Abatangamuco. Lys vei for Burundi. Frontlinjer Verdens verste land for kvinner. Jørgen Lorentzen Myk mann med harde meninger

Transkript

1 Syklonen i Burma Kvinner og barn rammet hardest Frontlinjer Verdens verste land for kvinner Plikt og rett Likestillingskamp i verdens fattigste land Jørgen Lorentzen Myk mann med harde meninger nr likestilling og utvikling kvinnerettet bistand er rett Abatangamuco Lys vei for Burundi

2 4 Syklonen i Burma Dødstallene øker dag for dag, CARE frykter særlig for kvinner og barn. 6 Frontlinjer CARE retter blikket mot noen av verdens verste land for kvinner. 10 Plikt og rett I Niger handler likestillingskampen om plikter, rettigheter- og forhandlingsteknikk 12 Abatangamuco (de som bringer lyset) I Burundi finner kvinner og menn løsninger på fattigdom og undertrykkelse sammen. Men først må man lære seg å høre etter. 21 Afghanistan Økte matpriser, flom og krig - en ulykke kommer sjelden alene. Jørgen Lorentzen, 22 kjønnsforsker - Menn må ta mer ansvar i kampen mot fattigdom og undertrykkelse. Til salgs 26 Strutsepolitikk om menneskehandel på Balkan. 2 likestilling og utvikling Foto: Evelyn Hockstein

3 Kvinner skaper forandring! «Har noen blitt voldtatt siden sist?» spør gruppelederen. Jeg er på besøk hos en spare- og lånegruppe i Burundi, og sak nummer to på gruppas agenda er seksuell vold. Heldigvis har det ikke skjedd noe den siste uka. Gruppelederen er fornøyd, og jeg er lettet. Det er ikke alltid møtene har samme utfall seksuell vold er fortsatt et enormt problem i Burundi. Det tok halvannen time på humpete veier opp i åsene utenfor hovedstaden Bujumbura før jeg kom fram til bakketoppen der gruppa skulle møtes. Omtrent 40 kvinner og noen menn satte seg i en stor sirkel og startet møtet. I gruppa sparer de sammen og gir lån til enkeltmedlemmer. De investerer og betaler tilbake med renter de selv blir enige om. Noen ganger fungerer det også som forsikring. Det er små summer det er snakk om, men det er ofte det som skal til for å løfte dem selv og familien ut av fattigdom. I tillegg til å gi økt økonomisk frihet til kvinnene som er med, tar spare- og lånegrupper også opp spørsmål som seksuell vold, mødrehelse og HIV/Aids. Deltakerne velger selv tema, og gjennom opplysning og diskusjon forsøker man å finne løsninger sammen. Noen ganger er det praktiske ting som å få gravd en brønn, hjelp til å lage businessplaner, innføre nye jordbruksmetoder eller sikre tilgang på helsetjenester. Da bidrar CARE med praktisk hjelp. CARE har sett utallige ganger at kunnskap og muligheter skaper ledere og entreprenører i selv den minste og fattigste landsby. Selv var jeg i Burundi som norsk diplomat for å følge opp Norges arbeid med FNs Fredsbyggingskommisjon i det borgerkrigsherjede landet. Jeg hadde allerede takket ja til stillingen som generalsekretær i CARE og var veldig spent på å lære mer om hvordan CARE jobber. Da jeg møtte gruppa hadde jeg allerede møtt burundiske myndigheter og toppbyråkrater i FN-systemet og Verdensbanken. Selv om jobben som gjøres i hovedstaden er viktig, minnet turen til landsbyen meg om at fred og utvikling handler om håndfaste ting: som at unge jenter ikke skal være redde for å bli utsatt for seksuell vold, at de skal få gå på skole og få mulighet til å bestemme over sitt eget liv. Og så minnet det meg om hvor langt det kan være fra fine planer i hovedstaden til fattige kvinner på landsbygda. Er du født som jente i et fattig land som Burundi, har du på mange måter trukket taperloddet. Både som jente og som voksen kvinne har du større sjanse for å være feilernært og analfabet, og du har dårligere tilgang til helsetjenester og utdannelse enn gutter og menn. Samtidig har du etter all sann synlighet ikke rett til å arve eller eie jord, og ikke rett til å ta opp lån. Mer enn 70% av verdens fattigste er kvinner, og mange av dem bor på landsbygda. Skal vi nå FNs tusenårsmål når det gjelder likestilling og mødrehelse må vi jobbe sammen med disse kvinnene. Men hva med mennene? På nesten alle samfunnsområder der CARE arbeider, er det menn som er i po sisjon. De er statsråder, landsbyledere, religiøse ledere, dommere og politi. I slike roller er det menn som har makt til å vedta lover og regler, til å legge økonomiske premisser, og til å bestemme hvem ressursene skal komme til gode. Menns muligheter til å kontrollere kvinners liv er overveldende. Derfor er det opplagt at menn må være en del av løsningen. I dette nummeret av I CARE setter vi fokus på likestilling og utvikling og krever at menn må med i kampen mot fattigdom! Helt siden jeg var på bakketoppen i Burundi har jeg gledet meg til å være med på det spennende og viktige arbeidet som CARE gjør. Det føles veldig bra å være i gang. Marte Gerhardsen generalsekretær i CARE Norge CARE er en av verdens største hjelpeorganisasjoner. CARE jobber med nødhjelp og langsiktig bistand og er tilstede i over 65 land. CARE har en stab på over ansatte og mer enn 800 prosjekter totalt. CARE Norge jobber med kvinnerettet bistand. Ansvarlig utgiver: CARE Norge Universitetsgaten Oslo T: F: care.norge@care.no Giro: Ansvarlig redaktør: Marte Gerhardsen Redaktør: Nils Mørk Redaksjon: Nils Mørk Gørill Husby Åsne Gundersen Grafisk utforming: Rune Mortensen Forsidebilde: Andrew Stawicki Trykk: Stens Trykkeri Opplag: Utgis med støtte fra NORAD. CARE Norge er medlem av Innsamlingskontrollen. likestilling og utvikling 3

4 Syklonen i Burma Dødstallene øker, kvinner og barn rammes hardest 4. mai slo syklonen Nargis inn over Burma, og utløste en alvorlig humanitær krise. De første rapportene anslo 400 døde, men antallet økte dramatisk. I skrivende stund frykter CARE at over 100,000 mennesker er døde og over 2 millioner er hjemløse på grunn av naturkatastrofen. CARE trår til med en massiv nødhjelp til de trengende. I Burma er vi særlig bekymret for gravide kvinner eller mødre med små barn. For dem er rent vann, husly, tilgang til medisiner og et sanitærtilbud helt essensielt, sier Marte Gerhardsen, generalsekretær i CARE Norge. Når et område rammes av flom og uvær så er det kvinner og små barn som lider mest, fortsetter Marte. Årsakene til at kvinner dør fire ganger oftere enn menn er enkle og grusomme. Færre kvinner og jenter kan svømme, og de må ofte gå i klær som gjør dem mindre mobile. Dessuten er mange mødre mer opptatt av å forsøke å berge barna sine enn seg selv når katastrofen inntreffer, sier Gerhardsen. CARE har mer enn 500 lokalt ansatte i Burma som jobber på spreng for å gi nødhjelp. I skrivende stund hjelper CARE over 50,000 i Irrawaddy elvedeltaet og 10,000 mennesker i South Dagon and Thaketa townships. Etter hvert som CAREs landkontor får bedre oversikt regner vi med å øke innsatsen ytterligere. I tillegg har CARE allerede nå begynt planlegging for gjenoppbygging, en prosess som kan ta flere år. Verdens matkrise Nødhjelp er ikke nok Matkrisen kan ikke løses gjennom tradisjonell kortsiktig nødhjelp, mener Marte Gerhardsen i CARE. Med dagens trend vil 600 millioner mennesker være kronisk underernærte innen Det tradisjonelle nødhjelpsapparatet har som mål å normalisere situasjonen, fortsetter Marte. Men «normalen» fins ikke lenger. Det daglige liv er en krisesituasjon for millioner av mennesker. Øst-Afrika er nå på vei inn i sin 9. tørkekatastrofe siden Da blir det meningsløst å snakke om å «normalisere». Vi må bevege oss bort fra kortsiktige løsninger, og finne svar på de underliggende økonomiske og politiske årsakene til dette. En ny rapport 1 fra CARE og andre hjelpeorganisasjoner viser at 10 millioner mennesker dør av underernæring årlig, og 850 millioner mennesker lider av sult globalt. Dette tallet øker med 4 millioner årlig. Rekordpriser på matvarer og brennstoff, kombinert med klimaendring har skapt en krisesituasjon for verdens fattigste som ikke kan løses med tradisjonell kortsiktig nødhjelp. Nødhjelp med fokus på matdistribusjon har lenge vært hovedinnsatsen i FNs kriseappeller. Fra 2000 og 2005 var matvarehjelp større enn alle andre sektorer til sammen. Utlevering av mat kan være nødvendig i ekstreme krisesituasjoner, hvor det lokale matmarked er brutt sammen. Men dette løser ingen underliggende problemer. Rapporten viser også at beløpet til humanitær nødhjelp ble firedoblet fra 1990 til 2005, fra 11,5 til 41 milliarder kroner. Hvis dagens trend fortsetter kan den globale prisen i 2050 være 1500 milliarder kroner. Dette kan utarme bistandsbudsjettene og være en hovedgrunn til at vi ikke når tusenårsmålene. Vi trenger en dramatisk nytenking av dagens system, fortsetter Marte. Nå må alle aktørene, det vil si myndighetene, FNsystemet og vi i hjelpeorganisasjonene, ta ansvar og jobbe for reelle løsninger. 1) Rethinking Food Security in Humanitarian Response, skrevet av Tufts University: last den ned på Ødeleggelser: Syklonen Nargis har skapt enorme ødeleggelser i Burma. (Foto: Scanpix) 4 likestilling og utvikling

5 Hvor er kvinnene: Kenyas kamphaner, Kibaki og Odinga (Foto: Scanpix) Vold som politisk våpen Kvinnelige politikere angrepet i Kenya I kjølvannet av valget i Kenya foregikk det i stillhet en kamp mot kvinners politiske deltakelse: 255 politisk motiverte overgrep mot kvinnelige kandidater ble registrert. En kvinnelig parlamentskandidat ble skutt og drept i Nairobi. Et titalls kvinnelige kandidater ble utsatt for så grov vold at det førte til invalidisering og sykehusinnleggelse. Alt dette i håp om at kvinnene skulle trekke seg bort fra den politiske arenaen. Norske myndigheter støttet under valgkampen et program som retter seg mot kvinnelige politiske kandidater. Dette skjer gjennom FN-programmet Gender and Governance, som aktivt jobber for å fremme kvinners politiske deltagelse. Kapasitetsbygging av kvinnelige kandidater og langsiktig holdningsskapende arbeid har vært en viktig del av dette prosjektet som støttes av 8 giverland. CARE har jobbet i Kenya siden Hovedfokus for CAREs programvirksomhet er å drive hjelp til selvhjelp med fokus på HIV/AIDS, styrking av sivilt samfunn, støtte til inntektsskapende aktiviteter og landbruk. CARE Norge driver det NORAD støttede programmet Lok Pachi ved Viktoriasjøen. Der får kvinner gjennom medlemskap i låne- og sparegrupper mulighet til å spare og låne, samt opplæring i inntektsgivende aktiviteter. Med utgangspunkt i gruppene, bidrar prosjektet også til økt kunnskap om HIV/AIDS; forebygging; stigma reduksjon; tilgang til nødvendig helsetjenester og støtteapparat for øvrig. Hun leser, de bestemmer. I oppløpet til valget var fokus særlig på sikkerhet, etter initiativ fra kvinnelige politiske kandidater. Det ble gjennomført sikkerhetsopplæring for alle kandidater til parlaments- og lokalnivå. I oktober ble det opprettet et døgnåpent krisesenter for kvinnelige kandidater i Nairobi. I valgperioden 18. oktober til 5. desember behandlet senteret 255 saker. De kvinnelige politiske kandidatene hadde som mål å få 50 kvinner inn i parlamentet. Men de fikk kun 21 av 222 seter mindre enn 10 prosent. 15 av disse kvinnene er valgt, resten er utpekt. Den nye samlingsregjeringen får hele 41 statsråder, men bare 7 av disse er kvinner. Den politiske kulturen og systemet i Kenya er mannsdominert. Det å komme til topps i politikken krever stort mot kombinert med betydelige økonomiske og sosiale ressurser. Kvinner har mange utfordringer på veien mot politisk innflytelse. Det er en kamp mot vold og negative holdninger. I tillegg er politisk makt et spørsmål om finansiering. Finansiering under valgkampen er nøkkelen til sikkerhet, valgkampmateriale, transport og betaling av medarbeidere. De kvinnelige kandidatenes kamp for politisk innflytelse har også hatt positive ringvirkninger. Kenyanske medier hadde et økt fokus på kvinnelige kandidater og kvinners lederskap i denne valgkampen. Likestilling og kvinners rolle i politikken har fått en mer markant plass på den offentlige dagsorden. Den ivrige debatten rundt kjønnskvotering til parlamentet som fant sted i høst er et godt eksempel. Det er en allmenn oppfatning at kvinners deltagelse i politikken har kommet for å bli, og at dette er et tema politikerne ikke lenger kan velge å overse. Kampanje Vask det hvite flagget! «Vask det hvite flagget»-kampanjen mot sammenblanding av militære og sivile roller i Afghanistan ble avsluttet 2. mai, med formell oversendelse av underskriftene til Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Den humanitære krisen i Afghanistan blir stadig verre, samtidig som det blir vanskeligere for hjelpeorganisasjoner å jobbe i landet. I 2007 ble over 1500 sivile afghanere drept, 89 hjelpearbeidere bortført og 15 drept. Så langt i år er 9 hjelpearbeidere drept og 12 bortført, og store områder av landet er utilgjengelige. Humanitær hjelp skal gis uten politiske føringer, uten diskriminering i forholdt til kjønn, religion, etnisitet, meninger, sosiale status, eller geografi. Men i Afghanistan ser vi med bekymring at militære styrker tar avgjørelser om hvor bistand skal gis, og styrer bistandsmidler mot politiske mål. Når forsvaret deltar i bistand på denne måten, kan sivile hjelpeorganisasjoner bli oppfattet som part i konflikten. Humanitære organisasjoner er bare beskyttet av sin upartiskhet. Det er vårt hvite flagg. Derfor må skillet mellom sivile og militære aktører være klart og tydelig. CARE ser med glede at det norske forsvaret har sluttet å bruke hvite biler i Afghanistan tradisjonelt et kjennetegn for humanitære organisasjoner. Vi jobber videre for å holde bistanden ren i Afghanistan. Takk for all støtten! likestilling og utvikling 5

6 Foto: Evelyn Hockstein Frontlinjer Verdens verste land for kvinner De siste tiårene har situasjonen for jenter og kvinner verden over bedret seg på mange områder. Men for mange av verdens 3,3 milliarder kvinner er hverdagen preget av fattigdom, beinhardt fysisk arbeid, sykdom, vold og undertrykkelse. av Gørill Husby Mange kvinner verden over nyter fordelene av lovgivning og et rettsystem som ivaretar kvinners rettigheter og åpner for økt politisk deltakelse, utdannelse og et bedre inntektsgrunnlag. Både Barnekonvensjonen og Kvinnekonvensjonen er signert og ratifisert av de fleste stater i verden. Disse garanterer jenter og kvinner retten til å ikke bli diskriminert. Men til tross for framgang finnes det ikke et eneste land i verden som er fri for diskriminering på grunnlag av kjønn. Rapportene fra FNs Menneskerettighetskommisjons spesialrapportør for vold mot kvinner, viser sjokkerende overgrep. Vold og undertrykkelse er en reell trussel mot kvinners framgang i mange områder av verden. Vold mot kvinner er ofte knyttet til nære familierelasjoner. Sosial status, inntekt, geografi og utdannelse er ingen beskyttelse hvis kvinner er i nært familieforhold preget av vold. De fysiske og psykiske konsekvensene av vold hindrer kvinners fulle deltakelse i samfunnet. Dette har samfunnsmessige konsekvenser og er et hinder for et lands økonomiske og demokratiske utvikling. Fattigdom har en kvinnes ansikt. Den økende feminiseringen av verdens fattigdom er i dag det største hinderet for en likestilt verden. Fattige kvinner har ofte ikke tilgang til ressurser som kreditt, jord og arv, og de får sjeldnere betalt for sin arbeidskraft. Kvinners helse og ernæringsbehov er sjelden prioritert, og de mangler ofte adgang til utdanning og tjenester. Fattige kvinner er dessuten sjelden med på å fatte beslutninger i hjemmet og i lokalsamfunnet. De er dermed fanget i fattigdomssyklusen, uten adgang til ressurser og tjenester som kan forandre situasjonen. 6 likestilling og utvikling

7 Mali Irak Pakistan Afghanistan Nepal Sudan Kongo Somalia Kongo: 40 kvinner voldtas hver dag Konflikten i Den demokratiske republikken Kongo har blitt kalt både Afrikas første verdenskrig og den glemte krigen. Mer enn 3 millioner mennesker er drept i den brutale konflikten som herjer særlig den østlige delen av Kongo. Kvinner og barn er ofte målgruppe for de ulike militsgruppenes kamphandlinger, og voldtekt et våpen i krigføringen. Volden som utøves mot kvinner er her så grusom og systematisk at FN sier den er uten sidestykke. Mange av ofrene dør. Andre står igjen gravide, med HIV eller med alvorlig skader som fistula. En alvorlig humanitær situasjon preget av knapp tilgang til vann og mat gjør tilværelsen enda vanskeligere for kvinner og barna deres. Afghanistan: Forventet levealder for kvinner 45 år Afghanistan har en historie preget av vold og konflikt. Mer enn tre tiår med krig og undertrykking har gjort landet til ett av verdens verste for kvinner å leve i. Gjennomsnittlig levealder for en kvinne i Afghanistan er kun 45 år ett år mindre enn for menn. Et svært høyt antall kvinner er analfabeter. Halvparten av jentene som giftes bort er under 16 år, og hver halvtime dør en kvinne som følge av komplikasjoner under fødsel. 87 prosent av landets kvinner er utsatt for vold i hjemmet. Mer enn en million enker lever på gaten, og mange av dem blir tvunget ut i prostitusjon. Afghanistan er det eneste landet i verden hvor den kvinnelige selvmordsraten er høyere enn den mannlige. Somalia: Over 90% av kvinner omskjæres Kvinnelig kjønnslemlestelse er nesten universelt i Somalia: opp til 99 % av alle kvinnene blir utsatt for den mest ekstreme formen for kjønnslemlestelse. Praksisen har alvorlige og til tider dødelige konsekvenser og medfører ofte livslange psykiske traumer og høy risiko for funksjonshemminger eller komplikasjoner ved fødsler. Det er vanlig å gjøre inngrepet når jentene er i alderen tre til fem år. Det er som regel eldre kvinner som gjør inngrepet, ofte med sløve og rustne barberblad. Dårlige sanitære forhold skaper ofte infeksjoner. Den lange borgerkrigen i Somalia har gått ekstra hardt ut over kvinnene. Krigssituasjonen rammer kvinner og barn hardt, og voldtekt av kvinner har blitt vanligere på grunn av krigen. Mangelen på helsetilbud er stor og barnedødeligheten skyhøy: Nesten én fjerdedel av somaliske barn dør før de fyller fem år. En gjennomsnittlig somalisk kvinne lever i 50 år. Global statistikk Hvert minutt dør en kvinne i forbindelse med svangerskap, abort og fødsler. Dette utgjør årlig 529,000 dødsfall. Abort utført av ukyndige fører til over en fjerdedel av mødredødeligheten verden over. 75 % av alle analfabeter er kvinner. Kun 10 % av all lønn går til kvinner, men kvinner arbeider i snitt timer mer enn menn i uka. Kvinner eier kun 1 % av verdens eiendom. Kun 16% av parlamentsmedlemmer verden over er kvinner. Sivilbefolkningen, og særlig kvinner og barn, utgjør nærmere 90 % av ofrene i krig. Omkring 80 prosent av verdens flyktninger og internt fordrevne er kvinner og barn. Det store flertallet av disse befinner seg i den fattigste del av verden. Kilder: FOKUS, UNIFEM, UNFPA og UNESCO 2005 likestilling og utvikling 7

8 Inntektsforskjeller I mange av verdens fattigste land tjener kvinner mindre enn halvparten av menn: Benin 48 % Bangladesh 46 % Sierra Leone 45 % Equatorial Guinea 43 % Togo 43 % Eritrea 39 % Cape Verde 36 % Yemen 30 % Kilde: UNDP Human Development Report Foto: Evelyn Hockstein Nepal: Barnebruder og alenemødre uten rettigheter Det nepalske samfunnet er preget av spenningene mellom regjering og opprørere, samt mellom regjering og kongehus. Tidlig ekteskap og høy risiko for dødsfall i forbindelse med svangerskap og fødsel er utbredt i Nepal. Dårlige helseforhold og underernæring fører til at 1 av 24 kvinner dør under graviditet eller fødsel. Kvinner som får barn med en ukjent far har nesten ingen rettigheter. Barn av alenemødre får ikke statsborgerskap. Landets kvinnebevegelse har lenge jobbet for å få likestilt barn av enslige mødre med andre barn, men så langt uten hell. Mellom 1 og 4 millioner nepalere står derfor uten statsborgerskap fordi de er født av en ugift mor. Sudan: 1 million kvinner bortført eller voldtatt Konflikt og vold har lenge vært hverdagen for mennesker i Sudan, først i Sør- Sudan, og nå i Darfur. I januar 2005 ble partene i sør enige om en fredsavtale som avsluttet borgerkrigen, men snart brøt Darfur-konflikten ut i vestlige Sudan. Situasjonen i Darfur har raskt utviklet seg til å bli det FN omtaler som verdens verste humanitære katastrofe. Sivilbefolkingen er målgruppe for den arabiske Janjaweed-militsen som de siste årene har terrorisert befolkningen i regionen, en situasjon FN kaller et folkemord. Kvinner i Darfur lever et liv i frykt for å bli bortført, voldtatt eller drept. Over 1 million kvinner har blitt bortført eller voldtatt siden Janjaweed-militsen har brukt voldtekt systematisk som et våpen, og kvinnene i Sudan har ingen tilgang til et rettsystem for å stoppe overgrepene eller straffe overgriperne. Mali: 1 av 10 kvinner dør i svangerskap eller fødsel Kvinnene i Mali lever i et av verdens fattigste land. To tredjedeler av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen, på mindre enn 6 kroner dagen. Kvinner rammes hardest av fattigdommen. Over halvparten av barna i skolepliktig alder går ikke på skolen. Og mange av de som begynner på skolen dropper ut før de har fullført utdanningen. Årsakene til dette er mange: Ofte trenger foreldrene barnas arbeidskraft, og de har ikke råd til å sende barna på skole. Særlig jenter nektes å gå på skole. Mange av dem blir i stedet giftet bort i svært ung alder. Jenter i Mali blir derfor ofte gravid i svært ung alder. Tenåringsgraviditet gir høy risiko for skade og død under svangerskap og fødsel. Mali er ett av verdens farligste land å bli mamma i. 1 av 10 kvinner dør under graviditet eller fødsel. Irak: Kvinner på flukt Den USA-ledede invasjonen av landet har ført til en dramatisk forverring av kvinners levekår og sikkerhetssituasjon i Irak. Angrep fra væpnede grupper og sekteriske drap er blitt hverdagskost. Irakiske regjeringsstyrker torturerer og mishandler fanger. Amerikanske og irakiske militære har internert tusenvis av mistenkte, mange i årevis uten lov og dom. Til tross for at det er blitt brukt millioner av dollar på sikkerhet og gjenoppbygging, lever to av tre irakere uten tilgang til rent drikkevann, og omtrent åtte millioner mennesker er avhengige av nødhjelp for å overleve. Til sammen har dette hatt en svært ødeleggende virkning på samfunnet, og bidratt til at over fire millioner irakere er fordrevet fra sine hjem. Kvinnelige flyktninger er de mest sårbare av alle, mange av dem uten mulighet til å tjene penger til mat. Antall kvinner og jenter som ikke kan lese og skrive er nå det høyeste i hele Midtøsten. En av hovedårsakene til dette er at familier ikke tør sende barna sine til skolen av frykt for kidnapping eller voldtekt. Det samme gjelder mange kvinner som tidligere arbeidet utenfor hjemmet. Konflikten har skapt en stor flyktningstrøm. Pakistan: 565 kvinner drept for familiens ære Vold, tvang og æresdrap mot kvinner i Pakistan øker, til tross for at president Pervez Musharraf offentlig har fastslått at dette er ulovlig og at overgripere skal straffes. Mange menn i konservative områder på landsbygda i Pakistan ser det som brudd på familiens ære dersom kvinner har et forhold utenom ekteskap, eller hvis de gifter seg uten familiens samtykke. I 2006 ble 565 kvinner og jenter utsatt for æresdrap, over dobbelt så mange som i Human Rights Commission of Pakistan mener dette kan skyldes økt datainnsamling, men omfanget er likevel enormt. Det er heller ikke mulig å fastslå nøyaktig hvor mange kvinner som årlig blir drept, fordi svært mange av overgrepene aldri blir rapportert. Kvinners politiske kamp for likestilling er truet av en bølge av vold mot kvinnelige politikere, menneskerettighetsforkjempere og advokater. Pakistanske medier omtaler æresdrap som «kjøkkenovn-ulykker». Overgriperne blir sjelden stilt for retten og enda sjeldnere straffet. 8 likestilling og utvikling

9 CAREs respons Kvinnerettet bistand Foto: Paul Taggart Hva? Hvorfor? Hvordan? Kvinnerettet bistand betyr at CARE ivaretar et kjønnsperspektiv på utvikling. Et kjønnsperspektiv på utvikling krever at vi tar høyde for at mennesker opplever fattigdom, diskriminering, makt og avmakt på ulike måter på grunn av hvilket kjønn de har. Rollene, sårbarheten og styrkene til menn og kvinner er sosialt forskjellige i alle samfunn, og CAREs utviklingsprogrammer analyserer og tar hensyn til dette for å oppnå den ønskede effekt. Kvinnerettet bistand kan derfor defineres som både et mål og et middel for utvikling: Det er et mål i seg selv å realisere kvinners menneskerettigheter, men samtidig er kvinnerettet bistand et middel for å forbedre bistandseffekt og - effektivitet. I praksis betyr kvinnerettet bistand at CARE Norges bistandsarbeid har et sterkt kjønnsperspektiv, men ikke at vi bare jobber med kvinner. Vi jobber også med menn og gutter. Vi tror ikke vi kan få en rettferdig verden hvis ikke begge kjønn inkluderes og deltar i alle utviklingsprosesser. Fattigdommen har en kvinnes ansikt Fattigdomsbekjempelse er vår hovedvisjon. Det er derfor et naturlig valg å satse på kvinner som i dag utgjør 75 prosent av de aller fattigste og samtidig er frarøvet basale rettigheter på en rekke samfunnsområder. Kvinner spiller en avgjørende rolle i kampen mot fattigdom Hjelper du en kvinne, hjelper du også menneskene rundt henne på en mer effektiv og dyptgående måte fordi kvinner ofte er bærebjelken i familien. Hun har ofte hovedansvaret for barnas skolegang, for riktig ernæring, bruk av helsetjenester og for produksjon av mat. Effektiv bistand Som en følge av det ansvaret kvinner ofte bærer er de vant til å prioritere langsiktige formål som familien og samfunnet rundt seg. Å velge kvinner som målgruppe vil derfor gi større effekt av hver bistandskrone som investeres. En ubenyttet ressurs Kvinner er en av de viktigste, men ubenyttede ressursene i fattige land. Ved at halvparten av befolkningen ekskluderes blir vilkårene for økonomisk vekst dårlige. Landene er tjent med at hele befolkningen deltar i utviklingsprosessen. Likeverd mellom kjønnene gjør at kvinnene kan delta på en mer effektiv måte og jobbe sammen med mennene for å redusere fattigdom. Internasjonal enighet Det er stor enighet innen bistandsmiljøer om at internasjonale målsetninger om utvikling og fattigdomsreduksjon kun kan oppnås gjennom et sterkt fokus på kvinner og likeverdsspørsmål. Dette presiseres også i FNs Tusenårsmål, hvor likeverd mellom kjønnene og styrking av kvinners posisjon fremheves som essensielt for at man skal klare å halvere verdens fattigdom innen Årsakene til marginaliseringen av kvinner i utviklingsland er blant annet manglende tilgang til utdannelse og ressurser. Kvinner mangler ofte rett til å eie eiendom, land eller husdyr. Dermed minsker også kvinnenes mulighet til å delta i beslutningsprosesser som har innvirkning på deres egne liv. CAREs arbeid er bygd på prinsippet om hjelp til selvhjelp. Mer enn 60 år i felt rundt om i verden har lært oss at kvinnerettet bistand et ett av de viktigste første skrittene mot varig endring. Slik arbeider vi med å løfte kvinner ut av fattigdommen: 1. Gi kvinner mulighet til å delta i spare- og lånegrupper slik at de kan bygge opp egen inntekt. Slik kan de bedre hele familiens samlede inntekt og levestandard. 2. Fremme utdanning og læring for kvinner og jenter slik at de kan delta mer aktivt i lokale, regionale og nasjonale beslutninger. Slik kan kvinner delta mer aktivt i samfunnet og bli en gruppe som regnes med i politikken. 3. Informere og bevisstgjøre kvinner om deres rettigheter og muligheter, slik at de er klar over sine rettigheter og kan kreve disse. CARE driver også holdings skapende arbeid blant menn, slik at de kan bli endringsagenter for et mer likestilt samfunn. 4. Øke adgangen for kvinner til utdannelse, helsetjenester, arbeid som gir inntekt og politiske beslutningsprosesser. 5. Bidra til endring av kultur der tradisjon og rollemønster kan være en hindring for helse, velferd og utvikling. Holdninger som bidrar til en undergraving av kvinners verdi må bekjempes. Slik kan overgrep mot kvinner reduseres, og likeverd mellom menn og kvinner oppnås. likestilling og utvikling 9

10 Maimona måtte gje frå seg dottera si da ho var 2 år, fordi kvinner i Niger ikkje eig sine eigne barn. Barna tilhøyrer farsslekta. Koner og mødrer: Kvinner i niger vert først og fremst definerte gjennom sitt forhold til menn (Foto: Josh Estey) Plikt utan rett Likestillingskamp i det fattigaste landet i verda Av og til lurer eg på om det er oss i bistandsorganisasjonar som set likestilling og kvinnekamp på agendaen, medan kvinner i fattige land har nok med å klare seg i dag og i morgon. Niger er det fattigaste landet i verda. Er det eigentleg naturleg å byrje med kvinnekamp her? av Solveig Råheim Grønsdal Maimona er ei vanleg nigersk kvinne frå byen. Ho har utdanning, snakkar flytande fransk og litt engelsk. Ho tek seg målbevisst rundt på eige hand i byen utan noko slags løyve frå nokon. Ei kvinne som har kome langt samanlikna med andre i landet, og som ikkje er underlagt dei vanlege stengsla kvinner i Niger lever under. Tilsynelatande. For nokre år sidan vart Maimona gravid med kjærasten sin. Han var allereie gift, men sidan det er mogeleg for ein mann i Niger å ha fleire koner er det ganske vanleg at ein giftar seg i slike tilfelle. Men mannen møtte ikkje opp i dåpen til dottera ein gong. Maimona stod igjen med skamma og ei vakker lita jente. Men sjølv den gleda blei kortvarig. Maimona måtte gje frå seg dottera si da ho var 2 år, fordi kvinner i Niger ikkje eig sine eigne barn. Barna tilhøyrer farsslekta. I Niger vert kvinner først og fremst definerte gjennom å vera koner og mødrer. Ei vaksen kvinne som er verken gift eller mor må finne alternative strategiar for å få respekt, for eksempel gjennom ein god jobb eller religiøs status. Då eg trefte Maimona i Niger var jenta allereie blitt 4 år, og Maimona prøvde alt hun kunne for å få dei saman igjen; gjennom arbeid og pengar; gjennom utdanning og mogelegheitene for ein betre jobb; og gjennom å finne ein mann som ville gifte seg med henne og godta ei dotter som ikkje var hans. Ingen av delane er lette å få til. Vel den kampen du vil kjempe Forhandling er noko me alle gjer i liva våre. Eg og mannen min forhandlar om kven som skal gjere kva i huset, kva me skal gjere i feriane, korleis me prioriterer dei pengane me har, og kva etternamn som skal stå på postkassen. Ein taper på eitt område og vinn på eitt anna og ein vel seg ut det som er mest viktig å vinne. Choose your battles vel kva du vil kjempe for rett og slett. Sjølv om elementet av forhandling og strategi nok er universelt, er det enorm skilnad på Noreg og Niger når det gjeld kvinnekamp og likestilling. Etter tiår med kamp for kvinners rettar, har lønnskamp og økonomisk sjølvstende vore svært viktig for å gje kvinner alternativ til avhengnad av menn. Pliktar er langt fjernare omgrep for oss enn rettar. Men for kvinner i Niger er rettar eit konsept som er vanskeleg å forhalde seg til, medan plikter utgjer ein stor del av kvardagen. Fridom eller tryggleik? Tenk om mannen min tek ei ny kone og dei får barn saman, kva skjer då med meg? spurte 16 år gamle Kouloua meg. Kouloua er ung, men ho har vore gift sidan ho var 12. Kouloua bur på landsbygda. Ho har ingen barn enno, og det bekymrar henne. Skal eg ikkje verte ei ordentleg kvinne? Mannen til Kouloua praktiserer noko som kallast «claustration», noko som vil seia at kvinnene skal halde seg i heimen og sleppe tungt arbeid slik som henting av vatn og jordbruk. Dermed slepp han også å gje eit stykke jord til Kouloua slik ho tradisjonelt har krav på, fordi han har teke på 10 likestilling og utvikling

11 Forhandlingsrom: kvinner med eigne ressursar står sterkare (Foto: Inge Lie) seg å forsørgje ho fullstendig og gjere alt det tunge arbeidet. Dette gjer han ikkje berre fordi han ønskjer det, men fordi han sjølv har lite jord å ta av. For mange menn er det einaste utveg for å både kunne forsørgje familien sin og å gje kona si den jorda ho har krav på. Mange unge jenter i landsbyen ønskjer seg dette. Dei gjev bort fridomen sin og håpar at dei til gjengjeld skal få økonomisk tryggleik og mindre hardt slit. Eldre kvinner fnys av denne utviklinga. Dei kunne ikkje tenke seg å bli heilt avhengige av mannen sin utan nokon eigne ressursar å rå over. Korleis skal dei investere i nettverka sine, bidra til bryllaup og dåpsseremoniar? Utan å først gje til andre får du ikkje noko igjen når du sjølv treng hjelp, og dette er kvinnene heilt avhengige av. Mange unge jenter i landsbyen ønskjer seg dette. Dei gjev bort fridomen sin og håpar at dei til gjengjeld skal få økonomisk tryggleik og mindre hardt slit. Eldre kvinner fnys av denne utviklinga. Kouloua er ikkje heilt sikker på kva ho vil. Men utan barn og utan eigen produksjon har ho lite å forhandle med. I den tida eg budde i landsbyen var det ikkje sjeldan at Kouloua gjekk glipp av ting som skjedde: Ikkje var ho ved brunnen og fekk greie på dei siste nyhenda, og dersom det var ei tilstelling fekk ho ofte ikkje lov å delta. Men ho var likevel heldig, og mannen hadde ikkje snakka om å ta ein ny kone. Ikkje enno. Når det vert mogeleg for ei kvinne å spare og låne pengar, styrkar ho økonomien sin. Når ho får større tilgang på eigne ressursar får ho ein sterkare posisjon å forhandle ut ifrå. Dermed vert forhandlingsrommet til kvinner utvida. Kvinnelist: Forhandlingsteknikk for kvinner utan rettar Ei anna kvinne i den same landsbyen var ikkje einig i korleis mannen handterte hushaldet sine ressursar, så ho reiste heim til foreldra sine. Dei 5 borna let ho vere att med mannen. Den andre kona hans lukta lunta og tok seg ein tur heimom ho også. Mannen vart sitjande aleine att med ansvaret for alle barna. I nokre dagar stod han opp grytidleg om morgonen for å stampe hirsen som skulle til for å lage mat, men det heile vart for tungt og pineleg. Til slutt trygla han konene om å koma heim. Så fekk dei det som dei ville. Når det vert mogeleg for ei kvinne å spare og låne pengar, styrkar ho økonomien sin. Når ho får større tilgang på eigne ressursar får ho ein sterkare posisjon å forhandle ut ifrå. Dermed vert forhandlingsrommet til kvinner utvida. Det er nettopp difor CARE jobbar med spare- og lånegrupper i Niger. Men ikkje berre dette. Det at kvinnene møtest jamleg og deler både erfaringar og problem medan dei sparar skaper eit rom for kvinneleg fellesskap, og bygger opp mot til å forhandle, ikkje berre i hushaldet men også i lokalsamfunnet. Og dermed blir kvinnekampen desse kvinnene sin eigen kamp, ikkje vår. Det siste eg høyrte, var at Maimona hadde gifta seg og fått eit lite barn. Ein kamp vunne, ein kamp tapt. Ei lita jente utan mor, ei kvinne endeleg på «rett» plass i samfunnet. Dette er vanskelege val å måtte ta. Eg håpar at vala etterkvart vert enklare for kvinner som Maimona. Valfridom for eit betre liv Maimona og Kouloua er berre to kvinner. Men historia deira viser at utan eit fokus på likestilling og kvinner sine rettar, kjem ein ikkje langt i arbeidet for utvikling. Kampen mot fattigdom krev at heile samfunnet ikkje berre halvparten av det er i stand til å yte til det beste for fellesskapet. Undertrykking av kvinner er ein stor del av problemet, og ein stor del av løysinga er å jobbe for å gi kvinnar som Maimona og Kouloua meir å forhandle med. Claustration: mange kvinner i Niger gjev bort fridomen for økonomisk tryggleik (Foto: Josh Estey) Opp og fram: kvinner i Niger kjempar vidare (Foto: Josh Estey) likestilling og utvikling 11

12 Abatang Historiene som endrer livet Alt for mange av Burundis kvinner lever daglig med vold og undertrykkelse, og det er vanskelig å kjempe for likestilling når menn aldri har hørt om kvinners rettigheter. Et nytt prosjekt viser at løsningene finnes hvis man bare er villig til å høre etter! av Nils Mørk foto Sarah Bones På nesten alle samfunnsområder i Burundi er det menn som er i po sisjon. De er statsråder, landsbyledere, religiøse ledere, dommere og politi. Og de er ektemenn og fedre. I slike roller er det menn som har makt til å vedta lover og regler, til å legge premissene for hva økonomiske midler skal benyttes til, og hvem ressursene skal komme til gode. Vårt samfunn er patriarkalsk, fortsetter Innocent. Kvinner er aldri uavhengige: de forlater automatisk sin familie når «de» gifter seg, for å flytte seg til mannens familie. Dette bidrar til å opprettholde kvinners underdanighet. Til og med i Bibelen står det at mannen skal være overhode i familien og at kvinnen ble laget fra mannens ribben. Tradisjon og religion spiller sterkt inn her, både den kristne og den muslimske. 12 likestilling og utvikling

13 amuco (de som bringer lyset) Menns rolle i dag er slett ikke bra. Gutter blir oppdratt til å tro at de er overlegne jenter, og at alt som er godt skal tilhøre gutter, og at jenter bare får det som er dårlig, sukker Innocent Majanja ved CAREs landkontor i Burundi. Innocent Majanja ved CAREs landkontor i Burundi. CAREs Abatangamuco prosjekt Prosjektet er basert på en metode som kalles Dialogue Valorisant eller Appreciative Inquiry, utviklet av David Cooperrider ved Case Western Reserve University i Cleveland. Prosjektet har fire faser: 1 Det begynner med dialog mellom kvinner og menn i et lokalsamfunn, gjerne i tilknytning til CAREs øvrige arbeid med spare- og lånegrupper. 2 Deretter identifiserer vi endringsagenter Abatangamuco minst en mann og en kvinne. 3 De deler sine historier som utgangspunkt for samtaler og diskusjon på allmøter, i husholdninger, i for-bindelse med konflikthåndtering og mekling. 4 Til slutt identifiserer vi «andregenerasjonsaktører» som har endret sin atferd og tenkemåte. Dette skaper vekst og bærekraft i prosjektet. Menn må med i kampen for kvinners rettigheter Menn taper også på at kvinner undertrykkes, fordi ulikhet mel lom kjønnene tapper samfunnet for ressurser og gir fattigdommen større spillerom. Hvis menn støtter kvinners medvirkning i husholdingen og i lokalsamfunnet, så vil livet bli bedre for alle. Men mange menn ser på likestilling som en trussel mot sin egen posisjon og status. CARE jobber nå med nye metoder for å skape endring i forholdet mellom kvinner og menn i Burundi og nå jobber menn og kvinner sammen. Man starter med å høre to historier, fra en mann og en kvinne som selv har vært gjennom en endringsprosess. Håpet er at dette skal spre endringen videre. Og resultatene så langt er svært positive: de som forteller historiene sine blir kalt Abatangamuco «de som bringer lys», forteller Innocent Majanja ved CAREs landkontor i Burundi. Vi har identifisert en rekke menn som har innsett konsekvensene av undertrykkelsen av kvinner, gjerne i møte med sin egen kone, søster eller datter. Disse mennene møter så andre menn og forteller sine historier og deler nye tanker. Dette er enkle, men effektive tiltak fordi allmøtetradisjonen og historiefortellingen fortsatt står sterkt i Burundi. Menn har en viktig rolle i arbeidet for å sikre kvinners rettigheter, fordi det er menn som hindrer kvinner i å nyte sine rettigheter. Det er vi menn som må endre holdninger. Vi må være villig til å endre oss selv, og akseptere endringer i samfunnet, mener Innocent. Nyhet: Kvinner har rettigheter, de også. Er det virkelig mulig å endre kjønnsroller gjennom å fortelle historier? Det virker utrolig. Men dette støttes av forskningsresultater fra Instituto Promundo i Brasil en verdenspione r i arbeidet for å engasjere menn og gutter i arbeidet for likestilling. De to mest effektive virkemidlene for å påvirke menn til å bli endringsagenter, er kritisk refleksjon rundt egen maskulinitet, og frem stilling av menn som positive forbilder i sine lokalsamfunn. Abatangamuco gjør begge deler. Det hele dreier seg om å spre nye ideer. Dette er i stor grad et spørsmål om kunnskap, fortsetter Innocent. Hvor mange i Burundi kjenner egentlig til menneskerettighetene, for ikke snakke om kvinners rettigheter? Når vi underviser menn i å analysere kjønnsroller blir menn ofte veldig forbauset når de innser hvor mye av husholdets arbeidsoppgaver som faller på kvinnen. Det setter i gang en tankeprosess. Noen menn reagerer faktisk med forundring når det går opp for dem at de bryter lover, regler og rettigheter når de slår konen. Hvilken rolle bør menn egentlig ha? spør Innocent. Jeg har måttet gå inn i meg selv og prøve å finne ut hva et menneske egentlig er. Jeg ser etter det positive i både menn og kvinner. Man må kunne ta et kritisk blikk på seg selv selvrefleksjon er viktig for å skape endringer og få slutt på urettmessige fordeler som bidrar til andres ulykke. Det er rett og slett utrolig hva jeg har lært. Gjennom dette arbeidet lærer folk å sette pris på sine egne styrker og muligheter, fordi noen lytter til dem og lærer av hva de har å si. Disse samtalene hjelper oss også å se at samfunnet alltid er i forandring, og at CAREs rolle er å hjelpe mennesker til selv å styre denne forandringen i positiv retning. likestilling og utvikling 13

14 Zaire Rwanda Muyinga Cibitoke Ngozi Bubanza Burundi Bujumbura Gitega Bururi Burundi Tanzania Hver gang jeg gjorde noe mannen min mislikte, beordret han meg til å gå ned på alle fire og så banket han meg opp. Ofte fikk jeg sår eller store blåmerker. Jeg kunne ikke forstå dette, jeg ante ikke hvorfor han slo meg km Burundi FNs utviklingsindeks: Rangering: 167 Forventet levealder: 48.5 år Andel av befolkningen som kan lese og skrive: 59.9 % Utdanningsnivå (grunn- og ungdomsskole): 37,9 % BNP per innbygger: kroner Burundi har vært plaget av krig og intern konflikt siden landet oppnådde uavhengighet i Motsetningene mellom de etniske grupperingene av tutsier og hutuer har blitt utnyttet til å skape konflikt, voldsbølger og blodige opprør. Etter det første demokratiske valget i 1993 brøt det ut en borgerkrig som varte i 13 år. Man anslår at 200,000 mennesker mistet livet, 500,000 er flyktet til nabolandene og 150,000 ble internt fordrevne som følge av konflikten. Landet har ingen kystlinje og generelt få naturressurser. Økonomien er hovedsakelig landbruksbasert, og kaffe er det viktigste eksportproduktet, noe som gjør Burundis økonomi svært sårbar for prisvariasjoner i det internasjonale kaffemarkedet. 90 % av befolkningen livnærer seg på jordbruk, mesteparten på selvbergingsnivå. 60 % av befolkningen lever i absolutt fattigdom. Arusha Peace and Reconciliation Agreement ble inngått i 2005 og førte til demokratiske valg samme året. I 2006 inngikk den nye, demokratisk valgte regjeringen og FLN-geriljaen (National Liberation Front) en våpenhvile som forhåpentligvis markerer slutten på borgerkrigen. Dette har blant annet ført til demobilisering og integrering av opprørsgrupper i det nasjonale militæret. I det nye klimaet av fred og forsoning har sivilsamfunnet vokst seg sterkere, og man ser en positiv blomstring i antall lokale sivile organisasjoner og menneskerettighetsgrupper. I 2006 lovte det internasjonale samfunnet $ millioner til gjennomføring av en treårig plan for fattigdomsreduksjon. CARE har tatt del i utvikling og gjennomføringen av denne planen, og dette er en svært viktig tid for å øke det internasjonale engasjement i Burundi. Lysbringer: Purcherie Mbonimpa forteller sin historie (Foto: Brian Zelnyc) Jeg har funnet min verdighet og nå har jeg styrke nedtegnet av Domitille Ntacobakimvuna, care burundi Purcherie Mbonimpa er en kvinnelig Abatangamuco. Hun bor i Giheta i Gitega-provinsen, og har syv barn. Jeg giftet meg da jeg var 18 og mannen min var 26 år gammel. Mannen min heter Augustin. Vi har syv barn, og lever hovedsakelig av en liten jordlapp med bønner, søtpoteter og noen bananplanter. Mannen min har en liten jobb som kokk på en skole for døve og stumme i landsbyen. Da vi først ble gift sa mannen min til meg «Jeg har giftet meg med deg, men du vil aldri få vite hvem jeg er.» Jeg undret meg veldig over hva dette kunne bety. Jeg kunne ikke forstå hva han mente. Vi var veldig fattige. Jeg hadde bare en pagne, det tradisjonelle mønstrete tøystykket som kvinnene bruker her. Mannen min hadde en bukse og en skjorte, som var fillete og opprevet fordi han var så glad i alkohol og ikke brydde seg mye om familien. Jeg ble stadig slått, men jeg kunne ikke skille meg fra ham, for i vår kultur vil det vanære din egen familie. En gang flyktet jeg til min mor, men hun jaget meg vekk. Det er et ordtak i Burundi som heter «Niko zubakwa», det betyr at alle jenter som gifter seg må underkaste seg sin mann og adlyde ham selv om han er urettferdig. Selv om de opplever lidelse og vold. En dag forstod jeg hvem min mann egentlig var. Augustin hadde gitt meg noen klær som jeg skulle vaske. Før jeg la klærne i bløt, undersøkte jeg lom- Tidslinje for Burundis historie 1500-tallet Det Burundiske kongedømmet samles i dagens Øst-Burundi Kong Ntare Rugamba regjerer. Burundi dobles i størrelse Første europeiske kontakt (oppdagere og misjonærer) Burundi blir del av Tysk Øst-Afrika Store deler av befolkningen dør av europeiske sykdommer og hungersnød Belgiske tropper invaderer under første verdenskrig Folkeforbundet gir Belgia mandat til å styre Burundi og Rwanda Belgia tillater Burundiske politiske partier og en viss grad av selvstyre. 14 likestilling og utvikling

15 mene for å forsikre meg om at det ikke var noe verdifullt der, og da fant jeg en liten notatbok. I boken oppdaget jeg at han hadde skrevet ned alle de feilene han mente at jeg hadde begått, med nøyaktige datoer i tillegg. For eksempel stod det «den og den dagen gikk hun til tantens hus» eller «hun hjalp naboen med å vaske tøy.» Nå forstod jeg hvorfor jeg ble slått han slo meg fordi jeg hjalp andre og ba om råd fra familien. Jeg ante ikke at dette ble regnet som alvorlige feiltrinn som fortjente en avstraffelse. Når det gjelder seksuelle forhold, tok mannen min meg med makt hvor og når han ønsket uten å spørre meg. Om natten vekket han meg så mange ganger han ønsket. Han voldtok meg når jeg var på kjøkkenet og gjorde i stand familiens måltid og når jeg kom sliten hjem fra åkeren, før jeg engang hadde vasket meg. Ofte kom barna inn, men det plaget ham ikke. Denne situasjonen pinte meg og jeg tenkte ofte på hvordan jeg kunne komme meg vekk. Etter å ha blitt voldtatt flere ganger led jeg av infeksjoner og flyktet til moren min, men hun sendte meg tilbake. «Forlater du hjemmet ditt for dette, det er en del av ekteskapet, gå tilbake til din mann». Med all lidelsen og smerten jeg følte, kunne jeg ikke dra tilbake til mannen min, så jeg gikk til et vennepar i lokalsamfunnet. De kjente oss begge og hadde dermed en rolle som konfliktløser. Jeg fortalte dem om hva som skjedde og om alle problemene mine. De kom og snakket med Augustin og etter det reduserte han den seksuelle hyppigheten noe. Men som før var det ingen diskusjoner mellom oss. Jeg var virkelig en slave. En dag kom CARE til nabolaget vårt med et spare- og låne prosjekt. Jeg bestemte meg for å gå på møtet, selv om mannen min ikke tillot det. Vi laget en solidaritetsgruppe og jeg ble valgt som formann av de andre medlemmene. Da jeg kom hjem, ble mannen min så sint at han brølte mot meg. En dag hadde ikke mannen min penger til å betale barnas skoleavgift. Jeg sa til ham at jeg kunne gå og spørre om et lån fra solidaritetsgruppen vår. Han spurte meg «er det mulig å få et lån? Hvis du lykkes i å få et lån vil jeg betale tilbake så snart som mulig.» Da jeg kom tilbake sa han til meg «Madame, jeg beklager, jeg visste ikke at det var av denne grunn du deltok i gruppen, jeg gir deg tillatelse fra nå av til å delta.» Dette var den første gangen han hadde kalt meg «madame». Det er slik menn som respekterer konene sine tiltaler dem. I 2005 ble det første demokratiske valget holdt i Burundi og jeg var en av fem valgte representanter fra vårt lokalsamfunn. Mannen min forstod det ikke. Men han så at lokalsamfunnet fant en styrke i meg og at han nå ble respektert på grunn av meg. Høvdingen av lokalsamfunnet kan ikke ta avgjørelser i forhold til konfliktløsning eller andre saker hvis jeg ikke er tilstede. Dette er jeg stolt av, for tidligere var konfliktløsning noe kvinnene ikke var involvert i det var mannens jobb. Sterkere sammen: Purcherie og Augustin (Foto: Brian Zelnyc) Jeg fortsetter å kjempe for min verdighet og mot seksuell vold. Jeg har syv barn og huset er veldig fullt, så jeg sa til mannen min at vi måtte bygge et nytt hus rett ved siden av, så barna ikke blir skremt når vi har sex. Nå er vi begge enige før vi har sex og vi går til det lille huset ved siden av. Jeg kan til og med nekte hvis jeg ikke vil, hvis jeg er sliten eller syk. Vi hjelper også hverandre når jeg må ut på reise, tar han fri fra jobben og er hos barna og han har hjulpet meg å dyrke åkrene. Vi kommuniserer, vi deler og vi planlegger sammen. Av og til tenker jeg på min tidligere situasjon og ser på livet mitt slik det er i dag. Jeg sier til meg selv at det er en drøm. Jeg er lykkelig over å være nyttig for mitt lokalsamfunn som kvinne. Vi, verdens kvinner, er offer for uvitenhet og for våre kulturer. Vi er redde for våre menn og de utnytter vår frykt til å behandle oss som slaver. La oss reise oss sammen for å konfrontere vår frykt og de kulturelle hindringene. Det er åpenbart at vi trenger menn til å hjelpe oss i kampen mot urettferdighet og vold. Brødre, kom og hjelp oss i denne kampen! 1962 Burundi blir et uavhengig monarki under kong Mwambutsa IV Statsminister Michel Micombero gjør statskupp og erklærer seg selv som president Over 200,000 hutuer mister livet i en av landets verste aksjoner av etnisk rensing Oberst Jean-Baptiste Bagaza tar makten i statskupp 1987 Major Pierre Buyoya tar makten i statskupp. Økt spenning mellom det tutsi-dominerte militærregimet og hutuer fører til fornyet etnisk konflikt, med over 150,000 drepte Landet får sin første president fra hutu-gruppen, Melchior Ndadaye. Han blir likvidert av militære opprørere med forbindelser til tutsi-grupper. Borgerkrigen begynner Landet får en samlingsregjering under president Domitien Ndayizeye Demokratiske valg vinnes av National Council for the Defense of Democracy- Forces for the Defense of Democracy (CNDD-FDD). likestilling og utvikling 15

16 Foto: Jason Sangster CARE Norges programmer i Burundi Umwizero en positiv fremtid for kvinner i Burundi Umwizero jobber for å forbedre kvinners økonomiske, sosiale og helsemessige status i distriktene Ngozi, Kirundo og Kayanza, parallelt med å øke likeverd mellom kjønnene. Umwizero ble startet i 2006 og støttes av NORAD. Programmet retter seg mot 40,000 kvinner og 1,000 solidaritetsgrupper, og skal: K Øke solidaritetsgruppenes lederegenskaper, samt øke deres deltakelse i sosiale nettverk; K Øke kvinners evner og kunnskap for forbedret livskvalitet; K Øke kvinners engasjement i økonomisk aktiviteter og bruk av midler; K Øke kvinners innflytelse overfor maktstrukturer og beslutningstakere både i hjemmet og på nasjonalt nivå. Gezaho Stopp! Gezaho er et prosjekt som skal forebygge og øke bevisstheten rundt seksuelle overgrep, og sørge for medisinsk og psykologisk behandling til ofre for denne seksuell vold. Gezaho startet i 2006 og støttes av Utenriksdepartementet. Prosjektet retter seg mot kvinner og jenter, og skal: K Øke kunnskapen om seksuelle overgrep og støtte ofre gjennom bevisstgjøringskampanjer; K Øke antall kvinner og jenter som får behandling gjennom opprettelse av helsestasjoner som tilbyr medisinske og psykologiske tjenester; K Støtte sosial og økonomisk reintegrering av ofre gjennom bistand til lokalt forankrede solidaritetsgrupper; K Innlemme seksuelle overgrep i rettslige reformer gjennom bistand til organer som driver politisk påvirkningsarbeid. Lysbringer: Faustin Ntiranyibagira forteller sin historie (Foto: Brian Zelnyc) Nesten Paradis nedtegnet av Jean Nimbona, care burundi Faustin Ntiranyibagira er en mannlig Abatangamuco. Han bor på Muremera-åsen, i Giheta Township, i Gitega-provinsen hvor han vokste opp og også er valgt som høvding. Jeg ble født inn i en fattig familie og mine foreldre var bønder. Men det var ikke mye min far dyrket bare banan-og kaffeplantene som forsynte ham med pengene han ofte brukte til å kjøpe bananvin. Min far tilbrakte de fleste dagene full, og om kveldene når han kom syngende hjem løp vi til sengene våre for å gjemme oss. Min mor følte seg alltid utrygg og fryktet hver kveld at hun ville bli slått av faren min. Jeg så min far som «president» i vår husstand, fordi alle i hjemme vårt, inkludert min mor, skalv når han snakket. Jeg sa til meg selv «en dag skal jeg gifte meg så jeg også kan ha en kvinne og barn å gi ordre til». Jeg giftet meg i 1996, med min kone Leonie Nduwimana. Vi har tre barn, en jente og to gutter. Min kone var ung og vakker da vi giftet oss. Men et liv med tunge oppgaver ventet henne: å pløye åkre hele dagen, ha ansvar for alle oppgaver i huset, å godta alle former for vold, både seksuell, fysisk og psykologisk. Jeg gjorde alt som var nødvendig for å vise min kone at jeg er en mann, og for å vise min far at min kvinne adlød alle mine ordre. Det gode liv Det er menneskene vi jobber med som selv definerer målet for CAREs arbeid. Derfor har vi spurt kvinner på landsbygda i Burundi om hvordan de definerer det gode liv, hvordan de ønsker å leve livet og hva som er viktig for dem. 1 At hun og familien har nok å spise og tilstrekklig med klær. 2 At hun og mannen diskuterer hvordan avlingen skal brukes, hva de skal spise selv og hva som eventuelt kan selges. 3 At hun har mulighet til å drive et lite foretak, og selv kan avgjøre hvordan inntektene skal brukes/investeres. 4 At hun og mannen i fellesskap bestemmer hvor mange og hvor ofte de skal få barn. 5 At mannen er trofast. 16 likestilling og utvikling

17 Jeg bestemte meg for å snakke med min kone. I dypet av meg selv begynte jeg å innse at min far ikke hadde rett i sine grusomme handlinger, at en kvinne ikke er et barn, at hun er intelligent og i stand til å ta gode avgjørelser. Foto: Evelyn Hockstein Et steg av gangen Fredsprosessen i Burundi Nesten paradis: Faustin og Leonie sammen i arbeid (Foto: Brian Zelnyc) Burundi har stort sett vært et ukjent land for nordmenn. Men nå seiler det opp som et viktig innsatsområde i norsk utenrikspolitikk: Burundi er et viktig samarbeidsland for norsk bistand, Solheim har lovet direkte budsjettstøtte og kanskje viktigst av alt: Norge leder FNs fredskommisjon for Burundi. Jeg gjorde alt som var nødvendig for å vise min kone at jeg er en mann, og for å vise min far at min kvinne adlød alle mine ordre. Jeg tilbrakte det meste av tiden i den lokale baren, hvor grupper av menn oppholdt seg uten å ha noe bedre å gjøre, minst av alt å bidra med noe til hjemmet. Jeg husker at vi forsikret hverandre om at det var nødvendig å vise våre koner at vi var menn og at det var nødvendig å slå dem for å oppdra dem jeg var den første til å fortelle de andre dette. Det paradoksale er at de andre mennene oppfattet meg som en «artikulert og innflytelsesrik mann». Så kom den dagen da besøkende fra CARE bad oss om å velge en utviklingskomité. Mange mente at det var bortkastet tid, men for meg var ikke tid noe problem jeg hadde uansett ikke noe annet å gjøre. Jeg ble valgt av mennene til å delta i komiteen fordi de visste at jeg alltid ville støtte menns herredømme over kvinner. Som medlem av den lokale utviklingskomiteen hadde jeg mulighet til å delta i opplæring om lokalt lederskap, fredelig løsning av konflikter, jordbruksteknikker, kampen mot HIV/AIDS og annen opplæring. Men til tross for denne opplæringen forble forholdet til min kone dårlig. Hun fortsatte å arbeide alene, volden i hjemmet fortsatte og min kone så verre ut for hver dag. Min kone ble gradvis tynnere, var hele tiden skitten og produksjonen til husstanden vår minket betraktelig, fordi vi ikke aktivt dyrket avlinger. Min kone var utslitt av den konstante volden, dårlig mat og lav selvtillit. Selv spiste jeg ofte grillet kjøtt i den lokale baren og fortsatte å oppføre meg dårlig. I fjor hadde vi diskusjonsgrupper med menn og kvinner hver for seg. Jeg deltok i mennenes gruppe. Diskusjonen dreide seg om å dele avgjørelsesproses- Kommisjonen ble etablert i 2005 for å styrke FNs innsats i land etter konflikt. Burundi ble valgt som en av kommisjonens to første innsatser på landnivå, og Norges FNambassadør Johan Løvald leder kommisjonens arbeid i Burundi. Men veien mot fred er ikke uten farer. I april var det flere trefninger mellom regjeringsstyrkene og den siste aktive opprørsgruppen National Liberation Forces (FNL). Myndighetene meldte om 33 drepte. På grunn av usikkerhet måtte CARE i noen dager stanse aktivitetene i Gihanga nær hovedstaden Bujumbura. Fredsbygging tar lang tid, og nå er det viktig å opprettholde fremgangen. Det er usikkert hvor lenge FNs fredskommisjon fortsetter sitt arbeid. Det aller viktigste er å hindre en ny oppblussing av konflikten, men det gjenstår også mye arbeid for å sikre at lokalsamfunnet og særlig kvinner får ta del i prosessen. 6 At hun og mannen støtter hverandre. 7 At hun og mannen av og til gjør hyggelige ting sammen, som å gå i kirken eller til den lokale kabareten. 8 At hun har et godt forhold og samarbeid med naboer: At de hjelper hverandre. 9 At hun har mulighet til å delta i lokale grupper. 10 At andre stoler på henne og hun blir spurt om råd når andre har problemer. 11 At hun kan delta på landsbymøter. 12 At hun tør snakke i forsamlinger og føler seg hørt når hun gjør det. likestilling og utvikling 17

18 Man er sterkere sammen Min oppførsel var basert på tradisjonelle skikker; jeg innså også at de voldelige handlingene mot min kone var nytteløse og at de ikke fikk henne til å respektere meg eller min posisjon som mann. sene med husstanden og den ble ledet av en mann av min generasjon, en bonde som kom fra en ås i nærheten. Han fortalte sin livshistorie, en historie som lignet svært på min egen, bortsett fra at han hadde endret sin oppførsel og nå tok avgjørelser sammen med sin kone. Jeg bestemte meg for å fortelle min historie til hele gruppen av menn. Selv om vi hadde vært naboer i årevis, var det ingen som virkelig visste hva som foregikk i mitt hjem. Jeg bestemte meg også for å snakke med min kone om fordelene ved å ta avgjørelser sammen i forhold til alt som gjelder husstanden. Faktisk åpnet jeg meg helt for henne. I dypet av meg selv begynte jeg å innse at min far ikke hadde hatt rett i sine grusomme handlinger, at en kvinne ikke er et barn, at hun er intelligent og i stand til å ta gode avgjørelser. Noen dager senere bad min kone om penger for å kunne bearbeide sukkerrøret til sukker og på denne måten selge det til en høyere pris. Jeg gav henne pengene, men var likevel redd for at de ikke ville bli tatt vare på. Hun begynte med produksjonen og dro til markedet 15 km unna for å selge det. Etter tre måneder var jeg vitne til noen mirakler min kone hadde kjøpt en geit, og to måneder senere enda en, mens jeg i løpet av hele mitt liv ikke engang hadde klart å kjøpe et marsvin! Min oppførsel var basert på tradisjonelle skikker; jeg innså også at de voldelige handlingene mot min kone var nytteløse og at de ikke fikk henne til å respektere meg eller min posisjon som mann. I dette øyeblikket innså jeg at jeg var et offer for uvitenhet basert på stereotyper og løgner og det var da jeg bestemte meg for å en I det vi ble vant til å dele oppgaver, avgjørelser og styret av husstanden, begynte min familie et lykkelig liv. Jeg skammet meg ikke lenger over å jobbe sammen med min kone. Jeg gjemte ikke lenger bort penger og volden opphørte. Min kone, som hadde sluttet å snakke og gått ned mye i vekt på grunn av den alvorlige situasjonen, fikk ny energi. Min kone er veldig vakker og jeg elsker henne dypt. Jeg er også veldig aktiv i lokalsamfunnet og er involvert i konfliktløsning, spesielt konflikter i hjemmet de jeg tidligere mente var kvinnenes feil, fordi ikke viste respekt for sine menn! Tenk deg det. 18 likestilling og utvikling

19 Store mål for fremtiden CARE setter kursen videre i Burundi I mars møttes åtte av CAREs landkontorer i noen hektiske dager i solrike Burundi for å diskutere veien videre for arbeidet innen kvinnerettet bistand. Mali, Niger, Burundi, Rwanda, Uganda, Tanzania, Kenya og Burma er landene CARE Norge skal fokusere på framover. men i Burundi er det hovedsaklig kvinnene som driver jordbruk (Begge foto: Jason Sangster) Jeg begynte å organisere diskusjoner med andre menn i lokalsamfunnet om viktigheten av å dele avgjørelser. Dette var ikke enkelt i begynnelsen, fordi naboene var i mot mine ideer og sa at jeg ville ødelegge samfunnet hvis våre skikker ble endret. Likevel var det noen få menn som forstod at å endre oppførsel ville resultere i et bedre liv og som også bestemte seg for å endre seg. For øyeblikket er det 12 menn i mitt lokalsamfunn som forteller sine historier til andre, og konene deres bekrefter at de har forandret seg til det bedre. Sammen har vi forpliktet oss til å lede denne kampen for å endre vårt lokalsamfunn. Jeg kan bekrefte at ettersom flere og flere positive forandringer finner sted i mine naboers hjem, vil åsen vår til slutt bli nesten som et paradis. Vi har gledet oss veldig til å møtes her i Burundi. Sammen med kollegene våre griper vi nå muligheten til å sette oss enda større mål for arbeidet framover, sier Grete Benjaminsen, konstituert programkoordinator i CARE Norge. På lang sikt er CAREs mål å gjøre oss selv overflødige. Vi jobber for å støtte lokale prosesser som bidrar til å redusere fattigdom og sosial urettferdighet. For å klare dette må vi skape allianser og partnerskap med ulike aktører i sivilsamfunnet, andre hjelpeorganisasjoner, lokale fagmiljøer, og lokale myndigheter. Bare når dette arbeidet eies av lokale partnere kan vi være sikker på at vi skaper bærekraftighet. Slike partnerskap er ikke skapt i en fei: de må utvikles over tid, fortsetter Grete. CAREs strategi i forhold til kjønn og likestilling ble også diskutert. Vi har oppnådd utrolig mye de siste årene, men nå ønsker vi å være enda mer ambisiøse. For å virkelig skape sosial endring på lang sikt, må vi se på samfunnet og strukturene rundt kvinnene, og inkludere tiltak for å skape strukturelle endringer i samfunnet, avslutter Grete. likestilling og utvikling 19

20 Gaza Afghanistan Niger Burma Sudan Somalia Sri Lanka Hotspots er en fast spalte som retter søkelyset mot verdens konflikt- og krisesituasjoner. Kongo Burundi Kenya hotspot 8 Burundi Nye trefninger mellom regjeringsstyrker og opprørsgruppen FNL. Militære kamper med håndvåpen og raketter sår frykt om landets fredsprosess. Myndighetene meldte om over 30 drepte i trefningene. CARE måtte midlertidig stanse aktivitetene i Gihanga nær Burundis hovedstad Bujumbura i april. Situasjonen er nå roligere, men CAREs landkontor vurderer situasjonen fortløpende. 6 Sudan 1 Burma Over 100,000 døde i syklon. 4. mai traff syklonen Nargis Burma, og utløste en alvorlig humanitær krise. CARE frykter at over 100,000 mennesker er døde og over 2 millioner er hjemløse på grunn av naturkatastrofen. CARE trår til med en massiv nødhjelp til de trengende, og forbereder langsiktig gjenoppbygging. 2 Uganda Fredsforhandlingene har stagnert. LRAs leder Joseph Kony brøt sitt løfte om å møte opp for å undertegne den endelige fredsavtalen i april. Man frykter at LRA er i ferd med å bygge opp sin militære kapasitet på nytt. Det rapporteres at flere hundre personer har blitt bortført fra nabolandene av LRA den siste tiden. CARE jobber for å implementere FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om Kvinner, Fred og Sikkerhet. Kvinner som bor i flyktningeleire i nord krever å få delta i fredsprosessen og CARE støtter dem i denne kampen. 3 Kongos Demokratiske Republikk Opprøret i Nord-Kivu øker frykten for en ny regional krig. Konflikten har tvunget 120,000 mennesker på flukt. Det rapporteres om en eksplosjonsartet vekst i seksuell vold mot kvinner, med over 200,000 voldtektsofre. CARE fokuserer spesielt på seksuell vold mot kvinner, og ønsker å støtte oppbygging av nye helsesentre. likestilling og utvikling 4 Niger Væpnet konflikt mellom opprørere og regjeringshæren. Konflikten mellom Tuaregopprørere fra Movement of Nigerians for Peace og regjeringshæren tvinger flere tusen sivile på flukt. Regjeringen har stengt Sahara FM, en av landets få radiokanaler, på grunn av negativ dekning av hærens aktiviteter. CARE hjelper kvinner i kampen mot fattigdom gjennom spare- og lånegrupper i landet. 5 Kenya Volden stilner men fremtiden er fortsatt usikker. I etterkant av volden som brøt ut under presidentvalget har de to politiske partene undertegnet en fredspakt. Likevel er det fortsatt stor uenighet om regjeringen størrelse og sammensetning og man frykter at det kan bryte ut nye konflikter. CARE jobber med lokale organisasjoner med å bygge poster for utdeling av mat og helseforbyggende tiltak i landets syv provinser. Frykt for forverring av humanitær katastrofe. FNs flytransport til Sudan står i fare for å opphøre av økonomiske årsaker. CARE og 13 andre internasjonale hjelpeorganisasjoner advarer om at dette kan føre til en humanitær katastrofe for to millioner mennesker. Konflikten i Darfur og den kommende regntiden i Sør-Sudan er i ferd med å gjøre store deler av landet uframkommelige. Hjelpeorganisasjonene er avhengig av FN s Humanitarian Air Service (UNHAS) for å kunne gi humanitær hjelp til de mest uframkommelige, usikre og fattigste områdene i Sudan. 7 Somalia Krigstilstand og matmangel truer landets allerede sårbare befolkning. Kamphandlingene fortsetter i sør og sentral- Somalia. Harde kamper i Mogadishu og andre deler av landet har allerede tvunget mange hundre tusen familier på flukt. Raskt økende matpriser og tørke har ført til at mer enn 2.6 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp. Man frykter at situasjonen vil forverres i de kommende månedene. CARE distribuerer mat til 456,000 mennesker i sørlige sentral Somalia. 9 Sri Lanka Harde kamper. I april kom det til harde kamper mellom regjeringsstyrker og Tamiltigrene. Den srilankiske hæren hevder at 43 regjeringssoldater og over 100 opprørere ble drept under sammenstøtet på Jaffnahalvøya. CARE leverer nødhjelp i landet, og jobber for å bekjempe vold mot kvinner. Gaza Etter nesten ett år med Israelsk blokade kommer Gaza stadig nærmere et totalt sammenbrudd. Den økende mangelen på drivstoff, drikkevann og andre livsnødvendigheter, sammen med dårlige sanitære forhold, skaper frykt for en alvorlig humanitær krise. CARE og andre hjelpeorganisasjoner har rettet en appell til USA, EU, Russland og FN om å legge diplomatisk press på Israel for å løfte blokaden. CARE distribuerer medisinsk nødhjelp til private klinikker og sykehus. 85,000 mennesker får hjelp gjennom CAREs arbeid med bedring av vannkvaliteten, sanitærforhold og matvaresikkerhet.