Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 1/ ÅRGANG

Transkript

1 Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 1/ ÅRGANG

2 Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Lone Koldby Tlf lone.koldby@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks Stavanger Anne Grethe Thesen Godal anne-grete.thesen.godal@stavanger. kommune.no Tlf Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 6. juni 2012 Stoff må være i redaksjonen 26. april 2012 Forsidebilde: Cruisesesongen er snart i gang. Vår Byprofil, Anders Bang-Andersen, er en sentral person i å få cruiseskip til Stavanger. Disse fire skipene, fra venstre MSC Orchestra, Saga Pearl II, Costa Atlantica og Adonia hadde med seg cruisegjester 23. juni i fjor. Foto: Odd Bjørn Bekkeheien Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: På redaktørkrakken: Den elektroniske samaritan Vi kjenner ordet samaritan fra en fortelling i Bibelen. Det var mannen fra Samaria som reddet livet til han som var overfalt og skamslått av røvere. Siden har navnet dukket opp i ulike sammenhenger. Spesielt i omsorgssammenheng. Før hjelpepleierutdanningen kom, ble det arrangert samarittkurs. I helsevesenet ble disse kalt samaritter omsorgspersoner. I Mortepumpen denne gang kan du lese om et prøve prosjekt der elektronisk overvåking av eldre skal gjøre det tryggere å bo hjemme. I tillegg skal du kunne bo hjemme lengre enn uten elektronikk. Dine pårørende får større sikkerhet om at du har det bra og kommunikasjon med dem og eventuelt et hjelpeapparat skal skje via digitale hjelpemidler. Vi må bare innse at den elektroniske hverdag er uungåelig. Elektronikken blir mer og mer avansert og blir brukt i flere og flere sammenhenger. Siden vi ikke kan snu utviklingen, er det bare å henge på og tilegne seg den nye kunnskapen. Tanken bak prøveprosjektet er på sikt, blant annet, å kompensere for den ressursmangel som stadig viser seg i omsorgssektoren. Uten tvil vil elektronikken gjøre livet lettere og tryggere. Den rivende utviklingen gir oss muligheter som vår generasjon aldri hadde drømt om. Med en elektronisk «duppeditt» i hånden kan du nå hele verden. Du kan snakke med hvem du vil når du vil, og noen passer på deg! Fantastisk! Der er bare en tanke som uroer. Blir det en hånd å holde i?

3 Anders Bang-Andersen Tekst: Halvor Ingebrethsen Foto: Halvor Ingebrethsen/Oddbjørn Bekkeheien BYPROFILEN Han kan vel ikke omtales som en av «de stille i landet», eller for den saks skyld, i byen vår. For det han utretter, passer betegnelsen likevel. Gjennom alt han har vært aktiv i, har det aldri vært viktig for ham å signalisere hvem som står bak. Han er en mester i å «trekke i trådene», og heller fremvise resultater. Og det har han gjort på mange felter, som fortsatt vil bety mye for Stavanger. Det er slik personer som brenner for saker er: Saken først, og sist. Derfor er det nok mange som ikke registrerer hvilke store oppgaver Anders Bang-Andersen har stått bak, og fortsatt gjør. Fordi han trekker i trådene og er mer interessert i resultatet enn å fortelle hvem som gjør det. Imidlertid er han godt kjent i byen gjennom de mange oppgavene han har hatt, fordi han først og fremst skjøtter saken. Og at byen får kjennskap til den. Og det er med bakgrunn i disse superlativene vi denne gang har valgt Anders Bang-Andersen som byprofil. Ikke minst i dette første nummer av året 2012, hvor byen ruster seg til å ta imot nærmere 170 besøkende cruiseskip og for første gang over forventningsfulle turister. Sentral person i og for Stavanger Anders Bang-Andersen er nemlig mannen, eller i alle fall en av de viktigste, som står bak den formidable veksten av turister som fyller byen i vår- og sommerhalvåret. Et ansvar han nå har skjøttet i 4 år og hvor 2012 altså blir hans 5. i rekken. Uten å gå for mye i detaljer bør vel innledningsvis to av de viktigste jobbene han har hatt, nevnes, Anders Bang-Andersen. som pressesjef ved Hovedredningssentralen på Sola og som informasjonssjef i Stavanger kommune, en stilling som omfattet en mengde oppgaver kommunen hadde/har ansvaret for. Tall Ships Race er han vel heller ikke «fremmed» for? Utover dette ber vi ham selv nøste opp noe om hvilke andre oppgaver han har hatt i en stadig voksende turistby? Min yrkesbakgrunn er vel mildt sagt variert, forteller han idet han regner opp; kontorbud hos en skipsmegler, isenkremmer, sjøkokk, arkeologmedhjelper, taxi-og ambulansesjåfør og journalist. Særlig årene i taxi- og ambulanse lærte meg mer om livets ulike fasetter enn noen akademisk utdannelse ville kunne gitt meg, fortsetter han og årene ved mikrofonen og delvis også med kamera bidro til å gi ham et betydelig kontaktnett, ett nettverk han betegner som meget verdifullt og ikke minst hyggelig. 3

