7. Marint miljø - sjøpattedyr samt mink og oter

Transkript

1 7. Marint miljø sjøpattedyr samt mink og oter 7.1. Generelt om datagrunnlaget Blant de tre hovedgruppene av miljøgifter i sjøpattedyr som det fokuseres på i denne rapporten «de klororganiske miljøgiftene, metaller og radionuklider» foreligger det svært varierende informasjonsmengder. Det er kun blant de klororganiske stoffene, og da spesielt PCB og DDT, hvor man har undersøkt nivåer og utbredelse i forskjellige sjøpattedyrarter over lengre tid. Når det gjelder andre miljøgifter i sjøpattedyr frå norske farvann, foreligger det relativt få undersøkelser. Dette bildet viser også i prioritert rekkefølge hva man i dag anser som problemstoffer i marine pattedyr, mink og oter. Med få unntak er nivåene av vanlig analyserte klororganiske miljøgifter relativt godt beskrevet i våre to kystselarter steinkobbe og havert, og de arktiske selartene. Dette er derimot ikke tilfellet når det gjelder hvalartene, der kun en bardehval (vågehvalen) og en tannhval (nise) er nærmere beskrevet med hensyn på disse miljøgiftene. Analyserte klororganiske stoffer (nedenfor hovedsakelig betegnet organokloriner OC) omfatter i hovedsaken PCB, DDT med nedbrytningsprodukter, chlordangruppen, lindan og andre HCHisomere, HCB og dieldrin. For enkelte eldre PCBdata er konsentrasjonene angitt som beregnet totalpcb ut fra likhet med de kommersielle blandingene Aroclor 1254 eller 120. For mesteparten (alle nyere data) dreier det seg om summen av opp til over 30 enkeltforbindelser, hvorav E PCB 7 utgjør 080%. Det foreligger så langt ingen publiserte/rapporterte analyser av dioksiner eller nonorto PCB, heller ikke av toksafener, polyklorerte natalener/parafiner/terfenyler og de mindre fokuserte klor/bromorganiske forbindelsene nevnt i kap. 3. Likeledes savnes analyser av tinnorganiske forbindelser (analyser i nisemateriale er under utførelse) Med hensyn på metallanalyser foreligger det enkeltundersøkelser, mens det for de radioaktive stoffene kun foreligger tilfeldige og sporadiske data. Undersøkelser av spormetallene har vært konsentrert om arten vågehval, spesielt med hensyn på kopper, kadmium, bly, kvikksølv (og dermed sammenhengende) selen. I tillegg er kvikksølv og selen undersøkt i enkelte andre arter. De observerte nivåene tyder generelt på at dyrene ikke har vært utsatt for nevneverdig metallforurensning. Analyser av PAH, fluor og arsen er ikke gjort i sjøpattedyr og anses mindre aktuelle. Konsentrasjoner av radioaktive nuklider (cesium137, strontium90 og plutonium (239 og 240)) er registrert i vågehval fra Norskehavet og Barentshavet. Nivåene er generelt meget lave, og helt ubetydelige i forhold til den naturlige bakgrunnstrålingen. De øvrige artene omtalt i dette kapitlet, mink, oter, steinkobbe, havert og nise, er ikke analysert med hensyn på radioaktivitet, toksafener eller dioksiner. Ved planlegging av overvåkings/kartleggingsprogrammer bør kunnskap om biologiske variasjonsfaktorer (se nedenfor) legges til grunn og prøveinnsamling standardiseres. I undersøkelser fra 1970 og 1980tallet har det i liten grad vært tatt hensyn til dette, med det resultat at det ikke foreligger gode datasett som kan sammenstilles for avsløring av tidstrender og geografiske forskjeller i miljøgiftbelastning. Det er bare i løpet av de siste 10 årene at kunnskap om de biologiske parametere er tatt med ved tolkningen av miljøgiftbelastning. Dette har gitt bedre forståelse av de toksikologiske/økotoksikologiske mekanismene involvert, og dessuten bidratt til at man i større grad kan jevnføre resultater fra forskjellige prosjekter/undersøkelser og ulike perioder. Hos sjøpattedyr er det med få unntak i det ytterste fettrike spekket at man finner de høyeste nivåer av gruppen klororganiske miljøgifter. Dette er også det vevet som har blitt benyttet i størst grad under kartlegging av nivåene av organokloriner i sjøpattedyr, men også andre vev som blod benyttes i økende grad. Når det gjelder metallanalyser, vil det generelt være prøver fra lever og nyrer som i første rekke analyseres, med unntak av bly (beinprøver) og metylert kvikksølv (fettrikt vev og 145

2 i 7.3. Effektstudier Tilfeller der nivåer av organokloriner er forbundet med reproduksjonsforstyrrelser og bestandsreduksjoner hos sjøpattedyr, er bare registrert i bestander med tilhold i spesielt forurensede farvann. Heldigvis finner vi ikke eksempler på dette fra norsk fauna, men det er registrert bestandseffekter i nærliggende havområder. Blant verdens mest studerte sjøpattedyr med hensyn til effekter av OC, er selbestandene i Østersjøen (Helle et ai, 197a; Helle et al., 197b; Blomkvist et al, 1992; Olsson et al, ). Forandringer i kraniebygning hos havert og steinkobbekranier (Zakharov og Yablokov, 1990; Mortensen et al, 1992) og fysiologiske forandringer i eggledere hos ringsel (Helle et al, 197b; Helle, 1980; Bergman og Olsson, 198) blir satt i forbindelse med høye konsentrasjoner av OC. Vevsforstyrrelser i eggledere er også funnet i steinkobbe og havert (Helle et al, 197b), men hos disse artene er mønsteret ikke entydig. Steinkobber med betydelig høyere OC belastning innsamlet fra kysten av Nederland viste ikke liknende sykdomsbilde. Selv om det ikke ble funnet skader på eggledere i steinkobbene fra Nederland, er det registrert en betydelig nedgang av denne arten i de nederlandske farvann (Reijnders, 198). Delvis blir denne bestandsnedgangen relatert til høye OC konsentrasjoner, og da spesielt til høye PCBs nivåer (Reijnders, 1980,; Brouwer et al., 1989). Både steinkobbe og havert vil være viktige i forbindelse med fortsatte effektstudier av miljøgiftbelastninger. I et samarbeidsprosjekt mellom Norge og Estland undersøkes mulige effekter av OC i en laveksponert og en høyeksponert selbestand (havert) med hensyn på fysiologiske variabler og immunsystemet. Tidligere har enkelte PCBs metabolitter, især hydroksyl klorobifenyl (PCBOH), i dyreforsøk vist seg å kunne innvirke på vitamin A homeostasen (Jenssen et al, 1995; AMAP, 1998). Foreløpige resultater av det nevnte prosjektet tyder på at det er en sammenheng mellom PCB konsentrasjoner og retinolnivåer i havertunger (B. Munro Jenssen, Norges teknisknaturvitenskaplige universitet, pers.medd.). Man vet lite om skadevirkningene av OC hos hval. I enkelte undersøkelser er det registrere en stor andel av svulster og sår på mageveggen som blir forbundet med høye OC nivåer (Beland et a/., 1987). Det har vært antydet at OCnivåene er så høye i en bestand av hvithval at de innvirker negativt på populasjonsstørrelsen (Masse et al, 198; Beland et al, 1987). l en undersøkelse fra Japan ble det funnet en klar nedgang i nivåer av progesteron i blodprøvene ved økende OC konsentrasjoner i spekkprøver av stillehavsnise (Subramanian et al, 1987). Dette var spesielt tydelig med hensyn på DDE. Ut fra de undersøkte arter virker det som om tannhvaler i mindre grad enn sel er i stand til å omsette (metabolisere) klorerte organiske forbindelser. I de undersøkelser som er foretatt med tanke på PCB omsetning hos enkelte hval og selarter, viser det seg at hval metaboliserer PCB forbindelser bare gjennom P450 CYP1A enzymsystemer, mens de undersøkte selartene også er i stand til å metabolisere PCB kongener gjennom P450 CYP2B enzymsystemer (Tanabe et al, 1988; Boon et al, ; Goksøyr, 1995). Denne metabolske forskjellen antyder at hvalartene i større grad enn de nevnte selarter vil kunne oppkonsentrere enkelte PCB forbindelser og også trolig OC generelt. Ved påvirkningen med PCB, er det registrert enkelte effekter på fysiologiske og immunologiske variabler (Jenssen et al, ; Jenssen et al, 1995; Jenssen et al, 199). Arter som oftest blir forbundet med reproduksjonsforstyrrelser ved organoklorinkontaminering (mink, samt enkelte selarter) kombinerer egenskapen forsinket implantering av fosteret med aktivitet av enzymsystemet P450 CYP2B (Boon et al, ; Tatsukawa, 1992). Det er imidlertid vanskelig å vurdere eventuelle effekter på individ og populasjonsnivå utfra effekter på biokjemiske og/eller fysiologiske parametre. Det er registrert store variasjoner med hensyn på effekt og dosenivå, og metaboliseringsevne mellom forskjellige ordener sjøpattedyr og også mellom arter tilhørende samme familie (Safe, 1984; Tanabe et al, 1988; Boon et al, ; Tatsukawa, 1992). En bør derfor være varsom med å artssammenligne OC nivåer med henblikk på tålegrenser. Mye tyder på at det er tydelige artsvariasjoner med hensyn på det komplekse avgiftningssystemet mixedfunctionoxydases (MFO) (Tanabe et al, 1988; Goksøyr, 1995). 148

