ART DIRECTION IN FASHION. av Julius Maske.

Transkript

1 ART DIRECTION IN FASHION. av Julius Maske. Oppgavebrief : Finn en merkevare du har lyst til å jobbe med. Produktet du velger må kunne bæres på kroppen. Art Director in fashion er et moteprosjekt. Oppgaven var å velge en merkavare som må kunne bæres på kroppen. Levis-jeans, Calvin Klein parfyme, eller Hatter fra Brixton eksepelsvis. Vi skulle gjøre research på den merkevaren vi valgte. Se hva som er gjort før og finne en rød-tråd, som vi kunne bygge videre på og la oss inspirere til å sette vårt eget preg på. Art director in fashion handler for meg om rollen som art director i en setting der du skal si noe gjennom klær og mote. For meg handler det om å visualisere hva som kommer til å skje vis du gjør noe. Hva ønsker du å oppnå, og hvordan oppnår du det. Og i dette tilfelle gjennom mote. Det viktigste for en meg i dette fashion prosjektet var å ha en god plan, og en god idee. Jeg skjønte etterhvert at hvis jeg hadde det, så kom også det til å vises på bildene mine. Jeg visuliserte derfor aldri for meg hvordan bildene skulle bli seende ut. Jeg visualiserte derimot for meg at bildene skulle fortelle noe, skulle fortelle den historien jeg ville de skulle fortelle. Den første uken av prosjektet hadde vi en del teoriundervisning på skolen. Fordedraget : Kropp, klær og kultur i to deler. Holdt av Mari Grinde Arntzen. Og litt teori rundt foto, og redigering. Holdt av Just Arntzen Reasearchjobben var del en av prosjektet, og det var her mitt tok en helomvending. Planen var egentlig å gjøre noe for merket Obey. Jeg gjorde research på Shepard Fairey (mannen bak merket) Jeg gjorde research på hva det sto for og hva det ville kommuniserer. På vei hjem fra skolen, etter å ha presentert moodboard og idee for veiledere, gikk jeg innom Fretex i Markveien. Ganske tilfelldig. Og så kom ideene. Spørsmål som ; hva jeg vil kommunisere gjennom klær, og hva mote er; dukket opp. Og svarene var for meg ganske klare der og da. (Og de er det fremdeles) Jeg dro hjem, skrev ned ideen og planen min. Jeg tok kontakt med Fretex, for å høre hva de syns osv. De likte det veldig godt, og ville mer en gjerne være med på leken. Vi var i flere møter sammen, hvor jeg ledet ann, presenterte mine idee og tanker osv og Fretex kom med tilbakemelding. Jeg lagde aldri moodboard og skrev aldri en ordentlig strategi. Det gikk helt fint uten. Bakgrunn : Bakgrunnen for prosjektet er at elevene skal få prøve seg som AD på en fotoshoot. Kjenne på hvordan den jobben er. Lede de ulike jobbene mot et felles mål. Gjennomføre en idee, med en visjon. En visjon om å påvirke noen i den ene eller andre rettningen. Et ønske om å formidle noe. Og å vise faktisk evne til å formidle noe. Visjon : Når jeg skulle gjøre dette prosjektet var det viktig for meg at det skulle være meningsfylt. Jeg syns mye av moten idag, spesielt det som vi ser på som high-fashion er meningsløst og oppskrytt. Overpriset og uten sjel. Så jeg ville lage noe som hadde sjel og som andre, helts så mange som mulig, kan kjenne seg igjen i, og identifisere seg med. Mote og identitet henger tett sammen. Så at man kan identifiserer seg med moten, altså klærne, matrielle, konseptet eller budskap var viktig for meg. Mange tror at hva som er fashion er veldig satt. At det finns en elite eller flere eksperter som bestemmer dettte.(det er det jo også forsåvidt,) men med mitt prosjekt prøver jeg å få frem at alle kan være med på å bestemme. Du trenger bare en god ide, som mennesker får en god følelse av.

