Museumsnytt. Kystverkmusea. fra museumsnettverk til nettverksmuseum. På informasjonsjakt museumsnettsider. Ødeleggelser av kulturminner i Gaza

Transkript

1 Museumsnytt Nr Årgang 57 Kystverkmusea fra museumsnettverk til nettverksmuseum På informasjonsjakt museumsnettsider Ødeleggelser av kulturminner i Gaza

2 4 2 Leder Nytt år, nye gode formål Mangfoldsåret er over, Kulturminneåret godt i gang. Et nytt jubelår for nok et godt formål. Alle er glade, for det er vel ingen grunn til å kritisere noe sånt? At det er behov for økt trykk på både kulturelt mangfold og kulturminnevernet er praktisk talt unødvendig å begrunne. Fordi de har så positive formål kan det være vanskelige å protestere på slike markeringsår. Men selv om målsettingen er positiv reiser det seg likevel to store spørsmål: 1) Er det prinsipielt sett greit med slike markeringsår? 2) Virker de etter formålet? Svaret på spørsmål 1 mener jeg er nei. Uten å være spesielt anarkistisk av meg stivner jeg litt til ved synet av et statlig markeringsår. Betenkelighetene er nok knyttet til en følelse av at de først og fremst er til for at statsråder skal framstå som handlekraftige, men det er bare en mistanke. Det egentlige problemet dreier seg om prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kultur. Riktignok står det i ICOMs museumsdefinisjon at musene skal tjene samfunnet. Men når museene gjennom de årlige tildelingsbrevene pålegges å drive kulturminneår- og mangfoldsår-relatert aktivitet, blir disse føringene forutsetninger for det generelle driftstilskuddet. Dette mener jeg er problematisk, og går utover kulturinstitusjonenes redaksjonelle uavhengighet. Svaret på spørsmål 2 er selvsagt at vi ennå ikke vet om disse årene virker etter formålet. Dersom de gjør det kan det kanskje rettferdiggjøre de prinsipielle problemene. Siden store deler av norsk kulturliv (med hederlige unntak) virker uvillige til på egen hånd å ta innover seg den flerkulturelle hverdagen, må vi muligens akseptere at staten tvinger oss til det. Men om markeringsårene virker er altså et ubesvart spørsmål og vil være det lenge. Ka då ittepå?, som de sier i Stavanger. Det er nemlig ikke besøkstallene på de enkelte arrangementene som er interessante, ei heller graden av begeistring i befolkningen. Jeg vil vite om det blir ansatt flere personer med flerkulturell bakgrunn i kulturlivet og ellers, og om dette gjenspeiles i kulturuttrykkene. Jeg vil vite om flere bønder slutter å gjemme kulturminnene de finner på åkeren. Jeg vil vite om det som markeres får en sterkere bevissthet i folks hverdag, og om de eventuelt forholder seg annerledes til tingene etterpå. Blir folk for eksempel mer kulturinteresserte, mer åpne for nye kulturuttrykk? Besøker de flere museer? Da kan det i så fall være verdt det. Museumsnytt Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktør-plakaten. Utgiver: ABM-media AS Utgitt med støtte fra ABM-utvikling Statens senter for arkiv, bibliotek og museum Redaktør: Signy Norendal Tlf / E-post: post@museumsnytt.no Redaksjonsråd: Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Leif Anker Bente Kristin Aass Solbakken Annonser: John Larssen John@media-team.no Mob: Dir: Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11, 0165 Oslo Tlf: Fax: Design og layout: Jentestreker as Trykk: Møklegaard trykkeri AS Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr /2 side (4 farger) kr /4 side (4 farger) kr Bankgiro Museumsnytt kommer ut fem ganger i året, hvorav siste nummer er et dobbeltnummer. Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Forsidebildet: Lindesnes fyr. Foto: fyrvokter Rolf Dybvad Innhold 4 Norges sydspiss 8 Endelig etatsmuseum for Kystverket 12 Skader på Gazas kulturarv 14 På informasjonsjakt: Anmeldelse av nettsidene til Norsk Folkemuseum 16 Samtalen: Sidsel Hindal Trekker i trådene 20 Historisk arkivdykk: Detektivjakt på nett skal lære elever om Holocaust 24 En maktdemonstrasjon 26 Museumsfolk 28 ABM-utvikling: Nyttig redskap eller mislykket konstruksjon? 31 Innlegg 34 Bøker 16 Kulturminneåret 2009 har begynt, og i Samtalen forteller prosjektleder Sidsel Hindal om visjoner, samarbeid og utfordringer. (Foto: Inger Anne Hovland) 20 Falstadsenteret har fulgt sporene til den jødiske kantoren Josef Grabowski som under krigen satt i fangenskap i SS-leiren Falstad før han ble flyttet til Auschwitz hvor han døde. Bildet viser fangekortet til Jakob Grabowski og er fra Falstadsenterets arkiv. (Foto: Sidsel Valum) Tre generasjoner fyrhistorie er visualisert på Lindesnes. Her: en kopi av fyrgryta fra 1700-tallet. (Foto: Signy Norendal) 3

3 Tema: Kystkultur NORGES SYDSPISS Lindesnes fyr er ikke bare landets eldste fyrstasjon, men også det siste døgnbemannede fyret vi har. Tekst og foto: Signy Norendal Direktør Jo van der Eynden ved Lindesnes fyrmuseum. Fyrvokter Rolf Dybvig. Bilde til venstre: Linseapparatet fra 1854 er håndlagd i Paris, og er et system av glasslinser som roterer langsomt rundt lyskilden og får konsentrerte lysbunter til å feie over horisonten. 4 5

4 Tema: Kystkultur Til enhver tid er fyrvokter Rolf Dybvig eller hans kollega Kjell Olsen, til stede på Lindesnes. Men fyrvokterens rolle har gjennomgått store endringer siden fyret lyste opp Norges sydspiss for første gang i Helt fram til 1991 var pass og drift av fyret faktisk en familieoppgave. I dag går Rolf og Kjell i turnus og bor på Lindesnes på omgang. De har ansvaret for værobservasjoner, vedlikehold og drift av fyret. I tillegg jobber de med formidlingsoppgaver for Stiftelsen Lindesnes Fyrmuseum som ble stiftet i Den familiedrevne fyrstasjonen På de fleste fyrene var familiene tidligere en nødvendig, men ulønnet del av betjeningen. I fyrhistorisk årbok 1996/1997 skriver Katarina Bergrem om kvinnene på fyrene og forteller at det å være gift faktisk var et vilkår for å kunne bli ansatt som fyrvokter. Ved siden av å ta ansvar for barn, husarbeid og matlaging tok kvinnene også sin del av selve drifta av fyret, skriver hun. Om mannen skulle bli syk, ble hele ansvaret for drifta lagt på kona. Barna måtte også bidra med å skrape is, pusse lamper eller ta imot telefoner. Trass i mye klaging gikk det lenge før kvinnene fikk vederlag for strevet, skriver Bergrem. På begynnelsen av 1900-tallet gjennomgikk Lindesnes fyrstasjon en større utbygging. Det nye støpejernstårnet sto ferdig i 1915 og det nye tåkeluranlegget i Som en følge av dette ble bemanningen utvidet til tre bofaste familier, og forble det fram til Gradvis ble driften mer automatisert, derfor kunne bemanningen igjen reduseres til to familier fram til Da ble driften lagt om til turnusstasjon, og epoken med bofast betjening opphørte. Rolf Dybvigs familie var en av de som flyttet i Jeg har i praksis vært på Lindesnes i 10 prosent av norsk fyrvesens historie, sier Dybvig, og overlater til journalisten og leserne å regne ut hvor lenge det blir Kulturhistorisk fyrhage Utenfor fyrmesterboligen er det rester av små hageflekker i det steinete landskapet. Det er også uthus, hvor familiene hadde høns og kyr. I tillegg utnyttet de havets spiskammer så godt de kunne. Familiene var mer eller mindre sjølberget. De dyrket det som var mulig å dyrke i den skrinne jorda, forteller Jo van der Eynden, direktør og faglig ansvarlig ved fyrmuseet. I samarbeid med Agder Naturmuseum og Botaniske Hage har en gjennomført et prosjekt med registrering av gamle kulturplanter på fyret. Nå pågår det et arbeid med å gjenskape en kulturhistorisk fyrhage med et utvalg av de blomster og nyttevekster som en gang ble dyrket her. Selve hjertet Fyrtårnet på Lindesnes rager 50 meter over havet, og det malte støpejernstårnet er klassisk fyrarkitektur fra tidlig 1900-tall. Fra toppen er det en upåklagelig utsikt. Dette er hjertet av fyret, sier fyrvokter Dybvig. Han ber meg vennlig om å la være å fingre på den store, grønne glasskonstruksjonen. Linseapparatet ble først installert på toppen av det gamle kullblussfyret i Da det nye tårnet ble bygd i 1915, ble linsen med dit. Apparatet dreies sakte rundt og avgir fortsatt det originale lyssignalet som er Lindesnes identitet; det er det som gjør at sjøfolket vet hvor de er. Signalet består av et kraftig blink hvert 20. sekund, og et konstant, svakere lys i bakgrunnen. Fra talglys til halogen I dag lyses Lindesnes opp av elektrisitet og halogenlamper. Men elektrisiteten kom ikke før i Det eldste fyret ble fyrt med kull. Bæringen av kull var hardt arbeid, så det var nok en lettelse da linseapparatet kom i 1854, og man kunne gå over til parafinbrenner. Parafinlampene ble brukte i hundre år før elektrisiteten overtok. På Lindesnes vises tre generasjoner fyr. Fra åpen fyrgryte via lukket kullbluss til dagens fyrtårn. Da Pouvell Hansson startet fyrstasjon her i 1656, var intensjonen å fyre opp med en åpen gryte av jern plassert direkte på fjellet, et såkalt åpent kullblussfyr. Museet har stilt ut en kopi av en av disse første fyrgrytene. Men det var mye uvær høsten 1656, forteller van der Eynden. Kullforsendelsen fra England rakk ikke fram i tide, så landets første kongelig privilegerte fyrforvalter måtte fyre opp med 30 store talglys i stedet. Det kom raskt klager over dårlig brenning fra de sjøfarende som måtte betale fyrskatt. Etter et knapt års drift ble fyrstasjonen derfor nedlagt av kongen, og det skulle gå 69 år før fyrgryta lyste opp Norges sydspiss på nytt i Det lukkede kullblussfyret fra 1822: Traktene innover i den åttekantede bygningen ga trekk til kullblusset som sto oppå. Fyrgrytekopien er ytterst til venstre i bildet. Fjellhallen. Vest-Agder fylke valgte Lindesnes til sitt tusenårssted, og i den forbindelse ble fjellhallen bygd, en ca. 800 kvm. stor hall inne i fjellet. 6 7