3 I en oversiktsrapport om utvalgte effektstudier på laboratoriedyr viser Kleivane et al. () til flere undersøkelser der det blant annet ble vist til effekter på reproduksjon, ungeutvikling, adferd, overlevelse og immunforsvaret forbundet med klorerte organiske miljøgifter. I de refererte forsøkene ble det benyttet plane PCBs kongenere, PCBs metabolitter eller Aroclor Klorerte organiske miljøgifter virker også inn på immunforsvaret ved at de sannsynligvis nedsetter produksjonen av enkelte immunoglobuliner. Det foregår i dag tverrinstitusjonelle og flerfaglige effektstudier på blant annet isbjørn (Norges veterinærhøgskole/ Veterinærinstituttet/Norsk Polarinstituttet/Universitetet i Oslo; NVH/VI/NP/UIO) og havert (NVH/VI/Norges tekniske naturvitenskapelige Universitet, NTNU), der de forskjellige forskningsgruppene undersøker påvirkningen av PCB på fysiologiske og immunologiske variabler. På grunn av de praktiske og økonomiske problemene som er knyttet til forsøk med levende sjøpattedyr er antallet av effektstudier lavt. Derfor vet man relativt lite om hvordan enkelte fettløslige milgjøgifter frigjøres og omfordeles ved mobilisering av fettreserver. Det er i magre tider at de fettløslige stoffer som PCB og DDT redistribueres fra spekket via sirkulasjonssystemet (blodbanen) til vitale organer. Dette vil i spesielle tilfeller kunne være belastende for dyrearter med markante årstidsvariasjoner med hensyn på ernæringsstatus og kondisjon. Heller ikke når det gjelder mink og oter synes miljøgifter å ha hatt tydelige negative effekter på norske bestander, slik det til dels er påvist i utlandet (Skaare et al. 1981, Kamrin og Ringer, Christensen 1995) Sel Våre to kystselarter, steinkobbe og havert, og de arktiske selartene grønlandssel, klappmyss, ringsel og storkobbe, tilhører de ekte selene. Dette er en relativt homogen dyregruppe hvis biologi i hovedtrekk er nærmere omtalt i kap Steinkobbe Steinkobben finner vi langs hele kysten inne i fjordene og innerst i skjærgården, fra svenskegrensen til Kola, hvor den opptrer i grupper på faste fødeplasser. Eksempler på store kolonier er i Vesterålen, i Froan, i Nordøyene, og ved Hvaler. Unge dyr spiser mest bunnlevende krepsdyr, mens fisk utgjør bortimot 90 % av menyen hos eldre dyr, der sild og sei er de viktigste artene. Vanligst er en årsunge som patter i ca. 3 uker. Antatt alder opp til 20 år. Nivåene av enkelte miljøgifter er relativt godt kjent i steinkobbe. Dette gjelder i første rekke gruppen av organokloriner og metallene kvikksølv, (selen), kadmium, og kobber.verdiene i Tabellene 7.1 og 7.2 angir OC og metallnivåer i et udifferensiert steinkobbemateriale fra Sørlandet. Tar man hensyn til kjønns og aldersfordeling, viser Skaare et al. (1990) til høyere PCB nivåer i voksne hanner i forhold til andre grupper, og en minskning i PCB nivåer nordover. I et tidligere innsamlet materiale (197780), ble det ikke funnet tilsvarende geografiske forskjeller med hensyn på OC nivåer (Baumann et al., 1983). Med unntak av enkeltverdier var nivåene av PCB i analyserte steinkobbebestander lave sammenliknet med det man har funnet i bestandene fra Østersjøen (Bergman og Olsson, 198; Olsson et al, 1992), og fra kysten av Danmark (StorrHansen og Spiid, 1993) og Nederland (Reijnders, 1980). I 1988, i forbindelse med en virus epidemi, ble over tusen døde steinkobber registrert i norske farvann. Fra dette materialet ble 10 hanndyr analysert med hensyn på PCB nivåer og PCB mønster i utvalgte vev, for å undersøke om miljøgiftnivåene kunne være en medvirkende årsak til seldøden. Det ble registrert moderate til høye PCB nivåer i norsk sammenheng, men ikke så høye at det ble satt i sammenheng med sykdomsutbruddet og dødsfallene (Bernhoft og Skaare, ). 149

4 Tabell 7.1. Nivåer av organoklonncr i spekk (mg/kg fett) i kystsel Verdiene angir gjennomsnivåer, minimums og maksimumsvcrdier i parentes Table 7 l Levcls of organochlonncs m blubber (mg/kg fat) coast seals (Phoca vitulma and Halichoerus grypus) The values are presentcd in mcans with ranges in parenthcses Art Referanse Organoklonner/vev Antall ()* Område (ar) Fettprosent IPCB IDDT DDE Chlordangr Oksychlordan IHCH Lmdan (yhch) HCB Steinkobbe Skaare et al 1990 Organokloriner/ spekk 2(HVUH) Sør Norge (1988) 83 (41 94) 130(04380)" 33(0188) i a i a 0 17( ) i a 0037( ) i a Havert Espeland 1993 Organokloriner/ spekk 23 (HVUH) Jarfjord( 1989/90) 93 (8897) 1 ( ) [22] 2 3 (0 8 3 ) i a 1 00 ( ) [4] i a 0 04 (i d 0 09) i a 0 0 ( ) * parentesen oppgir aldersgrupper og kjonn H(hann)V(voksen)U(ung)H(hunn) ** total PCB bestemt etter eldre metode dvs ut fra likhet med kromatogrammer fra kommersielle blandinger (Aroclor 1254 eller 120) i d ikke detektert i a ikke analysert [ ] angir antall komponenter Tabell 7.2. Nivåer av metaller i lever (mg kg \atvckt) i kystsel Verdiene angir gjennomsnivåer eller (medianmvåer). minimums og maksimumsvcrdier i parentes Tablc 7 2 Levcls ot mctals in liver (mg/kg vvet vvcight) m coast seal (Phoca vitnlmaanå_hahthoeni!> grvpus\ The v alnes are presented in mcans or (median). ranges (minmax) in parenthcses Art Steinkobbe Havert Referanse Skaare et al 1990 Skaare et al c Melaller/vev Antall ()* Område (ar) Pb Cd Cu Hg Se MeHg Metaller/lever 2 (HVUH) Sør Norge (1988) i a 0 1 ( ) 1 (23140) 1 ( ) 10(1 0490) i a parentesen oppgir aldersgrupper og kjonn H(hann)V(voksen)U(ung)H(hunn) i d ikke detektert i a ikke analysert [ ] angir antall komponenter Metaller/lever 33 (HVUH) Jarfjordf 1989/90) i a i a i a (14 8) ( ) (2)(1 0233) i a Det er tidligere registrert at kvikksølvmvåene i lever oker med okende alder (Reijnders, 1980, Perttila et al, 198) Dette ble også påvist av Skaare et al (l990) i norske steinkobber, der det dessuten er registrert relativt hoye kvikksolvverdier i forhold til mink, oter, nise og arktiske selarter, men lignende de nivåer som er registrert i vår andre kystsel, haverten (Skaare et al, c) Seiv om kvikksølvmvåene var relativt hoye i steinkobber fra norske farvann, ligger nivåene på under 10 % av eldre data for steinkobber fra kystene av Danmark og Nederland (Reijnders, 1980) Det er også registrert noe høyere konsentrasjoner av Hg i steinkobber fra Østersjøen (Frank et al, 1992) enn i steinkobbe fra vare farvann Det ble registrert tilsvarende høye nivåer av selen i leverprovene fra norske steinkobber Dette kan sees i sammenheng med med at selen antas å ha en forebyggende virkning mot kvikksølvforgiftning i sjøpattedyr (Koeman et al, 1973). Det er kun registrert små mengder av kadmium i steinkobbe fra våre farvann 150

