Handlingsplan for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for landbruk og matproduksjon

Transkript

1 Handlingsplan for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for landbruk og matproduksjon Timotei er en av de viktigste jordbruksvekstene i Norge, og det genetiske materiale som ligger til grunn for norske sorter har sitt opphav i norsk natur. Genetisk materiale fra viltvoksende populasjoner benyttes i dag i aktiv foredling. Sorten Grindstad har oppstått ved at det er gjort utvalg i dyrket timotei-eng på gården Grindstad gjennom lang tid. Grindstad er i dag den eneste landsorten som fortsatt brukes i norsk jordbruk. Bildet viser blomstring i Planteforsk-sorten Vega. (Foto: Ove Hetland) Planteforsk Landvik, 23. juni

2 Handlingsplan for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for landbruk og matproduksjon Forord Bevissthet om viktigheten av å bevare og utnytte plantegenetiske ressurser på en bærekraftig måte er økende. I Global aksjonsplan for bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser fra FAO s Kommisjon for genetiske ressurser for matproduksjon og jordbruk fra 1996 pekes spesielt på behovet for nasjonale program for bevaring og utnytting av plantegenetiske ressurser for landbruk og matproduksjon. Foreliggende utredning, som munner ut i forslag til en nasjonal handlings-plan for plantegenetiske ressurser for matproduksjon og landbruk, er utarbeidet i henhold til oppdrag gitt av Landbruksdepartementet som i brev av har gitt følgende retningslinjer for innhold i utredningen: Kortfattet status over plantegenetiske ressurser i Norge, og eksisterende nasjonalt, nordisk og internasjonalt arbeid på dette område. Målsetting for det videre arbeid Vurdere behov for nye tiltak og virkemidler, inkludert endring i organisering Opplegg for evaluering Administrative og økonomiske konsekvenser Handlingsplanen har også som formål å avklare arbeidsdeling mellom Nordisk Genbank (NGB) og nasjonale organer, samt å bidra til å koordinere aktiviteter nordisk og internasjonalt og tilsvarende nasjonalt arbeid innen skogbruk og husdyr. Når det gjelder bevaring av plantegenetiske ressurser er en egen handlingsplan utarbeidet for 33 arter skogstrær. Øvrige nytteplanter i Norge med aktuell, potensiell eller kulturhistorisk verdi for jordbruk, grøntanlegg eller annen bruk er omfattet av denne planen. Handlingsplanen er utarbeidet i samarbeid med en referansegruppe oppnevnt av Landbruksdepartementet: Liv Borgen, Botanisk hage og museum, Universitet i Oslo Ole Billing Hansen, Institutt for plantefag, Norges landbrukshøgskole Petter Marum, Planteforsk Løken forskingsstasjon Even Bratberg, Institutt for Plantefag, Norges landbrukshøgskole Magne Gullord, Norsk kornforedling AS Gunn M Paulsen, Direktoratet for naturforvaltning Åsmund Bjørnstad, Institutt for plantefag, Norges landbrukshøgskole Anders Heen, Statens landbrukstilsyn Carl Erik Semb, Landbruksdepartementet Grethe Evjen, Landbruksdepartementet Handlingsplanen er skrevet av Åsmund Asdal ved Planteforsk avdeling Landvik. 1

3 Handlingsplan for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for landbruk og matproduksjon Innhold Forord s. 1 Sammendrag s. 4 Del 1 Bakgrunn og status 1. Generelt om plantegenetiske ressurser s Plantegenetiske ressurser og moderne landbruk s Plantegenetiske ressurser i andre nytteplanter s Plantegenetiske ressurser i Norge s Genetisk variasjon og foredling s Genforråd og slektskap mellom planter s Metoder for bevaring av plantegenetiske ressurser s In situ-bevaring s Ex situ-bevaring s På gården (On-farm) bevaring s Internasjonal og nasjonal forankring av nasjonal handlingsplan s Internasjonalt s Nordisk s Nasjonalt s Nasjonalt og internasjonalt regelverk s Lov om såvarer av 4. desember 1970 s Lov om planteforedlerrett av 12. mars 1993 s Annet regelverk s Status vedrørende bevaring av PGR s Nordisk Genbank s Bevaring i regi av nasjonale institusjoner/organisasjoner s Regionalt og internasjonalt samarbeid s Utnytting av plantegenetiske ressurser i matproduksjon og jordbruk s Utnytting av plantemateriale i landbruk og grøntanlegg s Spesielt om foredling og sortsutvikling s Forskning og kompetanse s.22 Del 2 Handlingsplan 7. Mål og strategier for nasjonal handlingsplan s Mål for norsk handlingsplan s Strategier s Kriterier for PGR omfattet av handlingsplanen s Oppgaver i et nasjonalt program s Arbeidsdeling og koordinering med Nordisk Genbank s Strategiske oppgaver s.26 2

4 Generelt om bevaring s Informasjon s Forskning og kompetanseoppbygging s Tilrettelegging for økt bruk s Internasjonalt samarbeid og bistand s Oppgaver knyttet til plantematerialet s Handlingsplan for perioden s Nasjonalt genressursutvalg og sekretariat s Ressursbehov s Handlingsprogram med prioriterte prosjekter s Plantegenetisk mangfold i Norge; kartlegging og bevaring s Nasjonale klonarkiv s På-gården metoder for bevaring og genetisk utvikling s Program for forskning og kompetanseoppbygging innen PGR s Informasjon om bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser s Økt bruk av plantearter med uutnyttet potensiale s Regelverk og virkemidler for bevaring og bruk av PGR i Norge s Bedre tilgjengelighet av gamle norske sorter s Endringer i norsk flora s Skjøtsel av utsatte plantesamfunn med jordbruksvekster s Samfunnsøkonomisk verdi av norsk planteforedling s Gjeninnføre sjeldne og truede villblomster i kulturlandskapet s Evaluering s Budsjett s Litteratur s.41 Vedlegg: Vedlegg 1. Dagens situasjon for bevaring av plantegenetisk materiale i Norge. 13 s. Vedlegg 2. Forklaringer på ord benyttet i handlingsplanen 3

