Forhandling på liv og død

Transkript

1 ARTIKKEL Forhandling på liv og død Aina Gullhaugen Hva skjer når personlighetsforstyrrede og potensielt farlige personer blir trengt opp i et hjørne, som i gisselsituasjoner og psykoterapi? Menneskets eksistens har til alle tider vært avhengig av forhandling. Forhandlingssituasjoner kjennetegnes av at partene har noe å gi og noe å få, samt at man jobber mot et felles mål, nemlig avslutning av forhandlingen. Et vellykket resultat er av den grunn avhengig av et minimum av fleksibilitet og hensynsfullhet hos partene. Gisselsituasjoner og psykoterapi er ulike men relaterte forhandlingssituasjoner (Feldmann & Johnson, 1995; Safran & Muran, 2000). Disse allerede krevende disiplinene vanskeliggjøres ved tilstedeværelse av den rigiditet og hensynsløshet som kjennetegner individer med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg vil i det følgende skissere noen punkter i arbeidet med personlighetsforstyrrede og farlige personer, eksemplifisert med gisselforhandling og psykoterapeutisk behandling. Ett minutts forhandling er bedre enn en ukes strid Forhandling skjer i relasjoner. Forhandling er interessehevding og innebærer en risiko for partene. Forhandlingssituasjoner kan bli svært komplekse, og er en funksjon av kvalitet, tid, kommunikasjon (på flere nivåer, Miller, 2005), og makt. Maktforholdet uttrykkes av at begge parter ikke har like mye å tape. I forhandlinger hvor resultatet kan få alvorlige konsekvenser er det viktig å etterstrebe en effektiv og reell forhandlingsposisjon og situasjon, slik at sjansen for å oppnå et vellykket utfall øker. I denne forbindelse vil det alltid være behov for økt kunnskap om både situasjon og person. Situasjon Som et utgangspunkt kan man si at når det gjelder gisselforhandlinger og psykoterapi, så starter behandlingssituasjonen (hvor forhandling er en sentral komponent) der forhandlingssituasjonen (med elementer fra behandling) opphører (S. E. Mauseth, Gisselsituasjoner er ekstremsituasjoner (også for gisseltaker) og forhandling foretas av høyt spesialiserte team. I Vest-Europa, og som regel også i USA, er det politiet som forhandler, men psykologer deltar i ulike støttefunksjoner (Miller, 2005; Butler, Leitenberg & Fuselier, 1993; S. E. Mauseth, Nasjonal forhandlingskoordinator ved Spesialseksjonen, Oslo politidistrikt, Forhandlingene foregår over relativt kort tid, fra minutter til dager. Psykoterapi med alvorlig personlighetsforstyrrede og potensielt farlige personer anses av mange som en risikosport, utføres av idealister (selv om det er jobben deres), og tar mer tid og krefter enn man egentlig har. I psykoterapi med personlighetsforstyrrede og potensielt farlige pasienter må terapeuten, i tillegg til å være hjelper, også ivareta sin egen sikkerhet og samfunnets interesser. Terapeuten er videre avhengig av bidrag fra pasienten, uten at det er terapeutens behov som står i sentrum. Tradisjonell tilnærming til terapeutisk relasjon eller allianse har fokusert på at pasienten samarbeider med terapeuten i en utforskning av seg selv i retning av å tilpasse seg terapeutens forståelse og mål (Safran & Muran, 2000). I 1979 publiserte Edward Bordin en transteoretisk reformulering av alliansekonseptet hvor det vektlegges at en god allianse er en forutsetning for endring i alle former for psykoterapi. Den terapeutiske allianse består av de gjensidig avhengige komponentene: oppgaver, mål og bånd, og styrken på alliansen er i følge Bordin avhengig av enighet mellom pasient og terapeut med henhold til disse (Bordin, 1979, i Safran & Muran, 2000). I følge Safran & Muran (2000) er Bordins forståelse av allianse dynamisk og gjensidig. Den antar at det vil være en gjensidig bevisst og ubevisst forhandling mellom terapeut og pasient mht terapiens oppgaver og mål, og at denne forhandlingsprosessen både etablerer de nødvendige betingelsene for endring, samtidig som det er en del av endringsprosessen. Det handler ikke kun om å komme frem til en overfladisk enighet, men om fundamentale dilemmaer i menneskets eksistens, slik som spenningen mellom behovet PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

