TOBIAS. Informasjonsblad fra Oslo byarkiv KONGENS BY

Transkript

1 TOBIAS Informasjonsblad fra Oslo byarkiv KONGENS BY

2 Fotohistorie Vi gir neppe noen dristig spådom om vi antar at fotografer fra inn- og utland vil bruke opp en del filmruller her i byen en lørdag mot slutten av august. Stoff om de kongelige og deres gjester har sikker plass i mange aviser og blader, og bilder må til. Byen blir kulisser bak begivenhetene. Bak et ungt brudepar vises domkirken med adskillig lysere fasade enn da vårt nåværende kongepar giftet seg der, Karl Johans gates butikker og et folkehav i klesdrakt anno Og slik har det alltid vært. Da T-banen ble åpnet i 1966, konsentrerte fotografen seg om ei lita jente som overrakte dyprøde roser til Kong Olav. I dag kan vi også se tidens moter i folkemengden bak. Så tok han bilde av kongen og hans følge inne i vogna, og vi kan i ettertid beundre et utagget interiør. Situasjonen som synes viktigst når bildet blir tatt, kan i ettertid fortone seg mindre viktig. Da vil det lett bli andre detaljer i bildene som får vel så stor interesse. Kulissene i et fotografi går fra bare å være der til å gi oss verdifulle historiske data. Baneselskapenes fotosamlinger, som nå blir scannet og gjort tilgjengelige i Byarkivet, ble neppe heller skapt ut fra kulturhistoriske målsetninger. Formålet var å dokumentere anlegg og materiell. Og det er fremdeles interessant. Men et gammelt bilde av trikken i Frognerveien vil også fortelle oss om husfasadene, butikkene og folkelivet. Fotografier kan bedre enn noen annen kildetype gi en direkte og umiddelbar opplevelse av fortidens miljøer og hendelser. Dette nummeret av Tobias handler om hovedstaden som scene for vårt kongehus og om en fotosamling hvor byen var kulisser. Og det er knapt noe som kan fortelle historie som gode fotografier. Det vet alle som har sitt virke i arkivene eller i en bladredaksjon. Innhold: 3 KONGENS BY? Leif Thingsrud 6 KONGER PÅ SPORET Bård Alsvik 9 BYEN MED KONGENS HUS Line Monica Grønvold 18 KOMMUNE I BRYLLUPSFEST Leif Thingsrud 20 KONKURRANSEUTSETTING OG ANDRE ORGANISATORISKE ENDRINGER Anne Marit Noraker 24 VEIEN LIKE VIKTIG SOM MÅLET? ARBEIDET MED ARKIVPLAN I BYSTYRETS SEKRETARIAT Morten Brøten 26 SPORVEISPROSJEKT I RUTE Ragne Hilde Solum 28 ANNO 1901: FENGSEL I GRENSEN Leif Thingsrud Oslo kommune Byarkivet Adresse: Maridalsveien 3, 0178 OSLO Telefon: Telefax: e-post: postmottak@byarkivet.oslo.kommune.no Internett: Lesesal Åpningstider ( ): mandag, onsdag og fredag: tirsdag og torsdag: onsdager fra : TOBIAS Informasjonsblad fra Oslo byarkiv Redaksjon: Leif Thingsrud (red.) Bård Alsvik Morten Brøten Line Monica Grønvold Anne Marit Noraker ISSN årgang Trykk: Lillestrøm trykkeri Forsidebilde: Kong Olav ble mottatt av den obligatoriske blomsterpiken på Bergkrystallen ved åpningen av T-banen i 1966 (Foto: P. A. Røstad, original i Byarkivet) Meld adresseendring! Vi får stadig returnert blader som postverket ikke har kunnet levere pga. at adressaten har skiftet adresse. Disse mottakerne strykes da fra vårt adresseregister. Vær oppmerksom på at du må melde adresseendring også dersom adresseendringen skyldes at postverket tildeler deg nytt postnummer eller postboksnummer. Bruk gjerne e-post. 2

3 Kongens by? Å være hovedstad betyr at en by er åsted for de sentrale nasjonale begivenheter. Det er i Oslo våre kongelige mottar all verdens celebriteter, det er i Oslo Domkirke de gifter seg, og det er innenfor Akershus festnings gamle gråsteinsmurer de til slutt stedes til hvile. Gjennom historien har kongelig makt og prakt satt lite preg på vår hovedstad. Helt fram til 1905 var byen tvert i mot preget av fraværet av kongelige og det sosiale livet som naturlig danner seg rundt et hoff. Byen har imidlertid trukket en del gevinster på sentralmaktens tilstedeværelse, samtidig som den har fått betale for noen av ulempene. Av Leif Thingsrud Oslo, den lille klyngen av trehus ved Loelvas utløp, ble Norges hovedstad i år Kong Eirik Magnusson var da død, og hans bror, hertug Håkon, som hadde styrt Viken og Opplandene, ble kronet til konge. Han lot sakristiet i det kongelige Mariakapellet i Oslo fungere som regjeringsbygning og gjorde kapellanen til kansler. Oppgavene var heller beskjedne. Statsmaktens sivile oppgaver begrenset seg stort sett til å kreve inn skatt, slik at kongen og hans hird og øvrige stab hadde noe å leve av, og å sørge for at tingene fungerte som domstoler. De militære oppgavene besto i å se til at vardene ble holdt i orden og at skip og våpen var i orden, slik at leidangen kunne slå tilbake et eventuelt fiendtlig innfall. Etter kong Håkons død visnet denne spiren av en statsmakt gradvis bort. Det begynte med at mangelen på tronarving førte landet inn i unioner, som medførte av kongemakta stort sett oppholdt seg langt unna Norge. Så kom svartedauen, som brøyt ned det økonomiske fundamentet for opprettholdelsen av en norsk adel. Og til slutt kom presset fra dansk adel, som reduserte kongens makt, slik at han i svært liten grad kunne opprettholde noen norsk administrasjon. Kristian IIs håndfestning fra 1513 åpnet for at danske herrer kunne settes inn i norske len, og i løpet av få generasjoner skulle norsk administrasjon bli dominert av utlendinger. Kirkelig sett hadde Norges hovedstad vært Nidaros inntil reformasjonen i Selv om det var København og ikke Oslo som overtok "trønderhovedstadens" funksjoner, medførte dette imidlertid at Oslos posisjon som Norges "hovedstad" ble styrket. Kongehyllingene ble holdt her, og ga byen korte glimt av fyrstelig prakt. Og når kongen eller hans menn kalte sammen norske stendermøter eller herredager, var det Oslo, og senere Kristiania, som ble åsted. Fra 1507 til 1512 perioder fungerte prins Kristian som visekonge over Norge, ellers var det kansleren som var kongens fremste representant her inntil det i 1572 ble det utnevnt en stattholder. Dette Kong Karl Johan har siden 1875 tronet høyt til hest på Slottsplassen. (Ukjent fotograf. Byarkivet A-20033_0017_033) 3

