Hjemme hos... Hver eneste gang tidspunktet for neste

Transkript

1

2 Hjemme hos... Hver eneste gang tidspunktet for neste Fidelity nærmer seg, dukker det opp lenker på hifisentral.no som tyder på at en gjeng hi-fi entusiaster gleder seg til at bladet skal komme. Disse Fidelity-lenkene varer gjerne et par, tre uker og har tilsammen omlag tusen treff. Her får vi redaksjonen stort sett ros, men vi får også så hatten passer! "Den man elsker, tukter man"- hevdes det i noen av innleggene som alltid er fulle av gode og mindre gode oppskrifter på å gjøre Fidelity enda bedre. I stor utstrekning vil mange av disse forslagene nøytralisere hverandre (omtrent like mange vil ha mer multikanal som mindre), og i enkelte tilfeller kan man lure på om det også eksisterer persolige markeringsbehov der ute? Nå mangler vi ikke så mye på ideer for fremtidig stoff i Fidelity. Vårt problem er å gjennomføre noen av de opplagte stoffområdene som ligger der og venter på oss. Men den betydelige fellesnevneren i leserbrevene, er ønsket om flere "hjemme hos..." reportasjer. Det må i ettertid innrømmes at disse artiklene ofte forsvinner på veien fra planaleggingsstadiet til ombrekkingen i vår daglige virkelighet hvor tilfeldighetene driver ap med oss i kampen om plassen. Men dette er altså feil, feil, feil prioritering. Redaktøren kan ikke annet en å be om tilgivelse når han konstaterer at det heller ikke denne gangen er med en "hjemme hos..." Nøden lærer nøgen kvinne at spinne, heter det. Og egen utilstrekkelighet tvinger også denne manneredaktøren til å tenke litt lurt: Hvorfor ikke lage en konkurranse med MEGET fete premier til publiserte GJESTESKRIBENTER som beskriver sitt eget (eller kameratens?) anlegg: Hva var målet, hvorfor det er blitt slik og hva drømmer man om som neste oppgradering? Det er viktig at man deler opplevelsen av både tabber og lure løsninger, og gjerne med små anekdoter om spesielle opplevelser på denne vår ulike vei mot et musikalsk nirvana. Det er fullt lovlig å beskrive anlegg som tidligere har vært publisert på nettsteder e.l., men det forutsettes en egen vinkling. Fidelity vil eventuelt kunne være behjelpelig med bilder dersom teksten vurderes egnet for publisering. Vi er også interessert i gode "hjemme hos.." tips, selv om du ikke vil påta deg å skrive selv. ALLE innslag som publiseres (ca. 2-5 sider, inkl. bilder) blir honoraret med GRATIS høyttaler-, signal - eller nettkabel etter eget ønske for inntil kr ! Men for den aller beste artikkelen innkommet før påskenummeret 2006 (innen 1.april, men dette er ingen spøk!) ) planlegger vi en enda større gevinst som vi kommer tibake til i neste Fidelity. Så derfor; finne frem blyant og papir ( les: PC eller Mac) og skriv om ditt eksisterende lydanlegg, beskriv veien frem og tanker om veien videre. Uansett; undertegnede lover på tro og ære at vi i neste nummer skal ha en bra "hjemme hos..."! Jeg vet bare ikke om det bli meg eller deg (eller andre av skribentstaben) som forfatter den... Men "Hjemme hos...", det kan være DEG det! Mvh, Knut V. OBS! Viktig!!! Husk High-End messe i Horten 3.-4.september! Forøvrig stor reportasje i neste Fidelity. Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Fax tlf Redaksjon Gunnar Brekke Håkon Rognlien Jan Myrvold Skribenter i dette nummer: Gunnar Brekke Petter Dale jr. Tore Dag Nilsen Jan Myrvold Vidar Mørch Håkon Rognlien Anders Rosness Roy Ervin Solstad Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Grafisk design Maria Andersen, AD Markedsnett AS, avd. Design tlf , post@marked.no Trykk PDC Tangen Annonseavdeling Tlf.: ( ) Kontakt redaksjon fidelity@audioforum.no Diskusjonsforum Abonnement service: Milanex AS PB 9200 Grønland, 0134 Oslo tlf fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av tidligere utgivelser: fidelity@audioforum.no tlf Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo ISSN Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

3 Innhold nr. 5 / 2005 Brev til Fidelity EyeFi? Pal og Tivoli28 Linn LP12, del Digitalt + rør = sant? 32 EyeFi? Cabasse Artis 49 T+A Silver 1.0 F signalkabel/ Speaker 8 høyttalerkabel 12 Conrad-Johnson Act 2 36 EyeFi? JungSon CD-spiller 50 Electrocompaniet AW Rowland Icepower Von Schweikert VR4jr 56 Blanda akustiske drops Portrett: Bodil Niska ASR Basis Exclusive RIAA 58 Hauk: Det viktige i livet 4

4 Skeiv musikk Blått & rått 64 Budsjettreferansen 68 Carlsson ombyggningskit 71 JMLab Alto Be, second op. 76 Avance høyttalere Duende Criatura Superdiskant, hjemmebygg 83 Nordic Ding Ma rørpre 86 Studiolyd i finstua 90 Parasound: Lys i mørket? 93 Embla Jodis multikanal Crystalio VPS 2300 Neste nummer abonnér på abonnér på abonnér på 5

5 Brev til DP 6.4P Hei; har en noen spørsmål jeg som jeg håper du har tid til å svare på,det gjelder selvfølgelig oppgradering bytting av stereo komponenter (en sykdom dette). Det jeg besitter i dag er Dynaudio, Countor S3.4, Sonyxa7ES (brukes som drivverk), DP Dac, DP7.3, og Dp6.4P. og silk kabling. Det er sannsynlig Norges beste anlegg (i mine øyne he he). Det jeg savner litt er mere "trykk" dynamikk når jeg spiller lavt og der kommer frågan inn, den nye aktive, for- forsterkeren fra DP er den mye "bedre"enn den passive 7.3 en? Spørsmål 2 blir da 6.4P og det nye budsjett effekt trinnet til Dp hvordan blir de opp i mot hverandre? Et lite tilleggs spørsmål, skal jeg bytte ut hele greia og gå for Krell 400i, har en mistanke om at det blir nedtur Mvh, Bjørn Arild Hei, DP A-1b har betydelig mer krutt oppover enn min gamle favoritt i prisklassen, 6,4P. Det er litt mer dynamikk og en smule mer kropp i den aktive forforsterkeren til Ernstsen, men ikke så dramtisk som man skulle tro. Krell 400i blir et lite kompromiss, men ingen betydelig nedtur, etter min mening. KV Kan dere teste Denon AVC-A1XV på 2 kanals stereo? Hei! Først vil jeg takke for et blad som har åpnet øynene mine for kvalitet og revitalisert min interesse for Hi-Fi og god lyd. Etter å ha kjøpt 3 blader i løssalg innser jeg snart at jeg må begynne å abonnere... Etter å ha lest Lyd & Bilde og til dels DVD og Hjemmekino en del, plukket jeg opp deres blad. Du verden hvilken åpenbaring det var! Kan ikke se at dere har brukt mye spalteplass på integrerte hjemmekinoforsterkere (kanskje en grunn til det?). Kjøpte for noen måneder siden Denon AVC-A1XV da min største prioritet er hjemmekino med skikkelig "trøkk". Men i den senere tid har musikkinteressen min blusset stadig mer opp (noe deres blad er svært medansvarlig for). Men hvor god er egentlig forsterkeren på 2 kanals stereo? Den kan bi-ampes og mangler ikke på kraften ihvertfall. Det hadde vært veldig interessant å lese deres vurderinger av denne. Hva slags elektronikk kan forsvares til å matche den med hensyn til cd spiller, høytalere og kabler. Er den bra nok til å brukes med Dali Helicon 800w for eksempel eller bedre? Representerer den disse forsterkernes inntog i seriøs 2 kanals stereo? Eller er det å banne i "kjerka"? Min setup: Denon AVC-A1XV 4x Dali 909 (skal byttes ut) Dali SC7 Senter (skal byttes ut) Cambridge Azur 640C (etter deres anbefaling, angrer ikke på det...) Denon DVD-3910 Vennlig Hilsen Per Arne Magnussen Vi prøver nettopp å finne ut av disse tingene med våre hjemmekino/multikanal artikler bakerst i bladet. Så langt mener vi at 2 kanal er bedre til musikk for en gitt sum, men opplever at multikanal begyner å gi mer valuta for pengene. I neste Fidelity vil vi tipse om snarveier til multikanal fra 2 kanals anlegg. Knut 2-kanal med rørbilde! Først litt skryt av 'Fidelity: Det er blitt et usedvanlig bra fagtidsskrift med forseggjorte artikler og tester, utsøkte bilder og med en frisk og fin lay-out. Jeg har kjøpt samtlige nummer og akter å fortsette med det. Gjennom flere år har jeg med stor glede lest dine tester og artikler, fra 'Lyd & Bilde' (som jeg ikke har kjøpt et eneste nummer av etter at du dro derfra hurtigtester av barbermaskiner og strykejern kan man finne andre steder) via 'Audio', 'EyeFi' og nå 'Fidelity', som jeg inderlig håper du kan opprettholde kvaliteten på. I tillegg har jeg gjennom snart tjue år også kjøpt hvert eneste 'High Fidelity' og i noen år også 'HiFi & Musik', men etter at sistnevnte har begynt å skrive om bilstereo så er det over og ut for min del. Så vær så snill; ikke dra 'Fidelity' i andre retninger enn det som fungerer så utrolig bra pr. idag (Det er 'ille' nok med omtale av hjemmekino). Som du forstår er jeg av "den gamle skole "som synes at musikk i to kanaler dekker behovet fullt ut! Ellers er jeg ganske fasinert av Vebjørn Tandberg, det han sto for og de produktene som kom derfra og syntes det var utrolig fint at Håkon Rognlien laget en sammenlignings-test mellom Krell og Huldra 10 i 'Fidelity' nr. 10. At artikkelen sto i 'Fidelity' som kom ut tett opp til 100-års dagen for Vebjørn Tandberg's fødsel (16. september 2004) var kanskje en tilfeldighet? I et 'Fidelity' for rundt et år tilbake sto det nevnt under innhold for kommende nummer at det skulle foretas en sammenligningstest mellom en Tivoli Audio (PAL?) og en eldre Tandberg reiseradio (antar det skulle være en TP41 eller TP43). Men denne artikkelen ble det visst aldri noe av. Nå er det slik at jeg har flere apparater fra Tivoli Audio inkludert PAL - og har hatt rikelig anledning til å sammenligne den med tredve år gamle Tandberg-radioer. Og det skal sies; Tandberg er uslåelig mht. både følsomhet og selektivitet. Lydkvaliteten er også særdeles bra kabinettet er jo av ekte trevirke selv om høyttaleren blir drevet av noen utdaterte germanium-transistorer. Men så til det konkrete spørsmålet: En venn av meg vil GI(!) bort en tre-rørs prosjektør Bell+Howell HiBeam 1000, og jeg mener å ha sett en artikkel du har skrevet om disse hjemmekinoentusiastene i øverste divisjon som fortsatt sverger til tre-rørs prosjektører fortrinnsvis Barco som samtidig gir adskillige timers 'hygge' med innjustering av bildet og fargene. Mener også å huske at det i artikkelen var nevnt et firma i Oslo som har spesialisert seg på oppgradering av eldre prosjektører. Nå klarer jeg ikke å finne denne artikkelen - kan det tenkes at den sto i 'EyeFi'? Tror du at en slik Bell+Howell HiBeam 1000 kan gis et nytt liv etter noe kyndig og kjærlig behandling? Den fungerer, ser svært pen ut, men har selvsagt et bilde som bærer preg av manglende justering. Håper på et svar fra deg ved anledning. Med vennlig hilsen Vidar S Jeg må innrømme at tidspunktet for Huldra-testen var et lykkelig sammentreff. Jeg er usikker på alderen og kvaliteten på HiBeam 100, men foreslår at du kontakter Bjørn Hegelstad som du kan lese om bakerst i bladet. mvh Knut V 6