5 Havert Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 1999 Utbredelsen av havert er generelt mer nordlig sett i forhold til steinkobbe. En finner faste kasteområder særlig ved Froan i SørTrøndelag og enkelte steder langs kysten til Kola. Haverten ernærer seg særlig på fisk, men også av krepsdyr og bløtdyr. Det er vanligst med bare en årsunge som patter i underkant av 3 uker Antatt alder opp til 40 år. Nivåene av enkelte miljøgifter er relativt godt beskrevet i havert. Dette gjelder i første rekke gruppen av OC, kvikksølv og selen. Verdiene i Tabell 7.1 og 7.2 beskriver OC og metallnivåer i et udifferensiert havertmateriale frå Jarfjord, Finnmark (Espeland, 1993; Skaare et al, c). Det er funnet noe høyere OCnivå i havert frå Jarfjord enn i f.eks. steinkobbe frå samme område. Dette kan begrunnes med at havert vandrer østover i større grad enn steinkobbe (Skaare, 1995). Dessuten er fødevalget av betydning. De registrerte nivåene av PCB og DDT i havert fra Norge er lavere enn i havert fra Østersjøen (Blomkvist et al, 1992). Det er imidlertidig funnet noe lavere nivåer av PCB og DDT i et nyere materiale av havert fra Østersjøen (Olsson, Universitet i Stockholm/Riksmuseet, pers.medd), men nivåene er fortsatt høyere enn de rapporterte nivåene i havert frå norskekysten (Jensen et al, ; Jensen et al., 1995; Jensen et al, 199). Også av tungmetallene Hg og Se, er det funnet noe lavere konsentrasjoner i havert frå norskekysten enn i havert frå Østersjøen (Frank et ai, 1992) Hval Orden hvaler deles inn i underorden tannhvaler (f.eks. nise, delfin, spekkhogger) og bardehvaler (f.eks. vågehval, blåhval). Biologien til enkelte av tannhvalene er dårlig kjent, men ut frå det man vet er det store forskjeller med hensyn på vandringsmønster, reproduksjonsbiologi og til dels fødevalg. Tannhvalene er utpregede fiskespisere, mens bardehvalene benytter bardene til å sile ut føden som for det meste består av små krepsdyr. Det vil si at disse to hvalgruppene beiter på forskjellig nivå i næringskjeden, og en vil kunne anta at nivåene av biomagnifiserende kjemikalier som organokloriner vil være langt høyere i tannhvalene i forhold til i bardehvalene. Unntakene vil være bardehvaler med mye fisk på menyen, til eksempel vågehval og knølhval. Det er ikke målt nivåer av OC i krillspisere som blåhval og (til dels) finnhval i norske farvann, men sammenligner en datagrunnlaget internasjonalt finner man at det er en økende konsentrasjon av eksempelvis PCB i rekkefølgen store finnhvaler vågehval tannhval (AM AP, 1998). I Norske farvann er miljøgiftnivåer relativt godt beskrevet i kun en tannhvalart (nise) og en bardehvalart (vågehval). Det foreligger ingen miljogiftdata i tannhvalene kvitnos, kvitkjeving, tumler, grindhval, spekkhogger, nebbhval, spermasetthval eller i bardehvalene blåhval, finnhval, seihval. Ut i fra kunnskap om biologi og miljogiftnivåer, spesielt nivåer av organokloriner i tannhvaler fra andre havområder, ansees det sannsynlig at nivåene av disse miljøgiftene i eksempelvis kvitnos, kvitkjeving, tumler, grindhval og spekkhogger vil ligge godt over de verdiene som er registrert i steinkobbe og havert, og sannsynligvis på høyde med det som er funnet i nise. Det vil derfor være viktig å prioritere analyser av OC i disse tannhvalene i forbindelse med studier av mulige effekter av en miljøgiftbelastning i hval. Når det gjelder bardehvalene blåhval, finnhval og seihval, vil sannsynligvis nivåene av organokloriner ligge godt under de nivåer som er beskrevet i vågehval, på grunn av artenes forskjellige fødevalg Nise Nisen er alminnelig langs hele kysten. Geografiske forskjeller i miljøgiftmønsteret i niser fra forskjellige områder indikerer liten eller ingen regulær vandring mellom sørlige og nordlige kystfarvann (Kleivane et al., 1995b). Den er den minste av våre hvalarter, med en lengde på inn til 190 cm og en vekt på inn til 70 kilo. Dette er en utpreget fiskespiser med mange byttedyr på menyen, og den ernærer seg derfor på høyt trofisk nivå i den marine næringskjeden. Den føder en unge hvert år, som patter i ca. 8 måneder. Antatt alder opp til 20 år. 151

6 Det er funnet foruroligende høye konsentrasjoner av organiske miljøgifter i nise langs deler av Norskekysten (Tabell 7.3.). Nivåene av f.eks PCB ligger ca. 24 ganger høyere enn i kystselartene (Skaare, 199). Det ble analysert prøver av niser fanget i tre områder: Skagerrak, Vestlandet og Finnmark, og det ble påvist fallende konsentrasjoner fra sør til nord både for organiske miljøgifter og kvikksølv (Kleivane et al., 1995b; Teigen et a/., 1993). Det var ingen geografiske forskjeller i PCBmønsteret. Det ble imidlertid funnet forskjeller i mønster mellom nyfødte og gamle dyr som tyder på at blod/morkakebarrieren og/eller melkeutskillelse gir selektiv overføring av spesielle PCBforbindelser. Det at PCBmønstret i nise er forskjellig fra tilsvarende mønster i sel og isbjørn gir informasjon om artsforskjeller med hensyn på å kunne metabolisere fremmedstoffer. Det er funnet en signifikant økning av klorerte miljøgifter med alder i hannniser (Kleivane et al., 1995b). Resultater viser relativt liten kvikksølvbelastning i nise langs deler av Norskekysten (Tabell 7.4) Det ble funnet en positiv korrelasjon mellom kvikksølv og selenkonsentrasjoner i lever og nyre (Teigen et al., 1993). Forskjeller i det molare forhold kvikksølv/selen i lever og nyre, henholdsvis l og 0,2, indikerer at kvikksølv og selen sannsynligvis danner forskjellige kjemiske forbindelser i disse organene. En kvikksølv:selen ratio på l i lever er velkjent hos sjøpattedyr Vågehval Vågehvalen er den minste av våre bardehvaler med en lengde på inn til 10 meter, og med vekt opptil 10 tonn. Den forekommer langs hele kysten om sommeren, men forsvinner i vintermånedene til ukjente farvann. Imidlertid antas det at den foretar en beitevandring nordover til næringsrike farvann på vårparten, og returnerer sørover på sensommeren til varmere farvann i forbindelse med fødsel, diing og parring. Dieperioden varer 4 måneder, og kjønnsmodne hunner antas å føde en unge hvert år. Nivåene av en del miljøgifter er relativt godt kjent. Dette gjelder i første rekke gruppen av organokloriner (Kleivane og Skaare (1998), Tabell 7.3), men også de viktigste metallene (Steinnes og Munro Jenssen, upubliserte data.. Tabell 7.4) samt forskjellige radionuklider er analysert (Steinnes og Christensen, upubliserte data., Tabell 7.5). Sporadiske analyser av vågehvalkjøtt viser at nivåene av cesium (137) i denne arten ligger under deteksjonsgrensen på 20 Bq/kg (Jacobsen, Atomberedskapsutvalget,/7 T.y.wetø.). Tabell 7.3. Nivåer av organokloriner i spekk (mg/kg fett) i vågehval og nise. Verdiene angir gjennomsnivåer med minimums og maksimumsverdicr i parentes. Tablc 7.3. Lcvels of organochlorincs in blubber (mg/kg fat) in Minke whale (Balaenoptera acutorostrata) and Harbour porpoise (Phocoenaphocoena). The values are prcscntcd in mcans with ranges (minmax) in parcnthcscs. ~Art Vågehval Nise Referanse Kleivane og Skaare 1998 Kleivane et al 1995 Organoklonner/vev Antall ()* Område (ar) Fettprosent IPCB IDDT DDE Chlordangr IHCH Lindan (vhch) HCB Endrm Dieldrin Organoklonner/spekk 72 (HVUH) NEAtlant. (1992) 90(719) 3.7 ( ) [22] 2.54 ( ) 1.03( ) ( ) [4] 0.12( ) 0.02 (i.d 0.13) 0.25( ) i.a i.a parentesen oppgir aldersgrupper og kjønn: H(hann)V(voksen)U(ung)H(hunn) i.d: ikke detektert i.a: ikke analysert [ ]: angir antall komponenter Organoklonner/spekk 34 (HVU) Norskekysten/ Skagerrak (198790) ( ) [47] 1.39( ) 7.18( ) 0.83 ( ) [3] 0.72 ( ) 0.29( ) 0.2( ) 1.7(0.34.8) 3.05( ) 152

7 Tabell 7.4. Nivåer av metaller i lever (mg/kg våtvckt) i vågehval og nise. Verdiene angir gjennomsnivåer eller (mediannivåer), minimums og maksimumsvcrdicr eller standardavvik i parentes. Tablc 7.4. Levcls of mctals in liver (mg/kg wct wcight) in Minke whalc (Balaenoptera acutorostrata) and Harbour porpoisc (Phocoenaphocoena). The values are prescnted as mcans or (median) with ranges (minmax) or standard deviation in parentheses. Art Vågehval Nise Referanse Steinnes og Munro Jenssen. Teigen et al. upubl. data 1993 Metaller/vev Metaller/lever Metaller/lever Antall ()* 21(HVU) 92(HVUH) Område (år) Norskehavet (1988) Norskekysten (1989/90) Pb (0.01) i.a Cd 0.5(0.19) i.a Cu 5.17(0.98) i.a Hg 1.42(1.0) 2.89( ) Se 1.5(1.2) 3.00( ) MeHg La La * Parentesen oppgir aldersgrupper og kjønn: H(hann) V(voksen) U(ung) H(hunn) i.d: ikke detektert i.a: ikke analysert a.i.t: analysert men ikke tilgjengelig [ ]: angir antall komponenter Verdiene i Tabell 7.4 beskriver OCnivåer i et udifferensiert vågehvalmateriale fra NØ Atlanteren (Kleivane og Skaare, 1998). Gjennomsverdiene for PCB og DDT er betydelig lavere i denne arten enn i nise, og noe lavere enn i våre to kystselarter, mens de kan sammenlignes med det som er funnet i grønlandssel (Skaare, 199). Det ble påvist en aldersrelatert oppkonsentrering av OC (PCB, DDT og chlordaner) med økende alder i voksne hanndyr (Kleivane og Skaare, 1998; Holm og Skaare, 1997). Uten at vi vet mere om vandringsmønsteret til vågehvalen, for eksempel om individer eller grupper av individer følger det samme vandringsmønsteret årlig, er det vanskelig å trekke inn eventuelle geografiske forskjeller med hensyn på organoklorinbelastninger ut i fra denne arten. Nivåene av OC i vågehvalene fra norskekysten (Kleivane og Skaare, 1998) er sammenlignbare med nivåer av OC i vågehval fra Gulf of St. Lawrence (Gauthier et al., 1997), mens OCmønsteret i de to vågehvalpopulasjonene var noe varierende. De påviste nivåene av spormetaller i vågehval stemmer godt overens med tilsvarende litteraturdata for denne arten fra havområdene ved VestGrønland (AMAP, 1998) og Antarktis (Honda et al., 1987), med to unntak. Vågehval fra Antarktis har et kvikksølvnivå i lever som er omkring 1/10 av nivået i nordlige farvann. Dette har muligens sammenheng med et generelt større forurensning med kvikksølv på den nordlige halvkule (AMAP, 1998). På den annen side har vågehval fra Antarktis et kadmiumnivå i lever som er av størrelsesorden 100 ganger høyere enn tilsvarende nivå i nordlige farvann. Imidlertid har dette har trolig å gjøre med forskjeller i fødevalg. I antarktiske farvann lever vågehvalen i alt vesentlig av krill, som har vist seg å oppkonsentrere kadmium meget effektivt fra sjøvann. Høye kadmiumnivåer er også påvist hos andre dyrearter i Antarktis som spiser krill, f.eks. Antarktispetrell (E.Lie, Veterinærinstituttet, upubl.). Forekomsten av radionuklider i vågehval (tabell 7.5) kan karakteriseres som lave (ubetydelige i forurensningssammenheng). 153

