Gregor. Krigerens død

Transkript

1

2 Suzanne Collins Gregor. Krigerens død Underland Krøniken Bok 5 Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal

3 Til Kathy, Drew og Joanie

4 Del 1 Koden

5 Kapittel 1 Gregor lå på ryggen på det kalde steingulvet og stirret opp på ordene i taket. Øynene og huden sved fortsatt etter den vulkanske asken han hadde vært helt dekket av noen timer tidligere. De verkende lungene og raske hjerteslagene gjorde det vanskelig å trekke pusten ordentlig. For å roe seg ned grep han enda hardere om skjeftet på sverdet han nettopp hadde hentet på museet. Etterpå hadde han løpt rett bort til dette rommet. Her var alle flater veggene, taket, gulvet dekket av profetier om Underlandet, denne mørke og krigerske verdenen langt under New York City hvor Gregor hadde tilbrakt så mye tid det siste året. Bartholomeus Sandwich, mannen som hadde grunnlagt menneskebyen Regalia, hadde hogd inn profetiene for omtrent fire hundre år siden. Det meste handlet om regalianerne, men det sto også en del om alle de enorme skapningene som levde i områdene rundt Regalia flaggermus, kakerlakker, edderkopper og mus. De som var nevnt oftest, var rottene. Flere av profetiene handlet om Gregor

6 også, men de brukte ikke navnet hans. I profetiene ble han omtalt som «krigeren». Gregor hadde sørget for at det ikke var noen andre i rommet. Han ville være helt alene første gang han leste denne profetien. I det siste hadde alle vært så opptatt av at han ikke skulle vite hva som sto i den, at han skjønte det måtte være noe skremmende. Han ville ikke at noen skulle se hvordan han reagerte på det. Han ville gråte hvis det var det han følte trang til. Eller hyle høyt hvis det var det han følte trang til. Men han hadde bekymret seg uten grunn, for han merket ikke noen særlig reaksjon i det hele tatt. «Du er nødt til å forholde deg til dette. Du er nødt til å forstå det,» sa han til seg selv. Derfor tvang han seg til å konsentrere seg om de sirlig innhogde bokstavene igjen. Når han leste ordene, var det som om han kunne høre en klokke som tikket. Men så ble jo også denne profetien kalt for Tidsprofetien. Tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk KRIGEN ER ERKLÆRT, DINE FRENDER ER FORTÆRT. VIL DU LEVE OVERHODET, MÅ DU KNEKKE ROTTENS KODE. TIDEN LØPER UT, LØPER UT, LØPER UT. GI TIL KRIGEREN MITT SVERD.

7 SEND HAM UT PÅ SKJEBNEFERD. MEN GLEM ALDRI DET SOM TIKKER, OG SOM KLIKKER, KLIKKER, KLIKKER. OM SÅ ROTTENS TUNGE SLIKKER, ER DET POTENE DEN RIKKER NÅR DEN FRA SITT ROTTEBO TALER I SIN KODEKLO. TIDEN STOPPER OPP, STOPPER OPP, STOPPER OPP. OM PRINSESSEN KAN BEFRI OSS FRA HØYT FORRÆDERI, MÅ HUN TÅLE DET SOM GRAFSER OG SOM KRAFSER, KRAFSER, KRAFSER. I KOMPLOTTET FØDES ANGSTEN - HAR DU NAVNET, HAR DU FANGSTEN. DET ER DET HUN FØRST FORSTO SOM ER ROTTENS KODEKLO. TIDEN VENDER OM, VENDER OM, VENDER OM. FOR NÅR DYRET LIDER NØD, MÅ DU AKTE DEM SOM SNAKKER NÅR DE KNAKKER, KNAKKER, KNAKKER. ELLERS BLIR DET DEG DE FAKKER MENS PÅ GNAGERVIS DE FLAKKER. DU VIL ALDRI FINNE RO