5 Tema: Kystkultur Endelig etatsmuseum for Kystverket Etter tiår med rapporter, planer og lobbyisme, er etableringen av et etatsmuseum for Kystverket endelig en realitet. Tekst: Signy Norendal 8 Kystverkmusea ble formelt åpnet 8. september i fjor. Navnets flertallsform kommer av museets struktur: et nettverk mellom fire allerede eksisterende museer. Sammen skal Lindesnes fyrmuseum, Lofotmuseet (Museum Nord), Dalsfjord fyrmuseum (Sunnmøre Museum) og Tungenes fyr (Jærmuseet) sørge for formidling, forvaltning og forskning på Kystverkets historie og virksomhet. Både finansieringen og organiseringen er et spleiselag. Fiskeri- og kystdepartementet står for 60 prosent av finansieringen, mens regionene står for 40 prosent, sier Jo van der Eynden. Han er museumsdirektør og faglig ansvarlig ved Lindesnes, og har lenge vært en drivkraft i arbeidet for et etatsmuseum. Kystdirektør Kirsti L. Slotsvik. Foto: Kystverket. Fra museumsnettverk til nettverksmuseum Allerede på 1920-tallet hadde Fortidsminneforeningen satt flere fyrstasjoner på sin fredningsliste. Den første offentlige verneplanen for fyr kom likevel ikke før i 1995, og i dag har Riksantikvaren fredet 83 fyrstasjoner og fem tåkeklokker etter Kulturminneloven. De fleste er eid av Kystverket. I 1997 utarbeidet Lindesnes fyrmuseum en utredning om et mulig nasjonalt fyrmuseum, og i 1998 inngikk fire av landets fyrmuseer et formalisert nettverkssamarbeid for å arbeide for dette. Flere utredninger, utrettelig lobbyisme og ti år senere, ble etatsmuseet for Kystverket en realitet. Nettverket er drevet av fyr- og kystkulturentusiaster over hele landet, og målet har hele tiden vært å få opprettet et eget nasjonalt fyrmuseum. Når vi nå endelig har fått det, er det ikke bare fyrhistorie, men hele etatens virkeområde vi skal forvalte, formidle og forske på, sier Jo van der Eynden fornøyd. Han har koordinert arbeidet i fyrmuseumsnettverket siden starten, og Lindesnes fyrmuseum beholder sin rolle som sekretariat og base for samarbeidet nå som etatsmuseet er en realitet. Over statsbudsjettet for 2008 kom de første tre millionene, og museet kunne åpne i september. Fra og med 2009 er den årlige bevilgningen på 6 millioner kroner. Økt kvalitet Også kystdirektør Kirsti Slotsvik er svært fornøyd, og mener at nettverksløsningen ikke bare er spennende, men også vil gi høyere kvalitet. Nettverksløsningen var resultatet av en lang prosess. På grunn av konsolideringene de siste årene er enhetene i nettverket av en viss størrelse, for eksempel er Dalsfjorden en del av Sunnmøre museum. Det at vi har hengt oss på eksisterende og gode museumsstrukturer, vil føre til høyere kvalitet. Derfor kommer Kystverkmusea til å bli bedre enn alle andre etatsmuseer, sier Kystdirektøren optimistisk. En helhetlig verneplan for hele etatens virkefelt er helt i avslutningsfasen, og i den vurderes en god del eiendom- mer, anlegg og installasjoner for fredning, i tillegg til de fyrstasjonene som allerede er fredet etter Kulturminneloven. Vi trenger hjelp til forvaltningen av etatens kulturminner, og jeg er glad for at vi nå får tilgang til et nettverk av fagfolk, sier Slotsvik. Hun håper at forbindelsen til de eksisterende museumsstrukturene vil være ekstra nyttig. Ringen er sluttet Det er svært positivt at Fiskeri- og kystdepartementet satser på kystkultur, sier generalsekretær i Norges museumsforbund Tron Wigeland Nilsen. Personlig er han over gjennomsnittet interessert i kystkultur. Nærmere 80 prosent av dette landets befolkning bor tross alt langs kysten. Interessen for kystkultur har økt de siste 30 åra, likevel henger både museene og det offentlige etter med hensyn til oppfølgingen. Veldig mye overlates til frivillige kystkulturentusiaster, som blant annet har startet en rekke kystkultursenter de siste åra, delvis uavhengig av museene. Her har museene en stor oppgave, sier Wigeland Nilsen. Miljøverndepartementets unnlatelsessynder på området avsløres bl.a. i Riksantikvarens budsjetter. Ca bygninger er fredet, tilsvarende er det kun to fartøyer som er fredet. Etter det jeg vet bevilger Kulturdepartementet kun rundt 12 prosent av Norsk Sjøfartsmuseums offentlige tilskudd, mens det statlige tilskuddet til museumsnettverket generelt skal være på inntil 60 prosent. Men også museene kan bli flinkere til å dekke kystkulturen, mener Wigeland Nilsen. Jo van der Eynden påpeker at kulturarven i andre områder av samferdselssektoren har vært ivaretatt gjennom museer over lengre tid, mens kystkulturen har måttet vente. Vi har hatt vegmuseum, jernbanemuseum og flymuseum i flere år. Når vi nå også dekker maritim ferdsel og infrastruktur kan vi si at ringen er sluttet i forhold til dokumentasjon og formidling av samferdselssektoren, sier Jo van der Eynden fornøyd. Tokt langs norskekysten Det første store arrangementet i Kystverkmuseas regi er et tokt langs norskekysten. Toktet starter i Oslo 12. mai i forbindelse med Den nasjonale kystkulturkonferansen, og vil bevege seg langs kysten så langt nord som til Hammerfest. Fredag 19. juni avsluttes det i Kristiansand, som en del av Frihavnsdagene, ett av de tre store arrangementene i Kulturminneåret Hvert kystfylke vil få minst ett besøk, og formålet med toktet er todelt: 1) Det skal skapes oppmerksomhet rundt Kystverkets verneplan for maritim infrastruktur, som nylig ble ferdigstilt. 2) Det skal skapes blest om prosjektet Fortellinger om kyst-norge. Det er et samarbeid mellom Etatsmuseumsnettverket, Nettverk for fiskeri og kystkultur samt Sjøfartsnettverket. Oppdraget kommer fra ABM-utvikling, Riksantikvaren, Kystverket og Fiskeridirektoratet. Disse etatene jobber med en felles handlingsplan for kystkultur. Prosjektet skal skape rammefortellinger som skal si noe vesentlig om norsk maritim identitet. Fortellingene produseres fra og med Kulturminneåret 2009 til og med

6 Bibliotek-Systemer AS. Postboks 2093, 3255 Larvik Telefon: Telefaks: Internett: E-post: Aktuelt 10 Kultmag + Ny Tid = Sant Magasinene Kultmag og Ny Tid har gått sammen, og kommer fra 2009 ut en gang i måneden som et samkjørt magasin. Andrime Forlag kjøpte Kultmag fra Universitetsforlaget i 2002 og har drevet det siden. Når Mentor Medier nå overtar, skal det tas ut synergier både redaksjonelt og kommersielt, samtidig som Kultmag beholder sin redaksjonelle uavhengighet. Nåværende redaktør Esben Hoff fortsetter i stillingen og vil rapportere til sjefredaktør/administrerende direktør i Mentor Medier, Magne Lerø. Ny museumsiida De samiske museene i Varanger og Tana er nå organisert i en stiftelse, Tana og Varanger museumsiida. Fra før er de samiske museene i Vest-Finnmark samlet i stiftelsen RiddoDuottarMuseat. Les mer på sametinget.no. KLIMAOVERVÅKING Fra middelaldersalen i Kulturhistorisk Museum. Kulturrådets funksjonstid forlenget Før jul ble funksjonstiden for styret for Norsk kulturråd forlenget til 1. juli Løken-utvalget har foreslått endringer i hvordan medlemmene til Kulturrådet skal oppnevnes. Departementet vil vurdere forslagene og fremme en sak for Stortinget i vår, og i påvente av at forslagene skal behandles er funksjonstiden for styret for Norsk kulturråd forlenget med 6 måneder. Et av forslagene i Løken-utvalgets rapport Forenklet, samordnet og uavhengig er at rådsmedlemmene i sin helhet bør oppnevnes av Kulturog kirkedepartementet, eventuelt av Kongen etter forslag fra Kultur- og kirkedepartementet. Pyramidenerenovering Pyramidene i Egypt skal gjennom et renoveringsprosjekt, i følge Aftenposten. Alt som er blitt anlagt og bygget i løpet av de siste hundre år skal rives. Nye bygninger vil bli skjult av naturlige høyder i landskapet og dekket med sandstein. Prosjektet ventes gjennomført i Sikre uerstattelige verdier! Overvåk trådløst: Klima Relativ luftfuktighet Temperatur Bli varslet ved alarm eller internett. Enkelt og billig. Ingen installering. Hauketovn. 11, 1266 Oslo Tlf Fax E-post: firmapost@finisterra.no Norges Banks myntsamling til Kongsberg I januar ble det vedtatt at Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg skal forvalte myntsamlinga til Norges Bank. Deler av myntsamlingen er inntil videre magasinert i Norges Bank, da museet er avhengig av et nytt sikkerhetsbygg for å ivareta forvaltninga for resten av samlinga. I forbindelse med finanskrisa har imidlertid regjeringen bevilget 8,35 millioner kroner til bygget, og museet kan starte med prosjektering og planlegging i Byggingen skal etter planen starte i Publikumsrekorder De første meldingene om besøkstall for 2008 er begynt å komme, og flere museer melder om publikumsrekord. Ved Sverresborg Trøndelag folkemuseum er økningen på over sju prosent, med nesten betalende besøkende. For første gang har over besøkt Teknisk museum i Oslo. Tromsø museum melder også om en økning, fra drøyt i 2007 til nærmere i Enkelte museer sliter også med synkende besøkstall, både ved Maihaugen, Norsk Folkemuseum og Norsk Skogmuseum har publikumstallet gått noe ned siden Mer info på T O R E H A G E N A S Musee du Louvre, Paris Musee du Louvre, Paris Foredlet gjennom flere år og hypermoderne! Foredlet gjennom flere år og hypermoderne! Et biblioteksystem med skjulte skatter; små gullkorn som ligger i løsningen! Bibliofil er foredlet gjennom mange år nå, i tett samarbeid med de som bruker det til daglig drift av biblioteket. Et Men biblioteksystem samtidig: Bibliofil med er skjulte hypermoderne, skatter; små med gullkorn bruk som av de ligger siste teknikker i løsningen! og løsninger. Bibliofil er foredlet gjennom mange år nå, i tett samarbeid med de som bruker det til daglig drift av biblioteket. Men samtidig: Bibliofil er hypermoderne, med bruk av de siste teknikker og løsninger. levert av levert av BIBLIOFIL er bygd for fremtiden; et system du kan vokse med. Man river ikke det som er solid. Man bygger videre på det. Så også med Bibliofil. BIBLIOFIL er bygd for fremtiden; et system du kan vokse Godt nytt med. år! Man river ikke det som er solid. Man bygger videre på det. Så også med Bibliofil. Godt nytt år! foto: foto: Bibliotek-Systemer AS. Postboks 2093, 3255 Larvik Telefon: Telefaks: Internett: E-post: firmapost@bibliofil.no

7 Skader på Ga zas kulturarv Israels krigføring på Gazastripen kan ha ført til omfattende skader på kulturarv i området. Et historisk museum ble rammet av bombing, og utgravingsarbeid som pågikk i kampområdene er sannsynligvis ødelagt. Tekst: Inger Anne Hovland Jeg håper internasjonale organisasjoner kan hjelpe oss, sier Jawdat Khoudary ifølge the Art Newspaper i januar. De første meldingene om skader på historiske kulturminner som følge av bombingen begynner nå å komme inn. Khoudary er samler og grunnlegger av et historisk museum i Gaza som ble rammet av den 22 dager lange krigføringen. Romersk og bysantinsk keramikk, islamske bronsegjenstander og flere amforaer ble ødelagt. Konferanserommet i museet ble truffet direkte, andre skader oppsto på grunn av skyting i nærheten. Mangler folk og utstyr Gaza er tett av kulturminner fra flere epoker. Disse befinner seg hovedsakelig i de urbane områdene av Gaza, og krigføring i disse områdene rammer kulturarven hardt, sier arkeologiprofessor Moaid Sadeq. Tell es-sakan, en tidlig bronsealderbosetning, er sannsynligvis skadet. Det samme gjelder bosetningen Tell el-ajull og restene av den hellenistiske havnen Anthedon, samt den bysantinske kirken ved Jabalya. Denne ble også skadet av israelske tanks i Middelalderske Al-Zeitoun i Gazas gamleby er i følge professor Sadeq og Art Newspaper så å si ødelagt. Palestinske arkeologer regner med at gjenoppbyggingen av de arkeologiske stedene vil gå sakte, siden humanitær nødhjelp må ha forrang framfor kulturminnenødhjelp med tanke på situasjonen som Gaza befinner seg i nå. Skjørt samarbeid Minst 12 imperier har kontrollert Gaza de siste 6000 årene. Området er derfor rikt på historiske kulturminner fra ulike kulturkretser, men det pågår likevel ikke omfattende utgravingsarbeid der. En av årsakene er mangelen på finansiering, fagpersonell og utstyr til utgraving og konservering. De amerikanske professorene Lynn Dodd og professor Ran Boytner bidro i følge the Art Newspaper for noen år siden til et samarbeid mellom palestinske og israelske arkeologer som munnet ut i en 39-punkts arkeologisk "fredsplan". Dette arbeidet er nå blitt skadelidende som følge av krigshandlingene. Det er svært vanskelig å få til et samarbeid mellom israelske og palestinske arkeologer, sier post.doc. Nils Anfinset ved Universitetet i Bergen til Museumsnytt. For noen år siden var han i Jeriko der de gravde ut en 7000 år gammel boplass. For palestinerne innebærer dette å samarbeide med en okkupasjonsmakt, og det ønsker de ikke, sier han. Professor Sadeq sier til The Art Newspaper at neste skritt nå må være å invitere fagfolk fra utlandet til Gaza. Nye historiske funn kan bli gjort slik situasjonen er i dag, for mange av de nedbombede bygningene befant seg på områder som ikke var skikkelig undersøkt av arkeologer. Vi behøver fagfolk, teknisk støtte og forskjellig hjelp til konservering, sier Sadeq. UD avventer Norge er ikke involvert i kulturminneprosjekter på Gaza. Men som leder av giverlandskoordineringsgruppen AHLC er vi aktivt engasjert i arbeidet for gjenoppbygging i området, sier kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet Haakon Svane. UD er imidlertid kjent med at flere av Gaza-stripens viktige kulturminner har fått skader, men i følge Svane er det for tidlig å si hvorvidt det blir aktuelt med norsk støtte til kultuminnegjenoppbygging. Først må alle behov bli fastsatt og man må bli enige om hvem som skal gjøre hva, sier kommunikasjonsrådgiveren. De første meldingene om skader på historiske kulturminner som følge av Israels bombing av Gaza er begynt å komme inn. Illustrasjonsfoto: Gershberg Yuri 12 Erling Skakkesgt.2a Trondheim Tlf: Fax: E-post: utskrift@oikopi.no - Åpningstid: avd. Pirsenteret Trondheim Tlf: Fax: pirsenteret@oikopi.no 13