4 Cruisekontoret og Bang-Andersen holder til i den gamle tollboden på Strandkaien og har god oversikt over skipene som kommer og går. Vi ber ham utdype litt av hva disse arbeids feltene har gitt ham, og han forteller villig: Over 20 år som informasjonssjef og like lenge i bijobb ved Hovedredningssentralen på Sola, har vel gitt meg en bredere erfaring i kommunikasjonsfaget enn de fleste kolleger. I kommunen er informajonssjefen strateg, tilrettelegger og «kulissespiller». På HRS, altså Hovedrednings Sentralen, er man aktør på scenen og i rampelyset når man minst forventer det. Cruisetrafikkens utvikling Med spesiell glede ser han tilbake på den utvikling cruisetrafikken i Stavangerområdet har hatt de siste årene. Den savner faktisk sidestykke i Europa, nord for Gibraltar, forteller han. Som godt moden mann hoppet jeg over i en for meg ny bransje som gir meg spennende utfordringer og hyggelig oppgaver. Ambulanse årene ga meg mange svært spesielle opplevelser, blant annet å bistå ved tre fødsler uten å være far selv, legger han til med et smil og minner oss samtidig om at dagene ved denne tjenesten var kontrastfylte, hvor en dag kunne begynne med en hjemmefødsel, hvoretter den neste kunne være et dødsfall. Å gi tragediene et ansikt Å arbeide i tragedier, har Bang-Andersen et dobbelt forhold til. Vi har stor forståelse for at det er krevende å være den som skal gi tragediene et «ansikt». Alle disse skulle vi selvsagt vært foruten. Men det er også givende å merke at man har fått være med å dempe tragedien både før og senere ved det arbeide som ved slike anledninger er utført. Men mange redningsaksjoner, som kan betegnes som «vellykket», vil nok henge igjen i hode og hjerte, livet ut. Arbeidsområder som gleder For over 30 år siden var jeg med og startet en av Norges to første, private nyhetsradioer. Vi ble kjapt større leverandører av nyheter til den nasjonale nyhetsarenaen NRK-Rogaland. Det ga virkelig noen positive «kicks». Men så har selvsagt også oppgangen i cruisetrafikken til Stavangerregionen vært meget tilfredsstillende å bidra til. 4