5 Sammendrag Det er utarbeidet et forslag til handlingsplan for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for landbruk og matproduksjon. Planen bygger på generelle vurderinger av behovet for å ta vare på verdifullt genmateriale i nytteplanter, og dagens situasjon vedrørende bevaring og bruk av plantegenetisk materiale i Norge. Handlingsplanen følger opp FAO s anbefaling til enkeltland om å iverksette nasjonale program for å bidra til nasjonal utvikling, matvaresikkerhet, bærekraftig jordbruk og til bevaring av biologisk mangfold. Plandokumentet består av en nærmere beskrivelse av bakgrunn for planen (Del 1) og et forslag til en konkret handlingsplan (Del 2). Viktigste enkeltelement i handlingsplanen er opprettelse av et nasjonalt genressursutvalg med tilhørende sekretariat. Genressursutvalget skal være et koordinerende organ for aktivitet på fagområdet, et kompetanseorgan for nasjonale myndigheter og et organ med ansvar for gjennomføring av tiltak og prosjekter i et konkret handlingsprogram. Forslaget til handlingsprogram skisserer 12 konkrete prosjekter til en første 4- årsperiode av et nasjonalt program for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser. Prosjektene har til formål å dekke et bredt spekter av aktiviteter, fra kartlegging av plantegenetisk mangfold, bevaring og dokumentasjon av egenskaper til utnytting av materialet. Informasjon, forskning og undervisning er en viktig del av programmet. Handlingsprogrammet omfatter ulike typer prosjekter, fra langsiktige tiltak, som opprettelse av nasjonale klonarkiver for vegetativt formerte planter, til kortvarige utredninger. Handlingsplanen de første fire år har en kostnadsramme på 4,1 4,3 mill. kroner pr år. Dette omfatter både utgifter til Genressursutvalgets virksomhet, sekretariat og til prosjektene i handlingsprogrammet. I tillegg foreslås økt satsing på forskning og kompetanseoppbygging på fagområdet. Handlingsplanen er utarbeidet samtidig og koordinert med den overordnede rapporten Nasjonal forvaltning av genetiske ressurser for husdyr, kulturplanter og skogstrær utarbeidet av en arbeidsgruppe oppnevnt av Landbruksdeparte-mentet (LD 2000). Landvik, Grimstad, 23. juni

6 Del 1 Bakgrunn og status 1. Generelt om plantegenetiske ressurser Prosessen der plantene omdanner energi i sollyset til energirike kjemiske forbindelser er vilkåret for liv slik vi kjenner det på jorda. Jord, vann og plantegenetisk materiale er forutsetningene for at fotosyntesen skal skje. Av disse tre forutsetningene er de plantegenetiske ressursene minst utforsket og mest undervurdert. Plantegenetiske ressurser er også den av disse som er mest avhengig av vern og tiltak for at de ikke skal bli redusert eller ødelagt. Bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser (PGR) er nøkkelen til å forbedre landbrukets produktivitet og bærekraft. (FAO 1996). Mangfoldet av plantearter og den genetiske variasjonen innen artene er grunnlaget for økologisk mangfold og balanse. For utvikling av moderne sivilisasjon har de plantegenetiske ressursene vært, og vil fortsatt være, en nødvendig forutsetning. Dette gjelder først og fremst matproduksjon, men i økende grad også for andre typer produkter. Utviklingen innen bioteknologi gir nye muligheter og utfordringer når det gjelder både bevaring og utnytting av plantegenetiske ressurser. Begrunnelsene for bevaring av biologisk mangfold generelt er mange. Noen av begrunnelsene er kvantifiserbare, og gjelder økonomisk utnyttelse, evolusjonært potensiale, informasjonsinnhold og økologisk betydning. Andre grunner lar seg vanskelig uttrykke kvantitativt, men er ikke mindre viktige. Disse begrunnelsene er prinsipielle og etiske, og inkluderer føre-var -prinsippet (NAVF 1992) Plantegenetiske ressurser og moderne landbruk Bærekraft i naturlige økosystemer er basert på genetisk diversitet mellom og innen arter i likevekt med omgivelsene, og det skjer en langsom og kontinuerlig endring i sammensetning av genmaterialet og tilpasning i den naturlige evolusjonsprosessen. I tradisjonelle jordbrukssystemer utnyttes egenskaper til spesielt nyttige arter i et dynamisk samspill mellom dyrkingsbetingelser og produksjon. Samspillet omfatter og er avhengig av opprettholdelse av genetisk mangfold innen og mellom jordbruksvekster. I moderne jordbrukssystemer etterstrebes kontroll over produksjonsbetingelser ved hjelp av ulike innsatsfaktorer, og behovet for økologisk balanse er mindre. Krav til produktivitet og økonomisk lønnsomhet fører til økt bruk av monokulturer og innsnevring av det genetiske mangfoldet i jordbruksvekstene (Hardon 1999). I naturlige økosystemer og tradisjonelle jordbrukssystemer blir det genetiske mangfoldet holdt ved like i kraft av systemenes karakter, som også har genetisk mangfold som en forutsetning. 5

7 Det samme er ikke tilfelle i moderne jordbruk. Når det gjelder jordbruksvekstene foregår det en betydelig reduksjon i genetisk variasjon i artene som benyttes til jordbruksproduksjon, blant annet ved at antall sorter som benyttes er vesentlig redusert. Antall arter som benyttes til matproduksjon er også redusert. Jordbruksmetodene endrer seg, og for Norges vedkommende fører bl.a. det faktum at marginale jordbruksarealer tas ut av produksjon til at arter og sorter som var tilpasset slike områder, forsvinner. Det er flere årsaker til denne utviklingen. Moderne foredlingsmetoder har gjort det mulig å skreddersy sorter etter behov. For å tilpasse sortene til produksjonsmetoder er ensartethet blitt et selvstendig kriterium i planteforedlingen, for eksempel når det gjelder kvalitetsegenskaper, høstetid, strålengde, ytelse m.m. Dette gjelder både i selve landbruksproduksjonen og i videreforedling av råvarer fra landbruket. Den moderne foredlingen har ført til redusert mangfold innen sorter som er i bruk, og landbruksvekstene har generelt fått redusert sin genetisk betingede tilpasningsevne. Det generelle bildet nyanseres noe av at plantemateriale er blitt introdusert til nye områder og spekter av vekstbetingelser, noe som bidrar til at mangfold og tilpasningsevne øker. Dette gjelder spesielt for innførte arter, og potet er et eksempel på en vekst hvor diversiteten i det aktuelle sortsmateriale har økt ved foredlingsarbeid. Kommersialiering og internasjonalisering av landbruksproduksjon og planteforedling har ytterligere bidratt til å innskrenke antall sorter, landraser o.l. Muligheter til å manipulere dyrkingsbetingelser gjør at sorter kan brukes over et større geografisk område, samtidig som planteforedlingens konsentrasjon om få store foredlingsselskaper og massiv markedsføring av få sorter bidrar til at et lite antall sorter får stor utbredelse. Kommersialisering av planteforedlingen har også ført til at foredling av sorter tilpasset marginale dyrkingsområder og små markeder er redusert, noe som igjen har bidratt til å redusere mangfoldet. Internasjonalt regelverk er utviklet i tråd med disse trendene og bidrar ytterligere til å forsterke dem. Innføring av offentlige lister over godkjente sorter, som setter grenser for hvilke sorter som kan omsettes, har ført til en reduksjon i antall sorter som benyttes, både i Norge og i EU-området. Sortslistene er en hindring når noen av ulike årsaker ønsker å ta i bruk eldre sorter som ikke tilfredsstiller dagens krav til opptak på sortslistene. Krav om bestått SES-test (skillbarhet, ensartethet og stabilitet) for godkjenning av sorter har vært en viktig forutsetning for å drive moderne planteforedling med lønnsomhet, men det har bidratt til at eldre sorter som ikke tilfredsstiller disse kravene stenges ute fra ordinære omsetningskanaler. (Det engelske begrepet DUStest brukes ofte.) 6