6 Forslag Hei! Takk for et innholdsrikt blad. Jeg har akkurat oppdatert mitt hifianlegg. Jeg kom over amphion Xenon til røverpris. Jeg falt av stolen når jeg hørte på dem første gang. To dager etter oppdager jeg deres omtale av høytalerne!!!! Kjempebra timing. Nå har jeg også kjøpt Consonance Reference 2.2 cd spiller og Consonance Reference 150 integrert forsterker. Denne kombinasjonen ser veldig lovende ut. Mitt spørsmål er om dere kan sette Consonance på testlisten deres. Det hadde vært morsom å få høre hva "spesialistene" mener. Jeg har også et annet ønske. Hva med lister av skribentenes "best of" album/cd plater med utgangspunkt i audiophile sound? Hilsen Tor Henrik Mikkelsgård Var hittar man tidningen Fidelity i norra Sverige? Hej! Jag är nyfiken på er hifitidning Fidelity och vill köpa ett lösnummer men jag hittar inte tidningen i butikerna där jag bor. Var hittar man tidningen? Jag bor i Piteå. Dessverre får du Fidelity bare i de største kioskene i de større byene i Sverige, men du bør snakke med din lokale bladbutikk som kanskje kan hjelpe deg. Bladet distribueres av Interpress i Sverige og DCA i Danmark. Men hva med abonnement? red Ros, ingen ris Hei Knut. Jeg synes at du kom godt ut av testen mellom Premier 350 og DP A1s. Kritikken som kommer mot deg, de andre og bladet må du nok leve med. Noe dere jo også gjør, det er jo greitt at det skjer litt. Og, HFS er jo preget av mye rare meninger og synspunkter. Men det er vel også litt smigrende at dette engasjerer? Men altså, all honnør fra meg for en vel utført test. mvh, Jan Petter Brev til Fidelity.. Hei! Det var med meget stor skepsis jeg registrerte at K.V. skulle starte på nytt, ref Audio...R.I.P.Men, dette har dere klart med braveur,grattis! Det eneste jeg savner, er at dere forteller hva dere faktisk hører ved en "musikksnutt" slik at vi lesere også kan direkte kontrollere påstanden. Tørr dere..;-)) Så ett sukk! Kan dere vennligst kneble denne "gale Arne i fra Ytre Arna"? (selvom jeg leste imellom linjene K.V om hva du mente.) At han får lov til å hasellere med produkter som EC, Krell og spesielt Dp er for meg en gåte og enda mer forundret er jeg, over at han til det kjedsommelige forsetter med sine injurierende påstander s.feks at Dp er musikalsk-vandaliserende. Ytringsfriheten er jeg for, men jeg ser ikke vinningen for"gale Arne" og spesiellt ikke med tanke på at han representerer hifi-standen. Da han selv importerte XX så var disse kablene verdens beste, i det øyeblikk andre tok over, så var de ikke så bra lenger... (hørt den før..). Vel poenget mitt er at Gale Arne ikke har fasiten til den musikalse Nirvana alene. Lykke til videre! Vennlig hilsen, Geir Blindheim

7 Padua og Krell? Hei Knut og Fidelity! Jeg fikk ikke helt taket på din test av Audio Physic RR i siste Fidelity. Hvis du har tid og lyst til å gi meg et kjapt råd er jeg takknemlig. Bør jeg kline til og kjøpe et demo-par av OHFC eller finne noe annet til min Krell KAV 400? Du skriver mye fint om høyttalerne, men også at den er "midt på kransekaken" i dagens marked, hva er toppen i den prisklassen? Hvis jeg da ikke misforstår deg, og du sammenligner med mye dyrere saker "på toppen av kransekaken". Høyttalerne er jo nydelige å se på, har allerede fått aksept av "Sjefen" hjemme. Jeg hadde en særdeles vellykket seanse på Oslo Hi-Fi Center for endelig avgjørelse i går ettermiddag, og ble ganske imponert av Padua'ens evne til å fylle det store rommet med et gedigent trøkk, selv med høyttalerens begrensede størrelse. Min stue er også litt stor med god takhøyde. Vi kjørte forresten uten trekk på sidebassene, som du nevnte. Tror jeg ringer Jonas og bekrefter handelen i morgen mandag, ja! Jeg fikk hørt noen cd-spillere og litt kabel også, og får lyst til å dele resultatet med deg og Fidelity: Jonas hadde satt opp Burmester 006 cd-spiller (50000,-), "min" Krell KAV 400 og Norost Valhalla signal- og høyttaler kabel mot Paduaene. Vi byttet så til Burmester 992 cd-spiller (25000,- ), og jeg ble overrasket over hvor stor forskjellen var! Trodde ikke det skulle være så stor forskjell, 25 tusen er ganske mye for en cd-spiller på min målestokk. Trodde den skulle være "bra nok" og at det skulle være mindre forskjell oppover... Så hørte vi videre på 992 (jeg kunne ikke unngå å tenke på hvor mye bedre 006 var...) og så byttet vi fra Nordost Valhalla signalkabel (30000,-) til Nordost Blue Heaven (2500,-) mens høyttalerkablene forble Valhalla. Her var opplevelsen litt annerledes: Jeg hørte ikke forskjell... Dog med et lite forbehold, siden vi hørte Pink Floyd - The Wall som referanse, så et par andre låter før vi byttet kabel og hørte The Wall igjen, så det gikk litt tid mellom sammenligningene. Jeg spurte imidlertid Jonas om han hørte forskjell, og han ga ikke noe veldig klart svar... Det var i alla fulla fall klart at 25000,- ekstra på cd-spiller ga mye mer effekt enn 27500,- ekstra på kabel! Vi testet også T+A sin cd-spiller (25000,-). Den er ubalansert, og låt ikke i nærheten av like bra i dette oppsettet som Burmester sine balanserte. Vi fikk en "suse-lyd" også, som Jonas trodde kunne komme av den uskjermede kabelen. Nuvel, jeg kjøper de høyttalerne, så får vi se hva det blir av cd-spiller. Lurer jo på om SACD kommer til å ta av noen gang... En "rimelig" multispiller og en god DAC kan være en fleksibel løsning for fremtidig oppdatering av drivverk, hvis jeg da finner en god DAC til en ok pris. Litt trist, men Jonas påsto at 006 og andre dyre cd-drivverk kom til å gå ut av produksjon pga at produsentene ikke får tak i skikkelig gode drivverk lenger. Fabrikkene prioriterer masse-produksjon av dvddrivverk fremfor high-end greier... Forøvrig: Mange takk for et supert blad! Jeg leser alt, begynner alltid med lederen og irriterer meg ikke nevneverdig over små skrivefeil (som er dyre å bli helt kvitt). Keep up the good work, dere har en stor fanclub selv om enkelte klarer å klage med store bokstaver over små bagateller... Gleder meg veldig til nytt Fidelity neste uke. Mvh Kristen Vollestad Ivrig abonnent Stå på karer! Hei! Jeg kan ikke få sagt hvor stor pris jeg setter på Fidelity. At dere lykkes i denne bransjen er helt konge! Jeg synes at alle andre som driver med utgivelser av Hi-fi blad har fått en ny referanse. God sommer! Vidar Johnsen Gunnar Brekke Vår egen Gunnar Brekke har blitt tilbudt en meget spennende konsulentjobb for Nye Electrocompaniet for å utvikle en ny høyttalerserie. Dette er ingen fulltidsjobb, og i vårt lille land er det slett ikke uvanlig at folk med spisskompetanse fungerer i ulike sammenhenger. Gunnar ønsker å fortsette å jobbe for Fidelity, men er innstilt på at arbeidsområdet blir noe innsnevret for ikke å komme i konflikt med vanlige habilitetsregler. Selv om han har testet et par forsterkere i dette bladet, og allerede har levert flere tester av flere RIAA-forsterkere (Ikke EC) til neste nummer, vil vi unngå at Gunnar i fremtiden skal teste hifi utstyr hvor hans tilknytning til Electrocompaniet kan reise tvil om hans habilitet og uavhengighet. For ordens skyld gjør vi oppmerskom på at importører/forhandlere av de produkter Gunnar holdt på med da avtalen med EC dukket opp, ble kontaktet med tilbud om at testen kunne overføres til andre medarbeidere. I generelle tekniske artikler, en spesialitet fra Gunnar, vil vi i ingressen sikre at leseren er klar over hans tilknytning til EC. Uansett er vi svært glad for at Gunnar fortsatt kan skrive om platespillere og alt rundt dette, bortsett fra RIAA er som EC lager, og Gunnar i sin tid slaktet! Vi får stadig inn leserbrev med skryt av GB s vinylartikler i de første par numrene av Fidelity. Vi forventer derfor en ny stor platespillerartikkel fra Gunnar snarest. Vi tar selvfølgelig gjerne imot kommentarer til disse linjene, men avslutter med å gratulere Gunnar Brekke med det smigrende tilbudet! Mvh. Knut Vadseth, red. av Fidelity vincent sv-226mk Hei alle sammen. Ser med stor glede at dere har testet vincent sv-226mk. kjøpte denne da den kom på markedet.vil bare si at den uroen dere merket dere oppover i øvre mellomtone og diskant vil forsvinne etter forholdsvis lang innspilling. Et lite tips til enda mere glede... Bytt ut orginalrørene med rør i fra Golden Dragon. Bassen vil da spille renere og dypere. Oppover i frekvensen blir alt bare enda rettere. Masse godlyd for lite penger. Vennelig hilsen Kai Are Nygård. P.S takker og bukker for et fantastisk FIDELITY. Vi har en grundigere evaluering av denne svært prisgunstige forsterkeren i dette bladet. Takker for tipset som også Jan kommer nærmere inn på. Knut 8

