Strategi for elektronisk innhold

Transkript

1 Strategi for elektronisk innhold - Styrking av norsk innhold i elektroniske tjenester Kapittel Innholdsfortegnelse Side Innledning Oppsummering Hva er elektronisk innhold? Begrepsavklaring Eksempler på innhold Fakta om innhold Markedet Økonomiske rammebetingelser Skatt Merverdiavgiften Støtteordninger Pris og betalingsmekanismer Inntektsfordeling Betalingsmekanismer Sikre velfungerende markeder Statens roller Eierskap til basisdata og staten som utvikler Pris på offentlig informasjon Opphavsrett Mobilt innhold Tekniske problemstillinger Standarder Gjenfinning og gjenbruk Sikkerhet, sårbarhet og kvalitet Tilgjengelighet Språklig mangfold Grupper med funksjonstilknyttede behov Det offentliges rolle som krevende kunde Pilotprosjekter Økt tilgang til stedfestet informasjon Språkteknologi Kunnskapskilder på norsk Enklere og bedre gjenbruk og utnyttelse av elektronisk informasjon i helsevesenet Samisk IT Økonomiske og administrative konsekvenser

2 Innledning Samfunn verden over har hatt et offentlig rom som har utviklet seg over flere hundre år, med møteplasser og referansepunkter for kulturliv og samfunnsliv i by og bygd. Naturlige fysiske midtpunkt har vært plassen foran kirken, moskéen eller templet, med daglig eller ukentlig marked, skolen og biblioteket ikke langt unna, kulturoppvisninger og etter hvert teatre, konsertsaler og museer. Dette fysiske offentlige rom har hatt globale fellestrekk til tross for geografiske og kulturelle avstander, lenge før handelen ble verdensomspennende og globalisering ble et tema. Det offentlige rom har vært en grunnleggende del av den menneskelige sivilisasjonen. I de senere år har en annen type offentlig rom begynt å vokse fram, et virtuelt rom der avstandene og de fysiske gjenstandenes beskaffenhet langt på vei har mistet sin betydning. Internett har bidratt til fremveksten av nye møte- og markedsplasser og nye former for menneskelige relasjoner. Globaliseringen er blitt sagt å være resultatet av sammensmeltingen av flere områder: Teknologier, politiske og økonomiske systemer, lovverk og kulturer. Disse gjenspeiler seg i overgangen fra de fysiske offentlige rom til kombinasjonen av fysiske og virtuelle offentlige rom. Det globale offentlige rom utfordrer oss, vår kultur og vår væremåte. Innholdet i det virtuelle offentlige rom er det elektroniske innholdet som dette dokumentet skal handle om. Vår kultur og vår næringsvirksomhet har allerede begynt å bli påvirket. Utviklingen gjør vår hverdag mer global, med flere forbindelser til andre kulturer og verdensdeler. På det nære plan er det imidlertid også andre forandringer. Funksjonshemmede og eldre får nye muligheter til fullverdige liv. Og ungdommen er nok i langt større grad enn noen generasjon før blitt premissleverandør for sin egen og vår felles fremtid. Regjeringen ønsker å bidra til at det norske samfunnet møter utfordringen på en mest mulig positiv måte. Dette innebærer at vi, uten å undervurdere alvoret i de vanskelige valg vi står overfor, skal legge forholdene til rette for kreativitet og spontanitet. Vel 60 aktører kom med innspill i en høringsrunde som ble gjennomført forut for utarbeidelsen av denne strategien. Disse viste stort engasjement for å utvikle fremtidens elektroniske innhold i Norge, og skal ha en stor takk for sine innspill. Et viktig mål med strategien er å sette diskusjonen knyttet til produksjon av elektronisk innhold til nye medier på dagsorden. Som direkte resultat av dette engasjementet vil bl.a. rammebetingelser og prismekanismer for elektronisk innhold bli gjennomgått med sikte på å bidra til utviklingen av holdbare forretningsmodeller. Innsatsen i internasjonalt standardiseringsarbeid skal styrkes. Strategien, som skal gjelde for tre år med årlig rullering, utgjør et viktig element i Samarbeidsregjeringens enorge-arbeid. Oslo, 9. april 2002 Ansgar Gabrielsen Nærings- og handelsminister 2

3 Oppsummering Den norske befolkning er i verdenstoppen når det gjelder bruk av ny teknologi, som Internett og mobiltelefon. Nettet anvendes til et bredt spekter av tjenester, i jobb og til studier. Internett har et stort potensial for oppnåelse av viktige politiske målsettinger som bl a næringsutvikling, utvikling av offentlig sektor, demokratisk deltakelse og bevaring av norsk kultur og språk. For å få best mulig utnyttelse søker denne strategien å kartlegge de viktigste hindringer og utfordringer som må overvinnes. Dokumentet gir en oversikt over de vesentligste utfordringer for den fremtidige innholdsproduksjonen. Det skilles mellom det offentlige og privates rolle, det avklares hvor ny eller endret offentlig innsats er nødvendig og det pekes ut områder som må belyses mer dyptgående. Strategien kan sees som et norsk motstykke til EUs program econtent. I januar ble det gjennomført en omfattende høringsrunde, og ca. 60 uttalelser fra meget ulike aktører viser stort engasjement, men de dokumenterer også vanskelige problemstillinger. Høringsuttalelsene er lagt ut på Noen av utfordringene som står sentralt i planen er:? Strategien skal bidra både til gode konkurranse- og næringsmessige rammevilkår for aktørene og til å finne løsninger på spesielle innholdsmessige problemstillinger som staten må ta et særskilt ansvar for.? Det langsiktige målet for de økonomiske rammebetingelser er likebehandling av elektroniske og andre medier, dersom andre målsettinger/vilkår ikke gir saklig grunnlag for ulik behandling. Det langsiktige målet om likebehandling bør derfor ikke forstås slik at det på kort sikt skal være en målsetting å utvide eksisterende støtteordninger.? Pris og betalingsmekanismer er kritiske faktorer for at markedet for elektronisk informasjon skal fungere. Offentlig sektor skal som krevende kunde bidra til effektive betalingsløsninger og stimulere til produksjon av elektronisk innhold. Semerklæringens bebudete studie av forholdet mellom innholdsleverandører og teleoperatører vil inkludere inntektsfordelingen mellom disse.? Konkurranse og mangfold skal sikres i alle ledd i produksjonen og spredningen av elektronisk innhold i Norge. Opphavsretten skal sikres gjennom enkle og forutsigbare ordninger.? Offentlig sektor besitter store mengder basisdata (arkivert materiale, kartdata osv.) som er av økende kommersiell interesse. Problemstillinger knyttet til statens roller som eier og utvikler og statens prispolitikk i denne forbindelse skal utredes nærmere. Tilrettelegging for konkurranse og næringsutvikling vil måtte veies mot behovet for kostnadsdekning og evt utviklingsoppgaver i gjeldende offentlige etater.? Den norske innsatsen i internasjonalt standardiseringsarbeid skal styrkes.? I motarbeidelsen av uønsket innhold skal bevisstgjøringsarbeid og etablering av tipslinjer prioriteres. 3

4 ? Hensynet til de offisielle språk i Norge bokmål, nynorsk og samisk må ivaretas, og det må sondres mellom tiltak for å ivareta Norges språklig mangfold og tiltak for grupper med særskilte behov.? Grupper med ulike behov skal sikres tilgang på viktig elektronisk innhold for deres deltakelse i samfunnet. Tilgang sikres mest effektivt gjennom universell utforming i stedet for spesiell tilrettelegging for ulike grupper.? Mulighetene innen mobilt innhold vil bli fulgt opp i senere utgaver av strategien. Fem pilotprosjekter vurderes igangsatt innen (1) elektroniske kart og digitale geodata, (2) språkteknologi, (3) kunnskapskilder på norsk, (4) utnyttelse av elektronisk informasjon i helsevesenet og (5) samisk IT. Strategien skal gjelde for tre år med årlig rullering. 1. Hva er elektronisk innhold? 1.1 Begrepsavklaring Det finnes ingen enhetlig og klart definert forståelse av begrepet elektronisk innhold. Innhold kan f.eks. defineres som opphavsrettslig beskyttet materiale som gjøres tilgjengelig gjennom ulike terminaler. Denne strategien omhandler følgende: - De vesentligste utfordringer for den fremtidige innholdsproduksjonen skisseres - Det skilles mellom offentlig og privates rolle - Det avklares hvor ny eller endret offentlig innsats er nødvendig - Det pekes ut områder som må belyses mer dyptgående. Med elektronisk innhold her, menes hele verdikjeden, fra basisdata (også kalt råeller grunndata), til avledete tjenester for private og profesjonelle brukere, basert på digital teknologi. Innholdet kan være offentlig eller privat eid. Begrepet inkluderer basisdata og tjenester, men ikke teknisk infrastruktur. Det er behov for et skille mellom den fysiske infrastrukturen og informasjonen eller innholdet som distribueres via disse strukturene. Det kan også være klargjørende å holde utenfor innholdet i maskin-til-maskin kommunikasjon, og holde seg til innhold som er ment å kunne benyttes av en menneskelig sluttbruker. Mens det har vært vanlig i enkelte sammenhenger å begrense innholdsbegrepet til basisdata som benyttes i tjenester og dermed holde selve tjenestene utenfor, har vi her valgt også å inkludere tjenestene. Grunnen til dette er at dataene i økende grad tilpasses og integreres i tjenestene. Det blir derfor lite meningsfylt og samtidig stadig vanskeligere å holde dem atskilt. Den delen av den globale innholdsnæringen som vil være relevant for Norge er den som enten produserer elektronisk innhold i Norge (for det norske eller det internasjonale markedet) og den som fra et internasjonalt utgangspunkt tilrettelegger elektronisk innhold for norske forhold. Hvorfor er innhold viktig? Internettbruken er høy i Norge, hvilket burde tilsi at vi har et betydelig marked for elektronisk innhold. Vi mener derfor at tiden nå er moden for å se på rammebetingelsene for innholdsproduksjon. Næringsutvikling er i seg selv et overordnet mål for arbeidet. Stimulering av næringsutvikling kan i sin tur medføre at andre politiske mål nås. Eksempler på slike andre politiske mål er å sikre vår kulturarv, videreutvikling av identitet og 4

