt person. I fase tre gikk trener lenger og lenger unna, og flyttet seg til andre rom på skolen. Trener to var alltid i nærheten av Daniel for å kunne gi han rask hjelp ved behov. Det ble brukt flere trenere i denne fasen, opp til 5 trenere i løpet av en dag. I fase fire innførte vi kommunikasjonsboken med bilder i. Vi startet med tre bilder og la boken på bordet til Daniel. Daniel oppsøkte trener èn og leverte bilde av ønsket objekt. Her ble det også brukt flere trenere, og medelever ble også benyttet i treningssituasjonen. Det ble gjort på følgende måte: Trener èn avtalte med medeleven som skulle være med på treningsøkten at når Daniel viste bilde av det ønskede objektet, for eksempel tomat, skulle eleven med en gang si: «Så fint, du vil ha tomat», og gi ham tomat. Det fungerte utmerket å bruke medelever i treningen. De andre elevene syntes det var stas å få være med på å lære Daniel å kommunisere på denne måten. Fase fem var siste treningssituasjon. Kommunikasjonsboken med valgbilder ble puttet i en mage- 171

4 taske. Poenget var at Daniel skulle ha med seg kommunikasjonsboken med valgbildene overalt. Daniel skulle på eget initiativ ta opp kommunikasjonsboken ut av magetasken, bla til bilde av ønsket objekt og levere det til trener èn. I tillegg til at han fikk det han ba om ved å levere bilde av det han ønsket, fikk han i alle treningsfasene en mengde ros, stormende jubel, klapping og klemming hver gang eget initiativ forekom. Overføring av ferdighetene til nye situasjoner Etter at Daniel hadde full mestring i alle faser i PECS-treningen ønsket vi å se om han kunne bruke kommunikasjonsboken uten at noen av de faste trenerne var tilstede. Boken ble lagt fram på treningsbordet før han ankom skolen. En voksen person som Daniel aldri hadde trent med skulle holde seg i nærheten av han. Når Daniel kom på skolen, tok han opp kommunikasjonsboken og bladde opp til ønsket bilde, tok opp bildet og tittet rundt i rommet. Han gikk ut av rommet og oppsøkte den voksne personen som han aldri hadde trent med og leverte fra seg bildet. Når han mestret dette gjentatte ganger, ble timeplanen hans endret slik at det var en ny voksen person i nærheten av han hver morgen. Kommunikasjonsboken ble lagt fram på treningsbordet hans hver morgen før han ankom skolen. Dette ble innført fordi han skulle lære seg og spontant oppsøke mennesker i miljøet og kommunisere med dem. Måling av enighet mellom observatører (reliabilitet) Den avhengige variabelen var hvor vidt Daniel leverte bildet til trener èn med eller uten prompt under de forskjellige fasene i treningsøktene. Reliabilitet ble målt ved at to trenere registrerte alle treningsøktene uavhengig av hverandre og det var 100 % enighet. Oppsummering Hensikten med denne studien var å undersøke om det var mulig å etablere PECS som alternativ kommunikasjonsform for et barn med autisme, og om det ved etablering av PECS ville oppstå økt spontan kommunikasjon. Fem faser i PECS ble etablert, og resultatene viser at målpersonen oppnådde mestring i alle fasene. Daniel trengte hjelp 13 ganger totalt i fase èn til fem. I fase èn er det registrert bruk av hjelp to ganger. Det nevnes i fase èn at trener èn satt med åpen hånd tre ganger og ved fjerde trening var den åpne hånden fjernet helt. Ser en nærmere på fase èn så har han fått hjelp flere ganger enn det som er registrert. Han fikk håndledelse to ganger og trener èn satt med åpen hånd tre ganger. Dette er også hjelp, men det er ikke registrert. I fase èn skulle det ha vært registrert bruk av hjelp fem ganger. Det antas at trenerne ikke tenkte på den åpne hånden som hjelp mens det ble registrert. Det kan derfor ikke utelukkes at det kan være en underrapportering i bruk av hjelp. Tiltaket synes å ha god effekt på målpersonens bruk av spontan kommunikasjon. Han lærte relativt raskt og var ivrig etter å levere bildet av ønsket objekt til trener en. Når det ble byttet trenere og når man tok medelever inn i treningen fungerte dette utmerket. En potensiell ulempe med PECS er at trenerne bestemmer hvilke valgbilder personen har tilgjengelig, og i det ligger det en begrenset selvbestemmelsesrett. Selv om det ble foretatt en forsterkerkartlegging, er det trenerne som setter bildene inn i kommunikasjonsboken og avgjør hvilke bilder som er i permen til en hver tid. PECS fungerte etter hensikten, nemlig å bidra til at målpersonen lærte grunnferdigheter i å be 172

5 om ting. Daniel tok initiativ til spontan kommunikasjon tidlig. Resultatet i denne studien stemmer overens med det Bondy og Frost (1994) og Frost og Bondy (1994) skriver om PECS. Enighet mellom observatørene viser en total enighet på 100 %. Begge trenere overså hjelp som ble gitt i fase èn og kan kanskje ha oversett flere. For å utelukke slike feil kan det for eksempel brukes video i tillegg til trenernes registreringer. Artikkelen viser et praktisk eksempel i bruk av PECS. Vi antar at treningen og etableringen av disse nye ferdighetene alt i alt virket positivt inn på Daniels hverdag. Kontakt: Tone Irene Jorøy Gjoleidveien bofellesskap Gjoleidveien 2020 SKEDSMOKORSET Telefon: E-post:TonBer@skedsmo.kommune.no Referanser Bondy, A. & Frost, L. (1994). The picture exchange communication system. Focus on Autistic Behavior, 9, (3), Frost, L & Bondy, A. (1994) The Picture Exchange Communication System Training Manual Cherry Hill, NJ. PECS, Inc. Tempolex er et enkelt oppbygget dataprogram for lesetrening Tempolex øker muligheten for å bli en god leser på en rask og effektiv måte Et effektivt dataprogram til hjelp for å lære å lese eller for å bedre leseflyten, for barn, unge og voksne med dysleksi eller andre former for lesevansker Kontakte oss på telefon eller e-post: Bjørn Einar Bjørgo, telefon bjorn.einar@tempolex.no Jan-Ivar Sållman, telefon jan.ivar@tempolex.no