8 Anmeldelse: Web På informasjonsjakt Norsk Folkemuseum lanserte nye nettsider sommeren 2008, og er førstemann ut i Museumsnytts nye serie med anmeldelser av museumsnettsteder. Anmelderen Anne Zanussi er medieviter og jobber som informasjonsarkitekt i firmaet Halogen. Hennes spesialområde er brukeropplevelser. Foto: Halogen Førsteinntrykket: Et velorganisert og oversiktlig nettsted med innbydende bilder. Her ligger det menyer både til høyre og venstre. Menyen burde være samlet på venstresiden. 14 Folkemuseets nettsted gir et pent og ryddig førsteinntrykk. Et felt med store, fargerike bilder med god kvalitet inviterer brukeren inn og vekker nysgjerrigheten. Samtidig er det godt med luft på siden, noe som gjør at inntrykket ikke blir overveldende. Nettstedet framstår som oversiktlig og ryddig, uten for mye innhold eller for dyp struktur. Hvem skal bruke sidene? Noe av det første man må spørre seg om når man skal lage et nettsted er: Hva er det brukerne har behov for å finne her? Hvorfor kommer de til nettsidene mine, og hva er det de er på jakt etter? Siden jeg ikke har tilgang på et helt brukerpanel, kan jeg bare snakke for meg selv som bruker. Jeg vil anta at jeg som høyere utdannet, voksen kvinne med barn, representerer en viktig målgruppe for Folkemuseet. Jeg er flittig bruker av museet, og det viktigste for meg når jeg går inn på nettsidene deres, er å finne ut om det skjer noe spennende som jeg kan ta med meg sønnen min på. Jeg vil også tro at det er en annen målgruppe som er like viktig, og det er de som aldri har vært på Folkemuseet før. Man kan tenke seg en person som er på besøk i Oslo, og som skal en tur til Bygdøy for å se museene som ligger der. La oss kalle henne Sol. Hun trenger å få vite hva man kan oppleve på Folkemuseet, hvor det ligger og hvordan man kommer seg dit. Forsidens makt Både Sol og jeg blir godt mottatt på Folkemuseets forside. Én nøye formulert setning forteller Sol hva Folkemuseet er. Nedenfor gis det enkelt tilgang på både dagens program og arrangementskalender for meg, som bare skal innom og finne ut hva som skjer. Folkemuseet forteller også Sol det jeg allerede vet: at det som først og fremst trekker besøkende er opplevelsene man kan få der; rideturen, julemarkedet, skøytekarnevalet, konsertene og folkedansen. Folkemuseet skal berømmes for å ha trukket ut essensen av hele sin omfattende virksomhet og plassert den på den aller viktigste flekken på hele nettstedet, nemlig forsiden. Men de kunne gjort seg enda mer flid. På forsiden ligger det mye informasjon, men mye av den er skjult under kanten på vinduet. Vi sier at den ligger under bretten. For å komme til den informasjonen, må man scrolle seg ned dit. Hvis informasjonen var trukket lengre opp, ville sannsynligvis flere ha lest den. La meg slippe å tenke Når man skal orientere seg på sidene på et nettsted er det viktig at det lett kan skilles mellom innhold på siden og det som utgjør nettstedets navigeringsstruktur. Her kommer det neste ankepunktet til Folkemuseet: Ved mitt første besøk får jeg inntrykk av at den første teksten som møter meg er en slags overskrift. I virkeligheten er det menypunkter i hovedmenyen. Dersom du er interessert i brukeropplevelse på nett, vil jeg anbefale deg å lese klassikeren Don t make me think av Steve Krug. Den handler i korte trekk om at vi som brukere på nett er på informasjonsjakt. Vi leter målrettet etter den informasjonen som er viktig for oss akkurat der og da, og dersom vi må tenke for mye over hvordan vi skal finne informasjonen, blir vi irritert og gir lett opp. Det er dette som ligger i det vi kaller et intuitivt brukergrensesnitt; vi skal helst ikke merke at det er der. Folkemuseet har egentlig to sett med menyer på sidene sine. Den ene retter seg mot alle brukere og gir informasjon om museets samlinger og virksomhet, i tillegg til nyttig praktisk informasjon. Den andre ligger til venstre og retter seg direkte mot noen utvalgte målgrupper; grupper, skoleelever og presse. På denne måten skiller man ut den informasjonen som er mest interessant for de spesifikke gruppene, samtidig som man slipper å blande forskjellige kategoriseringsmåter i samme meny (dette ville nemlig også kreve litt ekstra tankekraft fra brukeren). Resten av navigeringsstrukturen er imidlertid ikke så tydelig som jeg kunne ønske. For undernivåene har man valgt å legge menyene til høyre i teksten, og brukeren må dermed flytte blikket. Når menyene er spredt utover forskjellige steder på siden blir det vanskeligere å holde oversikten. Her ville jeg samlet navigeringen på venstresiden og heller laget flere nivåer der. Når man kommer lenger ned i strukturen begynner i tillegg menyene til høyre å forsvinne. Den eneste muligheten man da har til å navigere trinnvis tilbake er brødsmulestien, som ligger i toppen av siden og som ikke alle legger merke til. La meg slippe å lese På web leser vi på en helt egen måte. Istedenfor å lese hele setninger, skanner vi sidene på jakt etter informasjon. Derfor er det lite hensiktsmessig å ha lange tekster på nettsider. Gode bilder og korte tekster, gjerne med punktlister og stikkord, er mye lettere å lese. Jobber man i tillegg aktivt med å gjøre innholdet levende gjennom bilder og grafikk, gir man brukeren en god opplevelse med på kjøpet. Alle kan nesten alltid bli bedre på å kutte ned på lange tekster, så også Folkemuseet. Det er ikke uvanlig at det blir lengre tekster jo lenger ned man kommer i strukturen, og Folkemuseet er ikke noe unntak. Dette er jo i og for seg fornuftig, da man kan anta at de som har navigert seg helt ned er mer interessert i dybdeinformasjon. Men lesbarheten på nett er likevel dårlig på slike sider. Har man lengre, sammenhengende tekster som artikler og rapporter, er det bedre at man lager dem som PDF-filer som brukerne kan laste ned og skrive ut. Anmelderens dom Totalt sett syns jeg Folkemuseet har gode nettsider med god og relevant informasjon. De har forstått brukernes behov og prioriterer den informasjonen som er viktig for dem. De har en struktur som er enkel og lettfattelig. Det hadde imidlertid vært morsomt å se dem jobbe enda mer aktivt med innholdet, slik at også nettstedet som museet for øvrig fikk ry på seg som et sted der man får gode opplevelser. 15

9 Samtalen: Sidsel Hindal Trekker i trådene Kulturminneåret er i gang, og prosjektleder Sidsel Hindal er travel med å bistå, organisere og tjene høy og lav for å få markeringsåret på skinner. Tekst og foto: Inger Anne Hovland 3. februar braket Kulturminneåret 2009 løs, med høytidelig åpning i Trondheim og to statsråder til stede. Det hører med til sjeldenhetene at Kultur- og kirkepartementet og Miljøverndepartementet samarbeider om kulturforvaltningen i Norge. Men her var de begge, Erik Solheim og Trond Giske, for å kaste glans over året som skal stå i kulturminnenes tegn. Statlig frivillighetssatsing Det var Miljøverndepartementet som tok initiativ til Kulturminneåret Initiativet kom i forbindelse med stortingsmeldingen Leve med kulturminner i Kulturvernforbundet fikk oppdraget med å planlegge, gjennomføre og evaluere Kulturminneåret, og har siden da jobbet med forberedelsene til markeringsåret. 16 Sidsel Hindal er prosjektleder for Kulturminneåret Hun er 40 år, har bakgrunn fra ABM-utvikling og Statens bibliotektilsyn. Av utdannelse er hun historiker, og har jobbet ved Bryggen museum i Bergen og ved Blaafarveværket. Hun er glad i å reise, liker å gå på kino og i teateret, lese og høre på musikk. De siste månedene har det imidlertid vært lite tid til å dyrke interesser privat. Kontoret hennes i Stortingsgata bærer preg av hardt arbeid og travelhet; hver centimeter på skrivebordet er dekket av papirer og permer. Her og der står det tomme kopper, kanskje fra et tidligere møte, eller fra en lang arbeidsdag. Styringen av Kulturminneåret kan virke sammensatt. Her er det flere aktører, og vi på dette kontoret skal tjene mange parter. Sekretariatet er lagt til Norges kulturvernforbund, men vi har også sekretariatsoppgaver for Koordineringsgruppa som består av ABM-utvikling, Riksantikvaren, Norges museumsforbund, og KS (Kommunenes Sentralforbund). I tillegg skal vi bistå de frivillige og offentlige partene i fylke og kommune. Det er vanskelig å gi alle like mye, sier Hindal etter at hun har fått satt seg ned på stolen: Vi har ikke like store ressurser som en forvaltningsorganisasjon, men når vi i Kulturvernforbundet er blitt tildelt så stort ansvar for Kulturminneåret, så er dette et signal fra det offentlige om at de vektlegger betydningen av frivilliges innsats i kulturminnepolitikken. Vi har prosedyrer for budsjettkontroll, og vi skal rapportere tilbake til departementet. Vi har tett dialog med koordineringsgruppa, og kan lufte problemstillinger der, sier hun. Blir det ikke litt vel mange markeringsår; vi har hatt Wergelandsår, Mangfoldsår og har for tiden et Darwin-år? Ja, jeg er klar over det. Det er viktig for oss at Kulturminneåret får betydning for "mannen i gata" og blir lagt merke til ute i kommunene. At det ikke bare drukner i rekken av "år", og at en kan lære av hverandre. Vi har hatt god dialog med arrangørene av Mangfoldsåret, og kommer til å videreføre noen av deres prosjekter inn til oss i Det er mye ved tematikken i Mangfoldsåret som har paralleller til Kulturminneåret. Kulturminner oppstår gjerne i mangfoldige samfunn, og vi har jo hatt flerkulturelle samfunn i Norge i mange hundre år, sier Hindal. Ved å arrangere et kulturminneår ønsket regjeringen og de sentrale samarbeidspartnerne å stimulere til et godt og tett samarbeid mellom frivillige, offentlige og private organisasjoner. Kulturminneåret 2009 skal aktualisere og bringe mangfoldet i kulturminnene fram i lyset og synliggjøre at det å jobbe med kulturvern og kulturformidling har en verdi i seg selv, heter det på Kulturminneårets egen nettside ( Alle kan søke Hvordan fungerer samarbeidet mellom organisasjonene som er involvert? Samarbeid er alltid arbeidskrevende, og det kommer an på hvilket nivå man studerer. I noen regioner går samarbeidet bedre enn i andre. Det sier seg selv at man har et annet ståsted dersom man jobber i en frivillig organisasjon, sam- 17