4 Hovedstaden er åsted for statsbesøk. Her er det Englands Kong Edward VII og Dronning Alexandra som mottar folkets hyllest på Jernbanetorget 28. april (Ukjent fotograf. Byarkivet A-20189_u001_120) embedet eksisterte med tildels lange vakanser helt fram til 1856, og var fram til forskjellige nasjonale institusjoner begynte å vokse fram tidlig på tallet det eneste vi kan kalle en norsk sentralmakt. Hovedstaden gis innhold Gjennom hele unionstida var Kristiania en småby med en befolkning som økte sakte, men sikkert. Omkring år 1800 var folketallet såvidt passert ti tusen. Som enhver liten provinsby var den dominert av håndverk og småhandel med sitt nærmeste omland, innførsel av korn og finere tøyer samt utskiping av stedets produkter. For Kristianias vedkommende var dette alt overveiende tømmer og planker. Byen var sterkt preget av det militære nærværet, og den hadde sine myndigheter, som magistrat, fogd og rådstueskriver. Men antallet myndighetspersoner som fantes i Kristiania på grunn av at byen var hovedstad, kunne nærmest telles på et par hender. Det var noen få militære og noen få jurister, de fleste knyttet til Overhoffretten inntil den ble lagt ned i Statsmaktens menn betydde med andre ord svært lite, både i antall og i innflytelse på bykulturen. Her var det nok "plankeadelen" og rike grossere med kontakter både familie- og forretningsmessig i utlandet som var de førende. Om Kristiania kulturelt skilte seg fra andre nordiske småbyer, så var det i alle fall ikke hovedstadsrollen som var årsak til det. I løpet av en snau mannsalder skulle dette endres radikalt. Med grunnloven av 1814 fikk Norge egen regjering, og rundt den måtte departementer organiseres. De ble i hovedsak fylt av jurister. Høyesterett ble opprettet, og Universitet hadde byen fått allerede i Alt dette gjorde at byen fikk et levende akademisk miljø, som etterhvert skulle sette sitt preg både på kulturlivet og politikken, begge deler såvel lokalt som nasjonalt. Verken Universitetet, Høyesterett eller departementene ga mange arbeidsplasser. Men de skapte ringvirkninger. Rundt domstolene kunne sakførere etablere sin forretning. Studentene trengte hybler, og alle de andre som kom, måtte leie husrom eller bygge villaer. Dette ga næring til såvel husverter som murere og andre bygningsarbeidere. Kronprinsen uønsket på Bygdøy Hovedstaden ga arbeidsplasser, men den krevde også plass. Kongen kunne ikke bare komme til byen og leie seg inn i en gammel patrisiervilla. Han måtte ha et slott, og rundt det måtte det, i tidens ånd, være en slottspark. Nå ble det rett nok ikke noe av kong Karl Johans storslåtte planer om en sammenhengende slottspark fra universitetsbygningene til Bygdøy, men den slottsparken byen fikk, båndlegger et betydelig areal, og den har påvirket hva slag bebyggelse som kom i området rundt. Byens myndigheter har aldri vært imot de kongelige byggeprosjektene, eller noen av de andre statlige sådanne, men de har måttet avveie dette imot hensynet til at folk ikke blir lukket inne blant offentlige bygg og kongelig privateiendom. Da det i 1929 var aktuelt å la Oscarshall bli kronprinsbolig, reagerte Bystyret straks. De var redd for at dette kunne hindre befolkningens tilgang på de populære friområdene på Bygdøy. Minister Wedel-Jarlsberg reddet den situasjonen da han skjenket kongefamilien Skaugum. Kongsgården har derimot aldri skapt noen diskusjon, antakelig fordi turstiene fra gammelt av har gått nede ved stranda og utenom tunet der. Og den gamle båndlegginga av åker- og skogarealene der, 4

5 som sikrer dem mot utbygging, ser det ikke ut til at noen vil røre ved i nærmeste framtid. Landevei til slottet Offentlige bygg skal normalt avspeile den myndigheten eller kunnskapen som sitter i dem, og det gjøres enklest ved å gi dem litt "armslag". De medfører derfor ofte en del grønt i bybildet. Men disse områdene skal holdes i orden. I 1888 ble det gjort en avtale med staten om at kommunen skulle vedlikeholde Studenterlunden gratis mot at Nationaltheatret ble bygd der. Året etter kom avtalen om å ta over vedlikeholdet av Eidsvolls plass mot en årlig godtgjørelse på tolv hundre kroner. De statlige eiendommene skal også ha veiforbindelse, og det av det representable slaget. Allerede i 1837 fikk bystyret saken om "Veianlægget til Kongeboligen". Slottets byggekomité hadde ansvaret for veien fra Slottsplassen ned til bunnen av Slottsbakken. Men derfra var det et langt stykke inn til byen. Bebyggelsen begynte først der Lille Grensen munner ut i dagens Karl Johans gate. Byggekomitéen mente kommunen burde dekke en del av utgiftene til anlegget av den nye veien og ta seg av vedlikeholdet av den. Magistraten var av en noe annen mening: "Som en almindelig gjældende Regel troe vi man bør befølge, at Christiania Commune ikke bør belastes med nogensomhelst directe eller indirecte Udredelse i Anledning af Slotsbygningen og Sammes Anlæg paa Byens Terrain." Anlegget var med andre ord et rent statsanliggende. Vedlikeholdet fant magistraten derimot at byen måtte ta. Også de to andre gatene som var planlagt i retning ut fra Slottsplassen, nåværende St. Olavs gate og Haakon VIIs gate, skulle kommunen bekoste. Disse gikk mellom byggetomter, slik at kommunen kunne få utgiftene refundert av tomteeierne. Formannskapet og Bystyret var aldeles ikke uenige i dette. I 1852 kom spørsmålet om veiene rundt Slottsparken opp. Stortinget hadde nektet å bevilge penger til disse anleggene, og nå klagde de som hadde bygd seg villaer der og ba om at kommunen skulle ta utgiften. Bystyret vedtok at de kunne bekoste dette mot en mindre statlig bevilgning to hundre daler. Allerede i 1865 kom en ny avtale hvor kommunen frafalt alle krav mot staten. Bakgrunnen var antakelig så enkel som at utviklingen i mellomtiden utbyggingen av Homansbyen og strøket langs Drammensveien gjorde at kommunen også hadde interesse av veinettet rundt slottet. Byens fremste innbyggere Statsbesøk og kongelige festligheter medfører utgifter for byen. Æresportaler og velkomstpaviljonger skal bygges. Flagg skal heises, og lyktestolper dekoreres. Ved enkelte anledninger faller det også i byens det vil si kommunens lodd å være vertskap for kongelige festligheter. I forbindelse med Kong Haakons førti års jubileum som regent i november 1945, inviterte kommunen til bankett. Flere hundre gjester ble invitert til Bristol. Liksom ved statsbesøk og kongelige festdager ble Karl Johans gate pyntet, og om kvelden var det fyrverkeri. Hele gildet kom på 116 tusen kroner som måtte bokføres som "tilfeldig utgift" av bykassa. At kommunale midler ble brukt på de kongelige skapte ingen diskusjon. Det var trange tider, med rasjonering av nær sagt alt. Men selve den kommunale økonomien var ikke dårlig, og det beløpet det dreide seg om her, var lite i forhold til de "tilfeldige utgiftene" frigjøringsfeiringene og markeringene ovenfor allierte styrker og tidligere krigsfanger kom på. Kongens rake holdning gjennom hele krigen hadde dessuten gjort ham svært populær. Gaver til de kongelige er blitt gitt ved enkelte anledninger, som ved Kong Haakon og Dronning Mauds sølvbryllup i Den gangen ble det gitt et sølvfat, tegnet av byarkitekt Harald Aars og produsert av gullsmed Anton Frisch, som i en mannsalder hadde vært Venstres leder i bystyret. Kronprinsbryllupene er andre anledninger. Noen store gaver har det derimot aldri dreid seg om. For kommunen har kongefamilien vært byens fremste innbyggere, som man har sett det som en ære å ha her. De deltar ved en rekke forskjellige begivenheter, og holder vennskapelig kontakt med byens ledelse. En kongelig audiens hører derfor med blant en nyvalgt ordførers første oppgaver. I 1917 var det Carl Jeppesens tur til å avlegge den visitten. Den danskfødte børstebinderen hadde gjort karriere i Det norske Arbeiderparti, blitt redaktør av "Social-Demokraten" og nå altså hovedstadens ordfører. Kong Haakon påpekte denne karrieren og sa at "De har sandelig gjort det godt her i landet", hvoretter Jeppesen skal ha replisert at det hadde nå også hans majestet gjort. Det norske kongedømmet er kalt "en republikk med monark". Fraværet av adel og et samfunn med små sosiale forskjeller, har gjort at de kongelige har kommet nærmere folk flest. Det gjelder både rent fysisk, som da kong Olav tok Holmenkollbanen i stedet for bilen under oljekrisa vinteren 1974, og det gjelder i omgangskrets. De kongelige søker selvsagt sine forbindelser først og fremst i det gode borgerskap, men ikke i en lukket aristokratisk krets. Det gjør at man oppfatter kongefamilien som Oslofolk, og Oslo kanskje mer som kongens by enn det den i virkeligheten er. Kilder: Utrykte i Byarkivet: Formannskapets arkiv: Saksmapper merket Festligheter. Trykte: Christiania kommune , Christiania 1892 Kristiania / Oslo kommunes aktstykker 5

