TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING NR 4, Innhold. Artikler. KJERSTI THORBJØRNSRUD Inne eller ute? Casting av politikere til valgdebatt 481

Transkript

1 Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene kan kjøpes for nedlasting og print på Abonnement på tidsskriftet kan bestilles på Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

2 TfS TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING NR 4, 2008 Innhold Artikler KJERSTI THORBJØRNSRUD Inne eller ute? Casting av politikere til valgdebatt 481 KRISTOFFER CHELSOM VOGT Er frafall i videregående opplæring et kjønnsproblem? 517 HANNE MARTHE NARUD Partienes nominasjoner: Hvem deltar? Og spiller det noen rolle? 543 Symposium: Stat og sivilsamfunn i Skandinavia LARS TRÄGÅRDH Det civila samhällets karriär som vetenskapligt och politiskt begrepp i Sverige 575 THOMAS P. BOJE Velfærdsstat og civilsamfund: De nordiske lande i komparativt perspektiv. Kommentar til Lars Trägårdh 595 PER SELLE Forståinga av sivilsamfunnet. Er det berre opp til augo som ser? Kommentar til Lars Trägårdh 613 Foredrag/Aktuell debatt JANNICKE HØYEM Miljøvennlig friluftsliv 629 Bokanmeldelser JOHAN KARDELL Ragnhild Aslaug Sollund: Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet 639 SIRI NÆSS OG THOMAS HANSEN Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet. Jakten på lykken i overflodssamfunnet 642 KIRSTEN LAURITSEN Katrine Fangen: Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge 645 THOMAS HYLLAND ERIKSEN Sigurd Skirbekk: Nasjonalstaten velferdsstatens grunnlag 648 JOHAN P. OLSEN Børre Nylehn: Organisasjonsfaget i Norge. Analyser av et segmentert fagfelt. 651 Sammendrag 656 Forfattere 658 Årsregister 659

3 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING Utgitt av Institutt for samfunnsforskning med støtte fra Norges forskningsråd Redaksjonens adresse: Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: Redaktør: Karl Henrik Sivesind (ansv.), Elin Haugsgjerd Allern, Jo Saglie og Iselin Theien Redaksjonssekretær: Katrine Denstad Redaksjonsråd: Gunn E. Birkelund, Universitetet i Oslo Haldor Byrkjeflot, Rokkansenteret Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen Anders Johansen, Universitetet i Bergen Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger Anh Nga Longva, Universitetet i Bergen Bente Rasmussen, NTNU Erling Sandmo, Universitetet i Oslo Anders Todal Jenssen, NTNU Halvard Vike, Universitetet i Oslo Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. Priser for abonnement 2008 Institusjon: NOK 930,- Student: NOK 260,- Privat: NOK 500,- E-abonnement: NOK 1000,- Løssalg: NOK 98,- Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e abonnement kr 200,-. Les mer om e abonnement på Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforenig, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen LINO. Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/ Current Contents Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/ Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon Telefax e-post: abonnement@universitetsforlaget.no Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets egen hjemmeside: Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS ISSN X

4 Inne eller ute? Casting av politikere til valgdebatt KJERSTI THORBJØRNSRUD CASTING OF POLITICIANS FOR TELEVISED ELECTION DEBATES This study analyses how NRK s (the Norwegian Public Service Broadcaster) debate programme, «Redaksjon EN», was produced during the election campaign period in In order to reveal the premises for the programme, the production processes behind it were followed closely. The analysis presented here concentrates, in particular, on the interaction between TV journalists and politicians during this period. After the election period was over, in order to shed light on both sides of the relationship politics-journalism, representatives from the political parties were interviewed about their perspectives on Key words: cooperation with the TV team. It is concluded that TV journalists are in a powerful position in relation to the political parties during this vital phase in a democracy. To gain access to the TV studios, politicians must fulfil the journalistic criteria for what makes «good TV»; they need to inhabit a status as celebrities, they must be able to participate in debates at short notice, and they must present arguments that allow for polarized, «high temperature», debate. The type of power TV journalists possess, however, is ambiguous: Journalists are constantly judged by the audience scores of their programmes, and are thus highly dependent on high audience numbers if they are to keep their position within the field. democracy election debates journalists political communication politicians, power 481 UNIVERSITETSFORLAGET TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING VOL 49, NR 4,