5 Her fra kontoret på Strandkaien holder Anders Bang-Andersen kontrollen på det meste. Stavanger er en perfekt by å bo i, utbryter Bang-Andersen spontant. Korte av stander til alt. Og en trygg by å bo i. Med bolig i Gamle Stavanger føler jeg virkelig jeg får oppleve byens puls, samtidig som et gammelt hus gir en følelse av å føre byens historie videre. Har du hatt andre ønsker når det gjelder ditt yrkesliv som du IKKE har fått gjennomført? Spør vi igjen. På dette svarer han at hans yrkesaktive liv har gitt ham det meste av det han kunne ønske seg. Han har nok vært fristet til å arbeide i utlandet, men de senere års engasjement i cruisetrafikken har i aller høyeste grad fungert som et arbeid på internasjonale arenaer. Og det oppveier en del av det å jobbe i utlandet. Byens fremtid? Hva ser du Stavanger kan bli i fremtiden? I øyeblikket ser jeg ingen mørke skyer for Stavangers fremtidsutsikter. De dype dalene med fattigdom og arbeidsledighet, hører byens historie og fortid til. Håndteringene av utfordringer i fremtiden vil nok sikkert være varierende grader av velstand på fornuftig vis. Det blir sikkert noe vi kan klage over, men det vil bli for bagateller å regne sammenlignet med det våre forfedre hadde å stri med. -Andre ting enn byen som du setter særlig pris på? Han sjeneres ikke ved å omtale sin livsledsager som hans «heldige kone», som han betegner den som har en spesiell sentral plass i hans liv. Og så har jeg en mengde flotte venner, og legger også vekt på betydningen av sommerhuset de har ved Skagen i Danmark som skaper en herlig kontrast til det hektiske bylivet i Stavanger. Han betegner sin egen travelhet i forholdet til sin familie, at han innbiller seg selv at det går «rimelig greit». Ikke minst at hans «heldige» frue av og til må finne seg i å bli med ham i cruisesammenhenger en gang iblandt. Hun har visst også uttrykt at hun kan «leve med det. EPILOG Vi finner det naturlig å kalle dette siste avsnittet av samtalen med Anders Bang-Andersen, som ovenfor antydet. I Aschehougs leksikon bind 5 fra 1940, er en epilog noen «etterord», gjerne i dramatisk betydning, som har en verifisert slutningshenvendelse med forklaring til, eller 5

6 Costa Atlantica fra samme rederi som ulykkesskipet Costa Concordia som forliste i Italia. Foto: Oddbjørn Bekkehein. undskyldning for det som er skrevet. Dette hvis intervjueren har misforstått eller på en uklar måte har gjengitt objektets svar på spørsmål eller utfordringer. Vi vil derfor til slutt gjengi det Bang-Andersen har beskrevet til vår siste utfordring som overfor ham lød slik: Er det noe du ville hatt med, som vi ikke har berørt? Vi gjengir hans svar ordrett, slik: Hobby: Restaurantdrift. Noen går på bedehus eller spiller i musikken. Selv har jeg stor glede av å være medeier i en håndfull av byens serveringssteder. Det gir meg helt andre ting å tenke på enn det jeg ellers er travelt opptatt med. Jeg er også president i Foreningen «Stavanger Bevarmegvel», herrene med de høyeste flosshattene. En munter gjeng som med de største ambisjoner for byens ve og vel, arbeider konstruktivt til fellesskapets beste. Dog fullstendig uten synlige resultater!! Men hyggelig, det er det. 6