8 Det at en sort er ensartet eller uniform, er viktig for å kunne skille sorten fra andre sorter som er rettsbeskyttet, men det er nødvendigvis ikke en egenskap som er ønskelig agronomisk sett eller vurdert ut fra genressursmessig hensyn. Krav om ensartethet sier direkte at genetisk variasjon innen sorten er uønsket selv om sorter med en viss genetisk variasjon har flere agronomiske fortrinn. Det finnes eksempler på at sorters dyrkingsverdi er redusert som følge av at sorten er tilpasset krav om SES-test. En uensartet sort kan for eksempel være bedre tilpasset varierende klimaforhold. Krav om stabilitet hindrer fortsatt utvikling av sortene ved naturlig tilpasning til endrede dyrkingsbetingelser, selv om dette har vært den viktigste måten plantematerialet i jordbruket har utviklet seg på fram til våre dager. Fortsatt vil det være mulig å utvikle verdifullt sortsmateriale ved seleksjon i populasjoner med et bredt genetisk mangfold. Som en følge av framveksten av moderne landbruk har dagens sorter har fått sin genetisk betingede tilpasningsevne begrenset. Dette har igjen begrenset foredlernes muligheter til å finne de nødvendige egenskaper i det omfattende avlsmateriale som de selv har utviklet, og det vil være aktuelt å søke tilbake til eldre sortsmateriale og til genetisk materiale i mer primitivt viltvoksende materiale for å finne gener for fortsatt utvikling. Et mangfoldig genetisk materiale er derfor en særdeles verdifull ressurs som må bevares Plantegenetiske ressurser i andre nytteplanter Reduksjon i genetisk mangfold gjelder for norske forhold først og fremst innen de tradisjonelle jordbruksvekstene. Problemstillingen er imidlertid også aktuell for viltvoksende planter og arter som regnes som nyttevekster selv om de ikke er omfattet av de samme utviklingstrekk som det moderne landbruket. Dette gjelder for eksempel landskapsplanter og urter til medisin, krydder og som råvare til andre produkter. I slike vekster er det ofte naturlige utvalg i viltvoksende populasjoner som benyttes, og foredlingsarbeid og ensretting av det genetiske mangfoldet er ikke kommet så langt som det er for jordbruksvekstene. Viltvoksende planter har andre trusler mot det genetiske mangfoldet enn de som finnes i jordbruket. Reduksjon og ødeleggelse av naturlige vokseområder er viktigste enkeltårsak til at plantearter og genetiske varianter forsvinner. Det genetiske mangfoldet innen artene har utviklet og tilpasset seg ulike vekstbetingelser ettersom artene er spredt til nye vokseområder. Det gjelder også for planter som ble innført for lang tid tilbake. Disse har tilpasset seg nye vekstbetingelser gjennom lang tid og kan ha genmateriale som er svært forskjellig fra det som opprinnelig ble hentet inn. Nye metoder i planteforedlingen vil gjøre genmateriale fra ville planter som mer eller mindre er i slekt med kulturvekstene tilgjengelig for videre utvikling av sortsmateriale for jordbruket. 7

9 Generell produktutvikling basert på plantemateriale bl.a. ved hjelp av nye bioteknologiske metoder, tilsier at stadig nye og i prinsippet alle plantearter har egenskaper som gjør at de må betraktes som en økonomisk ressurs. Det er derfor viktige økonomiske årsaker til å bevare artsmangfoldet, og det er grunn til å vie truede arter med utnyttingspotensiale oppmerksomhet i arbeid for bevaring og bruk Plantegenetiske ressurser i Norge Antall arter viltvoksende karplanter i Norge er ca 1800 (NAVF 1992). Antall arter kulturplanter benyttet til matproduksjon i tradisjonelt jord- og hagebruk i Norge er ca 100, og det finnes mange genetiske varianter (sorter o.l.) innen hver enkelt art. Gruppen urter til medisin og krydder omfatter ca 90 arter. Utvides begrepet til å omfatte nytteplanter i grøntanlegg blir antallet mye større. I grøntanlegg brukes om lag 600 arter av flerårige planter som trær, busker, roser og stauder og ca 130 arter av ett- og toårige sommerblomster ol. (DN 1992). Det er ikke skarpe skiller mellom ville planter og kulturplanter. De fleste av de tradisjonelle kulturplantene er innført og de sprer seg ikke og/eller overlever ikke i norsk klima. Det er imidlertid mange nytteplanter som har sin opprinnelse i norsk flora, og på den andre siden etablerer innførte planter seg som viltvoksende i norsk natur. Av betydning er det også at det er store forskjeller i kulturplantenes slektskap med norsk vill flora. Det finnes innførte kulturplanter som har arter i samme planteslekt viltvoksende i Norge, og det finnes arter som ikke har viltvoksende slektninger selv innen samme plantefamilie. Karakteristisk for norsk biologisk mangfold, både ville og forvillede planter og kulturplanter, er at de artene vi har nesten uten unntak finnes andre steder i verden. Vårt klima i utkanten av utbredelsesområdet tilsier imidlertid at norsk plantemateriale kan skille seg mye genetisk fra bestander i mer sentrale deler av artenes utbredelsesområde (NAVF 1992) Genetisk variasjon og foredling Den genetiske variasjonen, spesielt innen den enkelte art og nærbeslektede arter er grunnlaget for planteforedling. Ved hjelp av ulike teknikker kombineres plantenes arvemateriale på nye måter og nye og forbedrede varianter oppstår. Naturlig seleksjon og tilpasning til vekstbetingelsene er naturens egen metode for forbedring av plantematerialet. Gjennom hundreårene har bønder valgt ut de beste variantene til neste års utsæd og på den måten drevet enkel foredling. Moderne foredlingsteknikker omfatter aktiv kryssing av utvalgte typer og etter hvert avanserte bioteknologiske metoder som overføring av gener mellom arter, noe som utvider grunnlaget for foredling til andre planter enn de som er i nær slekt. 8