8 Utfordring Hei Fidelity/Håkon Rognlien Jeg ønsker å komme med en utfordring innen akustikk. Mange som kjøper hi-fi anlegg får trolig ikke full uttelling for kronene pga dårlig akustikk hjemme. Gjennom "hjemme hos" reportasjene i Fidelity og det danske High Fidelity sier "ekspertene" stadig at rommet er særs viktig for slutt resultatet. Selv bor jeg i en ganske vanlig blokk leilighet. Innredet enkelt. Akustikken er så dårlig at lenge kunne jeg ikke spille de fleste CD-er til tross for at jeg har et brukbart anlegg: Det var en total fravær av viktig frekvenser i mellomtonen. Bakgrunnen er mur i vegger og tak som resulterer i skjærende ekkoer ved klapping av hendene. Gjennom diffusjon og absorbasjon er det blitt bedre men er ikke helt i mål. Samtidig er det slik at de fleste hverkan kan eller ønsker å kjøpe absorbenter og diffusorer; det er dyrt og ser ikke ut. Hyller, gardiner, møbler etc gjør jo samme nytte men krever innsikt. Derfor er utfordringen min til dere: Hva med å se på noen rom sammen med akustiker (og gjerne en interiør ekspert) og komme med praktiske og håndfaste råd. Tenker meg at det må være endel problemstillinger som mange sliter med som: Stående bølger (ikke hos meg) Etterklangstid Flutter...annet. med sympomer som mangel på mellomtone, liten bass, for mye bass, ugjennomsiktig diskant etc. Noe som blant annet leserinnlegget i Fidelity nr 12 side 8 reflekterer. Pressen er jo kommet med gode tips på strøm, vibrasjonsdemping etc. Jeg føler likevel at ROMMET anlegget står i ikke har fått den viktige og nødvendige plassen det trenger. Jeg stiller selvfølgelig mitt eget rom til disposisjon om ønskelig og noen penger til endringer. Alternativt lurer jeg på om dere vet om noen som jeg kan hendvende meg til. Har spurt i forretninger uten å få annet enn diffuse og uklare råd. Krell KAV 300 il B&W 804 Nautilus Audio Analoge CD spiller Bra kabler dedikert 16 ampers strømkrets Hei! Takker for brev! Vidar Mørch kommer med en artiklkel som kan være delaktig i å løse dette. Spesielt vankelige rom kan bringes under kontroll med f.eks. TacT romkorreksjonsenheter. Flere lignende er underveis; bl.a. en rimelig modell fra Copland osm testes i et kommende Fidelity. Har ellers sendt over mailen din til redaktøren. Mvh Håkon Rognlien Krell 400 xi Hei Knut: Ja nå har jeg byttet ut ECI 4 med Krell 400 xi. Det var som å fjerne ett meget tykkt teppe foran Proac Future One og Meridianen (G 08) spiller nå meget uannstrengt, dette er helt klart den beste Intr. forsterkeren i dette prisleiet. Når 400 xi skal oppgraderes tror jeg med stor sikkerhet det også blir Krell i framtiden... ECI 4 fortoner seg som en gammel lat kjerring i forhold, så takk for tipset... Bjørn-R.Reinertsen

9 Rowland Digital effektforsterker+c-j Act Two rør pre: Digitalt+rør=sant? Her har vi en rør forforsterker som mange hi-fi journalister mener er verdens beste. Og vi har verdens mest avanserte ICE-power digital effektforsterker laget av en av markedets mest respekterte high-end produsenter Hvor bra blir det om vi spleiser disse som par? Tekst og foto: Knut Vadseth 10

10 Iforrige Fidelity testet vi den nyeste high-end transistorforsterkeren fra amerikanske Conrad-Johnson opp mot den norske Dynamic Precision A-1. Amerikaneren vant lyttetesten i det sedvanlige referanseoppsettet vårt med små marginer, men fikk til gjengjeld en smule pepper for en noe dårligere byggkvalitet og en mindre effektiv beskyttelse mot eventuelle kortslutninger mellom høyttalerkablene. Disse kom også farlig nær hverandre. Matching Vi var likevel noe forundret over at leserne ifølge tilbakemeldinger ikke var mer avslappet i forhold til de lydmessige parametre som vi prøvde å beskrive etter beste evne. For hvor mye av denne forskjellen skyldtes simpelthen andre komponenter i anlegget? Ville for eksempel en noe lysere klang i referansehøyttalerens øvre mellomtone favorisert den litt mørkere DP-klangen framfor det vi nå opplevde som en lettere, luftigere og et noe mer livsbejaende musikalsk uttrykk fra Conrad en? En av testerens viktigste egenskaper er erfaringen og evnen å kunne forestille seg klangbalansen til det testede produktet i andre sammenhenger enn i referanseanlegget ved hjelp av både interpolering og ekstrapolering av den opplevde virkeligheten. Om det kan være vanskelig å erklære en vinner i en gruppetest under samme forhold, blir det enda langt mer komplisert når man også skal ta hensyn til andre relevante forhold. Dette uten forkleinelse for C-J 350 som også i etterkant har vist seg særdeles musikalsk og lydmessig nærmest problemfri. Det var likevel helt tydelig at DP klangmessig trivdes bedre sammen med den nye rimelige DP forforsterkeren C1b og Sony SACD spiller ES 777, enn med den betydelig dyrere Krell-riggen. Men siden vi ikke hadde fått noen forforsterker fra C-J og importøren Audiofreaks, måtte vi velge samme linjesignal for begge effektforsterkere. At DP like etter denne testen også kom med en mindre, men ikke uviktig lydmessig oppgradering på A-1, bevirket en smule dårlig samvittighet overfor den norske produsenten. Act 2 Men ikke etter å ha fått Act 2 i hus! Denne nyeste forforsterkeren fra C-J koblet opp sammen med CJ 350 og med Linn Unidisc sc 1.1 som signalkilde og både Dali MS5 og Respons Grande som lydpushere via Valhalla kabler, låter simpelthen himmelsk! En smule anemi i grunntoneområdet på CJ 350 var nå helt borte. Dette er en helt fabelaktig god kombinasjon og etter vår mening i en egen Harry Potter klasse for magi mens DP-kombinasjonen bare blir en av de flinkeste i matte og fysikk hos frk. Clement. Dessverre reflekteres dette også av prisen som i tilfelle Conrad-Johnson lett vil koste mer enn det dobbelte av den norske forsterkerkombinasjonen. Og er du villig til et ørlite kompromiss med effekt, så får du praktisk talt det samme musikalske resultatet med A-1 i lettere antrukket Basic versjon til en samlet pris av kr sammen med en av de bedre balanserte transistorpre på markedet. Dette er halvparten av hva C-J Act Two koster alene. Og denne er altså ikke balansert i signalveien, men altså så særdeles balansert når det gjelder det musikalske... For å si det rett ut; mens C-J 350 alene er en svært bra transistorforsterker som tonalt matcher Act 2 svært godt, må vi med det samme røpe at den tilsynelatende "unødvendige" rør forforsterkeren fra samme selskap er enda mye viktigere for totallyden. Jeg innrømmer å være totalt uforberedt på at "gammeldags" rør i et linjesignal skulle bety så mye for lyden i år Hvorfor ikke bare en volumknapp på CD-spilleren? Hvorfor et fordyrende mellomledd- og hvorfor så veldig kostbart? Det er fremdeles mye her denne skribenten ikke skjønner. (O.K. Dere behøver ikke å sende leserebrev for å fortelle et dere for en gangs skyld er enige!) At Act 2 også skulle spille fremragende sammen med den påkostede "ICE"-konstruksjonen fra Rowland, gjør ikke dette mindre interessant. Vennligst bla om... 11

