2005, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "2005, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no. Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN 978-82-03-19775-8"

Vetle Helgesen
8 år siden
Visninger:

2 Jo Nesbø Frelseren

3 2005, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 «Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning, der han skrider frem i sin store kraft? Det er jeg, som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.» Jesaja, 63

5 DEL 1 ADVENT

6 Kapittel 1 August Stjernene Hun var fjorten år og sikker på at om hun knep øynene sammen og konsentrerte seg, kunne hun se stjernene tvers igjennom taket. Rundt henne pustet kvinner. Jevn, tung sovepust. Bare én snorket, og det var tante Sara som de hadde plassert på en madrass under det åpne vinduet. Hun lukket øynene og prøvde å puste som de andre. Det var vanskelig å sove, særlig siden alt plutselig var blitt så nytt og annerledes rundt henne. Lydene av natt og skog utenfor vinduet her på Østgård var annerledes. Menneskene som hun kjente så godt fra møtene i Templet og sommerleirene, var liksom ikke de samme. Hun selv var ikke den samme heller. Ansiktet og kroppen i speilet over vasken var nytt denne sommeren. Og følelsene hennes, de merkelige strømningene av varmt og kaldt som skylte gjennom henne når en av guttene så på henne. Eller, spesielt når én av dem så på henne. Robert. Han var blitt en annen i år, han også. Hun åpnet øynene igjen og stirret. Hun visste at Gud hadde makt til å gjøre store ting, også til å la henne se stjernene gjennom taket. Om Han bare ville. Det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag. Den tørre sommervinden suste i kornet på engene, og bladene

Det var vanskelig å sove, særlig siden alt plutselig var blitt så nytt og annerledes rundt henne. Lydene av natt og skog utenfor vinduet her på Østgård var annerledes.

7 på trærne danset febrilsk så lyset sildret og sildret ned på sommergjestene i gresset på tunet. De hørte en av kadettene fra Frelsesarmeens Offisersskole fortelle om sitt virke som predikant på Færøyene.Han hadde vært kjekk og snakket med stor innlevelse og iver. Men hun hadde vært mer opptatt med å vifte bort en humle som surret rundt hodet hennes, og da den brått forsvant, hadde varmen gjort henne søvnig. Da kadetten var ferdig, hadde alles øyne rettet seg mot kommandøren, David Eckhoff, som hadde sett på dem med sine leende, unge øyne som var over femti år gamle. Han hadde gjort Frelsesarmeens hilsen som var høyre hånd løftet over skulderen, pekefingeren rettet opp mot himmelens rike og et rungende «Halleluja!». Så ba han om at kadettens arbeid blant de fattige og utstøtte måtte bli velsignet og minnet dem alle om hva som sto i Matteus, at Jesus Frelseren kunne gå blant dem som en fremmed i gatene, kanskje en fengselsfugl, uten mat og uten klær. Og at på dommens dag skulle de rettferdige, de som hadde hjulpet disse minste, få evig liv. Det hadde sett ut som det skulle bli en lengre tale, men så hadde noen hvisket noe og han hadde ledd og sagt at javisst var det Ungdommens Kvarter som sto på programmet, og at i dag var det Rikard Nilsens tur. Hun hadde hørt at Rikard gjorde stemmen sin mer voksen enn den var da han takket kommandøren. Som vanlig hadde Rikard forberedt skriftlig det han skulle si og så lært det utenat. Nå sto han der og lekset opp om den kampen han ville vie sitt liv til, som var Jesu kamp for Guds rike. Nervøst og likevel monotont, søvndyssende. Hans skulende, innadvendte blikk hvilte på henne. Hun glippet med øynene mens hun så den svette overleppen hans bevege seg og forme de kjente,

Men hun hadde vært mer opptatt med å vifte bort en humle som surret rundt hodet hennes, og da den brått forsvant, hadde varmen gjort henne søvnig.

8 trygge, kjedelige frasene. Så hun hadde ikke reagert da hånden berørte ryggen hennes. Ikke før den var blitt til fingertupper som spaserte nedover ryggraden mot korsryggen og lenger ned og fikk henne til å fryse under den tynne sommerkjolen. Hun snudde seg og så inn i Roberts leende, brune øyne. Og hun skulle ønske at hun hadde vært like mørk i huden som han, så han ikke hadde kunnet se rødmen hennes. «Hysj,» hadde Jon sagt. Robert og Jon var brødre. Selv om Jon var ett år eldre, hadde mange tatt dem for tvillinger da de var yngre. Men nå var Robert blitt sytten, og selv om de hadde beholdt brødrelikheten i ansiktene, var forskjellene ellers blitt tydelige. Robert var glad, ubekymret, likte å erte og var flink til å spille gitar, men ikke alltid like presis til gudstjenestene i Templet, og av og til kunne nok ertingen gå litt langt, særlig hvis han merket at han fikk andre til å le. Da var det ofte Jon som grep inn. Jon var en redelig, pliktoppfyllende gutt som de fleste regnet med ville komme til å ta Offisersskolen og uten at det ble sagt høyt finne seg en jente i armeen. Det siste virket ikke så selvfølgelig når det gjaldt Robert. Jon var to centimeter høyere enn Robert, men merkelig nok virket Robert høyere. Det kom av at Jon alt fra tolvårsalderen hadde begynt å krumme ryggen, som om han bar all verdens byrder på sine skuldre. Begge var mørke og hadde pene, jevne trekk, men Robert hadde noe Jon ikke hadde. Noe bak øynene, noe svart og lekent som hun både hadde lyst og ikke lyst til å finne ut hva var. Mens Rikard snakket, hadde blikket hennes glidd over forsamlingen av kjente ansikter. En dag skulle hun gifte seg med en gutt i Frelsesarmeen, de ville kanskje bli beordret til en annen by og en annen landsdel. Men de