8 Tabell 7.5. Nivåer av radionuklidcr (Bq/kg våtvckt) i vågehval fra Norskekysten, Verdiene angir gjennomsnivåer, standardavvik i parantes. Tablc 7.5. Levels of radionuclidcs (Bq/kg wct wcight) in Minke whalc (Balaenoptera acutorostrata) from the Norwegian coast The valucs are prescnted as mcans vvith standard dcviation in parentheses. "Art Vågehval Referanse Stemnes og Christensen, upubl data ()* (HVUH) Radionuklider / vev Cesium137/muskel 4.4 (n=29) (1.) Strontium90 / ben 152 (n=5) (2.8) Plutonium (239 og 240) / lever 0.8 (n=5) (07) * parentesen oppgir aldersgrupper og kjønn H(hann)V(voksen)U(ung)H(hunn) 7.. Mårdyr tilknyttet marine næringskjeder Mink Minken har tilhold ved kysten og ved store og småvassdrag i innlandet. Den tar mye av sitt bytte under vann (fisk, krabber, krepsdyr, insektlarver), men jakter også på land (egg, fugler, smågnagere, hare). Vanlig kullstørrelse ligger på 45 unger som patter ca uker. Antatt alder er opp til 10 år. Til tross for at dette er en art som ofte er benyttet i forbindelse med effektstudier, spesielt med hensyn på virkninger av PCB (Aulerich et al., 1973; Aulerich og Ringer, 1977; Bergman et al, 1992; Brunstrøm, 1992; Edqvist et ai, 1992; Kihlstrom et al, 1992; Leonards et al., 1995), foreligger det få registreringer av miljøgifter i norsk mink. Skaare et al. (1981) angir nivåene av PCB, HCB og DDE i grupper av mink innhentet fra Sogn og Fjordane, Rogaland og Hedmark i 197. I tabell 7. vises bare resultatene fra Rogalandmaterialet. Verdiene fra Vestlandet og Hedmark lå henholdsvis noe høyere og noe lavere for PCB, mens det for de to andre stoffene ikke var merkbare forskjeller. Materialet fra de forskjellige stedene ble ikke delt inn i kjønn og aldersgrupper, og dataene er derfor ikke helt sammenlignbare. Dette gir også utslag i store standardavvik på de forskjellige lokalitetene. Det syntes likevel at det var en noe forhøyet PCB konsentrasjon i kystbestandene i forhold til innlandsbestanden. Med forbehold for mangelen av mer omfattende og ajourførte data synes nivået av PCB i norsk mink relativt lavt i forhold til utenlandske verdier (Kamrin og Ringer ). Som man ser av tabell 7. var det imidlertid store variansjoner, men selv de høyeste konsentrasjonene fra 197 lå under den antatte terskel for skade på formering (omkring 50 mg/kg fett i muskelvev, se Jensen ef al. 1977). 154

9 Tabell 7.. Nivåer av organoklonncr i undcrhudsfett (mg/kg fett) i mink 197 og oter Verdiene er angir gjennomsnivåer, med minimum maksimum i parentes. Tablc 7.. Lcvels of organochlonncs in adipose tissuc (mg/kg fat) in mink (Mustela vison) 197 and Ottcr (Lutra lutra) The values are prescnted in means with ranges in parcnthcscs. Art Mink Oter Referanse Skaareefa/ 1981 Christensen 1995 Organoklonner/vev Organoklonner/underhudsfett Organoklonner/underhudsfett Antall Område (år) Rogaland (197) Norskekysten Fettprosent 9(1887) Ikke oppgitt IPCB 84(0343)* 2 (0290) XDDT i d a DDE 07(00415) a Chlordangr i a a Oksychlordan i a a IHCH i a a Lindan (yhch) i a a HCB 00(002015) a * Total PCB bestemt etter eldre metode dvs ut fra likhet med kromatogrammer fra kommersielle blandinger (Aroclor 1254 eller 120) i d ikke detektert i a ikke analysert Tabell 7.7. Nivåer av metaller i lever (mg/kg våtvckt) i mink og oter. Verdiene angir gjennomsnivåer, minimums og maksimumsvcrdicr i parentes. Table 7.7. Lcvels of mctals in liver (mg/kg vvct wcight) in mink (Mustela vison) and Ottcr (Lutra lutra) The values are prescnted m mcan, ranges (minmax) m parentheses Art Referanse Metaller/vev Antall Område (ar) Pb Cd Cu Hg Se MeHg i d ikke detektert i a ikke analysert [ ] angir antall komponenter () medianverdi Mink NVH/VI 1992 Metaller/lever 18 Rogaland (1992) i a 0 17 (0 10 4) i a 240(040510) i a i a Oter NVH/VI 1990 Metaller/lever 1 Alta (1990) i a 38 i a i a I henhold til foreliggende metallanalyser av kadmium og kvikksølv i mink, syntes arten ikke å være nevneverdig utsatt for metallforurensning (Tabell 7.7, NVH/VI, upubliserte data). I et eldre materiale frå 197 forekom til dels høyere konsentrasjoner av kvikksølv (opp til 15. mg/kg våtvekt, men i gjennom ikke vesentlig høyere enn tabellverdien, kfr. Norheim et al. 1984). Muligens kan mink fra mer kvikksølvbelastede lokaliteter enn de som er observert ha hatt formeringsproblemer i årene pga. den gang til dels høyt kvikksølvinnhold i fisk. I henhold til Borg et al. (199) kan slike skader oppså når næringens gjennomlige kvikksølvinnhold overskrider ca. 1 mg/kg våtvekt. 155

10 7..2. Oter Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 1999 Oteren er vanligst på kysten av NordNorge og sjelden i innlandet eller på fjellet. Den er en meget god dykker, og tar det meste av sitt bytte under vann (mest fisk, men også krabbe og (sjeldnere) sjøfugl), dessuten frosk og smågnagere. Vanlig kullstørrelse ligger på 23 unger som patter i ca. 2 måneder. Antatt alder opp til 18 år. Miljøgiftnivåene i norske oterbestander er lite kjent unntatt for PCB (Tabell 7.). I forbindelse med nedgang i oterbestandene på Sør og Vestlandet i 1970årene, og inn på 1980 tallet, ble et større otermateriale innsamlet fra 5 forskjellige lokaliteter langs norskekysten. Underhudsfett fra totalt 110 dyr ble analysert med hensyn på 30 PCB kongenere. Nivåene i oter var omlag som i materialet fra 197 for kystbestander av mink (tabell 7.) Det ble registrert høyere verdier i kjønnsmodne hanner i forhold til kjønnsmodne hunner (Christensen 1995). PCBkonsentrasjonene i norsk oter (Christensen og Heggberget 1995) var moderate i forhold til hva som er registrert fra andre levedyktige oterbestander fra Danmark og Irland (Mason, 1993; Mason og Madsen, 1993), Nederland (Leonards et al, 1997) og USA (Kamrm og Ringer, ). Undersøkelsen konkluderte derfor med at PCBpåvirkning neppe var viktig som årsak til oterens tilbakegang i Norge. En havertunge i Froan naturreservat. I Østersjøen har selene hatt reproduksjonsforstyrrelser på grunn av miljøgifter, spesielt PCB, men det ser ut som problemene har vært betraktelig mindre på Norskekysten. Foto: Nils Røv. 15