11 Conrad-Johnson ACT2 rør forforsterker Dyr og deilig Uten utdanning innenfor elektronikk eller annen relevant teknisk bakgrunn bestemte de to hi-fi-nerdene Bill Conrad og Lew Johnson seg i 1976 for å konstruere en forforsterker verden aldri hadde hørt maken til. Det spørs vel om de noensinne har vært nærmere i å nå den uttalte målsetting enn akkurat nå. Med ACT2 har i alle fall den dynamiske duoen nådd en foreløpig personlig toppnotering hva forforsterkere angår. I 1996, da bedriften feiret sine første tyve år, lanserte Conrad-Johnson sin forrige toppmodell og "cost no object" av forforsterkere, en modell som fikk navnet ART (Anniversary Reference Triode). Denne ble kun produsert i 250 eksemplarer, og alle fant relativt raskt veien fra produksjonslokalene i Fairfax, Virginia til forventningsfulle audiofile kunder rundt omkring i verden. Bemerkelsesverdig mange av dem fant kjøpere her til lands til og med! I følge ryktene visstnok desidert flest i forhold til folketallet. Det vil derfor bli spennende å se om den nye og enda dyrere ACT2 (Advanced Composite Triode) kan følge opp denne trenden. Conrad-Johnson har de senere årene høstet overveldende ovasjoner for de fleste av sine produkter, og også de fleste av oss her i Fidelity har ved flere anledninger latt oss begeistre. For eget vedkommende såpass meget at jeg har inngått fast partnerskap med en Premier 140, selveste flaggskipet av de rørbaserte sluttrinn firmaet så langt har produsert. Kan en fortsatt relativt blakk skribent da avslå redaktørens milde befalinger om å låne øre til den antatt perfekte partner ACT2? Selvsagt ikke, men etter først å ha fått en smakebit under en demoseanse importøren holdt i Asker ved pinsetider, frykter jeg dette kan bli den mest destruktive testen jeg noen sinne kommer til å skrive. For egen privatøkonomi, vel å merke. Skarve ni hundrede kroner må man ut med for et kilogram gåselever hos Jacobs, hovedstadens mest fornemme delikatesseforretning. Egentlig ganske billig, dersom du ønsker helt ekte, matchende gåsehud i tillegg, Conrad-Johnson Design Inc koster snaut ti tusen pr kilo... Av Jan Myrvold Maskuline former Litt ulikt gjennomsnittelig amerikansk industridesign innehar (i alle fall noen) produkter fra Conrad-Johnson Design Inc. mer enn en touch av eleganse, selv om det er et stykke igjen til for eksempel Linns nivå. ACT2 ser dog på en måte like dyr og eksklusiv ut som den i virkeligheten er. Behørig utpakket og plassert øverst på stuens nyanskaffede Finite Pagode rack kommer ACT2 virkelig til sin rett. Selv om den til en forforsterker å være er relativt massiv, er det som nevnt intet stort og prangende over den. ART ble som enkelte av Conrad-Johnsons øvrige forforsterkere konstruert med to atskilte, separate kabinetter, mens ACT2 holdes i ett. Eller kanskje mer ett og et halvt, hvor den ene seksjonen er montert fast oppå den andre i to etasjer. Formmessig ligner den egentlig litt om en småskalamodell av det siste funkisprosjektet til Snøhetta eller andre velrenommerte arkitektbyråer, hvor ringene av pleksiglass som omringer rørene kan vekke assosiasjoner til et parkeringshus eller en trappeoppgang! ACT2 virker ellers særdeles solid konstruert. Den svimlende prisen til tross, ACT2 virker som en relativt "enkel" konstruksjon hvor mesteparten av fokus er rettet mot de mest basale funksjoner for en tokanals forforsterker. Alle betjeningsknapper er av trykknapp varianten, seks i alt. Av/på, volum opp/ned, mute, samt to for eksterne tilkoblingsmuligheter. Mer om disse senere. I det sirkelformede displayvinduet som angir volumnivå lyser skrifttegnene i en varm gulfarge, akkurat som alle lysdiodene som indikerer apparatets innstillingsmodus. Ganske så klassisk art deco det hele. Kanskje løsningen for de med langt fremskreden trettitallsfetisj, men som syns krystallapparatene fra den tid etter hvert låter noe skranglete? ACT2 blir selvsagt levert med fjernkontroll. Like selvsagt i børstet aluminium med den vanlige champagne gold finish. Tastene sitter plassert med god avstand, uten at det betyr at selve boksen blir særlig stor. Ligger godt i hånden og akkurat passe tung, omtrent som et perfekt burgunderglass. All den tid et ufylt sådan kan regnes som perfekt. 12

12 Teknisk info: Gain: 21.5dB Max output: 10 VRMS THD: < 0.1% Hum/noise: 100dB under 1.0V Rørbestkn: 4x6N30P Dimensjoner: Vekt: 14Kg Pris: NKR Importør: Audiofreaks Teknisk design Conrad-Johnson ACT2 er en kontrollenhet som er befriende enkel å betjene, noe som i og for seg var en av de grunnleggende forutsetningene for å definere et produkt som high-end. Skulle man like vel savne knapper eller brytere å klå på, er det fullt mulig å koble eksterne kontrollartefakter til ACT2. Den er nemlig utstyrt med to innganger merket EPL (External Processor Loop 1&2). Via EPL 1 kan de mest autistiske av oss for eksempel koble til en ekstern equalizer eller tonekontroll. Eller den kan benyttes som en tapesløyfe. EPL 2 er en sløyfe som gjør det såre enkelt (for alle som mener to kanaler er for lite å rutte med) å koble til en multikanalprosessor. Ellers er ACT2 utstyrt med fem innganger på linjenivå, alle single ended da Conrad-Johnson ikke opererer med balanserte kretser i noen av sine produkter. Følgelig er da også begge utgangene single ended. Utover dette finner vi også en såkalt triggerutgang, som gjør det mulig å slå ditt tilkoblede sluttrinn av eller på via fjernkontrollen dersom sluttrinnet ditt også er utstyrt med en slik triggerkrets. ACT2 bygger videre på de erfaringene og kunnskapene Conrad-Johnson har høstet med ART, men har selvsagt tatt et steg videre. Selv kaller de teknologien fra ACT2 for gjennombruddet for det de selv har døpt composit triode circuit. Programvalg, volum- og balansefunksjonene styres alle av mikroprosessorstyrte releer, hvorav de to sistnevnte i intet mindre enn 100 trinn, hvert trinn på ca 0.7dB. Selve audiokretsen består utelukkende av ett enkelt forsterkertrinn, da følgelig innbefattet sin kompositt triodekrets sammensatt av fire parallelle seksjoner. Andre endringer fra ACT er først og fremst at det her benyttes nyutviklede og svært kostbare teflonbaserte kondensatorer i stedet for polystyren og polypropylen som var tilfelle med ART. Kompromisset med teflonløsningen er at apparatet trenger en mye lenger innbrenningsperiode før den presterer optimalt, i følge konstruktørene rundt et par hundre timer. I tillegg utnulles 13