2 for egen identitet og handlekraft, og behovet for å være i relasjon til andre (Safran & Muran, 2000). Det er flere spesifikke likheter mellom forhandling i gisselsituasjoner og psykoterapi med alvorlig personlighetsforstyrrede og farlige personer (Tabell 1). I begge situasjoner arbeides det i team hvor hvert teammedlem har en egen rolle (Greenstone, Kosson & Gacono, 2000), da arbeidets omfang og vanskelighetsgrad overskrider det en forhandler eller terapeut vil være i stand til å utføre på egenhånd. Videre kan selve arbeidet i begge situasjoner deles inn i sammenlignbare faser, og man vil benytte seg av spesifikke teknikker utformet med den hensikt å oppnå konkrete mål. I tillegg vil begge situasjonene involvere noen felles fenomener. Det har blitt en tradisjon å dele gisselsituasjoner inn i ulike kategorier. Deler man for eksempel inn etter Tabell 1. Likheter mellom forhandling i gisselsituasjon og psykoterapi Forhandling Team (forhandlere, støttefunksjoner) Faser: -Identifikasjon/utforskning av problem gisseltakers motivasjon har man blant annet funnet: Hevn; som ledd i flukt fra en kriminell handling; for å oppnå sympati for et radikalt formål; og for å sette et lands myndighet i forlegenhet med den hensikt å få til politisk endring (Feldmann & Johnson, 1995; Miller, 2005). Andre har vektlagt hvorvidt gisseltaker er mentalt sykt, kriminell, en fremmed eller et familiemedlem (Greenstone et al, 2000). Utviklingen av forhandlingsstrategier tar utgangspunkt i slike typologier. Forskning viser, ikke overraskende, at motivasjon eller hensikt bak gisseltaking har betydning for grad av samarbeid i forhandling (Donohue, Ramesh & Borchgrevink, 1991). Det samme kan nok sies om behandling. Det norske politiets forhandlere er involvert i suicidal- (flest), barrikade-, og gisselsituasjoner, samt ved kidnappingssaker, flykapringer, og terrorisme (S. E. Mauseth, personlig kommunikasjon, ). Krise- og gisselforhandlingsteam er opprettet i tilknytning til de største politidistriktene, men det har frem til i dag ikke blitt publiserte studier av arbeidet til disse høyt spesialiserte gruppene. Det finnes heller ikke offentlig informasjon og statistikk relatert Behandling Team (terapeut, miljø/sikkerhetspersonale) Faser: -Identifikasjon/utforskning av problem - Utarbeidelse av arbeidsallianse - Utarbeidelse av arbeidsallianse - Definering og gjennomarbeiding av mål - Definering og gjennomarbeiding av mål - Termineringsfase - Termineringsfase Teknikker: Teknikker: - Aktiv lytting, empati og allianse - Aktiv lytting, empati og allianse - Bygge psykologisk struktur - Bygge psykologisk struktur - Bruk av sjekklister/risikovurdering - Bruk av sjekklister/risikovurdering Mål: - Tillit, innflytelse og atferdsendring(samt frigivelse av gissel) Fenomener: Mål: - Tillit, innflytelse, atferdsendring (samt symptomlette og strukturell endring) Fenomener: - Brudd i forhandlingen - Therapeutic ruptures - Stockholm-syndromet -Overføring/motoverføring Kilder: Feldmann & Johnson (1995); S. E. Mauseth ( til norske forhandlingssituasjoner generelt og gisselforhandlinger spesielt. Internasjonal forskning viser kompleksiteten i forhandlingssituasjoner. I en amerikansk studie av et utvalg på 14 