10 Kulturplantene har kvalitative og kvantitative egenskaper, og begge typer er av interesse i foredlingssammenheng. De kvalitative egenskapene er morfologiske egenskaper, farge, resistens e.l. som styres av ett eller få gener. Disse er lettere å kartlegge og enklere å utnytte i foredlingssammenheng. De kvantitative egenskapene er som regel mer viktige i agronomisk sammenheng, og omfatter egenskaper som berører avling og kvalitet. Disse styres av mange gener, og det er vanskeligere å forutsi et foredlingsresultat ut fra kunnskap om foreldrenes genmateriale. Det er denne type gener og kombinasjoner av dem som har gitt størst framgang i foredlingsarbeidet og det er mye uoppdaget variasjon og mange mulige kombinasjoner av gener som ikke er prøvet. Derfor er det grunn til generelt å karakterisere genmateriale som verdifullt selv om vi i dag ikke eksakt har kjennskap til hvor stor verdien er eller hva den består i Genforråd og slektskap mellom planter Begrepet genforråd (eng. gene pool) angir hvor lett eller vanskelig det er å utnytte genetisk materiale i foredling, og er et praktisk mål på slektskap mellom arter. Kulturvekster som er gjenstand for foredling, er utgangspunktet, og kryssbarhet med mer eller mindre nærbeslektede arter er viktigste kriterium for vurderingen. Det primære genforråd omfatter genetisk materiale hos arter og varianter som enkelt kan krysses inn. Dette omfatter alle sorter innen arten, landsorter, enkelte nærbeslektede viltvoksende typer og opprinnelig artsmateriale. Dette tilsvarer som regel det som innbefattes i artsbegrepet. Det sekundære genforråd omfatter nærbeslektede arter som har visse innbyrdes krysningsbarrierer, og avkom oppnår ikke normal fertilitet. Det er likevel mulig med konvensjonelle metoder å utnytte sekundært genforråd i foredling. Det tertiære genforråd omfatter fjernere beslektede arter hvor det kreves mer avanserte metoder for å framstille hybrider og/eller overføre gener. Dette omfatter metoder som embryokultur-teknikk og celle- og vevskulturteknikker. I takt med nyere utvikling av genteknikk er også begrepet kvartært genforråd introdusert. Dette omfatter i teorien alle andre organismer i og med at en regner med at det etter hvert vil bli mulig å overføre genmateriale mellom helt ubeslektede arter. (Bothmer et. al. 1996) 1.6. Metoder for bevaring av plantegenetiske ressurser Målet om bevaring av genetiske ressurser omfatter å bevare tilstrekkelig diversitet innen hver art til å sikre at dens genetiske potensiale vil være fullt tilgjengelig i framtida. Det er prinsipielt to ulike måter å bevare plantegenetiske ressurser, in situ og ex situ. En tredje metode der materialet tas vare på gjennom aktiv og kontrollert jordbruksdrift (på gården-bevaring) kan beskrives som en mellomting. 9

11 In situ-bevaring In situ-bevaring innebærer at genressursen for en utvalgt art bevares på sitt opprinnelige eller naturlige voksested (Esquinas-Alcazar 1993). Mer presist innebærer det bevaring av et økosystem der arten inngår. Den store fordelen med å bevare den samlede genetiske diversitet i økosystemet som helhet, er at den evolusjonære dynamikken opprettholdes. Dermed sikres mulighetene for en naturlig tilpasning bedre enn det som er mulig dersom plantene tas ut av sitt naturlige voksested. Dette forutsetter at områdene er av en viss størrelse, og ikke ligger på lokaliteter der de er utsatt for genetisk forurensing Ex situ-bevaring Ex situ-bevaring omfatter bevaring av genetisk materiale utenfor populasjonens naturlige voksested (Esquinas-Alcazar 1993 ). Dette kan foregå i: a) Frø eller vevskulturbanker b) Klonbanker c) Plantasjer eller spesielle ex situ-bevaringsbestander d) Botaniske hager, arboreter etc. Frø-, vevskultur- og klonbanker er viktige i de tilfeller der genetisk fiksering er nødvendig. Ved hjelp av in vitro teknikker (frø- og vevskulturbevaring) kan oppbevaringen foregå under svært sikre forhold og på liten plass. Ved å kombinere disse teknikkene med lagring under meget lave temperaturer kan materialet oppbevares i svært lang tid. Ved ex situ-bevaring er også materialet lett tilgjengelig for planteforedlere. Den viktigste ulempen ved denne metoden er at naturlig seleksjon og adaptasjon til lokale habitat stanser. Det er også fare for genetisk drift (tilfeldig tap av diversitet fordi prøvene som er innsamlet og oppformert nødvendigvis er små), og seleksjon. Dette fordi materialet vanligvis blir oppformert under andre forhold enn der de var innsamlet. (NMR 1999) På gården (On-farm) bevaring På gården-bevaring (Eng. on-farm conservation) betyr bevaring ved praktisk dyrking på gårdsbruk, og kan betraktes som en mellomting mellom ex-situ og in-situ bevaring. Metoden innebærer kontrollert oppfølging og sikring av genmaterialet samtidig som fordelene ved in-situ bevaring i form av fortsatt seleksjon og adaptasjon til voksested fortsetter. (Marum 1999) 2. Internasjonal og nasjonal forankring av nasjonal handlingsplan 2.1. Internasjonalt Konvensjonen om biologisk mangfold ble undertegnet den 5. juni 1992 og trådte i kraft den 29. desember 1993 etter at 31 land hadde ratifisert den. I 1999 har omlag 10

12 170 land ratifisert. Konvensjonen er det viktigste og mest omfattende dokument om bevaring og bruk av biologisk mangfold, og den er juridisk bindende. Ved å ratifisere konvensjonen har Norge forpliktet seg til bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Dette inkluderer plantegenetiske ressurser som har, eller som i framtiden kan ha, betydning for matproduksjon og jordbruk. Konvensjonens mål er bl.a. at plantegenetiske ressurser skal bevares, utnyttes på en bærekraftig måte og at gevinster av utnytting skal fordeles på en rettferdig måte. Konvensjonen slår også fast at de enkelte land har rettighetene til sine plantegenetiske ressurser. I 1983 ble FAO s Kommisjon for plantegenetiske ressurser dannet, og i regi av denne ble det i 1989 enighet om Den internasjonale forpliktelse for plantegenetiske ressurser (International Undertaking on Plant Genetic Resources - IUPGR). IUPGR er en ikke-bindende avtale som behandler bevaring, innsamling, evaluering og utnytting av PGR. Grunntanken i denne avtalen har vært at de plantegenetiske ressursene utgjør menneskehetens felles arv og at de skal være tilgjengelige uten restriksjoner. I 1995 byttet kommisjonen navn til Kommisjonen for genetiske ressurser for matproduksjon og jordbruk, og den har nå 143 medlemsland. En revisjon av IUPGR har pågått siden 1993 og er nå i sluttfasen. De viktigste spørsmål i forbindelse med revideringen er tilgjengelighet til PGR, bøndenes rettigheter (Farmers Rights) og hvordan gevinster ved bruk av PGR skal fordeles. Norge har deltatt i FAO s arbeid med en global statusrapport vedrørende plantegenetiske ressurser for matproduksjon og jordbruk. Den globale rapporten bygger på 151 såkalte landstudier. I den globale statusrapporten konstateres at det er behov for tiltak både når det gjelder bevaring og bruk av genressursene. Det påpekes også at det er stor fare for at genetiske ressurser kan gå tapt, både fra arter som dyrkes og fra arter og sorter som bevares i genbanker. Rapporten anbefaler at det opprettes nasjonale program for bevaring og bærekraftig utnytting av PGR. Den globale statusrapporten lå til grunn for Global aksjonsplan for bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser til matproduksjon og jordbruk (GPA) som ble vedtatt i Leipzig i juni GPA er akseptert av 150 land. Global Plan of Action har fem mål: 1. Å sikre bevaring av plantegenetiske ressurser for matproduksjon og jordbruk som basis for matvaresikkerheten. 2. Å fremme bærekraftig utnytting av plantegenetiske ressurser for matproduksjon og jordbruk for utvikling og bekjempelse av fattigdom. 3. Å fremme en rettferdig fordeling av de verdier som utnytting av plantegenetiske ressurser gir. 11

