Jens Frydenlund. Adresse Oslo Vest. Roman

Transkript

1 Adresse Oslo Vest

2

3 Jens Frydenlund Adresse Oslo Vest Roman

4 Gyldendal Norsk Forlag AS 2007 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2007 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Holmen Book Cream 80 g (1,8) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Jesper Egemar ISBN

5 «Han var ikke nedlatende, det behøvde han ikke.» Simone de Beauvoir

6

7 1 Kragerø juli 2004 Georg kjente hjertet øke takten etter som han satte ned farten på daycruiseren. På plenen sto over åtti feststemte mennesker så stille de klarte og så den smekre trebåten legge til. Georg støttet Pia opp på bryggen og tok av bindet hun hadde hatt for øynene. Idet Pia så rundt seg, satte alle gjestene i et gigantisk brøl etterfulgt av fødselsdagssangen. Så flokket de seg rundt bursdagsbarnet med champagneglass og rause klemmer. For hver kork som smalt i været, responderte gjestene med et rungende hoi. Pias kinn gikk fra gjest til gjest, alle ville ha en del av henne, små vittigheter ble utvekslet før en ny gjest overtok plassen hos jubilanten. Så begynte Georg å bli rastløs igjen, urolig nappet han henne i ermet. Hun var akkurat i ferd med å klemme på Brynjar Berge, en gammel studievenn fra BI som nå satt på Stortinget for Høyre, og rakk ikke å fullføre det hun skulle si, før Georg trakk henne opp mot hovedhuset. Plutselig lød et høyt motorbrøl over tretoppene i retning Kragerø. Gjestene gjorde hverandre oppmerksomme på en gammel dobbeltdekker som fløy i lav høyde over landstedet med et banner på slep. De applauderte begeistret da de leste: Gratulerer med 40 års-dagen. Elsker deg. G. Flyet gjorde en elegant sving over sjøen før det igjen for over dem og slapp ut mengder av konfetti. Så forsvant motorduren mot fastlandet. Pia så seg rundt med konfetti 7

8 dalende ned i håret. Målløs betraktet hun huset, deretter annekset og til slutt båthuset. Husene var pakket inn i tusener av silkeblomster. Annekset og båthuset, alle husene var et eneste stort blomsterhav. Hun gikk bort til båthuset og strøk over blomstene på veggen. Hvite orkideer, roser, røde, orange, gammelrosa, blålilla anemoner, røde valmuer, prestekraver, blå kornblomster, krysantemumer. Et fargehav. Alle sto rundt henne, Siri, Jeanette, sjefen hennes Wilhelm og alle vennene hennes. Hun gispet, en tåre kom i øyenkroken da Georg kom bort til henne med et glass champagne. Lekent hev hun seg om halsen hans og ga ham et langt og realt tungekyss. Menneskemengden applauderte igjen. Du er helt utrolig, hvisket hun Georg i øret.

9 2 Odeon, Oslo, mars 2005 (Krysset Hegdehaugsveien Oscars gate) Champagneflasken gikk hurtig rundt, og ivrige hender rakte glassene sine i retning tuten for å kapre noen slurker av den kostbare, boblende vinen. Georg Falkum konsentrerte seg om å treffe glassene, men kunne ikke unngå at noe av det dyre fluidumet skvatt utenfor og klisset til designerklær og nakne kvinneføtter i høyhælte sko. Han elsket champagne, han elsket formen på flasken, han elsket kapselen og innholdet som sto under trykk. Innholdet som riktig håndtert er både kontrollert og sivilisert, ja nesten servilt. Han elsket emosjonene den boblende væsken framegget hos dem rundt ham, men mest av alt elsket han korkens maskuline eksplosjon. Georg smattet på den lodne stemningen av feirende eiendomsmeglere, den la beslag på enhver luftlomme i lokalet. Med begge albuer godt plantet i bardisken bak ryggen mønstret han arenaen for aftenens siste festtimer. Slipsknuten var dratt ned mot brystkassen, øverste knapp frigjort for å sikre surstoffopptaket, skjorten var passe fuktig. Det var hans kveld. Var det henne? Han fortsatte å skjenke rundhåndet av den overdimensjonerte flasken som strengt tatt var gått av moten for mange år siden, men han hadde ikke kunnet dy seg. Fra bardisken grep han en serviett for å tørke bort champagnen fra de to damene som hadde fått mest av den skummende spruten over seg. Den hete luften la 9