gisselforhandlinger fant man at i 86 % av tilfellene var gisseltaker suicidal i gisselsituasjonen, mens 14 % ikke var fremmed for å ta liv. I 7 % av disse situasjonene var gisseltaker involvert i en situasjon i hjemmet (Greenstone et al, 2000). Dette illustrerer at gisselforhandlingssituasjoner er sammensatte fenomener, og at det i mange tilfeller er vanskelig å klart skille mellom ulike forhandlingssituasjoner (for eksempel suicidalsituasjoner, gisselsituasjoner) (Miller, 2005). Som forhandler må man være forberedt på å måtte etablere meningsfull kontakt med en kanskje fiendtlig, desperat og psykisk syk person, samt finne en balanse mellom aktiv og empatisk lytting og taktisk intervensjon (Fuselier, 1986, i Feldmann & Johnson, 1995). For å få en oversikt over aktuelle situasjon og person benytter politiets forhandlere seg av sjekklister som er egnet for å trekke grovslutninger om gisseltaker (S. E. Mauseth, Et eksempel på en slik sjekkliste er Psychopathy Check List Screening Version (Hart, Cox & Hare, 1995). Ved bruk av dette og andre instrumenter er det mulig å foreta et kvalifisert valg av tilnærmingsmåte i forhandling, samt å si noe om risikoen (høy, medium eller lav) for uønsket utfall. Mer generelt baseres forhandlernes metodiske tilnærming til gisselsituasjoner på politiets trapp for atferdsendring (Figur 1), utviklet av FBIs krisehåndteringsgruppe. Første trappetrinn er at det har inntruffet en aktuell situasjon. Påfølgende trinn er henholdsvis aktiv lytting (forhandler oppfatter hva gisseltaker formidler), empati (forhandler uttrykker medfølelse for gisseltakers situasjon og person), tillit (forhandler oppnår tillit hos gisseltaker), innflytelse (forhandleren oppnår etter forutgående trinn en mulighet til å påvirke gisseltaker), og til sist atferdsendring (gisseltaker etterkommer oppfordring om å legge ned våpen, løslate gisler, etc) (Vecchi, Van Hasselt & Romano, 2005; S. E. Mauseth, personlig kommunikasjon, ). Politiets trapp for atferdsendring ved forhandling avspeiler relasjonsfokusert tilnærming til 28 PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

3 ATFERDSENDRING INNFLYTELSE TILLIT EMPATI AKTIV LYTTING SITUASJON Figur 1. Politiets trapp for adferdsendring psykoterapeutisk behandling, hvor allianse ikke kun er nødvendig for endring, men heller essensen i endringsprosessen (Safran & Muran, 2000). Forhandling og behandling av personer med alvorlig personlighetsforstyrrelse og farlighetsproblematikk er spesielt krevende på grunn av forstyrrelsens natur (som jeg vil kommer tilbake til senere). Et annet aspekt er at denne gruppen av mange ikke oppfattes som syke eller behandlingstrengende, av den grunn at personer og utvalg i en del tilfeller verken tilfredsstiller kriteriene for de ulike symptomlidelser eller oppgir å lide mer enn folk flest. Så hva skulle man i så fall behandle? Et interessant trekk å observere hos de som oppgir å befinne seg langt bort fra hverdagens kriser og nevroser er den samtidige tilstedeværelsen av en forhøyet krenkelsesberedskap og følelsesmessige eksplosivitet, samt tendens til å rasjonalisere bort egen skyldfølelse ( det går ikke an å overfalle med kaffe og bløtkake, og vektere har fått opplæring i hva de skal gjøre dersom de opplever å bli ranet, slik at de må jo nærmest regne med å bli utsatt for noe. Da er det mye verre å rane gamle damer... ). Dessverre er det slik at vi pr i dag ikke har klart å komme opp med noen kur som imøtegår etiske og helsepolitiske føringer om evidensbasert behandling for denne gruppen. Årsaker til dette kan være at forskere og behandlere ikke har klart å enes om en felles forståelse av problematikken, holdninger og motivasjon både hos