13 4. Å hjelpe land og institusjoner med ansvar for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser til å prioritere oppgaver og aktiviteter. 5. Å bevirke sterke nasjonale, regionale og internasjonale program. Nasjonale program skal i følge GPA bidra til nasjonal utvikling, matvaresikkerhet, bærekraftig jordbruk og til at det biologiske mangfoldet opprettholdes gjennom bevaring og utnytting av plantegenetiske ressurser. GPA består av 20 prioriterte aktiviteter i fire hovedområder: in situ-bevaring, ex situbevaring, bruk av plantegenetiske ressurser, samt institusjons- og kapasitetsoppbygging. Leipzigdeklarasjonen ble vedtatt samtidig som GPA. Ved å signere denne forplikter landene seg til etter beste evne å følge GPA i praktisk handling gjennom nasjonale tiltak og program. Et nasjonalt program innebærer at det gjennomføres tiltak bl.a. innen inventering, innsamling, bevaring og karakterisering av genetisk materiale. I Leipzigdeklarasjonen framholdes betydningen av å integrere bevaring og bærekraftig utnytting av plantegenetiske ressurser som en viktig del av matvaresikkerheten Nordisk Nordisk Genbank (NGB) ble opprettet som en institusjon under Nordisk ministerråd (NMR), med oppgave å samle inn, beskrive, lagre og distribuere plantegenetiske ressurser av verdi for jord- og hagebruk i Norden. Virksomheten til NGB er nærmere beskrevet i avsnitt 4.1. og i vedlegg 1. Samnordisk planteforedling (SNP) ble opprettet av NMR i 1980 for å arbeide for en effektiv samordning av de nordiske landenes foredlingsaktiviteter innen jord- og hagebruk. I regi av SNP er det gjennomført samarbeidsprosjekter innen foredling for nordlige forhold, for eksempel Nordgras, Nordisk bygg dyrkingsstabilitet og ulike utredninger av felles nordisk interesse. I 1992 ble SNP slått sammen med NGB til en organisasjon, og det har ført til en utvidelse av NGB s engasjement når det gjelder utnyttelse av de plantegenetiske ressursene. Nordisk samarbeid om slike prosjekter har imidlertid avtatt, og både økt kommersialisering og prioritering av midler er årsaker til det. På bakgrunn av internasjonal fokus på bevaring og bruk av PGR ble Samarbeid om genetiske ressurser nordisk handlingsprogram utarbeidet i Programmet har omfattet tiltak for å styrke nordisk samarbeid, bl.a. når det gjelder kompetansehevende tiltak, internasjonale spørsmål og samarbeid i NGB. Planen førte også til opprettelsen av Nordisk ministerråds strategigruppe for genetiske ressurser. Strategigruppen har et bredt mandat når det gjelder å vurdere igangværende og aktuelle nye tiltak innen bevaring og bruk av genressurser, og er 12

14 rådgivende overfor NMR og deres embetsmannskomité for Jord- og skogbruk (NEJS). I første halvår 2000 arbeider NMR med en ny Nordisk strategi for genetiske ressurser som skal foreligge i august Nasjonalt Norges landstudie ble utarbeidet i 1992 (DN 1992). I 1994 forelå høringsutkast til LD s Handlingsplan for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Denne er ikke gjort gjeldende. På oppdrag fra Miljøverndepartementet har Direktoratet for naturforvaltning utarbeidet en nasjonal plan for overvåking av biologisk mangfold. Rapporten bygger på tidligere rapporter (DN og DN ) og gir tilrådninger om overvåking av biologisk mangfold i 8 hovedøkosystemer. I første halvår 2000 arbeider LD med Nasjonal plan for genetiske ressurser, og i sammenheng med dette utarbeides handlingsplaner for bevaring og bruk av genetiske ressurser i henholdsvis husdyr, skog og dette arbeidet innen planter for jordbruk og matproduksjon. 3. Nasjonalt og internasjonalt regelverk Konvensjonen om biologisk mangfold fra 1993, som Norge har sluttet seg til, er det mest omfattende dokument om bevaring og bruk av det biologiske mangfoldet. Norge har også sluttet seg til diverse internasjonale konvensjoner og avtaler som innbefatter vern av viltvoksende planter og deres habitater (se TemaNord 1999:540). Når det gjelder lover og regelverk som har betydning for bruk og bevaring av dyrkede planter nevnes følgende: 3.1. Lov om såvarer av 4. desember 1970 Loven med forskrifter omfatter såvarer og settepoteter samt planter og plantedeler til videre dyrking formert ved frø eller på vegetativ måte. Forskrift om såvarer av 13. september 1999 har til formål å sikre produksjon og omsetning av såvarer med best mulig helse og kvalitet. Forskrift om prøving og godkjenning av plantesorter av 10. januar 1999 fastsetter vilkår og fremgangsmåte for opptak av plantesorter på offisiell norsk sortsliste, og skal bidra til at sorter som markedsføres er best mulig tilpasset norske forhold. Forskriften innebærer at sorter som godkjennes for norsk sortsliste må ha bestått en offisiell SES-test og der vist seg å være ulik andre sorter, uniform og stabil. Alle landbruksvekster skal dessuten ha vist tilfredsstillende dyrkings- og bruksverdi og 13

