Rt <noscript>ncit: 4:03</noscript> Skatter og avgifter. - Den skattepliktige inntekt.

Transkript

1 Page 1 of 11 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Skatter og avgifter. - Den skattepliktige inntekt. SAMMENDRAG: Gevinstbeskatning ved salg av fast eiendom. Etter at fastsatt kostpris var dekket, ble selgeren lignet etter landsskatteloven 43, fjerde ledd etter hvert som avtalte avdrag ble betalt. Skattyteren fikk ikke medhold i at den avtalte salgssum skulle reduseres til nåtidsverdi, fordi den ble betalt i avdrag. Det ble videre lagt til grunn at beskatning måtte skje som for tomtesalg bestemt, jfr. 43, fjerde ledd annet punktum. På et enkelt punkt ble ligningsmyndighetenes fastsettelse av antatt kostpris fraveket. SAKSGANG: L.nr. 45 PARTER: Oppegård kommune (advokat Ole Raadim - til prøve) mot Lily H. Knudssøn (høyesterettsadvokat Finn Braaten). FORFATTER: Eckhoff, Hiorthøy, Bahr, Ryssdal og Berger. Dommer Eckhoff: Fru Lily H. Knudssøn solgte ved kontrakt av 14. desember 1956 eiendommen Mellemåsen, gnr. 39 bnr. 14 i Oppegård, til ingeniør Olav Selvaag. Om betalingen ble det sagt: «Kjøpesummen er kr som uttas efter selgerens ønske.» Kommunestyret i Oppegård besluttet 19. juni 1957 å bruke forkjøpsretten etter skogkonsesjonsloven og å tre inn i Selvaags rettigheter og forpliktelser. Som nevnt kunne fru Knudssøn etter kontrakten med Selvaag bestemme hvorledes kjøpesummen skulle betales. Det ble om dette punkt forhandlet mellom fru Knudssøn og kommunen, og partene opprettet kjøpekontrakt 2. desember I kontrakten ble det bestemt at kjøpesummen skulle erlegges over 11 år. Den første termin på kr hadde kommunen på det tidspunkt refundert ingeniør Selvaag, den neste termin på kr ble i 1957 betalt til fru Knudssøn, de følgende åtte terminer hver på kr skulle erlegges i årene fra 1958 til 1965, og den siste termin i 1966 med kr Ligningsmyndighetene i Oppegård antok at det forelå et tomtesalg og beskattet gevinsten som inntekt etter landsskattelovens 43 fjerde ledd. Under behandlingen av fru Knudssøns selvangivelse for 1957 ble kostprisen for arealet, som ble oppgitt til å være ca. 450 dekar, skjønnsmessig satt til et samlet beløp på kr , og for 1958 ble fru Knudssøn lignet for en salgsgevinst som svarte til differansen mellom utbetalte terminer kr og kostpris kr , det vil si en skattbar inntekt på kr For 1959, 1960 og følgende år ble hun for hvert år inntektslignet for kr Ved stevning av 10. februar 1961 gikk Lily Knudssøn til sak mot Oppegård kommune med påstand om at kommunen skulle kjennes uberettiget til å iligne inntektsskatt ved salget av Mellemåsen. Indre Follo herredsrett avsa dom 9. februar 1963 med denne domsslutning: «1. Oppegård kommune dømmes til å utarbeide ny ligning for fru Lily H. Knudssøn for inntektsårene 1957, 1958 og 1959 slik at c. Inntektsskatt for salget av Mellemåsen, gnr. 39 bnr. 14 i Oppegård, beregnes etter en salgssum av kr ,- og kostpris som for 1/6 skal være kr. 150,- pr. mål, for 2/6 kr. 300,- pr. mål, og for 3/6 fastsettes kostprisen på Side 365 grunnlag av den verdi eiendommen hadde for sameierne da overdragelsen fant sted i Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Oppegård kommune påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, og fru Knudssøn erklærte

2 Page 2 of 11 motanke. Lagmannsrettens domsslutning lyder: «Oppegård kommune dømmes til å foreta ny ligning av fru Lily H. Knudssøn vedrørende inntektsskatt i forbindelse med hennes salg av eiendommen «Mellemåsen», gnr. 39 bnr. 14 i Oppegård. Herunder blir salget av eiendommen ikke å betrakte som slikt tomtesalg som omhandlet i landsskattelovens 43 fjerde ledd. Ved ligningen legges til grunn som salgspris for eiendommen kr ,- tohundreogfemtito tusen syvhundreogsyttifem kroner med fradrag av 1/6 - en sjettedel. Kostprisen for 2/6 - to sjettedeler og 3/6 - tre sjettedeler av eiendommen beregnes på grunnlag av den reelle verdi av eiendommen som sameierne bygget på ved sine oppgjør i henholdsvis 1952 og Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Oppegård kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kommunen har for det første hevdet at det er en feil, når lagmannsretten har redusert den avtalte kjøpesum kr til kr , det er med et beløp på kr og med den begrunnelse at en rentefri kjøpesum som ble betalt i avdrag kunne diskonteres ned til en nåtidsverdi etter 5,5 % rente. Dernest er det uriktig når lagmannsretten har henført salget under landsskatteloven 43 annet ledd: avhendelse av faste eiendommer. Det rette forhold er at det foreligger et tomtesalg hvor gevinsten skal skattlegges etter fjerde ledd. Og endelig er det en feil, når lagmannsretten har fraveket den fastsatte kostpris på kr Hva det første spørsmål angår, har kommunen gjort gjeldende at det forhold at partene ble enige om betaling av kjøpesummen i avdrag, og at en avdragsordning også var i kommunens interesse, ikke, som lagmannsretten antar, kan begrunne at den avtalte kjøpesum reduseres til nåtidsverdi under beregningen av gevinsten. Noen avgjørelse i rettspraksis som støtter lagmannsrettens syn kan etter kommunens mening heller ikke påvises. Skattyterens innsigelse er prøvet og med rette forkastet av overligningsnemnda, og kommunen har for øvrig sluttet seg til herredsrettens begrunnelse. Som allerede nevnt hevder kommunen at