Informasjon om Institutt for Farges avgangsutstilling A State of Exception

Transkript

1

2 Informasjon om Institutt for Farges avgangsutstilling A State of Exception Is a successful art student someone who is able to line up a number of gallery shows for graduation? [Julie Ault & Martin Beck: Drawing Out & Leading Forth, Notes for an Art School, Manifesta6, 2006] Institutt for Farges avgangsutstilling "A State of Exception" finner sted på Nasjonalmuseet, Tullinløkka mai. Her vises et kollektivt eksamensarbeid, som presenterer instituttets aktiviteter det siste året i form av installasjoner, videoer og et bibliotek. Institutt for Farge eksisterer ikke lenger på Kunsthøgskolen, men fortsetter som en kunstnergruppe. Navnet er beholdt, ikke fordi det beskriver en kunstnerisk praksis, men fordi det viser til en historie med strukturell usikkerhet og taktisk pragmatisme. Velkommen til åpning fredag 19.mai kl Åpen eksamen 22.mai kl avholdes bacheloreksamen i utstillingslokalet, der publikum har mulighet til å delta i diskusjonen. Agenda for eksamensdiskusjon: : Presentasjon av utstillingen : Innlegg ved studentene og diskusjon : Felles lunsj (arrangert av studentene) : Diskusjonen fortsetter Eksamenskandidatene er: Silje R. Hogstad Steffen Håndlykken Ingrid Lønningdal Elizabeth Schei

3 Institutt for Farge: Kort historie I løpet av de siste ti årene har Norge gjennomgått en enorm reformering av høyere utdanning. Man har gått ut ifra at store enheter er det beste for utdanningssektoren, og kunstutdannelsen har også blitt underlagt disse prinsippene. Institutt for Farge ble ansett som en fri kunst (fine-arts) utdanning innen et kunsthåndverk (applied-arts) studieløp og i redsel for faglig forvirring og utvanning av skolens profil fikk instituttet fra 2004 ikke ta opp nye studenter. Mens strukturen på skolen forandret seg holdt vi på den lille enheten instituttet utgjorde, først gjennom motstand og protest, deretter, når vi kun var en klasse på åtte avgangsstudenter igjen, gjennom selvorganisering og positiv handling. Nedleggelse av instituttet ble snudd fra en krise til et ambisiøst studieopplegg, skreddersydd til studentene.

4 Studentinitiert undervisning: Det perfekte skoleåret Nedleggelsen av instituttet førte til at vårt siste år på BA-programmet ble utviklet etter selvorganseringsprinsipper, hvor vi i samråd med vår vikarlærer, Ane Hjort Guttu, bestemte hvilke kurs vi trengte, og tok ansvar for å organisere dem. Vi overførte penger fra kurs det ikke lenger var interesse for og brukte vikarmidler til å leie inn de lærerne vi hadde behov for. For å markere at vi startet på nytt, og fordi våre behov skilte seg fra det provisoriske studiomiljøet som til da hadde preget instituttet, begynte vi året med å snekre våre egne arbeidsplasser. Vi overtok en ledig del av bygningen, og for penger vi fikk fra teknisk avdeling til brannsikring av området bygde vi et åpent miljø med et felles arbeidsbord for store arbeider, en hvit kube til gjennomganger og visning av arbeider og en sofa til diskusjoner og uformelle møter. Bygging av arbeidsplasser Programmet vi la opp erstattet tradisjonell medium-basert undervisning med kurs som på ulike måter tok opp en bredere form for samtidig kunstnerisk praksis. Sett under ett har året fokusert på en diskusjon omkring kunstnerrollen i et bredere perspektiv enn som ren produsent av kunstverk. I det første kurset på det omskapte Institutt for Farge flyttet vi undervisningen i hele september til Berlin, hvor vi hadde et seminar om kunstneren som politisk aktør, særlig i forhold til kunstmarkedet og i lys av kunstmessen Artforum Berlin. Studiobesøk hos Christine Würmel Seminaret hadde også en praktisk del, hvor vi presenterte våre inntrykk og synspunkter fra byen i en utstilling som var en del av Rirkrit Tiravanijas utstilling Magazine Station #4 i Gallerie neugerriemschneider. Magazine Station #4, Gallerie neugerriemschneider Kursene som ble holdt i Oslo dreide seg om kunstneren som kulturell produsent, fanziner og DIY-publikasjoner og en forelesningsrekke om kuratorielle strategier. I tillegg organiserte vi utstillingen Never odd or even med studentene fra instituttet i desember.

