be og vente. Flere timer senere, etter at mannen min, Johan, og broren min og kona hans hadde kommet, sovnet far fredfullt inn. Senere den kvelden

Transkript

1 Innledning Denne krigen er ikke deres, men Guds Det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelse Herren vil gi dere Og [Josjafat] rådførte seg med folket og stilte opp sangere som skulle love Herren i hellig skrud, mens de dro ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: Lov Herren, for hans miskunnhet varer til evig tid! Og da de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren noen som lå i bakhold angripe. 2. Krønikebok 20, juni 1996 var en tung dag for familien vår. Jeg tilbrakte ettermiddagen ved fars seng på sykehuset. Han hadde blitt rammet av slag fire dager tidligere; han kunne ikke snakke, var delvis lammet og fikk næring gjennom en sonde. Mor og søsteren min satt hos ham om morgenen, og jeg kom dit om ettermiddagen. Jeg vil aldri glemme synet av mor der hun satt med den lamme hånden hans i sin, strøk den og fortalte ham hvor høyt hun elsket ham. Hun forlot rommet uten å vite at det var siste gang hun fikk se ham i live. Jeg kan bare beskrive resten av den ettermiddagen som en kamp. Det var en fysisk kamp for far idet temperaturen hans steg og han gradvis tapte slaget om livet. Men for meg var det også en åndelig kamp. Det var som om djevelen Bibelen kaller ham vår siste fiende forsøkte å vise meg hvor mektig han er. Jeg ba og leste i Bibelen, og forkynte høyt at kampen allerede er vunnet. Far hadde gitt livet sitt til Jesus da han var ung. Syndene hans var tilgitt i Jesu blod, og Satan hadde ikke lenger noen makt over ham siden Jesus hadde vunnet seier på korset. Det eneste som sto igjen nå, var å 15

2 be og vente. Flere timer senere, etter at mannen min, Johan, og broren min og kona hans hadde kommet, sovnet far fredfullt inn. Senere den kvelden holdt jeg min gråtende mor i armene. «Jeg ville så gjerne ha hatt ham hos meg litt lenger,» snufset hun. «Men jeg klager ikke. Vi har hatt et svært godt liv sammen, og det er tross alt ikke så mange som blir åtti år.» Dagen etter var det min tur til å gråte. Mens mor var travelt opptatt på kjøkkenet, hørte jeg altstemmen hennes synge en av yndlingssangene: «Tell velsignelsene dine, en for en, og du vil bli overrasket over hva Herrens har gjort.» Jeg ser nå i ettertid at den uken døde en del av mor også. Nå, ti år senere, lider hun av demens og får god pleie på et aldershjem. Til tross for jevnlig besøk av venner og familie, er hun ensom, og hun skjønner at hun er i ferd med å miste kontrollen på livet. Men prinsippene hun har levd etter, fungerer fortsatt. Mange ganger i løpet av de siste årene har hun sagt til meg: «I går følte jeg meg veldig alene, men jeg sang, og det hjalp.» Mor husker en kveld under et besøk i Sentral-Asia. Etter middagen fant den unge verten vår fram gitaren og begynte å synge. Vi var bare åtte personer til stede, og vi satt alle på gulvet. En ung gutt, Olav, satt rett overfor meg. Selv om ansiktet strålte, visste jeg at livet hans langt fra var enkelt. Han betalte en høy pris for å følge Jesus. Ofte mishandlet hans egen mor ham fysisk, eller som hun selv sa det, slo hun den russiske guden ut av ham. Den kvelden, under et av de fineste bønnemøter jeg noen gang har vært med på, var Jesus der midt iblant oss, og vi fokuserte på ham, og vi opplevde alle, i likhet med unge Olav, at vi ble løftet opp over alle vaskeligheter livet ga oss. For mange år siden, da jeg var i Etiopia for første gang, la jeg merke til den viktige rollen lovsang og kor spilte i enkelte av menighetene. Når unge etiopiere blir personlig kristne, opplever de ofte å bli ekskommunisert av den ortodokse kirken. Og deretter kaster mange foreldre disse ungdommene som ofte bare er tenåringer ut på gaten med lite annet enn klærne de går og står i. Etterpå forholder de seg til dem som om de var døde. Disse unge menneskene, som er alvorlig forfulgt av både 16

3 familie og samfunn, fortsetter å lovsynge Gud. De lover hans navn med et volum og en innlevelse som først slo meg en stiv nordeuropeer med kalvinistbakgrunn som «litt i meste laget». Men jeg skjønte snart at lovsangen er en livline for dem. De har behov for kontinuerlig å minne hjertet om Guds kjærlighet, en sannhet som uttrykkes fritt i sangene de synger. Og samtidig er lovsangen et middel til å stå imot de onde kreftene som omgir dem. Hvert kor komponerer sine egne sanger, fulle av bibelsk budskap. Disse kristne forstår underet som skjedde blant israelsfolket i 2. Krønikebok 20, avsnittet jeg siterte innledningsvis. Lovsang er sterkere enn våpen. I Afghanistan høsten 2001 satt en gruppe internasjonale frivillige tre måneder i et mørkt, skittent fengsel. Før de ble pågrepet, hadde de hatt for vane å begynne dagen med sang og bønn. De opprettholdt denne vanen i fengselet. 1 Å tilbe Gud, til tross for umenneskelige og skremmende omgivelser, hjalp dem til å fokusere på Den ene de satte sin lit til. Han kunne utfri dem. Når jeg hører sørkoreanske kristne lovsynge, sitter jeg ofte bare og lytter. De harmoniske ferdighetene deres gjør sangen spesielt vakker; ja, det er så en kunne tro Gud hadde utrustet hver enkelt av dem med solistevner. Men da mannen min og jeg nylig besøkte landet, gjorde musikken meg trist tankene mine vandret til Nord-Korea. I mer enn femti år har våre kristne brødre og søstre i nord ikke hatt mulighet til åpent å lovprise Gud med sang. Med unntak av noen få statskontrollerte kirker som er åpne for turister, finnes det ikke offentlige plasser for gudstjeneste i Nord-Korea. Og når kristne våger å komme sammen i grupper på to eller tre, «synger» de kun ved å bevege leppene. I mellomtiden har et ukjent antall tusen kristne bukket under i Nord-Koreas brutale fangeleirer, ofte med en sang på leppene, etter å ha blitt utsatt for brutal tortur. Etter gudstjenesten betrodde jeg meg til en sørkoreansk venn, og han fortalte en historie han hadde hørt om et gammelt nordkoreansk ektepar. Denne gamle mannen og kona hadde gått langt opp i fjellene, under påskudd av å sanke urter. I stedet tok de seg så langt inn i en dyp hule som det overhodet var mulig. Da de var sikre på at her kunne ingen 17