5 [ THORBJØRNSRUD ] Hvilke premisser må politikere forholde seg til om de ønsker å delta i de mest sentrale tv-debatter i en valgkamp? Hva er praksis, hvordan arbeider man i de toneangivende redaksjonene? I denne artikkelen gis et sjeldent innblikk i hvordan teamet bak NRKs hovedsatsning under kommunevalget i 2003, Valg-redaksjon EN, jobbet. Vurderinger og avgjørelser når det gjelder utvalg og sammensetning av debattdeltagere vil stå fokus. Beskrivelsene som gis følger tett på de konkrete arbeidsprosessene i redaksjonen, på hva som ble sagt og gjort, og senere på hvilke reaksjoner redaksjonens avgjørelser vakte blant de involverte politikerne. Redaksjon EN-teamets kriterier drøftes i lys av hva man kan betegne som en journalistisk versus en politisk logikk. Følgene av at den journalistiske logikken i stort monn bestemmer utvalg av deltagere, tema og form på debattene, drøftes så. Til slutt fokuserer analysen på journalisters og politikeres fortolkning av hverandres praksis. Betydningen av asymmetri i tilgangen på og kontroll over ettertraktede ressurser mellom journalister og politikere bringes inn i denne siste delen av analysen. Dette er en studie som ikke bare gir et innblikk i hva som skjer bak tv-studioets kulisser, den er også et bidrag til den omfattende litteraturen som vurderer forholdet mellom politikk og journalistikk i et maktperspektiv. Artikkelen konkluderer med at journalistikken slik den utøves i NRK er sterkt kommersielt orientert, samtidig som den har en høy grad av autonomi i forhold til politikken. Journalistene kontrollerer tilgangen til, formen på og innholdet i et forum som politikerne mener de er helt avhengige av å få tilgang til for å nå velgerne. Dette innebærer at den politiske journalistikken legger sentrale premisser for måten aktørene i de politiske partiene opptrer på. TEORI OG TIDLIGERE STUDIER Analysen bygger på Pierre Bourdieus feltteori, kombinert med teorier fra teoriretningen symbolsk interaksjonisme. Feltperspektivet slik det her benyttes, anses relevant fordi det definerer samfunnet som sammensatt av ulike sosiale felt, med sin egen logikk og virkemåte, og sin egen kapital eller maktbase (Bourdieu 1977; 1998; 2000). Feltene er mer eller mindre autonome, avhengig av om de utsettes for og gir etter for påvirkning fra andre felts virkemåter. Et slikt generelt feltperspektiv er spesielt egnet til å fange opp asymmetrier i fordelingen av 482