6 Konger på sporet Oscar II gjorde det, Haakon 7 gjorde det, og selvfølgelig gjorde Olav 5 det også. Hva da? Jo, tok trikken, selvfølgelig! Kanskje er det grunnlag for å døpe om Sporveien til De Kongelige Sporveier? I alle fall har kongehuset bidratt til å kaste glans over hovedstadens mange banestrekninger. "Kongetrikken" passerer vognhallene på Ryen 22. mai Medpassasjerer er ordfører Brynjulf Bull og fylkesmann Petter Koren. (Foto: P. A. Røstad. Byarkivet) Av Bård Alsvik Alle husker bildene av Kong Olav fra oljekrisen i Nordmarka lokket med fine snøforhold, og den spreke "skikongen" var ikke snauere enn at han tok trikken som alle oss andre, og lot bilen stå. Man kunne gå på ski midt i gatene i disse dagene da verden sto stille i hvert fall bilene. Om kongen svingte seg ned løypa til Sognsvann, for å legge turen om Gaustadjordene til Majorstua, ned Bogstadveien og til Slottet, sier historien ingen ting om. Men det hadde neppe fått gå upåaktet hen. Kong Olav ble aldri sett på trikken siden, i hvert fall ikke av noen fotograf. Men i 1966 kjørte han T- bane to ganger. Denne gangen uten eplenikkers og skihatt, men korrekt antrukket i svart dress og hatt. Første gang var den 22. mai. Litt før klokken 13 kom kongen kjørende i en av sine svarte limousiner til Jernbanetorget. Det kunne virke som om alle andre også skulle ta banen den dagen, for byen vrimlet av folk, og alle ville ha et glimt av den blide kongen. Ved nedgangen til stasjonen ble han møtt av ordfører Brynjulf Bull, og på slaget 13 klippet Kong Olav over silkebåndet som symboliserte at Oslo nå hadde fått tunnelbane. Så tok de bortimot syv hundre spesialinviterte passasjerene, fra inn og utland, plass i de flaggsmykkede vognene. Kong Olav, bystyrerepresentanter og en rekke stortingsmenn kjørte første vogn på vei til Lambertseter. Med i vognene var det naturligvis også journalister, og en radioreporter som foreviget det hele. På Ryen og Lambertseter, hvor vognene gjorde en stopp slik at folk kunne få se den kongelige passasjer, og på endestasjonen 6

7 Alle trenger noe å lese på når de reiser med T- banen. (Foto: P. A. Røstad. Byarkivet) Bergkrystallen, var det tettpakket med mennesker. Hurraropene ljomet og skolemusikken spilte. På Bergkrystallen fikk kongen overrakt et eksemplar av Nordstrand blad som med "krigstyper" skrev om begivenheten. Om kongen leste avisen på vei tilbake til byen, vites ikke. Kanskje var han enda i lykkerus over det fineste av alt en bukett røde roser som ei lita jente i bunad overrakte han på banens endepunkt. I oktober var det ny tur for Kong Olav, til Grorud og åpningen av Grorudbanen. Det var minst like mange mennesker til stede den dagen. Og forventningene til Grorudbanens fortreffelighet var store, ikke minst hos byens handelsstand, som nå ville få en stor kundemasse ikke mindre enn noen og tjue minutter unna med T-banen. Handelsstanden toet nok sine hender også i 1928, da Kong Olavs far, Kong Haakon, åpnet undergrunnsbanen fra Nationaltheateret til Majorstua den 27. juni. 3-4 minutter for 15 øre, var helt makeløst, jublet både publikum og presse. Sentrum ble knyttet til Marka også gjennom sporveisnettet, og Majorstua og boligområdene på vestkanten kom så mye, mye nærmere sentrum. Han raget minst ett hode høyere enn de andre, Haakon. På dansknorsk erklærte han byens første metrolinje for åpnet, fem år før den svenske hovedstaden fikk det. Men stemningen skal ha vært litt trykket der nede i dypet under Drammensveien, der reklamen minte dem alle om at "SI-KO" munnvann og tannpasta gjorde susen. Den erverdige forsamlingen hadde nok folkehelten Roald Amundsen i tankene, som bare ti dager i forveien hadde forsvunnet over Ishavet i sin "flyvebåt". Skal tro det var et samtaleemne på den første prøveturen til Majorstua, etter kongens tale, hvor for øvrig også Olav kronprinsen var med. Men vel anbragt på Frognerseteren kunne Kongens skål utbringes og Kongesangen avsynges under den høytidelige lunsjen som A/S Holmenkollbanen sto for på byens tak. Tredve år tidligere, i Alt var så mye annerledes den gang. Flaggene blafret hardt i den sure februarvinden, og "sildesalaten" hilste en svensknorsk konge som ville ta den nyanlagte og mye omtalte Holmenkollbanen fra Majorstua til Slemdal i nærmere ettersyn. Søla skvatt på Majorstua da Kong Oscar IIs ekvipasje ankom den provisoriske perrongen. En rød løper skulle føre kongen tørrskodd inn i vogn nr. 9, der følget hans ventet med høye flosser og lange, velfriserte barter. Hva tenkte hun ikke, jenta med melkespannet, der hun så den røslige kongen stige ut av sin vogn med pels opp til ørene. Alle bildene til denne artikkelen er hentet fra fotosamlingene etter A/S Oslo Sporveier som er avlevert og under ordning i Byarkivet. 7

8 "Metropolen" Oslo får sin første "metrolinje". Kong Haakon åpner undergrunnsbanen fra Nationaltheatret til Majorstuen 27. juni (Ukjent fotograf, original i Byarkivet. A-40203_Ua0004 _02) Var dette noen verdig reisemåte for en konge? Kongen var i hvert fall fornøyd han, skal vi tro pressen. Og den 31. mai kom han tilbake og foretok den høytidlige åpningen av banestrekningen helt fram til daværende Holmenkollen stasjon. Litteratur: Knut A. Nilsen, Nordmarkstrikken Holmenkollbanen gjennom 100 år Kåre Fasting, Sporveier i Oslo gjennom 100 år Klar til avgang fra Majorstuen stasjon. Kong Oscar ankommer for å prøvekjøre Holmenkollbanen i februar 1898 (Ukjent fotograf. Byarkivet) 8