13 effekten av den obligatoriske innbrenningen som alle produkter fra Conrad-Johnson Design Inc gjennomgår på fabrikken i løpet av den tiden apparatet bruker fra Virginia og hjem til deg. Rykk tilbake til start. Godt man har spilt monopol! Men de rent lydmessige fordelene man oppnår over tid med teflon veier da altså tyngre i følge konstruktørene, og det er vel ingen grunn til å betvile at de vet hva de snakker om. Rørvalget i ACT2 skiller seg også fra forgjengeren. Nå benyttes 4 stk 6N30P. Disse er valgt med begrunnelsen av at de genererer lite støy, lav grad av mikrofoni og har en gain som passer godt til et såkalt feedbackløst linjetrinn. Denne rørvarianten gjør det også mulig å benytte færre komponenter i utgangene uten å inngå noen kompromisser i forhold til utgangsimpedansen, som forøvrig oppgis til under 500 Ohm. Som i min Premier 140 er originalrørene produsert av anerkjente Sovtek. Det er også lagt ned betydelig arbeid med å i Benyttet utstyr: EAR/Yoshino 864 forforsterker Conrad-Johnson Premier 140 effektforsterker Amphion Xenon høyttalere T+A Speaker8 høyttalerkabler, T+A Silver 1.0, Synergistic Research Kaleidoscope Phase I&II, Audience Au24, Ecosse "the Symphony" signalkabler Kimber PowerKord 10 Gold nettkabler Celius, Monster strømrens, Finite Pagode Signatur, Atacama hi-fi-møbler, Ceratech, Sound Care, BASE dempeanordningen størst mulig grad å unngå mekanisk tilbakekobling og elektromekaniske forstyrrelser. Alle lydkretsene i ACT2 er derfor montert i et fleksibelt, flytende oppheng slik at uønskede vibrasjoner holdes på et minimum. Ritualer Det er ikke til å unngå at man opplever en betydelig grad av sitring og annen motorisk i uro i kroppen når man får et produkt som ACT2 i hus. Vel ute av esken gjenstår det fortsatt flere trinn i riggeritualet før den er spilleklar. Først må man montere de fire rørene på plass i sine respektive sokler. Deretter trer man på de medfølgende ringene av silikon og gummi, to stk på hvert av dem. Disse ringene har til oppgave å redusere eterbåren mikrofoni. Med rørene behørig på plass er det transportskruene som står for tur. Man finner fire stykker av dem på chassisets underside, og disse må fjernes for at det flytende opphenget av innmaten skal fungere etter forutsetningene. Uttrykket "plug and play" er en sjargong som følgelig ikke passer videre godt for ACT2. Etter at de ovennevnte installasjonsgrep er tatt, er det bare å finne frem et høvelig utvalg av kabler, og man nærmer seg det magiske øyeblikk. Forventningene stiger enda et hakk, og man begynner nesten å hallusinere om trompeter som spiller en fanfare før apparatet skal få introdusere seg selv. I det øyeblikket nettkabelen trykkes kjærlig men bestemt inn i sokkelen høres et svakt klikk i et relé, og logoen til ACT2 gløder svakt med stiliserte tegn øverst i displayet og en LED som indikerer stanbymodus tennes. Venstre pekefinger kan på sin side fort nærmest gå i Parkinsonmodus der den skjelver i spenning når den trykkes mykt mot knappen merket "power". Øyeblikkelig kommer tall opp i displayet som indikerer at ACT2 automatisk setter volumnivået til trinn 20 i begge kanaler. Apparatet går også automatisk i mutemodus, og en lysdiode blinker taktfast i nøyaktig 90 seige sekunder før ACT2 er klar til jobb. Klistrer man så øret tett inntil toppdekslet kan man kun høre en svak trafosumming fra innsiden, ellers intet. Så er det bare å velge kildeinngang, tenne effektforsterkeren, mate kilden, ta med seg fjernkontroller, eventuelt fylle burgunderglasset, og så lene seg godt tilbake i godstolen. Du husket vel å sjekke fase? Greit, kjør musikk! Forventninger Det er så absolutt legitimt å ha visse forventninger til en stakkars forforsterker man må betale norske kroner for, og dersom de ikke langt på vei blir innfridd er det jo nesten skandale. Om det i det hele tatt er noen som helst rimelig fornuft i å betale en slik sum for et sølle apparat, som til overmål har til fremste oppgave å dempe et audiosignal er det selvsagt delte meninger om. Har man råd til det, forstår i alle fall undertegnede at det er noen som legger ut en del ekstra for å få noe ekstra. Og Conrad-Johnson ACT2 er vel et slikt produkt som man gjerne beholder livet ut når det først er skaffet til veie. Jeg vil anta de relativt få utvalgte som selv er i posisjon til å utstede fellingstillatelse på husstandens sparegris, på forhånd er relativt sikre i sitt valg. La det være sagt med en gang - Conrad- Johnson ACT2 avslører fra første stund at den tilhører en helt annen divisjon enn "den gemene hop". Autoritet kan det sikkert kalles når man får publikum til å sitte helt stille å konsentrere seg om det som foregår på scenen. Og en slik autoritet har ACT2. Legg for eksempel liveinnspillingen "Clubbing" med den danske fusionmusikeren Aske Jacoby i cd-spilleren. Helt fra plekterets første lille berøring av strengene når Jacoby finstemmer gitaren så hører man "det". Dette "det" er noe helt spesielt som det er vrient å forklare, man bare hører og føler det. En nesten utrolig renhet og superglatt tonestruktur, med en ubesudlet, støyfri kraft som absorberes langt inn i lytterens sentralnervesystem. Og når så gjestevokalist Cecilie Nordby faller inn med de første, oppjazzete strofene av David Bowies "Starman" så får jeg noe bortimot en "nær 14

14 livet opplevelse". Jeg har hørt dette opptaket hundrevis av ganger, men aldri med en slik realisme. Jeg konfronteres ubarmhjertig med at det er noen strittende hår rundt på kroppen som med fordel kan fjernes før man ifører seg manufaktur beregnet for mer sommerlige aktiviteter. Og når vi først er inne på årstiden: Måten ACT2 formidler Jacoby og kompani på leder tankene hen mot en åpen, luftig blomstereng hvor humlen suser og sommerfuglene danser sprettende og lekent i mild bris. Dog hele tiden med et svært myndig fundament som driver musikken fremover samtidig som den holdes i tøyler. Friskt, tøft og dristig, men samtidig mykt og kontrollert elegant. Og ikke så rent lite romantisk. Det blir nesten som å beskrive Muhammad Ali - Dance like a butterfly, sting like a bee! Både denne innspillingen og det aller meste annet av musikk ACT2 fikk bryne seg på i løpet av den drøye måned den var i min suverene varetekt, ble lytteseansene nærmest til små, nesten høytidlige, feststunder. Rett og slett fordi musikk formidlet gjennom ACT høres så "riktig" ut. Ikke noe område blir aksentuert, selv om man ofte kan få følelsen av at de respektive solister tar et skritt frem og plasserer seg i sin imaginære spotlight foran lytteren. Vi er hele tiden vitne til en overbevisende nøyaktig og velkoreografert plassering av alle scenens aktører, og det er nesten så man ser for seg hvordan musikerne beveger seg rundt på den store scenen som skisses opp. Helhet Conrad-Johnson ACT2 er et produkt som bærer preg av helhet på alle områder, og da spesielt når det gjelder musikkformidling. ACT2 mangler absolutt intet når det gjelder de enkelte, typiske hi-fi-parametrene vi gjerne refererer til i våre tester. Vi får minst en hel dags produksjon av Scancems betong i grunntonefundament, hvert molekyl av sonoriteten i Gabriels basun gjennom mellomtonen, like detaljert som den forklaringen man blir avkrevet av sin påstått bedre halvdel bare man kommer hjem noen få glass etter skjema, og luft nok i toppen til å få en Zeppeliner til å lette. Legg til en holografi du må bruke ekkolodd for å måle dybden i, og ellers et lydlandskap man trenger GPS for ikke å gå seg vill i. Men det er likevel ikke noe av dette eller andre enkeltfenomener man fokuserer på når ACT2 er i aksjon. Derimot er det helheten og måten det hele henger sammen på som er det virkelige clouet. Glatt og velsmurt. Og som gjerne er tilfelle når vi har med elektronikk fra de mer esoteriske sirkler å gjøre, så preges lydbildet av en total ro og harmoni gjennom hele spekteret. Instrumenter og stemmer får utfolde seg helt uforstyrret foran en nattesvart bakgrunn, nærmest uansett hvilket lydvolum Måten ACT2 formidler Jacoby og kompani på leder tankene hen mot en åpen, luftig blomstereng hvor humlen suser og sommerfuglene danser sprettende og lekent i mild bris. man spiller med. Ingen ting kommer i veien for de bitte små detaljene, slik at alle små nyanser kommer til overflaten. Det være seg i Nick Caves avgrunnsdype klavertoner eller i de mest hårfine små tappinger med kosten på Jim Sclavunos cymbaler - instrumentene materialiseres tydelig og gir lytteren en fenomenal opplevelse av sine respektive særegne, personlige klangegenskaper. Eller hvordan Truls Mørk puster og peser mellom buestrøkene på sin årgangscello. Joda ACT2 kan gi oss et innblikk i hvordan det kan oppleves å være en viss Bekkemellem innimellom. Men som antydet, den utmerkede detaljeringen tar aldri bort fokuset fra helheten og sammenhengen. Gjennom hele frekvensspekteret utrykker ACT2 seg med en bold artikulasjon og forfinet diksjon. Det hele låter veldig kontrollert helt fra bunnen av, og samtidig friksjonsfritt og silkeglatt hele veien oppover, helt i tråd med Conrad-Johnsons tradisjoner. Her er punch og dynamikk i kubikkmetervis, ACT2 bringer det flotte grunnslamet i min Premier 140 opp til et helt nytt nivå, men hele veien med et kjærlig og estetisk håndlag. Man sparkes i mellomgulvet og strykes over håret samtidig. Selv om det helt sikkert finnes forforsterkere med enda høyere grad av oppløsning og transparens, er det selvsagt ingen ting å utsette på ACT2 sine egenskaper på dette området heller. Ut fra personlige preferanser har jeg generelt (ikke nødvendigvis i dette spesifikke tilfelle) ikke noe i mot at litt av transparens eventuelt byttes ut mot mer kropp og stoffelighet i mellomtonen. Jeg sitter igjen med inntrykket av at ACT2 bidrar med en fylde som matcher og utjevner den litt lysere klangbalansen vi kan finne i firmaets sluttrinn. Uansett fant jeg - fortsatt etter egne preferanserammer - det ikke altfor vellykket å benytte de svindyre (og svært gode) Nordost Valhalla signalkabler jeg samtidig testet ut. Etter min oppfatning ble da totalt sett klangbalansen noe for lys. Jeg fortrakk derfor kabelvarianter med en noe fyldigere klangkarakter. Både Audience Au24 og Synergistic Research Kaleidoscope Phase I/II fungerte i så måte veldig bra i mitt oppsett. Men her spiller jo selvsagt også øvrige komponenters klangkarakter inn. Men oppløsningen man får med Valhalla er som vanlig et kapittel for seg. Like vel mener jeg altså at ACT2 ikke trenger noen slik form for drahjelp da det uansett er luft og rom nok, også helt i toppen. Selve diskantgjengivelsen er forøvrig tindrende klar uten å oppleves som skarp. Det er heller en ørliten, myk avrunding som gjør totalopplevelsen svært behagelig og delikat. Direkte provoserende uprovoserende. Konklusjoner Conrad- Johnson ACT2 innfrir alle forventninger om "det lille ekstra" som skiller klinten fra hveten. Totalt sett er den i det hele tatt totalt uangripelig, selv om man sikkert finner produkter med mer ekstreme egenskaper på enkeltparametre. Man skal dog lete svært godt for å finne en forforsterker som opptrer både like myndig, kontrollert og uanstrengt på en gang. ACT2 byr rett og slett lytteren på en svært naturtro og uanstrengt gjengivelse av musikk, slik at firmaets djerve slogan faktisk holder vann. "It just sounds rigth". Et rent klasseprodukt som kan få mang en sparegris til å trekke i full kamuflasjeutrustning! 15