5 Alternativ undervisningsmodell Undervisningspraksisen i studieåret 2005/2006 har vært preget av at vi som studenter har deltatt i åpne diskusjoner om hva vi skal lære, og hvordan og hvorfor, og hvor vi har hatt reell kontroll og innflytelse over vår egen utdanning. Instituttet er det eneste på skolen med der studentene har hatt reell innflytelse. Også fakultetsledelsen begynte etter hvert å forholde seg til studentene i spørsmål om for eksempel hvilke foredragsholdere skolen bør invitere. Gjennom å presse gjennom vårt opplegg i sammenhenger hvor ledelsen har vært usikre på studieprogrammet har vi kunnet bruke skolens midler, men også fornye og forbedre undervisningen. Alle kursene på instituttet har vært åpne for studenter ved hele skolen, og de har vist seg å være svært populære. Erfaringene vi gjorde oss i løpet av høsten viste hvor effektivt selvorganisering er i en studiesituasjon, særlig når institusjonen gjennomgår store omveltninger. En form for taktisk krisehåndtering i et usikkert felt av reorganiseringer hvor studentene er den eneste faste størrelsen. Bacheloreksamen 22. mai 2006 Eksamen vil foregå fra kl mandag 22. mai. Vi kommer til å holde innlegg med utgangspunkt i problemstillinger knyttet til studieåret 2005/2006, altså vårt eksamensarbeid. Deretter legges det opp til diskusjon mellom eksamenskandidater, sensorer og publikum. Vi ønsker at eksamen skal fungere som en plattform for samtale. Det finnes lite reell diskusjon om pedagogikk og pedagogiske modeller i den norske kunstoffentligheten. Dette er underlig når man vet hvilken enorm innflytelse undervisningen har på studentene, og dermed også kunsten som skapes. På en liten kunstscene som den norske, hvor det finnes gode offentlige støtteordninger, men ingen som kan sikre langvarig drift, er kunstskolene ved siden av en håndfull større museer og kommersielle gallerier de eneste permanente institusjonelle innflytelsene på kunsten. Innlegg 1: Institutt for Farge: studentinitiert utdanning Presentasjon av prosjektet. Hadde det ikke vært for krisen instituttet ble kastet inn i, hadde vi antagelig aldri laget et nytt studieopplegg. Situasjonen fikk oss til å tenke igjennom hva vi ville at Institutt for Farge skulle være, og hva vi ønsket å få ut av utdannelsen. [Institutt for Farge, 2006] Innlegg 2: Alternative kunstskoler Institutt for Farge sett i forhold til alternative kunstskoler, med hovedvekt på Freie Klasse Wien og Proto Academy. "Neither the organisational work or the discussion work, nor the educational work or the artwork done by members of the Freie Klasse during these three years was ever

6 acknowledged by the institution. For me it is very clear that I got a lot more education, in the sense of what it is that forms the basis of my current work, in the Freie Klasse than in the official art-school programme I went through" [Sitat Ulrike Müller, "Freie Klasse Wien", Tekst fra Ute Meta Bauer, Education, Information, Entertainment, Edition Selene, 2000]. Innlegg 3: Ulike akademimodeller To modeller for kunstutdanning. Is a successful art student someone who is able to line up a number of gallery shows for graduation? [Julie Ault & Martin Beck: Drawing Out & Leading Forth, Notes for an Art School, Manifesta6, 2006] Innlegg 4: Kollektiv identitet Fordeler og utfordringer ved å jobbe i en gruppe. Students who learn to teach themselves, to organise their own studies within the subjects on offer, and to be responsible for themselves will possess the core artistic skill of researching, working and thinking in transdisciplinary terms. These students are then able to develop their own fields of action within different societies. [Florian Waldvogel, Each One Teach One, Notes for an Art School,Manifesta6, 2006] Det hadde vært fint om du kunne tenke ut spørsmål og sett på følgende punkter i forkant av eksamen: Hva er utfordringene for kunstutdannelsen i dag? Alternative kunstsskoler (Proto academy, Freie Klasse Wien etc) er ofte av kort varighet, hvordan kan slike initiativer fungere over tid? Er de nødt til å bli institusjonalisert? Hvordan kan selvorganiseringsmodeller innlemmes i utdanningsinstitusjonen? Hvordan kan man beholde motivasjonen til å endre utdanningen over tid, selv når det ikke er krise? Fordeler og ulemper ved det å jobbe i en gruppe som en del av praksisen som student og kunstner. Hva er suksess? Hvordan kan utdanningsinstitusjonen oppmuntre til ulike former for kunstneriske praksiser?