Har du spørsmål om EØS og norsk politikk?

Transkript

1 TEMA: EØS Har du spørsmål om EØS og norsk politikk? ET SKOLERINGSHEFTE FRA NEI TIL EU om EØS-avtalen og hvordan den påvirker norsk politikk, mars 2006 Redaktør Harriet Rudd

2 INNHOLD Forord. Heming Olaussen og Harriet Rudd... side 3 Del 1: EØS-avtalen 1) EUs regelverk. Dag Seierstad... side 7 2) EUs regler blir til norsk lov. Dag Seierstad og Harriet Rudd... side 9 3) EØS institusjonenene. Dag Seierstad og Harriet Rudd... side 12 4) Vetoretten. Dag Seierstad og Harriet Rudd... side 15 Del 2: EØS-avtalen endrer norsk politikk og lovverk 5) Erfaringer med EØS-avtalen. Dag Seierstad... side 19 6) EØS-saker som kan komme opp Harriet Rudd... side 23 Del 3: Alternativer til EØS-avtalen 7) Utmelding eller endring. Dag Seierstad... side 33 Studiespørsmål... side 36 Leseliste... side 37 Studieveileder... side Nei til EU Nei til EU Arbeidersamfunnets plass Oslo Lay-out: Sindre Humberset Korrektur: Kjell Arnestad, Jan Terje Kristiansen Redaktør: Harriet Rudd Forfatterne står selv ansvarlige for innholdet i artiklene. 2 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen

3 Forord Av Heming Olaussen, leder i Nei til EU, og Harriet Rudd, utredningsleder i Nei til EU. Siden 1994 har EØS-avtalen hatt stor påvirkning på norsk politikk og lovverk. Norge har måttet innføre nye regler og avskaffe eksisterende ordninger etter diktat fra EU og ESA ofte på tvers av målsettinger og oppfatninger som har samlet bred politiske oppslutning. Det betyr at avtalen både prinsipielt og i praksis utgjør et demokratisk problem. EØS-avtalen endrer Norge uten at det har rot i det norske demokratiet. Virkningene har vært større enn både det tilhengere og motstandere forutså før den trådte i kraft. EN OMFATTENDE OG DYNAMISK AVTALE Allerede da EØS-avtalen ble inngått i 1992 var det en omfattende avtale. I skrivende stund har avtalen virket i drøye elleve år og den blir stadig utvidet. Det skyldes flere forhold: Den norske regjeringen og EØS-tilhengere (men også motstanderne) undervurderte hvilke ordninger som ville bli rammet av avtalen. Avtalen er dynamisk. EU innfører stadig nye regler som deretter blir en del av EØS-avtalen. Organene som skal kontrollere at reglene for det indre marked følges EUkommisjonen og ESA - er svært aktive og gjennomgår nasjonale regler for å vurdere om de bryter med de fire friheter. EF-domstolen (og EFTA-domstolen) tolker reglene for det indre markedet ut fra et overordnet prinsipp om mest mulig fri flyt. Dette betyr at saker som norske myndigheter trodde det var enighet om at lå utenfor avtalen nå utfordres fra EU og ESA hold. Ett eksempel på denne utviklingen er det varige unntaket Norge fikk da EØS-avtalen ble forhandlet fram: Rett til selv å godkjenne genmodifiserte organismer i mat og fôr. Dette unntaket utfordres nå av EU-kommisjonen. Et annet eksempel er hjemfallsordningen. Tidligere var EU og Norge enige om at hjemfall utelukkende var et norsk anliggende, men nå mener ESA at ordningen strider mot de fire friheter og at Norge må endre eller avskaffe ordningen. De fire friheter tvinger i seg selv fram et mer markedsstyrt samfunn, men i tillegg viser erfaringene med EØS at samfunnsstyringen i økende grad tas ut av folkevalgte, politiske organer og blir juridiske spørsmål som avgjøres i byråkratiet og i domstolene. «EN MER AKTIV EUROPAPOLITIKK» Problemene med EØS-avtalen forsterkes av norske myndigheters særdeles passive og forsiktige rolle overfor EU og ESA. En rekke rapporter, blant annet fra Riksrevisjonen, viser at departementer og fagetater først begynner å forholde seg til nye EU-regler når de kommer til vedtak i EU. Norske myndigheter har derfor dårlig grunnlag for å vurdere virkningene når regelverket skal vedtas i Norge. I tillegg betyr det at Norge i liten grad benytter seg av muligheten til å påvirke utformingen av EUs regelverk noe EØS-avtalen gir oss rett til. Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 3

4 Norske myndigheter har også hatt som utgangspunkt at regelverket fra EU og tolkninger og vurderinger fra ESA må godtas uten spørsmål. Det har selvsagt sammenheng med spørsmålet om norsk EU-medlemskap. For de krefter som har som mål at Norge skal bli med i EU har terskelen for å kritisere EU dessverre vært høy. Den rød-grønne regjeringen har i Soria-Moria erklæringen slått fast at de skal føre en «mer aktiv Europapolitikk.» Dette er blant annet konkretisert slik: «Der opplegg for slike regler (for det indre marked, red anm.) er i direkte strid med norske interesser, skal Norge bruke alle de mulighetene avtaleverket gir oss til å sikre norske interesser. Dersom andre virkemidler strander, vil Regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen hvis særlig viktige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.» Videre ønsker regjeringen å styrke arbeidet med EØS-relevante saker. Sett fra Nei til EUs side er dette et positivt utgangspunkt, selv om det gjenstår å se i hvilken grad regjeringen vil følge opp målsettingene i praksis. Regjeringen har varslet at de i løpet av mars 2006 vil komme med en egen handlingsplan for europapolitikken. Det blir viktig for Nei til EU å vurdere hvordan rapporten sammenfaller med våre synspunkter. ÅPENHET ER EN FORUTSETNING På et område mener vi at regjeringen så langt har sviktet i arbeidet med EØSsaker. Fremdeles foregår mange av debattene rundt vanskelige EØS-spørsmål bak lukkende dører i regjerings- og partikontorene. En aktiv Europapolitikk krever etter vårt syn offentlig debatt rundt viktige saker som for eksempel hjemfall. Bare åpenhet kan sikre demokratiske prosesser rundt politiske beslutninger. Ofte står en i EØS-sammenheng overfor saker som kan få gjennomgripende konsekvenser. Da er det en selvfølge at folkemeningen får komme til uttrykk. Klarhet i hvilke saker som regnes som viktige for borgerne i Norge vil også styrke regjeringen når de skal fremlegge sine synspunkter overfor EU og ESA. MER FOKUS PÅ EØS I ÅRENE SOM KOMMER I løpet av 2006 og årene som kommer skal antakelig Norge ta stilling til flere store EØS-saker. Etter vår mening har også regjeringen en rekke målsettinger som strider mot EØS-avtalen. Derfor tror vi at EØS vil være et hovedfokus innenfor EU-debatten de neste årene. Det gir Nei til EU rom for å synliggjøre konsekvensene av avtalen, som er sentralt i vurderingen av alternativer til EØS. Samtidig må vi ikke glemme at det også er viktig å arbeide for at i hvert fall de verste utslagene av avtalen stoppes. Dermed får vi en viktig oppgave i forhold til å samle alle krefter som vil jobbe for å stanse skadelige enkeltdirektiv. Begge disse oppgavene krever at hele organisasjonen har gode kunnskaper om EØS-avtalen og aktuelle EØSsaker. Derfor har vi laget dette skoleringsheftet. 4 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen

5 I løpet av året som kommer vil Nei til EU også utarbeide en ny EØS-strategi som blant annet skal se nærmere på alternativene til EØS. Dette skoleringsheftet starter opp den diskusjonen og det vil komme mer utfyllende diskusjonsopplegg utover året. Samtidig som vi intensiverer arbeidet med å synliggjøre konsekvensene av EØS, må vi ikke glemme vår viktigste oppgave; å bidra til nei-flertall på meningsmålingene om EU-medlemskap. Uansett regjering er det nemlig den eneste garantien mot at det sendes en ny søknad om medlemskap i EU. Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 5

6 Del 1 EØS-avtalen Avtalen om Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet er en avtale mellom EU på den ene sida og EFTA-landene, Norge, Island og Liechtenstein, på den andre. Formålet med avtalen er at landene skal utgjøre ett område med like regler og konkurransevilkår for varer, arbeidskraft, kapital og tjenester (de fire friheter) slik at disse kan flyte fritt over landegrensene. 6 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen

7 1. EUs regelverk Av Dag Seierstad Artikkel for artikkel er EØS-avtalen ordrett avskrift av EUs regelverk for de fire friheter (EUs indre marked). EØS-avtalen legger EUs regler (forordninger, direktiver og andre vedtak) til grunn på alle områder som omfattes av avtalen. Innholdet i avtalen endrer seg også hele tida avtalen er dynamisk. Disse endringene kommer fordi EU stadig utvider og endrer lovverket sitt. For å sikre at det hele tida er like regler både i EU og EFTA-landene på de områdene som omfattes av EØS-avtalen, skal slike endringer automatisk gjelde også Norge. For at dette ikke skal være i strid med Grunnloven, er Norge gitt vetorett (også kalt reservasjonsrett) i EØS-avtalen (se s. 15). EØS-reglene går foran enhver norsk lov som måtte være i strid med dem. Også EUs tolkning av lovene følger med som en automatisk del av EØSavtalen. I EU er det EF-domstolen som tolker EU-lover. Alle rettsavgjørelser i EF-domstolen blir dermed en del av EØS-avtalen og like forpliktende som det øvrige regelverket. EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen som Norge noen gang har inngått. Avtaleteksten med sine 127 artikler fastslår hovedprinsippene på samme måte som EU-traktatene. Det konkrete regelverket fins i 22 vedlegg. I tillegg er 49 protokoller knytta til avtalen. Da EØS-forhandlingene ble avslutta i mars 1992 inneholdt de 22 vedleggene rundt 1500 rettsakter (150 forordninger, 950 direktiv og 400 beslutninger). En «tilleggspakke» på om lag 300 rettsakter ble tatt inn i avtalen i mars Det var de rettsaktene som var vedtatt mellom mars 1992 og mai Fra da av blir nye rettsakter tatt inn i avtalen hver måned. REGELVERKET OMKRING DE FIRE FRIHETER Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft oppstår ikke av seg selv. Den må sikres gjennom lover og regler. EU har siden midten av 1980-tallet utviklet et omfattende regelverk for å fjerne hindringer for den frie flyten og sikre at varer, tjenester, kapital og arbeidskraft flyter lettest mulig over landegrensene: Fri flyt kan hindres fysisk og ved lov ved at varer, penger og personer stoppes ved grensene eller ved at det er forbudt å føre varer og kapital over landegrensene. EU satte seg i 1986 som mål å fjerne all grensekontroll både av varer og personer innen Valutakontrollen ble i prinsippet borte i løpet av Fri flyt kan også hindres hvis EU-land har ulike regler for hva slags varer som kan selges og hva slags tjenester som kan tilbys. EU har derfor satt i gang et stort arbeid for å standardisere slike regler. Det tar tid å komme fram til felles EU-regler for alt EU-statene har hatt nasjonale regler for. EU bygger derfor i tillegg på «prinsippet om gjensidig godkjenning» av standarder: Hvis en vare er godkjent for salg i ett medlemsland, skal det automatisk kunne selges fritt i alle andre medlemsland (det såkalte cassis de Dijon-prinsippet). Det omstridte forslaget til tjenestedirektiv (se s. 23) har som formål å innføre det samme prinsippet når det gjelder tjenester. EF-domstolen heter fortsatt EF-domstolen fordi den ikke har noen domsmyndighet over de to nye områdene som ble lagt under EU i Maastricht-traktaten; pengeunionen og sikkerhetspolitikken. Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 7

8 For å sikre fri flyt og fri konkurranse har EU også utviklet felles konkurranseregler, felles regler for offentlig støtte og regionalpolitikk, felles miljøog arbeidsmiljølovgivning og felles regler for kvalitetskontroll av forbruksvarer. På alle disse områdene er det EUs lover som gjelder om det skulle oppstå kollisjon med nasjonal lovgivning. FORMÅLET MED DET INDRE MARKEDET Argumentasjonen og ideologien bak EUs fire friheter og det «indre markedet» bygger på en forutsetning: Økonomisk virksomhet skal foregå der hvor den er aller mest lønnsom. Fri konkurranse og full utnyttelse av alle stordriftsfordeler skal sikre at det blir slik. Konkurransen skal samle produksjonen av varer og tjenester i færre og sterkere bedrifter og firma og dermed gjøre europeiske bedrifter mer konkurransedyktige på verdensmarkedet. Det er ulovlig konkurransevridning hvis statlige eller lokale myndigheter griper inn for å hindre at det går slik. Alle samfunnsmessige og menneskelige hensyn som har bidratt til at bedrifter ligger der de faktisk ligger, er kostnader i de regnestykkene EU begrunner det indre markedet med dersom en annen beliggenhet ville gitt bedriften eller butikken større lønnsomhet. BEDRE ENN EU-MEDLEMSKAP Forskjellen på EU og EØS er først og fremst at EØS ikke har noen felles politikk på områder som går ut over det indre markedet. EØS har for eksempel ingen felles handelspolitikk utad, ingen felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, ingen felles skatte- og avgiftspolitikk, landbrukspolitikk eller fiskeripolitikk. Avtalen omfatter heller ikke EUs økonomi- og pengeunion (ØMU) eller nye, framtidige saksfelt i EU. Tall fra EUs årsrapporter og EFTA-sekretariatet viser at mens EU i perioden vedtok totalt rettsakter, ble innlemmet i EØS i samme periode altså om lag 20 %. Denne sammenligningen sier ingenting om omfanget av de enkelte rettsaktene, men viser tydelig at EØS er noe annet enn et EU-medlemskap. EØS-avtalen gir på viktige områder Norge mer handlefrihet enn et medlemskap i EU ville gjort: * Vi har større frihet til å føre en skatte- og avgiftspolitikk som kan sikre velferdsordningene våre. * Vi bindes ikke til den penge- og finanspolitiske samordningen som for eksempel ved et oljeprissjokk kan ramme Norge hardt fordi vi har en næringsog eksportstruktur som gjør at økonomien vår svinger i utakt med de fleste EU-land. * Vi kan fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk. Det betyr at vi kan legge opp en landbrukspolitikk i mer økologisk retning, og at vi kan opprettholde en bedre balanse mellom kyst- og havfiske, og dermed sikre høyere sysselsetting i fiskerinæringa. * Vi overlater ikke til EU å utforme handelspolitikken overfor den tredje verden. * Og vi beholder taleretten ved viktige internasjonale forhandlinger i alle sammenhenger der EU forhandler utad på vegne av sine medlemsland. 8 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen

9 2. EUs regler blir til norsk lov Av Dag Seierstad og Harriet Rudd EØS-avtalen endres altså ved at EU vedtar nye lover som så blir gjort gjeldende for EØS, det vil si for Norge, Island og Liechtenstein. Formelt skjer denne overføringen av lover fra EU til EØS i EØS-komiteen der Norge, Island og Liechtenstein møter EU til månedlige møter. I EØS-komiteen skal vedtak fattes med enstemmighet, samtidig som de tre EFTA-statene skal «tale med én stemme». I praksis betyr dette at hver av de tre EFTA-statene har vetorett mot enhver ny EØS-lov siden EFTA bare kan fatte vedtak hvis alle er enige (se s. 15). Hvis de nye EU-reglene krever lovendring i Norge, må Stortinget deretter vedta endringen for at det skal bli norsk lov og gjelde overfor personer og bedrifter i Norge. EØS-LOV BLIR TIL NORSK LOV Etter 1. januar 1994 vedtas norske lover på to helt ulike måter: Den ene måten er den tradisjonelle, med endelig vedtak i Odelstinget og Lagtinget, etter en lang prosess med utredninger som er kjent i god tid, med formelle høringer og med offentlig debatt dersom lovforslaget er omstridt. Den andre måten omfatter alle de lovene som kommer inn i det norske lovverket via EØS. Stortingets EØS-komité I dag behandles nye EØS-regler slik: Hver måned møtes Stortingets EØSutvalg for å gi regjeringen råd om nye EU-lover eller vedtak. Utvalget består av utenrikskomiteen på Stortinget og de seks norske stortingsrepresentantene som er medlemmer av parlamentarikerkomiteen for EØS (se s. 13). EØS-utvalget møtes bak lukkete dører, og møtereferatene er hemmelige ett år etter møtet. På møtet kan utvalget anbefale at regjeringen sier nei takk til en ny EU-lov. Det har flertallet i utvalget aldri gjort. Regjeringen godtar deretter noen dager seinere på vegne av Norge den nye EU-loven i EØS-komiteen der Norges EUambassadør møter representanter for EU-kommisjonen. Stortingsbehandling Hvis den nye EØS-loven krever at norsk lov endres, kommer forslaget deretter til lovendring til Stortinget. Da har regjeringen allerede godkjent EØS-loven på vegne av Norge i møtet med EU i EØS-komiteen. EØS-tilhengerne på Stortinget oppfatter denne lovbehandlingen i Stortinget som ren sandpåstrøing og opptrer deretter. Men i praksis er det klart at Stortinget kan stemme ned en slik lovendring og dermed benytte seg av reservasjonsretten i EØS-avtalen. Det har aldri skjedd. Møtene i EØS-utvalget skjer for lukkete dører. Saklista kommer ei ukes tid før møtet. Sakspapirene gir på noen få linjer departementets vurdering av om direktivet eller forordningen krever endring i norsk lov eller forskrift, og om departementet vurderer eventuelle endringer som uproblematiske. På Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 9

10 Del 1 EØS 10 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen møtene i EØS-utvalget behandles sakene like summarisk. Et møte med 23 saker på saklista, blant annet om antibiotika og tilsettingsstoffer i dyrefor, ble avviklet på 15 minutter. Det blir 38 sekunder pr. sak. Ingen av sakene var behandlet av noe annet organ på Stortinget. (Dag og Tid ) Behandlingen i regjeringen I regjeringsapparatet behandles EØS-saker på tre plan: på faglig nivå i 22 spesialutvalg på administrativt nivå i Koordineringsutvalget for EØS-saker på politisk nivå i regjeringen. Spesialutvalgene Spesialutvalgene skal sørge for samordning på faglig nivå mellom departementene, og det er saksbehandlere fra de ulike departementene som møter i utvalgene. Første oppgave er å ta stilling til om rettsakten faller inn under EØS-avtalen. I så fall har spesialutvalget på det aktuelle området til oppgave å finne ut i hvilken grad norske interesser blir berørt av rettsakten og hvordan disse interessene best kan fremmes i EUs beslutningsprosess. Spesialutvalget vurderer også om norsk regelverk må endres eller om en i stedet skal ta opp med EU-kommisjonen om Norge kan få særlige tilpasninger for å ivareta spesielle norske forhold. Noen av spesialutvalgene møtes en gang i måneden, de fleste møtes 2 4 ganger i året. I 2005 var det 22 slike spesialutvalg Koordineringsutvalget for EØS-saker Koordineringsutvalget drøfter saker som ikke er blitt avklart i spesialutvalgene. Utvalget forbereder hva norske myndigheter skal mene før nye EU-rettsakter blir tatt inn i EØS-avtalen. Alle departementene deltar, og som hovedregel skal departementene møte med en representant på høyt embetsvivå. Regjeringen Alle viktige EØS-saker behandles av regjeringen. Det er den enkelte statsråd som vurderer om en EØS-sak skal legges fram for regjeringen. I tillegg er det opprettet et eget europautvalg som kan drøfte særlig viktige EØS-saker. Utvalget består av statsministeren, utenriksministeren, finansministeren, nærings- og handelsministeren, justisministeren og forsvarsministeren. Andre statsråder møter etter behov. EN LITE AKTIV EØS-POLITIKK Både Riksrevisjonen og Statskonsult har kritisert alvorlige svakheter i de interne norske EØS-prosessene. Statskonsult mener at samordningen mellom departementene fungerer dårlig. Statskonsult undersøkte hva som hadde skjedd i forbindelse med ti viktige EØS-rettsakter og oppdaget at det bare fantes rammenotater (se egen boks) for fire av dem. Riksrevisjonen kom i 2005 med en rapport som viser at bare fem prosent av rammenotatene ble utarbeidet mens EU forberedte nytt regelverk. 63 prosent ble først utarbeidet etter at EU hadde fattet vedtak, og 32 prosent ble utarbeidet mens forslaget var til behandling i EU-parlamentet og EUs ministerråd. Det er dessuten for seint hvis spesialutvalgene først begynner å jobbe når