behandlere og pasienter, så vel som systemmessige og økonomiske hensyn. I forhandlingsrelasjoner som gisselsituasjoner og psykoterapi med denne typen klientell vil det imidlertid være mulig å identifisere enkelte relasjonelle tegn på fremgang. Eksempler er at personen snakker mer, at innholdet i samtalen blir mindre voldelig, at talemønsteret endres, økt villighet til å snakke om eget liv, og motstand mot at forhandler/terapeut skal trekke seg unna (Greenstone, 1995). Dette er interessant da personlighetsforstyrrelsesproblematikk i stor grad dreier seg om problematiske relasjoner. Person Dangerous acts are preceded by dangerous thoughts, feelings and interpretations of the intentions of others that directly resonate with how that (...) person has been treated in the past (Taylor, 2004, s. 156). Det er gjort flere forsøk på å kartlegge gisseltakere (Greenstone et al, 2000). Fra amerikanske studier vet vi at PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

4 rundt 50 % av gisseltakere har psykiske lidelser som schizofreni, depresjon og personlighetsforstyrrelse (Feldman & Johnson, 1995; Fuselier, 1988). Personlighetsforstyrrelse innebærer ekstreme eller betydningsfulle avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad forholder seg til andre (Statens helsetilsyn, 2000), men det er viktig å merke seg at det ikke eksisterer noe en-til-en forhold mellom personlighetsforstyrrelse og farlighet. I lovbryterpopulasjonen har det vist seg å være nyttig å differensiere mellom dyssosial personlighetsforstyrrelse (F60.2: Statens helsetilsyn, 2000) og psykopati (som ikke er en egen diagnose, men heller en aksentuering av de emosjonelle og mellommenneskelige trekkene man finner ved dyssosial personlighetsforstyrrelse), da psykopati er assosiert med spesifikke former for vold, inkludert en høyere rate av planlagt og målbevisst (instrumentell) vold (Hare, Hart & Harpur, 1991). Atferdstrekkene viser altså hensynløshet, men på et mer psykologisk nivå har man funnet at sterkt psykopatiske personer kjennetegnes ved mangler i selv- og affektregulering. Kasusstudier beskriver individer som alltid er på vakt (Brown, 1997), som har intense humørendringer (Brown, 1997; Myers, Gooch & Meloy, 2005), og gjentagende selvskadende, suicidal og impulsiv atferd som utageres når personen opplever sterke følelser (Brown, 1997: Myers, Gooch & Meloy, 2005). De har videre en tendens til kjedsomhet, samt manglende evne til å sette langtidsmål (Beasley, 2004). Andre kjennetegn er behov for hevn, umodne følelser som aggresjon, sadisme, raseri og angst (Beasely, 2004; Brown, 1997; Gacono, 1992; Myers, Gooch & Meloy, 2005), og et psykologisk forsvar som inkluderer primitive mekanismer som: Splitting, idealisering, devaluering, projeksjon, projektiv identifikasjon, dissosiering, benektning, og fantasier som aldri har endret seg (Gacono, 1992; Leach & Meloy, 1999; Porcerelli, Abramsky, Hibbard & Kamoo, 2001). Enkelte psykopater utviser også dårlig realitetstesting under stress, tankeforstyrrelser, persepsjonsforstyrrelser, og alvorlig identitetsforstyrrelse (Leach & Meloy, 1999; Gacono, 1992; Brown, 1997). Hva skjer så i møtet mellom forhandler og gisseltaker/terapeut og pasient, når gisseltaker/pasient kjennetegnes av alvorlig personlighetsforstyrrede (inkludert psykopatiske) trekk? Forhandling! Som beskrevet overfor, er det flere aspekter som inngår i forhandling. Det viktigste er antagelig alliansen. Akkurat som i forholdet mellom pasient og terapeut kan det utvikle seg en sterk relasjon mellom gisseltaker og forhandler, med positive, negative og blandede følelser. Fordi gisselsituasjon og psykoterapi (med alvorig personlighetsforstyrrede og farlige pasienter) er ekstremsituasjoner vil hver parts mellommenneskelige 30 PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

