Brettkontroll en dokumentar av Emil Trier

Transkript

1 Brettkontroll en dokumentar av Emil Trier Mediene er et dominerende og viktig i vårt moderne samfunn. Emil Trier har laget en dokumentar om skateforbudet i Norge på 70-tallet og det er denne dokumentaren jeg har valgt å ta utgangspunktet i når jeg skal skrive oppgave om et valgt medie. I oppgaven kommer jeg til å gjøre redefor hva som var hovedgrunnen til at det ble et skateforbud i Norge. Jeg kommer til å diskutere/drøfte med mine egene meninger om filmen og om forbudet. Jeg kommer til å ta utganskpunkt i pensumet om retorikk og hva budskapet bak filmen er. Jeg kommer også til å nevne andre undergrunnskulturer som blandt annet pønken, snowboard og graffiti for å dra en parallell til hvordan jeg mener at myndighetene fortsatt bruker makt for å stoppe undommen i Norge til å utvikle seg innen kunst, kultur og sport. Fakta Rullebrettkjøring oppstod i California i USA rundt 1960, da surfere satte rulleskøytehjul på små surfbrett. Aktiviteten fikk sitt gjennombrudd verden over i 1980-årene [2]. Sammendrag av filmen Dokumentaren viser til forskjellige intervjuer av skatere som var undommer på tiden da det i Norge kom et forbud mot skating. Fra 1978 til 1989 var det totalforbud mot dette. Skateboard var en lek for undom og barn som var morsomt å holde på med, men som ble forbudt av Norske myndigheter på grunnlag av statestikker fra USA. Da forbudet ble til i Norge ble det satt inn resursjer for å vedlikeholde loven som Miljødepartementet sammen med Statens forurensningstilsyn hadde vedtatt. Skaterene foteller om hvordan de trosser brettforbudet å bygde i all hemmelighet ramper inni skogene rundt Oslo området, og i nabo kommunene for å kunne fortsette med den nye sporten. Politiet ble brukt for å stoppe skatebevegelsen, og de beslagla brett for å beholde kontrollen og ivareta forbudet. I Sverige derimot var skateboarding lovlig og det ble tilrettelagt med baner og ramper på steder hvor barn og unge kunne utfordre seg selv. Det ble arrangert stevner og konkurranser allerede tidlig på 80-tallet. Det var i Sverige ungdom i fra Norge fikk kjøpt brett, ellers så fikk de kjøpe av en person i Norge som laget skateboardet Utopia som ble solgt til skaterene for å kunne ha muligheten til å fortsette med skateboarding på tross av forbudet. Beslag av brett fra politiet var hverdagskost. For også å kunne skate så mye som mulig hele året ble det laget et brett som de som ville skate på vinterstid også. Utopia snowboard ble laget (noe som ikke ble populært i Norge før tidlig på 90-tallet engang). Rundt 1985 ble det opprettet lovlige skateklubber, å var man medlem i en slik klubb fikk man da lov til å skate på ramper hvis det var tilrettelagt av klubben. Men etterhvert som tiden gikk begynte skatere å trekke ut i gatene og parkene. Streetskateing ble vanlig i Norge og ble mere og mere synlig i bybildet. Konfontasjon med politiet var en vanlig del av det å være skater. Mens skateboardkulturen vokste seg større og større måtte