5 "Nye medier i Europa - Rammebetingelser for indholdsproduktion". "De interaktive medier - computerspil, internet, mobilterminaler og digitalt tv etc. - åbner nye muligheter for såvel kunstnere som virksomheder inden for kultur/medier og IT/kommunikation. Interaktivt indhold er en væsentlig ny kulturel udtryksform, som samtidig rummer et stort markedsmæssigt potentiale. Den vigtigste kulturpolitiske udfordring i lyset af den digitale udvikling er at sikre relevant indhold i de nye medier, dvs. et indhold præget af kvalitet gjennom frihed og udviklingsmuligheder for kreativitet og nyskabelse samt kulturel og sproglig mangfoldighed. En udfordring der skal ses i sammenhæng med en ervervspolitisk målsætning om at fremme innovation og nytænkning og sikre danske og europæiske virksomheder en forholdsmæssig andel av markedet for indholdproduktion." Strategien for elektronisk innhold er et tiltak under regjeringens enorge-satsing. Innhold vil få en sentral plass i neste versjon av enorge. språk og å sikre medvirkning i demokratiske prosesser. Modernisering av offentlig sektor står også sentralt. Utviklingen av digitalt innhold til nye medier er for øvrig nært knyttet til utbyggingstakten for bredbånd, siden mange innholdstjenester forutsetter bredbåndstilknytning. Flere land som har ambisjoner om å henge med i det teknologiske kappløpet har i dag program eller satsinger som skal sikre nasjonale interesser og en balansert utvikling når det gjelder innholdsproduksjon (på engelsk content, jf. den populære frasen i engelsk/amerikanske IT-miljøer content is king ). En av visjonene for Danmarks EU-formannskap i annet halvår 2002 er å sette en samlet belysning av rammebetingelser for innholdsproduksjonen på den europeiske dagsorden (jf. boks i margen). Gjennom econtent-programmet ønsker EU å stimulere til økt produksjon, distribusjon og bruk av europeisk innhold i de globale nettverkene, og å fremme språklig mangfold i informasjonssamfunnet. Selv om econtent-programmet i det alt vesentlige beskjeftiger seg med å støtte markedsrettede tiltak, viderefører det også det policy-arbeidet som ble startet under INFO 2000 programmet rettet mot å bedre vilkårene for utnyttelse av offentlig informasjon. Mål for satsingen: God tilgang på elektronisk kvalitetsinnhold produsert i Norge eller tilrettelagt for norske forhold. I oppnåelsen av dette målet skal det legges til rette for en dynamisk og internasjonalt konkurransedyktig norsk innholdsnæring. Konkurranse og mangfold i alle ledd i produksjonen og spredningen av elektronisk innhold i Norge skal sikres. Bevare kultur og språk i Norge gjennom tilgang til baser som representerer vår nasjonale hukommelse. Stimulere innholdsproduksjon som er med å modernisere offentlig sektor. Stedbaserte tjenester levert over mobilteknologi er en av mulighetene for verdiøkning på infrastrukturen: Posisjon: GPS eller mobilnettet Bussholdeplass posisjon Geodata over nettet kart, geodata posisjon Innhold Innhold over nettet 1.2 Eksempler på innhold Det er stor spennvidde i hva som forstås som elektronisk innhold. Geografiske data i digital form er elektroniske land- og sjøkart. Disse kan være tilgjengelige stasjonært eller mobilt, og kan fortløpende bli ajourført og spesialtilpasset etter ulike behov. De kan tilføres tidsavhengig informasjon som trafikksituasjon, handelstilbud, ledige plasser, hendelser ved angitte steder osv. Internasjonal transport skaper behov for sømløse overganger fra det ene til det andre landets elektroniske kart ved grensepasseringer, og gjerne også slik at den reisende kan velge mellom lokalt og eget språk på kartet. Geografiske informasjonssystemer er en viktig veiveiser til annen informasjon, for eksempel inngår geodata ofte i svarene folk får fra kommunale servicekontorer. Stedfestet informasjon er viktig på mange samfunnsområder og brukes blant annet for å bedre sikkerheten innen sjøfart, luftfart og redningstjeneste. Bruk av stedfestet informasjon har et stort potensial mht effektivisering og etablering av nye tjenester og ny næringsutvikling på de fleste samfunnsområder. Fordi geografisk informasjon er kapasitetskrevende, vil mer bruk av stedfestet informasjon både i offentlig og privat virksomhet stimulere bredbåndutbyggingen. 5

6 "Det tilgjengelige bibliotek" er et prosjekt som Statens bibliotektilsyn har startet i samarbeid med blant annet Delta-senteret, Aetat og Østfold fylkesbibliotek. Prosjektet er nærmere presentert på /delta/index.htm. Dette toårige prosjektet, som er svært omfattende, går i korthet ut på å utvikle en egen tilgjengelighetsmal for folkebibliotek, tilrettelegge bibliotekets tjenester for funksjonshemmede brukere - blant annet gjennom å plassere ut tilrettelagt teknologisk utstyr/universell design, og å ansette tekniske veiledere i de tre prosjektbibliotekene. De tekniske veilederne skal rekrutteres blant funksjonshemmede arbeidssøkere. Grunnloven 110 b lyder: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.» Kultur-, underholdning- og mediesektorene er tradisjonelt blant de viktigste innholdsleverandørene i form av bl.a. film, fjernsyn, litteratur og aviser. Materialet har foreligget i analog form, men digitale medier blir benyttet i økende grad. Raskere og bedre digitalisering av arkiv- og museumsmateriale er en viktig utfordring. Behovet er både knyttet til bevaring og til tilgjengelighet for kulturformidling og til kommersialisering. Bibliotekene, som bl.a. utdanningssektoren er storforbruker av, er også viktige aktører i arbeidet med å gjøre innhold bredt tilgjengelig. Biblioteksektoren har kommet langt i utviklingen av digitale tjenester og produkter, bl.a. i regi av Nasjonalbiblioteket og til dels i samarbeid med andre innholdsaktører. Innen språkteknologi er gjenkjenning og muntlig instruksjonsgivning til tekniske innretninger noen aktuelle problemstillinger, og Norsk språkråd utreder grunnlaget for å opprette en norsk språkbank. God tilgang til teknologiske språkdata vil gjøre utviklingen av nye produkter langt mer kostnadseffektiv. I offentlig sektor stiller regjeringens arbeid med modernisering, effektivisering og forenkling store krav til produksjon og tilgjengeliggjøring av elektronisk innhold. Helse- og sosialsektoren er informasjonsintensiv, og tilgang til korrekt informasjon til riktig tid og sted er en sentral faktor for å sikre god kvalitet og effektivitet i tjenestene til brukerne. Gevinsten knyttet til å gjøre informasjonen elektronisk i sektoren, er derved betydelig. Elektronisk innhold som elektroniske pasientjournaler, -historikk (epikriser) og -henvisninger, digital røntgeninformasjon, og tilgang til støttetjenester som medisinske oppslagsverk, kodeverk, klassifikasjoner og adresselister, er forutsetninger for at sektoren vil ta i bruk og dra nytte av den digitale teknologien i bred skala. Gjenfinning av data er spesielt utfordrende i helsesektoren med pasienthistorikk spredt over lang tid og med mange involverte helsearbeidere i en rekke, ulike institusjoner. Samtidig er gevinstene store ved å gå på nett, men ivaretakelse av personvern og taushetsplikt setter strenge krav til kontroll for tilgang til og utveksling av informasjon. Potensialet for innsparinger i helsesektoren er stor og kan utløses i takt med at næringslivet utvikler nye produkter og tjenester. På utdanningssiden skaper IT nye muligheter for kunnskapsformidling og nye læringsarenaer. IT-basert undervisning åpner for deltakelse i opplæring uavhengig av hvor en bor, når på døgnet og i hvilket tempo en måtte ønske å studere. Gjennom bruk av tekst, stillbilder, video, og lyd kan en få til en langt rikere framstilling av kunnskap og en mer tilpasset opplæring. For utdanning er ikke bare nettbaserte tilbud eller digitale læremidler relevant, men også statistikk, avisartikler, filmer, arkiv- og bildemateriell mm. Et økende antall offentlige og private utdanningsinstitusjoner og aktører tilbyr nettbasert opplæring. Rammen rundt dette er ofte applikasjoner eller læringsadministrative systemer som strukturerer og gjør lærestoff tilgjengelig via nettet og som har integrerte løsninger for samarbeid og diskusjon via f eks e-post, diskusjonsgrupper og chat. Mye er adgangsregulert, men mye er fritt tilgjengelig på nettet. Lærere, studenter/elever og andre må på en enkel måte få tilgang til de ressurser som finnes. I 2002 skal det opprettes en nasjonal portal for norsk utdanning som skal bidra til å samordne eksisterende nettilbud. Portalen skal være en inngangsport til informasjon om utdanning og gi tilgang til utdanningstjenester og tilbud på alle nivåer. Med statlig delfinansiering utvikles digitale læremidler innenfor prioriterte områder. Det er under utvikling en database med programvare og læringsinnhold som er kvalitetssikret og klarert i forhold til opphavsrettigheter. Dette er arbeid som skjer innenfor rammen av IKT i norsk utdanning. Plan for Allmennhetens rett til miljøinformasjon er grunnlovfestet. Elektronisk miljøinformasjon bidrar til mer effektiv formidling av informasjon om miljøtilstanden, og kan sikre mer oppdatert og dekkende informasjon. Dette gjelder både mht. langsiktig kunnskapsutvikling og ved informasjon om akutte 6