5 fungering forsterkes, noe som gjør at man kan observere både overførings og motoverføringsreaksjoner (Feldmann & Johnson, 1995). Intensiteten i relasjonen og overføringsreaksjonene vil også kunne påvirkes av den tid man har til rådighet. Sentralt i en relasjonell tilnærming til psykoterapi og med hensyn til allianse er ruptur eller brudd i behandlingen. I følge Stolorow, Brandchaft, og Atwood (1994, i Safran & Muran, 2000) kan slike brudd regnes som the royal road to understanding the patient s core organizing principles, fordi de forteller noe om hvor mye pasienten tåler. Et konkret eksempel er pasienten som krever/forhandler om mer medisin for å mestre egen situasjon. Slike pasienter vil ofte få avslag uten at de læres opp i andre metoder for håndtering av indre uro, noe som kan føre til utageringssituasjoner, kaos, og brudd i behandlingen. Men det kan også være omvendt, nemlig at en terapeut eller avdeling utsettes for så mye press eller stress at behandlingen bryter sammen. Dette skjer enkelte ganger ved det blotte nærvær av visse farlige pasienter, og i enkelte tilfeller også når pasienten enda ikke har kommet, men personalet vet at han er på vei. Med pasienter av slikt kaliber handler behandling vel så mye om å forhandle med og behandle avdelingen som den aktuelle pasienten befinner seg på. Hvordan får man personalet til å håndtere og tåle, og hvor langt er det mulig å strekke seg? Dette er også relevant i forbindelse med gisselsituasjoner. For å skape distanse til den emosjonelt opprørende situasjonen og/eller personen bruker politiets forhandlere begrepet objekt om gjerningspersonen (S. E. Mauseth, Forhandling og behandling vil i disse tilfellene kunne defineres som ekstremsituasjoner, og anvendt på gisselsituasjoner vil forhandling og godt politiarbeid reelt sett handle om krisepsykologi. Det er grunn til å settes spørsmålstegn ved hvorvidt politiets krise- og gisselforhandlere, så vel som terapeuter, vil være i stand til å tre ut av krisen og legge fra seg objektet/ pasienten og situasjonen når selve hendelsen/behandlingsforholdet er over. Krise- og gisselforhandlere tilbys psykologsamtale en gang i året (S. E. Mauseth, personlig kommunikasjon, ). Vi vet at ansatte i helsevesenet traumatiseres, og at det, for å sette det litt på spissen, som regel er bedre oppfølging av og vedlikehold på inventar enn ansatte. Debrifing kan nok hjelpe noe. Viktigere er personlig egnethet så vel som en teoretisk forståelse av hva slike situasjoner handler om. For å oppnå det sistnevnte har det nylig blitt opprettet et eget forhandlingsfag for politiets forhandlere ved Universitetet i Bergen. I Australia er det nå mulig å gjennomføre en masterstudie i forhandling (S. E. Mauseth, personlig kommunikasjon, ). Det er mange mulige tilnærminger til forståelse av prosesser i psykoterapi og forhandling med personlighetsforstyrrede og farlige pasienter. Ut ifra en selvpsykologisk forståelsesramme vil man fokusere på at utviklingen av et sunt og sammenhengende selv skjer fra interaksjonen mellom barn og omsorgsgivere. I Kohuts (1971, i Feldmann & Johnson, 1995) begrepsverden er omsorgsgivere selvobjekter, noe som vil si at de tjener barnets eget selv eller barnets egne behov. I følge teorien vil fravær av empatisk respons fra omsorgsgivere gjør at selvet ikke utvikles adekvat, og det skadede selvet mangler bindekraft og disponerer for fragmentering og selvpatologi (Kohut & Wolf, 1978, i Feldmann & Johnson, 1995). Behovet for selvobjekter eksisterer i følge Kohut også hos voksne, og da særlig i