2 mydighetene i Norge begynne å revurdere forbudet. Haukodden kultursenter oppdaget interessen for skating og den voksende skatekulturen og arrangerte Norges første skateoppvisning hvor flere hundre mennesker møtte opp. Myndighetene måtte nå revurderte forbudet fordi samfunnet begynnte å godta skating og 9 mai 1989 ble forbudet opphevet. Skateboard ble nå tilgjengelig over hele Norge og populariteten økte nærmest drastisk. Det var nesten som en eksplosjon blandt tenåringer. Det ble nå laget blandt annnet mesterskap i skating og etterhvert som skateing ble mere å mere vanlig blandt unge ble det nå sett på som en sport på lik linje som fotball, håndball og hockey. Forbudet 1. September 1978 innføres det nulltolleranse for skating i Norge. Noe som resulterer i at Norge blir det eneste landet i verden som har dette forbudet. Som det blir sagt og vist i filmen til Emil Trier var det Miljødepartementet som nedla forbudet og at foreskriftene kunne rettes til Statens forurensningstilsyn. Samferdselsdepartementet oppfordret til å ta i bruk loven om produktkontroll for å forby skating. Hva ville egentlig myndighetene oppnå ved å ilegge totalforbudet? Hva var konsekvensene? Var dette den letteste måten for myndighetenes å håndtere et regelverkfor på? Ved å forby sporten tro de da at den kommer til å forsvinne? Dette er spørsmålen som blir stilt og svart på. Målet i en dokumentar er å overtale/ overbevise publikum om et budskap. Å få oss til å danne oss en mening på grunnlag av de opplysningene som blir gitt i filmen. Jeg tror budskapet filmen gir er at forbudet mot skating fra 1978 til 1989 var feil. Trier viser til dokumenter og opplysninger fra myndighetene om skateforbudet og han formidler dette til oss som faktaopplysninger. Noen av opplysningene han gir oss er: 1. Lovens Formål. Denne lov har til formål å forebygge at produkter medfører helseskade, eller miljø forstyrrelser i form av forurensning, avfall, eller støy og lignende [3]. Denne loven var hovedgrunnen for at forbudet ble satt, men i tillegg brukte myndighetene statestikker fra USA og brukte dette argumentet til å forby skateboarding: Erfarningen fra andre land viser at en ukontrollert utvikling i omsetningen og bruk av rullebrett kan ta uheldige former og føre til mange alvorlige ulykker, særlig blandt barn [4]. Miljødepartementet henviser til statestikker fra USA som tilsier at omfanget av skader skjedd på skateboard er høyt nok til at vi i utgangspunktet kan forby bruken i Norge. Er dette realistiske statestikker? Hva med statestikker av skadeomfanget på andre sporter eller idretter som er lov i Norge? Hvorfor er det akkurat Skateboard som forbys? Og hva har Statens forurensningstilsyn med saken å gjøre? Målgruppe Dokumentarens målgruppe er ungdom, skatemiljøet/snowboardmiljøet, men den appelerer også til de som vokste opp når forbudet kom. Trier bruker kjente norske skatere som intervjuobjekter som er attraktive og respekterte for å nå målgruppa. Samtidlig har deres stemmer/meninger stor betydning for innholdet i filmen og filmens utfall. Departementet, myndighetene og de eldre er ikke i målgruppen. Særlig blir departementet og myndighetene fremstilt som skurken i filmen fordi de vedtok forbudt mot sporten. Senderen