15 Second opinion C-J ACT Two: av Knut Vadseth Harry Potter land Denne rørpre en har mer magi i mellomtonen og kan gi et større musikalsk løft i ditt eksisterende high-end anlegg enn hva jeg trodde var mulig. Alle "vet" at forforsterkere er noe forbasket tull og i beste fall et fordyrende mellomledd på vei til det musikalske Nirvana nå når RIAAtrinnet likevel ikke er med i pakka? De fleste av oss har likevel oppfattet at de fleste av verdens ledende hi-fi skribenter stadig forbløffes over at et godt linjetrinn svært ofte tilfører den hermetiske musikken et nytt liv som nærmer seg virkeligheten. Og de av oss som har hatt gleden av selv å oppleve et virkelig godt, og selvsagt altfor kostbart linjetrinn, vet også at rørpre en i tillegg gjerne har har denne fenomenale mellomtonen som samtidig er både fyldig, stram og ekstremt detaljert. Sannhetens time Personlig fikk jeg min "sannhetens time" for snart 40 år siden da hi-fi guruen (i beste mening-og dessuten langt mer enn det) Svein Erik Børja ringte på døra med en ny Berning T100 rørpre under armen. Den ble prompte satt inn i mitt daværende hi-fi anlegg og ga meg en lærepenge som jeg øyeblikkelig glemte! For den fikk resten av anlegget med alle sine feil til å låte så vanvittig mye bedre at den beste investeringen jeg da kunne gjøre, var å kjøpe Berningen tross fantasiprisen på hele 10 tusen kroner. Men pengene var minst 10 ganger så mye verd den gangen, og jeg feiget ut i et forsøk på å være "fornuftig". Det tok derfor mange ganger dette beløpet og altfor mye av mitt liv å få tilbake den sonore klangbalansen med alle mikrodetaljene som Berning en fikset så lekende musikalsk enkelt og elegant. Siste akt? Og nå er jeg der igjen, etter å ha fått C-J Act 2 for fotografering og en mulig "second opinion". Det som minner om Berning-episoden er den ufattelige opplevelsen av hvordan et linjetrinn kan spille så fabelaktig naturlig at du innstinktivt VET at det er fjernet en masse mekanisk støy. Man lytter rett inn til musikken. Men selvsagt er alle forvregningsformer og feil der som før både fra opptaksmikrofoner, miksepulter, kilometer med kabel, matriseringen, CD-produksjonen, CD-drivverk, DAC, mer kabler, forsterkere, høyttalere og ikke minst rommet. Ingen forforsterker i verden kan rette på alle disse feilene? Men det er akkurat slik det høres ut; innspilling, CD-spiller, høyttalere, rom; ALT låter plutselig mye mer naturlig når lyden går gjennom den 100 år gamle oppfinnelsen som heter vakumrør og som det finnes 4 lett synlige eksemplarer av på Act 2. Vel og merke låter det ikke en "hi-fi" virkelighet a la Technicolor og Cinemascope, men mer en tredimensjonal virkelighet i et varmere og mykere lys og med en naturlig akustisk ramme med bare 2 kanaler. Likevel minst så livsbejaende som multikanal og "hi-fi" hi-fi når restene av din urtidspels sjokkert reiser seg i stille undring- og beundring. Verdens beste? Mange anerkjente hi-fi skribenter har antydet at Act 2 nok er noe av det beste på markedet og en betydelig forbedring fra bedriftens tidligere ART forforsterker som også hadde stjernestatus og hvor "verdens beste" satt noe løst i journalistenes ingresser. Jeg må innrømme at Act 2 er den beste pre jeg noensinne har hørt- og det med betydelig preferanse selv om jeg kunne være villig til å svelge en smule magi i mellomtonen i bytte med Audio Research sitt balanserte signal ( se Fidelity nr.14) og et enda større rom. Men bemerk at det er langt flere topp forforsterkere jeg IKKE har hørt enn hørt under noenlunde kontrollerte forhold. Tredimensjonaliteten er uansett så bra med Act 2, at vårt planlagte prosjekt i neste Fidelity med seriøs vurdering av multikanal, kan virke noe dubiøst. Man skal bruke veldig mye penger på de ekstra kanalene for å gi en meningsfull musikalsk forbedring fremfor et godt high-end anlegg med Act 2 i stereo. Også dypbassen er utrolig fast og potent med flaggskipet til Conrad- Johnson. Her oppleves intet av radiorørets forventede begrensninger. Klangbalansen er derimot akkurat som vi forventer av rør; litt varmere og med en større fokus på et bredt mellomtoneområde som naturlig strekker seg ned mot dypbassen og opp mot superdiskanten. 16

16 Magisk Magien er altså i mellomtonen, særlig i grunntoneområdet rundt 200 Hz, som hi-fi messig har vært et litt upåakted del av frekvensgangen på grunn av nerdenes fokus på dypbass og "klarhet" i det såkalte presensområdet rundt 3 khz. Stadig flere prøver å rette på dette med en fyldigere mellombass både når det gjelder forsterkere og høyttalere. Men en fokusert mellombass i grunntoneområdet, låter lett "pudding" om ikke oppløsning, transienter og generell dynamikk er førsteklasses. Ikke bare er Act 2 det overlegent beste jeg har hørt her, men den smitter sin detaljrikdom i dette området også over på tilliggende komponenter slik at man tross et generelt mørkere klangbilde hører langt mer musikalske detaljer og akustiske referanser enn tidligere. Og her må også skje noe med nøyaktigheten i klangstrukturen da denne simpelthen oppleves utrolig mye "riktigere" enn hva vi tidligere har erfart med boksmusikk. Det høres ut som vi samtidig har fått en betydelig oppgradert DAC med mindre jitter og annet typisk rot med tidsaspektet(?). Det mest frapperende med lyden fra denne kontroll forsterkeren, er likevel hvordan den makter å lage et kjempestort og utrolig imponerende lydbilde uten at dette går utover detaljering, stramhet og klangstruktur. Her oppstår en veritabel storm fra orkesteret med betydelig mer krefter enn tidligere uten at man opplever mer bass (men det går kansje litt dypere) eller målbart høyere effekt. Igjen stiller jeg spørsmålstegn over psykosakustikken i det hele. Men jeg gir litt blaffen og lar meg gjerne forføre. (Glemte jeg å fortelle at messing låter så heroisk at man nesten kunne tenke seg heltestatus i en eller annen fjollete operettekrig, mens stemmer låter bedre enn noensinne?) Kombinasjoner Jeg har tidligere nevnt at kombinasjonen med C-J 350 var helt som forventet; som hånd i hanske! Men også sammen med DP og andre effekttrinn-også ganske rimelige-slo Act 2 magien tvers igjennom som en stålneve med silkehansker. Det virker umiddelbart fullt forsvarlig å benytte en rimelig 100 watter til brøkdelen av prisen til Act Two uten at magien og storheten forsvinner. At rør pre med sin euphoniske lydkarateristikk fungere fint sammen med de litt "prektige" og lydmessig tørre digitalforsterkerne, har vi fått mange meldinger om. Senere i bladet skal vi sjekke hvordan en av de beste rørforsterkere fungerer med den hittil mest påkostede ICE-power trinnet til Rowland. Ingen nedtur, nei... Også høyttalerne kan gjerne være mindre enn du tror uten at lydbildet også krymper. Jeg opplevde blant annet utrolige resultater med Baby Respons stativhøyttalerne til Reidar Pehrsson! Også kabler ser ut til å ta næring fra denne forforsterkeren slik at disse ikke blir fullt så anemiske. Men det er kanskje bare på kort sikt før man venner seg til den nye lyden? Konklusjon Vanligvis skrives alle "second opinion" i Fidelity uten kjennskap til resultatet i hovedtesten. Dette kan medføre endel repitisjon av visse egenskaper, men sikrer at skribentene ikke pårvirker hverandre. Men redaktører kan være en smule priviligert. I dette tilfelle var jeg såpass spent på hva Jan mente, at jeg ikke klarte å la være å sniklese manuskriptet! Så stol på Jan Myrvolds sedvanlig velskrevne artikkel. Men det er muligens lenge siden han leste en Harry Potter bok? For da hadde han med sin høyt utviklede assossiasjonsevne og blomstrende sprogbruk utvilsomt nevnt at det er mer magi i en C-J Act 2 enn i en tykk bok av J.K. Rowlings! Benyttet utstyr: Valhalla kabler, komplett Respons Grande, Dali Euphonia MS5 Krell KPS 25 sc, Sony ES 777, EC MC1-up DP A1, CJ 350, Rowland 501.