saken gjelder et tomtesalg. Det er fremholdt at det foreligger et «salg av tomter», og lagmannsretten har tatt feil når den har ansett det på det rene at landsskatteloven 43 fjerde ledd, første punktum ikke får anvendelse. Det må i hvert fall etter kommunens mening være klart at 43 fjerde ledd, annet punktum får anvendelse. Spørsmålet ble inngående prøvet av overligningsnemnda som pekte på at Mellemåsen som skogeiendom bare kunne forrente kr , og at kr av kjøpesummen kr måtte forrentes på annen måte. Det vil si at «tomtetillegget» utgjorde over 40 % av Side 366 kjøpesummen. En så stor del må dekke lovens ord om at salgssummen i «vesentlig grad» er bestemt av anvendelse til bolig- eller industriformål. Dette syn er etter kommunens mening fullt ut bekreftet av den uttalelse som de sakkyndige oppnevnt for Høyesterett har avgitt 15. oktober De takster og uttalelser, som lagmannsretten bygger på, når den har funnet at det ikke foreligger et tomtesalg, er derfor ikke av særlig betydning for bedømmelsen. Overligningsnemndas avgjørelse er også på dette punkt riktig og uangripelig. Når det gjelder kostprisen, har kommunen i alt vesentlig fremholdt det samme som ble anført for lagmannsretten. Overligningsnemnda har foretatt en forsvarlig vurdering, når den er kommet frem til en kostpris for Mellemåsen i tre poster på til sammen kr avrundet til kr Kommunen har fremholdt at ligningsmyndighetene har prøvet fru Knudssøns selvangivelse som bestemt i landsskatteloven 83 nr. 1, og har søkt å skaffe seg ytterligere opplysninger som nevnt i nr. 2. Forholdet i denne sak er imidlertid at fastsettelsen av den pris fru Knudssøn har betalt for ervervelsen av Mellemåsen i årene fra 1937 til 1955 er avhengig av opplysninger fra fru Knudssøn om de interne oppgjør i dødsboet og sameiet. Ligningsmyndighetene måtte fastsette kostprisen på grunnlag av de opplysninger som ble fremlagt, og er opplysningene utilstrekkelige eller mangelfulle, skal det etter lovens regler gå ut over skattyteren. Etter kommunens mening er det fremdeles uklart hva fru Knudssøn har betalt for Mellemåsen under ervervelsen av andelen i 1948, 1950 og 1952, som er slått sammen i en post og henført til 1952 og i Det er også gjort gjeldende at det er en feil fra lagmannsrettens side, når den har påbudt ny

3 Page 3 of 11 ligning for 2/6 i 1952 og 3/6 i 1955 på grunnlag av den «reelle verdi» som sameierne måtte ha bygget på. Ligningsmyndighetene har aldri vært i tvil om at man skulle legge til grunn den pris fru Knudssøn virkelig har betalt, men de foreliggende opplysninger er som nevnt ikke éntydige, og lagmannsretten gir ingen direktiver for hvorledes ny ligning skal utføres, jfr. skattebetalingsloven 48 nr. 6. Kommunen har lagt ned påstand: «Oppegård kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Ankemotparten Lily Knudssøn har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme innsigelser som for lagmannsretten. Det hevdes at det forelå tilstrekkelige opplysninger under ligningsbehandlingen til fastsettelse av en langt høyere kostpris enn den man kom frem til. Lagmannsrettens avgjørelse er riktig når salgssummen er neddiskontert eller nedvurdert, og det er beløpet kr som må være grunnlaget for den skattemessige bedømmelse. Det er også riktig når lagmannsretten er kommet til det resultat at det ikke forelå et tomtesalg. Den pris partene kom frem til, var ikke mer enn en betaling for skogen med det tillegg som er en følge av den alminnelige prisstigning for alle faste eiendommer, også for dem som ikke er tomter. Ankemotparten har lagt ned påstand: «1. Lagmannsrettens Side 367 dom stadfestes. 2. Den ankende part dømmes til å betale fru Lily H. Knudssøn sakens omkostninger for Høyesterett.» Jeg nevner at det for Høyesterett er opplyst at arealet målt med planimeter på et kart over Mellemåsen viser 505 dekar, mens begge parter under ligningsbehandlingen og under rettssaken har regnet med 450 dekar. Det er for øvrig etter anmodning av partene oppnevnt sakkyndige for Høyesterett. Det er professor Hans Kristian Seip og gårdbrukerne Erik Horgen og Eivind Pedersen. De sakkyndige ble anmodet om å taksere Mellemåsen som skogbrukseiendom pr. 14. desember 1956, og de gav sin skriftlige uttalelse 15. oktober Deres konklusjon går ut påfølgende alternative verdier: Rentefot 4,5 % 5,5 % 450 dekar » Det er på det rene at den uttalelse de sakkyndige har gitt i sitt resultat faller sammen med skogutvalgets taksering av 11. mai 1957, som i utdrag er gjengitt i lagmannsrettens dom. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for lagmannsretten. Om partenes anførsler og om sakens sammenheng viser jeg for øvrig til de dommer som tidligere er avsagt i saken. Jeg er på vesentlige punkter kommet til det samme resultat som herredsretten. Når det gjelder salgssummen kr , ble den av lagmannsretten neddiskontert til kr med den begrunnelse at avdragsordningen var brakt i forslag av kommunen, og at ordningen ikke bare var i fru Knudssøns, men også i kommunens interesse. Etter min oppfatning kan dette forhold ikke begrunne at man under gevinstberegningen reduserer den fastsatte betaling. Det har hele tiden vært på det rene at fru Knudssøn som vederlag for eiendommen ville få utbetalt kr Den omstendighet at beløpet etter avtale skulle betales i terminer uten renter, kan ikke lede til at man