15 ha egenskaper som representerer en forbedring i forhold til sorter som allerede er på listen. Landbrukstilsynet forvalter den norske sortslisten, og det er ikke lov å omsette frø eller formeringsmateriale av sorter som ikke står på sortslisten. Norsk såvarelovgivning er knyttet til EU s såvaredirektiv. For de arter som omfattes av dette er det også tillatt å omsette sorter som finnes på sortslister i EU. Såvareloven inneholder også forskrifter for statskontrollert produksjon og omsetning av såvarer, planter og plantedeler av 1. januar Lov om planteforedlerrett av 12. mars 1993 Forskrift om planteforedlerrett av 17. juli Lov og forskrift om planteforedlerrett åpner for rettsbeskyttelse av plantesorter i Norge. Med denne loven slutter Norge seg til Internasjonal konvensjon om vern av nye plantesorter, og Norge er medlem av den Internasjonale union for beskyttelse av plantesorter UPOV. Med rettsbeskyttelse etter dette lovverket får sortseieren enerett til å utnytte sorten ervervsmessig. Ordningen stimulerer privat foredling og fører til enklere og raskere tilgang på flere og bedre utenlandske sorter. Dette lovverket er også en forutsetning for at norske sorter skal kunne oppnå tilsvarende rettsbeskyttelse i utlandet. Dette er nå mulig i til sammen 24 land. Norge har sluttet seg til konvensjonens versjon av En nyere versjon av 1991 gir planteforedlerne enda sterkere rettigheter, bl.a. anledning til å avgiftsbelegge også den såvaren som er produsert på egen gård. For at en sort skal kunne gis rettsbeskyttelse, må sorten ha gjennomgått og bestått en nyhetsprøving (SES-test), det vil si at sorten må være Skillbar fra andre sorter, Ensartet og Stabil over generasjoner. Mange eldre sorter som var på markedet da denne dette lovverket kom, vil ikke kunne bestå en SES-test, og vil således ikke kunne rettsbeskyttes. Det er imidlertid gitt et visst spillerom for å rettsbeskytte og beholde slike gamle sorter for dyrking på marginale områder eller til spesielle produksjoner, f. eks. økologisk produksjon Annet regelverk Andre lover og forskrifter og lover som gjelder plantevern og plantehelse kan ha betydning for bevaring og bruk av PGR. Dette gjelder bl.a.: Lov om floghavre av 6. april

16 Lov om tiltak mot plantesjukdommar og skadedyr på planter av 14.mars 1964: o Forskrift for innførsel av planter og plantedeler m. v. til Norge av 1. juni 1992 o Forskrift om kontroll og utstedelse av sertifikater i forbindelse med utførsel av planter og plantedeler o Forskrifter for omsetning av planteskoleprodukter. Denne er hjemlet i Såvareloven og har hittil vært identisk med Norsk Standard for planteskolevarer NS4400 til NS4413. Lov om plantehelse (nytt lovutkast behandles av Stortinget i juni 2000) o Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere. Fra vil dette regelverket (lov m/forskrift) erstatte loven av Naturvernloven gir hjemmel til vern av voksesteder/habitat for truede eller på andre måter vernetrengende arter og vegetasjonstyper. Arealer er vernet i naturreservater, landskapsvernområder eller nasjonalparker. 4. Status vedrørende bevaring av PGR 4.1. Nordisk Genbank Nordisk Genbank (NGB) er den viktigste enkelt-institusjon når det gjelder bevaring av plantegenetisk materiale. NGB er en institusjon under Nordisk Ministerråd som ble grunnlagt i NGB s mandat er å bevare og dokumentere genetisk variasjon i plantearter av verdi for jord- og hagebruk, samt å arbeide for tilgjengelighet og utnyttelse av dette. Det aller meste av nasjonal aktivitet innen bevaring av genmateriale har skjedd i regi av eller i samarbeid med NGB. Norsk rådgivningsnemnd for NGB (Genbanknemda) har vært koordinerende organ for NGB s aktiviteter i Norge. Den har bestått av norske deltagere i NGB s arbeidsgrupper supplert med representanter for andre institusjoner som arbeider med foredling og frøforsyning. Materiale innlagret i NGB stilles til disposisjon for foredling, forskning og annen bruk. Genbanken skal også i følge sitt mandat medvirke til rasjonell samordning av utnytting av plantegenetiske ressurser innen foredling og foredlingsforskning, samt delta i internasjonalt samarbeid. Nordisk genbank har sekretariat i Alnarp, Sverige. Viktigste utøvende organ i arbeidet med innsamling, dokumentasjon og bevaring er 6 vekstrelaterte arbeidsgrupper. Status i deres arbeid er referert i vedlegg. NGB har i ulike sammenhenger fått utarbeidet lister med oversikter over arter som i en eller annen sammenheng kan være av interesse i forhold til NGB s mandat. Disse er blitt kalt mandatarter. Listene inneholder oversikter over kulturplantene, deres 15

17 ville slektninger eller nærstående arter i norsk flora, som kan ha interesse til mat, fôr, industriråvare, bioenergi, pryd, landskap, medisin, krydder, aktuell til prøving eller som foredlingspartner til noen av disse. Fordi avgrensningen mot ville slektninger har vært noe flytende har disse listene blitt svært omfattende. I rapporten TemaNord 1999:540 presenteres en oversikt over 732 taksa (arter, underarter og varieteter), kulturplanter og arter som er vurdert å være nære slektninger til eller villformer av våre kulturplanter. Rapporten omhandler bl.a. alle NGB s mandatarter. Disse er sammenholdt med nasjonale rødlister og risiko for genetisk utarming er bedømt i ulike kategorier. Omlag 75 arter er plassert i de fem kategoriene Akutt truet, Truet, Sårbar, Sjelden eller Hensynskrevende. 14 arter vurderes å være utryddet. NGBs styre har ikke gjort noe formelt vedtak vedrørende mandatarter. I det praktiske arbeidet opererer arbeidsgruppene med egne lister over mandatarter med vekt på arter som har vært kommersielt utnyttet. Samlet antall arter i de 6 arbeidsgruppene er ca 200. Vekstgruppe Antall mandatarter AG1 Korn 26 AG2 Frukt og bær 34 AG3 Poteter 1 AG4 Fôrvekster 39 AG5 Grønnsaker 76 AG6 Rot- og oljevekster 46 Oppsummert kan NGB s oppgaver knyttet til nordisk plantemateriale beskrives som: a) Inventering/kartlegging b) Innsamling av plantemateriale c) Oppformering o.l. for innlagring d) Lagring/vedlikehold i frøbank eller klonsamling e) Dokumentasjon av egenskaper inkl. informasjon f) Tilrettelegging for bruk Bevaring i regi av NGB: - Frø: * Aktiv kolleksjon for undersøkelser og distribusjon (i frysebokser). * Basiskolleksjon for langtidslagring * Sikkerhetslager på Svalbard (gruve 3, ved ca 3.8 C) - Poteter: Lagres som vevskultur (in vitro) av firmaet IKV Potatis, Umeå, kombinert med frilandssamling i Skåne. - Frukt/bær: lagres nasjonalt i sortssamlinger (klonarkiv) i samarbeid med museer o.l. - Andre vegetativt formerte arter (grønnsaker) lagres i midlertidige klonarkiver, og deres status er ikke avklart. 16

