TIDSSKRIFT FOR BARNESYKEPLEIERE

Transkript

1 TIDSSKRIFT FOR BARNESYKEPLEIERE NR ÅRGANG 16 VO L D, B A R N E M I S H A N D L I N G O G O M S O RG S S V I K T

2

3 Nybakte Foreldres Informasjonsprogram Din Fantastiske Baby Foreldrepakken inneholdende brosjyre og DVD begge tekstet på norsk og engelsk. Foto: Max Marketing Stine Sofies Stiftelse har i samarbeid med Norsk Barnelegeforening utviklet et informasjonsprogram til alle nybakte foreldre i Norge. Formålet er å forebygge filleristing (shaken baby syndrom). Hensikten med programmet er å gi gode råd i de første månedene, om gråting, frustrasjon og usikkerhet for om man strekker til som foreldre. Vi holder en positiv og oppbyggende tone, samtidig som alvoret og farene ved filleristing av babyer gjøres tydelig. Det er mellom 3 og 5 babyer som ristes til døde i Norge hvert år. Like mange blir innlagt på sykehus med store skader som kan gi varige lammelser, blindhet og ulike grader av utviklingsforstyrrelser. Det tas høyde for at det er store mørketall rundt mindre risting som kan føre til mindre skader. Bakgrunn I 1998 starter barnelege Mark Dias i USA det første forebyggende informasjonsprogrammet på fødeavdelinger spesielt rettet mot SBS. Siden da har nedgangen vært på over 50 % i antall tilfeller SBS og således en stor suksess. Lignende informasjonsprogrammer er nå i gang i mange land, og resultatene viser entydig at der hvor programmet er obligatorisk, så har det vært registrert nedgang i SBS. Siden 2008 har Stine Sofies Stiftelse jobbet med å utvikle og å innføre et tilsvarende Eksempler på noen av prosjektene fra andre land - fra venstre: - Portrait of Promise - som er den første foreldrepakken brukt i USA, - Periode of Purple Crying som er den Canadiske foreldrepakken, - og den Japanske foreldrepakken. informasjonsprogram i Norge. I desember 2009 hadde vi kommet så langt at vi gjennomførte vi en testperiode med utdeling av materiale ved fem norske sykehus i 2009, og de fikk utelukkende gode tilbakemeldinger både fra fagfolk og foreldre. Informasjonsprogrammet inneholder: Informasjon og forklaring til helsepersonell i avdelingen. Foreldrepakke (brosjyre og DVD) for utdeling. Etter evaluering av pilotprosjektet ble det kun gjort små justeringer på programmet, men ny film ble spilt inn og materiellet ble oversatt og tekstet til engelsk. Implementering For best mulig igangsetting av programmet, har prosjektleder hos Stine Sofies Stiftelse Richard A. Nordahl reist rundt til fødeavdelingene i Norge og presentert prosjektet for de ansatte på føde/barsel. Dette har vært positivt og effektivt da alle avdelinger selv må velge å være med i prosjektet, etter å ha mottatt informasjonen. Fra Stiftelsen sendes da ut foreldrepakker (brosjyre og DVD) som lagres og deles ut av personalet på føde-/barselavdelingene til foreldrene før de reiser hjem med babyen. Helsestasjonen/helsesøster Vi har også samarbeidet med Helsesøster - organisasjonen slik at alle helsestasjoner i landet har mottatt informasjon om prosjektet, et eksemplar av selve foreldrepakken og et anbefalingsbrev fra Helsesøster - orga nisasjonen. Håpet er at helsesøster bruker dette til å minne på det de nybakte foreldrene fikk vite på fødeavdelingen ev. gi denne informasjonen nå. Mange helsestasjoner har kontaktet oss og bedt om å få flere foreldrepakker. Omfanget av programmet: Det er ca 50 fødeavdelinger/fødestuer i Norge. Det fødes hvert år ca barn i Norge. Stine Sofies Stiftelse hadde som målsetning å få implementert Nybakte Foreldres Informasjonsprogram i hele Norge i løpet av Fortsettelse side 9 Fakta om filleristing og Shaken Baby Syndrome (SBS) - Hvert år får mellom 10 og 15 spedbarn i Norge SBS eller lignende skader. - Av de som rammes dør ca. 1/3, og 1/3 får alvorlige nevrologiske skader (lam, blind, stum, organsvikt osv.) - Shaken Baby Syndrome og lignende skader er resultat av kraftig risting. - Utløsende faktor til SBS er oftest frustrasjon over vedvarende og langvarig gråting. - Ristingen som fører til de alvorlige hodeskadene skjer av stefar, barnepasser eller lignende, men også biologisk mor eller far er blant overgriperne. SIDE 3

4 Godt nytt år, og vennligst forstyrr i 2012 Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Arnulf Øverland REDAKSJONSSEKRETÆR Tidsskrift for Barnesykepleiere. Eileen Dalåmomo Johan L. Johannesensgate Gamle Fredrikstad E-post: eileda@online.no Arbeid: Sykehuset Østfold HF Nyfødt intensiv avdeling Cicignongate Fredrikstad telefon: / E-post: eileen.dalamomo@so-hf.no ANNONSEPRISER 2012 Helside: kr Halvside: kr Helside i 3 fortløpende nr. kr Halvside i 3 fortløpende nr. kr Helside farger kr Helside farger i 3 fortløpende nr. kr Halvside farger kr Halvside farger i 3 fortløpende nr. kr Abonnemang på bladet á 3 nummer pr år kr. 200 OPPLAG 2012: 650 eksemplarer ISBN: TRYKK: DMT Komunikasjon Postboks 275, Strandsagveien Brumunddal Telefon: Telefaks: e-post: post@dmt.no Denne utgaven av Tidsskrift for Barnesykepleiere har et svært alvorlig tema, et tema som det også er viktig at Barnesykepleierforbundet setter søkelyset på. Dette fordi barn og ungdom som lever i en hverdag preget av vold, mishandling og omsorgssvikt statistisk sett ofte vil være innom de avdelinger i vårt land som behandler barn og ungdom. Det er derfor viktig at sykepleiere er oppmerksomme, og har alle sanser åpne i møte med barn og familier slik at vold, mishandling og omsorgssvik avdekkes og meldes. I sin kampanje Vennligst forstyrr - du ser det ikke før du tror det satte Redd Barna i fokus på vold og overgrep mot barn i Norge. Målet med kampanjen var å få voksne til å melde i fra dersom de tror at et barn utsettes for krenkende handlinger. I sin omtale av kampanjen sier Redd Barna at vold mot barn er et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblemer. Mange barn og unge lever med daglige fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Temaet er svært tabubelagt, og forbundet med fortielse, skyld og skam. Hjemmet og familien er den arenaen hvor de fleste barn har det trygt, men samtidig det stedet hvor vold mot barn foregår i det skjulte over lang tid uten at det oppdages. Spedbarn og småbarn er en særlig utsatt gruppe. Terskelen for å gripe inn i andre familiers anliggende er ofte høy, og mange barn lider i stillhet bak hjemmets beskyttende vegger. Dette betyr at dersom vi i møte med barn og ungdom og deres familier får en følelse av at barn utsettes for krenkende handlinger må vi forfølge denne følelsen, og ikke overse og bagatellisere den. Det verste er om vi bortforklarer våre observasjoner og skjuler oss bak at det sikkert er andre som har sett og vil ta tak i det vi må tørre å tro det vi ser. Å oppdage og møte barn og ungdom som er utsatt for vold, mishandling og omsorgssvikt er vel det tøffeste, mest krevende og kompliserte vi sykepleiere kan oppleve i vårt arbeid. Det er derfor viktig at alle avdelinger har gode og gjennomtenkte rutiner hvordan slik bekymring håndteres. Å stå alene med sine observasjoner, leder ofte til at ingenting skjer, på grunn av at det er lett at en tenker på konsekvenser av å melde slike observasjoner, og at det sikkert ikke er så alvorlig. Denne usikkerheten kan lede til at barn fortsatt må leve med krenkende hendelser i sitt liv. Videre mener jeg at slike situasjoner bør ferdighetstrenes og simuleres på lik linje med ferdighetstrening og simulering av eksempelvis gjenoppliving. Dette vil skape en større trygghet for hvordan slike situasjoner skal håndteres og hvem som bør innvolvers. Barn og ungdom som lever med krenkende handlinger i sin hverdag, har krav på at vi også på denne området er kompetente og modige, og at vi tar dette på høyeste alvor. Det er også gledelig at regjeringen i 2011 tok temaet på alvor. Dette resulterte i blant annet i Barnevernsløftet til det beste for barn og unge utarbeidet av Barne-, likestillings- og Inkluderingsdepartementet og Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2012 utarbeidet av Justis- og beredskapsdepartementet. At dette viktige arbeidet er forankret helt opp til regjeringen er viktig. Det forplikter på mange måter oss som jobber med barn og ung i alle deler av helsetjenesten til å ta temaet nærmere inn over oss, og å tørre å se og kjenne på det totalt uforståelige og uakseptable som enkelte barn og unge må oppleve i sitt liv. Jeg anmoder derfor alle ledere på alle avdelinger i Norge om å sette vold, mishandling og omsorgssvik høyt på dagsorden, slik at flere barn kan hjelpes ut av den krenkende situasjonen de lever under. SIDE 4