11 Dag Seierstad : Hva er EØS? kommisjonen har lagt fram et forslag til rettsakt. EØS-avtalen forutsetter at den norske regjeringen blir informert når kommisjonen starter arbeid med en ny rettsakt, og Norge har rett til å sende eksperter til de arbeidsgruppene som forbereder nye rettsakter for kommisjonen. Riksrevisjonens rapport viste også at over halvparten av sakene som ble vedtatt i spesialutvalgene, allerede var vedtatt av EU. Riksrevisjonen slår fast at «intensjonen om å vurdere i en tidlig fase hvordan norske interesser kan fremmes overfor EU, ikke nås». Både Statskonsult og Riksrevisjonen kritiserer departementene for at de i for liten grad involverer og informerer faginstitusjoner, organisasjoner, næringsliv og så videre i en tidlig fase. Statskonsult kritiserer at forslag til nye EØS-direktiv sendes på høring når det er for seint etter at Norge har bundet seg opp. Et eksempel: I juni 1992 la kommisjonen fram et utkast til direktiv som ville kreve endringer i den norske arbeidsmiljøloven. Fra januar 1994 var Norge medlem av EØS, men regjeringen informerte verken Stortinget eller norsk offentlighet om at et slik direktivutkast fantes. EUs ministerråd vedtok direktivet i 1994, men regjeringen informerte ikke Stortinget før 18. juni 1996, fire år etter at kommisjonen la fram utkastet sitt og to år etter at direktivet ble vedtatt i EU. Allerede ei uke etter, 25. juni, møttes Stortingets EØS-utvalg for å gi regjeringen råd om hvilket standpunkt den skulle ta til dette direktivet. Tre dager etter, 28.juni, ble direktivet en del av EØS-avtalen på et møte i EØS-komiteen det øverste beslutningsorganet for EØS-avtalen. Dette er ikke et enkeltstående eksempel. Statskonsult tok for seg ni EU-rettsakter som endte i EØS-avtalen. Bare to av de ni ble sendt ut på høring før møtet i Stortingets EØS-utvalg. Og i begge disse to tilfellene var høringsfristen satt etter at EØS-utvalget hadde gjort vedtaket sitt. Riksrevisjonen kritiserer også at de som deltar fra Norge i ulike EU-komiteer får styringssignaler fra departementet eller fagdirektorat som er for generelle og på et for bredt saksområde. Ofte er instruksene muntlige. Rapporten stiller spørsmålstegn ved om dette er nok til å sikre at de norske deltakerne kan øve innflytelse i komiteene. Departementenes rammenotater Det lages rammenotater om alle forslag til EU-rettsakter som en regner med skal inn i EØS-avalen hvis de blir vedtatt. Notatet skal utarbeides så tidlig som mulig, helst allerede når EU-kommisjonen starter arbeidet med å forberede nye EØS-relevante regler og senest når kommisjonen legger fram forslag til nye regler. Fagdepartementet har ansvaret for å lage slike rammenotater. Rammenotatet skal beskrive innholdet i forslaget, gjeldende norsk lovgivning på området, hvordan forslaget vil påvirke norske interesser og om en vedtatt rettsakt hører inn under EØS-avtalen. Rammenotatene skal oppdateres kontinuerlig på alle stadier i beslutningsprosessen. Rammenotatene skal lagres i en egen database for EU/EØS-dokumenter. Databasen er ikke åpen for innsyn. I tillegg viser Riksrevisjonens rapport at departementene bare i liten grad bruker databasen. Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 11

12 12 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 3. EØS-institusjonene Av Dag Seierstad og Harriet Rudd Med EØS-avtalen ble det opprettet en rekke EØS-organer. Disse organene har ulike oppgaver. EØS-rådet og EØS-komiteen skal sikre at nytt EU-regelverk overføres til EØS-landene. Kontrollorganet ESA skal kontrollere at reglene faktisk innføres og følges og EFTA-domstolen dømmer hvis det oppstår uenighet om regelverket. INSTITUSJONENE TIL EØS EØS-rådet EØS-rådet er det øverste organet i EØS. Det møtes to ganger i året, gjør opp status for utviklingen innen EØS-avtalen og behandler politiske spørsmål av betydning for avtalen. Hvis det skal gjøres viktige endringer i avtalen, blir det bestemt i EØS-rådet. I EØS-rådet møter utenriksministrene for Norge, Island og Liechtenstein, og utenriksministrene fra to EU-land, det som innehar formannskapet i EU og det som skal overta formannskapet neste halvår. Tjenestemenn fra utenriksdepartementene møter fra andre EU-land. EU-kommisjonen er representert med det medlemmet som har ansvar for EØS-avtalen. EØS-komiteen Det er altså denne komiteen som fortløpende behandler alle nye rettsakter som skal inn i EØS-avtalen. Den kan også behandle alle aktuelle spørsmål som en av partene vil ha diskutert. I EØS-komiteen møtes EU-ambassadørene fra Norge, Island og Liechtenstein med en direktør fra EU-kommisjonen. EØSkomiteen møtes vanligvis den siste fredagen i hver måned unntatt i august som er feriemåneden for EU-systemet. ESA (se under) deltar som observatør på møtene og kan ta ordet i saker som angår virksomheten til ESA. ESA ESA er det organet som har til oppgave å passe på at EØS-avtalen etterleves i Norge, Island og Liechtenstein. I det arbeidet skal ESA legge til grunn de samme kriteriene og framgangsmåtene som EU-kommisjonen gjør overfor EUs medlemsland (se mer s. 13) EFTA-domstolen EFTA-domstolen har flere oppgaver: Den skal behandle saker som ESA anlegger mot et EFTA-land for brudd på EØS-avtalen. Den skal behandle klager fra EFTA-land over avgjørelser ESA har fattet. Den kan behandle klager fra enkeltpersoner eller firma over avgjørelser ESA har fattet. Den skal avgjøre tvister mellom EFTA-land i forbindelse med EØS-avtalen. Den skal gi rådgivende uttalelser når domstoler i EFTA-landene ber EFTAdomstolen om å tolke EØS-avtalen på bestemte punkter.