6 [ INNE ELLER UTE? ] makt mellom grupper i samfunnet. Når denne tilnærmingen anvendes her, er det imidlertid ikke for å gå dypt inn i Bourdieus teoretiske begrepsapparat. Som Rodney Benson (2006) har påpekt, er et generelt feltperspektiv nær sammenfallende med en ny-institusjonell tilnærming til medier og politikk. En «institusjon», lik et «felt», betegner en sektor av samfunnet som innehar en viss autonomi som gjør det motstandsdyktig mot påvirkning utenfra, det anses å fungere etter en indre, implisitt logikk som skaper intern homogenitet. Både ny-institusjonalister og de som bekjenner seg til et bourdieusk begrepsapparat kan imidlertid være i motstrid når det gjelder hvor stor grad av autonomi de mener det journalistiske feltet har i forhold til det politiske, og hvilke av feltene de mener har et slags overtak. Der noen tilkjenner medielogikken så stor kraft at politikkens eget språk og spilleregler anses å være nærmest utradert (Cook 2006; Crozier 2007; Strömbäck 2007), vil andre hevde at medienes autonomi er sterkt overdrevet, journalistikken er, og har alltid vært, et underbruk av politikken (Kaplan 2006). Bourdieu (2005) beskrev forholdet mellom politikk og journalistikk som preget av et forsøk fra politikernes side på å nå publikum med sine budskap, minst mulig redaksjonelt redigert og vinklet, mens journalister søker det motsatte, å sette sitt avtrykk og sin form på den politiske informasjonen. Journalistene vil slik ønske å påvirke hva som oppfattes som viktig og hva det er verdt å diskutere gjennom sin regi og kontroll med medienes dagsorden. Evnen til å forme medienes innhold ser ut til å ha gått i politikernes disfavør i de senere år, gjennom partipressens oppløsning og framveksten av en selvhevdende journalistprofesjon (Raaum 1999; Bastiansen 2006). I fjernsynsmediet har dette vist seg ved en markert endring i måten den politiske journalistikken utøves på. I fjernsynets tidlige fase var den politiske dekningen preget av en ærbødig journalistikk, der debatter og intervjuer var lagt opp slik at politikerne fikk snakke ut uten plagsomme oppfølgingsspørsmål, og der de hadde rett til matematisk utregnet lik tilgang til fjernsynsstudioene i valgperioder (Larsen 1992; Fedøy 2003; Allern 2004; Bastiansen 2006). Denne formen for journalistikk har etterpå blitt sett på som servil «mikrofonstativ»-journalistikk av profesjonen selv, i tilegg til at den betraktes som kjedelig og lite dynamisk (Allern 2004; Thorbjørnsrud 2008). 483

7 [ THORBJØRNSRUD ] På slutten av 60-tallet og utover 70- og 80-tallet utviklet det seg en mer pågående, kritisk tilnærming til politikk innen journalistikken. Journalistene inntok en rolle som demokratiets vokter, der det var deres oppgave å stille vanskelige spørsmål og forlange svar på vegne av folket, en yrkesideologi døpt «journalismen» av Olof Petersson (Petersson 1994; Allern 2001; Djerf-Pierre & Weibull 2001; Thorbjørnsrud 2001). Delvis parallelt med denne formen for kritisk tilnærming til politikken, oppstod det en dels uærbødig, dels genreoverskridende politisk journalistikk som søkte høye markedsandeler gjennom underholdende formater (Djerf-Pierre & Weibull 2001, Örnebring 2001; Enli 2006; Jamtøy & Hagen 2007). Mens partiene mistet innflytelse over form og innhold i den politiske dekningen i presse og kringkastning, ble også andre deler av deres fundament mer ustabilt. Trofaste velgere ble troløse, tidligere solide medlemstall sank og egne partifora for debatt og informasjon ble mindre sentrale (Aardal 1999; Heidar & Saglie 2002; Aardal 2003). Partiene har måttet legge om sine strategier i denne situasjonen. Både internasjonalt og i Norge har studier vist at partiene i økende grad har utviklet egen medieekspertise, samt at de benytter eksterne konsulenter for å profilere seg i mediene (Farrell & Webb 2000; Farrell & Schmidt-Beck 2002; Karlsen & Narud 2004). Fokuset mot å sikre oppmerksomhet om «sine» saker og oppnå troverdighet når det gjelder å finne gode politiske løsninger, omtalt som «sakseierskap» (Budge & Farlie 1983; Petrocik 1996), ser ut til å ha gjort politikerne «på tå hev» overfor medier og offentlighet (Skjeie 2001; 2002). Partiene har fått preg av å være i en konstant valgkamp, samtidig som skytset for alvor settes inn de ukene den egentlige valgkampen varer (Karlsen & Narud 2004). Utviklingstrekkene vedrørende forholdet mellom politikk og journalistikk omtalt så langt, er velkjente på tvers av vestlige demokratier. Når det gjelder hva som kjennetegner premissene for tv-dekning i en valgperiode, stiller imidlertid Norge i en særstilling, til en viss grad sammen med de andre nordiske landene. Politikerne har gjort retrett; de har frasagt seg innflytelse over mediedekningen i en periode som er så viktig at man i andre land har juridisk lovgivning for hvordan den audiovisuelle valgdekningen skal foregå, og offentlige organer som etterser at lovene følges (Frankrike og Storbritannia), eller de viktige 484