5 Til slutt i denne lederen vil jeg reklamere for Vårkonferansen som Barnesykepleier - for bundet sammen med organisasjonen Ja til lindrende enhet og omsorg for barn skal arrangere i Kristiansand 12 og 13. april. Dette er en viktig og historisk konferanse i norsk sammenheng, der fokuset er palliativ behandling og omsorg til barn i alle aldersgrupper. For mer informasjon henviser jeg til våre nettsider: Jeg håper jeg treffer mange av dere i Kristiansand. Ha en fortsatt fortreffelig vinter, og når den tid kommer, en fantastisk fin vår. Hilsen Andrè Styret Barnesykepleierforbundet NSF På Generalforsamlingen 30. mars 2011 ble det valgt nye styremedlemmer til Barnesykepleierforbundet, NSF sitt styre. Den 2. mai konstituerte det nye styret seg, og det nye styret fikk følgende sammensetning: Leder: André Grundevig Nestleder: Merethe Norli Kasserer: Beate Harvik Sekretær: Nancy Dahlberg Styremedlem: Siw Fossan For mer informasjon om styret henvises det til nettsiden under menypunktet INFO OM FAGGRUPPEN. Fra venstre: Nancy Dahlberg, Beate Harvik, André Grundevig og Meretehe Norli. Siw Fossan (bildet over) var ikke tilstede da bildet ble tatt. Utdanningsutvalget BSF, NSF's utdanningsutvalg er et underutvalg av BSF, NSF's styre og velges på BSF, NSF's generalforsamling. Utdanningsutvalget består av 3 medlemmer og et varamedlem. De er ressurspersoner i utdanningssaker og faglige spørsmål. Kontakt i utdanningsutvalget/ sekretær BSF; NSF Nancy Dahlberg, se styret. Liv Mari Brandt Gisløy, 8439 Myre Tlf. Jobb: Mob: adr. Priv: liv.mari.brandt@unn.no Iben Akselbo Catharine Lysholmsvei 6a, 7022 Trondheim Tlf Jobb: Priv: adr. iben.akselbo@hist.no Inger Lucia Søjbjerg Sturlas vei 9, 0772 Oslo Tlf Mobil: adr. inger-lucia.sojbjerg@su.hio.no SIDE 5

6 Med døden til følge Av Charlotte Bergløff Minst fem barn under tre år mishandles til døde i Norge hvert år. Likevel henlegges 42 prosent av volds- og mishandlingssaker som gjelder barn. I april i fjor ble en 36 år gammel mann fra Sandefjord dømt til åtte års fengsel for legems beskadigelse med døden til følge. Offeret var stesønnen. Han døde bare åtte år gammel. Saken mot barnets mor ble henlagt av statsadvokaten etter bevisets stilling, til tross for at påtalemyndighetene i andre saker har understreket foreldres plikt til å beskytte barnet mot mishandling fra den andre forelderen. Historien om Christoffer Gjerstad Kihle rystet hele Norge da den ble kjent. Saken, som i dag er kjent som «Kodalsaken», var unik, men ikke av natur. Mishandlingsmetodene er godt kjent. Det unike var at den endte med en fellende dom. For alt tyder på at skolen, barnevernet, sykehus, politi, statsadvokater, domstolene og myndighetene i Norge svikter voldsutsatte barn. Det fører til at minst fem barn under tre år blir mishandlet til døde hvert år. Toppen av isfjellet. All form for vold mot barn er forbudt i Norge. Likevel finnes det svært lite statistisk materiale som viser hvor mange barn som blir utsatt for vold, og hvem som stilles til ansvar for lovbruddene. TV 2 undersøkte derfor i 2008 over 50 ferdig etterforskede saker som omhandler vold mot små barn fra de siste årene. Materialet er for lite til å være vitenskapelig basert, men tendensen var klar: 28 prosent av vold og drap som gjelder hele befolkningen henlegges, mens 42 prosent av sakene som gjelder barn blir lagt bort. Ada Sofie Austegard i Stine Sofies stiftelse mener barns rettssikkerhet står i fare så lenge sakene legges bort. Det er forferdelig trist, og gjenspeiler påtalemyndighetenes manglende fokus på denne typen saker. Hvis banken ranes rykker alt som kan krype og gå ut hos politiet. Spenningen er på topp. Vold mot barn krever derimot en svært grundig etterforskning, og politiet opplever ofte at bevisbyrden er så høy at sakene er vanskelige å føre for domstolen. Uten tilstrekkelige midler og ressurser hos påtalemyndighetene, og status på området hos politiet, går det på barnas rettssikkerhet løs, sier Ada Sofie Austegard. Tall fra Redd Barna anslår at 25 prosent av alle barn blir slått, mens åtte prosent er utsatt for grov vold. Få av voldsofrene i de aller yngste alderstrinnene blir registrert, men relativt sett er det disse som har økt mest de siste fem årene i følge Statistisk sentralbyrå. Mørketallene er store og usikkerheten høy. Det vi vet er at 10 ti 12 barn hvert år legges inn hos oss eller på Rikshospitalet med store hodeskader etter risting. Det er bare toppen av isfjellet. De vanligste skadene er nok bruddskader, men det har vi ingen oversikt over fordi disse barna stort sett behandles ved legevakten, uttalte professor Jens Grøgaard ved Barneklinikken på Oslo universitetssykehus, Ullevål til Aftenposten i kjølvannet av «Kodal-saken» i fjor. Internasjonal forskning tyder på at halvparten av alle brudd hos barn under to år skyldes påført skade. I Norge havner omlag 200 barn årlig på sykehus på grunn av grov mishandling, men på grunn av et manglende samarbeid mellom sykehus, barnevern og politi havner de færreste i retten. Helsevesenets rutiner svikter. De er opplært til å lege og ivareta, men setter ikke spørsmålstegn ved hvordan skaden er oppstått. Helsepersonellets holdning gjenspeiler således samfunnets. Vi kan ikke tro at foreldre kan påføre sine egne barn skader. Folk vil ikke ta inn over seg hvor grusom verden kan være, sier Ada Sofie Austegard. Ifølge professor Jens Grøgaard og TV 2 blir kun mellom ti til 20 av denne typen forhold, som havner på sykehus, etterforsket. Det er fordi legene kan oppleve at taushetsplikten hindrer dem i å politianmelde forholdene, mens barnevernet unnlater å melde legenes bekymring videre til politiet. Både sykehusene og barnevernets praksis bryter således med norsk lov, noe som har ført til ytterligere mishandling av barna, og i enkelte tilfeller til drap. Vanskelig bevisførsel. I Sverige behandles årlig omlag 8000 barnemishandlingssaker. I Norge er tallet 900, først og fremst fordi barnevernet unnlater å melde voldssaker til politiet. Medieavsløringer har ført til økt bevissthet og nye rutiner ved sykehus og i barnevernet, men for at påtalemyndigheten skal kunne ta ut tiltale må to hovedvilkår oppfylles. Det ene er at saksbehandler er overbevist om skyld. Det andre er at saksbehandler mener bevisene er tilstrekkelige til å overbevise en domstol. Saker som omhandler vold mot små barn blir svært ofte henlagt fordi det ikke kan bevises hvem som har påført barnet skadene, selv om medisinske eksperter slår fast at barna har vært utsatt for vold. Selv i saker med dødelig utfall ender det ofte med henleggelse. Det er ikke ukjent i barnedrapssaker at begge foreldrene nekter både skyld og kjennskap til hvordan skader på barnet har oppstått. Påtalemyndighetene har da i enkelte saker tiltalt og fått dømt både mor og far for medvirkning til mishandling, da begge har omsorgsansvar for barnet og en særlig plikt til å gripe inn og forhindre den annens vold. Spørsmålet som er blitt stilt rundt denne praksisen er om det bedrer barns rettsvern å tiltale foreldre for medvirkning snarere enn for å faktisk ha begått et drap. Obligatoriske dødsstedsundersøkelser ved brå og uventet død hos barn er derfor blitt foreslått ved gjentatte anledninger for å sikre påtalemyndighetene de avgjørende sporene som kan avsløre hvem som har utført den fatale mishandlingen. Men siden 1991 har det ikke vært gjennomført obligatoriske undersøkelser av stedet der sped- og småbarn dør plutselig og uventet. Når et barn dør. Krybbedødsepidemien på 1980-tallet førte til at foreldre som mistet barna brått følte seg mistenkeliggjort når uniformert politi banket på døren. De ba om en endring i praksisen og ble hørt. I 1991 ble kravet om rettslig obduksjon ved plutselig uventet død hos spedbarn og småbarn innskjerpet gjennom et rundskriv fra Riksadvokaten. Samtidig ble politiet trukket vekk fra dødsstedet og oppfølgingen av familien lagt til helsetjenesten. Internasjo - nalt har dødsstedsundersøkelse etter 1989 i stigende grad blitt ansett som en helt nødvendig forutsetning for en adekvat undersøkelse ved plutselige og uventede dødsfall i sped- og småbarnsalder. Denne typen dødsfall representerer en stor utfordring for helsetjeneste, politi og rettsmedisinere, og er en tragedie for de pårørende. Dersom årsaken er ukjent og døden har inntrådt plutselig og uventet skal dødsfallet omgående meldes til politiet, i henhold til helsepersonelloven SIDE 6