7 hendelser eller forhold som krever mer umiddelbare reaksjoner. En ny lov om miljøinformasjon som er under forberedelse, vil gi myndighetene økte forpliktelser til aktivt å informere om miljøforhold. Miljøinformasjon som elektronisk innhold står i denne sammenheng sentralt. Odelstingsproposisjonen skal legges frem våren Temaet omtales derfor ikke nærmere i denne strategien. ARKTRANS er et prosjekt for utarbeidelse av infrastruktur for IKT på transportområdet. Det skal utarbeides et funksjonelt rammeverk som legger til rette for verdiskapning i form av nye løsninger og tjenester som støtter multimodal transport av både gods og passasjerer. Jf. Strategi for eksport og internasjonalisering av IKT-næringen ( ), utgitt i desember På transportområdet legges det til rette for utvikling av rasjonell, sikker og miljømessig transport. Sentralt i denne sammenheng står Strategi for bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i transportsektoren som er tatt inn i heftet Fra A til B. Bedre, tryggere og mer effektiv transport med IKT, utgitt av Samferdselsdepartementet i februar Etter initiativ fra Norge ble det i januar 1998 etablert en nordisk temagruppe for transport telematikk under Nordisk embetsmannskomité for transport. Den initierte bl.a. en nettverksgruppe med alle transportetatene i Norden og representanter fra næringslivet. Den norske delen av nettverksgruppen initierte ARKTRANS Felles, multimodal systemarkitektur for telematikk i person- og godstransport. Elektronisk innhold har et betydelig potensial som eksportartikkel bl.a. innen e-læring, e-helse, geodata og transport osv. Dette vil bli reflektert i neste versjon av regjeringens strategi for eksport og internasjonalisering av IKT-næringen. Uønsket innhold Det finnes relativt mye ulovlig og skadelig innhold på Internett, fra barnepornografi til opphavsrettslig beskyttet materiale, hvor rettighetene ikke er klarert. Barn og unge i Norge er vant til å bruke ny teknologi. Det er derfor viktig å utvikle tiltak mot ulovlig eller skadelig innhold på Internett eller elektroniske medier. Programvare for bekjempelse av slikt innhold er en egen næringsgren som utvikler seg raskt. Holdningsskapende arbeid er et annet virkemiddel (jf. 8.3). 2. Fakta om innhold Tilgang og bruk av Internett har hatt en rask utvikling i Norge. Undersøkelser utført av Norsk Gallup viser at pr. mars 2002 hadde nær 70 % av befolkningen over 13 år tilgang til Internett hjemme, på skole eller jobb. Det er likevel noen sentrale skiller i tilgangsmønsteret. Blant de under 60 år er andelen vel 80 %, blant de med høyere utdanning under 40 år 93%. De eldre er ennå i liten grad med, og det er en større andel menn enn kvinner som har tilgang. Videre har nesten 80 % av den voksne befolkning tilgang til mobiltelefon. Ulikhetene i tilgang til mobiltelefon er mindre enn for Internett, men det er også her flere yngre enn eldre. Nettet anvendes til et bredt spekter av tjenester. Om lag 57% av befolkningen bruker nettet månedlig og 31% bruker det daglig. Mange anvender nettet til studier og jobb. Over én million nordmenn er nettbankkunder. E-post brukes også i stor utstrekning og den mest aktive aldersgruppen her er år, hvor nesten halvparten sender e-post ukentlig. Denne gruppen er også aktiv på andre tjenester, 40% av disse leste norske aviser på nettet siste uke. De unge er også aktive brukere av tjenester. Nær 50 % av tenåringene har lastet ned musikk siste måned. Innholdsnæringen Globalisering og konvergens gjør at teknologi, økonomi og velferdspørsmål knyttes sterkere sammen. Utviklingen krever i langt større grad enn tidligere at vi tar et tverrsektorielt perspektiv. I en slik sammenheng vil utbygging av sammenlignbar statistikk for IKT-utviklingen være viktig som grunnlag for å analysere nåværende status, identifisere nye politikkområder, se virkningene av den 7

8 politikken man iverksetter og for å ha et fullverdig sammenligningsgrunnlag med andre land. Til nå har det vært vanlig å skille ut to hoveddimensjoner i statistikkdekningen av informasjonssamfunnet. Den første er tilgang og bruk av IKT og den andre er IKT-næringer og produksjon av IKT. Disse dimensjonene kan igjen splittes opp og belyses ut fra flere perspektiver. Informasjonssektoren består også av en stor og stadig økende innholdssektor som produserer det informasjonsinnholdet som formidles i nettverk mv. På europeisk nivå er det av det franske finansdepartement (2000) anslått at denne næringen har en verdi på over 750 mrd. Utfordring Det er vanskelig å komme frem til enhetlige internasjonale definisjoner på innhold. Mangel på definisjoner har gjort internasjonale sammenligninger av innholdsproduksjon vanskelig. Kartlegging av innholdsnæringen vil bare være det første steget på veien mot en helhetlig statistikk på feltet Tiltak Norge vil delta i et felles nordisk prosjektsamarbeid gjennom Nordisk Ministerråd for å etablere en felles definisjon på konseptet digitalt innhold samt statistiske indikatorer om produksjonen og dens verdi. Samtidig har det vist seg vanskelig å komme frem til enhetlige internasjonale definisjoner på innhold. Mangel på definisjoner har gjort internasjonale sammenligninger av innholdsproduksjon vanskelig. I påvente av internasjonale definisjoner har de nordiske landene valgt ulike tilnærminger for å avgrense innholdsnæringene. Danmark og Sverige har valgt å sette sammen en midlertidig definisjon for nasjonale formål, men utarbeider ingen særskilt statistikk for feltet. Så langt er det heller ikke publisert tall for innholdsnæringen i Norge. Finland har imidlertid laget en nasjonal avgrensing som også kan brukes i Norge (se tabell 1). Samlet sett hadde innholdsnæringen etter denne avgrensningen (med unntak av film/video og nyhetsbyråer) en omsetning i 2000 på nær 50 milliarder kroner. Forlagsvirksomhet (spesielt forlegging av aviser) og annonse og reklamevirksomhet er de største områdene målt etter omsetning. Næringen hadde ansatte (til sammenligning hadde olje- og gassektoren ansatte og IKTsektoren, som iht SSBs definisjoner ikke inkluderer innholdsnæringen, ansatte). For områdene film-video og for nyhetsbyråer finnes ikke egen næringsstatistikk i Norge. En ulempe med denne type definisjoner er at viktige elementer, som for eksempel offentlig tjenesteproduksjon, ikke kommer med i statistikkene. Dersom disse inkluderes, vil innholdsnæringens totalstørrelse flerdobles (ovennevnte franske studie kommer til en størrelsesorden på det firedobbelte). Men kartlegging av innholdsnæringen vil bare være det første steget på veien mot en helhetlig statistikk på feltet. Det vil være like viktig å systematisk kartlegge bruk og tilgang til innhold på Internett og i andre elektroniske medier. Tabell 1. Innholdsektoren i Norge (kilde: SSB) Norske tall finsk avgrensning * Ikke tilgjengelige tall Virksomhet (NACE-kode) Sysselsetting antall ansatte Omsetning (mill. kr) Forlagsvirksomhet inkl. aviser (221) Markedsundersøkelser (7413) Bedriftsrådgivning (7414) Annonse- og reklamevirksomhet (744) Film og video (921) ca * Radio og fjernsyn (922) Nyhetsbyråer (924) ca. 500 * SUM

9 3. Markedet Problemstillingene som tas opp i dette kapitlet bygger på innspill fra ulike aktuelle private og offentlige aktører. Svært mange høringsuttalelser understreker som den viktigste problemstillingen at produsentene av innholdstjenester må gis de samme rammebetingelsene som annen type forretningsdrift, dvs. verken diskrimineres eller gis særlige privilegier. Noen utfordringer vil løse seg selv, noen er det opp til private aktører selv å gripe fatt i, noen arbeider regjeringen allerede med og noen settes først på dagsorden nå. 3.1 Økonomisk rammebetingelser Skatt Den internasjonale utviklingen innebærer økt konkurranse for norsk næringsliv. For å motvirke at de beste investeringene og forretningsidéene flytter til land med mer konkurransedyktige rammebetingelser, er det nødvendig med en gradvis reduksjon av det samlede skatte- og avgiftsnivået for å styrke fastlandsøkonomiens kostnadsmessige konkurranseevne. En skattepolitikk som i størst mulig grad motiverer til verdiskaping i næringslivet, inkludert IT- og innholdsbransjene, står dermed meget sentralt i regjeringens politikk. a) Beskatningen av opsjoner i arbeidsforhold Opsjoner i arbeidsforhold har spesielt vært framhevet som et attraktivt virkemiddel for å trekke kvalifisert arbeidskraft til nystartede selskaper med svak likviditet men høyt verdipotensial. Slike ordninger har ikke minst vært aktuelle for IT-bedrifter. Ved siden av den likviditetsmessige siden, framheves også den positive effekten slike ordninger har på de ansattes resultatbevissthet. Den skattemessige behandlingen av slike ordninger varierer mellom land. Den norske skatteordningen er basert på at dette er å betrakte som arbeidsinntekt, og derfor bør ha lik skattemessig behandling som arbeidsinntekt. Dette innebærer at det også skal svares arbeidsgiveravgift. Etter gjeldende regler, vedtatt etter forslag fra regjeringen sist høst, beskattes opsjonsgevinsten ved utøvelse og ikke lenger ved tildeling av opsjonen. Skatten kan beregnes som om gevinsten var skattlagt i de årene opsjonen har løpt. I og med at beskatningsplikten utløses på et tidspunkt hvor arbeidstaker ennå ikke har mottatt den likviditetsstrømmen som er grunnlaget for innbetaling av skattebeløpet, må han/hun framskaffe tilstrekkelig likviditet på annen måte, f.eks. ved å realisere aksjene på et tidspunkt han ellers ikke ville ha gjort det. Dermed ivaretas heller ikke arbeidsgivers ønske om økt resultatbevissthet hos de ansatte. I Semerklæringen heter det at Samarbeidsregjeringen vil bedre opsjonsbeskatningen ved å forskyve skattleggingen til det tidspunktet aksjene realiseres. Regjeringen arbeider derfor med neste skritt i endringen av opsjonsbeskatningen: Overgangen fra utøvelse til salg av opsjonen som utgangspunktet for beskatning. b) Nye regler for beskatning av forskning og utvikling Privatfinansiert FoU har i alle år vært lav i Norge, hvilket har bidratt til vår lave ranking i internasjonale sammenligninger av FoU-innsats. Skatteinsentiver for FoU har vært etterlyst av næringslivet. De nye reglene for fradrag i skatt for FoU kostnader fra 2002 gjelder små og mellomstore bedrifter (maksimum 80 mill. kr i 9