8 [ INNE ELLER UTE? ] politiske debattene er styrt av de politiske partiene, og kun overført av tv-kanalene slik som i USA (Thorbjørnsrud 2008). I Norge finnes ingen lovgivning som skal sikre en balansert valgdekning, ingen uavhengige organer har mandat til å sette opp retningslinjer for tv-journalistikken, og det er ingen tradisjon for uredigerte opptak av partiarrangementer slik som i for eksempel USA, Frankrike og Storbritannia. NRK har en forpliktelse til å formidle informasjon og understøtte demokratiet, men deres vedtekter er så generelle at de gir institusjonen stor frihet til å utforme sin valgdekning slik de skiftende journalistiske kriterier, eller den interne målestokken om hva som er «godt» tv skulle tilsi. Slik har journalistene langt på vei kontroll over dét forum og den kanal ut til velgerne som politikerne mener er helt avgjørende for deres suksess eller nederlag, for «vinn eller forsvinn» i politikken. Spørsmålet er hvilken redaksjonell praksis denne graden av journalistisk autonomi har ført med seg. Hvilke formatkrav ligger bak et aktualitetsmagasin som Redaksjon EN i en valgperiode? Tidligere studier har vist at konkurranse og mål om høyest mulig seertall har satt sitt preg også på NRK; aktualitetsprogrammer i prime time har i økende grad blitt underlagt underholdningskrav eller er erstattet av rene underholdningsformater, en utvikling som også har preget andre kringkastere i Europa (Syvertsen 1997; Ytreberg 1999; Hallin & Mancini 2004). Likevel har undersøkelser pekt på at særlig politisk avdeling i NRK har skilt seg ut som mer tradisjonelt politisk orientert enn tilfellet er med tilsvarende avdeling i TV 2, og at det blant de politiske journalistene har vært motstand mot en økende popularisering av tv-journalistikken (Sand & Helland 1998). Det har imidlertid ikke vært foretatt produksjonsanalyser av norske tvdebatt- og aktualitetssendinger før. Heller ikke fra andre land har jeg funnet etnografiske studier av produksjonen av debatt- og reportasjemagasiner. Dermed har det ikke foreligget data om hvilke redaksjonelle vurderinger som faktisk ligger bak dagens aktualitets- og debattprogrammer. Denne artikkelen belyser hva en situasjon der journalistene har oppnådd en høy grad av selvråderett innebærer, ikke bare for hvilke kriterier som er avgjørende for produksjonen av valgdebatter, men også for hva som kjennetegner relasjonene mellom TV-journalister og politikere mer generelt. For å kaste lys over sentrale sider ved denne 485

9 [ THORBJØRNSRUD ] relasjonen, suppleres makroperspektivet på politikk og journalistikk som felt med ulikt maktgrunnlag og logikk av perspektiver fra en teoritradisjon om menneskelig samhandling på mikroplan; symbolsk interaksjonisme. Erving Goffmans (1967) innsikter om viktigheten av verdighet, respekt og gjensidig anerkjennelse i personlige møter hentes inn når forholdet mellom NRK-redaksjonen og politikerne drøftes. Goffmans analyser er innsiktsfulle fordi de definerer kommunikativ interaksjon som viktig i seg selv, både for hvordan vi har det, hvordan vi opptrer og for vår selvforståelse. Dermed går de ut over et perspektiv som er vanlig innen mye av litteraturen om politikk, valg og medier, der kommunikasjon betraktes som et rent strategisk middel til å oppnå noe annet, i politikkens tilfelle som et middel til å vinne velgere (Schumpeter 1954; Downs 1957; Pfetsch 1998; Swanson 2004). Med Goffmans analyser som bakgrunn, påpekes det at også for politikere som stiller til debatt er rammene for kommunikasjonen essensiell. I vår sammenheng dreier dette seg om hvordan politikere kontaktes i forkant av tv-debattene, hvilken informasjon de får om opplegget for sendingene, og hvordan selve debattene er lagt opp. Goffman sier det slik: «The environment must ensure that the individual will not pay too high a price for acting with good demeanour and that deference will be accorded him» (1967:91). Her blir spørsmålet hvilken pris politikere betaler for å få lov til å entre tv-studioene og slik kunne nå velgerne. Behandles de med respekt, og kan de opptre med verdighet innenfor de rammene redaksjonene definerer? Analysen bygger videre på en teori om hva som skjer med rolletaking og erkjennelse når det er maktulikhet mellom to parter, der det er tydelig asymmetri i deres evne til å definere premissene for samhandling. David D. Franks har via George Herbert Meads teori om grunnlaget for menneskelig erkjennelse utarbeidet en modell som tilsier at ens evne til innlevelse og persepsjon påvirkes av om man er i en posisjon som gir makt og ressurser eller om man er i en avhengig posisjon i forhold til en sterkere part (Franks 1983; Mead & Morris 1938). Antakelsen er at måten vi lever oss inn i og oppfatter andres situasjon på, avhenger av hvor mye motstand de gir oss. Hvis våre omgivelser ikke gir etter for press, tvinger det fram en form for erkjennelse og anerkjennelse i oss. Ut ifra et slikt premiss har blant 486

10 [ INNE ELLER UTE? ] andre Franks vist at i asymmetriske relasjoner, der den ene part har en form for definisjonsmakt, vil den underlegne part ha en mer presis evne til å oppfatte den sterke parts perspektiver enn motsatt. Spørsmålet her er om måten journalister og politikere oppfatter hverandre på kan ha trekk som er i tråd med en slik modell. Er relasjonen preget av at journalistene, med sin kontroll over debattema, bakgrunnsinformasjonen som gis, utvalget av debattanter og selve debattregien, har en lite presis oppfatning av politikernes situasjon? Og omvendt, har politikerne, som i utgangspunktet må tilpasse seg redaksjonenes premisser, en klar oppfatning av hva som er journalistenes kriterier? De omtalte teoriene på mikronivå åpner en forbindelse mellom næranalyser, som gjennomføres her, til analyser av forhold på institusjonelt nivå. Slik avdekkes en sammenheng mellom de grunnleggende premissene for to felt: det politiske og det journalistiske på makroplan, og de møtene som finner sted mellom journalister og politikere på individnivå. FORSKNINGSDESIGN Valget av fokus på praksisen i NRKs Redaksjon EN, og samspillet mellom politikere og journalister i tilknytning til denne redaksjonen, bygget på et ønske om å analysere et både vesentlig og kritisk case (Yin 1994). At NRKs praksis i forbindelse med et valg er vesentlig, har å gjøre med at NRKs studioer, ved siden av TV 2s, utgjør de mest attraktive kanaler ut til velgerne for politikerne. At dette er et kritisk case har å gjøre med at NRK som lisensfinansiert public service-kanal har en spesiell tradisjon for å formidle politisk stoff. Man kunne tenke seg at NRK som lisensfinansiert kanal med et «samfunnsoppdrag» er mer beskyttet mot kravene om høye seertall enn private kanaler som er avhengige av reklameinntekter. Motsatt vil vekt på programmer med høy seerappell i NRK definert i retning av det underholdende og sensasjonelle, kunne si noe om hvilke premisser politikere må forholde seg til mer generelt, ut over den unike praksisen i NRK. Denne analysen er en del av en større studie basert på deltagende observasjon i Redaksjon EN under valgkampperioden i 2003, samt intervjuer med programleder, redaksjonssjef, politisk redaktør og prosjektleder for valgdekningen i NRK. I tillegg ble det gjennomført inn- 487

11 [ THORBJØRNSRUD ] holdsanalyser av alle Redaksjon EN programmene sendt i forbindelse med valgkampen. Valgprogrammene ble sendt på torsdager og tirsdager fra fram til valget Det ble totalt sendt åtte utgaver av Valg-Redaksjon EN. Programmet var NRKs hovedsatsning under denne valgkampen. Valgtilbudet i prime time på tv bestod ellers av lokale sendinger, samt det ukentlige talkshow-baserte «Folkemøtet». Analysen bygger i tillegg til dataene fra NRK på intervjuer med politiske rådgivere i de politiske partiene, samt intervju med Fremskrittspartiets daværende leder. Intervjuene var semistrukturerte, og har senere blitt transkribert fra diktafonopptak. Alle intervjusitater har blitt gjennomlest og godkjent av informantene. Det ble ikke lovet anonymitet i forbindelse med bruk av disse intervjuene, dette fordi miljøet er så lite og toppolitikerne så få at en slik anonymisering ikke ville blitt reell. Det er likevel ikke ønskelig å fokusere på enkeltpersoner mer enn nødvendig; det benyttes derfor ikke navn i analysen annet enn ved omtale av enkelte toppolitikere der identiteten blir åpenbar på grunn av deres deltagelse i de tv-sendte debattene. Under feltobservasjonen ble det tatt notater i tråd med metodikk for feltarbeid. Disse ble siden systematisk analysert. Datamaterialet fra dette feltarbeidet er ikke gjennomlest av de involverte, noe som heller ikke er vanlig praksis. Analysen sikter mot å gi et dekkende bilde av sentrale deler av redaksjonens arbeid, uten å framheve det avvikende eller spesielle. Der referanser til gjenkjennbare enkeltpersoner i redaksjonen forekommer, gjelder dette kun ledelsen, som var de som godkjente mitt nærvær, og som hadde det overordnede ansvar for produksjonen av Redaksjon EN. All informasjon av privat karakter fra observasjonsperioden er utelatt. Intervjuer ble på nytt foretatt med ledelsen av Redaksjon EN i Disse, samt skriftlige evalueringer av valgdekningen i de senere valgkamper, viser at Redaksjon ENs format fra 2003 ble en modell for NRKs valgdebatter også i 2005 og Slik var premissene for dette formatet en varig del av NRKs programpolitikk og praksis, og ikke et ekstremt eller avvikende tilfelle fra normen. Det ble også foretatt nye intervjuer med de politiske rådgiverne i 2007 for å bringe på det rene om deres prioriteringer og vurderinger av TVs viktighet hadde endret seg eller ei. 488

12 [ INNE ELLER UTE? ] I det følgende beskrives konteksten for denne analysen: lokalvalget i 2003 og Redaksjon ENs rolle som NRKs hovedsatsning under valgkampen. Så følger den empiriske analysen av hvilken form for journalistisk logikk som lå bak Redaksjon ENs format, fulgt av en drøfting av hvordan disse formatkravene skiller seg fra en partipolitisk logikk. EN TV-JOURNALISTISK LOGIKK MED KRAV TIL SEERTALL SOM BASIS Redaksjon EN har blitt sendt flere ganger i uken i en årrekke, og sendes fortsatt per dags dato. Under valgkampen i 2003 skulle programmet følge sin vanlige mal med direktesendte debatter i studio, ledet av en fast programleder. Debattene ble som vanlig supplert med reportasjer, seerundersøkelser og direkteinnslag fra utegående reportere. Det spesielle for «Valg-Redaksjon EN», som det ble kalt, var at redaksjonen bak, i de siste fire ukene før valgdagen, hadde fått i oppdrag å sende kun valgrelatert stoff, med politikere i studio og valgaktuelle reportasjer. I 2003 var det et lokalvalg som skulle avvikles (Saglie & Bjørklund 2005). Valgkampen i forkant ble preget av mange avsporinger og av at ingen hovedsaker pekte seg ut. Både i NRK og i TV 2, samt fra politisk hold, ble de store konfliktene etterlyst: når skulle egentlig denne valgkampen få en klar retning? Retningen skulle vise seg å utebli; i stedet fikk lite valgrelaterte saker mye fokus. Det var krise i Kristelig Folkeparti etter at en av partiets tillitsvalgte var anmeldt for voldtekt. Dette vakte stor og pågående oppmerksomhet i riksmediene. Gjennom hele valgkampen ble spørsmålet hvordan partiets daværende leder taklet situasjonen. Ellers vakte dét at en fremskrittspartipolitiker ga en motdebattant en ørefik under en skoledebatt stor oppstandelse. Ved siden av dette fokuserte mediene på mer tradisjonelle saker som skole, sykehjem og innvandring, samt på resultatene av aktuelle partibarometre og hva disse måtte ha å si for de ulike partienes utsikter. I Redaksjon EN rådde det en litt tvilrådig stemning i denne situasjonen. Ideer ble forkastet og tatt opp igjen, nye debattanter hanket inn og kastet ut. Under det meste som ble sagt og gjort i redaksjonslokalene disse ukene, lå imidlertid erkjennelsen av at konkurransen om TV-seerne var knivskarp. Den høye bevisstheten rundt seertall og 489