9 Byen med kongens hus Landets kongelige residenser har, ved siden av kirkene, vært våre viktigste bygninger gjennom historien. I lange perioder har vårt lands kongesete og hovedstad vært ensbetydende med Oslo. Her har flere kongeboliger gitt status og spilt en viktig rolle i byens utvikling. Av Line Monica Grønvold Fra våre første konger tok egen regentbolig og administrasjon, har kongsgård, festning og slott vært landsomfattende symboler på velstand, status og makt. Trolig fungerte norske småkongedømmer på samme måte før rikssamlingen, innenfor mindre områder. Men allerede våre tidligste regenter reiste rundt i sitt rike og hadde periodiske opphold flere steder. Til tider har kongemakten vært delt, mellom flere personer og med sete andre steder, som Trøndelag eller Bergen. Perioder uten kongelig hovedsete i Oslo har sammenheng med flerkongedømmer og utall av kongsemner innenfor egne landegrenser, tidvise opphold annet sted, unionsfellesskap og okkupasjonsår under fremmed styre. Gjennom flere hundreår, med den danske og svenske unionstiden, hadde monarkene hovedsete utenfor Norge men med stedfortredere og periodisk opphold i Norge. Men selv ved kongelig fravær, vil et slott uttrykke eller symbolisere noe spesielt nasjonal identitet, trygghet, tradisjon, makt, eksklusivitet og mystikk. Gjennom Oslos historie har byen blitt preget av kongehuset. Kongelige residenser, med monarkenes bolig og administrasjon, har vært viktige elementer i bymiljøet med bygninger, paradegater og festplasser for kongelig sermoniell og folkelig begeistring. Vår tid er et resultat av vår historie. Vi skal her se på noen store og små "residenser" gjennom århundrene, vise ulike anlegg og deres rolle i byen. Fra treborg til stukkatur Fra 1000-tallet ble det bygget kongsgårder i flere generasjoner, fra de enkleste treanlegg til mer solide av sten. Ufred og maktstridigheter kunne herje middelalderens Oslo. Det var strid mellom kongen og kirkens menn her som ellers i Europa, og stadig uenighet om rettmessige tronfølgere. Kongsgården i det eldste Oslo lå på Sørenga, nær byen forøvrig. Biskopen hadde eget borganlegg høyere opp i byen. Anleggene hadde indre borggård, gildehall, porttårn, økonomibygg og solid ytre ringmur. Men med nye forsvarsstrategier og våpen, meldte det seg andre behov. Kongsgården ved foten av Ekebergåsen ble etterfulgt av Kong Håkon Vs nye I Akershusborgen satt Dronning Margrete i 1370 og klaget over lite mat, drikke og utstyr til seg selv sine tjenere. Senere har festningen vært sete for lensherrer og stattholdere. I vår tid er den først og fremst et landemerke, som har hatt flombelysning siden (Foto fra 1924 i Oslo Lysverkers arkiv. Byarkivet, A-20138_U007 _027) 9

10 borg, ute på Akersneset omkring I likhet med den gamle kongsgården, ble borgen forsynt med staselige haller, sterke murer og annet som var nødvendig for den kongelige krets. Høy beliggenhet og oppbygning skulle sikre kongeborgen. Kongen opprettet fast militær garnison på flere kanter av landet i samme periode. Tilsvarende Akershus, var det borganlegg som fikk herredømme over store omkringliggende områder og retten til inntekter fra disse. Århundrer gikk og Akershusborgen ble forsterket til en tidsriktig festning, for våre monarker og deres stedfortredere. Gjennom mer enn tre hundreår lå landets "viseadministrasjon", slott og festning langt unna byens øvrige bebyggelse, med Bjørvika i mellom. Etter brannen i 1624, ble byen gjenoppbygget inntil festningens murer. Hovedtangen var slottsplass for festligheter og hyllinger av nye regjerende monarker. Under Kong Christian IV ble slottet på festningen modernisert. Fra samme periode ble omfattende forsvarsverker etablert omkring det som skulle være festningsbyen Christiania. Størst utstrekning hadde festningen omkring 1750, i eneveldets tid, etter den store nordiske krig og Karl den 12s forsøk på beleiring. Bastionfestningens stjerneformede plan fulgte renessansens idealplaner og militære prinsipper. Forsvarsberedskapen ble forbedret, mens festningens slott fikk mangelfullt vedlikehold over en rekke år. Tiden løp fra byens gamle festning nye behov og idealer meldte seg. Kongens stedfortreder i Norge, stattholder Gyldenløve, var antagelig den første som residerte utenfor festningen. Det var på 1600-tallet i Calmeyergården, et av Rådhusgatens nyere hus. En lang periode fulgte uten fast residens her i landet. Konger på Norgesbesøk og deres stedfortredere ble innlosjert i forskjellige borgerhus av den mer staselige typen utover 17- og 1800-tallet. Husene hadde elegante interiører, håndlagede og kunst- Palehaven ble anlagt på talet. På Næsers kart fra 1858 var en del av haven utskilt til brygger, kanalene var gjenfylt, og Lille Strandgade ført gjennom haven inntil bygningen. Men ennå sees parterrer, fontene og et nett av småveier. ( Byarkivet, utsnitt) 10

11 ferdige dekorelementer tak trukket med seilduk, vegger med landskapsmalerier, gyldenlær, malte og vevede tapeter, flislagte gulv eller imiterte fliser, dekorative hvite stukkaturtak og ildsteder med figurative relieffer. Akershus tjente ikke lenger som regentbolig og årtier gikk før festningen igjen ble brukt til festligheter. I 1719 ble Frederik IV innlosjert hos stiftamtmannen, i en konfiskert privat bygård i Christiania. Frederik V tok inn i Mangelsgården i Storgaten i 1749 og senere i general Arnolds bolig i Prinsens gate. Svenskekongen på Norgestokt i 1716 skal ha tatt opphold i et garverhus på Vaterland. I motsetning til tidligere urolige tider, fant man det etterhvert unødvendig å utforme nye kongelige residenser som festninger eller lukkede borganlegg, med indre borggård og motstandsdyktige yttersider. Nye arkitektoniske idealer i Europa lot monumentale slottspalasser gjøres mer dekorative, og samordnet med store prydelige parkanlegg og paradegater. Europas byplanleggere fikk en økende preferanse for brede gater og anla flere slike i samråd med sine oppdragsgivere. Gatenes bredde var viktige for alminnelig fremkommelighet og prosesjoner, dessuten skulle man begrense bybranner og holde oversikten over opprørske folkemasser. Fondmotiver dekorative blikkfang ble nøye planlagt i enden av gateløpene. Med det nye slottet og slottsveien, dagens Karl Johans gate, ser vi de nye idealene komme til uttrykk i vår egen by. Paleet ved havnen Det Ankerske Paleet var byens kongelige residens i endel år, både før og etter slottet stod ferdig på Bellevuehøyden vest for byen. Det ble oppført ved Bjørvika for Christiania-kjøpmann Christian Ancher i årene , trinnvis mot Lille Strandgate, Prinsens gate og Store Strandgate. Eldre bebyggelse ble revet for å romme det store kvadratiske anlegget som representerte en uvanlig byggemåte i Christiania. Det hadde stort omfang kombinert med en lav høyde, streng symmetrisk romplan, indre gårdsplass og fire 1-etasjes fløyer, delvis reist over eldre hvelvede kjellere. I 1788 var kongens svoger, Prins Carl av Hessen, og hans sønn innlosjert i Paleet hos Bernt Anker. I 1807, etter Ankers død, ble kjøpmannspaleet testamentert til følgende formål: "... til beboelse for den kongelige Familie, saa ofte Norge maate nyde det held." Men ennå gikk det lang tid mellom de kongelige besøkene her i byen. Paleet var lite iøyenfallende og omgivelsene langt fra like prangende som kongeslottene ute i Europa. Med byens gater like utenfor vinduene og uten festplass eller prominent oppkjørsel, stod det nærmest som et ordinært byhus, med unntak av den prydelige strandhaven mot Bjørvika. Haveanlegget var opparbeidet på 1700-tallet, med strandhave, paviljong og parterrer (plen eller bed). Etter hollandske forbilder skulle haven ha kanaler på sidene, men disse ble trolig gjenfylt allerede sent på Oppmålingstegning av Paleet utført av arkitekt Fritz Holland, trolig i Tegningen viser bygningens ytre fasade til venstre og gårdsfasade i bindingsverk til høyre. ( Byarkivet) F. Hollands oppmålingtegninger av Paleet og et ombyggingsprosjekt fra 1895 finnes i Byarkivet. 11

