Rachel Joyce Harold Frys utrolige pilegrimsferd

Transkript

1

2 Rachel Joyce Harold Frys utrolige pilegrimsferd Oversatt av Bente Rannveig Hansen

3

4 Verset fra John Bunyans En pilegrims vandring er hentet fra Einar Thommesens gjendiktning, Norsk Litteraturselskap, Originalens tittel: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry Copyright Rachel Joyce 2012 First published in Great Britain in 2012 by Doubleday an imprint of Tranworld Publishers Norsk utgave 2012 H. Aschehoug & co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

5 Til Paul, som går sammen med meg, og min far, Martin Joyce ( )

6 Kom hit, om du har lyst og se en kriger som våge kan en dyst og aldri viker! La komme hva det vil, ja storm og vann og ild og Satans renkespill han er en pil grim JOHN BUNYAN, En pilgrims vandring

7 1 Harold og brevet Brevet som skulle forandre alt, kom på en tirsdag. Det var midt i april, en helt vanlig morgen som duftet av klesvask og nyklippet gress. Harold Fry satt ved frokostbordet, nybarbert, kledd i ren skjorte og slips, med en ristet brødskive foran seg som han ennå ikke hadde smakt på. Han stirret ut av kjøkkenvinduet på den nyslåtte plenen som var spiddet på midten av Maureens tørkestativ og omgitt av naboenes levegger på alle kanter.

8 «Harold!» ropte Maureen over støvsugeren. «Post!» Han hadde tenkt at han kanskje skulle gå ut en tur, men der var det ikke annet å gjøre enn å klippe plenen, og det hadde han gjort dagen før. Støvsugeren stanset med en tumlende lyd, og kona hans kom inn med et grettent ansiktsuttrykk og et brev i hånden. Hun satte seg overfor Harold. Maureen var en spinkel kvinne med sølvgrått hår og et energisk ganglag. Da de først traff hverandre, hadde ingenting gjort ham gladere enn når han fikk henne til å le. Å se den pertentlige damen bryte sammen av fryd. «Det er til deg,» sa hun. Han skjønte ikke hva hun mente før hun skjøv en konvolutt over bordet, slik at den ble liggende like ved albuen hans. Begge stirret på brevet som om de aldri før hadde sett noe liknende. Det var rosa. «Det er poststemplet i Berwick-upon-Tweed.» Han kjente ingen i Berwick. Han kjente egentlig ikke så mange i det hele tatt. «Kanskje det er feil.» «Ikke tale om. De stempler ikke feil, vet du.» Hun tok en skive som stakk opp av brødristeren. Hun likte dem kalde og sprø. Harold studerte den mystiske konvolutten. Den var ikke rosa som baderomsmøblene, eller de matchende håndklærne og det lodne trekket på klosettlokket. På badet var allting knallrosa på en måte som fikk Harold til å føle at han ikke burde være der. Denne fargen var delikat. Som rosa melis. Navnet og adressen hans var skrevet med kulepenn, klossete bokstaver hulter til bulter, som om et barn hadde rablet dem ned: Mr. H. Fry, 13 Fossebridge Road, Kingsbridge, South Hams. Han hadde ikke sett den håndskriften før. «Nå?» sa Maureen og rakte ham en kniv. Han stakk den inn i hjørnet av konvolutten og skar opp klaffen.

9 «Forsiktig,» sa hun i en formanende tone. Han kjente blikket hennes da han trakk ut brevet og dyttet lesebrillene lenger opp på nesen. Brevet var maskinskrevet og returadressen et sted han ikke kjente til: St. Bernadine s Hospice. Kjære Harold. Dette kommer kanskje som en overraskelse. Blikket hans flakket ned til den siste linjen på arket. «Nå?» sa Maureen igjen. «Gode gud. Det er fra Queenie Hennessy.» Maureen spiddet en smørkule med kniven og bredte den utover brødskiven. «Hvem i all verden er Queenie?» «Hun jobbet på bryggeriet. For mange år tilbake. Husker du ikke?» Maureen trakk på skuldrene. «Hvorfor skulle jeg det? Jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle huske noen fra mange år tilbake. Kan du sende meg syltetøyet?» «Hun var i økonomiavdelingen. Hun var svært dyktig.» «Det der er marmelade, Harold. Syltetøy er rødt. Hadde du kastet et blikk på ting før du tok dem opp, ville alt ha gått så mye bedre.» Harold rakte henne det hun ville ha, og vendte tilbake til brevet. Pent og ordentlig, naturligvis, noe helt annet enn den rotete håndskriften utenpå konvolutten. Han smilte. Sånn hadde det bestandig vært med Queenie; hun gjorde alt så nøyaktig at det var umulig å utsette noe på det. «Hun husker deg. Hun ber meg hilse.» Maureen snurpet leppene sammen. «Jeg hørte på radioen at franskmennene er ute etter brødet vårt. De får ikke tak i ferdig oppskåret brød i Frankrike. De kommer hit og kjøper opp alt vi har. Radiomannen sa at det kan bli mangel på brød før sommeren.» Hun tidde. «Harold? Hva er det med deg?» Han svarte ikke. Han reiste seg, blek i ansiktet og med

10 halvåpen munn. Da han omsider sa noe, var stemmen hans liten og fjern. «Det er kreft. Queenie skriver for å ta farvel.» Harold lette etter flere ord, men fant ingen. Han drog opp et lommetørkle fra bukselommen og snøt seg i det. «Jeg øh. Huff.» Tårene stod i øynene hans. Det gikk en liten stund, kanskje noen minutter. Maureen svelget så hardt at det brøt stillheten. «Så synd, da,» sa hun. Han nikket. Han burde løfte blikket, men han greide det ikke. «Det er fint vær i dag,» sa hun. «Kunne du ikke finne fram terrassemøblene?» Men han satte seg ned igjen og ble sittende uten å røre seg, uten å si noe, til hun løftet de brukte tallerkenene av bordet. Sekunder senere var støvsugeren i gang igjen ute i entreen. Harold kjente seg oppjaget. Hvis han beveget så mye som en arm eller et bein, eller bare en muskel, var han redd det kunne utløse et skred av følelser som han nå gjorde sitt beste for å holde tilbake. Hvorfor hadde han latt det gå tjue år uten at han hadde prøvd å finne Queenie Hennessy? Han så for seg den vesle, mørkhårede kvinnen han hadde jobbet sammen med for så lenge siden, og kunne ikke begripe at hun var hva? Seksti? Og i ferd med å dø av kreft i Berwick. Av alle steder, tenkte han; han hadde aldri vært så langt nord. Han kikket ut i hagen og fikk øye på et plastbånd som hadde hektet seg fast i laurbærbusken. Det flagret i luften, men ble hengende. Han stakk brevet fra Queenie i lommen og klappet to ganger på den for å forsikre seg om at det lå trygt, og så reiste han seg.