2 Eyecandy prosjektet mitt heter Alter-Ego. Grunnen til det er to-delt. For det første, alter-egoet ditt er på mange måter ditt sanne jeg du ikke helt tørr eller vil være. Min erfaring er at du selv liker ditt alter ego, du har bare litt vanskelig for å tro at noen andre gjøre det. Så oppfordringen er at du skal stå for den du er, og være den du er, eller ønsker å være. Derfor har jeg selv vært model. Jeg har valgt å ta bildene i en skatepark i gammlebyen. Rett og slett fordi jeg liker å skate. Altså en plass jeg kan identifisere meg med. Jeg er i trygge og kjente omgivelser. Jeg klippte meg også. En noe spesiell frisyre : Panneluggen. Aldri vurderte før, men jeg fikk ideen og syns det passet alter-egoet mitt helt ypperlig. Jeg har siden jeg var liten gutt blitt kaldt Julius Umulius. Det er også navnet på mitt alter ego. Det andre aspektet i alter-ego konseptet går mer på egoet vårt. Jeg har valgt å gi bort mine favorittplag til fretex. Ikke klær jeg har vokst ut av, eller syns er teite eller stygge. Ikke klær jeg har fått, og ikke liker. Jeg har funnet frem kremen i garderoben min, kledd på atler-egoet mitt, presenterte så kult, ærlig og personlig som jeg kan, og gitt det bort. Alle klærne er klær med en spesiel historie. Og det er jo derfor de er mine favorittplag. For mote er historie, og historie er kultur, og kultur er mote. Alle disse tingene henger sammen. Buksen har jeg kjørt Australia rundt i, skoene har jeg skatet med i Rio, Brasil. Og det er det som gjør dem spesielle. Historiene de har vært med på å skape. Og det er jo dette jeg i bunn og grunn vil dele videre. Klærne er jo bare klær. Men har har du historien. Og det er historien du kommer til å huske. Og det handler om å innse det, at alt bare er historier. Og så handler det om å kunne gi slipp på de, dele de med andre og inspirere andre til å bygge videre på disse historiene. Ikke være ego på historiene, ikke være ego på deg selv og klærne. Del det! La andre ta del i historien, la andre bygge historiene videre, og inspirer andre til å fortelle sin historie gjennom klærne. Konsept : Jeg har valgt å lage et konsept som jeg har kaldt alter-ego, i samarbeid med fretex. Jeg har valgt å samarbeide med Fretex, på grunn av de verdiene de har og for det de står for. Fretex selger secundhandklær i hele Norge, og har gjort det i over hundre år. Fretex sitt slagord er : Vi gir folk en grunn til å tro på fremtiden. Det syns jeg er veldig fint, og veldig riktig. Fretex jobber for det på mange ulike måter. Jeg har også lyst til å gi noen en grunn til å tro på fremtiden. Så man kan si at alter-ego er mitt bidrag, og at jeg brukte eyecandy som virkemiddel for å bidra. Alter-ego hanlder om å være åpen og fri, ikke hold ting innenfor egoets rekkevidde. Alter-egoet er jeg et som ønsker å være jeg et. Men egoet er jeg et som ønsker å være (noe du tror andre ønsker at du skal være?) Alter-ego handler om å gi, gi av deg selv, gi til de som trenger, og gi fordi du føler det er rett. Moten er bare en unnskyldning. Det er selve handlingen som er det esensielle. Ting som blir gitt til Fretex idag, er gammle ting, ting vi ikke vil ha lengre, ting vi ikke trenger. Alter-ego handler om å gi bort ting du er glad i, ting du bryr deg om, og ting du kanskje gjerne skulle beholt litt til. Men det handler om å gi det bort, fordi noen andre vil ha større glede av det enn du. Fretex er en del av Frelsesarmeen. Inntektene fra gaver som gis til Fretex går til å drive attføringsvirksomhet og til Frelsesarmeens øvrige sosiale arbeid. Det du gir, hjelper andre. Fretex alter-ego er et motekonsept som fokuserer på secondhandsklær historie og deling av mote. Et motekonsept som ønsker å sette ett større fokus på bruktklær og mote. Med tanke på miljøet. Alter-ego handler om å inspirere andre, og gi av deg selv. For en god sak.