11 8. Arktis Det er vanlig å dele Arktis inn i høy og subarktis. HøyArktis defineres som landområder med kontinuerlig permafrost nord for skoggrensen, og havområder nord for maksimal utbredelse av havisen (NOU 1989; Anon. 1997c). Den nordatlantiske kyststrømmen (Golfstrømmen) er årsak til at taigaer og tundraer ikke er utbredt langs Norskekysten, slik som på samme breddegrader i NordAmerika og Sibir (Bernes 199). Maksimal utbredelsen av havisen varierer fra år til år. Figur 8. l viser median utbredelse av isen og illustrerer marint høyarktis. Grense for minimum utbredelse av isen (området er dekket med is 100% av tiden) Grense for medan utbredelse av isen (området er dekket med is 50100% av Men) Figur 8.1. Norsk Arktis. Morkeblått område viser minimum utbredelse av isen (området er dekket med is 100 % av tiden. Mcllomblått område viser median utbredelse av isen (området er dekket med is % av tiden). Figure 8. l. Norwegian Arctic. Dark blue area shows minimum icecover (area covered with ice 100 % of the time). Medium blue area shows minimum icecover (area covered with ice % of the time). 157

12 Norsk Offentlig Utredning (NOU 1989) utvider norsk marin Arktis fra maksimal utbredelse av havisen til å omfatte havområdet sørover til kysten av Finnmark (72 N). Norsk marint høy Arktisk inkluderer da Svalbard med tilstøtende isdekkede havområder og Finnmarkskysten. SubArktis inkluderer områdene sør til polarsirkelen ved 32'N. Nivåer av miljøgifter i faunaen avhenger av kilder, økologi og de enkelte arters og organismers fysiologi og livssyklus. En generell innføring i kilder for miljøgifter og om økosystemet i Arktis er derfor gitt nedenfor Kilder og transportveier for klororganiske stoffer og metaller Miljøgifter i Arktis er et resultat av lokale utslipp eller langtransport fra industrialiserte områder på lavere breddegrader Lokale kilder På Svalbard er de aktuelle/potensielle punktkildene lokalisert i tettstedene knyttet til gruvedrift, dvs. Longyearbyen, Barentsburg, Pyramiden, Ny Ålesund og Svea (Anon. 1995; Kovacs 1997). Kulldriften påvirker naturen lokalt i form av kullstøv og søppel. Eksempelvis ble det i 1992 og 1993 beregnet en spredning av kullpartikler på henholdsvis tonn og 00 tonn fra Longyearbyen og Svea. Det antas at store mengder kullpartikler (og dermed PAH, kviksølv og andre metaller) også spres i Barentsburg og Pyramiden. Mye av kullstøvet regnes å stamme fra åpne deponier lokalisert nær sjøen. Kullfyrte varmekraftverk og dieseldrevne aggregater kan også være kilder for organiske miljøgifter på Svalbard. Det er kun energiverket i Longyearbyen som har forskriftsmessig rensing av røyken. Lokalt, rundt bosetningene, er det observert kullstøv og askeforurensning. Søppelfyllingene i Barentsburg og Pyramiden har direkte avrenning til sjøen. Tankanlegg for parafin, diesel og bensin (potensiell PAHforurensning) er ved alle bosetningene plassert nær sjøen. Hovedkilder for oljesøl er tankanlegg på land og skipstrafikk. Av større uhell nevnes utslipp av l diesel i NyAlesund i 1985, l bensin i Longyearbyen i 1987, l diesel i NyÅlesund i 1990 og l flybensin i Longyearbyen i Periodiske leteboringer etter olje på land er også en kilde. Med unntak av virksomheten i de faste bosetningene og periodisk leteboring, er det ikke registrert større naturinngrep på øygruppen (Anon. 1995; Kovacs 1997). Det er ikke dokumentert kommersiell bruk av klororganiske plantevernmidler i norsk Arktis (Anon 1997a). På Jan Mayen har det siden 190 og frem til 1995 vært drevet en avfallsfylling tilknyttet Forsvarets tele og datatjeneste (Gabrielsen et al. 1997). Smelteverkene i grenseområdene mellom Murmansk og Finnmark (AS SydVaranger og Pechenganikkel), samt utslipp fra byer og militæranlegg på Kolahalvøya, er eksempler på flere alvorlige punktkilder for miljøgifter til norsk Arktis (Schlabach og Skotvold 199a, b; Kashulin et^al. 1997; Killie et al 1997b, c) Langtransport Regionalt sett utgjør langtransport den største kilden til klororganiske stoffer, metaller og radionukleider i polarområdene (Anon. 1997a; Loeng et al. 1997). For klororganiske stoffer generelt, dessuten for blant annet kvikksølv og bly, er luft den mest effektive transportveien. Via atmosfæren kan forurensninger fra Europa transporteres til Arktis i løpet av få dager. Redusert flyktighet ved lav temperatur gjør Arktis til et nedslagsfelt og langvarig deponeringsområde for en del klororganiske miljøgifter (Mackay og Wania 1995; Wania og Mackay 1995). Opphoping av klororganiske stoffer i Arktis er påvist gjennom en rekke undersøkelser (Risebrough et al. 198, Atlas og Giam 1981, Hidaka et al. 1983, Wania og Mackay 1993, AMAP 1998). De fysiske forholdene medvirker til at konsekvensene av påvirkning kan bli mer langvarige og omfattende i Arktis sammenlignet med sørligere breddegrader. Lave temperaturer, kort vekstsesong og få biologiske nedbrytere (bakterier og andre mikroorganismer) fører til at biologiske og biokjemiske nedbrytnings og 158

13 vekstprosesser ofte går langsomt. Avfall og forurensende stoffer brytes derfor svært sakte ned. Atmosfæren transporterer ikke bare flyktige komponenter i gassform (Macdonald og Bewer 199). Partikulært materiale med adsorberte miljøgifter føres også til polområdene. Muligens kan enkelte klororganiske miljøgifter over tid oppkonsentreres til høyere nivåer enn det man generelt finner ved lavere breddegrader (dvs. utenom steder med nærliggende punktkilder). Hyppige lavtrykkspassasjer og strømmen av varmt atlanterhavsvann nordover langs vestkysten av Spitsbergen gjør at Svalbard har mer nedbør enn andre områder på samme breddegrad. Øygruppen blir derved spesielt utsatt for atmosfærisk nedfall av miljøgifter. Bemerkelsesverdig høye konsentrasjoner av enkelte organokloriner, spesielt PCB, i isbjørn og polarrev (Skaare 199, AMAP 1998) synes å bekrefte dette. Påvisning av miljøskadelige stoffer på Svalbard kan således gi et tidlig varsel om miljøtrusler generelt i Arktis. Også Jan Mayen ligger i et område med hyppige vandrende lavtrykk, særlig vinterstid (Gabrielsen et al. 1997). Også havstrømmer, isdrift og elver bidrar til langtransport av miljøgifter til polområdene, men denne transporten kan ta år (Barrie et al. 1992, Pfirman et al. 1995; Pfirman et al. 1997; Anon. 1997a). Havisen har imidlertid stort potensiale som transportmedium, både ved innkapsling av materiale fra forurensede sibirske elver og fra atmosfærisk nedfall Forekomst i sedimenter Det høye innhold av PAH og PCB i marint sediment utenfor Longyearbyen og Barentsburg (Holte et al. ) sannsynliggjør tilførsel fra lokale kilder. Forholdsvis høyt innhold av PAH er imidlertid også funnet i marint sediment fjernt fra bosetningene, for eksempel på store dyp nord for Svalbard (Stange et al. 199; Killie og Dahle 199). Naturlige prosesser er diskutert som årsaker til dette, herunder erosjon av bergarter med høyt innhold av fossilt materiale og/eller olje/gasslekkasje fra havbunnen. Forhøyede verdier av enkelte klororganiske miljøgifter er registret i marint sediment både fra havneområdene på Svalbard og i Finnmark (Skei ; Holte et al. ; Konieczny 199; Schlabach og Skotvold 199a; Killie et al. 1997a; Kovacs 1997). I sediment fra typiske smelteområder ved Svalbard er imidlertid ikke konsentrasjonen av klororganiske miljøgifter spesielt høye (Killie og Dahle 199). Som en generell illustrasjon av forurensningsnivået i Arktis jevnført med industrialiserte områder kan nevnes at sediment fra Østersjøen er 10 til 100 ganger mer forurenset av organiske miljøgifter enn marint sediment fra Arktis (Anon. 1997a). Videre inneholder overflatesediment fra Nordsjøen/Skagerrak stort sett mer enn 10 ganger så mye dioksiner og nonorto PCB som sediment fra Barentshavet (Oehme et al. 1993, Anon 1997a). Sediment fra enkelte områder rundt Svalbard kan imidlertid ha et høyere innhold av PCB, HCH og HCB enn i åpne havområder i Barentshavet (Skei ; Stange et al. 199; Stange og Klungsøyr 1997) Kilder for radioaktivitet Arktis har følgende tre hovedkilder for radioaktive isotoper (Strand et al. 1997): Prøvesprengnng av atomvåpen Gjenvinningsanlegget i Sellafield/Storbritannia Tsjernobylulykken i 198 De dominerende antropogene radionuklidene i det arktiske marine miljø er Te99,1129, Cs 137, Sr90, Pu238, Pu239/240, Pu241 og Am241 (Macdonald og Bewers 199). Størst doser er knyttet til naturlige radionuklider, fortrinnsvis Po210, Pb210, Th238 og Th232. Av antropogene radionuklider gir Cs137 høyest stråledoser, men representerer bare 23% av totaleksponeringen. Inntaket skjer i hovedsak via landlevende pattedyr. Analyser av Cs137 i 159