10 seg klamt rundt kroppen, han kjente at han svettet. Han følte med hele sin tilstedeværelse at han ble observert. Kvinne nummer to var rask nok til å ta servietten fra ham og tørke seg selv mellom brystene. Det var da visserlig henne? Syntes han ikke at han i et ørlite glimt hadde stirret Pia rett inn i øynene? Tanken var knapt nok tenkt før han rev kapselen av neste flaske, korken skjøt i taket med et knall, og igjen hadde han sin fulle hyre med å styre champagnefontenen ned i glassene. Det gikk bedre nå, den flyktige øyekontakten hadde klarnet ham betraktelig. Det var lenge siden jubileumsfesten hadde vært så morsom. BestVest Eiendomsmegling 8 år. De feiret alltid årsdagene sine, Georg og meglerpartneren Hagbart, det var viktig for et så ungt firma. Med ett hadde han en kvinne i hver arm, en visningsassistent og en han ikke kjente, men hun hadde et champagneglass i hånden og et bredt glis om munnen. Fordømt koselig, tenkte han og tittet i den retningen han hadde fornemmet Pias øyne. Borte ved et bord kunne han nå skimte en tom stol og to av Pias beste venninner rundt en vinkjøler, og de så i hans retning. Han sukket med en oppgitt mine, som imidlertid fort gled over i det tillitsskapende ansiktsdraget som var så karakteristisk for Georg. Det hadde jo ikke vært meningen at hun skulle være her i kveld. Pia hadde sluttet å delta for mange år siden. Og han nøt firmafestene sine, han frydet seg over å spandere uhemmet på sine ansatte og andre. Hadde han ikke fortjent det? Var det ikke deilig å stå slik som midtpunkt og bli beundret? Hadde han ikke jobbet livet av seg for å få det til? Han lot blikket gli over lokalet og fikk så vidt øye på henne gjennom muren av mennesker. Stedet var sprengfullt, fra den venstre øyekroken kunne han observere hvordan hun vekselvis presset og ålet seg igjennom men- 10

11 neskemengden. Jo nærmere hun kom, desto tettere ble muren av pyntete og varme menneskekropper. Kanskje på tide å slippe taket rundt midjen på visningsassistenten, tenkte han, men så merket han at hun forsvant av seg selv. Han tok et siste nipp av champagnen. Pia! Han løftet armene i været, la dem rundt halsen hennes og så henne dypt inn i øynene. Kjæresten min, kona mi, verdens vakreste. Hun ble tildelt et vått og upresist kyss før han vendte seg mot sitt publikum. Er hun ikke vakker, se på den flotte magen? Georg svingte armen lik en sirkusdirektør som presenterer en vakker linedanser etter et halsbrekkende show. Trekkene i Pias ansikt viste en motstridende blanding av oppgitt forbannethet og smiger. Fra å være i sentrum i flokken av vakre visningsassistenter, ga Georg henne full oppmerksomhet uten å nøle et sekund. Han spilte ikke engang overrasket over at hun plutselig sto i kretsen. Georg, du blir med meg hjem! Pia sto tett inntil ham og snakket til ham idet hun ubevisst strøk ham over brystet. Georg så på henne, han visste at han ikke ville klare å si nei. Omhyggelig tok han avskjed med folkene rundt seg, ga Hagbart som sto i en tett passiar med en vakker kvinne i baren, et klaps på skulderen, og trakk på seg frakken, trygg på at Hagbart ville fortsette festen med gjengen. På den korte veien ut til drosjen overøste Georg Pia med takksigelser for at hun hadde tatt ham med. Sjefer må forlate firmafester i tide, gjentok han flere ganger. Det går ikke an å henge for lenge, det hører ingen steder hjemme. Han klarte å lokke fram et smil hos sin kone, selv om en solid del av kroppsvekten hans hvilte mot skulderen hennes. * 11

12 Georg holdt godt rundt henne i drosjen. Så søt hun er, tenkte han. Nesten som i studiedagene. Han kilte henne og strøk henne lett oppover den store magen til det ene brystet lå i håndflaten. Hun vred på seg, ikke for bestemt, snarere lekent. Skuffet konstaterte han at turen til Tuengen allé gikk altfor fort, det kom helt bardust på ham da Pia raskt tok fram kortet og betalte for drosjen. Han likte det konsentrerte blikket da hun fisket husnøkkelen opp av håndvesken, lenge før han rakk å gjennomsøke sin egen bukselomme. Da han fikk tak i nøklene, var døren allerede åpen. Nonchalant lot han frakken falle til gulvet, jakken gikk samme vei, og han tok fast grep rundt Pia bakfra og begynte å kjærtegne nakken hennes. De sto slik en stund før de ble var et par granskende barneøyne fra annen etasje. Carl Oscar, yngstemann på fire år, hadde våknet og betraktet sine foreldre fra øverste trappeavsats. Pia kom seg ut av Georgs grep, smatt opp trappen og leiet gutten inn på rommet hans. Georgs skjorte og sokker ble liggende henslengt på forskjellige trappetrinn mens han beveget seg rytmisk og fokusert mot soverommet. Vel inne stilte han seg opp bak døren, åpnet beltet og lot buksene falle ned på gulvet før han skrittet ut av dem. Med noen lave, brummende gryntelyder egget han fram et bilde av seg selv med lendeklede og gyllen hud. Han ventet, ventet på at byttet skulle dukke opp, et bytte som måtte gi seg hen. Idet Pia kom inn, slo han igjen døren bak henne og vred raskt om nøkkelen. Hun snudde seg og kunne se ektemannen stå der med tettsittende boksershorts og slipset rundt halsen. Jane, sa han med dyp røst og så Pia inn i øynene med lett bøyd hode. Tarzan, svarte hun og bøyde hodet på samme måte. Han gjorde et bredbent primalhopp i hennes retning og tok godt tak rundt henne, undersøkte kroppen hennes 12