3 Med mote prøver vi hele tiden å definere hva disse klærne er. Og noen vil helt sikkert prøve å definere det jeg har på meg. Mine klær og min mote. Og det må de gjerne gjøre. Men det vil ikke være rett, uansett hva de sier, tror og mener. Dems definisjon på min mote er feil. For den skal ikke definerer. Sanheten er at jeg har på meg det jeg har på meg. Jeg sto på rommet og så inn i skapet. Jeg så på gulvet, og i skitentøyskurven, til å med under senga. Jeg så der jeg viste at det lå klær. Jeg observerte i i kanskje fire minutter. Jeg så plagg jeg avskrev med en gang, jeg så klær og vurderte di frem og tilbake. Og så så jeg noen klær jeg bare ; ``-Jess, den er kul!`` `Den har jeg fått av.. `Eller den husker jeg at jeg brukte.. ` Den tar jeg! Det var disse fakturene som utgjorde at jeg valgte det jeg valgt, og det var planen. Planen var klar, men svarene var ikke satt. Jeg tok aldri jakka fordi den var rosa, jeg tok den fordi jeg digger den. Og jeg digger den fordi den er rosa. Og den er rosa fordi jeg farget den rosa. Helt selv. Hadde aldri gjort det før. Den skulle faktisk ikke bli rosa, men røde. (jeg gjorde tydligvis noe feil.) Og jeg digger den fordi jeg fikk den av en kompis som syns den var fin til meg. Og jeg digger den fordi kompisen min fikk den av farfaren sin, som ga den til han, fordi han mente han selv var for gammel for dongri-jakker, og kom ikke til å bruke den mer. Og jeg digger den for at den nok en gang har dratt videre, på nye eventyr hos en ny eier. Og jeg digger den for håpet om å se den igjen. Helt tilfelldig, på en helt tilfeldig fyr, på en helt tilfeldig dag, fortsatt lever. Jeg digger at jakka lever, har levd og fremdeles er i livet. For alt den har vært og for alt skal bli. Og jeg digger at den bare er en jakke. Og på grunn av disse tingene digget jeg også å ha den på meg. Jeg følte meg bra i jakka. Jeg følte meg kul og behagelig, og jeg følte meg selv. Mari Grinde Arntzen snakket i sitt foredrag (klær, kropp og kultur) om moten som språk, hva vil vi si? Hva ønsker vi å kommunisere? (med det vi har på oss)? Hvem er vi, og hvordan representerer det du har på deg, den du er? Og svaret på det spørsmålet i denne sammenhengen er at jeg ønsker å kommunisere at jeg syns at det er kult å gi. Vi må ta vare på hverandre ogvi må ta vare på naturen. Jeg ønsker å kommunisere det, for å påvirke folk til å tenke annerledes, og bli mer beviste. Det jeg har på meg, har jeg bare på meg. Det er resultatet at at jeg ville dele noen historier. Så sånn ser de ut, sånn ser mine historier ut. Helt sanne, helt ærlige, helt personlige og helt unike. Gammle historier, nye historier, triste historier eller glade historier. Sammen ser alle disse historiene sånn ut. Og alle disse små historiene utgjør nå denne historien. En helt ny historie. En historie også du er en del av. En historie du må fortelle videre og bygge nye historier på. Og det er de kule historiene som utgjør den kule moten. Det er de historiene folk kan gjenne seg igjen i, som er den moten folk kjenner seg igjen i. Det er de historiene som enda ikke er ferdige, som er den moten som enda er i utvikling. Med klær vil vi alltid kommunisere, enten du vil eller ikke. Hvis du ikke ønsker å kommunisere noe som helts, så kommuniserer du det også. Ved å være naken til og med, kommuniserer du det du mener i forhold til klær og mote. For min del så er det viktigste med klærne mine, at jeg føler meg bra i dem. At jeg føler meg avslappet og kul (laydback) og at jeg kan gjøre det jeg gjør i det jeg har på meg. Jeg ønsker ikke at klærne skal definere meg, men at jeg definerer klærne. Klærne er bare med på det jeg gjør. Fordi de er klær. Og jeg trenger klær for å gjøre det jeg gjør. Så sånn henger det sammen. Sånn er det bare. Sånn er det med mine klær. Mote eller ikke. De representerer værtfall den jeg er, og det jeg gjør.