14 sediment viste at utslippene fra kjernekraftindustrien har vært betydelige, spesielt fra Sellafield til Irskesjøen. Frontområdene vest for Svalbard hadde de høyeste verdiene. Spørsmålet om radioaktiv forurensning i norsk Arktis har i hovedsak rettet seg mot ulike atominstallasjoner i nordvestrussland, og dumping av radioaktivt avfall i tilgrensende havområder. Så langt har det meste av oppmerksomheten vært rettet mot det flytende og faste radioaktive avfallet som ble dumpet i det østlige Barentshavet og Karahavet. Imidlertid er det generelle nivået for radioaktivitet i sjøvann, sediment og fisk lavt i disse områdene i dag (Anon. 1995, Sætre 199). Man kan følgelig konstatere at det dreier seg om potensielle trusler fra ulike typer virksomhet og forskjellige kilder: dumping av radioaktivt avfall, uforsvarlig håndtering og lagring av militært og sivilt atomavfall på Kola, mulig tilførsel fra russiske reprosseseringsanlegg ved Ob og Jenisey, trafikk av atomubåter og atomisbrytere, engelske og franske gjenvinningsanlegg for atomavfall, samt gjenopptagelse av atomprøvesprengninger på Novaja Semlja Økologiske forhold viktigste dyregrupper/arter, sårbarhet Generelt Barentshavet er et av de mest produktive havområder i verden både for fisk, sjøpattedyr og sjøfugl (Anon. 1992; 1995). Den høye produksjonen skyldes jevnlig omrøring av de grunne vannmassene, noe som fører til god tilførsel av næringsstoffer fra bunnsjiktet til de øvre produktive vannmasser. Dyrelivet i Arktis er i stor grad direkte eller indirekte knyttet til marine næringskjeder. Artsantallet er lavt, men individantallet kan være høyt. For overføring av energi fra planteplankton til arter høyere i næringskjeden er raudåte, krill og lodde nøkkelarter. Også ishavsåte og krill er viktig næring for fisk. De viktigste fiskeartene i Arktis er torsk, hyse, sild, polartorsk og lodde. er føde for torsk, sel, hval og sjøfugl. Isskuring og erodert materiale fra isbreer gjør det vanskelig for fastsittende tang og dyr å slå seg ned i den høyarktiske tidevannssonen. Kråkeboller forårsaker ofte et reduserte tang og tarebelte langs kysten, noe som igjen kan føre til lite fisk i de helt kystnære områdene. Av sjøpattedyr finnes grønlandssel, ringsel, klappmyss, storkobbe, steinkobbe, havert og hvalross, samt grønlandshval og hvithval. I tillegg oppsøker flere hvalarter Arktis på sesongmessige vandringer. (For en del relevante opplysninger om pattedyrs økologi og biologi henvises til redegjørelsene for miljøgiftregistreringer i de enkelte artene). Store hekkekolonier av sjøfugl finnes på Bjørnøya, Hopen og Spitsbergen. Disse fuglene lever i nær tilknytning til havet gjennom hele året og finner all sin føde i det marine miljø. På Svalbard er landområdenes produksjon i stor grad avhengig av produksjonen i havet, med sjøfuglene som viktig kobling mellom de to systemene. De mest tallrike er kolonihekkere, og mange hekker i bratte fuglefjell. De tre artene alkekonge, lomvi og polarlomvi, utgjør mer enn 90% av alle sjøfuglene som hekker på Svalbard. De fleste sjøfuglene forlater øygruppen om vinteren, mens noen overvintrer i farvannene rundt. Et gjennomgående trekk hos sjøfuglene i de nordlige områder er at de lever lenge (2030 år), legger få egg (13 egg pr. kull) og har en lang ungfuglperiode (37 år). En rekke andre fuglearter har også tilhold i Arktis over lengre eller kortere perioder, f.eks arter av gjess, ender og vadere. Enkelte av dem skifter mellom sjøvanns og ferskvannsvannshabitater. Blant vannfuglene er det gjessene som i hovedsak ernærer seg av vegetasjonen på land. Svalbardrype (underart av fjellrype) og snøspurv livnærer seg bare av landplanter. Primærproduksjonen på land (vesentlig lav, mose og noe gras) gir et sterkt begrensent livsgrunnlag for dyr. Av overvintrende virveldyr er det bare rein og rype som kun lever av plantemateriale. 10

15 Det finnes en rekke små innsjøer på Svalbard. Innsjøene er lokalisert på strandflater sørvest på Spitsbergen og framfor alt på Bjørnøya med ca. 700 vatn. Mange av innsjøene mangler avløp til havet. Produksjonen av planteplankton og bunnvegetasjon er lav fordi innsjøene er isfrie bare 23 måneder i året og gjerne tilgrumset av breslam. Sammenlignet med fastlandet mangler innsjøene på Svalbard mange insektsgrupper og det er få høyere dyr som henter næring der. Svalbardrøye (Salvelinus alpinus) er eneste ferskvannsfisk og finnes i over 100 vannforekomster spredt over Svalbard. Arten deles inn i anadrome (næringsvandring til saltvann) og stasjonære bestander. På Jan Mayen er det kun Nordlaguna som ikke tørker ut om sommeren og som har en bestand av røye (Gabrielsen et al. 1997). Det fysiske miljøet i Arktis er delvis nær en grense for hva mange organismer kan tåle. Enkeltindividene utsettes for store variasjoner, herunder belastninger i form av kulde, feilslått reproduksjon og sesongmessig variasjon i mengde tilgjengelig energi. Forholdsvis få arter har klart å tilpasse seg dette miljøet. Økosystemene er derfor enkle, men bestandene av hver art er ofte store. Tilpasningene organismene har utviklet gjør dem robuste og motstandsdyktige overfor naturlige påvirkninger, men enkelte av tilpasningene kan samtidig gjøre dem mer sårbare for visse former for menneskelig påvirkning (Anon. 1995). Eksempelvis overlever arktiske dyr perioder med energiknapphet ved å tære på opplagret fett (Anon. 1992). I sultperioder, når det opplagrede fettet forbrennes, frigjøres (i hvert fall delvis) også miljøgiftene, og eksponeringen av forskjellige organer øker. Isbjørn, der det er funnet overraskende høyt PCBinnhold (Skaare 199, AMAP 1998), kan være et ekstremt eksempel på akumulering av klororganske miljøgifter gjennom et fettrikt næringsgrunnlag (hovednæringen er spekk fra ringsel). Et tilleggsmoment er at overføring av organokloriner fra mordyr til avkom kan være spesielt effektiv i en art med liten fødselsvekt og lang dieperiode. I et igangværende forskningsprosjekt analyseres melkeprøver, lever, spekk og blodprøver for bedre å kunne forstå mekanismene for overføring av spesifikke organokloriner (Skaare et al. d, Bernhoft et al. 1997). Noen få arter er nøkkelledd i overføringen av energi til dyr høyere i næringskjeden. Dersom bestandene av disse nøkkelartene blir sterkt redusert, kan det derfor få store konsekvenser for andre arter. Flere arktiske arter har i løpet av året perioder der betydelige deler av bestanden samles i begrensede områder i forbindelse med f.eks. næringssøk eller forplantning (Anon. 1992; Anon. 1995). Eksempler på slike områder er fuglefjell, hvile og kasteplasser for sel, og svømmetrekkruter for sjøfugl om høsten. I slike tilfeller kan selv en isolert hendelse, f.eks. uhellsutslipp av forurensninger, føre til omfattende og langvarige bestandskader. Miljøforholdene i Arktis fører til en forplantningsstrategi med lang levetid og små ungekull (Anon. 1992; Anon. 1995). Hos arter med en slik strategi utgjør voksne dyr "ryggraden" i bestandene (Anon. 1992; Anon. 1995), og populasjonene blir sårbar for høy dødelighet blant disse Risiko for bestandseffekter? Effkter av miljøgifter på populasjonsnivå er ikke konstatert, men konsentrasjonen av PCB i polarmåke, isbjørn og polarrev har i enkelte tilfeller vært knyttet til dødelighet (polarmåke) eller nivåene har overskredet terskelverdier for reproduksjonsforstyrrelser eller virkning på immunsystemet/nervesystem hos andre arter (kfr. nærmere i Skjegstad et al. 1997). Isbjørn kan som nevnt være særlig utsatt for belastning med organokloriner pga et ensidig kosthold (i hovedsak selspekk) og ujevn tilgang på mat (periodisk mobilisering av lagrede miljøgifter). En igangværende effktstudie med årsunger av grønlandssel matet med PCBtilsatt føde og senere utsatt for en begrenset fasteperiode, har vist fysiologiske og immunologiske forandringer ved eksponering for PCBmengder som tilsvarer høye PCB verdier tidligere observert i viltevende individer av grønblandssel (Lohman, Avdeling for Arktisk Biologi, pers.medd.). 11