12 1700-tallet. Fremdeles rundt 1800 stod paviljongen, som kunne minne om paviljongen på Stubljan. Havens orangeri (et drivhus) ble ombygget i 1815, samtidig fikk parterrene runde bassenger. Flere branner og ombygginger hadde endret anleggets opprinnelige utseende, og enda mer ble gjort både før og etter et nytt slott overtok som kongebolig i Som kommanderende general og sjef for regjeringskommisjonen brukte Prins Christian August Paleet som kontor fra 1807, sammen med regjeringskommisjonen. Prinsen holdt hverken husholdning eller selskaper, og skal ha fått sin mat bragt fra gjestgiverier. Dernest var bypaleet stattholderresidens for Prins Fredrik av Hessen. Den nye prinsen holdt husholdning og selskaper både her og på Bygdøy. Fra 1813 overtok Prins Christian Fredrik som stattholder. Som konge i 1814 disponerte han bypaleet, men bodde i hovedsak på Bygdøy. Noen mindre tilpasninger ble utført, men inventarlister etter ham er tilfeldige. Av det tidligere velutstyrte Ankerske Paleet, fantes nesten bare billedsamlingen tilbake. Kronprins Karl Johan og sønnen ankom byen over Vaterland bro og skal ha vært overbevist om at den største og mest dominerende bygningen skulle være deres residens, men det var tukthuset de så. De kongelige skulle imidlertid innlosjeres i Paleet. I denne perioden skal det ha vært arrangert ball for 450 mennesker i den vesle kongelige residensen. I 1815 ble kroning planlagt; kongen selv ble innlosjert i Stiftsgården og Kronprins Carl Johan i Paleet. Flere værelser ble slått sammen og en ny festsal (Salongen) ble bygget trolig av arkitekt J. G. Løser, mens grev Wedel Jarlsberg stod ansvarlig for arbeidet. To grever, som var svenske stattholdere, skal ha brukt dette som bolig i perioden Omkring 1817 var det aktuelt for prins Oscar å ta opphold i Norge som visekonge, og av den grunn ble det foretatt større endringer her, blant annet ble det bygget en tverrbygning. Med Carl Johans overtagelse av tronen, ble et nytt slott snart planlagt. Paleet ble likevel oppjustert i 1826, med utvidede representasjonsrom, suiter og seksdelte vinduer i stedet for smårutede. Arkitekt C. H. Grosch, som var bergråd Colletts tidligere assistent, overtok byggeledelsen sammen med hoffmarskalken. En inventarbeskrivelse fra 1829 (Collett) dokumenterer moderne empireinteriører fra denne tiden. Oscar I skal leilighetsvis ha brukt Paleet som bolig, selv etter at det nye kongelige slottet stod ferdig. I 1855 ble Palébryggen bygget og den erstattet deler av det tidligere haveanlegget. Området foran hagen ble fylt opp og paviljongen revet omtrent samtidig som byens første jernbanestasjon ble bygget i det samme området. Fortsatt ble det foretatt fornyelser også etter innvielsen av den nye slottsbygningen. Karl XV residerte som kronprins i Paleet og høsten 1869 bodde prins August og prinsesse Therese der. Senere skal høyere hoffunksjonærer ha hatt sine "bekvemmeligheter" i bygningen, og mens ny justisbygning ble oppført hadde Høyesterett kontorer der. Paleet brant ned under annen verdenskrig. Kong Haakon og senere Kong Olav brukte Bygdøy kongsgård som fast sommerbolig. Hovedbygningen ble oppført i (Foto: Wilse, Byarkivet A-10002_Ua0001 _031) 12

13 Oscarshall ble bygd for kong Oscar I som et lystslott, og var ikke ment som bolig. (Ukjent fotograf, 1913, Byarkivet. A-10002_Ua0001 _004) Bygdøy kongsgård på beste vestkant Parallelt med den gamle Akershusborgen, forskjellige borgerhus og det nye slottet, har kongen disponert store arealer på Bygdøy med kongsgården og lystslottet Oscarshall, foruten kongelige jaktmarker. Bygdøy kongsgård er en av Akers middelaldergårder en av de få Akergårder som fremdeles omgis av dyrket mark. Eiendommen ble krongods på 1500-tallet, som en stor andel av landets gårder. Med nærhet til festningen ble denne gården mer enn et inntektsbringende bygselbruk, den skulle bli Akershus festnings ladegård, Christian IVs jaktmark og senere visestattholderens sommerresidens. Have har vært anlagt allerede i 1690-årene og er senere omlagt i flere omganger. Fasaden viste en tid årstallet 1691, men dagens hovedbygning skal være bygget 1733 for grev Rantzau som var stattholder. Bygningen var oppført som sommerresidens, men ble ombygget til vinterbruk i 1770-årene. Flere av værelsene skulle ha spontrekk på veggene, noe som var ukjent blant norske håndverkere, men som er kjent fra Danmark. Snart ble store deler av den tidligere kongelige grunnen privat og bebygget. Prins Fredrik av Hessen, visestattholder i Norge i perioden , fikk anlagt turveier, som ble videreført med Kong Karl Johan og Oscar II. Kong Haakon og Dronning Maud brukte kongsgården som fast sommerbolig. Byarkivets eldste branntakst for kongsgården er fra Da takseres i alt 13 små og store bygninger på kongsgården, fem var nylig oppført. Gårdens hovedbygning var verdt 4500 spesidaler og iskjelleren hundre. Gården hadde forøvrig sidebygning, stall, stolpebod, tømmerbygning og flere uthus, oppført av blant annet utmurt bindingsverk og kubbekonstruksjon. I 1837 ble det offentliggjort at Kong Karl Johan ville skaffe byens innbyggere en offentlig "spadsergang" ved hovedstaden og derfor hadde han kjøpt inn en del av Ladegaardsøen Bygdøy. Året etter fremkom kongens visjoner om et parkbelte, fra Slottsparken til Bygdøy. Han hadde kjøpt løkker på Frogner til dette formålet. Det ble intet parkbelte, for etter kongens død ble deler av området solgt. Men via en ferje, ble folkeparken på Bygdøy flittig besøkt. Oscarshall ble oppført for Oscar I i årene i en romantisk arkitektur, et av den norske nygotikkens hovedverk, kanskje med noe islett av andre stilarter, en hovedbygning med tårn og separat sidefløy for spisesalen. Arkitekten for det kongelige lystslottet var danske Johan Henrik Nebelong, som trolig hentet inspirasjon både fra tradisjonell engelsk gotikk og 1800-tallets nygotiske tyske lystslott. Her skulle et dekorativt haveanlegg opparbeides, med terrasser, trapper, paviljong og portbygning den såkalte Kavalérbygningen. Mens mørke bygningsinteriører fikk kunstnerisk utsmykning med serier av malerier, "søndagsbønder", av kjente nasjonalromantiske kunstnere som Adolph Tidemann, Hans Gude og Joachim Frich. 13