10 Skatteutvalget skal vurdere utformingen av inntekts- og formuesbeskatningen, både ut fra hensynet til effektiv ressursbruk, fordeling og enkelhet. I tillegg skal det vurderes om skatte- og avgiftssystemet er godt nok tilpasset økt internasjonal mobilitet av kapital og arbeidskraft. Utvalget skal vurdere tiltak som kan redusere forskjellen mellom den høyeste samlede marginalskatten på hhv. arbeids- og kapitalinntekter, endringer i formuesbeskatningen og endringer som kan bidra til økt stabilitet og forutsigbarhet i skatte- og avgiftssystemet. Utvalgets innstilling skal leveres innen utgangen av årsinntekt, 40 mill. kr i balansesum og 100 ansatte, som de tre kravene hvorav minst to må være oppfylt). Dersom bedriften ikke er i skatteposisjon, vil den motta en overføring tilsvarende skattefradraget. Ønske om at ordningen utvides til større bedrifter er kommet til uttrykk i flere av høringsuttalelsene. Et slikt tiltak vil kunne understøtte slike virksomheters utvikling av norsk digitalt innhold, men må også vurderes i en bredere ramme. c) Skatteutvalget I Sem-erklæringen har Regjeringen slått fast at det tas sikte på å gjennomføre en reform av inntekts- og formuesbeskatningen. I den forbindelse er det viktig å foreta en grundig vurdering av hvilke hovedprinsipper skatte- og avgiftssystemet skal bygge på, og hva arbeidsdelingen bør være mellom de ulike delene av skatteog avgiftssystemet, og mellom skattepolitikken og andre politikkområder. Regjeringen har derfor satt ned et offentlig ekspertutvalg, ledet av Arne Skauge. Det tas sikte på at nye regler kan tre i kraft med virkning fra Nærings- og handelsdepartementet vil være i dialog med innholdsleverandørene for å få nærmere utdypet problemtillinger som berører dem spesielt Merverdiavgiften Merverdiavgiften utgjør en betydelig utfordring på flere områder som angår elektronisk innhold, fordi det viste seg at innføringen av moms på tjenester i 2001 rammet innholdsnæringen ulikt:? Forbruket av elektronisk innhold og innhold på fysisk medium. Ytringer trykket på papir (aviser, bøker og noen tidsskrifter) er fritatt fra merverdiavgift (refusjon av avgift på kjøp, 0-sats på salg). Ytringer i form av digitalt innhold er pålagt merverdiavgift (refusjon av avgift på kjøp, 24%-sats på salg). Mange utgivere av bøker, tidsskrifter, mv. tilbyr disse i dag både på papir og i elektronisk form. Elektroniske utgaver blir ofte solgt billigere fra utgivers side, og blir foretrukket av erfarne brukere fordi stoffet blir lettere å anvende til gjenbruk og videre bearbeiding. Dette er også viktig i forhold til kildebruk i de undervisningstilbud som tilbys over nettet. Sluttprisen for bruker kan imidlertid bli vesentlig høyere i Norge som følge av forskjellsbehandlingen av de papirbaserte og elektroniske utgavene, med den følge at de norske brukerne da heller bestiller papirutgavene og ikke utvikler kompetanse i anvendelse av den nye teknologien.? Norske og utenlandske leverandører av digitalt innhold. Næringsdrivendes og offentlige organers kjøp av elektronisk innhold (digitaliserte produkter) er merverdiavgiftspliktige, både ved kjøp fra utlandet og fra norske leverandører. Privatpersoners kjøp av elektronisk innhold fra utlandet er ikke avgiftspliktig, mens deres kjøp fra norske leverandører er pålagt merverdiavgift. Det pågår arbeid i OECD med sikte på å harmonisere regelverket for moms ved elektroniske kjøp, og dermed forhindre konkurransevridningen gjennom internasjonal handel. Det norske regelverket medfører kun konkurransevridning ved salg til privatpersoner. I lys av det pågående arbeidet innenfor OECD arbeider Norge kontinuerlig med å gjøre regelverket nøytralt også på dette området. I europeisk sammenheng er det store nasjonale forskjeller. For momssatsene for trykte og elektroniske versjoner av bøker er yterpunktene i EU hhv. 0 og 17,5 % i Storbritannia og 25 og 25 % i Danmark, mens tallene altså er 0 og 24 % i Norge. Det er således større momsmessig forskjellsbehandling av trykte og elektroniske medier i Norge enn i noe EU-land. Dette kommer på toppen av den norske forskjellsbehandlingen i støtteordninger, jf Momsmessig likebehandling av elektronisk og papirbasert innhold ville løse problemet med forskjellsbehandling, men kan få andre vidtrekkende konsekvenser som ikke er utredet. Det er generelt ikke ønskelig å øke mulighetene for momsfritak. 10

11 3.1.3 Støtteordninger Vi har i Norge en rekke støtteordninger som er etablert for publisering av norsk innhold på papir og i andre medier. Det viktigste økonomiske virkemidlet på mediesektoren er foruten nullsatsen for moms på aviser utvilsomt lisensfinansieringen av NRK. I 2001 utgjorde kringkastingsavgiften i alt ca. 3,3 mrd. kroner. TV2 er dessuten gitt en vesentlig økonomisk verdi gjennom konsesjonen for riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn. Begge selskaper har satt vesentlige ressurser inn i utviklingen av tilbud på Internett. Eksempler på direkte økonomiske tilskuddsordninger til innholdsproduksjon er pressestøtten og tilskuddsordningene til film- og lokalkringkastingsformål. Det er også egne støtteordninger for fysisk distribusjon til områder med særlig store geografiske avstander, f.eks. distribusjonstilskuddet til aviser i Finnmark. Pressestøtten går i dag kun til papiraviser. Spørsmålet om å etablere tilsvarende støtteordninger for nettmedier ble vurdert i St.meld.nr.57 ( ) I ytringsfrihetens tjeneste. Med henvisning til at det i første rekke er avisene, og ikke nettmediene, som er bærerne av den offentlige debatten i samfunnet gikk forrige Arbeiderpartiregjering her imot å etablere nye støtteordninger. Dagens tildelingskriterier er basert på de økonomiske og konkurransemessige mekanismene i avismarkedet, og de samme kriteriene vil ikke nødvendigvis være anvendbare i forhold til nettmedier. Det heter likevel i Stortingsmeldingen (s.52) at Kulturdepartementet vil vurdere spørsmålet (om økonomisk støtte til nettmedier) løpende på bakgrunn av utviklingen innenfor teknologi, brukervaner og den økonomiske situasjonen innenfor slike medier. Det finnes i dag små muligheter for å søke støtte til den samme type publiseringsvirksomhet innenfor elektroniske medier, selv om det kan hevdes at en viss indirekte støtte forekommer når elektronisk innhold baserer seg på innhold produsert for medier som mottar støtte. Dette favoriserer imidlertid mediebedrifter som publiserer både på papir og på nett, og bidrar til å begrense den elektroniske innholdsproduksjonen til elektroniske versjoner av det som produseres på papir. Flere av støtteordningene vi har i dag er tresidige: De fordeler på samme tid støtte til produsent, til opphavsmann og til brukerne/distributørene (jf. Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur som gir støtte til utgiver, forfatter og bibliotek) og ivaretar dermed hele verdikjeden. På utdanningssiden er også noen virkemidler blitt medienøytrale, som tilskuddsordningen for utgivelse av norske læremidler til små elev- og studentgrupper, smale fagområder og elever med særskilte behov. Denne har skiftet navn fra ordning for utgivelse av lærebøker, nettopp for å ikke favorisere de papirbaserte læremidler. Støtteordningene for filmproduksjon er heller ikke mediespesifikke. En egen problemstilling er at med den globale teknologi- og kulturkonvergensen, blir skillet mellom fag- og skjønnlitteratur stadig vanskeligere å sette. Popularisering av vanskelig teknisk materiale blir i økende grad betraktet som en kunstform, mens artisters eksperimenter i nye medier kan ha karakter av teknologiutvikling. Det kan derfor være aktuelt, i en gjennomgang med sikte på å avskaffe teknisk forskjellsbehandling, også å se nærmere på andre former for forskjellsbehandling av ulike typer innhold, f.eks. Innkjøpsordningen som er forbeholdt skjønnlitteratur. En utvidelse av dagens støtteordninger til også å omfatte elektroniske medier vil innebære en vesentlig merutgift for staten, dersom dette ikke kompenseres. En omlegging av dagens støtteordninger for å kunne gi rom til medievirksomhet som i dag ikke mottar støtte, ville føre til vanskelige avveiinger. F.eks. vil en reduksjon i støtten til fysisk distribusjon under henvisning til at elektronisk distribusjon er et fullgodt og mer miljøvennlig alternativ, reise spørsmål ved om dette alternativet virkelig er likeverdig og ikke vil utestenge deler av befolkningen som ikke er på nett og deler av publikasjonene som ikke ofte blir slått opp på nettet. 11