10 Samtalen: Sidsel Hindal menliknet med en som kommer fra forvaltningen. Det er viktig at partene forstår dette, slik man for eksempel klarer i Nord-Trøndelag. Her har man etablert veldig gode samarbeidsrelasjoner. I 2008 ga MD og KKD tre millioner til Kulturvernforbundet for å organisere Kulturminneåret. I 2009 går ca 10 millioner til forbundet. 6 millioner kroner er nettopp lyst ut, i samarbeid med Kulturrådet. Dette er midler man kan søke på hvis man har prosjekter man vil innlemme i Kulturminneåret. Vil disse pengene hovedsaklig komme Kulturvernforbundets egne medlemmer til gode? Alle kan søke, men organisasjonslivet vil bli prioritert særskilt. Ikke-medlemmer av Kulturvernforbundet vurderes på lik linje med andre. Kan søkeren vise til samarbeid om prosjekter, vil det bli vektlagt. Kulturminneårets fylkeskontakter bidrar med sin lokalkompetanse i rangeringen av søknadene. Søknadsfristen er 1. mars. Er dette litt seint, tatt i betraktning at Kulturminneåret kun varer ut året? Det tar jo tid å planlegge og iverksette et prosjekt? Å sette en frist som passer for alle er ikke enkelt. Mange er godt i gang med planlegging av sine prosjekter og for de andre håper vi at ukene fra nyttår frem til 1. mars gir dem tilstrekkelig tid. Kulturminneløypa Sidsel Hindal understreker at Kulturminneåret skal være et år med arrangementer som alle kan delta i. Programmet er ikke helt fastlagt, og nye prosjekter vil komme til etterhvert. Spesielt har hun forventninger til Kulturminneløypa, som er Kulturminneårets nasjonale satsing. Her skal store og små organisasjoner lage løyper rundt om i landet i tilknytning til kulturminner. Rutene kan være nasjonale, regionale eller lokale, og etterbrukstanken ivaretas ved at rutene digitaliseres. På den måten kan de bli til underholdning og læring for eksempel for turister og andre reisende. Mange har en stringent oppfatning av kulturminnebegrepet, men vi håper at oppfatningen av hva som er kulturminner kan bli mer åpen i løpet av dette året. Kulturminner er de spor som mennesker etterlater seg, både immaterielle og materielle. Gjennom prosjektet dagligliv.no skal vi kåre dagliglivets kjæreste ting, der man kan stemme fram det kjæreste kulturminnet blant 100 innsendte bidrag. ABM-utviklings satsing i Kulturminneåret er prosjektet «Digitalt Fortalt kulturminner på nett». Her får folk mulighet til å legge inn historier i tilknytning til kulturminner. Tjenesten oppfordrer til produksjon av historier knyttet til både materielle og immaterielle kulturminner, og kan sees som en videreføring av ABM-utviklings arbeid med å digitalisere kulturarv. Hver uke i 2009 vil det dessuten bli lagt ut et "ukens kulturminne" på kulturminneårets nettsider, som presenterer et materielt eller immaterielt kulturminne. Her har man for eksempel presentert tiden som kulturminne, samt fordums museumsformidling. Dette prosjektet har fenget og skapt stor pågang fra aviser og radio. Det appellerer til mange målgrupper, og det setter vi pris på. Bevisstgjøring og aktualisering er en sentral målsetning ved det vi driver med, sier hun. Valgåret 2009 Kulturminneåret faller sammen med valgåret Markeringsåret er ett av få store prosjekter som Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet samarbeider om. Kulturvernforbundet har hatt møter med statssekretærer fra begge departementer, og Hindal har opplevd engasjement i den politiske ledelsen rundt forberedelsene. I løpet av året vil flere statsråder være på samme sted for å kaste glans over markeringen, men kanskje også for å vise seg fram lokalt under valgkampen. De siste åra har mange vært inne på at kulturminneavdelingen i Miljøverndepartementet burde vært flyttet til KKD, men Hindal er ikke opptatt av dette nå: For oss er det viktigste at de diskuterer saker og samarbeider, noe de faktisk gjør. Hun håper at Kulturminneåret skal bli et år for nye allianser og nettverksbygging, blant annet fordi dette fremmer overføring og deling av kunnskap. Du blir utfordret av at noen fra et annet miljø henvender seg med nye problemstillinger. Det fører til at en må tenke nytt og annerledes. Det har vi alle godt av, avslutter hun. Kulturminneåret 2009 Norges Kulturvernforbund har ansvaret for å planlegge, gjennomføre og evaluere Kulturminneåret Kulturvernforbundet organiserer 19 frivillige organisasjoner. En koordineringsgruppe er også tilknyttet organiseringen av markeringsåret. Den består av Riksantikvaren, Norges museumsforbund, ABM-utvikling og Kommunenes Sentralforbund. Sidsel Hindal: prosjektleder for Kulturminneåret 2009, 40 år, utdannet historiker. Har blant annet bakgrunn fra ABM utvikling, Statens bibliotektilsyn, Blaafarveværket og Bryggen museum i Bergen. Museumsforbundets hovedsatsing i Kulturminneåret heter Kulturminner forteller. Andre prosjekter som involverer museene spesielt, er: "Fordums kraft - nytt liv" og "Kulturminner på reise". Prado-museet på Google Earth Som det første kunstmuseet i verden har Prado-museet i Madrid gjort 14 av sine mesterverker tilgjengelige på Google Earth. Malerier av blant andre Rubens, El Greco, Velàzquez, Goya, Hieronymus Bosch og Rogier van der Weyden er fotografert og hvert bilde inneholder millioner piksler. Den høye oppløsningen på bildene gjør det mulig å komme så tett på at penselstrøk og andre detaljer som er vanskelige å oppfatte selv ved betraktning "live", blir synlig. Det er også lagt inn 3D-modeller slik at en kan "fly" omkring Prado-museets bygninger. Se es for mer informasjon. JaN groth Nye arbeider og prosjekter 14. mars - 6. september Europeisk kulturarv I november 2008 åpnet europeana.eu, et felles nettsted for europeisk kulturarv. Europeana er en felles, flerspråklig inngang til de europeiske abm-institusjonene. Brukeren skal kunne finne digitale objekter som filmklipp, lydopptak, foto, malerier, skulpturer, kart, manuskripter, bøker, aviser, arkivmateriale, kunsthistoriske og arkeologiske gjenstander, skriver ABM-utvikling på sine nettsider. Bak Europeana ligger det et nettverk av 145 kulturinstitusjoner, og blant disse er ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket. Mest til digitale tjenester ABM-utvikling delte ut 30 millioner kroner i utviklingsmidler den 4. februar. Digitale tjenester, med utvikling av abm-søk på tvers av institusjonsgrensene, er den store vinneren. "I år satsar vi på å setje arkiv, bibliotek og museum i stand til å utvikle gode verktøy slik at brukaren skal kunne søkje etter kunnskapskjeldene på tvers av institusjonar", sier Indergaard i ABM-utviklings pressemelding. Det kom inn 318 søknader, om drøyt 110 millioner kroner. 79 institusjoner har fått tilsagn om til samen 22,3 millioner kroner. Det er også gitt tilsagn om 7,1 millioner til sikringstiltak ved norske museer. Oversikt over tildelingene finnes på under menypunktet "Søknadsmidler". Nytt design Museumsnytt har fått nytt design, også på nett. Les museumsrelaterte nyheter og aktuelle artikler på museumsnytt.no. Send din mening på post@museumsnytt.no. RANDI STORAAS Tel: (+47) Mob: (+47) MULTIVISJON - FILM SCENEPROJEKSJON PROSJEKTARBEID TRYKKSAKER ra@randistoraas.no TAR OPPDRAG - SJÅ Nettaktuelt 18 19

11 Historisk arkivdykk: Detektivjakt på nett skal lære elever om Holocaust Snart kan skoleelever følge sporene til den jødiske kantoren Josef Grabowski på internett. Grabowski flyktet fra Tyskland til Trondheim før krigen, ble senere tatt av nazistene og døde i Auschwitz. Tekst og foto: Sidsel Valum Han sang så vakkert i synagogen. Det var en fryd å høre. Han hadde en flott stemme, forteller Sarah Ragle. Det jødiske ekteparet Sarah og Albert Ragle i Trondheim, som begge har passert 90 år, er blant de få som i dag husker Josef Grabowski. Han kom til Trondheim 27 år gammel våren Høsten samme år møttes Sarah og Albert første gang i Trondheim på den årlige jødiske ungdomskongressen, og fikk varme følelser for hverandre. Albert Ragle var på besøk fra Oslo. Under krigen flyktet begge til Sverige, hvor de møttes igjen og giftet seg i Vi hadde ikke noe å gjøre med ham direkte, men jeg husker ham fra ulike arrangementer i synagogen i forbindelse med nyttår, høytider og konfirmasjoner, sier Sarah Ragle. Hun forteller at Josef Grabowski startet koret Loschenboys ( Nudel-guttene ) i den jødiske menigheten. Han arbeidet som kantor og lærer i religion ved synagogen til Det Mosaiske Trossamfunn til han ble arrestert høsten 1942 og sendt til SS-leiren Falstad sammen med de andre mannlige jødene fra Trondheim. Etter to måneder med umenneskelig behandling i leiren ble jødene fra Trondheim transportert til Oslo, og derfra med skipet M/S Gotenland til Tyskland og Auschwitz. Hans ni år yngre hustru Lisbeth døde i gasskammer straks etter ankomsten. Også Josef Grabowski døde etter kort tid i Auschwitz. Ifølge overlevende som kjente ham, døde han trolig av utmattelse. Det jødiske ekteparet Sarah og Albert Ragle husker Josef Grabowski fra da han var kantor i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim. Biter i et puslespill På veggen over skrivebordet til konservator og kunsthistoriker Ingeborg Hjorth (31) i Falstadsenteret i Nord- Trøndelag henger en utskrift av et Google-kart som viser deler av Nord-Europa. Nåler markerer flere steder i Polen, Tyskland, Danmark og Norge. Under en kopi av et gammelt fotografi av en ung mann med store, runde briller står navnet Josef Grabowski og årstallene Der henger det også kopi av et fangekort fra krigens dager med hans navn på og kopier av andre bilder og dokumenter. 20 Josef Grabowski ( ) Foto: Jødisk museum, Trondheim Holocaust Cirka 6 millioner jøder, sigøynere, funksjonshemmede og minst homofile ble drept i Holocaust. Antall jøder i Norge i 1940 var samlet omkring var tilknyttet Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim, som mistet halvparten av sine medlemmer i Holocaust. Resten overlevde ved å flykte til Sverige før massearrestasjonene 7. oktober Av 772 norske jøder som ble deportert under krigen overlevde bare trettifire. 21