16 Nivåer av klororganiske miljøgifter i egg fra arktisk sjøfugl er lavere enn det som forventes å gi effekter på reproduksjonen (Barrett et al. 1985; 199). Det er imidlertid ikke gjennomført effektstudier av organiske miljøgifter på arktisk sjøfugl. Eksperter i "Arctic Monitoring and Assessment Programme" (AMAP), mener at nivåene av persistente organiske miljøgifter i egg fra havhest og skarv i canadisk og norsk Arktis ligger ved og over LOAEL (lowestadverseeffectlevels) for misdannelser i foster. Nivåene er også ved eller over den laveste NOEL (noadverseeffectlevels) for klekkesuksessen hos kyllinger av hvite italienere (Gallus domesticus). I tillegg overstiger gjennomsverdier av SPCB i noen arter av alkefugl og krykkje den øvre NOEL for klekkesuksess hos høns. IPCB i polarmåke og sildemåke er høyere eller nærmer seg "loweffect" nivået for klekkesuksess. Gjennomsverdier av ZDDT, ZHCH, dieldrin og HCB i alle sjøfugler studert i norsk Arktis er flere ganger lavere enn de som er forventet å gi effekter (De Wit et al. 1997). De høyeste nivåene ble funnet i egg fra toppredatorer som polarmåke, mens de laveste verdiene ble funnet i ærfugl (som i hovedsak lever av skjell). Nivåene av metaller og radioaktive nuklider i arktiske dyr ligger langt under faregrensene. Det er gjort få effektstudier på marine virvelløse dyr og fisk fra kalde farvann. Brick og Bolte () påviste utvikling av hannlige kjønnskarakterer hos hunner av kongesnegl (Buccinum undatum) fra Kongsfjorden. fra østlige deler av Barentshavet viste basalnivåer av enzymer som bryter ned organiske miljøgifter (George et al. 1995) Nøkkelarter for overvåking De sirkumpolare landene har gjennom AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme), gitt et forslag til nøkkelarter til arktisk miljøovervåkning (Tabell 8.1) De fleste er arter med stor utbredelse (Anon. 1992; Hansen et al. 199). 12

17 Tabell 8.1 Nøkkelarter for nivåstudicr av miljøgifter innen "Arctic Monitoring and Asscssment Programme, AMAP" (AMAP 1993). Tablc 8.1 Key specics within the Arctic Monitoring and Asscssment Program (AMAP 1993). Essensielle arter Bivalvia Mytilus edulis Teleostia Boreogadus saida Mammalia Phoca hispida Aves Larus hyperboreus Anbefalte arter Copepoder Calanus glacialis Calanus finmarchicus/pacificus Amfipoder Parathemisto libellula Gammarus wilkitzkii Euphausiider Thysanoessa inermis/ Euphausia pacicus Bivalvia Mya truncata Chlamys islandica Macoma calcarea Macoma baltica Nuculana pemula (Leda pemula) Teleostia Myoxocephalus spp. Hippoglossoides platessoides Gadus morhua Aves Alle alle Uria lomvia Somateria mollissima Fulmar glacialis Mammalia Odobenus rosmarus Delphinaterus leucas Ursus maritimus Muslinger Blåskjell Fisk Pattedyr Ringsel Fugl Polarmåke Hoppekreps Ishavsåte Rauåte Tanglopper Krill "småknll" Muslinger Butt sandskjell Haneskjell Fisk Ulke Gapeflyndre Sjøfugl Alkekonge Polarlomvi Ærfugl Havhest Pattedyr Hvalross Hvithval/Kvitfisk Isbjørn AMAP (1993) har også gitt en prioritering for type miljøgifter som er essensielle å analysere i arktisk fauna. Miljøgiftene grupperes i fire kategorier: 1. Persistente klororganiske forbindelser. 2. Antropogene radionuklider (frå atomvåpen, kraftverk og atomdrevne ubåter). 3. Metallen 4. Polyaromatiske hydrokarboner Datagrunnlaget Som nevnt omfatter begrepet Arktis her også områder i fastlandsnorge nord for polarsirkelen. Spesielt for fisk og fugl gir dette en viss overlapping med data behandlet i kapitlene 4. Denne overlappingen med rapportens øvrige data er i hovedsaken beholdt i samvar med grensene for AMAPs virksomhet (Anon 1997c) og ut fra hensiktsmessigheten av å samle informasjon om miljøgifttilstanden i denne delen av norsk område i ett kapitel. De 13

18 foreløpig sparsomme data om miljøgifter i ferskvannsfisk fra NordNorge er imidlertid inkludert i kap. 5. Data for organiske miljøgifter og metaller i arktiske virvelløse dyr er sparsomme og til dels ikke differensiert til art. Opplysningene begrenser seg til marint dyreplankton. Transport av miljøgifter gjennom næringskjedenes lavere ledd er følgelig i stor grad udekket. Vesentlig fyldigere opplysninger er tilgjengelig for særlig marin fisk og sjøfugl (derimot lite/ intet om nivåene i ender, gjess, vadere og landfugler). For pattedyr finnes det relativt mye data for artene ringsel, klappmyss og grønlandsel og for polarrev og isbjørn. Derimot foreligger det foreløpig intet rapportert for storkobbe, hvalross, steinkobbe, hvithval og grønlandshval. Imidlertid har Norsk Polarinstitutt samlet inn prøver) med henblikk på miljøgiftanalyser i disse artene (unntatt grønlandshval). Opplysninger om nivåene av menneskeskapte radioaktive stoffer er likeledes sparsomme, samsvarende med at det generelle nivået er lavt (f.eks. sammenlignet med i Irskesjøen, Østersjøen og Nordsjøen, se Sætre 199). De foreliggende tall fra målinger i en rekke virvelløse dyr fra Barentshavet gjengis derfor bare summarisk. De hittil foretatte registreringene av miljøgifter begrenser seg i hovedsak til metaller, arsen og de vanligst analyserte klororganiske stoffer. Analyser som krever mer avanserte metoder (dioksiner, nonorto PCB, Toksafen o.a.) er det få av. Med hensyn til radioaktivitet er det også bare få målinger i dyr, hvilket gjenspeiler et mindre presserende behov behov for radioaktivitetsdata (ingen mistanke om effekter ved nåværende belastning, bare en potensiell trusel). Likeledes foreligger få PAHdata (også for disse stoffene begrensning til helt lokale negative effekter, og bare potensiale for omfattende skader ved eventuelle store skipsforlis). Registrering av TBTnivåer synes foreløpig å mangle i Arktis bortsett fra NordNorge (kfr. kap..3) skjønt moderat grad av imposex er observert hos hunner av kongssnegl fra Svalbard (Brick og Nolte ). Problemet med manglende standardisering av analysemetodikk, og litt forskjellig innhold i sumvariable som ZPCB, IDDT og IHCH (varierende hvilke og antallet enkeltforbindelser som dekkes av like betegnelser), gjør seg også gjeldende i Arktismaterialet. Imidlertid kan det antas at forskjellene er av mindre betydning for økotoksikologiske vurderinger, som med det nåværende erkjennelsesgrunnlaget uansett vil bli skjønnsmessige. Derimot er det viktig at problemet tas hånd om ved fremtidig langsiktig overvåking. Bruk av forskjellig basis (våtvekt, tørrvekt, fettvekt) i konsentrasjonsangivelsene skyldes dels underlagsmaterialet, dels at forskjellige hensyn kommer inn. Ved analyse av ikke spiselige organismer med lavt fettinnhold rapporteres det ofte på tørrvektsbasis, dels for å nøytralisere forskjeller på grunn av ulikt vanninnhold, dels fordi bestemmelser av lave fettprosenter er beheftet med store relative usikkerheter. For spiselige arter, særlig fisk, er det tradisjonelt og kanskje fremdeles knyttet størst interesse til konsentrasjoner på våtvektsbasis. I organismer på høyere trinn i næringskjedene, og da særlig slike som har betydelig opplagring av fett, tilsier hensynet til økotoksikologiske resonnementer/vurderinger og sammenligninger at konsentasjonene av fettløselig og lite nedbrytbare stoffer som PCB o.l. angis på fettbasis. Redegjørelsen nedenfor konsentrerer seg om nyere data (vesentlig prøver fra siste 10år). Enkelte av resultatene er sammenlignet med nivåer funnet i russisk eller canadisk Arktis. Av oversiktsarbeider som omhandler tidligere data i virvelløse dyr kan henvises til rapporter fra Norsk Polarinstitutt, NINA og Havforskningsinsituttet (Jaworowski 1989, Klungsøyr et al. 1995, Savinova et al. 1995a). Sammenligning av nyere og eldre data må gjøres med forsiktighet ut fra senere års endringer/forbedringer i analysemetodikk. 8.. Ferskvannsfisk I det følgende omtales bare registreringer fra det egentlige Arktis idet verdier funnet i ferskvannsfisk fra NordNorge nord for polarsirkelelen, kfr. Skotvold et al. 1997) er inkludert i kap.5. 14