12 Deloppsummering 3.1: Utfordring Bidra til et skatte og avgiftssystem som ikke diskriminerer elektronisk innhold. Tiltak Skattepolitiske problemstillinger, inkludert problemstillinger av særlig betydning for innholdsnæringen, vil bli vurdert av skatteutvalget. Nærings- og handelsdepartementet legger til rette for at utvalget får nærmere utdypet problemtillinger som berører IT-næringen, inklusive innholdsleverandørene. Departementet vil også bidra til fremdrift i arbeidet med å gjøre støtteordninger uavhengig av hvilket medium innholdet benytter. Det langsiktige målet er likebehandling av elektroniske og andre medier, dersom andre målsettinger/vilkår ikke gir saklig grunnlag for ulik behandling. Det langsiktige målet om likebehandling bør derfor ikke forstås slik at det på kort sikt skal være en målsetting å utvide eksisterende støtteordninger. Et forslag til prismodell fra høringsrunden gikk ut på å innføre krav for å kunne være teleoperatør i Norge om at operatøren deler innholdsbaserte trafikkinntekter med innholdsleverandørene i et samtrafikkregime. Allerede anslås det med stor nøyaktighet hvor stor del av den samlede teletrafikken som er Internettbasert og hvor Internettrafikken går. Dette kunne danne grunnlaget for en politisk beslutning, ut fra overordnede politiske målsetninger, om hvilke typer innhold som det anses som ønskelig å fremme. På denne delen av trafikken kunne teleoperatørene fremdeles tilgodeses med en rettmessig avkastning på kapital, men fortjeneste utover dette skulle ifølge forslaget fordeles til innholdsleverandørene, basert på anerkjente trafikkmålinger. Telereguleringen gir imidlertid ikke anledning til å innføre noe krav for å kunne være teleoperatør om å dele innholdsbaserte trafikkinntekter med innholdsleverandørene i et samtrafikkregime. I den fremtidige EUreguleringen på området faller bruken av konsesjoner/tillatelser bort, bortsett fra ved bruk av begrensede ressurser, som frekvenser. Det økonomiske forholdet mellom teleoperatører og innholdsleverandører må dermed håndteres i avtaler mellom partene Pris og betalingsmekanismer Flere innspill har tatt opp forholdet mellom innholdsleverandører og telekommunikasjonsselskap. Fordelingen av inntekter fra salg av innhold er et gjennomgående problem (3.2.1), samtidig som mangelen på tilfredstillende betalingsmekanismer er påpekt (3.2.2) Inntektsfordelingen I Norge som i de andre europeiske land er det begrenset betalingsvilje for informasjonsinnhold. SMS-segmentet i det norske mobilmarkedet har vist at det kan være betalingsvilje for innhold ( ringetoner, logoer osv.). Videre er det betalingsvilje for underholdning, både legal og illegal. Det store misforholdet mellom framstillingskostnader og markedets betalingsvilje har hindret utviklingen av velfungerende markeder for det meste av annet elektronisk innhold. Fordi betalingsviljen har vært liten, har få eller ingen aktører lykkes å etablere et prisnivå som avspeiler de reelle kostnadene. Psykologien rundt betalingsviljen er et annet viktig forhold, som vist med SMSeksemplene. Høyden på terskelen for en beslutning om kjøp viser seg å være sterkt varierende. Et annet eksempel fra Japan har vist at et postordrefirma har opplevd oppsving i salget etter at de åpnet for bestilling via 2,5 G mobil: Terskelen for å bestille er lavere når man sitter i sofaen med katalogen i fanget og mobilen i hånden, enn når man må gå til en fasttelefon, en faksmaskin eller en PC for å sende en muntlig eller skriftlig bestilling. Innholdsleverandørene er selv de rette til å sette fokus på, og teste ut løsninger inntektsproblematikken. Det offentliges ansvar er i første rekke knyttet til problemstillinger knyttet til rammebetingelsene. Regjeringen har således i Sem erklæringen bebudet en bred studie av bla. forholdet mellom innholdsleverandører og teleoperatører i relasjon til næringsutvikling og nyskaping. Denne vil måtte inkludere inntektsfordelingen mellom disse. Det påpekes i denne forbindelse at forholdet 12

13 mellom rene innholdsleverandører og teleoperatører ikke dekkes av den sektorspesifike telelovgivningen, men bare av generell regulering som avtaleregulering, konkurranseregulering m.m. Det er heller ikke noe mål å utvide telelovgivningen på dette området. Dette forholdet dekkes heller ikke av nåværende eller fremtidig EU-regulering på området. Videre gjøres det innen sikkerhet og tillit, et betydelig arbeid fra det offentliges side for å legge til rette for e-handel, bl.a. med innføringen av elektroniske signaturer. Dette vil igjen bidra til utviklingen av markedet for elektronisk innhold. Det offentlige har også en konkret rolle å spille som foregangsbruker og krevende kunde, og bør sørge for at inntektsstrømmene fra offentlige kjøp av elektronisk innhold bidrar til en sunn fordeling til innholdsleverandørene Betalingsmekanismer For 2,5 G mobilt Internett i Japan har alle tre teleoperatørene på markedet tilrettelagt for innholdsleverandørene bl.a. ved å bare ta 9 % royalty på deres inntekter (når disse er lisensierte). Betaling til de lisensierte innholdsleverandører skjer gjennom mobilregningen, og garanteres av teleselskapene (evt. ubetalt innhold dekkes av de 9 prosentene). Ikkelisensierte leverandører tilbyr stort sett gratis tjenester (f.eks. support til kjøpere av deres produkter). Dette er det full adgang til, til tross for at teleoperatørenes 2,5 G system er proprietært, ettersom systemet er htmlbasert (det er således mulig i dag å få opp en norsk Internett-side på en japansk 2,5 G mobiltelefon i Japan). Betalingen for mobilt innhold i Japan, fra dagens 73 millioner brukere, utgjør 300 mill. USD i året. Brukerne betaler imidlertid 3 mrd USD i året i tillegg for den tilhørende teletjenesten. Teleselskapene får altså store inntekter likevel, selv om deres andel av betalingen for innhold er 9 %. På noe sikt observeres flere trender internasjonalt: Den første er at det i økende grad åpnes for avgrenset kjøp av akkurat det innholdet man vil ha uten å måtte betale for annet innhold som følger med (f.eks. kart over et friluftsområde med bare opplysninger om topografi og skiløyper til bruk for en tjeneste om føreforhold vinterstid, uten andre opplysninger om grunnforhold og teknisk infrastruktur til bruk for en evt. utbygging av området, eller om stier, vegetasjon og badesteder til bruk for en frilufttjeneste sommerstid). Dette krever utstyr for automatisk tilpasning av innholdet som skal kjøpes, slik at det ikke blir mer ressurskrevende å tilby et forenklet enn et komplett produkt. Slike løsninger er nå på vei inn og kan åpne for mer differensiert prising (jf. omtale av Statens kartverk i 4.1(c)). En annen trend går derimot i retning av økt bruk av abonnementspakker der man betaler på forhånd for fri adgang til bestemte typer innhold, slik man i dag har med kabel-tv-abonnementer eller gjennom allways on -funksjonaliteten i ADSL Internett oppkobling. Et ADSL-abonnement i Norge i dag inneholder riktignok ingen betaling for innhold, men kan også betraktes som en grunnpakke som kan bygges ut til litt dyrere fastprispakker der adgang til visse typer betalingsinnhold vil være inkludert. Abonnementskostnadene for ADSL er ennå høye i Norge, hvilket reduserer interessen for slike tilleggspakker. Dette kan endres dersom prisene faller. En prisnedgang forventes dermed å ville stimulere innholdsproduksjonen i Norge. En fare ved abonnementspakker o.l. er imidlertid at en monopolsituasjon kan oppstå i valget av innhold som skal inngå i pakkene. Denne trenden ventes å særlig ville angå personkundemarkedet, men bedrifter og organisasjoner kan imidlertid også tenkes å bli interessert i å betale for generelle informasjonstjenester på abonnementsbasis, slik de i dag allerede ofte gjør i f.eks. sin medieovervåkning eller for tilgang til internasjonale informasjonskilder (The Economist, World Trade Atlas mfl.). Abonnementsordninger er også godt etablert innen e-læringsmarkedet for så vel bedrifter som utdanningsinstitusjoner for kjøp av elektronisk videreopplæring av egne ansatte og lærere. En tredje trend er utviklingen av mekanismer for betaling av småbeløp på nettet. Dagens ordninger gjennom bruk av nettbank eller kredittkort egner seg for store innkjøp men ikke for enkeltvis betaling av små oppslag og tjenester. Flere norske bedrifter utvikler funksjonelle mikrobetalingsløsninger for Internett, og et internasjonalt marked er i ferd med å utvikle seg. Norsk næringsliv har her mulighet til å være tidlig ute og premissgivende. Som krevende kunde kan det offentlige i Norge bidra til en slik utvikling, men det er også viktig at det åpnes for flere ulike løsninger slik at det ikke bygges opp nye monopoler i dette leddet. 13