stressende situasjoner. I en stressende situasjon er to faktorer er kritiske i forhold til dekompensasjon hos gisseltaker eller utarting av situasjonen: I hvilken grad gisseltaker opplever fragmentering på bakgrunn av egen selvpatologi, og gisselsituasjonens natur som i seg selv vil influere grad av fragmentering (Feldmann & Johnson, 1995). Dersom selvpatologi allerede er til stede (borderline/uadekvat personlighet, Greenstone et al, 2000) vil det oppstå en mer uttalt/tydelig fragmentering (impulsivitet, vold og raseri), men man må i følge Feldman PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR

6 (1988, i Feldmann & Johnson, 1995) være klar over at ekstremt stress kan føre til fragmentering i en hver personlighet. Som respons til fragmenteringen må man være oppmerksom på at rusmidler og vold/skade på gisler ( desintegreringsprodukter ) vil kunne forkomme (Miller, 2005; Kohut, 1977, i Feldmann & Johnson, 1995) som forsøk å stabilisere og skape struktur for det fragmenterte selvet, men empatisk respons fra forhandler og behandler kan også minske fragmentering av selvet og forhandlingsprosessen. Forhandler (og behandler) tjener på denne måten som selvobjekter for henholdsvis gisseltaker og pasient. Helt konkret er det viktig å snakke ut ifra gisseltakers (eller pasientens) oppfatning av virkeligheten 32 (jfr kjennetegnene rigiditet og dårlig realitetstesting under stress), og å bygge struktur eller stable tankene i hodet på dem og hente dem ut i den rekkefølge som er nødvendig for å oppnå en ønsket løsning (S. E. Mauseth, I Miller (2005) får man en nærmere beskrivelse av ulike tilnærminger til forhandling med gisseltakers med personlighetsforstyrrelse. rapporterer også høy suksessrate (95 % i Miller, 2005; Donohue & Roberto, 1993). Når det gjelder de mer langvarige behandlinger av individer med personlighetsforstyrrelse og farlighetsproblematikk så har vi i Norge i dag heller ikke på dette området data på effekten av terapi. Slike personer blir kasteballer i systemet, og selv om de kan fanges opp, for eksempel ved dom til særreaksjonen forvaring, er det fortsatt ikke godtgjort at disse personene blir tilbudt en behandling som står i forhold til den alvorlige problematikken det handler om. Internasjonale behandlingsstudier gir heller ikke noen spesiell grunn til optimisme for øyeblikket. Som nevnt overfor har gisselforhandlinger atferdsendring som mål. I den kliniske hverdagen er det imidlertid slik at den dyssosiale atferden som regel betraktes som symptomer på en underliggende lidelse, noe som helt konkret vil innebære at en eventuell atferdsendring i et høystrukturert miljø (for eksempel sikkerhetsavdeling) ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at faren er over. Behandling er tiltak med hensikt å reparere eller gjøre helt, mens forhandling dreier seg om å komme frem til en felles beslutning. Men for at en gisselsituasjon skal bli løst på en vellykket måte, handler også dette til en viss grad om å reparere og gjøre helt. Kanskje er det første gang på lenge at en gisseltaker blir hørt og møtt med empati, og kanskje er det nettopp i forsiktig forhandling om grenser at psykoterapien viser sin verdi. Forfatteren ønsker å takke politioverbetjent og nasjonal forhandlingskoordinator Stein Erik Mauseth ved Spesialseksjonen, Oslo politidistrikt, for en interessant samtale i forbindelse med utarbeidelsen av artikkelen. Forhandling fryder? I følge politioverbetjent og nasjonal forhandlingskoordinator Stein Erik Mauseth, ved Spesialseksjonen i Oslo politidistrikt, lykkes politiets forhandlere i de fleste tilfellene. Offisielle tall har vi ikke ennå. Utenlandske studier Referanser Beasley, J. O. (2004). Serial murder in America: Case studies of seven offenders. Behavioral sciences and the law, 22, Brown, B. M. (1997). An examination of severe psychopathy in a female offender. 57, 9-B. (UMI No ). Butler, W. M., Leitenberg, H. & Fuselier, G. D. PS Y KO L O GISK TID SSKRIFT N R