13 [ THORBJØRNSRUD ] seerandeler kom til uttrykk gjennom at knapt et møte ble avviklet, at knapt timer ble passert, uten at seertallene, NRKs, Redaksjon ENs, konkurrerende underholdningsformaters tall og TV 2s tall, kom opp som tema. Særlig var man opptatt av TV 2s debattprogram Tabloid, som gikk samtidig med Redaksjon EN, og som var hovedkonkurrenten. NRKs strategier knyttet til konkurransen om seerne var stadig gjenstand for diskusjon. Poenget formidles ganske klart fra programleders side i intervju før valgsendingene startet: Vi går på lufta i prime time, da er det kamp om seerne. Antallet som ser på valg har sunket i takt med synkende valgdeltagelse og politisk engasjement [ ] Vi må få folk til å se på tv. Det er seertallene som hele tiden ligger i bunnen. Oppdraget vårt er å lage interessante programmer. Før hadde man slike vage begreper om viktighet men alt kan defineres som det. Det er interessant tv vi skal lage. Vektleggingen av høyest mulig seertall i Redaksjon EN er langt på vei i tråd med tidligere studier av interne programpolitiske mål i NRK (Syvertsen 1997). Dominansen til disse målsettingene på produksjonsnivå har imidlertid ikke vært beskrevet tidligere. I NRKs ulike avdelinger har det tvert imot før vært en konflikt mellom de redaksjonelle medarbeiderne og en ledelse som ønsket nye formater med høyere seerappell (Ytreberg 1999; Sand & Helland 1998). I Redaksjon EN var det derimot teamet selv, med programleder og redaksjonssjef i spissen, som klarest formidlet det helt nødvendige i å ha høye seertall og hvilke føringer dette måtte legge på programkonseptet. Mellomledelsen, som politisk redaktør og NRKs prosjektleder for valgdekningen, formidlet i intervju en mer ambivalent holdning til konkurransen om seerne, og hva den skulle ha å si for NRKs valgdekning. Slik sa politisk redaktør det: Vi kjører valg vi har en kontrakt å fylle. Vi skjeler ikke til andre medier. Vi er viktige nok til det. Vi tenker nyhetskriterier men også folkeopplysning. «Kontrakten» innebærer at NRK gir seg selv vide fullmakter med hensyn til valgdekningens karakter og innhold, bortsett fra det selvpålagte pålegget om at de skal produsere valgformater, der fokus er valg og politikk. Redaksjon EN-teamet oppfattet det imidlertid slik at 490