14 En særskilt problemstilling er at slike betalingsløsninger må ivareta nasjonale krav til avgiftsbetaling (f.eks. moms) og til stans i formidlingen av ulovlig innhold. Handelslekkasjen til utlandet som følger av at elektroniske leveranser over nettet ikke lar seg kontrollere, må gjøres til gjenstand for internasjonalt samarbeid, og kan ikke brukes som påskudd for ikke å utstyre norske betalingsløsninger med de systemene for avgiftsinnkreving og kontroll som norsk lov- og regelverk krever. Deloppsummering 3.2: Utfordring Begrenset betalingsvilje i store deler av innholdsmarkedet, opplevelse av "å ha betalt" når man har betalt for telekom-tjenesten som innholdet er mottatt gjennom. Tiltak Fra Semerklæringen, kap. 6: Samarbeidsregjeringen vil gjennomføre en bred studie av ( ) konkurranseforholdet mellom innholdsleverandører og teknologiselskaper. Målet er å legge til rette for langsiktige politiske beslutninger og å stimulere nyskaping og næringsutvikling. Ettersom dette er et markedsproblem, skal løsninger finnes i markedet av markedsaktørene selv, men som foregangsbruker og krevende kunde kan det offentlige bidra til etableringen av fremtidsrettede løsninger innenfor de rammer som konkurranselovgivningen og regelverket for offentlige innkjøp setter. Semerklæringens bebudete studie av forholdet mellom innholdsleverandører og teleoperatører i relasjon til næringsutvikling og nyskaping vil inkludere spørsmål knyttet til inntektsfordelingen mellom disse. 3.3 Sikre velfungerende markeder Gode arbeidsvilkår for bedriftene er nødvendig for å trygge fremtidens velferd og bosetting. Regjeringen vil legge bedre til rette for pågangsmot og skaperevne. Det skal bli enklere å starte og drive egen bedrift i Norge. I utgangspunktet er det en overordnet målsetting at markedet skal fungere fritt innenfor de til enhver tid fastlagte rammebetingelser. En viktig begrunnelse for offentlig medvirkning er ulike former for markedssvikt, ønsket om å oppnå velferdspolitiske mål, inkl. spredt bosetting, og kulturelle hensyn. Den offentlige medvirkningen skal til enhver tid tilpasses de samfunnsmessige endringer. a) Årsaker til manglende konkurranse i markedet Flere ledd i produksjonen og spredningen av elektronisk innhold kan være utsatt for tendenser til monopoldannelse, som vist med følgende eksempler: - Forfattere må selv benytte verktøy (til tekstbehandling o.a.) som er kompatible med utstyret som utgiverne bruker, hvilket i praksis ofte vil kunne bety krav om at programvaren fra én dominerende leverandør benyttes. - Når deres produkt så skal formidles til publikum, kan arbeidet med å beskytte deres opphavsrettigheter medføre at andre monopollignende ordninger etableres i regi av opphavsretthaveres organisasjoner. - Når produktet endelig er frembudt på den elektroniske markedsplassen, skal kjøperne tilbys betalingsmekanismer. De kan da risikere å bli henvist til én betalingsløsning og dermed én betalingsformidler i en monopolsituasjon. 14

15 - Det kan også være aktuelt for produktet å inngå i en leverandørs åpningsside eller i en pakke som det tilbys fastprisadgang til i en abonnementsordning, og monopolmakt risikerer å oppstå når sammensetningen av disse skal velges. På det tekniske plan, i produksjonen av innhold, må det være åpenhet overfor ikkeproprietære åpne standarder, som har vært grunnleggende for utviklingen av bl.a. Internett. Det offentlige har her et ansvar for selv å ikke utelukke åpne standarder internt eller i sitt samkvem med brukerne. Selv om det kan være unntak, vil manglende konkurranse som oftest bremse utviklingen av et marked. Hinderløypen Det kan være krav om sjekk med autoritative kilder (for faktakontroll og annen korrekthet, for ivaretakelse av opphavsrett m.m.), foreligge på flere språk, være testet mot skadelige virkninger (kanskje testet av flere for ulike typer mulige skadevirkninger) osv. b) Kontrolleddenes forsinkende og konkurranseforhindrende virkning Et stort antall krav til innholdet kan innebære at det må gjennom en hinderløype der det kan bli utsatt for diverse instansers kontroll og mulige vetorett. Slik kontroll vil bidra til kvalitetsheving og beskyttelse av individuelle og almene rettigheter, men kan også virke fordyrende, forsinkende og hemmende på et område som preges av stor spontanitet og kort produksjonstid. Ytringsfriheten kan også komme til å bli berørt. Det er fare for at besværlige norske kontrollordninger vil medføre flytting til utlandet av basene for produksjon av norsk innhold, slik flyselskapene har gjort med sine bonusprogrammer. Monopolordninger i markedet vil på kort sikt kunne virke positivt for enkelte interessegrupper, men vil hemme utviklingen av norsk elektronisk innhold generelt og øke lekkasjen til utenlandsk innhold. Deloppsummering 3.3: Utfordring Flere ledd i produksjonen og distribusjon av elektronisk innhold er utsatt for tendenser til monopoldannelse, særlig i et lite marked som det norske. Håndhevelse av kravene som det norske samfunnet stiller til innhold kan dessuten forsinke og komplisere tilgangen til norsk innhold, slik at utenlandsk innhold får et konkurransefortrinn. Tiltak Konkurranse og mangfold skal sikres i alle ledd i produksjonen og spredningen av elektronisk innhold i Norge. 4. Statens roller Staten er tillagt et betydelig ansvar (1) som eier av basisdata og utvikler og (2) som kilde for og tilbyder av offentlig informasjon (sammen med kommunene). 4.1 Eierskap til basisdata og staten som utvikler En stor del av det offentlige informasjonsmaterialet kommer i en særstilling i forhold til annen informasjon som lagres og omsettes. Staten og kommunene er et fellesskap for alle landets borgere. En kan derfor si at lagret informasjon som offentlige etater har ansvar for er fellesskapets eiendom. Retningslinjer for forvaltningen av slike lagre bør derfor gis av politiske organer eller myndigheter disse gir fullmakt. 15

16 Mange basisdata som er interessante for utviklingen av innholdstjenester, er i offentlig eie. Eksempler er i helsevesenet for informasjon om den enkeltes helse, Statens kartverk for geografisk informasjon, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen for hydrologiske data eller diverse offentlig eide kulturinstitusjoner (f.eks. NRK og bibliotekene) for kultur- og samfunnshistorisk materiale. Forvaltning av slike rådatabaser er ressurskrevende og krever ofte også kvalitetssikring og kontinuerlig oppdatering. Staten har et ansvar for vern og kvalitetskontroll av elektroniske basisdata i offentlig eie. I utgangspunktet har private eiere ansvar for sine baser. De senere årene har vi imidlertid sett flere eksempler på privateide baser som har stor offentlig interesse. Eksempler på slike er språkteknologidatabasen eid av Nordisk Språkteknologi og databasen som danner grunnlaget for Store Norske Leksikon. Statlige dataeiere som går inn i markedet for verdiøkende tjenester, får en betydelig markedsmakt. Dette kan bidra til kompetanseheving og internasjonal konkurranseevne, men kan også skape en uholdbar konkurransesituasjon overfor private aktører. Noen basisdata er trukket fram som spesielt aktuelle for kommersiell utvikling og salg av elektronisk innhold. Dette gjelder arkiv, bibliotek og museumsmateriale (a), NRKs arkiv (b) og kartdata (c). Prising av offentlig informasjon er en spesielt aktuell problemstilling som omhandles i dette kapitlet (4.2). En annen aktuell problemstilling er opphavsrett som behandles i kapittel 5. a) Arkiv, bibliotek, museum Et viktig statlig initiativ til tilgjengeliggjøring er etableringen av Kulturnett Norge (1998), som er en felles inngangsdør til Internett-tilknyttede elektroniske databaser med informasjon om norske kulturtiltak. Innen så vel arkiv-, museums- og biblioteksektoren blir eldre verdifulle samlinger i økende grad digitalisert for å spare dem fra bruksslitasje. Den digitale versjonen utgjør da hovedmaterialet for publikumsbruk. Større digitaliseringsprosjekter har vært gjennomført innen museumssektoren siden Blant andre innholdseksempler er samarbeidet mellom blant annet Norske Folkemuseum og Nasjonalbiblioteket for presentasjon av fotografier gjennom Internett. Resultatet, Galleri NOR, har vært tilgjengelig siden NRK har kostnadsberegnet digitalisering av sitt lydarkiv til ca. 40 mill NOK og sitt film/videoarkiv til ca. 220 mill NOK. Særlig film/video-arkivet haster det med å få digitalisert da deler av det er lagret på medier som forvitrer. Kostnadene omfatter bare det som skal til for at arkivene skal bli tilgjengelige, men ikke faktisk bruk av dem. På mange måter utgjør NRKs arkiv det en med rette må kunne kalle nasjonens minnebok i lyd og bilder, en kulturskatt for det norske samfunn. Digitalisering på kort sikt ligger ikke innenfor de økonomiske rammer NRK har. NRK mener derfor det offentlige må være med å sikre denne kulturskatten gjennom ekstraordinær finansiering. Et alternativ til at NRK selv skal utføre digitaliseringen, kan være å sette denne ut på anbud. En viktig utfordring for arkiv, bibliotek og museum (ABM) er utnyttelse av potensialet for systematisk sammenstilling og formidling av informasjon. Felles problemstillinger for de tre sektorene er datastandarder og informasjonsarkitektur bl.a. i digitaliseringen av tekst, foto, lyd og levende bilder. Sektorene vil møte krav om at digital tilgang til materialet skal utvikles i samsvar med potensialet den nye teknologien har som grensenedbrytende og integrerende instrument. Det er besluttet å etablere et nytt organ som bla. vil ha ansvaret for å utvikle samordnede planer for digitalisering og tilgjengeliggjøring. Sikring av tidlig elektronisk innholdmateriale og tilrettelegging av fremtidig sikring må også være ledd i arbeidet. På bibliotekfeltet er en viktig oppgave å fremme samarbeid ubundet av så vel sektortenkning som tid og sted. En annen oppgave er en tidsmessig infrastruktur for formidling av det digitale innholdet, bl.a. bredbånd. Bibliotek må som oftest ha avtaler med rettighetshaverne for å gjøre verk tilgjengelige, og det er inngått lisensavtaler for å gjøre ulike elektroniske databaser tilgjengelige for bibliotekene. Et viktig element i det sømløse bibliotek er tilgang på digitaliserte tekster, bilder og lyd. Dette er et satsingsfelt for Nasjonalbiblioteket som er involvert i en rekke digitaliseringsprosjekter, både nasjonalt og internasjonalt. Digitaliseringsbehovet innen Nasjonalbibliotekets store samlinger er stort for alle medietyper. b) Problemstillinger rundt NRKs arkiv Med hjemmel i pliktavleveringslova samler Nasjonalbiblioteket årlig inn omlag ti års spilletid med radio- og fjernsynssendinger, og mottar i dag alt NRK sender, både rikssendinger og lokalsendinger. I tillegg mottas materiale fra TV2, TVNorge og P4. Fra 2000 leverer også lokal-tv inn fire utvalgte uker i året. Når det gjelder programmateriale fra før 1990 er NRKs programarkiver den viktigste kilden til norsk kringkastingshistorie. Fjernsynsarkivet i Oslo omfatter i alt ca timer materiale. De historiske radioarkivene inneholder ca timer materiale som skriver seg tilbake til 1934 som første opptaksår. Den digitale teknologien er i ferd med å føre til en eksplosjon i medietilbudet. Nasjonal programproduksjon har ikke holdt tritt med økningen i tallet på kanaler. Dette fører til at stadig mer av tilbudet i alle kanaler er preget av angloamerikansk språk og kultur. For et så lite språk- og kulturfellesskap som det norske, innebærer dette en stor utfordring for fremtiden, og det blir ansett som en nasjonal oppgave å sørge for at kringkastingsarkivene bevares og i størst mulig grad gjøres tilgjengelig 16