17 Rowland ICE-power Model 501: Digital luksus Jeff Rowland har bygget den hittil mest påkostede ICE-power forsterkeren vi har hørt, blant annet med en meget avansert switchpower modul. Et gjennombrudd for potensialet i det danske B&O lydmodulet- også for super high-end! tekst og foto: Knut Vadseth Pris kr (par) Importør/forhandler: TAA/Lyric hi-fi 18

18 Allerede i Fidelity nummer 2 hadde vi en meget positiv artikkel om ICE-power digitalforsterker, i dette tilfelle fra danske Acoustic Reality og konstruktøren Peter Thomson. Vi hadde nærmest ubetydelige reservasjoner med tanke på pris, effekt og de mange fordeler med liten varmeutvikling. Men vi advarte mot å tro at "everything else is gaslight" for å sitere reklamen for CD-mediet som var hi-fi bransjens forrige "gjennombrudd". At vår vanligvis nøkterne danske bladkollega High Fidelity tok helt av på samme måte som de hadde gjort med den danske Tact digitalforsterkeren et par år tidligere mente vi derimot det var grunn til å sette et kritisk spørsmålstegn ved. Samtidig som konstruktør Thomson rappet våre bilder til sine egne sider på Internett, forsynte han seg også friskt med flere utdrag av våre mange superlativer. Greit nok. At han plutselig syntes testen ikke var "god nok" fordi vi tidligere også hadde skrevet pent om mer tradisjonelle norske forsterkere og mente med store overskrifter på de samme nettsidene at vi derfor var "korrupte", var en smule ubehagelig, men en viktig lærepenge. Uansett hva både lesere og annonsører hevder i festtalene; vi får konsekvent mest negative tilbakemeldinger når vi prøver å være sakelige og nøkterne. Selvfølgelig! Billigere watt Nærmere 50 tusen kroner paret kostet denne elegante danske "high-end" monblokk pyramideforsterkeren med stor trafo og tradisjonell strømforsyning. Som sagt et flott forsterker, men ikke med like stor lyd som store (og dyrere) Krell og andre mer tradisjonelle løsninger. I Fidelity nummer 4 testet vi så den amerikanske BelCanto evo2 på 2x120 watt til kr (nydelig varm klangbalanse, men litt lite dynamisk trøkk?) I nr. 6 og 7 testet vi så ICE effekttrinnet til Embla og Tom Helgesen som bare kostet kr.7500 pr monoblokk i 250 watt, inkludert en meget positiv "second opinion" av rørfriken Håkon Rognlien. En flottere 350 watter med switchpower fra samme produsent, imponerte både Jan og testpanelet i nr.10. Men tross forførende og detaljert lyd, var det et par tradisjonelle konstruksjoner til omtrent samme pris (kr pr. kanal) som testpanelet fant lydmessig enda et hårstrå vassere. Transistorforsterkere blir også stadig bedre og billigere pr. watt. Men de er verken så kule eller kalde som Embla! Dessuten hadde Tact i samme nummer kommet med sin 200 watter til under 5 tusen kroner pr kanal! Og tross litt viltrere frekvensgang, med atskillig munterhet og spilleglede ifølge Håkon Rognlien og Anders Rosness. En ICE-power forsterker på oppgitte 400 watt i 8 ohm til kr.37500,- pr kanal, er derfor isolert sett rådyrt. På den andre siden har Jeff Rowland en så høy sigarføring i USA og resten av verden, at man kan ha realistiske forventninger om en implementering av ICEpowerteknologien med tilnærmet kompromissløs strømforsyning, topografi, kretsløsning og kabinett. Med andre ord; vi kan for første gang håpe på å høre det siste i ICE-power teknologi dratt helt ut! På bakgrunn av våre samlede erfaring med tidligere og rimeligere digitalforsterkere, var forventningene skyhøye... Rowland Modell 501 Disse 400 watt monoblokkene fyller med sine 25x40 cm liten plass i hylla, men er tunge som bly-bokstavelig talt. Dette tross bruk av et nytt switchpower system som fabrikken hevder nærmest er immun mot dårlig strøm fra nettet. Men her er det snakk om noe av det råeste i aluminiumskabinetter, både for lydens skyld med ekstrem mekanisk demping og for et visuelt uttrykk som det oser klasse. Rowland er kjent for sin bølgeformede slipeteknikk i front og toppplater. Her reflekteres lyset på en variert og uhyre spennende måte. Rålekkert! Ikke rart at monoblokkene var pakket inn i elegant velour. Heller ikke så rart at importøren sendte med en håndskrevet lapp om vennligst å ta på herligheten kun med vedlagte bomullshansker, hvite selvfølgelig! Fronten er ellers dekorert med en beskjeden lysesblå lampe som viser når forsterkeren står på. I motsetning til nesten alle andre forsterkere jeg har prøvet, er det helt umulig å finne ut om forsterkeren er slått på ved hjelp av ører eller følsomme fingre. Her er abolsutt null støy fra trafoer og absolutt null støy fra høyttalere. Og heller ingen fornemmelse ved ørsmå vibrasjoner eller den vanlige elektromagnetiske induksjonen som gir en slags sitring i pekefingeren ved berøring, forøvrig en viktig indikasjon på "riktig" fase på nettledningen. Selv varmen i kabinettet er tilnærmet lik romtemperaturen, selv etter lengere tids tomgangskjøring.ved full effekt, blir det selvsagt varmere selv om forsterkeren forbruker bare 15% mer strøm enn det som fysisk går til høyttalerene via en usedvanlig, men grei nok skruterminal på baksiden! Her sitter også den balanserte XLR-inngangen og en 12 volts av/på switch for fjernsyring i tillegg til solid manuell bryter. At bryteren sitter på baksiden, antyder vel at strømforbruket er så beskjedent på tomgang at det ikke betyr noe for strømregningen. Digitallyd? Selvfølgelig er lyden fra Rowland 501 på nesten alle områder til dels markant bedre enn hva vi tidligere har hørt fra rimeligere ICE-power forsterkere. Bedre kabinett med mindre mikrofoni og mer påkostet strømforsyning med mindre påvirkning fra nettet- samt bedre isolering mellom elektronikk og eventuelle radiostøy - betyr en samtidig varmere og fyldigere klangbalanse med bedre dynamisk kontrast. At også bassen går betydelig dypere og helt uten å miste dynamisk kontrast i mellombassen, er også helt i tråd med forventningene. Likeledes et totalt fravær av klirr og forvregning i diskantområdet som dermed kan låte litt tilbakelent-før man venner seg til det og oppfatter dette som litt annerledes, men opplagt mer musikalsk og "riktig". Dette er lett hørbart også en mye "større" forsterker. Selv om den målbare effekten ikke er så mye større enn rimeligere greier, ifølge de tekniske data, låter det simplethen mer gedigent. Også det tredimensjonale rommet er meget bra, men kanskje ikke like stort som de beste (f.eks. C-J 350), men med artistene konsekvent plassert uvanlig langt bak høyttalerene. Her er altså en betydelig dybde i lydbildet, men med solister plassert naturlig såvidt bak disse. Både klangmessig og holografisk opplever man de fleste opptak som om man sitter på en bra plass på 10 rad, og ikke slik at man får orkester og artister i fanget. Detaljert Også oppløsning og mikrodetaljer er eksepsjonell, og etter det jeg kan erindre klart bedre enn på rimeligere ICE-modeller som også var glimrende på dette punktet. 19

19 Transientene er lynhurtige og helt uten "kanter" eller medbragt støy. Likevel er det vel den utrolig tette og bæksorte stillhetens teppe under all aktiviteten som imponerer mest. Tonene står frem fra denne brønndype sortheten så man nesten opplever et svimlende vertigo. Lydbildet blir så bunnløst dypt at man må holde seg fast i sofaen for ikke å suges inn i det! Vi har på alle ICE-konstruksjoner vært særdeles facinert over den umiddelbare "rene" lyden som på mange måter kan få mer tradsjonelle forsterkere til å låte litt møkkete. Samtidig er vi litt redde for- og har også erfaringer for- at man etter lengere tids lytting, kan bli en smule lyttetrett. Vi kan gjerne sammenlikne det med et nydelig og tydelig videobilde med alskens linjedobblere og andre bildenhancere mot et tradisjonelt filmbilde med sine ujevne sølvkorn, støv og en smule slitasjestriper. Likevel er "filmlook" et mye brukt uttrykk som fra de fleste er ment veldig positivt. For bra? Her skjer i 501 og andre ICE-power forsterkere ting på godt og ondt som er annerledes enn hva vi er vant til fra rør og transistorforsterkere. På samtlige parametre opplever vi 501 som en klart bedre ICE-power forsterker enn de andre, selv om det alltid vil bli diskusjon om kvalitetsøkningen står i forhold til prisen. Det interessante med Rowland Modell 501, er at vi kan høre detaljer vi ALDRI har hørt tidligere. Samtidig savner jeg en smule utklinging i øvre mellomtone. Så kan vi bare undres om her er problemer i for eksempel den dynamiske kontrasten eller vi simpelthen mye lettere hører inngrep fra teknikeren på miksebordet. Uansett må jeg med atskillige forbehold nevne at jeg BÅDE opplever en slags kjølig pregnans i presensområdet på full guffe SAMTIDIG som jeg kan savne litt mer dynamisk kontrast i omtrent det samme viktige mellomtoneområdet. Både for lyst og for mørkt i samme område avhengig av lydvolum? Jeg må også avsløre at jeg ikke helt kan forstå hvordan jeg kan oppleve en slags variabel oppløsning og detaljering i forhold til lydstyrke. Ved full guffe er det som her blir mer kraft og mindre finesse, mikrodetaljering og oppløsning. Henger dette på greip rent teknisk? Kan det forklares eller er det bare noe som skjer i min fantasi? Det som derimot utvilsomt er veldig positivt med 501, er dens enestående evne til å ha full kontroll på alle toner, mørke, lyse, høye, lave uten at de noengang oppleves å gå i metning, bli harde, ufokusert eller låte knust glass. Her er hele tiden en enormt ryddig lyd med stålkontroll i bassen og silkelyd i diskanten. Så kan man bare undres på om denne smule prektige kontroll kan bli litt kjedelig i det lange løp i forhold til et litt røffere lydbilde med mindre kontroll en litt løsere snipp med (kansje) høyere gøyfaktor? Er det derfor det er blitt så populært med ICE-power/D-forsterkere til å kontrollere høyttalerne mens en rør forforsterker med sin smektene eufori sørger for hjerte/smertefaktoren i de ganske presise, men litt tørre effektforsterkerne? Jeg vil nemlig advare om at lyden-tross en generelt glimrende og tilsynelatende tilgivende klangbalanse på Modell 501 kunne oppleves helt for jævlig om signalkilden var dårlig. Rørpre pleier å sukre denne pillen uten særlige negative bieffekter. Juksewatt? Vi i Fidelity trår alle svært varsomt når det gjelder de nye digitalforsterkere av ulike slag, inklusive ICE-power modulen fra danske B&O. Vi er overbevist om at disse nye greiene vil ha enorm betydning for hjemmekino, multikanal, innbygging og aktive høyttalere i relativt rimelige prisklasser. Og vi må innrømme at vi er umiddelbart begeistret for usedvanlig "ren" lyd ikke minst fra ICE-forsterkere, og generelt har beskjedne konkrete motforestillinger i forhold til prisen. Vi må innrømme at den generelle lydkvaliteten absolutt holder mål også langt opp mot highend klassen, selv om ulike parametre fortsatt vil gi ulike preferanser slik som vi forlengst har vennet oss til i forholdet rør/transistorer. Vi har likevel hittil hatt et generelt inntrykk av at disse forsterkerne på samme måte som rør låter dobbelt så stort som tilsvarende effekt fra en typisk transistorvariant-ikke oppleves fullt så stort som oppgitt watteffekt indikerer. Legg også merke til at for eksempel Embla idiotisk nok oppgir uteffekt i 4 ohm. Det er "juksewatt" som vanligvis tilnærmet halveres i 8 ohm. Dette betyr at en 600 watts monoblokk fra Embla i virkeligheten er "bare" watt i 8 ohm, men muligens på grunn av en litt slank mellombass mer høres ut som en god watter. Dette stemmer uansett bra med prisen i forhold til like gode transistorforsterkere. Forøvrig også med opplevelsen fra en typisk watts rørforsterker... Konklusjon Rowland modell 501 låter klart større, fyldigere og med mindre "hi-fi" lyd enn hva vi tidligere har erfart fra denne nye type forsterkere. Igjen opplever vi at prisen faktisk er en fornuftig målestokk. Og oppgitt uteffekt på 400 watt stemmer greit med det vi hørte på ulike høyttalere. Denne forsterkeren oppleves minst like kraftig som både DP A-1 og C-J Premier 350. Om den lydmessig er bedre eller dårligere enn disse, er jeg ikke istand til å svare helt sikkert på da forskjellene uansett er subtile og går på delvis helt nye parametre som vi ikke like lett klarer å identifisere-i hvert fall ikke på kort sikt. Les derfor også "second opinion" ekstra grundig! (Jeg vet ikke hva som måtte stå i denne /disse når dette skrives på samme måte som de andre skribentene ikke vet noe om resultatet av min evaluering.) Jeg må likevel innrømme at vi før denne testen tross en generell skepsis til prisnivået var rimelig sikre på at Jeff Rowland med sine mange gode transistoriserte high-end produkter ikke ville sette sitt rykte på spill om ICE-power modulet ikke leverte varene. Vi gledet oss derfor til å sjekke hva ICE egentlig kan være god for, og er positivt overrasket tross enkelte uavklarte fenomener som i verste fall er temmelig subtile. Rowland Modell 501 låter nemlig kontrollert, raffinert, stort og meget dyrt. Også design og byggkvalitet er helt i super luksusklasse! Benyttet utstyr: Valhalla kabler, komplett Respons Grande, Dali Euphonia MS5 Krell KPS 25 sc, Sony ES 777, EC MC1-up DP A1, CJ 350, Rowland