12 Den jødiske kantoren, født i Polen, var på dette tidspunktet bosatt i Gleiwitz (nå Gliwice). Andre dokumenter som dukker opp av arkivene forteller at Josef giftet seg med 18 år gamle jødiske Lisbeth Wolff i Gleiwitz bare to uker etter at han var sluppet fri. Hun var datter i familien han har bodd hos. I Riksarkivet i Oslo finner Ingeborg og Knut i oktober 2008 flere dokumenter i arkivene til Centralpasskontoret. De viser frem brev og journaler som i tydelig språk vitner om norske myndigheters sterke uvilje mot å ta imot jøder på flukt fra nazi-terroren. På tross av at norske myndigheter kjenner til stadig grovere overgrep mot jødene og vet hva som skjer under Krystallnatten, regnes ikke jøder på flukt fra Tyskland som politiske flyktninger i Norge i Josef Grabowski får likevel til slutt arbeids- og oppholdstillatelse for ett år i Trondheim. Den jødiske menigheten jobber intenst for at han skal få komme hit, og forteller i brev til myndighetene at de i ham endelig har funnet en sårt tiltrengt, utdannet kantor, som har sagt seg villig til å arbeide i menigheten. Det står ikke et ord om arrestasjonen under Krystallnatten. Centralpasskontoret stiller som krav at menigheten og enkeltpersoner skal garantere for at han ikke vil bli det offentlige til byrde. Den fjerde mai 1939 sjekker han inn på Bondeheimen i Trondheim. Falstadsenteret samarbeider nært med Det Jødiske Museet i Trondheim i prosjektet Josef Grabowski en jødisk kantors skjebne. Det skal munne ut i en pedagogisk nettressurs, først og fremst rettet mot elever i ungdomsskolen, videregående skole og folkehøyskoler, studenter og lærere. I samarbeid med Kildenett.no skal det lages en digital fortelling som det etter planen skal være mulig å klikke seg inn på via Falstadsenterets nettsider og Kildenett.no fra og med november På nettstedet skal elevene selv kunne uforske historien ved å lete etter autentiske dokumenter, fotografier, og fangeberetninger fra Falstad, kombinert med lyd og levende bilder. Sentral person Direktør Tone Jørstad ved Falstadsenteret tror historien til Josef Grabowski vil bli sentral i senterets formidlingsarbeid i fremtiden. Prosjektet er svært spennende og viktig i dag. Gjennom historien til Josef Grabowski settes ting som skjer i dag i perspektiv. Det har gjort inntrykk på meg hvordan den jødiske menigheten Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim tok imot Grabowski. Ingen annen menighet i Norden ville ta imot ham da han var på flukt fra nazistenes jødeforfølgelse. Det er et utrolig flott bilde på medmenneskelighet og viktigheten av å ta imot mennesker som trenger hjelp, sier hun. 22 Pedagog og statsviter Knut Vesterdal (33) og konservator og kunsthistoriker Ingeborg Hjorth (31) arbeider med å samle inn dokumentasjon om den jødiske kantoren Josef Grabowski ( ), som var fange i SS Falstadleiren og døde i Auschwitz. Alt er biter i et puslespill fra en detektivjakt. Sammen med pedagog og statsviter Knut Vesterdal (33) har Ingeborg Hjorth jaktet på spor etter Josef Grabowski i arkiver i Trondheim, Oslo og i Polen. De har besøkt steder han bodde og synagoger han var tilknyttet. Fotografier fra Polen er viktige i dokumentasjonen. Fortsatt samler de inn opplysninger. Prosjektet begynte med at vi fant mange beretninger om Josef Grabowski i arkivene til Falstadsenteret, forteller Ingeborg. Tidsvitner I arkivene til senteret finnes lydbånd og filmkassetter med opptak av intervjuer med 167 fanger som overlevde krigen, i tillegg til dagboknotater og skriftlige beretninger fra mange av dem. De blir omtalt som tidsvitner. De fleste intervjuene ble gjort i perioden i regi av Falstad Museum og Falstadsenteret. I forbindelse med åpningen av Falstadsenteret i 2006, ble tidligere fanger fra Polen, Hviterussland og Norge videointervjuet. I 2008 ble det laget et nytt, oppdatert og søkbart register over fanger på Falstad på grunnlag av blant annet fangekort fra Falstad fangeleir. Flere tidligere fanger har fortalt om Josef Grabowski i intervjuer og skriftlige beretninger om sin fangetid. En av dem er Frank Storm Johansen. Det hendte at vaktene kalte Josef Grabowski frem under kveldsappellen og beordret ham til å synge, og i et intervju forteller Storm Johansen: Ingen som opplevde dette kommer vel til å glemme det. Jøden i en slitt fangeuniform, trett og sliten etter dagens anstrengelser og lidelser, som sang for en flokk fanger i snorrette geledder og for sine plageånder, de tyske vaktene. Arkivdetektiver De to arkivdetektivene Ingeborg og Knut begynte jakten i Statsarkivet i Trondheim tidlig våren For meg var det første besøk i Statsarkivet. Det var et skikkelig kick at vi fikk treff. Den opplevelsen håper jeg at vi skal greie å overføre til skoleelever gjennom vårt prosjekt, sier Knut. Han og Ingeborg jublet da de i esker i Statsarkivet fant notater og dokumenter om Josef Grabowski, journalført med blekk og skrivemaskin på papir som i løpet av 70 år er gulnet. Første treff var på 19. desember Av journalen går det frem at Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim søker om arbeids- og oppholdstillatelse for Josef Grabowski. Det skjedde bare noen uker etter at Josef Grabowski med hjelp av broren Leo i København og den jødiske menigheten i Trondheim den 29. november ble sluppet fri fra Buchenwald. Som en av cirka jøder hadde han blitt arrestert under Krystallnatten og ført dit mellom den 8. og 9. november Historieundervisning Grabowskis historie berører flere viktige referansepunkter når det gjelder nazistenes fremvekst, den andre verdenskrigen og de ulike faser i Holocaust, sier Knut. Falstadsenteret Ligger i Levanger kommune i Nord-Trøndelag. Nasjonalt undervisnings- og dokumentasjonssenter i tidligere hovedbygning i den tyske fangeleieren SS Strafgefangenenlager Falstad under krigen. Bygningen ble oppført i 1921 som skolehjem for forsømte gutter. Senteret arbeider med forskning, formidling og undervisning med fangehistorie og menneskerettigheter som hovedtemaer. Formidling av kunnskap om naziregimets ideologi og Holocaust er viktigste mål for virksomheten. Kilder: Falstadsenteret, Det jødiske Museum i Trondheim, Jødene fra Trondhjem, av Jon Reitan (2005), Falstad Nazileir og landsvikfengsel, av Trond Risto Nilssen og Jon Reitan (2008) og Wikipedia. I årene satt omkring mennesker som fanger i Falstadleiren, som var den nest største fangeleieren i Norge. De kom fra tretten nasjoner, og rundt av dem kom fra andre land okkupert av Hitler-Tyskland. Minst 250 av fangene ble skutt på henrettelsesstedet i Falstadskogen. Mange ble sendt videre til Grini og konsentrasjonsleirer i Tyskland. Blant dem var 50 jødiske fanger fra Trondheim som ble sendt til Auschwitz i februar

13 En maktdemonstrasjon Universitetet i Oslos Museum for universitets- og vitenskapshistorie har mistet sitt styre og blitt flyttet til Teknisk avdeling, mot de ansattes vilje. Tidligere styremedlem Vibeke Mohr reagerte kraftig på prosessen, og trakk seg fra styret i protest. Tekst: Signy Norendal som eneste løsning. Hva mener du ville vært den beste løsningen? Jeg mener at MUV burde organiseres under Kulturhistorisk museum. Teknisk avdeling kan nok bidra, men KHM kan bety så mye, mye mer, sier Mohr. Absurde begrunnelser Det var i 2007 at universitetsledelsen ga beskjed om at MUV, i likhet med andre mindre enheter under universitetsstyret, skulle organiseres under en av de sentrale enhetene. Foruten Teknisk avdeling ble universitetsmuseene, Informasjonsavdelingen og Forum for universitetshistorie (FFU) vurdert. Daglig leder Bjørn Vidar Johansen legger ikke skjul på at han hadde ønsket seg en annen utgang på saken. Både universitetsmuseene og FFU ville vært gode løsninger for oss, sier Johansen. Som en midlertidig løsning fram mot 2011 ville en organisering under FFU medført få strukturelle endringer, dessuten er det den avdelingen vi har det tetteste faglige samarbeidet med, sier han. seg ferdig på de tre årene fram til evalueringen i 2011 før vi tar sånne grep, sier Rogan. Har du forståelse for de ansattes argumenter mot å organiseres under Teknisk avdeling? Det har jeg ikke lyst til å kommentere, sier Bjarne Rogan. Daglig leder Bjørn Vidar Johansen vil nå ha arbeidsro rundt MUV og er innstilt på å tenke framover. Derfor ønsker han ikke å gå dypere inn i saken på dette tidspunktet. Ansatte ble motarbeidet Sten Morten Henningsmoen er NTLs ansattrepresentant i saken. Han synes det hadde vært naturlig om MUV fikk fortsette som før fram til de uansett skal evalueres i 2011, men har ikke til hensikt å ta noen omkamp på dette tidspunktet. Men det var nok ikke en optimal avgjørelse. Jeg har liten forståelse for at de ansatte ble hørt i så liten grad som de ble, og dessuten at de ble aktivt motarbeidet, sier Henningsmoen. 24 Fredrikkeplassen på Blindern. Illustrasjonsfoto: Peirik, Flickr.com Dette er maktens korridorer, sier Vibeke Mohr om Universitetet. Direktøren ved Oslo Museum var styremedlem i Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV) fra 2006 til hun trakk seg på styremøtet i november Da vedtok styret, med fire mot tre stemmer, å legge MUV under Teknisk avdeling og oppløse styret. Tidligere har museet vært en egen enhet med eget styre, direkte underlagt universitetsstyret. Det som skjedde i høst var at de ansatte ble overkjørt. Det var en maktdemonstrasjon anført av styreleder, som ga meg en bekreftelse på at Helene Uri har helt rett når hun beskriver intrigene ved Universitetet, tordner Mohr. Visjonært museum Museum for universitets- og vitenskapshistorie ble opprettet i 2001, for å formidle, dokumentere, bevare og bidra til økt kunnskap om universitets- og vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo. Dokumentasjonsprosjektet Universitetshistorisk fotobase ble museets ansvarsområde fra MUV har ingen egne samlinger eller utstillingslokaler, men et omfattende nettsted med formidling og nettutstillinger ble lansert våren Langtidsplanene inneholder visjoner om utvidet virksomhet, gjenstandsbevaring, forskning og utstillingsplass. I 2011 feirer universitetet 200-årsjubileum, og det har hele tiden vært meningen at MUVs virksomhet skulle evalueres i den forbindelse. Hvorfor omorganiseringen ikke kunne vente til evalueringen er meg en gåte, sier Mohr, som opplevde at Teknisk avdeling på et tidlig tidspunkt ble fremholdt Universitetsstyrets vurdering var imidlertid at FFU har så mye å gjøre fram til jubileet i 2011 at de ikke hadde kapasitet til å ta imot MUV. De andre alternativene ble også forkastet. Informasjonsavdelingen var uaktuell fordi det ikke var naturlig å legge hele virksomheten dit, kun den nettbaserte formidlingsdelen av museumsarbeidet. Universitetsmuseene ble vurdert, men foreløpig funnet uegnet fordi "det er vanskelig å finne faglige berøringspunkter mellom MUVs og universitetsmuseenes virksomhet", som det står i styrepapirene fra møtet i november. Dette er absurde begrunnelser, sier Vibeke Mohr, som er opptatt av de ambisjonene man opprinnelig hadde om at MUV skulle utvikle seg som museum. Man har ansatt en daglig leder med forskningskompetanse med tanke på at museet skulle vokse. Det skulle få utstillingslokaler og forskning og alt som tilhører et museum. Det eneste de mangler er egne samlinger, men den generelle tilgangen på gjenstander ved Universitetet dekker formidlingsbehovet til MUV. Ikke tradisjonelt museum Bjarne Rogan er professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO, og var styreleder for MUV. Han mener Teknisk avdeling var et riktig valg. Teknisk avdeling har de nødvendige ressurser og de har uttrykt interesse for MUV. Fra før forvalter de Universitetets antikvariske bygninger og kunst. De har ansvaret for rehabiliteringen av Observatoriet, som er MUVs høyest prioriterte prosjekt, og de har ønsket oss hjertelig velkommen, sier Rogan. Han tilføyer at MUV ikke kan betraktes som et museum i tradisjonell forstand. De har ikke samlinger, de driver ikke forskning, de har ikke vitenskapelig personale og er utelukkende orientert mot formidling. MUV er helt avhengig av de faglige enhetene ved universitetet for det faglige innholdets skyld, og da er det ikke naturlig å legge det under et annet museum. De er i alle fall så ulike at det bør tenkes grundig gjennom. Det er viktig at MUV får utvikle I følge Mohr var hele prosessen i strid med arbeidsmiljøloven. Motargumenter ble ikke hørt og det ble ikke brukt tilstrekkelig tid. Det hele fremsto som en intern universitetsmaktkamp om posisjoner og penger. Det var så instrumentelt at jeg kunne ikke være med på det, sier Vibeke Mohr. MUSEUMSDIREKTØR SØGES KUNSTEN i Danmark søger en markant direktør med internationale ambitioner, der kan stå i spidsen for et af Danmarks førende museer indenfor moderne og samtidig kunst. Daglig leder Bjørn Vidar Du er en professionel leder og god kommunikator MUV. med et levende og smittende engagement i Johansen vil nå ha ro rundt Arkivfoto: billedkunsten. Torill Sand Dine medspillere er engagerede, fagligt kompetente og ambitiøse medarbejdere, der arbejder selvstændigt. Ansøgningsfrist den 20. marts Læs mere på 25