17 for allmennheten. Foruten gjenbruk i kringkasting, enten som nyutsending eller som kildemateriale for historiske programmer e.l., kan det bli aktuelt å anvende materialet til opplagsbruk i skoler, folkebiblioteker og høyere utdanning og til nye tilleggstjenester med interaktivitet. På sikt kan det også gi allmennheten tilgang til viktige deler av den nasjonale hukommelsen. I samarbeid med Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana har NRK startet arbeidet med digitaliseringen av programarkivene. I 2000 begynte prosjektet Digitalt radioarkiv. Bånd fra NRKs historiske arkiv av radioprogram sendes ukentlig til Rana der de blir digitalisert til lydfiler som er tilgjengelige for Nasjonalbibliotekets og NRKs medarbeidere over Internett. Til nå er godt og vel timer digitalisert og gjort tilgjengelig for søking og produksjon. I tillegg arbeides det i NRK med å redde fjernsynsmateriale som står i fare for å bli ødelagt. Tilgjengeliggjøring av arkivmateriale reiser både teknologiske, økonomiske og opphavsrettslige problemstillinger. I NRK foregår det bla. forsøksvirksomhet for å finne de riktige teknologiske løsningene for digitalisering og tilgjengeliggjøring av arkivmateriale. I liten skala har allmennheten allerede fått tilgang til arkivmateriale gjennom NRKs Internettsider. Innsamling av nytt materiale er lovpålagt etter pliktavleveringsloven. For det oppsamlede materialet fra fortiden kreves det et særskilt arbeid med å konvertere fra analog til digital form. For de fleste radio- og fjernsynsproduksjoner finnes det kunstneriske opphavsrettshavere som har krav på et vederlag. Dessuten har kringkasterne selv opphavsrett til eget materiale. En forutsetning for å kunne gi publikum tilgang til dette materialet er åpenbart at det blir funnet enklere løsninger for klarering av og betaling for rettigheter. c) Geografisk informasjon, Statens kartverk Statens kartverk er den nasjonale kartinstitusjonen og ivaretar Norges behov for landsdekkende geografisk informasjon og kartserier. Kartverkets oppgaver er todelt. Den ene er å drive en nasjonal infrastruktur av geografisk informasjon, kalt «Norge digitalt». Dette er Kartverkets basisvirksomhet og skal bidra til sikrere ferdsel, en større effektivitet i offentlig og privat sektor, samt verdiskaping i næringslivet. Basisvirksomheten finansieres over statsbudsjettet og gjennom samfinansiering med andre offentlige virksomheter. Den andre oppgaven er å levere produkter og tjenester til brukerne, dels i konkurranse med andre. Dette er Kartverkets markedsvirksomhet. Markedsvirksomheten omfatter salg av trykte og digitale produkter, samt oppdrag og konsulenttjenester basert på datagrunnlaget i «Norge digitalt». Virksomheten finansieres i sin helhet av salgsinntektene. Fra i hovedsak å være et instrument for offentlig forvaltning og planlegging, er geografisk informasjon i dag et stadig viktigere verktøy for næringslivet. Stedbaserte tjenester gir informasjon til individer og næringsvirksomhet med utgangspunkt i egen posisjon og hvilke tjenester som befinner seg i ens nærhet (kontekstbasert informasjon). Den nasjonale infrastrukturen av geografisk informasjon består av geodata og -tjenester, samt teknologi som gir adgang til både dataene og tjenestene. Kartverket arbeider aktivt internasjonalt for at våre løsninger skal passe inn i en europeisk og global ramme. Statens kartverk er pålagt inntjening gjennom salg av produkter og tjenester. Dette er i dag realisert ved at de selger sine data og tjenester til kunder, sluttbrukere så vel som forhandlere, etter en omfattende prisbok. Inntektene kommer i hovedsak ved salg og lisensiering av standardprodukter. Disse er i dag hovedsaklig leveranser av fysiske datasett som kunden mottar og installerer på eget utstyr. Tjenester som nå bygges dekker det samme innholdet, men leveranseformen er 17

18 over nettet og i mindre biter, ned til enkeltobjekt som en bygning, der og da når kunden har behov (jf. 3.2(b)). Således må det beredes ny grunn for rettigheter og prising. 4.2 Pris på offentlig informasjon Rettighetene til offentlig informasjon utgjør et prinsipielt viktig område. Med store mengder grunnlagsdata for elektronisk innhold i offentlig eie, reises spørsmålet om den enkeltes rettigheter til tilgang til relevante data. Det kan anses som en grunnleggende rettighet å ha uhindret tilgang på viktig informasjon som borger i samfunnet. På den annen side innebærer bearbeidingen av data for å gjøre dem bedre tilgjengelig, at det påløper kostnader. Dette er spesielt relevant for innhold av kommersiell nytte, mens innhold av allmenn nytte bør vurderes i forbindelse med det offentliges informasjonsplikt. I helsesektoren legger f.eks. Rikstrygdeverket en del statistikk ut på Internett som et basis gratistilbud. Rikstrygdeverket har imidlertid nylig besluttet at det skal kreves betaling, etter selvkostprinsippet, for overføring av data/statistikkfiler som utleveres til analyseformål. Videre gjelder prising utlevering til forskningsformål, utlevering til organisasjoner, konsulentfirma, forsikringsselskap eller andre foretak. Den informasjonen fra arbeidstaker- og arbeidsgiverregisteret som andre offentlige organer har rett til å få tilgang til fra Rikstrygdeverket, distribueres via private distributører. Disse distributørene mottar opplysningene uten å måtte betale vederlag. Den videre distribusjonen til den enkelte bruker er derimot priset. Det er viktig at den ansvarlige statsetat gjennom avtaler sørger for at distributører ikke tar en overpris og at kvaliteten er god. Det kan være grunn til bekymring for en situasjon der prisen muligens medfører et underforbruk av informasjonen i registeret. Spørsmålet om prising av offentlig informasjon dekker flere sektorer, og bør behandles på et overordnet plan. Det er ikke ønskelig at hver enkelt etat har sin egen politikk på dette feltet, selv om dette i betydelig utstrekning er tilfelle i dag. Prisingsspørsmål i forbindelse med offentlige tjenester er det naturlig å vurdere helhetlig sammen med tjenestens formål og økonomi. Noen offentlige virksomheter er spesielt opprettet for å innhente, lagre og tilgjengeliggjøre informasjon, f.eks. Brønnøysundregistrene, Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet mfl. Et forslag fra Kommisjonen er til vurdering i EU, og går ut på at alle dokumenter som eies av offentlig sektor skal gjøres tilgjengelige for kommersielle og ikkekommersielle formål (unntak: nasjonal sikkerhet/forsvar, forretningshemmeligheter, personvern etc.) med samme pris for alle aktører. Forslaget er ikke særlig konkret mht prisnivået utover at kompensasjon for gjenbruk av offentlig informasjon skal være rimelig og prisene bør være gjennomskuelige. EUprosessen befinner seg ennå i en tidlig fase. De foreløpige vurderinger tyder på at forslaget ikke vil innføre særlig nytt på enkelte områder i Norge, f.eks. innen kultur, mens det på andre områder, særlig de mer forretningsmessige, kan bli mer omfattende konsekvenser. Dette blir nå vurdert nærmere. Problemstillinger rundt prising av offentlig informasjon ble tatt opp i NOU 1994:17 Til informasjonens pris. Utredningen gikk inn for at informasjon i stor grad skulle være gratis tilgjengelig, men åpnet for at informasjonen kunne prises, etter selvkostprinsippet, dersom den skulle overlates til kommersielle aktører for videre bearbeiding og distribusjon. Det ble videre anbefalt at basisdata i størst mulig grad burde utleveres gratis, men at selvkostprinsippet burde legges til grunn ved utlevering av bearbeidet data. Både Enhetsregisteret og Statistisk Sentralbyrå baserer seg på selvkostprinsippet ved prising av data som utleveres til andre. Deloppsummering 4.: Utfordring Balansere oppgaven om å gjøre offentlig informasjon lett tilgjengelig, med krav om inntjening. Tiltak Problemstillinger knyttet til statens roller som eier og utvikler og statens prispolitikk i denne forbindelse skal utredes nærmere. 18