3 i filmen er Emil Trier som skaper en spennende dokumentar som ungdom lett kan kjenne seg igjen i, og som kan få de interessert i skateboarding eller andre aktiviteter eller sporter. Budskapet er at skateforbudet i Norge var en feil, men man kan tenke seg at budskapet også kan ha en underliggende mening som at f.eks undom i aktivitet har et positivt utfall som kan føre de på rett vei senere i livet. Bevisste valg fra regisøren har bidratt til at mottakerene i denne filmen skal være unge, skatere eller de som vokste opp når forbudet kom. Og jeg tror det er lett å bli revet med i filmen når Trier bruker slike virkemiddler han gjør for å påvirke publikum til å få samme mening. Jeg ble ihvertfall veldig revet med, men det er kanskje fordi jeg er i målgruppen Trier vil treffe. Jeg kjenner meg ihvertfall igjen i filmen på flere måter og det er lett for meg å være enig i måten/siden denne saken fremtilles på. Jeg som mottaker har jo en interesse for sporten og kan lett bli påvirket av filmens budskap. Men en eldre mann i 60 åra har nok ikke samme interessen som meg av denne filmen. Men hvis f. eks han har hatt barn på denne tiden, kan han kanskje ha forståelse for filmens budskap og bli påvirket til å lage seg en mening om budskapet. Teknikker Emil Trier bruker flere overtalelsesteknikker i filmen sin for å formidle sitt budkap til oss. Her er noen av de. Blandt annet bruker han representanter fra myndighetene (som i 1978 var med på å bestemme forbudet) som intervjuobjekter å fremstiller disse personene på en bestemt måte. Han bruker f.eks svart-hvit bilder, en grå bakgrunn og rammer rundt bildene når han skal vise frem representantene fra myndighetene. Og slik jeg oppfatter det bruker han disse virkemidlene for å overtale oss til å se en sak fra hans side. Jeg oppfatter det som at han bruker svart-hvit bilder og den grå bakgrunn for å fremstille representantene som kjedelige A4 mennesker og fremstiller de som gråmus. På en annen side forsterker den grå fargen også mitt inntrykk av at de er på den mørke siden i saken. Rammene rundt bildene tror jeg han har brukt for å vis oss at det er myndighetene som bestemmer, og det var de som satt rammene for hva slags lover og regler det skulle være i et samfunnet på slutten 70-tallet og 80 tallet. Som et annet virkemiddel har han intervjuet skaterene som var ungdommer på den tiden da forbudet kom. Og de viser han frem på en ganske annerledes måte enn de fra myndighetene. Skaterene sitter på en stol i ett stort hvitt rom, de er plassert litt til venstre i bildet, de sitter i en ganske laidback stilling (litt tilbakoverlent med beina i kors), bakgrunnen er hvit og skaterene er fremvist i fargerfilm. Han bruker også forskjellige kameravinkler (froskeperspektiv, ultranært og fullperspektiv) når han intervjuer skaterene. Slik jeg forstår det blir de fremstilt på en litt kulere eller en mere laidback måte som gjør at de virker konfertable og sikkre i den rollen de har. Og ved bruken av fugleperspektivet forsterker Emil Trier inntrykket av at skaterene har en høy status. Han bruker altså fargerfilm for å fremstille skaterene som fargerikepersoner med meninger og at hele poenget med skatingen er å ha det gøy (meningen kommer sterkt frem). Ved hjelp av ultranære-bilder viser det oss at det er en mer personlig side i saken (jo nærmere du går inn på personen jo mere tror du

4 på det han forteller). Og fulltperspektiv gir han oss oversikten over hele situasjonen og over skaterene og deres mening. Jeg tror også at han bruker den hvite bakgrunnen bevisst, kanskje for å vise oss at det er skaterene som snakker sant og at det er de som står på den riktige siden i denne saken. Trier bruker også musikken som virkemiddel i filmen sin. Han bruker pønk/rock musikk for å forsterke filmklippene fra 70 og 80-tallet. Man får da følelsen av at dette er gøy og musikken passer godt til klippene. Noen ganger kan man få et inntrykk av at pønkmusikken er valgt fordi det er rebell musikk fra 80-tallet som også kan gjenspeile noe av opprøret skaterene gjorde når de f. eks byggde ulovlige ramper i skogen. Konklusjons Det tydelig budskap i denne dokumentaren er at skateboarding aldri burde hvert forbudt. Regisøren bruker virkemidler bevisst for å fremstille saken på viss måte. Trier beskriver det i form av deltaljer og gir oss videre opplysninger og argumentasjoner for å overbevise publikum om hvorfor forbudet var feil. Dokumentaren er rettet mot ungdom, skatemiljøet/snowboardmiljøet, men den appelerer også til de som vokste opp når forbudet kom. Filmen fremstiller saken fra skaterenes side mens departetmentet på en måte nesten blir gjort til latter. Jeg tror at filmen kan vekker reaksjoner i folk på et politisk plan. Hvor man kanskje kan trekke paralleller til hvordan departetmentet/myndighetene fortsatt styrer og kan bruke makt for å stoppe utvikling som foregår i samfunnet til dagsdato. Jeg personlig tenker på hvordan blandt annet grafittikunst og streetart ses på som herverk, og hvordan departetementet og myndightene setter opp nok et forbudt mot graffiti i Norge. Kilder 1. Ytterstad, Andreas (2010) Smak og Tolkning, Foredrag , Halden: Høgskolen i Østfold 2. hentet kl hentet kl Annonse fra Statens Forurensingstilsyn i filmen til Emil Trier. 5. Bordwell, David and Thomson, Kristin (2010) Film Art, The MacGraw-Hill company, s

5