8 UNDER ROTTENS KODEKLO. Da han hadde lest ferdig, sluttet også tikkingen. Gregor lukket øynene. Det var én setning som hadde brent seg fast i hjernen. Det måtte jo være ham. Det var helt innlysende. Det var dette ingen hadde villet fortelle ham. Ikke Røskeren engang enda han jo måtte være vant til å gi folk dårlige nyheter, så lenge som han hadde kriget. Og ikke Luxa som var bare tolv, men som virket mye eldre fordi hun var dronning og hadde mistet foreldrene sine. Hva var det hun hadde sagt til ham da de satt på kanten av den fjellhylla for bare noen timer siden? «Hvis du vil dra hjem når du har lest profetien, skal ikke jeg klandre deg.» «Å nei?» tenkte Gregor. «Ville du virkelig ikke klandre meg, Luxa? For hvis rollene hadde vært motsatt, ville jeg aldri i verden tilgitt deg.» I teorien kunne Gregor selvfølgelig dra hjem igjen. Ta med seg lillesøster Boots på tre, hente moren på sykehuset hvor hun ble behandlet for pesten og få

9 flaggermusen sin, Ares, til å fly dem opp til vaskerommet i leiegården hvor de bodde i New York City. Ares, som han var sammenknyttet med, og som hadde reddet livet hans flere ganger. Han prøvde å tenke seg hvordan avskjeden ville bli. «Takk for nå, Ares. Veldig fint å treffe deg, men nå må jeg dra hjem. Jeg vet det betyr den visse død for alle som har hjulpet meg her nede, men jeg er litt lei av krig og sånn. Så fly høyt, liksom.» Som om det kom til å skje noen gang. Det føltes så uvirkelig, alt sammen. Kanskje det var fordi han var så sliten. Gregor hadde ikke sovet på flere døgn. Ikke siden før han så rottene drepe hundrevis av mus i en grop ved foten av en vulkan i Ildlandet. Riktignok hadde han vært bevisstløs en stund på grunn av de giftige gassene fra vulkanen, men det kunne vel ikke regnes som søvn? Kanskje. Men det hadde bare vart en kort stund. Etterpå hadde han vasset gjennom et tykt lag med aske for å finne vennene sine. Før det lykkelige gjensynet hadde han oppdaget at Thalia, den søte, lille flaggermusen som ufrivillig hadde blitt med på den dramatiske ekspedisjonen, ikke hadde overlevd de giftige gassene. Hazard, den sju år gamle fetteren til Luxa som hadde planer om å bli sammenknyttet med Thalia, hadde tatt det så tungt at de måtte gi ham beroligende medisin. Omsider hadde de funnet en fjellhylle med ren luft og utsikt over jungelen. Gregor hadde tilbudt seg å holde vakt mens de andre sov. Under flyturen hjem hadde Gregor sittet på ryggen til Ares sammen med Boots,

10 Hazard, kakerlakkvennen deres Smett og Cartesian, en tungt medisinert mus, og da hadde det vært så trangt at han ikke klarte å sove. Han følte seg nummen Han klarte ikke å føle noe som helst når det gjaldt denne profetien. «Hva er det for noe med meg?» tenkte Gregor. «Burde jeg ikke bli vettskremt?» Selvfølgelig burde han det. Det var jo opplagt. Men etter alt han hadde opplevd, var det som om han var helt følelsesløs. «Reaksjonen kommer nok senere. Kanskje om et par dager. Hvis jeg lever så lenge» Enda så dyster profetien var, tenkte Gregor at den kunne vært verre. Det positive var at Boots og moren antagelig ville komme seg ut av Underlandet i live. Det virket som om Boots, som de enorme kakerlakkene betraktet som en «prinsesse», spilte en viktig rolle når det gjaldt å knekke Klokoden. Krigeren var visst den eneste som skulle dø. Nei, forresten det var én til. FOR NÅR BEISTET LIDER NØD Etter det Gregor hadde opplevd de siste dagene, kunne han ikke forestille seg annet enn at beistet måtte være Bane. Den enorme, hvite rotta som Gregor hadde spart livet til da den var en liten unge, hadde utviklet seg til en ond, hatefull leder som antagelig var litt smågal. Vonde opplevelser i barndommen hadde forvandlet den søte, lille rotteungen til et monster, og nå var det for sent å gjøre noe med det. Bane hadde gitt ordre om å utrydde