4 andre enn Gud høre dem, løftet de stemmene sine mot himmelen og sang alle de kristne sangene de kunne huske. De troendes sanger, som ofte er sunget i tider med tett mørke og mye uro, har alltid inspirert meg. Og nå, flere år etter utgivelsen av min første bok, Skjult sorg varig glede, 2 har jeg på oppfordring fra mange lesere rundt om i verden, mulighet til å dele historiene mine om kvinner som har opplevd å bli forfulgt for sin kristne tro. Denne gangen har jeg fokusert på den lærdommen de har høstet gjennom trengselstiden. Jeg har møtt mange av kvinnene bak historiene du vil finne på de følgende sidene. Og de jeg selv ikke har møtt personlig, har jeg hørt om gjennom kollegene våre i Åpne Dører, organisasjonen som ble opprettet av Broder Andreas, og som mannen min og jeg har arbeidet for i mer enn tretti år. Åpne Dører arbeider med alle kvinnene som er nevnt, i enkelte tilfeller gjennom forbønn og moralsk støtte, men oftest gjennom aktiv støtte i form av prosjekter i landene deres. Jeg har lyst til å trekke fram noen få viktige ting. For det første vil du legge merke til at noen av historiene er korte, mens andre igjen er lengre. Lengden på historiene har ingen sammenheng med lidelsens styrke eller hvor viktig personen er. Du vil også finne at det er land som ikke nevnes, selv om Åpne Dører er involvert der og kristne blir forfulgt. Og i de fleste tilfellene avsløres ikke personenes identitet, navn er endret og geografiske referanser utelatt. Forfølgelse er smertefullt, og innebærer ofte blod, svette og tårer. Selv om lidelse kan gi verdifull lærdom, har jeg absolutt ikke til hensikt å la forfølgelse høres enkelt ut. Det finnes ingen enkle fasiter til utholdenhet. Og allikevel har jeg kunnet hente lærdom fra disse kvinnene. Livet deres er ikke håpløst, for Jesus er med dem. Og de har lært å lovsynge ham i de vanskeligste omstendigheter. Når jeg reiser, er jeg klar over at smerte og lidelse ikke utelukkende er forbeholdt kvinner som bor i land der de må lide på grunn av sin kristne tro. Fienden er den samme, uansett hvor på planeten vi bor. Satan ønsker at vi skal gi opp, at vi skal bli bitre og ubrukelige, slik at vi ikke lenger kan ta del i byggingen av Guds Rike. I noen områder er forfølgelsesvåpnene hans lokale styresmakter, ekstreme elementer 18

5 innenfor religioner, terrorisme, familiemedlemmer eller annet. Men i Vesten er det gjerne materialismen og sekularismen som har fått kristne til å vakle og oppgi troen. Kristne verden over trenger hverandre, og vi kan lære av hverandre. Selv kvinner som lever i rike, frie land er nødt til å forholde seg til smerte og lidelse, og kvinner i den forfulgte kirke har mye å lære oss. Dette er grunnen til at fortellingene i hvert kapittel er ordnet ut fra den viktige lærdommen disse kvinnene har høstet. Det er selvfølgelig også mye annet vi kan lære her. Å se ut over dagen i dag, å takke for alle ting, å ikke fokusere på egne forhold, men feste blikket på Jesus, og holde fast på et visst snev av humor midt i all trengselen, er bare noe av det jeg ville ha lagt til hvis det hadde vært mulig. Paulus skrev at om ett lem lider, da lider alle lemmene med (1 Kor 12,26). På samme måte er det når vi hjelper å bære andres byrder; da blir disse byrdene lettere. Et spørsmål jeg ofte får når jeg taler og skriver på vegne av disse kvinnene, er: «Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?» Siden utgivelsen av Skjult sorg varig glede har Åpne Dører økt antallet prosjekter for kvinner i både frie land og land med restriksjoner. Så det er noe du kan gjøre. Engasjement begynner med å samle informasjon, og på slutten av denne boken, finner du måter du kan holde deg jevnlig informert på. Du vil også finne informasjon om hvordan du kan støtte disse kvinnene og aktivt hjelpe dem. De ber ikke om medlidenhet. De ber om forbønn. La oss stemme i med dem, ikke bare i bønn, men i lovsang og takk til Jesus. Hans nåde er nok for oss også i livets mørkeste timer. 19