Hun snudde seg og så inn i Roberts leende, brune øyne. Og hun skulle ønske at hun hadde vært like mørk i huden som han, så han ikke hadde kunnet se rødmen hennes. «Hysj,» hadde Jon sagt.

9 ville alltid komme tilbake hit til Østgård, som armeen akkurat hadde kjøpt og som fra nå av var deres felles sommersted. I utkanten av forsamlingen, på trappen til huset, satt en gutt med lyst hår og klappet på en katt som hadde lagt seg i fanget hans. Hun kunne se på ham at han akkurat hadde sett på henne, men hadde rukket å flykte med blikket før hun avslørte det. Han var den eneste her hun ikke kjente, men hun visste at han het Mads Gilstrup, var barnebarnet til dem som hadde eid Østgård før, at han var et par år eldre enn henne og at Gilstrup-familien var rik. Han var ganske pen, egentlig, men det var noe ensomt ved ham. Og hva gjorde han forresten her? Han hadde kommet kvelden før og hadde gått rundt med en sint rynke i pannen uten å snakke med noen. Men hun hadde kjent blikket hans på seg et par ganger. Alle så på henne i år. Det var også nytt. Hun ble rykket ut av tankene da Robert grep hånden hennes, la noe i den og sa: «Kom til låven når generalspiren er ferdig. Det er noe jeg vil vise deg.» Så reiste han seg og gikk, og hun så ned i hånden og holdt på å skrike høyt. Og med den andre hånden foran munnen slapp hun det ned i gresset. Det var en humle. Den beveget seg fremdeles, men hadde verken bein eller vinger. Rikard ble endelig ferdig, og hun ble sittende og se sine og Roberts og Jons foreldre trekke bort til kaffebordene. De var begge det man i armeen kalte «sterke familier» i sine respektive menigheter i Oslo, og hun visste at hun ble holdt øye med. Så gikk hun mot utedoen. Først da hun rundet hjørnet og ingen kunne se henne, pilte hun inn på låven. «Vet du hva dette er?» sa Robert med latter i øynene og

Hun kunne se på ham at han akkurat hadde sett på henne, men hadde rukket å flykte med blikket før hun avslørte det.

10 den dype stemmen han ikke hadde hatt sommeren før. Han lå på ryggen i høyet og spikket på en trerot med foldekniven han bestandig bar i beltet. Så holdt han opp roten og hun så hva det var. Hun hadde sett det på tegninger. Hun håpet at det var for mørkt her inne til at han kunne se at hun rødmet igjen. «Nei,» løy hun og satte seg ved siden av ham i høyet. Og han så på henne med det ertende blikket, som om han visste noe om henne som hun ikke visste selv engang. Og hun så tilbake på ham og la seg bakover på albuene. «Noe som skal hit,» sa han, og plutselig var hånden hans under kjolen hennes. Hun kjente den harde treroten mot innsiden av låret og før hun rakk å knipe beina sammen, støtte den mot trusa. Pusten hans var varm mot halsen hennes. «Nei, Robert,» hvisket hun. «Men jeg lagde den spesielt til deg,» hveste han tilbake. «Stopp, jeg vil ikke.» «Sier du nei? Til meg?» Og hun mistet pusten og greide verken å svare eller skrike før de plutselig hørte Jons stemme fra låvedøra: «Robert! Nei, Robert!» Og hun kjente at han slapp, at han ga etter, og treroten ble sittende igjen mellom de sammenklemte lårene da han trakk hånden ut. «Kom hit!» sa Jon i en tone som om han snakket til en ulydig hund. Robert hadde reist seg med en kort latter, blunket til henne og løpt ut i sola til broren sin. Og hun hadde satt seg opp og børstet av seg høy og følt seg lettet og skamfull på én gang. Lettet fordi Jon hadde

Og han så på henne med det ertende blikket, som om han visste noe om henne som hun ikke visste selv engang. Og hun så tilbake på ham og la seg bakover på albuene.

Like dokumenter

Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen. Illustrert av Per Dybvig

Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen Illustrert av Per Dybvig 2009, 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-25574-8