13 nøye og småbet henne der han kom til. Pias hender gikk over den høye og veltrente kroppen hans mens hun stemte i med en lav knurring. Min Tarzan, sa hun og tok et godt grep. Solen hadde allerede rukket å varme soverommet godt opp da Georg kom til seg selv. Han smattet med tungen i den inntørkete munnhulen mens han kjente etter kroppens øvrige funksjoner. Hodet var rimelig greit, men magen sendte urovekkende signaler. En sur smak hadde rubbet seg godt inn i tungen. Han labbet inn på badet, et blikk i speilet var nok til at han bestemte seg for å droppe barberingen i dag. En dusj fikk holde, tenkte han. Fra hagen kunne han høre Carl Oscar hvine av fryd, Georg tittet ut. Der nede sto fireåringen sammen med bestevennen Tobias, de hoppet på trampolinen. Av og til stoppet de opp og snakket til hverandre, så satte de i gang igjen. Han fikk en fjern erindring om at han skulle ta seg av minstemann i dag. Hvis han ikke husket feil, så skulle Pia på ridesenteret med Amalie, pappajenta som hadde fått så lange ben at ponnien hennes snart ville bli for liten. Eldstemannen Didrik hadde han ingen kontroll over, tenåringsgutter klarer seg selv. Georg sukket på vei ned på kjøkkenet, faens mage. Ingenting i det velfylte kjøleskapet klarte å friste ham. Han dro hånden opp av underbuksen da Carl Oscar og Tobias kom skrålende inn. Sliten så han på de to små guttene og energien som var samlet i dem. Her er det bare å skjære igjennom, tenkte han. Vi drar på McDonald s. Guttene hylte av glede. Georg fant bilnøklene, men la dem tilbake og ringte etter en drosje. Frokosten på McDonald s gjorde godt for magen, og som han hadde håpet, frydet ungene seg inne i lekerom- 13

14 met. Han kunne konsentrere seg om Dagens Næringsliv. Klokken fortalte ham at han skulle ha en visning på Ullern om to timer, han la fra seg avisen, lei av de klamme plastsetene og barneskrikene fra ballbingen. De tok trikken hjem. Georg tok ikke ofte trikken. Strengt tatt var det T-banen, men Pia brukte konsekvent betegnelsen trikken for T-banen fra Nationaltheatret og vestover, så han var begynt å gjøre det samme. T-banen gikk fra Stortinget og østover. Etter endelig å ha funnet et sete uten tyggegummi og støvelmerker, konstaterte han at de burde ha tatt drosje, den ekstra hundrelappen hadde det vært verdt.

15 3 På pulten lå en mappe Georg kunne overlate til sekretæren for å forberede et kontraktsmøte. Huset på Ullern ble solgt for 10,5 millioner, det ville gi ham en provisjon på Ikke nok til å kjøpe en ny bil, men ikke så ille på én formiddag. Han elsket mandager. Budrunden var avsluttet før 10.30, det passet ham perfekt. Det var deilig å kunne gi fra seg mappen, for det første fordi det var penger inn, for det andre fordi han nøt følelsen av at han ikke lenger måtte gjøre alt selv. Alt gikk av seg selv, systemet var der for ham. Senere, når overtagelsen var unnagjort, kunne han bare ekspedere mappen videre til oppgjørsmedarbeideren. Det hadde startet med en bijobb som visningsassistent ved siden av studiet. Raskt så han at eiendomsmegling var en prosess som ga høy økonomisk avkastning for en som vekket tillit og kunne lukte markedets krumspring i tide. Da han var ferdig utdannet siviløkonom, tok han de nødvendige tilleggseksamener og ble statsautorisert eiendomsmegler. Didrik, som hadde rukket å bli 15 år, ble født mens de fremdeles studerte på BI, Amalie var på vei mens de begge fullførte studiet. Han sto på for å forsørge sin lille familie. Oppveksten i Skien var etter hvert preget av hans trang til å komme seg bort. Bort fra dårlig råd og trangboddhet. Bort fra det gjennomsnittlige og innfalls- 15