14 Etter hva som fortelles, skal kongen selv ha tilbragt én natt der. Ellers ble slottet stående ubebodd, men tatt i bruk til fester og utflukter. Da Kong Carl XV i 1869 giftet bort sin datter prinsesse Louise mor til Haakon VII ble det arrangert fyrverkeri over Bygdøy, mens Oscarshalls bygninger og haveanlegg var opplyst av tente fakler. Brannfaren var ikke til hinder for festlighetene. Rådhusarkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson vant en arkitektkonkurranse om bolig til kronprins Olav og hans kommende hustru. Oscarshall skulle utbedres og moderniseres. Men i 1929 mottok det nye kronprinsparet et gårdsanlegg på Skaugum som kjærkommen bryllupsgave. Moderniseringsprosjektet på Oscarshall ble skrinlagt og det lille eventyrslottet lot seg bevare, slik det hadde stått i lang tid. Slottet på Bellevue De opprinnelige planene for slottet er forholdsvis kjent. De første bevilgningene ble gitt av Stortinget i 1822, men slottsbygningen ble ikke ferdigstilt før slutten av 1840-tallet. Byggeprosjektet tok til i første del av vår svensk-norske Kong Karl Johans regenttid og ble avsluttet etter kongens død i Karl Johan var opprinnelig fransk og bragte formodentlig med seg en hel del av kontinental inspirasjon, tanker og inntrykk til sitt nye rike. Sammen med slottsarkitekt H. D. F. Linstow skulle dette bidra til å forme det nye norske slottet. Karl Johan valgte tomten på Bellevuehøyden vest for byen, fremfor alternativer som Hovedtangen, Hammersborg og Tøyen. Med de første planene skulle slottsanlegget bli H-formet med tilbaketrukket midtfløy, flankert av fremskutte sidefløyer på yttersidene, foran og bak. Særskilte deler av bygningens eksteriør skulle ha huggen stendekor henholdsvis rødlig granitt fra Bolærne og klebersten fra Hadeland. Omkring 1827 stod slottets grunnmur ferdig. Nye beregninger viste Stortingskomiteen at den første bevilgningen ved misforståelse var blitt oppfattet som delbevilgning, og ikke som en endelig sum. Planene ble raskt redusert og de to fløyene mot byen måtte oppgis. På en studiereise i hentet slottarkitekten viktig inspirasjon. Slottets interiører Stadskonduktør Grosch utarbeidet en økonomisk kartserie for byen, trolig på 1830/40-tallet. Slottsarkitekt Linstows tanker om paradegate og tre gateløp fra slottet var under planlegging. Slottet, slik det fikk sin endelige utforming, kan sees oppe til venstre, og det planlagte universitetsanlegget i midten. ( Byarkivet) 14

15 skulle bli preget av dette med blant annet kunstig marmor og etterligninger av elegante pompeianske veggdekorasjoner fra antikken. I etterkant, årene , ble det nybyggede slottet justert, for noen kritiserte og lite noble bygningsdetaljer taket var utradisjonelt høyt, piperekken synlig, søylene var arrangert nede ved porten og tjenerfløyen var bygget for liten. Opinionen ytret protester og ble hørt. Det forenklede slottsprosjektet ble et mektig monumentalbygg etter Christiania-målestokk. Slottets eksteriør er idag som da det ble ferdigstilt etter det innskrenkede byggeprosjektet. Tomtegrunn var blitt ervervet og en stor omkringliggende park ble opparbeidet fra siste del av 1840-årene. Rytterstatue av Karl Johan ble reist på slottsplassen i 1875, men alt i 1860 fantes trolig en rund parterre på den midtre, skrånende delen av slottsplassen gamle bykart viser dette. Bybebyggelsen lå i utgangspunktet på god avstand fra det nye slottet. Da slottet stod nyoppført på Bellevuehøyden midt på 1800-tallet, var slottets nærmeste bebyggelse i Pipervika og den opprinnelige kvadraturen, vestover til Arbeidergaten og den senere Stortingstomten slik stadskonduktørens kart viser fra denne tiden. En bred paradegate ble anlagt mellom byen og slottet. Tre gateløp skulle arrangeres som om de strålte ut fra slottet, med slottsbygningen som felles fondmotiv. I tillegg til nåværende Karl Johans gate, var det St.Olavs gate og Haakon VIIs gate. Tilsvarende planprinsipper var førende for planlegging av byer og monumentalbygg flere steder i Europa, allerede i Sixtus Vs Roma og senere i baron Haussmanns tid som byplanlegger i Paris. "Slotsveien" var adkomstvei mellom slottet og byen. Gaten ble oppkalt etter Karl Johan i 1852 nedre del av gaten fortsatte mot Bjørvika som "Østre gate". De første tanker om en hovedgate til slottet, har vi funnet på en kartserie som stadskonduktør Grosch utarbeidet omkring 1840, men det skal være slottsarkitekten Linstows plan som kom til uttrykk. Kartet viser den offisielle byplanen for området. Hovedaksen til slottet skulle ledes gjennom en lukket plass, dannet av Universitetets bygninger som skulle føres opp på begge sider av hovedgaten. Men virkeligheten ble svært anderledes; idet sydsiden av Slotsveien forble ubebygget, forsvant ideen om en symmetrisk akse. Som en fortsettelse av slottets grøntområder, fikk vi Studenterlunden og Eidsvolds plass det som først kaltes Huseiertomten. Den begynte som en park for de private huseierne på motsatt side av gaten og ble overdratt til staten i 1852, med klausul om å la området forbli ubebygget. Karl Johans gate har vært landets sentrale paradegate helt fra midten av 1800-tallet. Den svensknorske Kong Carl XV ble hyllet langs Karl Johans gate og på slottsplassen. Ved hans første besøk som konge i 1859, paraderte folketog forbi slottsbalkongen. På femtiårsdagen for vår egen grunnlov, 17. mai 1864, ble dagen markert med flagg og menneskemasser, både på slottsplassen og langs Karl Johans gate. Fra vår nåværende kongeslekt flyttet inn på slottet i 1905, har slottsbalkongen vært et eksponeringssted mellom kongehuset og den øvrig befolkningen. Høydepunktet for generasjoner i 17. mai-tog har vært å runde slottsplassen foran slottsbalkongen. Og gaten er selvskreven som kortesjerute ved inntog og høytidelige anledninger, som kongelige brylluper, begravelser og blant annet for adkomst til byens domkirke. Langs Karl Johans gate ankommer statsbesøkende gjester i kortesje til slottet. Tegninger i Byarkivet viser forskjellige forslag til utsmykning av vår hovedgate med rammene rundt prominente prosesjoner og seremonier fra 1800-tallet og senere. Gjennom halvannet hundre år har folk flest "flanert" langs Karl Johans gate, for å se og bli sett. Mange husker vel ungpiken Albertine, Christian Krohgs romanfigur, som i 1880-årene måtte bære Karl Johans gate ble Kristianias paradegate straks den ble brutt gjennom ved Egertorvet. Her er den pyntet til Keiser Wilhelms besøk i (Ukjent fotograf. Byarkivet 15

16 H. Bødtkers ombyggingsforslag for slottet ligner opprinnelige fasadeutkast fra A.A. Strays akvarell refererer til Bødtkers forslag av januar ( Byarkivet/ Halssamlingen fra Hovedøya) en liten pakke i hånden for å kunne spasere på "stripa", byens hovedgate, for ikke å mistenkes for løsgjengeri eller det som verre var. En annenhånds kilde fra første halvår etter unionsoppløsningen fra Sverige i 1905, en akvarell i Byarkivet, viser et artig forslag til ombygging av slottet. På begge sider av slottets hovedfløy var det foreslått tilbygninger. Det var småbygninger som skulle forbindes til hovedbygningen via passasjer med glassoverbygning og kolonnader (søyleganger). Forslaget fra 1906 ligner noen av slottets opprinnelige fasadeutkast fra 1823, som hadde forslag til vaktstuer forbundet med slottets hovedfløy på begge sider. Tilbyggene ville, med bare tre fags bredde, blitt smalere enn slottsbalkongen og inspirasjonskilden må åpenbart være små italienske casinetto. Opprustingen av slottet endte istedet med en enklere rehabilitering, for landets nyankomne kongefamilie fra Midt på 1960-tallet fremla kommunen et planforslag for trafikkavviklingen i sentrum, et overveldende skrekkscenario, med tunnelåpning nedenfor slottsparken og flerefelts motorvei fra Karl Johans gate. Men planene ble ofret for nye tanker om miljøhensyn. Kongseteren er kongefamiliens hytte på Voksenkollen. (Foto: Wilse, Byarkivet A-10002_Ua0023 _033) 16