19 Tilrettelegging for konkurranse og næringsutvikling vil måtte veies mot behovet for kostnadsdekning og eventuelle utviklingsoppgaver i angjeldende offentlige etater. Åndsverkloven av 12. mai 1961 gir rettigheter til opphavsmenn og til deres verk, og til visse nærstående rettigheter som utøvende kunstnere og lyd- og filmprodusenter, samt databaseprodusenter. Loven har stor økonomisk betydning, både for den enkelte rettighetshaver og for samfunnet for øvrig. Det er antatt at verdiskapningen i de virksomheter som baserer seg på denne lovgivningen, utgjør ca 3 % av brutto nasjonalprodukt. Norsk opphavsrettslovgivning er i hovedsak teknologi- og medienøytral. Åndsverkloven gjelder like mye i en digital som i en analog verden. Illustrerende er at det ikke vil være nødvendig med vesentlige lovendringer for at Norge skal kunne oppfylle de såkalte Internett-traktatene innenfor verdensorganisasjonen for opphavsrett (WIPO) når disse blir satt i kraft. EU-direktivet for opphavsrett i informasjonssamfunnet, som er EØS-relevant, vil mulig medføre enkelte lovendringer, men hovedreglene i direktivet er allerede gjeldende i norsk rett. Klareringshus / clearing house Med dette menes et sentralisert organ som forvalter rettighetene til et stort antall rettighetshavere. I denne prosessen kan man for eksempel gjøre bruk av elektroniske systemer for rettighetsklarering. Dette kan gjøre det både enkelt og tidsbesparende for brukere å klarere bruk av verk. Rettighetsidentifisering kan bl.a. gjøres ved hjelp av vannmerking av innhold. Brukeren trenger kun å forholde seg til klareringshuset, og slipper på den måten å identifisere den enkelte rettighetshaver og forhandle direkte med denne om bruk. Modellen sikrer også rettighetshavernes vederlag for bruken, for eksempel gjennom mikrobetalingssystemer. Enklere klareringsprosesser kan også føre til økt volum når det gjelder bruk av slikt innhold, noe som igjen medfører økte vederlagsinntekter for rettighetshaver. Skal systemet fungere tilfredsstillende, fordrer dette at klareringshuset har inngått forvaltningsavtaler med en ikke uvesentlig mengde rettighetshavere. Klarering av innhold til for eksempel multimediaprodukter, krever dessuten at det er inngått avtaler med mange forskjellige typer rettighetshavere. Å inngå forvaltningsavtaler med en slik kritisk masse kan imidlertid vise seg å være vanskelig i praksis. Det er grunn til å tro at ordningen passer best for klarering av mer nisjepregede verk, for eksempel ved klarering av etnisk musikk. 5. Opphavsrett Den som skaper et verk har med visse unntak enerett til å fremstille eksemplarer, og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Kort og litt unyansert betyr opphavsretten at all eksemplarfremstilling (kopiering) og tilgjengeliggjøring til allmennheten av vernede verk og arbeider krever samtykke fra rettighetshaver. Den som eventuelt gjør dette uten klarering, for eksempel ved å gjøre verket tilgjengelig på Internett, krenker både eneretten til eksemplarfremstilling (et opptak legges på server) og tilgjengeliggjøring (hjemmesiden er tilgjengelig for allmennheten). En slik krenkelse gir grunnlag for både sivil- og strafferettslige sanksjoner. Ny teknologi har medført nye muligheter for utnytting av verk. Blant annet setter nye digitale distribusjons- og kopieringsmetoder opphavsretten under særlig press. Opphavsrettslig materiale er særlig egnet for digital spredning og kopiering. Både film, musikk, billedkunst og bøker kan omgjøres til bits og distribueres digitalt. Dessuten er etterspørselen etter opphavsrettslig innhold og spredningsmulighetene store. Nettverkenes globale karakter gjør det til tider vanskelig for rettighetshaver å finne og ansvarliggjøre den eller de som har krenket hans rettigheter. De økonomiske konsekvensene kan derfor bli betydelige. Som følge av endringene er det på enkelte områder behov for en nærmere gjennomgang av regelverket på opphavsrettsområdet. Utfordringen er å se om regler som tidligere bare ble anvendt i en analog sammenheng, fremdeles kan eller bør opprettholdes i en digital verden. Norges internasjonale forpliktelser setter rammer for utvikling av nasjonal lovgivning på dette feltet. Enkelte høringsinstanser har påpekt at staten bør være en pådriver for å skape rammebetingelser som muliggjør rettighetsklarering av elektronisk innhold. Det blir bl.a. vist til at klarering av rettigheter kan være så ressurskrevende at det i noen tilfelle lønner seg å produsere nytt, fremfor å bruke tid og krefter på å klarere rettighetene til allerede eksisterende innhold. Problemet gjør seg spesielt gjeldende ved klarering av innhold til multimedia- produkter som består av flere forskjellige verk fra en rekke ulike rettighetshavere. Dette kan være svært ressurskrevende. Vanskeligheter med å klarere rettigheter kan føre til at brukere velger å publisere verk uten samtykke fra opphavsmannen. På sikt kan dette føre til at rettighetshavere vegrer seg fra å publisere elektronisk innhold pga av faren for ulovlig spredning av deres verk. Som en mulig løsning på problemet har idéen om å opprette såkalte klareringshus (clearinghouse) flere ganger vært lansert. Store forvaltningsorganisasjoner kan få en dominerende stilling i markedet. TONO er for eksempel den eneste organisasjonen i Norge som tilbyr kollektiv forvaltning av fremførings- og lydfestingsrettigheter til musikkverk. Alternativet for rettighetshaverne er individuell forvaltning av egne rettigheter. For de fleste rettighetshaverne vil det imidlertid være upraktisk, blant annet fordi det er vanskelig på egen hånd å føre kontroll med fremføringen av verkene. De-facto har derfor TONO tilnærmet monopol på markedet for forvaltning av lovbeskyttede musikkverk. På den ene siden kan dette ha positive virkninger for norsk kulturliv. På den annen side har de enkelte rettighetshaverne liten handlefrihet med hensyn til konkurranseparameteren pris. TONO er imidlertid innvilget dispensasjon i forhold til enkelte 19

20 bestemmelser i konkurranseloven. Bakgrunnen er at man anser at rasjonaliseringsgevinstene oppveier for de skadelige konkurransemessige virkningene av felles prisfastsettelse som følger av kollektiv forvaltning. Dispensasjoner fra konkurranseloven blir jevnlig evaluert. Avtalelisenssystemet kan på mange måter karakteriseres som et slags klareringshus. Avtalelisensordningen er en spesialregel for klarering av rettigheter. Ordningen betyr at en forvaltningsorganisasjon som representerer en vesentlig del av opphavsmennene på et nærmere bestemt område, kan inngå avtaler om bruk på vegne av rettighetshaverne, også de som ikke er medlemmer i forvaltningsorganisasjonen. Systemet er godt egnet for storbrukere av verk, for eksempel NRK. Man slipper da problemet med individuell fullmaktsinnsamling. Forvaltningsorganisasjonen fordeler deretter vederlag til rettighetshaverne etter nærmere bestemte regler. En slik ordning krever imidlertid lovhjemmel, da dette i utgangspunktet medfører at opphavsmannens rettigheter innskrenkes. NRK skriver i sin høringsuttalelse at det bør opprettes et eget prosjekt som ser på lovgivningen knyttet til opphavsrett for sekundærutnyttelse av innhold produsert for kringkasting. Konvergensutvalget påpekte i NOU 1999:26 viktigheten av at produsenter av slikt materiale fortsatt er seg bevisst behovet for å klarere rettigheter for distribusjon over ulike plattformer. Det forutsettes at kringkastingsselskapene i sine avtaler tar høyde for dette. Men problemstillingen er fortsatt aktuell for eldre verk som man for eksempel ønsker å utnytte i et digitalt arkiv. Jf. Konvergensutvalgets utredning (NOU 1999:26) I de siste årene har flere tatt til orde for å utvide ordningen med avtalelisens for bruk av verker i digital form, slik at ikke kulturpolitisk verdifullt arkivmateriale blir liggende uutnyttet. Bl.a. ble dette foreslått av Konvergensutvalget. I forbindelse med implementeringen av direktivet om opphavsrett i informasjonssamfunnet i norsk rett, vil spørsmålet om en utvidelse av avtalelisenssystemet til også å gjelde det digitale området bli vurdert på en bredere basis. Man kan for eksempel se for seg en avtalelisensordning som regulerer kringkastningsarkiver og biblioteker. Norsk opphavsrettslovgivning er basert på en nøye avveining av rettighetshavernes, brukernes og samfunnets interesser. Norske myndigheter vil i forhold til den internasjonale utviklingen på området overvåke situasjonen nøye, slik at denne balansen ikke forrykkes. Spesielt vil man se på de negative virkningene tilgangskontrollerende teknologi vil kunne få for de brukerrettighetene man i dag har etter norsk rett, som for eksempel retten til eksemplarfremstilling til privat bruk. Deloppsummering 5.: Utfordring Ivareta eiendomsretten til opphavsrettsbeskyttet innhold uten at dette hindrer utviklingen av et effektivt marked for kjøp og salg av elektronisk innhold. Tiltak Legge til rette for enklest mulig klarering av opphavsrettigheter, bl.a. ved større bruk av avtalelisenssystemet. 20