14 Museumsfolk 26 Pantone Pantone Audun Eckhoff (50) ble i januar ansatt som direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Han tiltrer senest 1. mai. Eckhoff kommer fra jobben som avdelingsdirektør ved Bergen Kunstmuseum, og har tidligere vært konservator ved Museet for samtidskunst i Oslo. Foto: Dag Fosse, Kunstmuseene i Bergen. Jonas Ekeberg har sagt opp sin stilling som direktør ved Preus museum. Fra 1. august starter han som redaktør for kunstkritikk.no. Foto: Preus museum DINE HUS OG MUSEER Pantone Pantone Hva gjør du? Mangler du kunnskap om forsikring av ditt museum? ABM-skrift # 52 hjelper deg i å navigere i jungelen av paragrafer og forskrifter, risiko og verdivudering. Denne utredningen konkluderer med at norsk tegnspråk bør lovfestes som offisielt språk i Norge. Tegnspråkets stilling som førstespråk for døve, som språk for opplæring og kommunikasjon, dagligliv og kultur, samt rettighetsproblematikk knyttet til språk blir belyst. Utgis av : ABM-utvikling. Statens senter for arkiv, bibliotek og museum Vibekke Vange (42) tiltrer i april som daglig leder for Ringve botaniske hage. Vange har doktorgrad i botanikk og kommer fra seksjon for naturvitenskap i Tromsø Museum. Hun har også vært prosjektansatt ved Naturhistorisk museum i Oslo, hvor hun jobbet med Oldemors hage. Suzette Paasche (52) begynte for fullt i jobben som direktør for Museene i Sør- Trøndelag (MIST) 9. februar. Paasche har 22 års ledererfaring og er tidligere velferdsdirektør i Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT). Foto: privat ISBN xxx-xx-xxxx-xxx-x - # forsikring av museumsvirksomhet #52 Sigmund Alsaker (56) begynte som direktør for Museet Midt IKS 1. januar. Museet er slått sammen av Kystmuseet i Nord-Trøndelag, Namdalsmuseet, Norsk sagbruksmuseum Spillum dampsag og høvleri. Alsaker er magister i arkeologi og har vært ved Kystmuseet siden Foto: Nina Grindvik Sæternes. Eyvind Bagle (42) forlot direktørstillingen ved Kistefos-museet til fordel for Norsk Sjøfartsmuseum, hvor han siden 1. oktober 2008 har jobbet som avdelingsleder for formidling og informasjon. Bagle er cand.philol. i historie. Foto: Norsk Sjøfartsmuseum. Bodil Børset begynte som direktør for Hamsunsenteret på Hamarøy 1. januar. Børset har doktorgrad i litteratur, og formidlingserfaring fra NTNU. Trude Hoflandsdal Letnes (38) ble i november 2008 fast ansatt som direktør ved Hardanger og Voss museum etter å vært konstituert direktør siden september. Letnes er utdannet etnolog. Morten Skadsem (57) begynte 1. desember i 50 % stilling som avdelingsleder for Moss by- og industrimuseum. Fra før er han også avdelingsleder ved Kystmuseet i Hvaler. Begge er avdelinger ved Østfoldmuseet. Skadsem har magistergrad i etnologi. Anniken Thue (65) ble i desember utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Thue er museumsdirektør ved Kunstmuseene i Bergen og mottok ordenen for sin varierte karriere og ledende posisjoner innen museumsvirksomheten i Norge. Professor emeritus Arne Emil Christensen (73) mottok H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull 12. januar. Christensen anses som en av de fremste innen europeisk skips- og båtforskning. Fra 1990 til 2005 var han vitenskapelig leder for samlinger og skipsfunn ved Vikingskipsmuseet. Ovin Gerhard Udø (66) mottok H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull 18. september Udø fikk medaljen for sitt arbeid i 40 år med oppbygging og ledelse av Agder Naturmuseum og Botanisk Hage. Fotfolk Jørn Ulven Museumshåndverker på Maihaugen 46 år Beskriv jobben din med én setning: Tømring, grovt snekkerarbeid, smiing og muring. Hva gjorde du i går? Restaurerte et lysthus inne på Maihaugen. Hele huset er tatt ned, så vi står inne i arbeidshallen og jobber med det. Hele taktekkinga skal byttes ut, samt dårlig panel og tømmer, stokker og noen sperrer. Og i dag da? I dag og i morgen er vi en liten gjeng fra Maihaugen og Folkemuseet som er på Dovre og hogger tømmer til blant annet låvebruer. Vi trenger seintvoksende og godt malma furu, og da er Dovre et godt sted. Beskriv drømmeoppdraget ditt: Det er flere ting, det. Å få lage en kopi av et middelalderhus hadde vært spennende. Samtidig kunne det være vel så interessant å restaurere et mindre hus eller en leilighet i en bygård fra nyere tid. Det beste med jobben? At den er så allsidig. Jeg får være med i hele prosessen, fra tømmerhogst til ferdig resultat. Samtidig er det lagt opp til at en skal forske og studere litt, det å bli kjent med håndverk og materialbruk i eldre byggetradisjoner er viktig. Det hører med at en skal undersøke de historiske sporene i bygningen. Har jobben din forandret deg som person? Ja, det vil jeg si. I tidligere jobber har det vært et tids- og inntjeningspress som vi ikke har på Maihaugen. Her er det viktigere å få gjort tingene riktig og bra. Jeg tror det har gjort meg roligere og mer avbalansert. Hvilken bok leste du sist? Jeg er nettopp ferdig med John Godals Tre til reis og laft. Den handler om å ta ut riktig trevirke til riktig jobb. Var den bra? Ja, veldig bra. Hva driver du ellers med? Jeg har tre unger som jeg prøver å følge opp. Ellers driver jeg en del med ski, sykling og jogging c6 m7 y55 k0 c0 m43 y87 k0 c0 m87 y83 k30 c72 m64 y62 k59 r242 g255 b140 r249 g161 b58 r179 g52 b40 r47 g49 b50 #F2E18C #F9A13A #B33428 #2F3132

15 Kommentar Helsesjekk av ABM-utvikling Kommentar ABM-utvikling ble evaluert i fjor sommer, og er senere blitt diskutert i ulike fora. Synspunktene har variert fra stor tilfredshet til spørsmålet om vi egentlig trenger ABM-utvikling. Tekst: Helge O. Larsen Illustrasjon: Truls Hagbarth Grimstad 28 I kjølvannet av Kjelder til kunnskap og oppleving (St. meld. nr. 2 ( )) ble det i 2003 opprettet et felles utviklingsorgan for arkiv, bibliotek og museer, som fikk navnet ABM-utvikling. Her inngikk Norsk Museumsutvikling, Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten. Våren 2008 ble det besluttet at nyskapningen skulle evalueres, og oppdraget ble gitt til DIFI Direktoratet for forvaltning og IKT. Rapporten forelå i fjor sommer. Hovedbildet i rapporten er at ABM-utvikling får et godt skussmål. DIFI finner bred enighet blant brukere og samarbeidspartnere om at det er formålstjenlig med et felles utviklingsorgan for disse tre sektorene. Informantene samarbeider godt med ABM-utvikling, selv om graden av tilfredshet med tjenestene varierer noe. DIFI mener en har klart balansegangen mellom forvaltningsoppgaver og utviklingsoppgaver godt, og finner at det er de mindre aktørene innen de tre sektorene som har det beste forholdet til nyskapningen. Etter evaluatorenes mening er den kanskje viktigste funksjonen å være en nasjonal og nøytral aktør som i kraft av dette kan bidra til å samle aktørene innen hver av sektorene. Dette kan igjen være en forutsetning for å lykkes med samordning på tvers. Her er vi ved selve kjernen i og rasjonalet for det nye organet. Likevel er evalueringen nettopp på dette punktet verken helt klar eller overbevisende. For hva betyr det DIFI mener at ABM-utvikling så langt har klart seg godt. Men artikkelforfatteren er ikke sikker på at nyskapningen har funnet sin endelige form og funksjon. egentlig at det er nødvendig å samle aktørene internt, for at samordning på tvers skal være mulig? Og hva skal være ABM-utviklings rolle i dette? Til tross for god karakter, er det ikke like klart at organet har funnet sin form og sin funksjon. La meg peke på noen knagger som en ABM-diskusjon kan henges på: Formål: ABM-utvikling er i beskjeden grad utstyrt med et klart samfunnsoppdrag; i hvert fall i den tidlige fasen. Verken meldingen eller budsjettproposisjonen definerer klare mål for organet, som i 2003 ble gitt et sett vedtekter. Oppgavene som trekkes fram, har langt på veg en teknisk karakter, slik som felles utfordringer i digitaliseringsarbeid, materialforvaltning og informasjonsbehandling. Først i tildelingsbrevet for 2007 tas det inn en formulering definert av ABM-utvikling selv om at hovedmålsettingen er å styrke arkiv, bibliotek og museum som aktive og aktuelle samfunnsinstitusjoner. Oppgaver: ABM-utvikling skal både være et strategisk utviklingsorgan og et forvaltningsorgan. DIFI mener man har lykkes godt i å finne en balanse mellom disse, men at utviklingsoppgavene har fått forrang. Dette står i en viss kontrast til påstander om at det faglig har vært for lite å hente hos det nye organet, og som har fått en del innen museumsområdet til å lengte tilbake til Norsk Museumsutvikling. Informantene er mer kritiske til hvordan utviklingsoppgavene er blitt ivaretatt enn til forvaltningspraksisen. Evalueringen peker på at forventningene om sterk økning i tilskuddsmidler langt fra er innfridd, og at dette har skapt grobunn for misnøye. Organisering: I starten ble ABM-utvikling organisert etter funksjonelle og ikke sektorielle kriterier. Dette ble endret i 2007, da virksomheten ble organisert med en avdeling for hver av de tre sektorene arkiv, bibliotek og museum. De aller fleste informantene ser dette som en klar forbedring, og selv om DIFI mener ledelsen må stå fritt i valg av modell, stiller de også seg spørrende til den funksjonsbaserte organiseringen i starten. Et annet diskusjonstema har vært om virksomheten skulle ha eget styre. DIFI finner at forvaltningskompetanse synes sterkere vektlagt i det nye styret som ble oppnevnt i april 2008, men tar ikke direkte stilling til om det er formålstjenlig med et eget styre. For en observatør basert i de såkalte distriktene, er det et tankekors at med ett unntak er alle styremedlemmene lokalisert i Oslo. Praksis og kompetanse: Både DIFI og informantene mener ABM-utvikling har vært mest vellykket på formidlingssida. Som aktør i gjennomføringen av museumsreformen får organet jevnt over godt skussmål. Kritiske røster har imidlertid pekt på reformens trekk av frivillig tvang, og at ting kan ha blitt avgjort på kammerset mellom organet og fylkeskommunene. En annen innvending har vært at reformen (og ABM-utvikling) har for stor tiltro til at selvgrodde museumsnettverk skal gi et helhetlig museumslandskap. Fra Museumsforbundet har en ønsket at det gripes mer fatt i den faglige delen av museumsreformen, men samtidig stilt spørsmål ved om ABM-utvikling har tilstrekkelig kompetanse i så måte. Museumsreform En mangel ved evalueringen er at den i liten grad problematiserer de endringene som er skapt i det norske museumslandskapet gjennom reformen, og i hvilken grad dette bør få konsekvenser for måten ABM-utvikling arbeider på. Konsolideringsprosesser har skapt et helt annet kapasitetsmessig og faglig grunnlag hos museene rundt om i landet, og gitt et nytt sett kompetente aktører å forholde seg til og å spille på lag med. Derfor deler jeg ikke bekymringen for at museumssektoren ikke har en instans som tilsvarer Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket. Plassen tillater ikke en nærmere drøfting av hvorvidt DIFIevalueringen baserer seg for sterkt på en bestemt organisasjonstenkning eller forvaltningsideologi. Kanskje øyner vi en New Public Management-inspirert tenkning når en så sterkt slår fast at før bedre samspill mellom de tre sektorene kan oppnås, må en få til sterkere samordning innen hver sektor. Jeg kan ikke se at det gjøres klart hva som ligger i dette. Er det strukturrasjonalisering en mener uten helt å tørre å si det rett ut? Viktig rolle Noe av den samme uklarheten synes jeg vi ser på policyområdet. Fra informanter og i evalueringen vises det til behovet for at ABM-utvikling må bli hørt og få gjennomslag i den offentlige politikken. Men for hva? Finnes det gode nok mål og klart utmeislede strategier for virksomheten? Har ideen om felles utfordringer, oppgaver og mål for de tre sektorene fortsatt tilstrekkelig bærekraft, slik at synergier og samspillsgevinster kan oppnås? Sjøl vil jeg svare positivt på dette siste, og dypet sett legge til grunn at arkiv, bibliotek og museer har felles mål og felles oppgaver i å legge til rette for deltakelse og demokrati. I dette bildet bør ABM-utvikling kunne ha en viktig og meningsfylt rolle. Men det kan godt være at endrete rammebetingelser tilsier endringer også i arbeidsformer, organisering og kompetanse. Helge O. Larsen er professor i statsvitenskap, rektor ved Høgskolen i Nesna, styreleder i Helgeland Museum og første vara til styret i Norges museumsforbund. 29