ved beregningen av salgsgevinsten går ut fra en lavere salgssum enn den skattyteren har betinget seg og også mottatt. Det er således på det rene at kommunen har foretatt beskatning for hvert enkelt år fru Knudssøn mottok avdrag. Hvis det i tillegg til avdragene var blitt betalt renter av gjenstående beløp, ville også rentebeløpet være blitt gjenstand for vanlig inntektsbeskatning. Jeg er således i dette spørsmål enig med overligningsnemnda og herredsretten. Overligningsnemnda har gitt en inngående begrunnelse for at det forelå en overdragelse som var skattbar etter landsskatteloven 43 fjerde ledd, annet punktum. Herredsretten har gått ut fra at det var grunnlag for beskatning av gevinst ved tomtesalg, men spørsmålet har ikke vært nærmere behandlet. Det er først for lagmannsretten at partene har utredet denne side av saken. Spørsmålet har for øvrig bare interesse for beregningen av kostpris vedrørende den arvede 1/6. Føres overdragelsen under

4 Page 4 of 11 landsskatteloven 43 annet ledd, skal fru Knudssøn som følge av 10-års regelen Side 368 fritas for beskatning av 1/6, mens det etter fjerde ledd må fastsettes en kostpris for den. Jeg gjengir fra overligningsnemndas begrunnelse: «Skattyteren har i sin klage påstått at l.sk.l. 43 siste ledd ikke kan komme til anvendelse i foreliggende tilfelle p.g.a. at prisen ikke i vesentlig grad har vært bestemt av at eiendommen er skikket til tomter. Denne påstand antas etter overlikningsnemndas formening ikke å kunne føre frem når man ser kjøpekontrakten med ingeniør Selvaag i sammenheng med opplysningene i hans søknad om konsesjon. Kjøpesummen ble her avtalt til kr ,-, og i konsesjonssøknaden fra kjøperen ble det opplyst at eiendommen kjøpes med henblikk på utbygninger med boliger (eventuelt industri). Det kan under disse omstendigheter neppe være tvil om at kjøperen har regnet med en pris som i vesentlig grad må antas å være bestemt ved mulighetene av eiendommens anvendelse til boligbygging etc. Dette bekreftes også av protokollutskrift fra Oppegård Skogutvalg av 11. mai 1957, avgitt i forbindelse med behandling av ingeniør Selvaags søknad om konsesjon, hvor det fremgår at «selv etter dagens forholdsvis høye tømmerpriser vil verdien av den årlige avvirkning i skogen ikke forrente hele kjøpesummen. Ca. kr ,- av kjøpesummen må derfor forrentes på annen måte...» Det kan muligens synes at en salgssum på kr ,-, d.v.s. ca. kr. 745,- pr. mål, er et noe lavt beløp når det tas hensyn til når det også er regnet med en tomteverdi. I denne anledning må det imidlertid påpekes at målprisen formentlig vil bli mangedoblet når det er lagt opp veg, vann og kloakk på området, og det må antas overveiende sannsynlig at ingeniør Selvaag har hatt disse omkostningene for øye når kjøpesummen for råarealet ble fastsatt. Under disse omstendigheter finner overligningsnemnda at det ikke har noen hensikt å foreta slike sammenligninger som skattyteren har gjort med hensyn til de priser som er blitt betalt for eiendommer andre steder i landet. I det foreliggende tilfelle har kjøperen (en entreprenør) vært villig til å gi en pris av kr ,- under hensyntagen til eiendommens utnyttelse til boligbygging etc., og selgeren har vært klar over dette. Salgssummen må da sies i vesentlig grad å ha vært bestemt ved mulighetene av eiendommens anvendelse til boligformål.» Jeg kan i alt vesentlig slutte meg til overligningsnemndas bemerkninger. Om kostprisen bemerkes at partene er enige om at Mellemåsen anses ervervet i tre etapper, og at prisen skal fastsettes for hver enkelt del: 1/6 arvet etter bestemoren Johanne Ingier i 1937, 2/6 overtatt etter avtale med Gran- og Sundt-gruppen i 1952, og 3/6 kjøpt av søsteren fru Alice Juul i Når det gjelder den arvede 1/6 uttalte overligningsnemnda: «Kostprisen for den del av eiendommen som var arvet må settes til verdien ved arvefallet i 1937, og det var da antagelig ikke grunnlag for å regne med noe annet enn skogverdien. Denne antas å kunne settes skjønnsmessig til kr. 70,- pr. mål, d.v.s. den Side 369 samme målpris som det ble regnet med ved den ordinære likningsbehandling. Det vises i den forbindelse også til de målpriser det ble operert med i utskriften av takstprotokoll av 14. juni I alt har skattyteren således mottatt som arv av eiendommen Mellemåsen 1/6 av 450 mål, beregningsmessig tilsvarende 75 mål. Settes målprisen som nevnt for denne del av eiendommen til kr. 70,- pr. mål, vil den samlede kostpris for den del av eiendommen som er mottatt som arv utgjøre kr ,-.» Jeg tilføyer at takstprotokollen av 1948 gjaldt seks andre eiendommer i Oppegård som ble eid av dødsboet og sameiet, den ene var naboeiendom til Mellemåsen, og at takstene for skogen ble satt fra 50 til 70 kroner pr. dekar. Etter min mening foreligger det ikke grunnlag for å sette ligningsmyndighetenes fastsettelse av prisen kr. 70 pr. dekar for Mellemåsen til side. Arealberegningen kommer jeg senere tilbake til. For så vidt angår de 2/6 fra 1952, har overligningsnemnda gitt en nærmere begrunnelse for at den har funnet å burde sette prisen til kr. 300 pr. dekar. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til det resymé herredsretten har gitt. For øvrig er jeg enig med herredsretten i at det fra fru Knudssøns side ikke er godtgjort at skjønnet hviler på uriktige faktiske eller rettslige forutsetninger.