20 Second opinion - Jeff Rowland Model501: Et oppgjør med virkeligheten! Ja det må jeg si! For øyeblikket står et par småtasser i huset og tvinger meg til å revurdere det meste jeg trodde jeg visste om hifi... Hva er det disse gjør som ingen andre driver med? av Håkon Rognlien haakon.rognlien@c2i.net D enne lille artikkelen, som altså kun er en alternativ mening om et produkt som er dekket i Knuts hovedartikkel, har voldt meg mye hodebry. Jeg vet faktisk talt ikke helt hvor jeg skal begynne! Innledningsvis hadde jeg litt denne: Var det ikke det jeg visste! Manglende brutalitet og dynamiske egenskaper den perfekte pokerforsterker den som aldri endrer uttrykk uansett hva du tvinger i den, er den like upåvirket og silkeglatt i uttrykket Men det var altså innledningsvis. Men: Det ovenstående peker faktisk på noe jeg holder for å være en reell svakhet hos Jeff Rowland Model 501. Det har seg slik at om du ikke presser den litt, så blir den søvnig i fremførselen. Da skjer nettopp det jeg pekte på her oppe; det blir nokså flatt og pregløst, og hva verre er: Det blir også klangmessig meget tynt i mellomtonen. Sax en til Dexter Gordon blir mer blikktrompet enn tillatelig i denne prisklassen, og så vel kvinner som menn får noen særdeles slanke stemmebånd å leke med. Og den får Linn LP12 til å ende opp som helt ordinær! Og det er i hvert fall ikke lov, når man vet hvilket fyrverkeri av en platespiller vi dealer med her! Kort sagt: spill lavt, og det låter flatt, tynt og udynamisk. Høyere på himmelen Så vi skrur opp litt. Herrejemini! Ikke ante jeg at min moderate cd-spiller kunne dette! Og lite ante jeg om hvilke ufattelige hemmeligheter som lå skjult i Audio Note M5! Og at de utskjelte Klipsch-høyttalerne kunne spille på så mange strenger, ja, det var jeg da fullstendig uvitende om! La meg presisere, for det er nemlig det dette dreier seg om. Den presisjon og den detaljering man blir vitne til er nær uhørt! Det er totalt, despotisk, fjellstøtt, superdetaljert, uklanderlig, ja hysterisk! Men hvorfor? Hva er det egentlig jeg hører? Jeg innrømmer her og nå glatt at jeg rett og slett mangler et vokabular for å beskrive disse tingene. For.på et eller annet vis er det ikke helt sant! Eller... Litt om baller Det er bass i Jeff Rowland Model 501. Og det skulle bare mangle, tross alt ser vi på et par 400-Wattere i starten av høyttalerkablene. Men sparker disse Wattene ræv? Nei, de gjør i grunn ikke det! Setter jeg inn min Krell KAV 400xi høres den ikke ut som om den "bare" rår over halvparten av kraften, det høres ut som 3 gangeren, minst! Og den høres mer ut som en elefant der Jeff Rowland er mer som en antilope Men nå skal det sies at dette her er så sprøtt at det høres ut som om elefanten er i glassmagasinet, også da, og det sier jeg rett ut om en av de mest presise, integrerte forsterkerne i historien! Skjønner dere at jeg blir noe forvirret her? For alt, ja absolutt alt, er jo der med Model 501, mer enn jeg noensinne har hørt fra mine gjennomspilte plater av alle slag, allikevel føles det ikke så brutalt som jeg er vant til. Jeff virker rask som lynet og sterk som stormen, allikevel er den forsiktig med spill av krefter, på et eller annet uforklarlig vis. Litt om den virkelige verden Den omtalte presisjonen er, som nevnt, tilstede hele veien igjennom det ekstremt rettlinjede frekvensspekteret. Allikevel, sammenlignet med mine Audio Note rør monoblokker, finner jeg mellomtoneområdet inn til beinet presist, der jeg nærmest kan bade i et vell av stemmer og harmonier fra 300B-rørene. Men hva er rett? Mine digre 15-Wattere er bare ikke i nærheten av å vise det rommet, alle lagene med informasjon, studioatmosfære og den ubundne oppløsningen vi hører fra Model 501. Mens de allikevel gir et liv og en nerve som er helt ubeskrivelig. Og ikke glem at jeg bruker en ultratradisjonell rør forforsterker til Jeff Rowland også! Ja, hva skal man si? Det eneste jeg kan si irriterte meg en smule i mitt oppsett var diskantområdet, men her trekker jeg inn min erfaring og hevder at dette er relatert til resten av oppsettet, og da særlig høyttalerne, som blir litt vel pågående i toppen. Uansett leverer de en forestilling som langt overgår noe de før har gjort. Så jeg sitter i grunn tilbake med mange spørsmål etter å ha blitt beæret med besøk av Jeff Rowland Model 501 et par uker. Jeg er fortsatt av den oppfatning at ICE eller lignende teknologi er fremtiden i denne bransjen, og Jeff Rowland har nå befestet denne oppfatningen hos meg. Men allikevel; er dette de desidert beste effekttrinnene jeg har hørt, eller er det bare innbilling? Digitalt+rør=sant! Denne rør forforsterkeren fra Conrad- Johnson og ICE-power effekttrinnet til Rowland, representerer hver for seg det aller ypperste innen sin teknologi, teknologier som forøvrig reflekterer hvert sitt århundre! Mens vi neppe hadde store problemer med å bejuble de fremragende egenskapene til den velkjente rørteknologien-vi kan bare beklage prisnivået-så var det langt vanskeligere å bestemme de små unøyaktigheter som oppstod med "digital" forsterkeren. Uansett er ikke skjønnhetsplettene hverken mange eller store, men vi hører visse tendenser som vi enda ikke helt fatter konsekvensene av. I tillegg til å være ekstremt kontrollert og mikrodetaljert, opplever vi med Rowland antydninger til en noe sløv utklinging, noe som gjør at for eksempel triangelet låter litt dempet, for å overdrive veldig. Derimot låter det vanskelig pianoet glimrende! Her må vi uansett lære oss helt nye begrep for bedre å skjelne mellom tingene i fremtiden. Men spennende- og svært lovende- er det! Og joda, kombinasjonen av den smektende lyden fra rør med den nøyaktige, men også litt tørre og prektige klangen fra ICE-modulene, fungerte som forventet meget bra. Dette fungerer, og den smule "sandpapir" i mellomtonen på effektforsterkeren som simpelthen kan skyldes at 16 bits trappetrinnene fra CD-mediet blir avslørt- glattes elegant ut. At også disse elegante ICE-forsterkeren er rimeligere og hvertfall teoretisk sterkere enn C-J s egen 350 watts transistorforsterker, kan ha betydning. Like barn leker best, heter det. Men i dette tilfelle er det like klart at disse ulike teknologiene lydmessig utfyller hverandre på en overbevisende måte. KV 21