16 Aktuelt 30 Bibliotekmeldingen kommer i mars Den varslede stortingsmeldingen om bibliotekene kommer i mars, skriver Kommunal Rapport. Det er grunn til å tro at en digitaliseringsmelding vil komme samtidig, og at spørsmålet om ABM-utviklings videre funksjon vil bli berørt i disse meldingene. I statsbudsjettet for 2009 skriver departementet: " Samtidig konstaterer departementet at store ressurser innenfor abm-feltet går til ABM-utvikling. Det vil derfor være naturlig å vurdere ABM-utviklings rolle i den kommende stortingsmeldingen om bibliotek." Kulturminner forteller Museumsforbundet har fått tilskudd fra ABM-utvikling til prosjektet "Kulturminner forteller" som er forbundets hovedsatsing i Kulturminneåret. Prosjektleder er Monica Mørch ved Norsk Folkemuseum. Gjennom samarbeid med arkiv, bibliotek, historielag og skoler, vil museene kunne hente fram historiene bak kulturminnene. Målet er å vise noe av potensialet våre kulturminner har som historiefortellere. Museumsforbundet ønsker at prosjektet skal skape lokalt engasjement og aktivitet og at både lokalaviser og riksmedier vil følge opp. Det vil bli utpekt koordinatorer i hvert fylke med ansvar for gjennomføring lokalt. Fortellingene vil blant annet bli publisert på Svensk kulturutredning Den svenske kulturutredningen leverte sitt forslag til kulturministeren 12. februar. Utredningen foreslår modernisering av både politikk og forvaltning, blant annet ved å minske antall myndigheter (ca. 20) innen kulturområdet. Den svenske Riksantikvaren og Konstrådet er blant enhetene som foreslås sammenslått. En egen utredning om museene ble lagt fram 16. februar. Oppdraget har vært å frigöra resurser för museernas kärnverksamhet och att bidra till en mer kvalitativ verksamhet. Mer om dette på museumsnytt.no. Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI Bogstadveien 30, 0355 OSLO Telefon: Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI Fredningssak på Bygdøy Riksantikvaren sendte i november 2008 ut forslag om kulturmiljøfredning på Bygdøy i Oslo. Fredningen inkluderer Norsk Folkemuseum og Vikingskipshuset. Forslaget gjelder fredning av bebyggelsens eksteriør og alt land- og sjøareal innenfor det avgrensete området. I begynnelsen av februar hadde Riksantikvaren fått inn 24 høringsuttalelser. Når Oslo kommunestyre har uttalt seg, sendes saken til Miljøverndepartementet som eventuelt legger Bygdøy kulturmiljøfredning fram for Kongen i Statsråd. Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI behandler UNI søknader løpende gjennom hele året. Nordisk Museikonferens i Malmö och Köpenhamn 1 3 april 2009 Les mer på Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner. 1 Selv infantile museumsmedarbeidere bør behandles ordentlig I fjor ble det nye Arkitekturmuseet anmeldt i Museumsnytt nr. 3 av Leif Anker. Det var på flere vis en selsom opplevelse. Det som skulle være en anmeldelse av en museumsbygning, innholder sterke karakteristikker av oss som arbeider der. Anmelderen forteller leserne at vi er infantile og et presteskap som bruker huset til å kaste glans over oss selv. Når ble det vanlig å omtale museumsmedarbeidere slik i Museumsnytt? Leserinnlegg av Ulf Grønvold, seniorkurator ved Nasjonalmuseet. Artikkelen starter med følgende innledning: Grosch og Fehn, Fehn og Grosch. Tidemand og Gude, Gude og Tidemand. En nasjonal kanon er etablert av nasjonale strateger? Kongen åpnet i mars Arkitekturmuseets nye lokaler i nasjonalbankens gamle helligdom. Har det blitt et tempel for et presteskap som pusser ikoner blanke og forvalter nådegaven å forstå den gode arkitekturs mysterier? Dette er en merkelig ingress. Grosch tegnet Norges Bankbygningen i Christiania. Vel 170 år senere utformet Sverre Fehn et tilbygg og stod for ombyggingen av dette huset. Tidemand og Gude var to samtidige som samarbeidet om noen malerier. Parallellen mellom de to malerne og de to arkitektene er ikke spesielt tydelig. Og hva er sammenhengen fra disse parsammenstillingene til etableringen av en nasjonal kanon? Trengs det bare to arkitekter for at man har en nasjonal kanon? Ingressen avsluttes med et kritisk spørsmål som vi skal forstå forfatteren vil besvare bekreftende på i løpet av artikkelen, men karakteristikkene nasjonale strateger og presteskap som introduseres i innledningen, dukker aldri opp senere i artikkelen, de bare står og blafrer i vinden. Tempel, helligdom, nådegave, mysterier, ikoner og presteskap. Den utmalende religiøse billedbruken har et klart insinuerende preg. Hva galt har vi gjort som gjør oss fortjent til anmelder Ankers underliggende aggresjon? Tidlig i artikkelen skriver Anker: Disse grensene (mellom kunst, arkitektur og design) sementeres av det nyåpnete museet der det ligger omgitt av sine betongmurer. (Nå er det bare en mindre del av Arkitekturmuseet som er omgitt av betongmurer, så her er det tydelig at forfatteren skal fremmane et bilde av en institusjon som isolerer seg fra omverdenen.) Anker fortsetter: Det er komplekst av flere grunner enn byråkratiske omstendigheter. Disse gjør imidlertid sin nytte som bakteppe i museets opphavsfortelling, den heroiske strid, for fornuften og den gode sak, mot statsforvaltningens vrangvilje og politikernes uforstand, det hele muliggjort med private penger. Hva betyr dette? Hva mener han med byråkratiske omstendigheter? Hva er komplekst, grensene mellom fagfeltene eller betongmurene? Hvor er museets opphavsfortelling? Hva slags halvkvedet vise er dette? Hos Anker blir også det som andre vil oppfatte positivt, til noe negativt. Han skriver om paviljongen for skiftende utstillinger: Utsynet mot verden er beskyttet av omkringliggende betongmurer, man bare aner takene av bebyggelsen på utsiden. Nå er det ikke riktig at man bare aner takene av Miljøverndepartementet, Forsvarsdepartementet og Oslo militære samfunn. Men uansett, hva er problemet? Få norske utstillingslokaler åpner seg til de grader mot sine omgivelser som Ulltveit-Moe paviljongen. Min hovedinnvending mot Leif Anker er at han informerer sine lesere dårlig. Han bruker mye plass på å kritisere åpningsutstillingen om Sverre Fehn som Innlegg 31

17 Innlegg 32 stod der i noen måneder, mens man ikke nevner de varige attraksjoner som undervisningsrommet, studiesalen og de glimrende magasinene. Tror han ikke slikt interesserer nettopp Museumsnytts lesere? Leif Anker kritiserer museet som utbasunerer Fehn som det 20. århundres betydeligste arkitekt i Norge. Det er mulig en ettertid vil konkludere slik, men det kan synes noe prematurt for ikke å si infantilt med en slik superlativ-kåring. Dette er en forbausende. I utlandet er det i alle fall ikke noen tvil om at Fehn står i en helt annen klasse enn andre norske arkitekter. Fehn var den første nordiske arkitekt som fikk verdens viktigste arkitekturpris, Pritzker-prisen, (siden har Jørn Utzon også fått den). I den grad noen norsk arkitekt kommer med i internasjonale oversikter, så er det Fehn omverdenen velger seg ut. I fjor var det stor interesse for vår Fehn-utstilling på arkitekturbiennalen i Venezia, og i år blir Fehn hovedsatsingen ved arkitekturmuseene i Helsinki og Stockholm. I januar i år fikk Fehn enda en viktig tysk arkitekturpris, den kommer på toppen av alle andre internasjonale utmerkelser han har fått. Ingen norsk arkitekt er til grader hedret på den internasjonale arena som Sverre Fehn. Og det er ikke slik at utlandet anerkjenner Fehn mens han overses i Norge. (Kulturrådets ærespris, Anders Jahres pris, rekordmange Houens fond diplomer osv.) Man skal lete godt blant norske fagfolk for å finne noen med den samme skepsis som Leif Anker. Ved ombyggingen av den tidligere Norges Bank-bygningen til arkitekturmuseum valgte vi, og Riksantikvaren, å legge vekt på møtet mellom Grosch og Fehn. En del av den ombygging, som ble gjort av Henry Bucher da bygningen i en mellomperiode var Riksarkiv, er fjernet. Dette har Anker problemer med. Han viser til et ressurshefte for skolen som ble laget til åpningsutstillingen hvor Bucher ikke nevnes. Hvor dramatisk og avgjørende er det? Byggesaken var ikke en hovedsak i det heftet. Derimot fins det en egen film om byggesaken som vises nesten daglig, og der blir Bucher og Riksarkivperioden behørlig behandlet. Til sist: Leif Anker er redaksjonell medarbeider i Museumsnytt og Fremtid for fortiden. Begge steder har han skrevet kritiske artikler om Akitekturmuseet. Arbeider han for flere tidsskrifter? Eller er det slutt nå? Anmeldelsen i nr kan leses på På grunn av lang trykketid har redaksjonen latt anmelderen komme til orde allerede i denne utgaven, se neste side. All videre debatt i saken vil eventuelt foregå på Petter Dass-museet og 1600-tallets kvinner Leserinnlegg av Ivar Roger Hansen, daglig leder Petter Dass-museet. Kari Sommerseth Jacobsen, direktør ved Kvinnemuseet, har sist sommer besøkt det nye Petter Dass-museet på Alstahaug, Nordland fylkes tusenårssted. Etter besøket har hun gjennom både lokalavisen og sist i Museumsnytt nr. 4 / 2008 latt sveipen svinge over spesielt innholdet i billedspillet Ved Alstahaugs Prestegaard findes at see. Dette er for dårlig!, slår hun fast. Sommerseth Jacobsens markerte innvending mot det 20 minutter lange billedspillet, er fraværet av kvinnen; både kvinnens rolle i 1600-tallets dagligliv og kvinnene i Petter Dass familiære og dikteriske liv. Vårt billedspill er produsert av firmaene Rampelys AS og Motivfilm AS ved Eva Charlotte Nielsen og Svein Erik Andersen. Vår bestilling var et billedspill som skulle ha funksjon som en introduksjon til museumsbesøket, med fokus på tre hovedtemaer: stedet Alstahaug i et tusenårsperspektiv, eneveldet og ortodoksien som samfunnsmessig og religiøs forutsetning for Petter Dass som dikter, og endelig et grunnriss av innholdet i Petter Dass litterære virksomhet. Det er riktig som Sommerseth Jacobsen sier, at man i arbeidet med å presentere slike omfattende emner innenfor en stram tidsramme, står overfor strenge krav til prioriteringer. Men oppdraget til filmskaperne var aldri å lage en altomfattende kulturhistorisk framstilling av dagliglivet på Helgeland i siste halvdel av 1600-tallet. En del av de perspektiver som Sommerseth Jacobsen savner, er ikke blitt prioritert bort; de falt ganske enkelt utenfor rammen for billedspillets innhold i utgangspunktet. Når fiskernes (les mennenes) strabasiøse og farefulle liv framstilles på filmlerretet sammen Kaare Espolin Johnsons illustrasjoner, er det et referat fra Petter Dass litterære beskrivelse av livet på havet, akkompagnert av en sentral billedkunster som har grepet fatt i nettopp denne delen av Herr Petters diktning. At billedspillet for å skulle framstå som kulturhistorisk korrekt, i tillegg skulle presentere det Sommerseth Jacobsen kaller den andre halve historien : kvinnearbeidet som lå bak fiskernes utrustning, med illustrasjoner av en kvinnelig billedkunstner, er et krav som må karakteriseres som både spesielt og urimelig. Billedspillet er blitt mottatt med begeistring av omlag besøkende, både vanlige publikummere og et bredt spekter av fagpersoner. Vi hilser selvsagt kritiske røster velkommen, men Kvinnemuseets direktør må ha sett billedspillet med helt spesielle briller og forventninger. I Petter Dass sin diktning opptrer kvinner i mange sammenhenger, både Kritikk eller personangrep? Ulf Grønvold, seniorkurator ved Nasjonalmuseet Arkitektur, føler seg og andre dårlig behandlet i min anmeldelse av museet og åpningsutstillingen i Museumsnytt nr 3/2008 (se innlegg). Han oppfatter utmalende religiøs billedbruk som insinuerende og tuftet på underliggende aggresjon. Det er beklagelig og det er utilsiktet. Grønvold er en dyktig og erfaren museumsmedarbeider jeg har respekt for, men innlegget forholder seg i liten grad til det som faktisk står i anmeldelsen. En debatt med dette utgangspunktet er lite fruktbar. Noen påstander krever imidlertid å korrigeres. de med bibelsk tilhørighet og de som på forskjellig måte tilhørte hans omgangskrets. Og Petter Dass omtaler kvinnen med stor respekt, ikke minst i et 1600-tallsperspektiv. Petter Dass-museet er selvsagt ikke blind for dette, og temaet er et av mange spennende perspektiver ved Petter Dass diktning vi gjerne setter fokus på i våre kommende utstillinger og publikasjoner. Billedbruken spiller på riter og klisjeer, ikke på trosoppfatninger eller religiøse forestillinger, egne eller andres. Det er nå engang slik at Arkitekturmuseet holder til i et bygg med tempelfront, og det er også slik at museer per definisjon holder gjenstanden i sentrum, der den som regel er omgitt av mer eller mindre rigide hierarkier. Dette var utgangspunktet for billedspråket. Medarbeiderne ved Arkitekturmuseet er ikke omtalt som infantile og som et presteskap som bruker huset til å kaste glans over seg selv. Ingen museumsmedarbeider, særskilt eller allment, er nevnt eller omtalt i anmeldelsen. Det er, i mine øyne, en stor og svært vesentlig forskjell på å karakterisere hva museet gjør (som institusjon) og hva museumsmedarbeiderne er (som personer). Grønvold mener jeg driver en kampanje og opptrer med flere hatter som redaksjonell medarbeider i flere blader hvor jeg skriver negativt om Arkitekturmuseet. Dette er dobbelt feil. Å tie ihjel 1600-tallets Nordlandskvinner, gjør man ikke ustraffet, slår Kari Sommerseth Jacobsen fast. Vi håper trusselen ikke slår til før vi har fått mulighet til å realisere et tettpakket formidlingsprogram i årene som kommer. Innlegget til Sommerseth Jacobsen kan leses på 1. Som tidligere redaktør i fagblad vet Grønvold utmerket godt forskjellen på bidragsytere og redaksjonelle medarbeidere. Jeg skriver fra tid til annen for Museumsnytt. Min plass i redaksjonsrådet (min uth.) gjør meg ikke til redaksjonell medarbeider mer enn andre bidragsytere i bladet. 2. Grønvold likte ikke et innlegg i Fremtid for fortiden nr 4/08, et halvt år (!) etter anmeldelsen. Jeg sitter i redaksjonen i bladet som er medlemsblad for Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus. Innlegget var del av en pågående debatt om tilpasningsarkitektur, om forholdet mellom gammelt og nytt med museumsbygningene på Bankplassen som tema, og hadde ingenting å gjøre med Arkitekturmuseet som sådan. Men om så var? Leif Anker 33