5 Page 5 of 11 Men jeg er kommet til et annet resultat, når det gjelder kostprisen for de 3/6 som fru Knudssøn overtok fra sin søster i Selv om det ikke ble gitt presise opplysninger om oppgjøret mellom søstrene, finner jeg at ligningsmyndighetene ikke hadde grunnlag for å anta at det ved overføringen i 1955 ble bygget på en lavere verdi enn ved utløsningen i Jeg antar derfor at kostprisen også for disse 3/6 bør fastsettes til kr. 300 pr. dekar. Mitt resultat angående overligningsnemndas avgjørelse av kostprisen er da blitt at det ikke gjøres andre forandringer enn at den må forhøyes til kr. 300 for overtagelsen av 3/6 i Kostpris vil når man bygger på dette beløp for 225 dekar bli kr istedenfor kr Jeg kommer her tilbake til arealspørsmålet. Så vel skattyteren som kommunen har som nevnt gått ut fra at Mellemåsen var på 450 dekar. Det foreligger for Høyesterett opplysninger som synes å vise at arealet muligens er 505 dekar. Hvis dette er riktig, vil det beløp fru Knudssøn har betalt for Mellemåsen være noe høyere enn det beløp ligningsmyndighetene har regnet med. Det er kommunen selv som har fremlagt opplysningene om at arealet kan være større enn 450 dekar, og jeg har forstått prosedyren slik at kommunen ikke vil motsette seg at en mulig feil korrigeres. Dette får i tilfelle betydning ikke bare for fastsettelsen av kostpris i 1955, men også for de deler som fru Knudssøn overtok i 1952 og i Jeg går derfor ut fra at ligningsmyndighetene under den nye behandling av ligningen for 1958 og følgende år også tar i betraktning de nye opplysninger som foreligger om arealets størrelse. Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostningene bør oppheves for herredsrett og lagmannsrett. Omkostningene bør etter min oppfatning også oppheves for Høyesterett. Side 370 Jeg stemmer for denne dom: Oppegård kommune dømmes til å foreta ny ligning av Lily H. Knudssøn i forbindelse med salget av Mellemåsen, gnr. 39 bnr. 14 i Oppegård. Inntektsskatt for salget beregnes etter en salgssum kr , og kostpris skal være kr. 70 pr. dekar for 1/6 og kr. 300 pr. dekar for 2/6 og 3/6. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bahr, Ryssdal og Berger: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Kai Knudsen): Sakens sammenheng: Fru Knudssøn er blitt eier av Rikeåsen og Mellemåsen som arving etter bestemoren fru Johanne Ingier, som døde 16. august Fru Ingier var eier av betydelige eiendommer, og hadde ved eiendomsoverdragelser til sine direkte livsarvinger gitt disse så store arveforskudd at de etter hennes mening tilsvarte pliktdelen. Livsarvinger var døtrene fru Augusta Hallager og Thea Sundt og en tredje datters barn, Lizzie Juul og Helga Reuter. De eiendommene de hadde fått var i sameie, fru Johanne Ingiers Arvingers Sameie, og ble forvaltet av et eget selskap, A/S M. & H. Ingier. I 1936 opprettet fru Ingier testament, hvoretter hennes gjenværende eiendommer ble testamentert som et sameie til hennes 6 barnebarn (eller deres livsarvinger) med 1/6 til hver. Disse eiendommer skulle også forvaltes av A/S M. & H. Ingier. Fru Ingiers særeiebo ble tatt under offentlig skiftebehandling I 1948 ble Helga Reuters barn utløst av dødsboet, og samtidig ble hennes egen andel i Johanne Ingiers Arvingers Sameie utløst. Ved overenskomst av 14/ ble også Lizzie Juul utløst av dødsboet med en arvelodd på ca. kr ,-, og av sameiet med ca. kr ,-. I dødsboet var det da igjen 4 arvinger, fru Lily Knudssøn og fru Alice Juul (Hallagergruppen) og Harald og Eivind Sundt (Sundtgruppen). Ved overenskomst av 30/ ble arvingene i dødsboet enig om å få det tilbakelevert, og fordele dets eiendommer og ubetalte gjeld mellom Hallagergruppen og Sundtgruppen. Ved skjøte av

6 Page 6 of 11 13/ fikk fru Knudssøn og fru Juul som sameie overdratt: Lie Bruksområde, gnr. 39, bnr. 13 av skyld mark 3,38, Rikeåsen,» 39,» 3»»» 2,89, Mellomåsen,» 39,» 14»»» 3,00, Sandvadodden» 48,» 34»»» 0,04, Bårudstranden» 35,» 112»»» 0,88, samtlige i Oppegård. De overtok sammen kr ,- av boets pantegjeld. Samtidig fikk fru Knudssøn og fru Juul i fellesskap fra fru Johanne Side 371 Ingiers Arvingers Sameie eiendommene Hvitebjørn Bruksområde, gnr. 48 bnr. 33 i Oppegård og Stubljan Bruksområde, gnr. 193, bnr. 1 i Oslo. I overenskomsten om overdragelsen står: «Overdragelsen skjer vederlagsfritt som en fysisk deling av et allerede bestående ideelt sameie stiftet ved arveforskudd fra fru Johanne Ingier - - -». Fru Knudssøn og fru Juul påtok seg imidlertid pensjonsforpliktelser m.v. til brukets funksjonærer og arbeidere for et beløp som ble beregnet til kr ,-. Fru Knudssøn og fru Juul har senere delt de eiendommer som de eiet sammen, unntatt Bårudstrand og Sandva-odden. Om gjennomføringen av denne delingen har partene trukket frem følgende: I styremøte 9/ i Hvitebjørn Bruk A/S (Hallager-gruppen) behandlet man «spørsmålet om overføring av eiendommen «Mellemåsen» til fru Lily Knudssøn som eneeier. Ble besluttet å stille overføringen i bero inntil visse skattetekniske spørsmål var bragt på det rene.» I overenskomst av 17/ mellom fru Knudssøn og fru Juul ble bestemt: «1. Eiendommen Rikeåsen, gnr bnr. 3, som vi eier i fellesskap er vi enig om å dele således at fru Lily H. Knudssøn som sin del får den part som ligger på østsiden av jernbanelinjen, mens fru Alice Juul får den del som ligger på vestsiden av jernbanelinjen. Skylddeling blir å foreta for fellesregning så snart som mulig, hvoretter skjøte blir å utstede. 2. Mellemåsen, gnr bar. 14, tilhører etter avtale fru Lily H. Knudssøn, dog således at fru Alice Juul tilkommer kr. 30,- pr. mål, for 450 mål kr ,-. Mot utbetaling av nevnte beløp, utsteder fru Alice Juul skjøte til fru Lilly H. Knudssøn for sin del av eiendommen. 3. Den på eiendommen hvilende pantegjeld deles således at fru Lily H. Knudssøn overtar kr ,- nittitusen - som sin andel til utligning av hennes kjøp av del av Rikeåsen, og resten deles i to (2) like deler.» Fru Knudssøn ble eneier av Mellemåsen ved skjøte av 6/8-1955, hvor det om prisen er uttalt: «for kr ,-. Kjøpesummen er ordnet på omforenet måte.» Senere har hun fått skjøte på fru Juuls del av det gjenværende Rikeåsen og på Hvitebjørn Bruksområde, og fru Juul har fått skjøte på de eiendommer hun skulle ha som eneeier. Ved kjøpekontrakt av 14/ solgte fru Knudssøn «Mellemåsen» til ingeniør Olav Selvaag Om kjøpesummens størrelse er i overligningsnemndas kjennelse for inntektsåret 1958 uttalt at kr ,- etter dens mening ikke kan reduseres p. g. a. at det ikke betales noen rente av den til enhver tid gjenstående del av salgssummen. Den uttaler: «Det dreier seg her om en avtalt kjøpesum som etter den opprindelige kjøpekontrakt med ingeniør Selvaag kunne uttas etter selgerens ønske. Det er denne kjøpesum som også er lagt til grunn når kommunen gjorde sin forkjøpsrett gjeldende. Avdragsordningen som ble avtalt med kommunen

7 Page 7 of 11 er kommet i stand etter nærmere avtale mellom partene, jfr. brev av 7. oktober 1957 til Oppegård kommune fra h.r.adv. Alf Saxlund. Side 372 For at Oppegård kommune i det hele tatt skulle kunne gjøre forkjøpsrett gjeldende, måtte kommunen formentlig betalt hele kjøpesummen straks om selgeren hadde ønsket dette, jfr. punkt 3 i kjøpekontrakt av 14. desember 1956 mellom skatteyteren og ing. Selvaag. Under disse omstendigheter kan man ikke som anført av skattyteren redusere salgssummen med noe rentebeløp ved vurderingen av det faktiske vederlag som ble betalt for eiendommen (om selgeren ønsket det, kunne hun ha fått hele beløpet med en gang og dermed mulighet for renteavkastning).» Kostprisen ble i overligningsnemndas kjennelse for inntektsåret 1957 fastsatt til kr. 150,- pr mål på følgende grunnlag: Ifølge fru Ingiers testamente skulle hennes restformue, herunder Mellemåsen, tilfalle fru Knudssøn med 1/6, og denne andel av eiendommen ansees som arvet av skattyteren. Den finner at kostprisen må settes til verdien ved arvefallet i 1937, og det var da antagelig ikke grunnlag for å regne med noen annet enn skogverdien. Denne ble skjønnsmessig satt til kr. 70,- pr mål. Eiendommen var i alt på ca. 450 mål, og den samlede kostpris for den del som er mottatt som arv er satt til kr ,-. Overligningsnemnda har funnet at fru Knudssøn ikke overtok gjeld som var høyere enn den skjønnsmessig fastsatte kostpris. Den har lagt avgjørende vekt på at da fru Knudssøn fikk overdratt en ideell halvpart av dødsboets eiendommer, fikk hun også overdratt vederlagsfritt en halvpart av Johanne Ingiers Arvingers Sameies eiendommer, Hvitebjørn Bruksområde og Stubljan bruksområde. Oppgjørene må etter nemndas mening sees i sammenheng bl.a. med beregningen av de bruttoformuer som Hallager-gruppen overtok ved skiftet i 1952 og ved fordelingen av gjeldsandelen på de forskjellige eiendommer. De to bruksområder er funnet å ha en meget betydelig verdi, og den forholdsmessige gjeldsandel som faller på den enkelte eiendom vil bli trukket vesentlig nedover. Overligningsnemnda har funnet at fru Knudssøn ble eier av ytterligere 2/6 av Mellemåsen ved overdragelse fra dødsboet 30/ da dette ble ekstradert. Kostprisen ved denne overdragelse måtte settes til en verdi som svarer til den faktiske utløsninsgverdi ved arveoppgjøret med medarvingene. Da det hadde vært en sammenblanding og fordeling både av dødsboets og sameiets midler, fant nemnda det ikke mulig å si noe bestemt om hvordan kostprisen på Mellemåsen ble vurdert ved oppgjøret i Det eneste sikre utgangspunkt for vurdering av kostprisen, er etter dens mening de verdiansettelser som ble lagt til grunn ved utløsningen av medarvingene Reuter og Lizzie Juul ved tidligere booppgjør. Den gikk ut fra at de selvskiftende arvinger selv har bygget på de samme verdier ved vurderingen av kostprisen ved alle oppgjør. Ved utløsningen i 1950 av fru Lizzie Juul ble alle eiendommene i dødsboet verdsatt etter en målpris på kr. 300,-, og sannsynligvis lavere da Reuters ble utløst i Kostprisen for de 2/6 som fru Knudssøn fikk i 1952 et etter dette satt til kr ,-. Den siste halvdel av Mellemåsen ble tilskjøtet fru Knudssøn fra fru Alice Juul ved skjøte av 6/ Ligningsvesenet har antatt at dette skjøte er reelt, bl.a. fordi det stemmer med de opplysninger om eierforholdet som fremgår av selvangivelsene. Ifølge skjøtet er kjøpesummen kr ,-, hvilket er overensstemmende med de tall som fremgår av såvel fru Knudssøns som fru Juuls egne formuesoppgaver i selvangivelsen Side 373 for disse år. Overligningsnemnda har derfor lagt kjøpesummen til grunn som kostpris. Samlet blir kostprisen kr ,-, men ved klagebehandlingen fastsatte ligningsnenmda kostprisen skjønnsmessig til kr. 150,- pr. mål, eller kr ,-. Overligningsnemnda fant på grunnlag av de foretatte beregninger at den skjønnsmessige pris som ligningsnemnda hadde fastsatt var rimelig alle forhold tatt i betraktning og fastholdt den Retten vil bemerke: Det er på det rene at både skogeieren og ligningsvesenet tidligere betraktet Rikeåsen som skogeiendom i skatterettslig forstand. Fru Ingiers dødsbo tok den med som en av boets skogeiendommer i sin næringsoppgave for skogbruk dat. 23/1-1952, og ved ligningen er den i alle år

8 Page 8 of 11 gitt begrenset gjeldsfradrag sammen med jordbruks- og skogeiendommene. At eiendommens karakter av tomtegrunnen har vært utpreget også tidligere da eiendommen lå samlet, fremgår av at ligningsvesenet for inntektsåret første gang den ble lignet på fru Knudssøns hånd - har ført under formue: «Tomtefelt: Rikeåsen kr ,- + utlegg til veier etc.» ,- kr ,-.» Samme betegnelse er brukt for inntektsårene , og i brev til skatteyteren i Spørsmålet om den faktiske bruk av eiendommen er imidlertid kommet i en vesentlig annen stilling etter at vel 2/3 av den er blitt fraskilt i Det gjenværende Rikeåsen er oppgitt å være ca. 125 mål, og ligger på den forholdsvis bratte åsside. Meget av arealet består av fjellgrunn, men det er en del huggbar skog på den nordre del av eiendommen. Det er etter rettens mening tvilsomt om det gjenværende skogareal er slik at det overhodet kan bli spørsmål om å drive alminnelig skogsdrift der med økonomisk formål. Eiendommen ligger sentralt for bebyggelse, er omgitt av boligområder og dens økonomiske verdi beror på dens utnyttelse som tomtegrunn. Spørsmålet om hvilke frær som skal hugges, vil nå antagelig bli bestemt utelukkende av hensynet til eiendommens utnyttelse som byggefelt med tomter, veier og grøntarealer. Noen selvstendig skogsdrift utenom dette, kan det neppe bli spørsmål om. Retten finner derfor at der faktisk ikke har vært drevet skogbruk etter 1956, og at eiendommens beliggenhet, areal og trebestand ikke gjør det naturlig å regne Rikeåsen som skogeiendom etter denne tid i relasjon til lsktl. 36, fjerde ledd. Når det gjelder ligningen av Mellemåsen, får salgssummens størrelse bare betydning for inntektsansettelsen i denne sak. I kjøpekontrakten mellem fru Knudssøn og Oppegård kommune er det om kjøpesummen bare uttalt at den er kr ,- og at den skal betales i terminer over ca. 8 år. Det er ikke opplyst at det under salgsforhandlingene forelå noe som skulle gi kommunen grunn til å gå ut fra at den annen part regnet med en lavere reell salgssum, som ble rentebærende ved avdragsordningen, og man vet ikke hvilken rentefot som eventuelt skulle gjelde. Fru Knudssøns krav om at denne forutsetning skal legges til grunn ved ligningen, har derfor ikke noe grunnlag i den mellom partene opprettede avtale. Retten viser forsåvidt til overligningsnemndas begrunnelse. Når fru Knudssøn har foretrukket å få salgssummen i avdrag, har Side 374 hun etter rettens mening ikke noen hjemmel i skatteloven til å kunne kreve at de årlige betalingsterminer ved inntektsansettelsen skal betraktes som en avdrags- og en rentepost, som i tilfelle måtte fordeles skjønnsmessig. Retten er ikke klar over hvilke skattemessige fordeler hun mener å oppnå ved en slik oppdeling. Da rentene skal lignes som inntekt, vil en nedsettelse av salgsgevinsten føre til at renteinntekten går tilsvarende opp. Noen slik renteinntekt har etter det opplyste ikke foreligget under ligningen i de år det er spørsmål om. Retten finner etter dette at overligningsnemndas kjennelse ikke bygger på uriktige faktiske eller rettslige forutsetninger. Ved fastsettingen av kostprisen finner retten ikke at fru Knudssøn kan kreve lagt til grunn ved ligningen at hele Mellemåsen skal betraktes som erhvervet ved arv i 1952, og at der ikke er noen gevinst ved salget. Retten er enig med overligningsnemnda i at fru Knudssøn har erhvervet Mellemåsen ved 3 forskjellige overdragelser på henholdsvis 1/6, 2/6 og 3/6-deler. Den er videre enig i at 1/6 må betraktes som arv, og at denne ideelle anpart ble erhvervet ved fru Ingiers død i Retten viser til høyesterettsdom inntatt i Rt , hvor et tilsvarende forhold er avgjort for Sundt-gruppen. Retten er enig med overligningsnemnda i at fru Knudssøn ved booppgjør i 1952 ble eier av 2/6, som må ansees som en overdragelse fra medarvingene, og av 3/6 ved oppløsningen av sameiet mellom henne og søsteren, fru Juul, noen tid senere. Det er ikke helt klart hva overligningsnemnda har ment når den har, satt den gjennomsnittlige salgspris pr mål til kr. 150,- ved de 3 overdragelser, men retten går ut fra at denne verdsettelse må legges til grunn for den arvede del av eiendommen.

9 Page 9 of 11 Fru Knudssøn har anført at verdien var høyere i 1937 fordi eiendommen også dengang hadde tomteverdi. Retten vil bemerke at ligningsnemnda hadde regnet skogsverdien til kr. 70,- pr. mål, og kan ikke finne at det er påvist noe som gir grunnlag for å sette ligningsvesenets skjønn tilside. Det er ikke legitimert at fru Knudssøn ved boopgjøret overtok gjeld som ved en forholdsmessig fordeling på Mellemåsen oversteg kr. 150,- pr mål. Kostprisen for 2/6 som fru Knudssøn ble eier av ved booppgjøret i 1952, må etter rettens mening settes til den verdi eiendommen hadde for arvingene da overdragelsen fant sted. Retten er enig med overligningsnemnda i at det ikke foreligger materiale som viser hva Mellemåsen ble verdsatt til ved dette booppgjøret, og heller ikke hvor stor del av boets passiva som ble overtatt av fru Knudssøn på grunn av Mellemåsen. Den er videre enig i at det beste utgangspunkt for vurderingen er de verdiansettelser som ble foretatt ved utløsningen av fru Lizzie Juul i Fra dette oppgjør foreligger oppgaver over boets aktiva og passiva, og det må være rimelig å gå ut fra at arvingene i alt vesentlig bar bygget på de samme vurderinger ved oppgjørene i 1950 og Overligningsnemnda har satt Mellemåsens arealverdi til det samme beløp, kr. 300,- pr. mål, som ved booppgjøret var gjennomsnittsprisen for boets grunnarealer. Retten finner at overligningsnemndas skjønn over kostprisen for de 2/6 som fru Knudssøn fikk overdratt fra medarvingene er rimelig og at det ikke bygger på uriktige faktiske eller rettslige forutsetninger. Side 375 Retten har ikke lagt noen avgjørende vekt på den pristakst som ble holdt 1948 over Hvitebjørn Skog. Den viser til at arvingene i sitt innbyrdes oppgjør heller ikke har lagt pristakstens målpris til grunn. Fru Lizzie Juul, som i 1950 ble utløst både av boet og sameiet, var medeier i denne eiendom. Retten er ikke enig i at den reelle kostpris for de 3/6 som fru Knudssøn fikk overdratt fra sin søster og medarving fru Juul, var kr ,-. Når de to søstre overtok Hallagergruppens eiendommer i sameie, var det fordi man ikke ville trekke inn i booppgjøret den innbyrdes fordeling innen de to grupper. Men det er på det rene at de to søstre ville fortsette med deling av sameiet. Fru Knudssøns prosessfullmektig har - også under ligningsbehandlingen - opplyst at eiendommene ikke ble delt likt, og at de kr ,- som fru Juul fikk ved skjøtningen av sin del av Mellemåsen, er en nominell pris i det indre oppgjør mellem dem. Det er ikke nærmere opplyst hvordan beløpet er fremkommet. Retten vil bemerke at det ved fastsettingen av kostprisen for denne dels vedkommende, ikke kan legges avgjørende vekt på de verdiansettelser som er brukt ved ligningen, i oppgave for arveavgift, stempelgebyr m.v. Det er etter dens mening klart at de to søstre ved delingen av de eiendommer som de var blitt sameiere av, har sett oppløsningen av hele sameiet i sammenheng, og at det i oppgjøret av deres mellomværende også er inngått gjeldsposter og pengebeløp. Det er ikke påvist noen rimelig grunn til at de ved de innbyrdes eiendomsoverdragelser skulle sette Mellemåsen i en vesentlig lavere verdi enn ved oppløsningen av bo-sameiet, eller endog lavere enn den forholdsmessige del av pantegjelden som falt på denne eiendom. I overenskomsten av 17/ punkt 2 er fru Juuls tilgodehavende heller ikke uttrykt som en salgssum for Mellemåsen. Der er omtvistet hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for denne overdragelse. Ifølge styreprotokollen for Hvittebjørn Bruk A/S ble overføringen stilt i bero 9/ Etter overenskomsten av 17/ tilhørte Mellemåsen da fru Knudssøn, men hun ville få skjøte først etter at fru Juul hadde fått kr ,-. Da tidspunktet for den reelle eiendomsovergang ikke er nærmere opplyst, finner retten at overligningsnemnda har hatt grunn til å sette overdragelsestiden til Retten finner etter dette at ligningsvesenet ved sitt skjønn over kostprisen for 1/2 Mellemåsen, må legge til grunn den verdi eiendommen hadde for sameierne da overdragelsen fant sted i Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Arnold Hazeland og tilkalt dommer, sorenskriver R. B. Wegner): Oppegård kommune har ved sin prosessfullmektig h.r.adv. Hans Georg Wille, påanket dommen for så vidt angår punktene 1 c og 2 i domsslutningen - - -

10 Page 10 of 11 Ligningsnemnda som fant at det forelå grunnlag for skjønnsmessig fastsettelse av kostprisen, satte denne til kr. 150,- pr. mål, d.v.s. tilsammen kr ,- for hele eiendommen som er på 450 mål. Under klagebehandlingen foretok overligningsnemnda en omhyggelig og detaljert vurdering av kostprisen for hver enkelt ideell andel av eiendommen med følgende beregning som resultat: Side 376 a) 1/6 ervervet ved arv i 1937 kr. 70,- pr mål kr ,- b) 2/6 overtatt ved overenskomst 30/6 1952» 300,-»»» ,- c) 3/6 kjøpt 6/8-1955, pris iflg. skjøte» ,- Samlet kostpris kr ,- Men da overligningsnemnda var enig med ligningsnemnda i at kostprisen under de foreliggende omstendigheter måtte bli å ansette skjønnsmessig, fant den, under hensyntagen til sin egen beregning, å kunne godta ligningsnemndas gjennomsittspris kr. 150,- pr mål Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Det må ansees på det rene at kontrakten mellom fru Knudssøn og Oppegård kommune vedrørende sistnevntes kjøp av eiendommen «Mellemåsen» ikke var tomtesalg av sådan art at bestemmelsen i landsskattelovens 43 fjerde ledds første punktum får anvendelse. Salget omfattet et større areal, en hel og særskilt skyldsatt eiendom på 450 mål som før salget ble drevet og beskattet som skogeiendom. Vilkåret for at gevinst ved avhendelsen av denne eiendom skal kunne beskattes etter reglene for tomtesalg er da at nevnte paragrafs fjerde ledds siste punktum kan bringes til anvendelse. At det for «Mellemåsen»s vedkommende dreier seg om grunn som etter sin beliggenhet og naturlige beskaffenhet er skikket for bygging av boliger anser man etter opplysningene i saken på det rene og det er heller ikke bestridt av fru Knudssøn. Derimot finner lagmannsretten det tvilsomt om salgssumen i det foreliggende tilfelle må antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse til formål av foran nevnte art. Allerede spørsmålet om hvilken salgssum blir å legge til grunn frembyr tvil og er, som tidligere nevnt, gjenstand for tvist mellom partene. Den kontrakt som fru Knudssøn avsluttet med ingeniør Selvaag 14/ og som var foranledning til at kommunen gjorde forkjøpsrett gjeldende, inneholdt bestemmelse om at den omforente kjøpesum kr ,- kunne uttas etter selgerens ønske - altså det hele kontant straks om hun så måtte ønske. Kontrakten av 2/ med kommunen inneholder derimot bestemmelse om at kjøpesummen, bortsett fra kr ,- som alt var betalt av ingeniør Selvaag og som denne hadde fått refundert av kommunen og kr ,- som fru Knudssøn hadde fått av kommunen i oktober 1957, skulle erlegges i 9 like store terminer i tiden januar 1958 til januar 1966 uten noen rentegodtgjørelse. Lagmannsretten må etter innholdet av det som nytt dokument fremlagte brev av 12/ fra kontorsjefen i Oppegård kommune til formannskapet gå ut fra at den nevnte betalingsordning ble truffet etter forslag fra ham og at avdragsbetalingen ikke bare var i fru Knudssøns men også i kommunens egen interesse. Som forholdet således ligger an finner lagmannsretten, om enn under tvil, at fru Knudssøn ved beregning av den reelle salgssum for «Mellemåsen» bør ha krav på å få den rentefrie kjøpesum diskontert ned til nåtidsverdi. I mangel av avtale om rentefot m.v. kan der etter rettens mening ikke være noe å bemerke ved den reduksjon etter 5 1/2 % i 5 år som fru Knudssøn gjør gjeldende. Til bedømmelse av spørsmålet om i hvilken utstrekning den Side 377 oppnådde salgssum kan sies å være influert av mulighetene for grunnens anvendelse til boligbygg foreligger opplysninger i dokumenter som er nye for lagmannsretten Man kan ikke se bort fra at «Mellemåsen»s verdi som utparselleringsområde med sikte på boligbygg i noen grad har influert på den kjøpesum som ingeniør Selvaag skulle betale ifølge avtalen av Spørsmålet om i hvilken utstrekning det nevnte forhold har påvirket kjøpesummen er imidlertid vanskelig å besvare og har voldt tvil. Men etter en samlet vurdering av opplysningene i

11 Page 11 of 11 saken, bl.a. om de betydelig høyere priser som er blitt betalt for boligfelter og særlig under henvisning til at skogutvalget tilrådet kjøp for kr ,- selv om kommunen ville drive «Mellemåsen» som skogeiendom, finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn for sin avgjørelse at den salgspris som fru Knudssøn oppnådde ved overdragelsen til Oppegård kommune har vært i vesentlig grad bestemt ved muligheten av «Mellemåsen»s anvendelse til slike formål som nevnt i skattelovens 43 fjerde ledd, siste punktum. Den omstendighet at salgssummen i realiteten må sies å ha ligget på ca. kr ,- bestyrker dette resultat. Lagmannsretten finner etter det anførte at kommunen ikke har adgang til ved iligning av inntektsskatt vedrørende fru Knudssøns salg av «Mellemåsen» å legge til grunn at det foreligger tomtesalg som omhandlet i landsskattelovens 43 fjerde ledd. Inntektsbeskatning må i tilfelle skje i henhold til bestemmelsene i nevnte paragrafs annet ledd, som bl.a. går ut på at gevinst ved avhendelse av fast eiendom som her ikke regnes som inntekt for avhenderen når eiendommen er ervervet ved arv. Fru Knudssøn hevder at hun har arvet «Mellemåsen» i sin helhet og gjorde for herredsretten gjeldende at hun fikk eiendommen som arv i 1952 da fru Ingiers dødsbo ble ekstradert til arvingene og disse foretok oppgjør og fordeling mellom Hallagergruppen - som fru Knudssøn tilhørte - og Sundtgruppen. Under ankeforhandlingen har hun erklært at hun er enig med herredsretten i at hun har ervervet «Mellemåsen» ved 3 forskjellige overdragelser av henholdsvis 1/6, 2/6 og 3/6, men lagmannsretten oppfatter henne slik at hun fremdeles gjør gjeldende at hele eiendommen må anses som arv for hennes vedkommende. Lagmannsretten antar imidlertid at bare den ideelle part - 1/6 - av «Mellemåsen» som fru Knudssøn fikk ved fru Ingiers død i 1937 i skattemessig henseende er å betrakte som arv med fritak for gevinstbeskatning i medhold av landsskattelovens 43 annet ledd. Ved beregning av mulig salgsgevinst finner lagmannsretten som før nevnt at fru Knudssøn må ha krav på å få salgssummen lagt til grunn med det i herredsrettsdommen nevnte neddiskonterte beløp kr ,- med fradrag av 1/6 for den arvede dels vedkommende. Med hensyn til overdragelsene i 1952 og 1955 finner lagmannsretten etter opplysningene i saken ikke grunnlag for å anta at der ved disse er brukt lavere verdier enn dem som ble lagt til grunn ved utløsningen i 1950 av fru Tidemand-Johannessen - kr. 300,- pr mål. Det beløp kr ,- som er nevnt i skjøtet av 6/ kan ikke sees som noen reell kostpris for de 3/6 som fru Knudssøn fikk overdratt fra sin søster fru Juul i 1955 og man tiltrer for så vidt det som i denne forbindelse er anført Side 378 av herredsretten. Lagmannsretten finner som følge herav at overligningsnemndas ansettelse av kostprisen ikke kan sies å bygge på et forsvarlig skjønn men må betegnes som vilkårlig