13 EFTA-domstolen består av dommere fra EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Parlamentarikerkomiteen Parlamentarikerkomiteen består av 12 medlemmer av EU-parlamentet og 12 representanter fra parlamentene i Norge, Island og Liechtenstein. Stortinget velger 6 av disse representantene. Komiteen møtes to ganger i året og kan vedta resolusjoner med anbefalinger til de organ som fatter beslutningene i EØS. De 12 representantene fra EFTA-statene møtes i tillegg 3 4 ganger i året. De 6 norske representantene er medlem av Stortingets EØS-utvalg sammen med medlemmene i Stortingets utenrikskomité. ESA OG EFTA-DOMSTOLEN MEKTIGERE ENN STORTINGET OG REGJERINGEN For å sikre at offentlige instanser, bedrifter og borgere innfører, følger og ikke vedtar lover i strid med EØS-avtalen, er det altså opprettet et overvåkingsorgan, ESA, og en domstol som skal dømme hvis det oppstår konflikt om hvordan EØS-retten skal forstås. I Norge er det departementene, særlig Næringsog energidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet, som passer på at EØS-reglene følges. I EØS-debatten i 1992 ble det brukt som argument for EØS-avtalen at EFTAstatene tross alt fikk herredømme over sitt eget overvåkingsorgan, ESA, og sin egen domstol, EFTA-domstolen. EU hadde ingenting å gjøre verken med ESA eller EFTA-domstolen. Det var et svakt argument. De norske borgere som ansettes i ESA, skal ikke ivareta norske interesser. De skal håndheve et regelverk som er identisk med EU-regelverket for det indre markedet. De skal håndheve dette regelverket på nøyaktig samme måte som EU-kommisjonen og EU-domstolen ville gjort det. De vil bli vurdert etter hvordan de løser akkurat den oppgaven. De norske dommerne i EFTA-domstolen er i samme situasjon. Domstolen skal legge til grunn hvordan EU-kommisjonen og EF-domstolen har praktisert regelverket for det indre markedet internt i EU. EØS-reglene er identisk med EUreglene for det indre markedet og de skal følges på samme måte som i EU. EØS-INSTITUSJONENE EØS-rådet EØS-komiteen ESA EU-kommisjonen EFTA-domstolen EF-domstolen Parlamentarikerkomiteen Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 13

14 EFTA SURVEILLANCE AUTHORITY: ESA EFTAS overvåkingsorgan ESA ledes av et kollegium på tre personer, en fra hvert av EFTA-landene som er med i EØS-avtalen: Norge, Island og Liechtenstein. Det er regjeringene i de tre landene som utpeker kollegiet for fire år av gangen. Regjeringene velger også en president for kollegiet. Kollegiet tar avgjørelser med vanlig flertall. For å bistå dem i arbeidet har kollegiet et sekretariat som består av fire avdelinger: Avdelingen for konkurranse og statlig støtte, Avdelingen for det indre marked, Avdelingen for juridiske spørsmål, oppfølging og informasjon og en administrasjonsavdeling. Avdelingene har til sammen 52 ansatte. ESA har kontor i Brussel. Arbeidsspråket er engelsk, men bedrifter og enkeltpersoner kan henvende seg til organet på hvilket som helst EØS-språk. 1) ESA sender et formelt brev til det aktuelle landet. Landet får vanligvis to måneder til å svare og iverksette tiltak 2) Hvis ESA ikke er overbevist om at landet har tatt de nødvendige tiltak slik at de ikke lenger bryter med EØS-retten, leverer de en «begrunnet redegjørelse». EFTA-landet får to måneder til å følge dette. 3) Hvis saken likevel ikke løser seg, kan ESA oversende saken til EFTA-domstolen. ESA-kollegiet har per januar 2006 følgende medlemmer: Bjørn T. Grydeland, president (Norge) Kurt Jaeger (Liechtenstein) Kristián Andri Stefánsson (Island) «De ansatte i ESA er fornøyd med sitt arbeid, dersom EU-byråkratene er fornøyd med det de gjør. Det betyr mye mindre for dem om norske myndigheter er fornøyd.» (Konklusjon fra en hovedoppgave om ESA, ifølge Dag Harald Claes, forsker ved Arena-programmet, Aftenposten ) ESA har fem hovedoppgaver: 1) Sikre at EU-regler blir vedtatt i EFTA-landene og sjekke at nasjonale lover er i overensstemmelse med EUs regelverk 2) Undersøke klagesaker og på eget initiativ sikre at EØS-avtalen overholdes i praksis. 3) Kontrollere at EØS-reglene følges på det veterinære området og når det gjelder mat og fôr. 4) Vurdere om nasjonale forskrifter er i overensstemmelse med EØS-avtalen. Utkast til nye forskrifter skal meldes til EFTA slik at ESA, EU-kommisjonen og de andre EØS-landene har mulighet til å vurdere reglene. 5) Samarbeid og informasjon mellom EU-kommisjonen og EFTA-landene, og informasjon til offentligheten. Prosedyre ved brudd på EØS-avtalen Når ESA mistenker eller mener at et land bryter EØS-avtalen, vil det først foregå en mer uformell prosess hvor ESA ber om informasjon, og det foregår en diskusjon mellom det aktuelle landet og ESA. Hvis ESA konkluderer med at det foreligger brudd på EØS-retten, starter en treleddet, formell prosess: ESA kan når som helst avslutte en sak hvis den bestemmer seg for at bruddet er rettet opp eller at mistanken om brudd ikke er velfundert. 14 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen

15 4. Vetoretten Av Dag Seierstad og Harriet Rudd Grunnloven tillater ikke at Norge overfører beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner vi ikke er medlem av. Samtidig er grunnpilaren i EØS at EU- og EØS-landene i all framtid skal ha samme regelverk for fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Siden det er EU som bestemmer de felles reglene, var dette tilsynelatende et problem uten løsning. Den «løsningen» man til slutt kom fram til at Norge fikk rett til å reservere seg mot alt EU kunne komme til å vedta, i praksis en vetorett så på papiret riktignok perfekt ut. Ingen EU-land har en slik reservasjonsrett overfor regler som skal gjelde på det indre markedet. Men så langt har denne vetoretten bare blitt brukt én gang: under debatten om Stortingets godkjennelse av EØS-avtalen i FRYKTEN FOR VETORETTEN Før EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget i 1992 ble vetoretten framstilt som garantien for at EØS-avtalen ikke kunne påføre oss regler vi var sterkt imot. Men erfaringene etterpå har vist at bruk av vetoretten sitter svært langt inne. Hvorfor er det slik? En av grunnene er at ja-siden i Norge har valgt å oppfatte vetoretten på en svært spesiell måte: Det er ikke meningen at reservasjonsretten skal brukes i praksis. Reglene om reservasjonsretten betyr bare at Norge formelt ikke har overført beslutningsmyndighet til EU. Formelt er Grunnloven ikke brutt. I praksis godtar vi alt EU vedtar. Det er opplagt at stadige veto mot nye EØS-lover vil undergrave selve formålet med avtalen. Avtalens karakter forutsetter at vetorett bare benyttes i saker som oppfattes som særlige viktige, men ja-sida framstiller dette ofte som om det er umulig å benytte vetoretten overhodet. De som går mot å bruke vetoretten, viser også til at EU har rett til mottiltak hvis Norge reserverer seg mot en rettsakt som etter forutsetningene skal inn i EØS-avtalen. Men mottiltaka er strengt regulert i EØS-avtalen. EU kan sette deler av avtalen ut av kraft, men slik at de reglene som oppheves, ligger innenfor samme område av avtalen. EKSISTERER VETORETTEN? I kjølvannet av debatten om tjenestedirektivet vinteren ble det fra EU-hold hevdet at EØS-avtalen ikke gir Norge noen vetorett. Selv om ordet vetorett ikke er brukt i teksten, kan det ikke være tvil om at EØS-avtalen tar høyde for at EU og EFTA-landene ikke klarer å bli enige om nye regler eller at endringer av EØS-avtalen ikke får støtte i ett eller flere av EFTA-landenes nasjonalforsamlinger. Hva skjer hvis det ikke oppnås enighet? Hva som skal skje hvis det ikke oppnås enighet om nytt regelverk, er regulert i EØS-avtalens artikler 93,102 og 103. Artikkel 93 slår fast at EFTA-landene skal opptre «med én stemme» i EØS-komiteen. Det betyr at EFTA-landene har en gjensidig mulighet til å reservere seg mot nye regler. Artikkel 103 slår fast at hvis Stortinget ikke godkjenner en lovendring som er nødvendig for at de nye Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 15

16 16 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen EØS-reglene skal tre i kraft, virker dette på samme måte som et veto i EØSkomiteen. Det er særlig artikkel 102 nr. 5 som regulererer hva som skal skje hvis det ikke oppnås enighet mellom EU og EFTA om nye tillegg til avtalen. Partene skal forsøke å finne andre muligheter for at avtalen skal kunne fungere tilfredsstillende. I stortingsproposisjon nr. 100 ( ) beskrives prosessen slik: Dersom det likevel ikke lar seg gjøre å komme til enighet om nye regler i EØSkomiteen, skal partene bestrebe seg på å finne en løsning som sikrer at Avtalen fortsatt kan fungere best mulig. Partene kan også konstatere at selv om de anvender ulike regelverk, må disse anses som likeverdige, slik at de kan anvendes parallelt. Dersom EØS-komiteen etter nærmere angitte frister imidlertid ikke kommer frem til en slik løsning, betraktes den del av Avtalens vedlegg som berøres direkte av EFs nye regler, som midlertidig satt ut av kraft mellom EFTA-landene og EF Normalt vil under enhver omstendighet de deler av et vedlegg som i EF er erstattet av nye EF-regler, opphøre mellom partene. Da EØS-avtalen ble inngått, ble eksisterende avtaler forut for EØS-avtalen mellom EF og EFTA-land ikke opphevet. Stortingsproposisjonen gir dette som en av begrunnelsene for at de gamle avtalene ikke ble sagt opp: «man ønsker at de igjen skal kunne komme til anvendelse dersom en avtalepart sier opp EØS-avtalen, eller i tilfelle av delvis opphør av EØS-avtalens bestemmelser i henhold til artikkel 105 nr. 5.» Både stortingsproposisjon nr. 100 ( ) «Om samtykke til ratifikasjon av Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde» og stortingsdebatten i oktober 1992 om tiltredelse til EØS levner liten tvil om at Brundtland-regjeringen som framforhandlet avtalen mente at det var fremforhandlet en vetorett. I stortingsdebatten ble det fra regjeringshold også ettertrykkelig presisert at vetoretten skulle kunne brukes hvis nye EU-regler strider mot viktige norsk interesser eller politiske mål. Da Stortinget godkjente EØS-avtalen, var det med vetoretten som en del av avtalen. Uansett hva som hevdes fra EU-hold kan det ikke være tvil om at det fra norsk side hele tida har blitt tolket slik at vetoretten er reell.

17 Innføring av nye regler i EØS-avtalen og regler for hva som skal skje hvis det ikke oppnås enighet om nytt regelverk Artikkel For å sikre rettssikkerhet og ensartethet innen EØS, skal EØS-komiteen treffe beslutninger om endring i et vedlegg til denne avtale så nær som mulig i tid etter at Fellesskapet har vedtatt tilsvarende nytt regelverk, med sikte på å gjøre det mulig med samtidig iverksettelse av det nye fellesskapsregelverket og endringene i vedleggene i denne avtale. For dette formål skal Fellesskapet så snart som mulig underrette de andre avtaleparter gjennom EØS-komiteen når det vedtar regelverk på et saksfelt som omfattes av denne avtale. 2. Det skal vurderes i EØS-komiteen hvilken del av vedlegget til denne avtale som ville bli direkte berørt av det nye regelverket. 3. Avtalepartene skal bestrebe seg på å komme til enighet i saker som er relevante for denne avtale. EØS-komiteen skal særlig bestrebe seg på å finne frem til en gjensidig godtagbar løsning dersom det oppstår et alvorlig problem på et område som i EFTA-statene hører inn under den lovgivende myndighets kompetanse. 4. Dersom EØS-komiteen, selv etter anvendelse av nr. 3, ikke kan komme til enighet om en endring i et vedlegg, skal den undersøke alle andre muligheter for at denne avtale fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende, og treffe enhver beslutning for dette formål, herunder mulighet for å konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig. Denne beslutningen skal tas senest seks måneder etter at saken er forelagt EØS-komiteen, eller den dag det tilsvarende fellesskapsregelverket trer i kraft dersom denne dag er senere. 5. Dersom EØS-komiteen ved utløpet av fristen etter nr. 4 ikke har tatt noen beslutning om et vedlegg til denne avtale, skal den berørte del av vedlegget, slik det er fastslått i samsvar med nr. 2, betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte. Et slikt midlertidig opphør skal få virkning seks måneder etter utløpet av fristen etter nr. 4, men under ingen omstendigheter tidligere enn den dag det tilsvarende felleskapsregelverket er gjennomført i Fellesskapet. EØS-komiteen skal fortsette sine bestrebelser på å komme til enighet om en gjensidig godtagbar løsning slik at opphøret kan avbrytes så snart som mulig. 6. De praktiske følgene av opphøret etter nr. 5 skal drøftes i EØS-komiteen. Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltakere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå. Avtalepartene skal avgjøre de justeringer som måtte være nødvendige som følge av opphøret. Artikkel Dersom en beslutning i EØS-komiteen kan bli bindende for en avtalepart først etter at forfatningsrettslige krav er oppfylt, skal beslutningene tre i kraft på den dag den måtte ha fastsatt, forutsatt at vedkommende avtalepart har meddelt de andre avtaleparter innen den nevnte dag at de forfatningsrettslige krav er oppfylt. Foreligger ingen meddelelse innen den nevnte dag, skal beslutningen tre i kraft den første dag i den annen måned etter den siste meddelelse. 2. Dersom en meddelelse ikke har funnet sted innen utløpet av seks måneder etter EØS-komiteens beslutning, skal EØS-komiteens beslutning anvendes midlertidig i påvente av at de forfatningsrettslige krav oppfylles, med mindre en avtalepart meddeler at beslutningen ikke kan anvendes midlertidig. I dette tilfelle eller dersom en avtalepart meddeler at en beslutning i EØS-komiteen ikke er godkjent, skal det midlertidige opphør etter artikkel 102 nr. 5 få virkning en måned etter denne meddelelsen, men under ingen omstendigheter tidligere enn den dag det tilsvarende fellesskapsregelverk er gjennomført i Fellesskapet. Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 17