14 [ INNE ELLER UTE? ] publikumsandelene var det avgjørende når det kom til stykket, selv om ledelsen også kunne uttrykke at andre hensyn var viktige. Det viste seg at kravet om å lage valgrelaterte sendinger av Redaksjon EN-teamet opplevdes som vanskelig når målsettingen samtidig var høyest mulig seertall. Hvordan lage interessante valgdebatter som folk ble fristet til å se på? Redaksjonens strategi ble å legge opp til debatter med høy temperatur, der deltagerne måtte være toppolitikere med kjendisstatus. Politikere med evne til å provosere og som ikke vegret seg for en krangel var ønsket. Politikere med en tendens til å legge fram mye tall og fakta, som refererte til dokumenter og vedtak og som la seg på en kompromisslinje eller ga delvis støtte til debattmotstanderne derimot, var lite attraktive. Dette kom fram under redaksjonens evalueringer av debattene, samt i argumentasjonen rundt planleggingen av nye sendinger. Politikere som var flinke i debatter, men som ikke hadde et tilstrekkelig kjent navn, ble også lett valgt bort. Grunnen var at redaksjonen mente at debattanter som ikke allerede var godt kjent for publikum, ikke hadde stor nok evne til å trekke seere. Det var også slik at «friske formuleringer», evne til å fortelle gode historier og å komme med krasse personangrep ble satt pris på av redaksjonen. Det var for eksempel en del av redaksjonens uttrykte plan at debattantene skulle «krangle» under flere av debattene. 1 Stemningen steg og sank avhengig av publikumstallene, konkurransen om seerne var redaksjonens nerve. Forholdet til deltagerne i programmet, politikerne derimot, ga inntrykk av suverenitet. Samarbeidet med de politiske partiene bar preg av at redaksjonen kunne gjøre omtrent som de ville, for politikerne sa ja til å bli med nesten uansett. At det var slik, ble bekreftet gjennom intervjuer med de politiske rådgiverne i de forskjellige partiene. De fortalte alle at å få være med i debatter i de to store tv-kanalene NRK og TV 2 ble prioritert foran alle andre valgarrangementer. Fikk man tilbudet, var valgkampopplegget lagt opp slik at man kunne være raskt på pletten i studio. Hadde man et annet program, ble det avlyst eller endret på kort varsel. I det følgende presenteres et illustrerende eksempel som viser hvordan redaksjonen jobbet i denne perioden, supplert med reaksjoner fra de politiske partiene. 491

15 [ THORBJØRNSRUD ] PÅ- OG AVBESTILLING AV POLITIKERE Drøyt midtveis i valgkampen var stemningen nølende i Redaksjon EN, man fant ikke riktig de spennende temaene og debattene i en valgkamp som aldri syntes å ta helt av. Tirsdag og onsdag er det planleggingsdager i redaksjonen, ny sending er det først på torsdag Disse dagene diskuterer man en rekke ulike temaer og mulige debattdeltagere uten at noen peker seg ut. Redaksjonen har booket inn Jens Stoltenberg, leder i Arbeiderpartiet, og Per-Kristian Foss, nestleder i Høyre og finansminister, i god tid på forhånd til torsdagens debatt, men dét legger ingen sterke føringer på planene som legges. På morgenmøtet tirsdag kl , skifter redaksjonssjefen over fra oppsummeringen av gårsdagens debatt ved å si: Vi må begynne å tenke framover mot torsdag. Vi begynner med blanke ark. Men muligheten er der for å ha en debatt om økonomi med Jens Stoltenberg og Per-Kristian Foss. Redaksjonen sliter med å få opp engasjementet. Skatt nevnes som et aktuelt tema. Man diskuterer muligheten for å lage en godt program om en ellers vanskelig sak som dét. Hvordan de skal få det til å angå folk, er et gjennomgangstema. Med skatt som tema, peker Stoltenberg og Foss seg ut som gode duellanter. Men redaksjonen tenker likevel videre, og idédrodlingen er innom en rekke ulike løsninger. Redaksjonen trenger en klar konflikt, det blir ingen debatt uten dét, framholdes det. Forslag til ulike personer i studio og ulike konstellasjoner av debattanter kastes også fram på redaksjonsmøte nummer to denne dagen. Da har programleder ankommet, og politisk redaktør er også til stede: Politisk redaktør: Hva med å finne noen rikssynsere? Reporter 1: Hva med noen valgforskere? Reporter 2: Dette er ikke ting jeg brenner for akkurat Reporter 1: Hva med Erna mot Kristin da? (Erna Solberg, daværende statsråd Høyre, Kristin Halvorsen, leder Sosialistisk Venstreparti) Reporter 2: Eller Carl I. Hagen (daværende leder av Fremskrittspartiet) mot Yngve Hågensen (forhenværende LO-leder)? 492