17 Mange spesielle bygningsdetaljer vises på denne fasadetegningen av "kongevillaen", Kongsseteren, på Voksenkollen. Over vinduene i annen etasje skulle det være felter med utskårne relieffer. (Byggesakstegning av arkitekt Biong, Byarkivet) Nyere tid på Kongsseteren og Skaugum Vinteren 1991 døde Kong Olav på Kongsseteren på Voksenkollen. På det samme stedet tilbringer kongefamilien tradisjonelt julehøytiden. Der har vi sett vår dronning på kne ved et isbjørnskinn og prinsessen lese norske folkeeventyr. Flere møtte Kong Olav og hans hund i skiløypene omkring. Opprinnelige tegninger og forslag til Kongsseteren, også kalt Kongevillaen, ligger i Byarkivet. Arkitekt Kristian Hjalmar Biong vant arkitektkonkurransen om kongevillaen i 1907, med et forslag som fikk ros for sin nasjonale karakter, i asymmetrisk, forenklet dragestil. I november det samme året ble en kongevilla med tjenerbolig byggeanmeldt til Bygningsinspektøren i Aker, med Kroningsgavekomiteen som byggherre. Innredningsattesten for Kongsseteren er datert 29. november Våren 1929 ga minister Wedel-Jarlsberg gårdseiendommen Skaugum i bryllupsgave til landets nye kronprinspar, Olav og Märtha, som var landets første kronprinspar i nyere tid. Skaugum i Asker var en gammel storgård som giveren hadde overtatt i Etter at de kongelige hadde bodd på Skaugum et halvår, ble hovedbygningen rammet av brann i mai 1930, bare tre uker før kronprinsparets førstefødte kom til verden. En ny hovedbygning stod ferdig i 1932 akkurat tidsnok til kongens seksti års dag, som kunne feires hos kronprinsparet. Skaugumbygningen fremstod i lys mur, klart preget av den nye funksjonalistiske stilen som nettopp var kommet til landet og fikk et mer tidløs og strengt ytre enn den gamle Skaugumbygningen. Arkitekten var Arnstein Arneberg. Hovedbygningen, antagelig som nyoppført eller et forslag, kan sees på en akvarell i Byarkivets Hals-samling fra Hovedøya. I 1969 overtok et nytt kronprinspar Skaugum og snart står vel enda et kronprinspar klare til å flytte inn. Det er idag noen år siden landets monark bodde i hovedstadens kongeresidens, for ikke siden Kong Olavs tid har det norske slottet vært kongebolig. Fra høsten 2001 vil kongeparet gjøre det nyrestaurerte kongelige slottet i Oslo til sin bolig. Kilder: Utrykte (i Byarkivet): Branntakster Byggesaker Kart, diverse eldre utgaver Hals-tegningssamlingen fra Hovedøya Trykte: Berg, Arno: Bygdøy kongsgård; Haakon V - Haakon VII. (Cappelen, 1952) Daae, Dr. Ludvig: Det gamle Christiania (1891) Guba, Thomas: "Paléhagen i Bjørvika" i Byminner (1993) Hals, Harald: Linstow og Slottet; I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring - Årsberetning (Grøndahl, 1929). Hjelde, Gunnar: Oscarshall: Lystslottet på Bygdøy (Dreyer, 1978) Kielland, Thor: Paleet i Oslo. (Gyldendal, 1939). Risåsen, Geir Thomas: Slottet; Kongelig stil gjennom 150 år. (Forlaget Geelmuyden.Kiese, 1998) Wig, Kjell Arnljot: Kongen ser tilbake. (Cappelen, 1977) Oslo byleksikon. (Kunnskapsforlaget, 2000) 17

18 Kommune i bryllupsfest Bryllupsgaven fra Oslo kommune til Harald og Sonja var et kaminur i sølv. Det var sikkert et staselig inventarstykke, men ikke noe som belastet kommunens budsjett. For det er ikke kommunens stil å gi store gaver til de kongelige. Man har vel sett på kongehuset som et statlig anliggende. Kommunens befatning med majesteten og hans familie har derfor vært svært tilbakeholdende. Unntaket kommer når det er kongelige begivenheter. Disse blir offentlige høytider hvor scenen er byen, og kulissene i stor grad er kommunens ansvar. Tradisjonene er sterke for å kle byen til fest. Forslag til portal til ære for Kronprins Olav og Kronprinsesse Märtha. Kulltegning av byarkitekt Harald Aars ( Byarkivet) Av Leif Thingsrud I løpet av sin lange historie har ikke Oslo opplevd mange kongelige bryllup. I 1589 giftet James av Skottland seg med den danske prinsessen Anna, og byen var preget av store festligheter en stakket stund. Men stort sett satt middelalderens konger i Bergen og Trondheim, og i dansketida var de kongelige bare på sjeldne visitter nord for Skagerak. Det eneste Kristianias borgere fikk oppleve var å betale "styr", ekstraskatt for å finansiere utgiftene til etegildene og samlingene av paradetropper i kongens København. Unionstidens konger kunne feire enkelte høyti- der sammen med Kristianias sosiale elite, men de store begivenhetene fant sted i Stockholm. Kronprins Olavs bryllup med prinsesse Märtha i 1929 ble dermed det første kongelige bryllup byen fikk bivåne. Issøyler og gassbluss Kommunens befatning med festlighetene i 1929 var beskjedne. Uten noen form for saksbehandling vedtok formannskapet at ordføreren kunne anvise regninger i forbindelse med bryllupet som tilfeldige utgifter av bykassa. Bryllupet fant sted 21. mars, så man slapp de store utgiftene til blomsterdekorering. I stedet ble Karl Johans gate prydet av issøyler med elektrisk lys i og brennende fakler på toppen. På Jernbanetorvet ble det bygget en æresport, og ved brannvakta ble det satt opp en større dekorasjon. Havna ble prydet av flagg. Disse arrangementene kom på kr ,71. I tillegg kom regningen fra Gassverket på drøyt tre tusen kroner, utsmykninger og mottagelsespaviljong ved Domkirken for drøyt sju tusen kroner, og innkjøp av flagg, vimpler og røde løpere for åtte tusen. Hele festligheten kostet dermed kommunen 56 tusen kroner pluss at byarkitekten og parkvesenet måtte bruke mye av sin arbeidstid på å utforme og få på plass disse dekorasjonene. Men det arbeidet var det ikke tradisjon å sette noen prislapp på. Byarkitekt Harald Aars ville helst ha en komité til å lage en plan for utsmykningen, men ordfører Adolf Indrebø var lite interessert i det. Han ville heller gi Aars fri hender. Etter bryllupet skrev Aars en 22 siders rapport om utsmykningsarbeidene under overskriften "Via Triumphalis". Der forteller han hvor ideen om issøylene kom fra: Han hadde som gutt opplevd kronprins Gustavs besøk i 1882, hvor det var blitt dekorert med fakler og is. Han hadde alltid drømt om en anledning til å gjenta en slik dekorasjon. I rapporten forteller han om de grundige forsøkene med belysningen, og om alle problemene med at søylene smeltet på sørsiden i den skarpe vårsola. På en annen side legger han ikke skjul på at han var stolt av resultatet: 18