18 Bokanmeldelse Hest og vogn i Norge KARI HOEL Monumentalarkitektur i Oslo Kari Hoel Monumentalarkitektur i Oslo. Fra kongens slott til kunnskapens tempel Vigmostad og Bjørke s., kr 398, ISBN Bokomtaler FRA KONGENS SLOTT TIL KUNNSKAPENS TEMPEL Bjørn K. Høie Hest og vogn i Norge Nr1Arktrykk 2007, 244 s I stort format og fyldig illustrert med farger presenteres ni utvalgte eksempler på bygningskunst i det store formatet, fra 1820-tallet og fram til siste årtusenskiftet. Det er offentlig og institusjonell representasjonsarkitektur leseren møter på to unntak nær: Hjula veveri (1855) og Sankt Hallvards kloster (1966). Forfatteren er professor i kunsthistorie i Oslo. Utvalget er gjort con amore. De enkelte bygningene drøftes og presenteres i en større arkitekturhistorisk sammenheng, med stor vekt på bakgrunnen for de aktuelle byggene. Framstillingsformen rommer samtale mellom forfatter og arkitekter for de nyeste byggene. Hvert kapitel har sluttnoter til litteratur og kilder. Boka har sammendrag på engelsk og fyldig ordliste med faguttrykk. Bakerst er register over omtalte arkitekter. ISBN Anmeldt av: Tom Jøran Bauer, avdelingsleder Gamle Hvam museum/konservator NMF Hva er forskjellen på en mylord og en vis-a-vis? Og på en victora og en trille? Og hvor norske er egentlig de norske vognene? Disse spørsmålene og mange flere kan man få svar på i Bjørn Høies bok Hest og vogn i Norge. Høie er avdelingsleder ved Folkenborg museum Østfoldmuseet, og han har arbeidet med hest, vogner og hestekjøretøy i mange år. Her har han skrevet en stor og rikholdig bok på et høyt faglig nivå. Boken gir en meget grundig fremstilling av den såkalte ekvipasjekulturen, den forteller om norsk og internasjonal vognproduksjon og om den utenlandske påvirkningen på norske kjøredoninger. Fra slutten av 1700-årene skjedde det mye innenfor norsk vognproduksjon. Bedre veier og bedre veinett samt fremveksten av industri danner bakgrunnen for denne utviklingen. Høie peker dessuten på at det ble slutt på laugstvangen, noe som gjorde det mye enklere å etablere vognfabrikker. Den første vognfabrikken i Norge ble etablert i Christiania i Deretter ble det grunnlagt mange slike fabrikker i landet, først i byene, deretter utover på landsbygda. Utenlandske impulser satte sitt preg på norske vogner, men Norge produserte også kjøretøy som var anerkjent i utlandet. Bl.a. leverte P. Norsengs vognfabrikk på Hamar karjoler til flere kongehus i Europa. I boken får vi en omfattende oversikt over de norske vognfabrikkene. Boken gir en meget grundig beskrivelse av variantene innenfor hestetrukne kjøretøyer i Norge i hovedsak slik de slik de fremsto på 1800-tallet. Høie opererer med fire forholdsvis klart atskilte perioder som hver har sine markante trekk: Den klassisistiske stil ( ), Den svungne stil ( ), Den rendyrkede stil ( ) og Den blandete stil ( ). Hver av disse har klart atskilte trekk, som Høie beskriver på en lett forståelig måte. En vanlig måte å klassifisere kjøretøyer på, er å inndele dem i såkalte kuskekjørte og gentlemanskjørte (eierkjørte) vogner. Høie bruker dette prinsippet konsekvent i gjennomgangen av de vanligste hestekjøretøyene fra perioden Høie redegjør på en imponerende grundig måte for utviklingen av kuskebukk og seter, farger og stafferinger og ikke minst de forskjellige typer lykter. Tekniske forbedringer når det gjelder akslinger og fjærtyper beskrives inngående. Et eget kapittel er viet norske sleder og sledetyper. Ting vedrørende kjøretøykulturen som ikke har vært så mye påaktet tidligere, blir her utførlig omtalt. Et eget kapittel er viet barnas kjøretøy, dvs. vogner og sleder i miniatyr. Et annet kapittel forteller om kuskens plass på den sosiale rangstige, og vi får i detalj kjennskap til pisk og piskebruk. Det som i særlig grad skiller Bjørn Høies bok fra tidligere bøker om samme tema, er at det legges stor vekt på de internasjonale impulsene. Her har vi fått en bok som for første gang beskriver hvordan de norske vognene står i en internasjonal sammenheng. Sammen med et vell av flotte fotografier blir boken både lettlest og tiltalende. Spesielt må fremheves Thore E. Ødegaards strektegninger, som på en elegant måte anskueliggjør vognenes konstruksjoner og linjeføringer. Boken vil garantert være et svært nyttig hjelpemiddel i arbeidet med tidfesting og typebestemmelse av kjøretøyer. Den vil kunne fungere som en praktisk oppslagsbok en håndbok i hva som er hva på vognene. Med hest og vogn i Norge vil være til glede og nytte ikke bare for museumsfolk, men også for det alminnelige heste- og vogninteresserte publikum. Boken er utgitt med støtte fra Innovasjon Norge, Gjensidige Forsikring og Fylkeskonservatoren i Østfold og Norsk Kulturråd. Boka er den første utgitt i Norge med kravellbygging som tema. Kravellbygging er en teknikk som primært ble brukt til bygging av større fartøy og skip i tre, i motsetning til klinkbygging som blir brukt til mindre båter. Gjennom bl.a. utstrakt bruk av illustrerende tegninger og fotografier tar boka mål av seg på å framskaffe direkte nytteverdi for istandsettingsarbeid, opplæring, formidling og rådgiving i Ragnar Pedersen Hedmarksmuseet 100 år Professor og tidligere sjefskonservator Ragnar Pedersen har, sammen med billedredaktør Jan Haug, sørget for et rikt illustrert praktverk med nærmere 450 historiske fotografier som bærende element. Hedmarksmuseets 100-årige historie presenteres kronologisk. Samtidig belyses ulike tiders museumsideal og historiesyn og spørsmålet om hva et museum kan og bør være. Særlig grundig drøftes den Torstein Arisholm, Morten Hesthammer, Åsmund Kristiansen og Tom Rasmussen Kravellbygging i Norge Historie, teknikk, utvikling Hardanger Fartøyvernsenter / Norsk Sjøfartsmuseum sider. Kr. 398, ISBN: / arbeidet med antikvarisk vern av fartøy. Hvert kapittel er utstyrt med fotnoter og avsluttes med oversikt over skriftlige kilder, evt. upublisert materiale, samt muntlige kilder der hvor de har vært tilgjengelige. En oversikt over ord og betegnelser i kravellbyggingen er på hele 15 sider, og bakerst finner vi et fyldig register. Hedmarksmuseet, Stiftelsen Domkirkeodden i samarbeid med Hamar Historielag sider. Kr. 425, ISBN: dynamikken mellom museum og samfunn som best beskrives gjennom forfatterens egne ord: Museene.. skal trekke med seg fortiden inn i fremtiden. På den ene siden bærer de preg av sin opphavssituasjon og fortid, men samtidig skal de ha betydning og mening for nåtiden. Boka har en detaljert innholdsfortegnelse, bakerst er noteapparatet og litteraturlisten. 35

19 Gjør som Trond Giske lag en digital historie med jazzmontør Akkurat som Trond har du helt sikkert noe du vil fortelle, og som ham vil du at flest mulig skal høre etter. Da skal du lage en digital historie med oss. En digital historie er en 2-3 minutters dokumentarfilm, basert på stillbilder, videoklipp og egen fortellerstemme. Den kan brukes på nettet, i utstillinger og selvsagt sendes på mail. Dette gjør at du kan nå folk der de er. Jazzmontør holder workshops der vi lærer deg metoder, verktøy og enkel programvare slik at du på kort tid kan lage egne historier på eget utstyr. Vil du heller sette bort jobben, produserer vi for deg. Vi har produsert over 1500 digitale historier med folk i alle aldre, og er Norges mest erfarne på feltet. Vi jobber mye med museer, og skreddersyr prosjekter innen opplæring, engasjert formidling og levende kommunikasjon. Les mer om oss, ABM og Trond Giske samt bruk og bruksområder på JAZZMONTØR workshops - produksjon foredrag - rådgivning Kjetil Bjørke kjetil@jazzmontor.no tlf: Kristoffer Pahle kristoffer@jazzmontor.no tlf: