Europas vann på bedringens vei, men store utfordringer gjenstår

Transkript

1 Europas vann på bedringens vei, men store utfordringer gjenstår Sommeren 2018 offentliggjorde det europeiske miljøbyrået (EEA) sin rapport om tilstanden i Europas vann. Det er oppnådd forbedringer i vannmiljøet i elver, innsjøer, kystvann og grunnvann. Likevel gjenstår det langsiktige utfordringer for vannmiljøet fra forurensing og fysiske endringer, og noen steder også overforbruk av vann. Her gis det et kort, norsk sammendrag av rapporten, utarbeidet av fagdirektør Anders Iversen, Miljødirektoratet. Illustrasjon: Rapportens forside. Kilde: EEA-rapport 7/2018. Bakgrunn Hensikten med EUs vannpolitikk er å sikre at en tilstrekkelig mengde med vann av god kvalitet er tilgjengelig for både menneskenes behov og miljøet. Vanndirektivet, som trådte i kraft i år 2000, har etablert rammeverket for vurdering, forvaltning, beskyttelse og forbedring av kvaliteten til vannressursene i hele EU. Vanndirektivet stiller krav til at landene skal etablere og gjennomføre vannforvaltningsplaner og tiltaksprogrammer for alle vannregioner, og at disse oppdateres hvert 6. år. EU-landenes rapportering av sine første vannforvaltningsplaner for la grunnlaget for forrige EEA rapport om Europas vann i Nå har de fleste landene rapportert vannforvaltningsplanene for perioden , som er grunnlaget for denne nye rapporten. 1

2 Omfattende rapportering EEA-rapporten bygger på rapportering fra 25 land, knyttet til 160 oppdaterte regionale vannforvaltningsplaner som gjelder for perioden Til sammen er vannmiljøet overvåket på mer enn lokaliteter i siste 6-års periode, og rapporten bygger på innrapportert tilstand og påvirkninger i overflatevannforekomster (innsjøer, elver og kystvann) og grunnvannsforekomster. Av overflatevannforekomstene utgjør 80 % elver, 16 % innsjøer og 4 % kystvann. Norge, Hellas, Irland og Litauen gjennomfører vanndirektivet, men hadde ikke fullført rapporteringen i tide til å bli med i denne rapporten, men også disse landenes data blir tilgjengelig på EEAs nettside når rapporteringen er ferdigbehandlet. Styrket kunnskap om miljøtilstanden Både kvantitet og kvalitet i beslutningsgrunnlaget om tilstand og påvirkninger er vesentlig bedret i løpet av siste 6-års periode. Det er investert i ny eller forbedret overvåking av både økologi og kjemi. Antall overvåkingslokaliteter har økt, og flere kvalitetselementer og stoffer overvåkes. I siste periode er vannmiljøet overvåket på ca lokaliteter i de 25 landene. Dette har resultert i at andelen vannforekomster med ukjent tilstand er redusert, og beslutningsgrunnlaget for tilstandsvurderingene er bedret. For overflatevann (innsjø, elv, kystvann) er andel med ukjent økologisk tilstand redusert fra 16 % til 4 %, og andel med ukjent kjemisk tilstand redusert fra 39 % til 16 %. Vurderingen av økologisk tilstand er basert på både biologiske, hydromorfologiske og fysisk-kjemiske kvalitetselementer. Figur fra rapporten som viser reduksjonen i andel vannforekomster med ukjent tilstand (grå del av søylene) fra første til andre periode med vannforvaltningsplaner. Rød del av søylen viser andel med mindre enn god tilstand, og grønn del viser andel med god eller svært god tilstand. SWB = Surface Water Body. RBMP = River Basin Management Plan. Kilde: EEA-rapport 7/

3 Bedring for biologiske kvalitetselementer Omlag 40 % av overflatevannet (innsjø, elv, kystvann) har minst god økologisk tilstand eller godt økologisk potensial, mens 56 % har dårligere enn god økologisk tilstand, og for 4 % er økologisk tilstand ukjent. Dette er totalt sett en minimal endring fra forrige 6-års periode, men samtidig er andel med ukjent økologisk tilstand er redusert til en fjerdedel av det den var. Tilstanden for enkelte kvalitetselement som bidrar til økologisk tilstand er generelt sett bedre enn samlet tilstand. Den økologiske tilstanden for noen biologiske kvalitetselementer viser bedring siden forrige periode, men dette gir ofte ikke utslag i bedring av samlet miljøtilstand, på grunn av vanndirektivets prinsipp om at det verste styrer ("one out all out"). Innsjøer og kystvann har bedre tilstand enn elver og overgangsvann. Vurderingen av økologisk tilstand er basert på både biologiske, hydromorfologiske og fysisk-kjemiske kvalitetselementer. Reduserte utslipp av miljøgifter Om lag 38 % av overflatevann (innsjø, elv, kystvann) har god kjemisk tilstand, 46 % har dårligere enn god kjemisk tilstand, og for 16 % er den kjemiske tilstanden ukjent. I de fleste land er det et fåtall miljøgifter som forårsaker dårlig kjemisk tilstand, oftest kvikksølv. Dersom slike "allestedsnærværende" stoffer tas ut, oppnår 81 % av overflatevannet god kjemisk tilstand, og bare 3 % oppnår ikke god kjemisk tilstand. I denne perioden har flere land gjort framskritt i håndteringen av prioriterte stoffer, slik at det er færre vannforekomster som overskrider miljøkvalitetsstandardene for stoffer som f.eks. prioriterte metaller (kadmium, bly, nikkel). Hovedkilden for punktutslipp er urbane avløpsrenseanlegg, som står for 68 % av punktutslippene til overflatevann. For å redusere forurensingen og nå målene i vanndirektivet må landene gjennomføre og håndheve regelverk som avløpsdirektivet, nitratdirektivet, plantevernmiddeldirektivet, industriutslippsdirektivet og REACH. Figur fra rapporten som viser endringer i kjemisk tilstand fra første til andre periode med vannforvaltningsplaner. For hver forbindelse viser blå søyle antall vannforekomster med bedret tilstand, og rød søyle antall vannforekomster som fremdeles har for høye nivåer. RBMP = River Basin Management Plan. Kilde: EEA-rapport 7/

4 Hovedutfordringer for vannmiljøet De viktigste påvirkningene på overflatevann er hydromorfologisk endring som påvirker 40 % av vannforekomstene, diffuse utslipp særlig fra jordbruk som påvirker 38 %, langtransportert forurensing (særlig kvikksølv) som påvirker 38 %, punktutslipp som påvirker 18 %, og vannuttak som påvirker 7 % av vannforekomstene. I en tredel av vannforekomstene er det registret en påvirkning, mens 17 % har registeret to påvirkninger, 11 % har registrert tre påvirkninger, og 22 % har registrert fire eller flere påvirkninger. De viktigste effektene på vannmiljøet av disse påvirkningene er eutrofi (for mye næringsstoffer), kjemisk forurensing, og degraderte habitater grunnet fysiske endringer. Mange miljøtiltak igangsatt Landene har gjort en tydelig innstas for å bedre vannkvalitet og avbøte fysisk påvirkning. I de første vannforvaltningsplanene ( ) var de hyppigste tiltakene å bygge eller oppgradere urbane avløpsrenseanlegg, å fremme god praksis i jordbruket for å redusere næringsavrenning, fysiske tiltak for å bedre vandringsmuligheter og habitater, beskytte drikkevannskilder, samt tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget og redusere usikkerhet. Noen av tiltakene gir umiddelbar effekt, andre vil medføre forbedringer på lang sikt. Fram mot 2021 kan det forventes at flere av de mange tusen tiltakene som følger av vedtatte planer gir positive resultater for å nå god tilstand. Fysiske- og vannførings-endringer Hydromorfologiske påvirkning er den største påvirkningen, på 40 % av alle vannforekomster. Hele 13 % av Europas vannforekomster er utpekt som sterkt modifiserte, og 4 % som kunstige. Mer enn vannkraftanlegg i Europa er identifisert som en hovedpåvirkning på elvene, og resulterer i tapte vandringsmuligheter, samt endret vannføring og sediment-transport. Vanndirektivet forutsetter innsats der hvor potensialet som akvatisk økosystem ikke oppfylles. Dette handler om å fjerne vandringshindre, restaurere habitater, og gjenopprette sammenheng mellom elveløp, kantsoner, våtmarker og flomsletter. Bruk av naturbaserte løsninger for tilbakeholdelse av vann, gjenopprette minimums- eller økologisk vannføring, og forvaltningsplaner for å verne og gjenoppbygge truede fiskearter er også viktige tiltak. Helhetlig vannforvaltning Vann er en grunnleggende ressurs for helse, landbruk, energi, transport og natur. Det er en hovedutfordring i Europa i dag å sikre en bærekraftig forvaltning av vannet og dets økosystemer, og dermed sikre at nok vann med god tilstand er tilgjengelig for alle formål. Bærekraftig og helhetlig vannforvaltning spiller en hovedrolle i arbeidet med å nå FNs mål for bærekraftig utvikling. Vanndirektivet og vannforvaltningsplanene har medført en vesentlig endring i landenes vannforvaltning. Det har bidratt til økt informasjon til offentligheten, en betydelig bedre forståelse av tilstand og påvirkninger, samt tiltak for å redusere påvirkningene og bedre tilstanden. 4

5 EUs miljøhandlingsplan og biodiversitetsstrategi forutsetter opprettholdelse av økosystemene og deres tjenester, og 15 % av degraderte økosystemer skal restaureres innen Gjenoppretting av flomsletter og kystsoner, og bruk av naturlig tilbakeholdelse av vann og grønn infrastruktur bidrar både til restaurering av økosystemer og er kostnadseffektiv flomforebygging. Det er store muligheter til å bedre vannforvaltningen for å nå målene i vanndirektivet, gjennom en strengere og bedre samordnet gjennomføring av gjeldende regelverk i kombinasjon med supplerende tiltak, for å redusere påvirkningene som hindrer at man når god tilstand. Innen avløp dreier dette seg om økt tilknytningsgrad, bedre rensing, og å redusere forurensing ved kilden. For jordbruket handler det om miljøplaner på gårdsbruk, gjødslingskrav, redusert bruk av kunstgjødsel, redusert jordarbeiding, fangvekster og buffersoner. For miljøgifter dreier det seg om håndheving av regelverk, kombinert med utvikling av mer bærekraftig produksjon og bruk. 5