19 "Kontrasten mellom det varme gulrøde skjær fra de spillende gassfakler og det blågrønne kolde elektriske lys fra den innvendig oplyste høie pilar var av vidunderlig virkning. Det gav en stemning som minnet om nordlysnatten nord i tåkeheimen ". Rapporten gir til slutt detaljerte opplysninger om dekorasjonene på Brannvakta, som var planlagt og utført av dekorasjonsmaler Halfdan Davidsen, og om de øvrige utsmykningene. Aars oppgir til og med hvor det meste ble kjøpt, slik som isblokkene. De ble levert fra Spro på Nesodden. Rimelig og forsvarlig? Også ved Harald og Sonjas bryllup i 1968 vedtok Formannskapet at kommunen skulle ta utgiftene til utsmykning av byens sentrum. Anslaget gikk på at kostnadene ville komme på kr ,, og at staten ville refundere en betydelig del av dette. Prinsippet var at staten skulle dekke engangskostnader, mens kommunen selv måtte dekke investeringer i utstyr som kunne brukes om igjen ved senere anledninger. Utgiftsanslaget var nøyaktig spesifisert. Den største enkeltposten, kr ,, gikk til nye flaggstenger på Karl Johans gate og i Slottsbakken. Paviljongen foran Domkirken ville det koste kr , å få reist. Utgiftene til blomster i kirken og på Karl Johan ble beregnet til kr ,, mens flagg, vimpler og bannere ble anslått å komme på kr ,. Ellers var det mindre beløp til kjøp av blomsterkasser, røde løpere og reparasjon av lysmaster og flaggstenger. Sosialistisk Folkepartis to formannskapsmedlemmer stemte imot. Deres talsmann, Per Aavatsmark, formulerte forslaget om å avslå bevilgningen slik: "Da Oslo kommune av økonomiske grunner må utsette en rekke sosialt nødvendige tiltak, er det ikke rimelig eller forsvarlig at kommunen skal iverksette det vesentlige av arbeidene i forbindelse med Kronprinsens bryllup uten at det foreligger direkte anmodning om det samt tilsagn om utgiftsdekning fra ansvarlig, statlig hold." Bykasseregnskapet viser at kommunen til slutt satt igjen med en utgift på kr ,62. I tillegg kom selvsagt all den arbeidstiden som gikk med til forberedelsene og gjennomføringen av denne byfesten. Vedtaket om å gi en bryllupsgave ble derimot gjort enstemmig. Fra Finansutvalget kom forslaget om å bevilge kr , til et kaminur i sølv, og noe bedre forslag dukket ikke opp. Formannskapet vedtok også å arrangere en mottakelse for pressefolk som var akkreditert av Utenriksdepartementet. Hva de fikk å spise og drikke, sier protokollene ikke noe om, men regnskapet viser at det kostet kr 7.325,. Kilder: Utrykte i Byarkivet: Byarkitektens arkiv: Mappe Kronprinsens bryllup Formannskapets uttog (stensilerte sakslister) Østbanestasjonen ble dekorert med norske, svenske, danske og britiske flagg til ære for brudeparet og de kongelige gjestene i (Ukjent fotograf. Byarkivet) Byarkitekt Harald Aars' forslag til dekorasjon av Karl Johans gate til kronprinsbryllupet i ( Byarkivet) 19

20 Konkurranseutsetting og andre organisatoriske endringer Byarkivet får for tiden mange henvendelser om hva man skal gjøre med arkivene i forbindelse med nedleggelse eller sammenslåing av etater, skifte av forvaltningstilknytning, privatisering eller konkurranseutsetting. Et stortstilt effektiviseringsarbeid i Oslo kommune har gjort temaet ekstra aktuelt. Skal arkivene alltid periodiseres i forbindelse med omorganiseringer? I hvilken grad er det lov å overføre arkiver mellom virksomhetene eller til private? Hva skal avleveres til Byarkivet, og når? Av Anne Marit Noraker Byrådet presenterte i fjor høst en plan for å modernisere og effektivisere Oslo kommune. "Byrådets mål er å gi bedre tjenester til innbyggerne, til tross for at kommunen totalt kan bli påført flere oppgaver uten å få bedre økonomi. Da kan vi ikke bare fortsette å løse oppgavene slik de alltid har vært løst. Vi må vise vilje til endring og få frem kreativitet og nye tanker", sa Hilde Barstad, daværende byråd for service- og organisasjonsutvikling. Hun viste blant annet til at kommunen må ta i bruk konkurranse der det er hensiktsmessig, selge virksomheter som har forretningsmessig karakter og kvitte seg med unødvendig byråkrati. Planen ble omtalt som et av de mest ambisiøse og omfattende reformprogrammene som er blitt presentert i en norsk kommune. Omorganiseringer i kommunen er ikke noe nytt. Nye etater er blitt opprettet, andre er blitt lagt ned eller slått sammen. På 1980-tallet ble det opprettet bydeler. Og kommunale selskaper er blitt omgjort til aksjeselskaper. Nå snakker man om en eventuell sammenslåing av bydeler og om konkurranseutsetting av tjenester. Det er sågar opprettet en egen etat som i fire år skal jobbe med omstilling i kommunen. Stortinget er samtidig i ferd med å vedta statlig overtakelse av de fylkeskommunale spesialhelsetjenestene. Så hva slags konsekvenser får vesentlige omorganiseringer for arkivene? Begrepet vesentlig omorganisering benyttes i Arkivinstruks for Oslo kommune. Med det menes at deler av virksomhetens ansvarsområder blir nedlagt, slått sammen eller overført til andre. Konkurranseutsetting, privatisering og sammenslåing av etater er eksempler på slike endringer, mens intern omorganisering ikke er eksempel på en vesenlig omorganisering. Byarkivet skal rådføres Plan for oppretting, omorganisering og nedleggelse av kommunal virksomhet skal omfatte tiltak vedrørende virksomhetens arkiver. Melding om dette skal gis til Byarkivet. Jf. pkt i Oslo kommunes arkivinstruks. Byarkivet skal altså informeres og rådføres idet det gjøres vedtak om for eksempel privatisering, nedleggelse eller sammenslåing av en kommunal virksomhet eller bydel. Det samme gjelder når det er tale om å overføre et arkiv fra en kommunal virksomhet til en annen som følge av overføringer av ansvarsområder. Byarkivet vil kunne vurdere hva som skal gjøres med eksisterende arkiver, gi faglig veiledning og stille krav til hvordan man skal forholde seg til overførte arkiver, med hensyn til både bruk og senere avlevering. Vurderingene kan variere, blant annet av type omorganisering og om arkivet er i aktiv bruk. Sett strek! Hovedregelen er at arkivene avsluttes den dato store omorganiseringer iverksettes. Men hva vil det si å sette strek? Periodisering innebærer at både arkivsystemet og det fysiske arkivet for perioden frem til endringen, vil fremstå som avsluttede enheter som kun skal benyttes for gjenfinning av dokumentasjon. Ved vesentlige omorganiseringer skal arkivene periodiseres med skarpt periodeskille. Dette innebærer at både arkivsystemet og det fysiske arkivet for perioden frem til endringen, vil fremstå som avsluttede enheter som kun skal benyttes for gjenfinning av dokumentasjon. Hvis for eksempel to bydeler slås sammen fra og med , avsluttes arkivene for begge de berørte bydelene , og ny felles arkivperiode opprettes fra Saker som var aktive da endringen fant sted, skal ikke overføres til et eller flere nye arkiver. I 20