18 18 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen Del 2. EØS-avtalen endrer norsk politikk og lovverk EØS-avtalen fører til at den politikken og de lovene som demokratiske organer i Norge har vedtatt, blir endret. Det skjer ved at EU-vedtak tvinger Norge til å innføre regler det ikke er flertall for og ved at EUs regler hindrer oss i å gjennomføre politikk som et flertall ellers ville stilt seg bak. I tillegg overprøver stadig ESA og EFTA-domstolen politiske vedtak i Norge. Dette er en kontinuerlig prosess som vil fortsette, i større eller mindre grad, så lenge vi er medlemmer av EØS. De siste årene har det kommet en rekke rapporter som også viser at Norge i for liten grad bruker mulighetene vi har til å påvirke EU. I stedet godtar norske myndigheter svært ofte ukritisk nye EU-lover, selv om de går på tvers av det som blir oppfattet som viktige norske interesser. Den rød-grønne regjeringen har lagt vekt på at de ønsker å styrke EU og EØS-debatten, drive et mer aktivt påvirkningsarbeid overfor EU og bruke mulighetene i EØS-avtalen også vetoretten til å sikre norske interesser.

19 5: Erfaringer med EØS-avtalen Av Dag Seierstad Allerede da EØS-avtalen ble vedtatt i 1992 ble det advart om at avtalen kunne få enda større konsekvenser enn selve avtaleteksten ga inntrykk av. Det ble blant annet pekt på at vinmonopolet og differensiert arbeidsgiveravgift kunne stå for fall. Fra regjeringen og ja-siden ble det beroliget og avfeid: «den nåværende enerett til import og engrossalg vil bli opprettholdt» skrev regjeringen Brundtland i stortingsproposisjonen om EØS. I stortingsdebatten om norsk medlemskap sa utenriksminister Bjørn Tore Godal om oljedirektivet (se s. 21): «Om vi likevel skulle stå overfor et direktiv i EØS-sammenheng som på en grunnleggende og viktig og sentral måte innebærer en knebling av våre nasjonale muligheter til å ivareta våre egne interesser, så sier vi nei. Dette er ikke dramatisk.» Det er opplagt at vi i løpet av de ti årene flere ganger har vært stilt overfor direktiver med et innhold som har fått store konsekvenser, og som et bredt politisk flertall var imot. Likevel har Norge aldri «sagt nei.» En opplagt årsak er at et nei i neste omgang vil bli et viktig argument mot norsk medlemskap. For som medlemmer ville vi ikke hatt noe annet valg enn å godta de nye reglene. Nedenfor har vi samlet noen eksempler på hvordan EØS-avtalen har grepet inn i mulighetene for politisk styring av samfunnsutviklingen i Norge. OFFENTLIGE ANBUD EØS-avtalen betyr at alle større offentlige innkjøp over en viss verdi må legges ut på åpent anbud over hele EØS-området. Det gjelder både kjøp av varer og tjenester. Så sant anbudskravene er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre innkjøpene mot lokale leverandører for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting. Dermed fratas også lokalpolitikerne et viktig verktøy i arbeidet med å sikre levedyktige lokalsamfunn. EØS-kravet om anbud begrunnes med at det vil spare det offentlige for store beløp. Det er ikke opplagt at det blir resultatet. Påbud om EØS-anbud er både dyrt og tungvint for mange kommuner og offentlige instanser. I distrikt med sviktende næringsliv kan det være atskillig mer penger å tape for kommuner og fylkeskommuner dersom lokale leverandører og lokale byggefirma må bukke under i konkurransen. Utenfor EØS kunne kommuner, fylkeskommuner og statlige etater på fritt grunnlag vurdert hvor anbud var fordelaktig og hva slags anbud som var ønskelig. DIFFERENSIERT ARBEIDSGIVERAVGIFT I Norge har vi hatt gradert arbeidsgiveravgift etter hvor i landet arbeidstakeren var bosatt. Hensikten var å gjøre det billigere å ansette folk i distriktene for å opprettholde bedrifter i spredtbygde strøk og å oppmuntre til næringsetablering over hele landet. Kort tid etter at EØS-avtalen hadde trådte i kraft, begynte ESA å granske den differensierte arbeidsgiveravgiften. Saken gikk helt til EFTA-domstolen Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 19

20 20 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen som avsa dom i saken i Dommen slo fast at ordningen var i strid med EØS-avtalen fordi den gir et konkurransefortrinn for bedrifter i distriktene. Fram til utgangen av 2003 fikk vi som en overgangsordning beholde differensiert arbeidsgiveravgift for den delen av næringslivet som ikke er i konkurranse med selskap i andre EØS-land. En del bedrifter med så høye transportkostnader at de overstiger fordelen med lav arbeidsgiveravgift fikk også ifølge dommen beholde lav avgift. Etter at overgangsperioden var over i 2003 tok Norge i bruk en ekstraordinær bestemmelse i EØS-avtalen. Etter avtale med de to andre EFTA-landene i EØS, Island og Liechtenstein, satte Norge til side EØS-avtalens regler om statsstøtte for Finnmark og Nord-Troms (tiltakssonen) og opprettholdt nullsats for arbeidsgiveravgift i dette området. Norge fikk bare samtykke til å gjøre dette for en del bedrifter, og ordningen skal opp til ny vurdering. De bedriftene som var unntatt fra overgangsordningen må fortsatt betale full sats. EU vedtok i desember 2005 nye regler for regional støtte som skal tre i kraft 1. januar De nye reglene betyr at Norge kan gjeninnføre differensiert avgift i noen områder. Norge vil nå levere en oversikt over kommuner eller områder hvor vi mener det kan innføres differensiert arbeidsgiveravgift til ESA. ESA må deretter godkjenne listen og antakelig vil det først mot slutten av 2006 være mulig å si hvilke kommuner som kan få differensiert arbeidsgiveravgift etter EUs nye regler. SOSIAL DUMPING I mange bransjer har tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår vært undergravd lenge og har lite med arbeidsinnvandring å gjøre. Det frie arbeidsmarkedet i EØS har forsterket problemene, særlig har det blitt mange eksempler på sosial dumping etter at EU fikk åtte nye medlemmer 1. mai Disse landene er relativt fattige og har langt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig i Norge. Før EØS-avtalen trådte i kraft kunne norske myndigheter nekte utlendinger arbeidstillatelse hvis de ble tilbudt lønns- og arbeidsvilkår som var dårligere enn det som var vanlig i Norge. Som medlem av EØS, kan vi ikke lenger kreve arbeidstillatelse for borgere fra andre EØS-land. Unntaket fra dette er arbeidere som kommer fra de åtte nye EU-landene i Sentral- og Øst- Europa. Her er det innført overgangsordninger som gjør at det kan kreves norske lønns- og arbeidsvilkår for en periode på opptil 7 år. Dette gjelder likevel bare enkeltpersoner som reiser til Norge for å søke arbeid. Det er ikke lov å kreve norske lønns- og arbeidsforhold for utenlandske selskaper som tar med seg egne ansatte til oppdrag i Norge med mindre tariffavtalen er allmenngjort på det området som bedriften utfører arbeid. Slike selskaper har plikt til å registrere seg, men det finnes ingen god kontroll med at de faktisk gjør det (NTB ). Det finnes heller ingen oversikt over hva slags lønn som gis slike utstasjonerte arbeidstakere. De grove eksemplene på lønnsdumping gjelder først og fremst denne gruppa arbeidsinnvandrere. I perioder med økende arbeidsledighet er sosial dumping alltid et problem, og problemet nå er heller ikke arbeidsinnvandrerne fra EU, men de arbeidsgiverne norske og utenlandske - som utnytter arbeidsinnvandrere for å kunne presse ned lønninger. EØS-avtalen gjør det lettere for arbeidsgivere å gjøre nettopp det.