7 36. Politiet på sin side skal ifølge påtaleinstruksen, i alminnelighet påse at det uføres rettslig likundersøkelse. I begynnelsen av 1990-tallet sank antall krybbedødsfall dramatisk samtidig som det ble økt oppmerksomhet omkring omsorgssvikt og mishandling ved plutselige spedbarnsdødsfall. Inter - nasjonalt vekker det nå oppsikt at Norge ikke undersøker åstedene der små barn dør. I en rekke andre land skjer dette automatisk, og er en forutsetning for å kunne stille diagnosen krybbedød og til å avdekke barnedrap. BEVISST. I 2008 ble 467 barn under ni år registrert som personoffer for voldskriminalitet. 55 av disse hadde ikke fylt ett år. Når det gjelder plutselige uventede dødsfall i sped barnsalderen blir nå én prosent sett i sammenheng med bevisst kvelning. Ved obduksjon kan funn av blødninger fra barnets nese og munn indikere at barnet har blitt kvalt. Funn i lungene kan indikere tidligere kvelnings forsøk, og man kan finne lyserødt skum i nese og svelg. Tilstede - værelse av friskt blod fra munn og nese har blitt hevdet å kunne skyldes kvelning ved tildekking av ansiktet. Slike funn er imidlertid for lite spesifikke til å kunne brukes som bevis i straffesaker. Betegnelsen «gentle battering» ble innført i 1982 for å beskrive tilfeller der kvelning ved hjelp et objekt eller en hånd førte til barnets død. Dette er bekreftet av enkelte foreldre som mistet barn i krybbedød, men som i ettertid innrømmer at de kvalte barnet. Sorggrupper har avslørt det samme, der mødre har innrømmet overfor helsepersonell i fortrolighet at de tok livet av barnet. RIKSADVOKATENS UTFORDRING- ER. Riksadvokaten vurderer om det skal beordres ytterligere etterforskning i henlagte saker. I løpet av de siste årene har Riksadvokaten gjort dette i en rekke saker for å oppklare hvem som har påført et lite barn grov vold. Det var også Riksadvokaten som beordret tiltalen mot stefaren til Christoffer Gjerstad Kihle. Åtteåringen ble funnet død i sin egen seng om kvelden 2. februar i 2005, og han skal også ha hatt både nese og munn tilstoppet med papir. Gutten skal ifølge tiltalen ha blitt slått eller støtt mot noe slik at han fikk store hodeskader, blant annet skal han ha blitt påført et 17 cm langt brudd på hjerneskallen og knusnings skader i kinnet. Ifølge den rettsmedisinske undersøkelsen døde gutten imidlertid av hodeskadene. Den 35 år gamle stefaren hevdet hele veien sin uskyld. Guttens død ble etterforsket av politiet, men de mente først at gutten kunne ha påført seg skadene selv. Statsadvokaten i Vestfold og Telemark henla så saken som intet straffbart forhold. Saken ble imidlertid klaget inn til Riksadvokaten, som først beordret ytterligere etterforskning. Den kom deretter tilbake til statsadvokaten som nok en gang henla saken. Igjen ba Riksadvokaten om mer etterforskning, og denne gangen endte det altså med tiltale og dom mot guttens stefar. BARNEDØDSÅRSAKSPROSJEKTET. Dødsstedundersøkelser bør være obligatorisk, så slipper folk å spekulere, sier Professor dr. med. Torleiv Ole Rognum ved Retts - medisinsk institutt. Fra 2001 til 2004 ledet han «Barnedødsårsaksprosjektet». Riks ad vo - katen ønsket en rapport med forslag til fremtidig organisering av undersøkelser ved plutselig uventet død i sped- og småbarnsalder. 46 dødsfall blant barn under tre år på Sør- og Østlandet ble undersøkt ved at rettsmedisinerne rykket ut på dødsstedsundersøkelser. Prosjektet, samt videre undersøkelser, avdekket at gjennomsnittlig fem barn under tre år dør hvert år som følge av drap, mishandling eller omsorgssvikt i Norge. Mens krybbedød utgjorde den altoverveiende andel av plutselig uventede dødsfall i spedbarnsalderen på 1980-tallet, er dødsfall på grunn av omsorgssvikt fem doblet siden 1990-tallet, mens drap og mishandling varierer fra år til år. Norske spedbarn mishandles, plages og drepes. Sakene er vanskelige å undersøke og rettsforfølge, fordi det er en utbredt oppfatning i samfunnet at foreldre ikke gjør slikt. Jeg har undersøkt saker som hvis skadene hadde vært påført ungdom eller voksne, hadde endt i retten. Men siden dette har skjedd spedbarn, er terskelen så høy at det ikke ender i retten. Det gir grunn til bekymring for rettssikkerheten til spedbarn og små barn, sier Rognum. Professoren er Norges fremste ekspert på krybbedød og plutselige uventede dødsfall hos barn. Han forteller at politiet i stadig økende grad ber om eksperthjelp fra Rettsmedisinsk institutt også i barnemishandlingssaker der barnet overlever. Om dette skyldes at små barn generelt utsettes for mer vold, eller at vi er blitt flinkere til å oppdage skader og vold, eller en kombinasjon av dette, er vanskelig å si. Vi ser også at ustabile familieforhold kan være en forklaring, fordi mistenkte oftere er mors nye kjæreste eller barnets stefar, sier Rognum. Foreldrene ønsker obligatorisk undersøkelse Barnedødsårsaksprosjektet stilte spørs - mål ved hva som er mest problematisk og stigmatiserende for foreldrene; en rutinemessig undersøkelse av alle barn eller å gi foreldrene valgfrihet. En oppfølging av familiene som deltok i prosjektet, ved Senter for krisepsykologi i Bergen, viste at selve dødsstedsundersøkelsen ble oppfattet som positiv av de rammede familiene. Lands - foreningen uventet barnedød, som representerer foreldre som har mistet et barn plutselig og uventet, ønsker derfor at ordningen gjøres obligatorisk. Barnedødsår - saks prosjektets erfaringer med en sakkyndig-modell uten direkte bindinger til politiet fungerte bra og innebar flere praktiske og følelsesmessige fordeler for familiene som rammes. - Det er viktig å ha klare roller og være tydelig og presis ved informasjonshenting, og SIDE 7

8 med informasjon som formidles til de pårørende ved dødsstedsundersøkelsen. Dette er også en av faktorene som fra foreldrenes side synes mest positive ved dødsstedsundersøkelsen i Barnedødsårsaksprosjektet, og som sammenfaller med prinsipper for god krise - intervensjon, understreker Rognum. Pro - sjektgruppen anbefalte derfor at dødsstedsundersøkelse ved plutselig uventet død i sped- og småbarnsalder gjøres obligatorisk. Ikke en sak for helsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet vurderer dødsstedsundersøkelser ved plutselig, uventet barnedød som en oppgave for rettsmedisinen og strafferettspleien, ikke for helsetjenesten. Direk - toratet sluttet seg derfor til Barnedødsår - saksprosjektets anbefalinger og konklusjoner, og anbefalte Helse- og omsorgsdepartementet å oversende arbeidsgruppens utredning til Justis- og politidepartementet. Sosial- og helsedirektoratet mener at spørsmålet om dødstedsundersøkelse skal gjøres obligatorisk må vurderes av justismyndighetene utifra hensynet til barns rettsikkerhet, straffeforfølgning og allmennpreventiv effekt. Men Lovavdelingen i Justis- og politidepartementet har nå sendt saken tilbake til Helse- og omsorgsdepartementet. Det er sterkt beklagelig at saken ikke ligger hos Justis- og politidepartementet hvor det ikke medfører noen juridiske hindringer å gjøre dette obligatorisk, noe forskning og legers taushetsplikt fører til hos Helse- og omsorgsdepartementet. La meg få sammenligne med en trafikkulykke. Dersom du er uheldig og utsettes for en personskade kommer politiet umiddelbart og sjekker alkohol og fartsgrense, uavhengig av om du har vært uheldig eller brutt veitrafikkloven. Det samme burde gjelde når et barn dør plutselig, sier Ada Sofie Austegard. Barneombud Reidar Hjermann mener også at det vil være i god overensstemmelse med våre forpliktelser etter barnekonvensjonen, og i samsvar med konklusjonene i Barnedødsårsaksprosjektet, å gjøre ordningen obligatorisk. Vi har nå en mulighet til å lage en ordning som ivaretar barns rettssikkerhet, samtidig med at foreldre blir sikret en rettferdig behandling. Dette er viktig for at ingen uskyldige skal bli siktet for straffbare handlinger, for at vi skal skaffe sikker kunnskap om hvordan og hvorfor dødsfall hos små barn skjer og for at det skal bli oppdaget hver gang en voksen har forvoldt et lite barns død, uttalte barneombudet nylig på sine nettsider. Regjeringen vil ha obligatorisk TILBUD- Regjeringen ønsker likevel å etablere et obligatorisk tilbud om dødsstedsundersøkelser. Det betyr at myndighetene skal være forpliktet til å tilby dødsstedsundersøkelser. Det er frivillig for foreldrene om de vil motta undersøkelsen. Helse- og omsorgsdepartementet har nå bedt Folkehelsein stituttet om å organisere tilbudet i regi av helsetjenesten når barn mellom 0 og 3 år dør plutselig og uventet. Foreldrene bestemmer selv om de vil ta imot tilbudet, hvor formålet med undersøkelsen er å finne dødsårsak. Helse - tjenestens tilbud omfatter alle tilfeller der det ikke er mistanke om straffbart forhold. Dersom det er mistanke om straffbart forhold vil det bli en politisak. Folkehelseinsti - tuttet opplyser at det frivillige tilbudet kan iverksettes fra andre kvartal Det er en skam. Dette gjenspeiler at de voksne jobber for de voksnes verden, avslutter Ada Sofie Austegard. Kilder: SSB, Regjeringen, Sosial- og helsedirektoratet, Rettsmedisinsk institutt, TV 2, Stine Sofies Stiftelse, Aftenposten, VG, Oss foreldre imellom, Kriminolog Vibeke Ottesen og Førsteamanuensis Anne-Kari Torgalsbøen. FAKTA Diverse voldssak er mot barn fra år gammel mann dømt til fengsel i ti måneder for å ha truet og slått samboer og barn. Mannen ble også ilagt kontaktforbud mot ekssamboeren i ett år og kontaktforbud mot barna i seks måneder. Han må betale til hvert av barna og til sin ekssamboer. Ektepar i Flekkefjord dømt til fengsel etter å ha utøvd vold mot seks av sine barn. Faren er dømt til fengsel i ett år, mens moren er dømt til betinget fengsel i 120 dager. De to er dømt for å ha slått sine seks mindreårige barn med belte eller sko forskjellige steder på kroppen, i perioden fra august 2007 til november Levanger-mann i slutten av 30-årene dømt til fengsel i ett år og tre måneder for vold mot sine egne barn. Volden fant sted over en periode på syv og et halvt år, mens barna var fra tre til ti år gamle. Ved en rekke anledninger slo, sparket eller kastet han barna i gulvet eller veggen. Ved et tilfelle skal medfarten ha vært så hard at det ene barnet brakk armen. Familiefaren sto også for verbale krenkelser. En 44 år gammel kvinne er i Nord - hordland tingrett dømt for jevnlig å ha slått sine to sønner på 11 og 13 år. Retten legger til grunn at voldsutøvelsen skal ha pågått i fire år. Moren er dømt for å ha slått sønnene med flat hånd og med en rekke gjenstander, deriblant kleshenger, krykke og tresverd. Kvinnen slipper fengsel fordi det vil være en ekstra belastning for familien, særlig for barna, som fortsatt bor hjemme. En kvinne i 30-årene må sone to år i fengsel og betale sine to stebarn kroner hver, etter at hun mishandlet dem i syv år. Mishandlingen av de to barna skjedde i årene 2001 til 2007, da kvinnen var fars samboer og bodde sammen med barna. Dette samboerskapet endte i august Kvinnen skal blant annet ha slått og sparket stebarna gjennom alle syv år, ha slått gutten på tissen og på rumpen, og truet begge to med kniv. Hun skal også ha truet med å drepe barna hvis de fortalte om mishandlingen til faren. Jenta skal også ha blitt slått med en vedkubbe, og hun skal ha blitt tvunget til å spise mat kvinnen hadde spyttet i. En mann i 40-årene er dømt til 14 måneder i fengsel etter å ha mishandlet sin mindreårige datter i halvannet år. Mannen, som er bosatt i Hønefoss-området, ble i Ringerike tingrett dømt til ett år og to måneder i fengsel for grov mishandling av sin datter. Mishandlingen startet i mai 2007 og pågikk i halvannet år. Faren skal blant annet ha slått og sparket datteren, flere ganger slått henne med et belte, bitt henne og truet med å drepe henne hvis hun fortalte om mishandlingen Firebarnsmor i Molde dømt til 60 dager i fengsel for å ha kløpet to av barna flere ganger. 45 dager av straffen er betinget. Hun må også betale dem kroner til sammen i erstatning. FAKTA: Vanskelig å etterforske: Sakene er vanskelige å undersøke og rettsfølge, fordi det er en utbredt oppfatning at foreldre ikke gjør slikt, sier Torleiv Ole Rognum. Tidligere trykket i Magasinet voksne for barn 1/2010 Halvparten av alle brudd hos barn under to år skyldes påført skade SIDE 8

9 Fortsettelse fra side 3 Informasjonsprogrammet for nybakte foreldre blir et stort bidrag i kampen for å forebygge at vergeløse barn utsettes for alvorlige overgrep av voksne. Videre i prosjektet Følge opp de avdelinger som ennå ikke har kommet i gang, eller hatt betenkeligheter med å innføre informasjonsprogrammet. I tillegg å følge opp de avdelinger som ønsker det med besøk på deres fagdager/personaldager. Sende ut nyhetsbrev 2-4 ganger pr. år. Jobbe mot myndighetene for å sørge for at dette blir obligatorisk for fremtiden. Personalrommet i Harstad under presentasjon av prosjektet (i lunsjen). Foto: Stine Sofie Stiftelse Litteraturliste: Preventing Abusive Head Trauma Among Infants and Young Children: A Hospital-Based, Parent Education Program. Mark S. Dias, Kim Smith, Kathy deguehery, Paula Mazur, Veetai Li and Michele L.Shaffer. Pediatrics 2005;115; DOI: /peds Link: content/115/4/e470.full.pdf+html SIDE 9

10 Alarmtelefonen for barn og unge Av Sonja E. Askland, Prosjektansvarlig Alarmtelefonen for barn og unge Alarmtelefonen for barn og unge er en nødtelefon for barn og unge som utsettes for vold, overgrep og mishandling. Alle barn og unge skal ha et nummer de kan ringe når de er i krise er gratis Alle telefoner blir besvart av voksne som har lang erfaring i å hjelpe barn og unge Også voksne som er bekymret for barn og unge, eller har mistanke om at de utsettes for vold og overgrep kan ringe Alarmtelefonen for barn og unge Det er viktig å huske på at det å melde fra er en ansvarlig og viktig handling, som kan forandre et barns situasjon til det bedre Alarmtelefonen for barn og unge drives av Barnevernvakta i Kristiansand kommune i samarbeid med 17 barnevernvakter i Norge på oppdrag fra Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). De ansatte er fagfolk med lang barnevernerfaring. Vi samarbeider tett med de kommunale barneverntjenestene, med politi og med helseinstitusjonene. Da Alarmtelefonen for barn og unge startet opp sommeren 2009 var det viktig å bygge videre på den eksisterende akuttberedskapen for barn og unge. Ca 130 kommuner i Norge har tilgang på en operativ barnevernvakt; Tromsø, Trondheim, Ålesund, Bergen, Stavanger, Sandnes, Kristian sand, Grenland, Vestfold, Drammen, Asker og Bærum, Oslo, Follo, Indre Østfold, Skedsmo, Romerike og Midt- Hedmark. Websiden viser hvilke kommuner som har barnevernvakt. Når vi mottar oppringninger på vil vi først vurdere om det er behov for akuttintervensjon, deretter vil vi vurdere om det skal sendes bekymringsmelding til den lokale barneverntjenesten. Vi har fra oppstart sendt rundt 450 bekymringsmeldinger. Noen samtaler er råd/veiledningssamtaler på hvordan barn og unge kan gå hjelp til å få en bedre hverdag. Disse samtalene handler ofte om at barna slites mellom to foreldre som ikke lenger bos sammen, og som krangler mye. Barn og unge er Alarmtelefonen for barn og unge sin primære målgruppe, og mye av informasjonsarbeidet med å gjøre kjent har vært rettet mot denne gruppen. Det er derfor gledelig at det er flest barn og unge som tar kontakt med oss. Halv parten av oppringningene er fra barn og unge selv. De fleste oppringningene handler om barn og unge som er bekymret for foreldrenes rus(mis) bruk. Deretter følger barnets psykiske problemer (suicidale telefonhenvendelser), store samværskonflikter og familievold. Dette er hovedtema barn og unge ber om hjelp til. Se gjerne for mer informasjon. SIDE 10

11 Dødsstedsundersøkelser Ordningen med frivillig dødsstedsundersøkelse ved brå og uventet død hos barn i alderen 0 til og med 3 år trådde i kraft 1. november Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag å organisere tilbudet, som regjeringen har vedtatt at helsetjenesten skal tilby. Formålet er å få sikrere informasjon om hvorfor barnet døde. Ved brå og uventet barnedød kan det noen ganger være vanskelig å fastslå dødsårsaken med sikkerhet. For at både foreldre og helsepersonell skal få sikrere informasjon om hva som var årsaken til at barnet døde, skal helsetjenesten ved brå og uventet barnedød gi familien tilbud om en systematisk undersøkelse av dødsstedet. Dette er en undersøkelse som helsetjenesten har plikt til å tilby foreldre, men det er frivillig for foreldrene om de vil benytte seg av tilbudet. Helsetjenesten må ha skriftlig samtykke fra foreldrene før en slik undersøkelse kan foretas. Hva ordningen innebærer Undersøkelsen vil utføres av et team bestående av to personer. Det er viktig å sammenholde funnene fra obduksjonen med funnene på dødsstedet. Derfor er det ønskelig at legen som foretar obduksjonen også deltar i undersøkelsen på dødsstedet (evt. en annen person med rettsmedisinsk kompetanse). Den andre i teamet vil være en person med kunnskap og erfaring fra dødsstedsutredninger. Foreldre og omsorgspersoner har mulighet til å stille spørsmål til teamet som kommer til døds - stedet. I et tidligere prosjekt var det mange etterlatte som benyttet seg av og satte pris på denne muligheten. Selv om formålet med en dødsstedsundersøkelse ikke er å yte helsehjelp til foreldrene, opplevde mange foreldre dødsstedsundersøkelsen som nyttig og viktig. Døds - steds undersøkelsen vil finne sted så snart som mulig etter obduksjonen, og helst innen 48 timer etter at barnet har kommet til sykehuset. Skal finne dødsårsaken Det er sykehuset der barnet blir mottatt som vil orientere foreldrene eller omsorgspersonene skriftlig og muntlig om tilbudet om frivillig dødsstedsundersøkelse. Dersom familien takker ja til tilbudet varsler sykehuset dødsstedsundersøkelsesteamet. Dersom det avdekkes mistanke om straffbart forhold etter at dødsstedsundersøkelsen er påbegynt, skal undersøkelsen i regi av helsetjenesten avbrytes. Den videre oppfølgingen skal da skje i regi av politiet. Uavhengig av helsetjenestens frivillige åstedsundersøkelser, er det vedtatt en endring i straffeprosessloven som inne bærer en utvidet adgang for politiet til å etterforske alle saker der barn dør plutse-lig og uventet selv om det ikke foreligger mistanke om noe kriminelt. Den nye loven trådde i kraft 1. juli Strpl. 224, 4. ledd (tilføyelse til et nytt andre punktum). Ref. til Riks advo - katens rundskriv nr. 2/2011. Etter undersøkelsen vil det bli holdt et møte mellom de som foretok undersøkelsen og helsepersonell på sykehuset for å sammenholde funnene, og trekke den endelige konklusjonen om dødsårsaken. Denne informasjonen skal også formidles i en oppfølgingssamtale med foreldrene. I Norge er det om lag 40 barn i året i alderen 0 til og med 3 år som dør brått og uventet, og der dødsårsaken er ukjent. Formålet med dødsstedsundersøkelser er å avklare hva barnet døde av. Dette er nødvendig for å få en riktig diagnose og også for å få informasjon som kan bidra til å forebygge lignende tilfeller. Ordningen vil bli evaluert underveis Tilbudet vil bli evaluert av Senter for Krise - psykologi i Bergen. Evalueringen er uavhengig av Folkehelseinstituttet og gjøres underveis for å sikre at ordningen fungerer tilfredsstillende, og slik at framgangsmåten kan forbedres dersom noe oppleves negativt eller støtende. Folkehelseinstituttet vil føre anonym statistikk over funnene i undersøkelsene. Statistikken skal brukes i rapportering til myndighetene. Ved eventuell forskning på dataene må man forholde seg som ellers ved forskning på journaldata. Folkehelseinstituttet Publisert Maria Eriksson, Åsa Källström Cater, Gunilla Dahlkild-Öhman og Elisabet Näsman (red.) Barns stemmer om vold Å tolke og forstå Barn som opplever vold i familien er en utsatt gruppe. I de senere år har det vokst frem et hjelpeapparat for voldsutsatte barn og forskningen om behandlingsmetoder har gitt ny innsikt. Samtidig finnes det et stort behov for mer kunnskap. Hvordan skal man oppdage barn som opplever vold? Hvordan bør denne typen vold utredes? Og: hvordan kan dokumentasjon være et godt grunnlag for beslutninger som tilgodeser barns behov og tar hensyn til deres erfaringer og oppfatninger? I denne boken berøres en rekke ulike temaer: barns tolkninger av vold innenfor familien, etiske spørsmål knyttet til forskning om og med barn som har opplevd vold, utfordringene som ligger hos hjelpeapparatet, samt myndighetenes intervensjoner i barns liv som familierettslige prosesser og avgjørelser om økonomisk bistand. Spørsmålene som stilles i boken handler om hvorvidt og eventuelt hvordan et rettighetsperspektiv og et omsorgsperspektiv kan forenes. Kan barn som opplever vold i familien både beskyttes og gis rett til delaktighet i beslutninger som påvirker deres liv? Tanken er at denne boken skal kunne brukes både i praktisk sosialt arbeid, for eksempel i forbindelse med sakkyndige utredninger og i akademiske sammenhenger, som forskningsprosjekter og oppgaveskriving. Bokens kapitler gir en oversikt over ulike spørsmål, metoder, analyser og resultater fra forskning om og med barns stemmer om vold. Forfattergruppen har ulik bakgrunn i praksis og forskning knyttet til barn som opplever vold i familien. Maria Eriksson, Åsa Källström Cater, Gunilla Dahlkild-Öhman og Elisabet Näsman er bokens redaktører. Gyldendal Akademisk ISBN: NOK 319,- SIDE 11

12

13

14 Overgrepsenheten ved St. Olavs Hospital Av Gerd Eva Fenheim, Brita Henning, Solveig Heggset, Tone Stiles Overgrepsenheten ved St. Olavs hospital har tilhold på Kvinne-Barn senterets pasientmottak, og er et lavterskeltilbud til både voksne kvinner og barn (gutter under 18 år) utsatt for seksuelle overgrep. Voksne menn blir tatt hånd om på legevakten. Vi er et overgrepsteam bestående av sosialpediater, gynekolog, barnepsykolog, koordinator, psykiatrisk sykepleier, helsesøster og sykepleier (1). Voksne pasienter taes imot fra Sør- Trøndelag, mens barn fra hele helseregion Midt-Norge. Vi er det eneste overgrepsmottaket i landet hvor voksne og barn kommer til samme sted. Da har man tilgjengelig ressurs både fra gynekolog og barnelege noe som er svært nyttig i noen ungdomssaker. Overgrepsteamet har ukentlige samarbeidsmøter hvor vi drøfter saker og prioriterer henvisninger. I tillegg er det organisert et eget sykepleierteam ved Kvinneklinikken med spesialkompetanse i prøvetaking og dokumentasjon, samt kriseintervensjon. Sykepleiere i teamet har beredskapsvakt og blir tilkalt ved henvendelser. I 2009 åpnet Barnehuset i Trondheim og ble en naturlig samarbeidspartner for Overgrepsenheten på St. Olav. En halv dag i uka leier Barnehuset medisinsk personell fra Overgrepsenheten. I 2011 ble det gjennomført 41 medisinske undersøkelser på Barnehuset. Der har vi også tverretatlige samarbeidsmøter i tillegg til medisinske undersøkelser. Hovedoppgaven vår i arbeidet med overgrepsutsatte er å gi spesialisert utredning og behandling både medisinsk og psykososialt ved kriseintervensjon og organisert oppfølging. I tillegg må vi yte bistand til en eventuell rettslig og om aktuelt barnevernsfaglig oppfølging gjennom systematisk dokumentasjon av skader og sporsikring. Diagrammet under viser en økning i antall barne- og voksensaker det siste året. I Norge er forekomsten av barnemishandling ikke godt dokumentert, men verdensomspennende meta-analyser viser at en vesentlig minoritet av barn mishandles av sine omsorgsgivere (2). Barnemishandling og omsorgssvikt inndeles gjerne i fire kategorier: 1) Barn som utsettes for seksuelle overgrep. 2) Barn som utsettes for fysiske overgrep. 3) Barn som utsettes for psykiske overgrep (inkludert å være vitne til vold/ vold i nære relasjoner) og 4) Barn som vanskjøttes. Før vi beskriver rutiner ved mottak av barn utsatt for overgrep vil vi definere noen sentrale begreper: Seksuelle overgrep: Barn eller unge blir involvert i seksuell aktivitet som de utviklingsmessig ikke er i stand til å forstå og heller ikke kan gi et informert samtykke til. Aktiviteten er i konflikt med kulturelle normer. Fysiske overgrep: Hendelse som innebærer at en voksen i hjemmet skader barnet på en slik måte at det er medisinsk påvisbart, eller ved å utøve vold som er over det akseptable i samfunnet (WHO). Psykisk barnemishandling: En gjennomgående holdning eller handling hos foreldre eller andre omsorgsgivere som er ødeleggende for eller forhindrer utviklingen av et positivt selvbilde hos barnet. Vanskjøtsel: Forsømmelse eller manglende evne til å tilfredsstille barnets behov slik at det rammer barnets helse og fysiske og psykiske utvikling. Mottak av barn utsatt for fysiske/ psykiske overgrep og vanskjøtsel Hjelpeapparat og privatpersoner som tar kontakt med vår avdeling angående ovennevnte saker gies beskjed om at de skal kontakte primærhelsetjenesten (fastlege, legevakt). Dersom det i regi av primærhelsetjenesten avdekkes mistanke om barnemishandling med alvorlige skader (brudd, hodeskader, blødninger osv) skal barnet henvises videre til oss hvor det ytes sosialpediatrisk bistand. Unntak gjøres i saker hvor politiet eller ansatte fra Barnehuset tar kontakt, fordi saken da ofte er kommet et stykke i behandlingskjeden. Slike henvendelser mottas direkte uten henvisning fra annen instans. En foreløpig intern retningslinje på fremgangsmåten i barnemishandlingssaker er utarbeidet hos oss i samarbeid med kommunal legevakt. Dette for å sikre at ansatte som blir involvert i slik type problematikk vet hva de skal gjøre. Nasjonale retningslinjer for mottak og behandling av barn utsatt for barnemishandling er under utarbeidelse. Resultatet av dette arbeidet vil legge føringer for hvordan slike saker vil bli håndtert i spesialisthelsetjenesten i fremtiden. Mottak av barn utsatt for seksuelle overgrep Henvendelsene til overgrepsenheten kommer fra ulike hold, som nære pårørende, helsestasjoner, skolehelsetjenesten, fastleger, politi og barnehager. Det vil si at alle kan ta direkte kontakt med oss uten henvisning. De fleste henvendelsene kommer pr telefon. Vi forsøker alltid å ta oss god tid i denne første samtalen med den som henvender seg til oss. Alle henvendelser blir tatt på alvor. I løpet av telefonsamtalen prøver vi å skaffe oss et innblikk i den konkrete situasjonen; hva er bakgrunnen for henvendelsen, hvilke symptomer fremkommer, viser barnet unormal atferd etc. Noe av det viktigste å få avklart er om barnet er skjermet for antatt overgriper, og om når overgrep skal ha skjedd. Dette for å kunne vurdere hastegrad for medisinsk undersøkelse. Vi spør også om barnet har vært i dommeravhør og om barnevernet er varslet. Vi skiller mellom 3 ulike hastegrader: Akutt: Dersom hendelsen har skjedd SIDE 14

15 innenfor de siste 72 timer, skal barnet i utgangspunktet undersøkes som øyeblikkelig hjelp. Dette pga sporsikring, men også fordi det kan være behov for akutt medisinsk behandling som nødprevensjon eller kriseintervensjon. Subakutt: Henvendelsen kommer innen 3-14 døgn etter hendelsen. Barnet bør undersøkes så raskt som mulig, - på dagtid av personell i overgrepsenheten. Det kan fortsatt være mulig å påvise bloduttredelser og rifter / sår under tilheling. Senere tidspunkt: Undersøkelsen skjer elektivt på dagtid (1). Forutsigbarhet er viktig for barn og pårørende. Vi tilstreber å gi konkret informasjon om hva som venter dem når de kommer til medisinsk undersøkelse. Når disse barna ankommer Overgreps - mottaket blir de tatt imot på Pasientmottak for barn sitt venterom. Sykepleier gjennomfører en kort samtale med barnet og den som følger med, før legeundersøkelsen. Vi sier gjerne at det er en legesjekk fra topp til tå, inkludert høyde, vekt, bildetaking og prøvetaking. Til slutt vil legen lyse på tissen og rumpa. Ingenting vil gjøre vondt og vi skal ikke gjøre noe som barnet ikke synes er greit. Enkelte er engstelige for den medisinske undersøkelsen, så vi legger stor vekt på å avdramatisere dette, og skape ro og trygghet. Blanke ark og fargestifter kan være en fin måte å skape kontakt med barnet på. Vi bruker mye tid på å skape tillitt hos barnet. Kontaktetablering er viktig for å få til en god undersøkelse. Vi bruker ALDRI tvang når vi undersøker et barn der det er bekymring om seksuelle overgrep. Barnet skal ikke få en opplevelse av et nytt overgrep ved undersøkelsen. Dersom deler av undersøkelsen ikke lar seg gjøre fordi barnet motsetter seg hender det vi setter opp ny time for nytt forsøk. Vi spør aldri barnet direkte om overgrepet Undersøkelsesrommet. som har skjedd. Barnet må selv få fortelle sin historie om den kommer. Barnet har noen ganger ikke den samme opplevelsen av hendelsen som pårørende har. Vi må alltid tenke på barnets behov og utvikling i forhold til alder og modenhet. Hensynet til barnets beste skal og må til enhver tid være retningsgivende for oss (3). Bor barnet i nærheten vil de få tilbud om å bli kontaktet av oss. Enkelte kommer tilbake flere ganger for samtale og/eller kontroll. Det blir vurdert om det er behov for oppfølging av psykolog. Vi forsikrer oss også om at barn fra andre kommuner får tilsvarende oppfølging fra barnevernet på sitt hjemsted. Vi sender alltid med telefonnummer til overgrepsenheten slik at de kan ta kontakt med oss ved behov. Å avdekke og forholde seg til mistanke om seksuelle overgrep mot barn er en utfordring for alt hjelpepersonell både faglig og menneskelig. Dette er et område hvor vi fortsatt mangler kunnskap, men hvor fagmiljøene arbeider med å systematisere og evaluere erfaringer og foreliggende forskning (4). På St. Olav er flere forskningsprosjekt i gang innenfor overgrepstematikken. Nasjonale veiledere innenfor tematikken og interne retningslinjer/prosedyrer er nyttige verktøy i arbeidet. Uvurderlig er de ukentlige tverrfaglige møtene i overgrepsteamet. Der kan man diskutere og reflektere over saker man har hatt og veien videre. Man kan dra nytte av hverandres erfaringer, dele tanker og bekymringer. Dette er et fagfelt hvor flere parter kan bli berørt, også den som skal hjelpe. I møte med traumatiserte barn må man forvente å reagere som hjelper, spørsmålet er ikke om, men hvordan man reagerer og hva man gjør med det. Å bearbeide egne reaksjoner i teamsammenheng opplever vi som essensielt. Venterommet på Pasientmottak for Barn. Litteraturliste 1. Om-oss/Avdelinger/Gynekologi/ Enheter/Overgrep/ 2. Gilbert R, Widom CS, Browne K, Fergusson D, Webb, E, Janson S. Burden and consequences of child maltreatment in high income countries. Lancet Jan; 373: Seksuelle overgrep mot barn en veileder for hjelpeapparatet. Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet BSF arrangerer vervekampanje fra 1. februar til 20. mars 2012 Blandt de som melder seg inn i denne perioden trekkes det tre vinnere. 1. premie: dekning av kursavgift til Vårkonferansen 2012 "Helt - ikke stykkevis og delt" Kristiansand 12. og 13. april og 3. premie er fagbøker. For nærmere informasjon og innmelding sjekk våre nettsider: under menypunktene MEDLEMSTILBUD OG BLI MEDLEM AV FAGGRUPPEN. SIDE 15

16

17 Av Kristin Karlbom Sveaas Barnesykepleier/Helsesøster, Dette innlegget er ment å stimulere til refleksjon og debatt. Vold i nære relasjoner er satt på dagsorden politisk og faglig. Hvordan kan vi implementere denne kunnskapen i praksis? Fag per - soner som jobber i helsetjenester for barn skal blant annet kunne identifisere barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, tilby barnet riktig helsehjelp til riktig tid, veilede øvrige familiemedlemmer i forhold til tilgjengelig helsehjelp og samarbeide med aktuelle instanser ved behov. Barn og foreldre skal også få muligheten til å påvirke den helsehjelpen som tilbys så langt det er mulig og faglig forsvarlig brukermedvirkning. I arbeid med vold i nære relasjoner så har jeg gjerne brukt denne metaforen; I kroppen finnes et kontrolltårn som styrer hvordan det passer seg å reagere i ulike situasjoner. Kontroll - tårnet sørger for at stoppknappen virker slik at en ikke skader andre eller seg selv, selv om en blir veldig sint, irritert, lei seg, flau, redd. Hos noen mennesker virker ikke kontrolltårnet som det skal og da kan stoppknappen slutte å virke. Hvis kontrolltårnet ikke virker som det skal så må en få hjelp til å reparere det. Det kan være mange grunner til at kontrolltårnet ikke virker som det skal; tankesykdommer, rusmidler, lite søvn, mye å gjøre på jobben, Det er lov å være sint. Den som er sint har ansvar for det han/hun gjør eller sier. Dette kan være et tungt ansvar å bære. Hvordan kan fagpersoner som jobber på sykehus møte og ivareta barn og familier som lever med vold i nærerelasjoner på en god måte? Det mest vanlige er at vi ikke kjenner til eller får kjennskap til hele sannheten i forhold til hvordan familier lever sammen hjemme. Vold i nære relasjoner Våre tidligere erfaringer og holdninger privat og som fagperson vil påvirke hvordan vi jobber i forhold til temaet vold i nære relasjoner. Nulltoleranse for vold; hva betyr det for deg og din arbeidsplass? Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutter å gjøre noe den vil. Isdal 2003, Alternativ til vold) Barn i livet Voldsutøver er et menneske som har krav på respekt og å bli møtt på en etisk og faglig forsvarlig måte. Vi som fagpersoner må tåle å snakke med voldsutøver om vold og hvor grensene går for hva som er skadelig for et barn å oppleve. Ca. 20 % av alle barn har opplevd vold i nære relasjoner. Familievold rører ved barnets fundamentale opplevelse av trygghet som er grunnmuren for all utvikling. Barn kan utvikle PTSD(post traumatisk stress) symptomer og få fysiske, psykiske, sosiale, emosjonelle og kognitive funksjonsnedsettelser og symptomer. Omsorgs - personer som har et sinnemestringsproblem og som bruker vold i nære relasjoner når de opplever avmakt har en redusert foreldrekompetanse og ofte psykiske helseproblemer. Det samme gjelder omsorgspersoner som er utsatt for vold i nære relasjoner. Epigenetikk Det er grunn til et økt fokus blant både fagpersoner og i samfunnet for øvrig på å forebygge psykologiske vansker og sørge for at alle barn har tilgang til en eller flere trygge voksne tilknytningspersoner. Miljømessige faktorer har betydning i forhold til at omsorgssvikt og vold i nære relasjoner gjentar seg i generasjoner. Vi begynner å få et bilde av hvordan arv og miljø spiller sammen på cellenivå, og i dette bildet synes miljøet å ha en langt større betydning enn tidligere antatt. Forskning innen epigenetikk og psykisk helse antyder ny forståelse i forhold til behandling av psykiske vansker. Psykososialt stress kan være den viktigste årsaken til psykologiske vansker, og beskyttelse mot alvorlige grader av slikt stress kan være den beste måten å unngå en negativ utvikling i psykisk helse på. Når et barn utsettes for seksuelt, fysisk eller psykologisk overgrep eller neglisjering av sine behov, er dette som regel ikke engangshendelser, men karakteristika ved et oppvekstmiljø som varer over år. Den nye kunnskapen peker på at slike erfaringer former genomet til å utvikle en hjerne som er tilpasset et utrygt og truende miljø og som øker risikoen for psykologiske psykososial og psykologisk dynamikk betyr mer enn det mange har trodd, for utviklingen av psykologiske vansker. Den nye kunnskapen peker på at epigenetisk reprogrammering best kan oppnås gjennom å påvirke individet gjennom dets naturlige kommunikasjonskanaler for psykososial erfaring; altså at man via hjernens naturlige funksjoner for informasjonsbehandling. Et positivt miljø preget av trygge relasjoner og gode samtaler kan gi et grunnlag for å bli frisk fra psykologiske vansker. Samarbeidsevne og samarbeidskompetanse Det er en faglig utfordring å bruke sin faglige kompetanse i klinisk praksis og tverrfaglig samarbeid. En jente skal ta blodprøver som et ledd i utredning og behandling på sykehuset. Jenta er 9 år og har bestemt seg for at hun ikke vil ta blodprøven. Sykepleier bruker mye tid på å forberede barnet på det som skal skje samt forklare hvorfor det er viktig. Det blir lagt på bedøvelseskrem. Jenta nekter og vil ikke. Hun er redd det gjør vondt. 30 min blir til 45 min og far begynner å miste tålmodigheten. Han har prøvd å støtte jenta si i forhold til å ha henne på fanget, frister med premier og middag på Mc Donald og forklarer at hun må ta blodprøven. Jenta setter seg klar flere ganger men trekker seg rett før hun blir stukket. Far blir strengere og strengere i stemmen og jenta blir mer og mer utrygg. Far truer med å avlyse goder som fritidsaktiviteter og sier at hun oppfører seg som en liten unge på 3 år. Hun som skal ta blodprøvene må gå videre og har ikke tid til å vente lenger. Jenta snur seg bort og sier at hun aldri kommer til å gå med på å ta blodprøve i dag. Far tar et tak i armen til jenta og sier at hun må ta seg sammen. Jenta sier «au det gjør vondt» og «slipp meg». Sykepleier avbryter situasjonen og sier at blodprøvene må vi komme tilbake til en annen gang. Jenta ser ut til å være redd. Far sier at vi ikke må dille sånn med henne og at vi burde ha tatt de blodprøvene for lenge siden. Fagpersoner i primærhelsetjenester og spesialist - helsetjenester som jobber med barn har et særskilt ansvar i forhold til å oppdage og tilby riktig helsehjelp til barn som har opplevd vold i nære relasjoner. I følge artikkel 12 i barnekonvensjonen har barn rett til å si sin mening og bli hørt når det skal tas avgjørelser som har betydning for dem. Barn har rett til å bli involvert i forhold til saksgang og helsehjelp hvis det er mistanke om vold i nære relasjoner. Det er nødvendig å ha kvalitetssikrede tiltaksplaner innenfor enhver virksomhet som tilbyr helsetjenester til barn for å sikre at barn får den helsehjelpen de har krav på. Fra 1. april 2004 er barneloven endret slik at barn som er fylt 7 år skal få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold for barnet. Barnets mening skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets modenhet og alder (barneloven 31). Barnets rett til å bli hørt krever at man legger forholdene til rette for at barnet kan si sin mening. Barnekonvensjonen har ingen begrensning med hensyn til alder. Barn har ingen plikt til å ha en mening eller dele denne. På den andre siden innebærer ikke retten til å bli hørt at voksne kan fraskrive seg sitt ansvar for å fatte en beslutning og i stedet legge dette over på barnet hvis barn ikke vil uttale seg. En forutsetning for reell innflytelse er at barn får god og tilrettelagt informasjon om ulike alternativer og konsekvenser av dem. I prosedyrerelaterte situasjoner blir fagpersoner Fortsettelse på side 20 SIDE 17