19 Røye (Salvelinus alpinus) fra Ellasjøen på Bjørnøya er funnet å inneholde bemerkelsesverdig høye konsentrasjoner av PCB (Skotvold et al. 1997, 1998). Gjennomsinnholdet i 2 individer (2 % midlere fettinnhold) var 8 u g I PCB 33 /kg våtvekt (Skotvold et al. 1998). I røyebestanden fra en nærliggende innsjø lå PCBinnholdet på mindre enn 1/10 av dette, men likevel høyt (51 ug/kg våtvekt) sammenlignet med det som ellers er registrert i ferskvannsfisk fra Arktis og NordNorge (Skotvold et al. 1997). Også DDTinnholdet i røye fra Ellasjøen var relativt sett meget høyt (L DDT på 59 ug/kg våtvekt), mens derimot HCB og Toksafen forekom i mer moderate konsentrasjoner, hhv. 1.0 og 4.9 ig/kg våtvekt. I det opprinnelige materiale fra Ellasjøen på bare en fisk ble det også funnet chlordan (4.1 ug/kg våtvekt) og lavere konsentrasjoner av HCHforbindelser og dieldrin ( l ug/kg v.v.) (Skotvold et al. 1997). Fullstendige data fra de gjentatte studiene med mange individuelle analyser (Skotvold et al. 1998) er foreløpig ikke rapportert. Forskjellen mellom disse to nærliggende innsjøene på Bjørnøya er ikke oppklart, men gjenstand for fortsatte studier. Lokale ulikheter i nedbør/deposisjon av langtransportene organiske miljøgifter, samt guano fra hekkekolonier av sjøfugl nær Ellasjøen, synes så langt å være den mest sannsynlige forklaring på forskjellen mellom innsjøene. Uansett dreier det seg om bekymringsfullt høye verdier av spesielt PCB og sannsynligvis står man overfor et eksempel som er særlig illustrerende for hvordan forholdene i Arktis kan resultere i en forurensningssituasjon som innbærer åpenbar risiko for lokalt dyreliv. Det synes i så måte særlig grunn til å studere videre den rolle som sjøfuglkolonier kan spille i omsetning og transport av miljøgifter. Røyefilet fra Spitsbergen inneholdt vesentlig mindre PCB: 2,434,4 jag ZPCB 7 /kg våtvekt, med den høyeste verdien i en fisk på 22 år (Skotvold et al. 1997). Blant de undersøkte bestandene var røye fra Linnévatn og Kongressvatn mest belastet. Akkumulering av persistente miljøgifter regnes å være effektiv i stasjonær røye på Spitsbergen fordi den vokser langsomt og lever lenge. I filet av røye fra Rikardvatnet på Spitsbergen er det registrert såvidt høyt HCBhinhold som.8 ug/kg våtvekt (Skotvold et al. 1997) Også i lever (2.5 % fett) av et enkelt eksemplar av røye fra Jan Mayen er det påvist relativt høye verdier av PCB (155 ug/kg våtvekt) og DDT (71 ug/kg v.v.), dessuten chlordaner, HCH og HCB (Gabrielsen et al. 1997). Heller ikke her er det kjent lokale kilder. Forurensningsnivået med PCB og DDT tilsier oppfølgende analyser av flere fisk med henblikk på en grundigere dokumentasjon av tilstanden. Sonderende analyse av kvikksølv i nevnte enkelteksemplar av røye fra Ellasjøen/Bjørnøya viste bare moderat innhold: 0.12 ug/kg våtvekt (Skotvold et al. 1997), m.a.o. ingen indikasjoner på tilsvarende oppsiktsvekkende anrikning som for PCB og DDT Marine virvelløse dyr og fisk Klororganiske stoffer Konsentrasjoner av klororganiske miljøgifter i forskjellige vev fra virvelløse dyr og fisk er gitt i tabellene Blåskjell som lever i diffust belastede områder langs norskekysten inneholder mindre enn l.ig HCH, 0. l ag HCB, 2 [ig DDT og 4 ug IPCB 7 per kilo våt vekt (Molvær et al. 1997). Blåskjell fra Tromsøsundet ligger like ved disse grenseverdiene (tabell 8.2). Det er vanlig at konsentrasjonen av enkelte klororganiske miljøgifter i blåskjell rundt tettstedene i Nord Norge er noe høyere enn bakgrunnsnivåene (Knutzen et al. 1995a). For eksempel inneholdt blåskjell fra havneområder i Sandnessjøen, Narvik, Hammerfest, Berlevåg, Vardø og Kirkenes 511 ag ZPCB 7 /kg våtvekt. Blant de mest forurensede havnene i NordNorge er Ramsund og Harstad der det er registrert et innhold av PCB (IPCB 7) på henholdsvis 100 og 20 ng/kg våtvekt (Knutzen et al. 1995a). Det finnes lite data på nivåer av organiske miljøgifter i marine evertebrater fra høyarktis og det eksisterer ikke norske retningslinjer for bakgrunnsverdier for disse organismene. Borga et 15

20 al. (1997) har analysert miljøgifter i typisk arktiske virvelløse dyr og fisk frå Bjørnøya (Tabell 8.2). Undersøkelsen viste lave/moderate konsentrasjoner av de analyserte stoffer. Tabell 8.2. Gjennomlig innhold av klororgamskc miljøgifter i samleprover av virvcllosc dyr og fisk (hele dyr) frå Arktis, jig/kg våtvckt. * markerer individuelle analyser. Table 8.2. Mcan concentrations of organochlorincs in invcrtebratcs and fish (wholc animals) from the Arctic..ig/kg wct wcight. Arter 1I Copepoder Krill Amfipoder Blåskjell Havsil Lokalitet Bjørnøya Bjørnøya Bjørnøya Tromsø Varangerfjorden Bjørnøya Bjørnøya ar / n * 1 1 % hpid 1,5,4 3,4 2,0 5,0 7,5 4,0 IHCH 0,4 2,2 1,1 0, ,0 HCB 0,2 1,0 0,7 0,1 0,9 1,7 1,5 IDDT 0,8 0, 2,2 3,0 0,8 1,0 Ichlord. 0,2 0,9 0,8 1,1 3,3 2,3 IPCB 0, ,0 5,4 9,7 2,5 2,5 Referanse Borga ef al Borga ef al Borga ef al Killie, 1997 Ruus ef al Borga ef al Borga ef al 1) Copepoder (Calanus spp), krill (Thysanoessa sp), amfipoder (Parathemisto libellula). blåskjell (Mytilus edulis), polartorsk (Boreogadus saida) og torsk (Gadus morhua) Tabell 8.3. Gjennomlig konsentrasjon av klororganiskc miljogiftcr i hcpatopancreas av pyntckrabbe og i lever av fisk. ug/kg våtvckt. Analyser av samlcprove ( n=325 individer pr. prove) eller enkeltdyr (*). Tablc 8.3. Mcan concentrations of organochlorincs in hcpatopancreas of spider crab and liver of fish, u.g 7 kg wct wcight. Analysis of poolcd samplcs (n=325 individuals in cach samplc) or single ammals(*). Arter " Pyntekrabbe Tiskjegg Sei Sei Sei Hyse Hyse Hyse Ålebrosme Uer Lodde Gapeflyndre Gapeflyndre Gapeflyndre Tverrhaletlangebarn Knurr Lokalitet Bjørnøya Jan Mayen Spitsbergen V Spitsbergen V Jan Mayen NV Jan Mayen NV Barentshavet Jan Mayen Senja++ Lofoten/ Haltenb Lofoten+ Senja# Båtsfjord Varanger Salten, Givær Varangerfjorden Barentshavet Lofoten+ Senja* Jan Mayen Båtsfjord Salten, Varanger Jan Mayen Lofoten, sørvest Jan Mayen Jan Mayen Island/Nord Barentshavet Jan Mayen Jan Mayen år / / / / /9 1995/9 1995/9 1995/ /9 1995/9 n 1 7,3 2 11, ,0 3 38,0 3 50, ,5 2* 55, ,7 1 73, 1 2,3 2 49,2 1 48,7 1,0 54* 5,0 105* 48,3 1 58,1 1 5,8 5* 51,5 1 31,1 1 4,3 1 54,7 1* 19, ,7 3* 14,4 5 21, ,2 2 2 %fett IHCH HCB IDDT Ichlord 2, 7,7,2 2,3 4,1 11,1 9,1 7,0 10,3 10,8 7,1 15,9 11,0 7,7 9, ,5 13, ,2 10,5 4,4 13,0 13,1 3,8 2,7 0, ,5 0,3 1,3 3,5 3,8 11,3 11,3 9,4 38,9 52,9 39,9 47,4 25,5 20,2 2, ,9 8,4 7,9 29,5 18,8,4 0,4 4,9 5,0 0,7 2, IPCB ipcby Referanser Borga et al 1997 Gabrielsen et al 1997 Kilheog Dahle199 Stange ef al 199 Stange et al 199 Stange ef al 199 Stange og Klungsøyr 1997 Gabrielsen et al 1997 Kallenborn ef al 1997 Stange et al 199 Solberg ef al 1997 Solberg ef al 1997 Solberg et al 1997 Solberg ef al 1997 Solberg ef al 1997 Ruusef al 1997 Stange og Klungsøyr 1997 Solberg ef al 1997 Solberg et al 1997 Gabrielsen ef al 1997 Solberg ef al 1997 Solberg ef al 1997 Solberg ef al 1997 Gabrielsen et al 1997 Stange ef al 199 Gabrielsen et al 1997 Gabrielsen ef al 1997 Stange ef al 199 Stange og Klungsøyr 1997 Gabrielsen ef al 1997 Gabrielsen ef al Hennmgsværstraumen. ++Svenskgrunnen # Stordjupta V = vest, N=nord 1) Pyntekrabbe (Hyas araneus), tiskjegg (Leptagonus decagonus), polartorsk. (Boreogadus saida) torsk (Gadus morhua), sei (Pollachius virens), hyse (Melanogrammus aeglefmus), ålebrosme (Lycodes vahli), uer (Sebastes marinus) lodde (Mallotus villosus) gapeflyndre (Hippoglossus platessoides), tverrhalet langebarn (Lumpenus maculatus) og knurr (Eutngla gurnardus) 1