21 Mange norske arbeidsgivere kan med større troverdighet true med å flytte virksomheten ut av Norge eller ansette utenlandske arbeidstakere til dårligere betingelser enn de norske arbeiderne er villige til å godta. Utenlandske entreprenører kan i større grad konkurrere om oppdrag her i landet. De kan basere anbudet på å ta med seg arbeidskraft hjemmefra til dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de som gjelder i Norge. Dette problemet øker jo større lønnsforskjeller det er mellom de landene som arbeiderne kommer fra og lønnsnivået i Norge. Med EØS-avtalen forsvant de kontrollavtalene som var fagbevegelsens viktigste våpen mot sosial dumping fra utenlands arbeidskraft i Norge. Disse kontrollavtalene ga lokale fagforeninger rett til å overvåke lønns- og arbeidsvilkårene for ansatte ved utenlandske entrepriser. Siden kontrollavtalene kun rettet seg mot utenlandske entreprenører, var de i strid med EØS-avtalen. OLJE Norsk olje- og gasspolitikk har vært basert på at naturressursene skulle komme hele det norske samfunnet til gode. Oljeinntektene skal bidra til å sikre velferd, sysselsetting, miljø, norsk næringsliv og industriell utvikling. Samtidig skal det tas hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet. EØS-avtalen har betydd et skifte i denne politikken. I 1995 ble oljedirektivet tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet betydde at hele olje- og gassvirksomheten langs norskekysten ble underlagt fri konkurranse og krever at tildeling av konsesjoner til olje- og gassutvinning og tildeling av operatøransvar kun skal skje på såkalte «objektive og ikke-diskriminerende kriterier». Direktivet rammet det som var kjernen i den norske oljepolitikken: at den skulle styres til fordel for hele det norske samfunnet. Statoil kan ikke lenger sikres minst 50 prosent deltakelse på alle felt, og den som får konsesjon, kan ikke lenger forpliktes til å bruke og lære opp norsk arbeidskraft, heller ikke til å plassere en vesentlig del av forsknings- og utviklingsvirksomheten i Norge. I 2002 ble gassmarkedsdirektivet innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet har som mål å øke konkurransen på gassmarkedet. Det skal skje på to måter: Gasskjøperne skal stå fritt til å velge hvilken gassprodusent de vil kjøpe fra, og rørsystemet skal stå til rådighet for dem som selger og kjøper gass på det nye gassmarkedet. Hensikten er å styrke gasskjøperne slik at gassprisen presses nedover. Ifølge Dagens Næringsliv ( ) var Olje- og energidepartementet forberedt på et årlig tap på så mye som 9 milliarder kroner som følge av direktivet. Men prisvirkningen er vanskelig å anslå, og regjeringen har senere voktet seg vel for å antyde noe som helst om faren for tap. Langsiktige gasskontrakter med innebygde prisavtaler har vært grunnlaget for de store investeringene i gassutvinning fra Nordsjøen. Slike kontrakter skal heretter godkjennes av EU-kommisjonen. Det betyr at kommisjonen etter hvert kan få stor innflytelse over norsk gasspolitikk. Når de store gasskjøperne kan skaffe seg gass på et åpent gassmarked, vil det antakelig bli langt færre slike langsiktige kontrakter, og kontraktene vil ikke gi gassprodusentene så gunstige prisavtaler. Direktivet kan derfor føre til at færre nye gassfelt Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen 21

22 åpnes, at gassproduksjonen ikke blir så høy som den ellers ville blitt og at mer gass blir liggende igjen på det enkelte gassfelt. PATENT PÅ LIV I 2003 ble EUs direktiv om patent på liv tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet gjør det mulig å ta patent på genmodifiserte planter og dyr på framgangsmåte for å framstille slike planter og dyr på naturlig forekommende biologisk material, også på gener som fins ute i naturen på genmodifiserte menneskegener når modifiseringen kan defineres som en oppfinnelse og ikke en oppdagelse. Direktivet innebærer at det skal være samme adgang til patent på oppfinnelser knyttet til biologisk materiale som på annet materiale. I Norge var det før direktivet kom på banen tverrpolitisk enighet om at det ikke måtte gis patent på genmodifiserte dyr og planter, at det ikke måtte gis patent på framgangsmåter for å framstille genmodifiserte dyr og planter og at det ikke skulle være mulig å gi patent på naturlig forekommende biologisk materiell, heller ikke på gener. Disse prinsippene lå også til grunn for den norske patentloven. Den største forskjellen mellom den tidligere norske patentloven og direktivet om patent på liv er at direktivet tillater patent på planter og dyr. I Norge var det tidligere bare mulig å gi patent på mikroorganismer. POSITIVE VIRKNINGER AV EØS? Formålet med EØS-avtalen er å sikre norske næringer markedsadgang til EU-markedet og samtidig EUs næringsliv samme adgang til det norske markedet. På hvilke områder har EØS-avtalen hatt positive virkninger som ikke ville vært der uten avtalen? Den entydig positive betydningen begrenser seg til noen få punkter: * Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser. * EU kan ikke ta i bruk anti-dumping-våpenet mot norsk industri. * Vi kommer raskere og enklere med når EU utvikler nye program for kulturutveksling og utdanning. Ulempene er, som vi har sett ovenfor, langt flere, og enkelte av dem er av vesentlig større betydning for samfunnsutviklingen i Norge. 22 Nei til EUs skoleringshefte om EØS-avtalen