18 Vanskjøtsel av små barn Av Lillian Hagen Bjørklund, barnesykepleier ved Sykehuset Levanger Dette innlegget er en sammenfatning av min fordypningsoppgave fra videreutdanningen i barnesykepleie i Temaet var vanskjøtsel av barn mellom 0-2 år, og fokuset var hvordan sykepleiere ansatt på en barneavdeling kan avdekke og håndtere denne problematikken. Bakgrunn Vanskjøtsel sies å være den vanligste formen for omsorgssvikt. Utenlandsk forskning viser til at minst ti prosent av barn i høyinntektsland utsettes for en eller annen form for vanskjøtsel 1. Konsekvensene kan være mange og alvorlige. Mange barn dør av følgene, og det er barn under 3 år som løper størst risiko 2. Prognosene er gode dersom de vanskjøttede barna får hjelp allerede som spedbarn. Settes hjelpen først inn på et senere tidspunkt vil barna kunne komme seg fysisk, men sannsynligheten vil være stor for at de utvikler psykiske problemer. Tidlig intervensjon er derfor viktig 3. Sykepleiere ansatt på en barneavdeling vil jevnlig være i kontakt med vanskjøttede barn. Til tross for at vi er godt plassert for å kunne avdekke denne problematikken, har trenden vært at vi melder vår bekymring i for liten grad 4. Forskning viser at det er for lite forståelse og kunnskap blant helsepersonell når det gjelder vanskjøtsel. Anerkjennelse av skadeomfanget har også vist seg å være dårlig 2,5,6. Med det mål for øyet at vi skal bli mer handlingskompetente, vil jeg derfor presentere noen kunnskapsområder sykepleieren må kjenne til for best mulig å kunne håndtere denne problematikken. Definisjon av vanskjøtsel Begrepene vanskjøtsel og omsorgssvikt benyttes ofte om hverandre. I teorien omfatter omsorgssviktbegrepet fire ulike former for svikt. Disse er, i tillegg til vanskjøtsel, fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Vi snakker om vanskjøtsel når et barn blir forsømt av sine omsorgspersoner på en så alvorlig måte at barnets fysiske og/eller psykiske helse og utvikling står i fare. Dette kan skje ved at SIDE 18 omsorgspersonene har reduserte eller manglende evner til å se og dekke barnets grunnleggende behov. Vanskjøtsel kan innebære mangel på fysisk omsorg, eller mangel på dekning av kognitive, emosjonelle eller sosiale behov 3. Vanskjøtsel av barn er sjelden overlagt fra foreldrenes side, det er heller et symptom på krise og mangelfull mestring 7. Vanskjøtselens ulike uttrykksformer Vanskjøtsel kan vise seg på mange ulike måter. Barnet kan være dårlig stelt, ha bleieutslett, lukte vondt og bære uegnede klær. Ernæringsstatusen kan være dårlig, noe som kan vise seg ved at enkelte barn er anemiske, sultne og ikke legger på seg. Andre kan som følge av feilernæring ha utspilt abdomen, mangle underhudsfett og være dehydrerte. Enkelte barn kan ha matt og fett hår, i tillegg til betydelig hårtap. Vanskjøtsel kan også vise seg ved at barn smiler lite og trekker seg inn i seg selv. Tristhet, tårefylte øyne og gråt er ikke uvanlig. Barn som ikke er vant til å få tilfredstilt sine behov, kan også reagere med å resignere. Noen barn lager lite lyder som en følge av mangel på stimuli. Andre tegn til vanskjøtsel kan være forsinket utvikling, dårlig kontaktevne og dårlige grovmotoriske ferdigheter. Barn som over tid går med ubehandlet sykdom, som for eksempel hyppig hoste, gir også grunn til bekymring 3,8,9. Bekymringsfull adferd fra foreldrenes side er når de ikke viser interesse for barnet. Når vi ser foreldre som svarer dårlig på barnas signaler, og som i tillegg prioriterer egne behov fremfor barnets grunnleggende behov, bør vi tenke vanskjøtsel. Andre faktorer er når foreldre mangler kunnskap, vurderingsevne og motivasjon i forhold til nødvendig omsorg. Foreldre som har liten evne til å engasjere seg positivt følelsesmessig i barnet, ved kanskje å omtale barnet nedlatende ved å si at det er vanskelig og/eller dum, er også grunn til bekymring. Vi må også være oppmerksomme på foreldre som avslår eller vegrer seg mot å ta imot nødvendig medisinsk eller psykologisk hjelp for barnet sitt 8,10. Åpenbare tegn til vanskjøtsel kan vi se i denne casen: Jørgen på 1 år har omfattende bleieutslett og er skinnløs nedentil. Han legges av den grunn inn på barneavdelingen. Ved innkomst er gutten blek og tynn, i tillegg til at han har skitne klær og lukter vondt. Når Jørgen bæsjer i bleien gråter han ikke, dette til tross for åpne sår. Foreldrene bærer også preg av å være dårlig stelt og de lukter røyk. Begge foreldrene er på sykehuset sammen med barnet. De ligger for det meste i senga mens gutten kravler rundt. Når de er ute for å røyke, insisterer de på å gå ut samtidig mens personalet passer barnet. Barns utvikling For å kunne vurdere tegn til avvik, må vi ha kunnskaper om barns normalutvikling. Vi må kunne si noe om hva vi forventer av et barn i forhold til dets alder. Normal - variasjoner må det tas høyde for. Andre viktige indikatorer på barns velbefinnende er om det har tillit til sine omsorgspersoner, samt om foreldre og barn har et godt samspill- og tilknytningsmønster 7. Frem til barna er to år sies de to viktigste prediktatorene på deres utvikling å være karakteristikken av foreldrene, samt foreldrenes samspill med barna 9. Barn og foreldres reaksjon på innleggelse i sykehus En sykehusinnleggelse kan endre både barn og foreldres evne til å mestre. Stresskilder i denne sammenhengen kan for eksempel være mangel på hjemlige rutiner, fremmede mennesker, undersøkelser og ulike prosedyrer. Barn som kommer til sykehuset kan reagere både med regresjon og apati. Mens noen barn blir mindre aktive og klamrer seg til foreldrene, kan andre reagere med aggresjon. Når stressnivået til foreldrene øker kan dette på sin side føre til at de får reduserte evner til å se og tolke barnets signaler 7,11. Sykepleieres juridiske ansvar FNs barnekonvensjon pålegger myndighetene å beskytte alle barn mot alle former for overgrep og omsorgssvikt fra foreldre eller andre personer. Hensynet til barnets beste skal alltid være gjeldende 12. Dersom vi som sykepleiere har grunn til å tro at et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernslovens 4-10,11,12, har vi i følge helsepersonellovens 33 plikt til å melde vår bekymring til barnevernet. Dette uten hinder av taushetsplikten. Denne opplysningsplikten er et personlig ansvar 13,14. Jeg er bekymret hva nå? Min erfaring er at våre bekymringer ofte starter med den berømte magefølelsen. Vi opplever at noe ikke er som det skal, samtidig som det kan være vanskelig å konkretisere hva dette handler om. Problemet med å observere

19 vanskjøtsel er at tegnene kan være vage. En annen utfordring er å skille symptomene på vanskjøtsel både fra normalvariasjoner og andre stress- og sykdomstegn. I denne casen er tegnene på vanskjøtsel litt vagere: Dagfinn på 4 mnd legges inn ved barneavdelingen på grunn av respirasjonsbesvær. Moren er sammen med gutten. Hun oppleves som kontaktsøkende, veltalende og pent kledd. Gutten ligger også med fine merkeklær. Moren står tidlig opp hver morgen. Hun bruker mye av tiden på å lese motemagasiner og se tv. Barnet ligger stort sett på ryggen i senga, og bakhodet bærer preg av å være uttalt flatt. Når moren gir gutten melk på flaske, bygger hun opp med tepper, slik at han drikker selv. Gutten observeres nesten aldri i armene til sin mor. Når moren snakker med Dagfinn vender han seg gjerne bort. Når vi opplever å være bekymret for et barn er det viktig å vurdere grunnlaget for bekymringen. Disse vurderingene vil basere seg på systematiske observasjoner av både barna, foreldrene og samspillet dem i mellom. Det første vi bør gjøre ved en innleggelse i sykehus er imidlertid å avklare våre gjensidige forventninger med foreldrene. Ifølge Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon er vi forpliktet til å avklare med foreldrene hva som er sykepleierens ansvar, samt hva foreldrene ønsker og kan utføre av oppgaver 15. Dette vil gi oss et bedre grunnlag i evaluerings- og dokumentasjonsøyemed. Da kan vi enklere si om foreldrene følger opp barnet som forventet og avtalt. Min erfaring er at vi i størst mulig grad kommer lengst med å være åpne ovenfor foreldrene når det gjelder våre bekymringer. Når det gjelder dokumentasjon er det viktig å ta utgangspunkt i det vi har sett og hørt, og skrive ned observasjonene så konkret som mulig. Vi skal ikke mene eller synes, men nedtegne det vi objektivt ser. Konkrete observasjoner i saken med Dagfinn er eksempelvis at guttens hode er flatt, at moren ikke holder barnet i armene og at gutten vender seg bort når han snakkes til. Jeg må eksempelvis ikke gå i den fella å dokumentere at gutten vender seg bort som følge av lite oppmerksomhet fra mor, selv om det kan være tilfelle. Det vil være en fortolkning. Få gjerne en kollega til å lese det du har rapportert. Dialogen med kolleger er forøvrig svært viktig i slike saker. Dette fordi vi kan ha forskjellige oppfatninger av de ulike situasjonene. God dokumentasjon er viktig av flere grunner. Det bidrar til at vi får dannet oss et mest mulig nyansert og helhetlig bilde av situasjonen. Det vil gjøre det enklere å sende en bekymringsmelding til barnevernet, samtidig som vi vil være bedre forberedt ved en eventuell rettstvist. Men dokumentasjon er også viktig i de sakene vi ikke bringer videre. Det kan være at vi nyttiggjør oss denne informasjonen ved en senere innleggelse. Ser vi at problemer har vedvart over tid, er det grunn til alvorligere bekymring. Når skal vi sende en bekymringsmelding? Det som gjør dette arbeidet komplekst og vanskelig er at mange av avgjørelsene vi skal ta baseres på bruk av skjønn. Hva er det egentlig vi ser? Hva er et barns grunnleggende behov? Når er omsorgssvikten alvorlig? Det har vist seg at overidentifisering, bagatellisering og distansering kan stå i veien for at sykepleieren ser realiteten i øynene 3. I slike situasjoner blir etikken viktig. Hensynet til barnets beste må aldri vike fordi vi finner dialogen med foreldrene vanskelig. I de situasjonene vi er i tvil om hva som er til et barns beste, kan vi gjerne reflektere over hva vanskjøtsel kan føre til over tid. Når vi vet at tidlig intervensjon er viktig tenker jeg at det er bedre med en melding for mye enn en for lite. Ved bekymring om vanskjøtsel har vi som sykepleiere flere handlingsalternativer. Er det grunn til alvorlig bekymring er det slik at vi alltid skal melde vår bekymring til barnevernet. Av og til har vi situasjoner vi ser kan komme til å bli bekymringsfulle på sikt. I slike tilfeller kan det være nok at sykepleieren gir familien råd og veiledning. Ser vi et behov utover dette kan det være hensiktsmessig å kontakte helsesøster. På denne måten kan familien få tettere oppfølging videre. Kontakt med helsesøster skal imidlertid ikke være en fordekt ansvarsfraskrivelse fra sykepleierens side. Er bekymringen alvorlig har vi plikt til å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Formidling til helsesøster skal skje med foreldrenes samtykke. Er vi usikre på alvorlighetsgraden i våre bekymringer, er det mulig å diskutere problematikken anonymt med barnevernstjenesten. Barnevernet har bred kompetanse på området, i tillegg til at de har et veiledningsansvar ovenfor andre instanser 13. Det er også viktig å vite at barnevernet jobber aktivt for å sette inn tiltak slik at foreldre på en best mulig måte skal greie å følge opp barna sine. Når vi sender en bekymringsmelding til barnevernet er det ikke i den hensikt at barna skal omplasseres. I de sakene det skjer har man ikke nådd fram med andre tiltak. Litteratur 1. Gilbert, R., Widom, C. S., Browne, K., Fergusson D., Webb, E. og Janson, S. Burden and consequences of child maltreatment in high-income countries. Lancet 2009; 373: Greipp, M. E. Ethical Decision Making and Mandatory Reporting in Cases of Suspected Child Abuse. Journal of Pediatric Health Care 1997; 11: Killén, K. Sveket 1. Barn i risiko- og omsorgssviktsituasjoner. Oslo: Kommuneforlaget AS; Fonn, M. Sykepleiere svikter meldeplikten. Tidsskriftet Sykepleien (97): Adams, B. L. Assessment of Child Abuse Risk Factors by Advanced Practice Nurses. Pediatric Nursing 2005; 31(6): Fraser, J. A., Mathews, B., Walsh, K., Chen, L. og Dunne, M. Factors influencing child abuse and neglect recognition an reporting by nurses: A multivariate analysis. International Journal og Nursing Studies 2010; 47: Grønseth, R. og Markestad, T. Pediatri og pediatrisk sykepleie. 2. utgave. Bergen: Fagbokforlaget; Lov og forskrift til: Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr. 63. Tilgjengelig fra: 9. Kvello, Ø. Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. Oslo: Universitetsforlaget AS; Killén, K. Barndommen varer i generasjoner. 2. utgave. Oslo: Kommuneforlaget AS; Tveiten, S. Barnesykepleie. 2. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS; Barne- og likestillingsdepartementet. FNs konvensjon om barnets rettigheter (2003). 13. Lov og forskrift til: Lov om barnevernstjenester av 17. juli 1992 nr Tilgjengelig fra: Lov og forskrift til: Lov om helsepersonell av 2. juli 1999 nr. 64. Tilgjengelig fra: Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon av 1. desember 2000 nr Tilgjengelig fra SIDE 19

20 Fortsettelse fra side 17 og foreldrenes evne til samspill med barn satt på prøve. Traumatiserte barn kan være ekstra sårbare i forhold til skremmende, vonde og ubehagelige prosedyrer. God samhand ling på tvers av tjenester og tradisjonelle etatsgrenser er nødvendig for å gi et effektivt og godt tilbud. Det offentlige må framstå helhetlig og sømløst i møtet med enkelt - mennes ker og grupper med behov for bistand. (Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2012.) Det er lite forskning som belyser konsekvensene det har for barn å bli holdt fast mot sin vilje i forbindelse med prøver og undersøkelser. Vi vet også lite om hvilke konsekvenser det har for barn å bli holdt fast av nære omsorgspersoner som har utøvd vold i nære relasjoner. Det er ingen uvanlig situasjon at mor eller far holder barnet sitt fast i forbindelse med nedleggelse av sonde, innleggelse av veneflon eller blodprøver på sykehuset. Hvordan ivaretar vi et traumatisert barn på sykehuset i forbindelse med skremmende, ubehagelige og smertefulle prosedyrer på sykehuset? I situa sjoner som utløser press og stress blir opplevelsen av avmakt forsterket og det kan føre til at noen mennesker bruker vold og krenker barn. Helsepersonell kan være en viktig støtte i forhold til omsorgspersoner som har et sinnemestringsproblem. Kristoffer Kihle Gjærstad minner oss om at kompetanse om vold i nære relasjoner kan redde Den ikke-vitende posisjonen er en anerkjennelse av at prosessene som foregår inne i hvert enkelt menneske og som leder til følelser og tanker, og som i neste omgang leder til handlinger i en sosial kontekst, er utilgjengelige for andre enn personen selv, med mindre man er undrende og stiller spørsmål. Vivian Luth Hansen Jeg tenker nok du skjønner det sjøl! Kristoffer 2005 ( Gutten som ble usynlig, Aftenposten 2009) liv og forebygge helseproblemer. Å kartlegge omfang av vold og sikkerhet er nødvendig for å sikre riktig saksgang, sikre at barnets rettssikkerhet blir godt nok ivaretatt og at ikke volden eskalerer. Dette er et ansvar som ikke bare skal være forankret hos politiet. Nyttige nettadressen og referanser: seks_id=82599&a=4 bro/2004/0004/ddd/pdfv/ fns_barnekonvensjon.pdf Bokomtale av Hvorfor spurte ingen meg? Kommunikasjon med barn og ungdom i utfordrende livssituasjoner Omtalen er skrevet av André Grundevig, barnesykepleier ved Barne- og ungdomsklinikken, Universitetssykehuset Nord- Norge. Forfatter: Anne Kirsti Ruud Forlag: Gyldendal Akademisk Utgitt: 2011, 1.opplag 1.utgave Pris: Kr. 275,-, 248 sider ISBN: Denne boken er skrevet av Anne Kirsti Ruud som er klinisk pedagog. Hun er utdannet førskolelærer og logoped og har hovedfag i pedagogikk. Hun har vært ansatt ved Nic Waals Institutt siden 1991 og har i tillegg fast undervisning ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør. Målgruppen for boken er helsepersonell, førskolelærere, lærere og ansatte i barnevernstjenesten. Boken er delt inn i 12 kapitler og beskriver samtalesituasjoner med barn som har det vanskelig. Den er bygd opp på en veldig bra måte der kapittel 1 gir en innføring i grunnleggende prinsipper i kommunikasjon med barn og unge. Her fremheves tre sentrale prinsipper som kan tjene som en rettesnor for samtalene: å bidra til å skape mening for barnet i situasjonen, la det beholde sin verdighet i samtaler med voksne, og gi barnet anerkjennelse for hvordan det presenterer seg selv og sin historie. Kapittel 2 tar for seg faktorer som påvirker kommunikasjonen med barn og unge, der blant annet voksnes holdninger til barnet og faktorer ved gjennomføring av en samtale blir belyst. Kapittel 3 er et teorikapittel, der ulike teorier skisseres som er viktig å ha med seg når en skal kommunisere med barn og ungdom i ulike alderstrinn. Kapittel 4 tar for seg rammen omkring, og ulike samtaler med barn. Her belyses ulike hjelpe - midler som kan nyttes, samtalesituasjoner og teknikker som kan brukes i kommuni - ka sjonen. I bokens neste åtte kapitler settes det fokus på spesielle situasjoner der kommunikasjon med barn og unge kan være utfordrende. Det kan være når barnet begynner i barnehagen eller på skolen, utsettes for mobbing, innlegges i sykehus, har mistet et nært familiemedlem, der barn vokser opp med rus og eller foreldre med psykisk sykdom, ved flytting til et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon, og barn med flyktningbakgrunn og enslige mindreårige asylsøkere. Sett under ett synes jeg dette var en veldig god og oversiktelig bok og et kjærkommet tilskudd, da mange yrkesgrupper etterspør mer praktisk kunnskap om hvordan de kan snakke med barn og ungdom i utfordrende livssituasjoner. Etter min mening bør boken tas med i pensum i videreutdanning i barnesykepleie og bør finnes i alle deler av helsetjenesten der vi møter barn og unge. Bokens mange eksempler fra samtalesituasjoner med barn og unge gjør kunnskapen praktisk og lett tilgjengelig. I tillegg henvises det flere steder til nettsider der en kan finne mer informasjon for de som ønsker det. SIDE 20