4 Og det som er det fine er måten vi deler disse historiene på. Vi gir dem bare videre. Uten å få tilbake noe annet en en tilfredstillende tanke om at historien lever videre. Og han/hun som tar historien videre kjøpte et plag som støtter historiene. Hvorfor støtter vi opp om secondhand varer. Jeg skal ikke rammse opp alle grunnene, men det handler i bunn og grunn om miljøaspekter. Det handler om overproduskjon, og det handler om å ikke la verden gå til helvette. Det handler om et usunt kast og bruk samfunn, og det handler om hva vi syns om det. Det handler om å være bevist på hva som foregår rundt deg, og det handler om å bry seg. Om mennesker, og dyr, om naturen og historiene. Og ikke minst om å igjenn legge til retter for at vi mennekser skal fortsette og fortelle gammle historier, og lage ny historier. På mange måter er dette en fashionshoot som ikke har fokus på klærne. Jeg ønsker å fortelle noe, jeg ønsker å påvirke noen og jeg ønsker å kommunisere noe. Klærne er bare klær, en slags grunn eller kanal til å formidle det. Det jeg prøver å si er at jeg ønsker at vi mennekser skal våkne, bli beviste på hverandre og verden igjen. Fokusere mindre på seg selv, og mer på andre. Vi må slutte å være så egoistiske som vi har blitt. Vi må ikke ta oss selv så høytidlige. Og vi må ikke glemme at vi aldri blir bedre enn de dårligste. Tonnevis av millioner med klær blir produsert vært år, og tilsvarende mengde kastet. Vi pruduserer så ufatlige mye ver enn vi trenger. Og vi gjør det på en syk måte. Store deler av verden lever i fattigdom, andre i luksus. Noen kjøper en skjorte for 3000 kroner, andre produserer den for 4,- Noen barn leker i barnhagen, mens andre barn syr dongribukser. Det er vel ingen her som syns det er spesielt kult? Matrelistisksett så er jo det aller beste å lage noe meningsfylt med det du har. Ikke skape et behov om nye ting som du ikke trenger for å lage noe som ikke er like meningsfylt. Kjemp det onde med det gode. Kjempe det onde med tanke om at man kan kun lage gode ting ved å gjøre gode ting. Og når alt er godt, når alt er sant, og når alt er helt ærlig, da liker alle det. Og når alle liker det, ja, da liker alle det. Kontra at du skal pakke inn noe, lyve eller dekke over det med noe. Sannheten er alltid finest. Alltid. Målgruppe : Målgruppen for dette prosjektet er overhodet ikke satt. Den er ikke spesifisert. Men det er ingen tvil om at folk som er intresserte i dette, (de som hanlder på fretex fra før) vil bli mer ekponert for konseptet og produktet. Men disse faller jo utenfor målgruppen igjen. Fordi de handler jo allerede på fretex. Målgruppen er de som ikke gjør det. Målet er å få flere folk til å kjøpe bruktklær hos fretex. Og få flere til å gi. Og jeg føler at det blir vanskelig å sette en spesifikk målgruppe. Alle er i målgruppen. Hovedutfordring : Hovedutfordringen med Alter-ego er å vise hva det står for. Og at det ikke skal oppfattes som en slags mini-kampanje for meg selv. Det handler i bunn og grunn om det jeg gjør, ikke hva jeg har på meg, eller hvordan jeg ser ut. Det er handlingen som teller. Og hovedutfordringen er alt mottakeren skal se det. Se forbindelsen mellom det som er i meg og på meg.

5 Kjærlighet er det eneste som kan deles, men samtidlig multipliseres. Hovedutfordringen ligger i at folk skal skjønne at det er tanken, og handlingen som teller. Resultatet av prossesen gagner alle. Det er utfordrende å få folk med på det. Det er nytt, det er annerledes og jeg som art director vet egentlig ikke hva jeg driver med. Men som student er jeg villig til å lære, villig til å ta sjanser og villig til å lære av mine feil. Og vi lære noe noe nytt vær dag, og vi er vel alle egentlig studenter på livets skole. Steven Heller skriver i boken `Art driection finaly explained` at - You learn art direction in two ways. First by watching, then by mistakes. Jeg er på ingen måte redd for å mislykkes. Og det er en utfordring, drit i alle andre. Ikke bry deg om hva de syns. Hvis du liker det, hvis du kan stå for det. Yes! Da kan du gjøre hva som helst uten å frykte for å mislykkes. Forde du vet at hvis du mislykkes, så har du bare lært til neste gang. For å folk til å bli med på et konsept som dette, så må de skjønne konseptet. De må se verdiene, og de må være beviste på hva som er målet. Det handler jo i bunn og grunn om å få folk til å gi mer klær til Fretex, og å få folk til å kjøpe mer klær fra Fretex. Hvis du gir bort noe av det kuleste, fineste og mest verdifulle du har, sier det seg selv at det kommer til å være større interesse for disse klærene. Og når det er større interesse for de klærne, selger man mer. Og når Fretex selger mer klær, får flere det bedre. Og når flere har det bedre, er konseptet en suksess. Og for at noen skal få det bedre, må noen som har det bra ta iniativ og dele med de. Og det er det jeg prøver å gjøre. Og det er det jeg vil at flere skal gjøre. Kilder : Foredraget kropp, klær og kultur av Mari Grinde Arntzen! Boken : Art Direction finaly axplained av Steve Heller og Veroniuqe Vienne.