18 Når det gjelder bevaring, er status vedrørende enkelte arter og vekstgrupper svært ulik. Dette har sammenheng med artens status og prioritet i NGB, artens betydning (økonomisk, i nordisk foredling, kulturhistorisk etc.) og ikke minst formeringsmåte og mulighet for overleving i nordisk natur. Arter som ikke overlever på egen hånd i Norden og som er frøformerte, er godt dekket med kartlegging og innlagring. For arter som overlever og sprer seg i naturen på egen hånd og/eller er vegetativt formert, eksisterer mye materiale som ikke er tatt hånd om. (se vedlegg). Når det gjelder aktiviteter vedrørende dokumentasjon og tilrettelegging for bruk, er status for ulike vekstgrupper også forskjellig og mer avhengig av aktivitet og prioritering i arbeidsgruppene, muligheter for prosjektfinansiering o.l Bevaring i regi av nasjonale institusjoner/organisasjoner En rekke institusjoner og organisasjoner har virksomhet som virker positivt i forhold til et samfunnsmessig mål om bevaring av PGR. Målsettingene for deres virksomhet er imidlertid ulike nytte- og informasjonsformål og ikke primært å bevare PGR, og det eksisterer i liten grad noe forpliktende samarbeid med organ som forvalter plantegenetisk mangfold. Et unntak er avtaler med museer o.l. om bevaring av fruktsorter. Aktuelle aktiviteter er nærmere beskrevet i vedlegg Regionalt og internasjonalt samarbeid IPGRI (International Plant Genetic Resources Institute) er et av 16 sentre under CGIAR (Consultative Group on International Agricultural Research), og har som mandat å arbeide for bevaring og bruk av plantegenetisk mangfold. IPGRI arbeider med inventering, innsamling, lagring, dokumentasjon, evaluering og bruk av plantegenetiske ressurser og koordinerer internasjonal og europeisk aktivitet på området. Internasjonal og bærekraftig utvikling basert på PGR er sentralt i IPGRI s målsettinger. IPGRI organiserer bl.a. ECP/GR (European Cooperative Programme for Crop Genetic Resources Networks) som er et program for samarbeid mellom europeiske land med målsetting å sikre langsiktig bevaring og bærekraftig bruk av PGR i Europa. Programmet består av ti bredt fokuserte nettverk basert enten på vekstgrupper eller på aktuelle fagdisipliner. Nettverkene består videre av arbeidsgrupper, enten permanente eller ad hoc. ECP/GR har en Steering Committee bestående av nasjonalt valgte koordinatorer. Norge deltar i arbeidsgrupper innen gras, frukt og grønnsaker. Disse arbeider med bevaring og utnytting av genetiske ressurser innen sine respektive arter og er utgangspunkt for internasjonale samarbeidsprosjekter. Arbeidsgruppene samler inn data om de enkelte lands genetiske ressurser og opererer databaser med informasjon om jordbruksvekstene, arts- eller slektsvis. 17

19 5. Utnytting av plantegenetiske ressurser i matproduksjon og jordbruk 5.1. Utnytting av plantemateriale i landbruk og grøntanlegg Norsk beskyttet sortsmateriale finnes i korn, engvekster, potet, rotvekster, grønnsaker, frukt og bær. Norske kornsorter eies av Norsk Kornforedling og oppformering og omsetning skjer i regi av Felleskjøpene og Strand Brænderi. På norsk sortsliste finnes til sammen 25 norske sorter i bygg, havre, høst- og vårhvete, og disse har en markedsandel på 52% (1999). Norsk dekning er størst i bygg der 11 sorter har en markedsandel på 72%. I engvekstene finnes norske sorter i 14 arter. Disse dekker ca 60% av det norske forbruket. Ulike typer raigras står for ca 2/3 av importert engfrø (Frøavlernes kontaktutvalg 1997). Noe norsk engfrø eksporteres. Med unntak av en privateid sort (Grindstad timotei) eies sortene av Planteforsk. Planteforsk arbeider også med foredling av gras for plen og grøntanlegg. Av grønnsaker og rotvekster finnes tilsammen ca 25 sorter av 6 arter. I disse vekstene er konkurransen fra utlandet stor, og bruk og omsetning av norske sorter av grønnsaker og rotvekster er redusert. De sortene som benyttes mest er kålrotsorten Vige, Målselvnepe, Solanepe, Ladi tidligkål, Aslaug brytsukkerert og Laskala løk. Produksjon og omsetning av frøformerte jordbruksvekster unntatt korn er hittil gjennomført med statlig tilskudd i regi av Frøsenteret på Hellerud. I forbindelse med økt privat finansiering av foredlingen er organiseringen av frøproduksjon og omsetning i ferd med å ble endret. Foredler/sortseier har ansvar for å levere og lagre foredlerfrø som representerer sorten og prebasisfrø som dyrkes på basis av dette. I engvekstene vil dette bli tatt hånd om av Planteforsk som sortseier. Basisfrø og statskontrollert bruksfrø produseres på lisens av såvarefirma med rett til å drive oppformering av frø. Dette gjelder Felleskjøpene Øst-Vest, Rogaland/Agder og Trondheim og Strand Brænderi. Foredlervare og prebasis av settepoteter av norske sorter skjer i regi av klonavlssentrene på Hveem og Overhalla. Videre oppformering og omsetning av statskontrollert settepotet av norske sorter gjennomføres i regi av Gartnerhallen. Det finnes norske sorter/varianter i fruktslagene eple, pære, plomme, sur- og søtkirsebær og av bærslagene jordbær, bringebær, molte, rips, solbær og stikkelsbær. Sorter som står på norsk sortsliste holdes ved like i klonarkiv ved Gartnerhallens Eliteplantestasjon Sauherad, som får midler fra Jordbruksavtalen via Landbrukstilsynet til dette. Når det gjelder frukttrær, forsyner Eliteplantestasjonen planteskoler med kvist til produksjon av bruksplanter. Reserve-klonarkiv finnes ved Planteforsk Njøs 18

20 (kjernefrukt) og Hjeltnes Gartnerskole. Disse forsyner også lokalt marked med podekvist. Når det gjelder bærbusker, forsyner Eliteplantestasjonen planteprodusentene med stiklingsmateriale. For jordbær og bringebær skjer oppformering også i regi av Gartnerhallen. Få av de eksisterende frukt- og bærsortene har rettsbeskyttelse, men dette er i ferd med å bli endret i og med nye sorter som kommer på markedet, i hovedsak fra Planteforsk som har aktiv foredling i en del av artene. Fire nye moltesorter er allerede rettsbeskyttet og det er søkt om rettsbeskyttelse for en rekke nye kloner av jordbær, bringebær og eple fra Planteforsk og NLH. Det finnes ikke etablerte rutiner for å ta vare på halvgamle sorter som etter hvert går ut av norsk sortsliste og dermed ikke lenger blir tatt vare på ved Eliteplantestasjonen. Det finnes mange norske sorter og utvalg av landskapsplanter (trær, busker og stauder). Sorter og utvalg finnes både i frøformerte og vegetativt formerte arter. Noen er opprinnelig viltvoksende i norsk flora, men mange har oppstått fra innført materiale gjennom tilpasning og utvalg til norske forhold gjennom lang tid. Norske utvalg av landskapsplanter har ikke samme sortsbeskyttelse som jordbruksvekstene. Årsaken til dette er at de stort sett kun omsettes for det norske markedet og at økonomisk gevinst ved å sørge for sortsbeskyttelse anses for å være liten. Bruk og omsetning av disse er derfor fritt, og gjennomføres ved at planteskoler og andre produserer planter som selges, bl.a. gjennom hagesentre. Det foregår en viss innsamling og prøving av viltvoksende materiale som tilbys planteskoler i form av frø eller vegetativt materiale. Grundighet i prøvingene som gjennomføres før materialet tilbys planteprodusenter er varierende. Gartnerhallens Eliteplantestasjon, Sauherad er spesielt aktive i prøving og formidling av viltvoksende materiale til bruk i landskapssammenheng. Stasjonen har en egen enhet, Trefrøsentralen, som samler, tørker, renser og distribuerer frø av landskapsplanter fra norske frøkilder til planteskoler og andre. Noe gjøres også ved NLH og i Planteforsk. I forbindelse med et utviklingsarbeid for bruk av norske urter til blomstereng er det utviklet metoder for dyrking av frø av arter av blomstrende urter. Frøet som dyrkes, leveres Frøsenteret på Hellerud som renser og står for distribusjon. Det finnes organisasjoner som tilbyr spesialiteter som for eksempel frø av sjeldne ettårige blomstrende ugras. 19