7 (1993). The use of mental health professional consultants to poice hostage negotiation teams. Behavioral sciences and the law, 11, Donohue, W. A., Ramesh, C. & Borchgrevink, C. (1991). Crisis bargaining: Tracking relational paradox in hostage negotiation. The international journal of conflict management, 2, 4, Donohue, W. A. & Roberto, A. J. (1993). Relational development as negotiated order in hostage negotiation. Human communication research, 20, 2, Feldmann, T. B. & Johnson, P. W. (1995). The application of psychoterapeutic and self psychology principles to hostage negotiations. Journal of the American Academy of Psychoanalysis, 23, 2, Fuselier, G. D. (1988). Hostage negotiation consultant: Emerging role for the clinical psychologist. Professional psychology: Research and practice, 19, 2, Gacono, C. B. (1992). Sexual homicide and the Rorschach. A Rorschach case study of sexual homicide. British journal of projective psychology, 37, 1, 1-21 Greenstone, J. L. (1995). Tactics and negotiating techniques (TNT): The way of the past and the way of the future. In: I. Martin (Ed.). Police psychology into the 21st century. Hillsdale, New Jersey: Lawrence Erlbaum. Greenstone, J. L., Kosson, D. S. & Gacono, C. B. (2000). Psychopathy and hostage negotiations: Some preliminary thoughts and findings. In: C. B. Gacono (Ed.). The clinical and forensic assessment of psychopathy: A practioner s guide (pp ). Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates Publishers. Hare, R. D., Hart, S. D., & Harpur, T. (1991). Psychopathy and the DSM-IV criteria for antisocial personality disorder. Journal of abnormal psychology, 100, 3, Hart, S., Cox, D. & Hare, R. (1995). Manual for the Psychopathy Checklist: Screening version (PCL:SV). Toronto: Multi-Health Systems. Leach, G. & Meloy, J. R. (1999). Serial murder of six victims by an African-American male. Journal of forensic sciences, 44, 5, Miller, L. (2005). Hostage negotiation: Psychological principles and practices. International journal of emergency mental health, 7, 4, Myers, W. C., Gooch, E., & Meloy, J. R. (2005). The role of psychopathy in a female serial killer. Journal of forensic science, 50, 3, Porcerelli, J. H., Abramsky, M. F., Hibbard, S. & Kamoo, R. (2001). Object relations and defense mechanisms of a psychopathic serial sexual homicide perpetrator: A TAT analysis. Journal of personality assessment, 77, 1, Safran, J. D. & Muran, J. C. (2000). Negotiating the therapeutic alliance. A relational treatment guide. New York: Guilford Press. Statens helsetilsyn (2000). Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. 10 revisjon. Norsk utgave. Oslo: Elanders Publishing AS. Taylor, C. (2004). The concept of dangerousness and younger people. In D. Jones (Ed.). Working with dangerous people. The psychotherapy of violence (pp ). Oxford: Radcliffe Medical Press. Utlendingsdirektoratet (2006). Gisselsituasjon på Dale Mottak. Uttalelse.aspx?id=7171 Vecchi, G. M., Van Hasselt, V. B. & Romano, S. J. (2005). Crisis (hostage) negotiation: current strategies and issues in high-risk conflict resolution. Agression and violent behavior, 10, Foto: A. Freephotosbank.com B. Freephotosbank.com C. Imageafter.com D. Pixelperfectdigital.com Aina Gullhaugen er utdannet psykolog fra NTNU, og ansatt som doktorgradsstipendiat i Prosjekt dobbeltkompetanse i psykologi, på området rettspsykologi. PSYKOLOGISK TIDSSKRIFT NR