21 5.2. Spesielt om foredling og sortsutvikling Kommersialisering av planteforedlingen er en internasjonal trend, og internasjonale avtaler om for eksempel planteforedlerrett og muligheter for patentering av gener følger denne utviklingen. Dette medfører generelt at genmateriale, fra å være en fellesskapets ressurs, mer og mer blir en handelsvare med eiendomsrett. Dette fører til at materialet blir vanskeligere tilgjengelig, og det får økt verdi for dem som har eiendomsretten. Dette er fordelaktig for plantefordelingsselskapene, men det kan ha negative konsekvenser for miljø og samfunnsmessige mål om bevaring av biologisk mangfold. Krav om SES-test er i hovedsak juridisk motivert. Krav om ensartethet fører imidlertid til at den genetiske variasjon innen hver enkelt sort blir mindre, noe som ikke er udelt positivt fra et dyrkingssynspunkt, fordi sortene da får et snevrere genetisk grunnlag for å takle variasjon i klima og vekstvilkår. Det finnes eksempler på at sorter har gitt mindre avling og vært mer sårbare for ugunstige dyrkingsvilkår etter at det er gjort tilpasninger til kravene i SES-testen. Kommersialieringen kan også gjøre mer ideelt motivert samarbeid vanskeligere, for eksempel når selskaper heller vil markedsføre egne sorter framfor gode sorter som er utviklet i samarbeid, men som ikke vil gi samme inntjening. Norsk foredling ble for få år siden finansiert av det offentlige og utført av statlige institusjoner, men dette er nå endret. Foredlingen får fortsatt statlig støtte, men støtten er avtakende, og det er nødvendig at stadig mer av foredlingen blir finansiert av sortsinntekter. I Norge er det besluttet at aktiv foredling i jordbruksvekstene skal foregå i regi av Norsk kornforedling og Planteforsk. Fortsatt foregår noe foredling i bær i regi av NLH. Norsk kornforedling driver foredling i høst- og vårhvete, tidlig havre og seksradsbygg. Det er inngått avtale med Svalöv-Weibull om en arbeidsdeling slik at foredling av toradsbygg og sein havre for norske/nordiske forhold foregår i Sverige. Planteforsk har aktiv foredling i fôrvekster, gras til grøntanlegg, frukt og bær, poteter og grønnsaker. Aktiviteten er mest omfattende i gras og engbelgvekster hvor det i fôrvekster foregår aktiv foredling i varierende omfang i timotei, engsvingel, rødkløver, raisvingel, raigras, bladfaks, hvitkløver, hundegras og luserne. I gras til grøntanlegg foregår foredling i engkvein, rødsvingel og delvis i krypkvein, sauesvingel og engrapp. Med økende krav til inntjening og sterk konkurranse fra utenlandsk foredling blir innsatsen prioritert i forhold til behov og muligheter for finansiering. Foredling i strandrør er således avsluttet, mens den er på vei ut i engrapp. Foredlingen i engvekster og gras til grøntanlegg utnytter norsk plantemateriale som er innsamlet og testet for ulike egenskaper. 20

22 I frukt og bær foregår aktiv foredling i jordbær, molte, bringebær, eple, pære og plomme. Pæreforedling prioriteres ned, mens plommeforedling vil bli sterkere prioritert. Igangværende foredling i jordbær, rips og solbær ved NLH vil bli avsluttet. Institutt for plantefag ved NLH har i lang tid drevet foredling i potet. Denne er formelt overført til Planteforsk, men drives videre ved NLH i et formalisert samarbeid mellom Planteforsk og NLH. Omfanget av grønnsakforedlingen er sterkt redusert i forhold til tidligere, og det er nå aktiv foredling kun i kålrot og litt i kål. Denne foredlingen er lavt prioritert og vil bli avsluttet dersom ikke kommersielle interesser går inn som samarbeidspartnere. Når det gjelder planter til grøntanlegg har det vært lite av aktiv foredling, men flere institusjoner, både offentlige og private har samlet inn viltvoksende materiale og etter utprøving, en viss seleksjon og beskrivelse fått godkjent nye sorter. Dette har vært og er delvis fortsatt en aktuell metode også innen engvekster som har et rikt og mangfoldig genmateriale i Norge som ennå ikke er fullstendig kartlagt. Innsamling av viltvoksende materiale har betydd mye for engvekstforedling i Norge, og det vil fortsatt være mulig å hente lokale populasjoner og etter enkel seleksjon og evt. kryssing med aktuelle sorter få nye som er bedre enn det sortsmaterialet som er i bruk i dag. Dette gjelder også for gamle og nye bærslag som har nærstående ville slektninger, og i enda større grad for plantegrupper hvor det har vært liten systematisk foredling, som for eksempel arter til landskap og grøntanlegg. Flere handelssorter i frukt har oppstått tilfeldig fra frø og nye fargevarianter har oppstått ved tilfeldige mutasjoner. Verdifulle sorter og varianter kan på nytt oppstå på denne måten. For mange av landbruksvekstene finnes det et primært genforråd i Norge som har hatt stor betydning i norsk foredling. I arter som har vært gjenstand for aktiv foredling, har imidlertid avstanden mellom det aktive foredlingsmaterialet og det såkalte primitive og naturlig forekommende genmaterialet blitt større. Betydningen av genforråd i viltvoksende materiale i praktisk foredling er derfor generelt og på kort sikt avtagende. Det er omfattende og kostnadskrevende å hente inn ønskede egenskaper fra primitivt genmateriale. I et lengre perspektiv vil det viltvoksende materialet imidlertid fortsatt ha betydelig verdi, både generelt og spesielt ved at viltvoksende materiale kan ha spesielle egenskaper, for eksempel resistensgener, som det vil bli aktuelt å benytte i foredling. Sett fra foredlingens side vil derfor både fortsatt innsamling og dokumentasjon av viltvoksende materiale være verdifullt. Tilrettelegging for bruk som råmateriale i 21