7 Hva skal barnet hete? Tekst: Gerd Borgenvik ikke særlig forutseende, for i 2010 viste det seg at Linnea befant seg på navnetoppen! Det er spennende å se nye generasjoner bli til og vokse opp. Først ens egne barn og så barnebarna. Noen av oss er i en fase av livet da også oldebarna begynner å melde sin ankomst, og alltid er spørsmålet det samme: Hva skal barnet hete? Det er et viktig spørsmål, for navnet bærer vi med oss gjennom hele livet som en del av vår identitet. I tidligere tider var det ofte store barneflokker, og det var nærmest en selvfølge at barna skulle ha navn etter foreldre eller besteforeldre. Ikke rart at det vrimlet med Hansen, Nilsen og jonsen der jeg vokste opp! I en tallrik familie var det heller ikke alltid så lett å ha oversikt over rekkefølgen. I min fars familie ordnet de det på en grei måte. De hadde nok regnet med en stor barneflokk, for hvert av de tolv barnas navn inneholdt nummeret i rekkefølgen, så langt det lot seg gjøre. Det begynte med Enok, og min farmor som kom som nummer elleve i barneflokken, fikk navnet Ellevine. Da hun døde i ung alder, var det den et år yngre ugifte Matilde som overtok ansvaret for min far, eller tante Tilla som vi kalte henne. Da barn nummer tre kom til verden hos oss, ble det forventet at hun skulle få navnet Linnea etter sin farmor, men i stedet ble det Laila. Linnea var ikke noe vanlig navn på den tiden, og vi mente at første og siste bokstav i navnet fikk klare seg som oppkalling. Der var vi nok Vår yngste datter ble født med kunstnernatur, og for henne var det viktig å gi barna mest mulig originale navn. Først kom Aleksander og deretter Benjamin, Nikolai, Sebastian og Ferdinand. Jeg pleier ikke å blande meg inn i familiens navnevalg, men da Ferdinand ble foreslått som navn på gutt nummer fem, protesterte jeg. Det eneste jeg kunne forbinde med dette navnet, var oksen Ferdinand i eventyret, og hvem ønsker vel at ens barnebarn skal oppkalles etter en okse? Men siden min stemme ikke telte, var det foreldrenes valg som ble stående. Overraskelsen var derfor stor da det var Ferdinand som havnet på navnetoppen samme år som gutten ble født! (Min datter var neppe særlig begeistret, ettersom hun hadde ønsket å gi sønnen et sjeldent navn!) I min ungdom samlet jeg i en periode på rare navn, en liste som jeg dessverre har mistet. Men Karoline Dinglebarm husker jeg og Josef Appelsin. En god venninne av jødisk opprinnelse hette Irene Pappas, og under hele skole tiden måtte hun finne seg i å bli kalt pappas Irene. Nå er vi kommet i en fase av livet da oldebarna melder sin ankomst, og spørsmålet er fortsatt det samme som før: Hva skal barnet hete? I dag virker det som om trenden går i retning av bibelske og heller litt gammelmodige navn som Lukas (på toppen i 2010), Markus, Johannes, Mathias, Elias og Maria, Elisabeth, Sara, Henriette, Constanse m.fl. Et av våre tre oldebarn heter Jesper. Nå går vi i spenning og venter på Kasper og Jonatan! 7

8 Tekst: Halvor Ingebrethsen 1889 er et spesielt år for kvinnenes kamp for å bli likestilt med mannen når det gjaldt mulighetene til å ta arbeid utenfor hjemmet. Disse mulighetene var inntil da svært beskjedne. Og det som ble tilbudt dem var så primitivt og begrenset at det vokste frem en opinion for å bli vurdert som fullverdig ressurs i arbeidslivet. Innenfor en spesiell arbeidssituasjon, som med tiden viste seg å være særdeles utsatt for sykdom og lidelser, var det at de såkalte «fyrstikkpikene» som «mannet» seg opp og var årsak til at den første kvinnestreik fant sted, altså i Det viste seg etter hvert at denne streiken var et viktig fundament for kvinnene, å bli regnet med som fullverdig arbeidskraft, også utenfor hjemmet. Men det måtte en spesiell situasjon til for at deres krav skulle bli hørt. Og den ble dokumentert via det helsefarlige «yrket» som fyrstikkindustrien representerte, ved at Fyrstikkpikene ble et offer for en livsfarlig industri Fyrstikkindustrien ble etter hvert kjent for å være en helsefarlig industri for dem som hadde sitt arbeid der. Arbeiderne, altså kvinnene, opplevde plutselige tilfeller av invalidiserende art. Uvanlig mange døde også plutselig uten noen helsemessig svakhet. Dette førte til at det ble satt i gang arbeid for å finne ut av hva dette kunne komme av. Råstoffet viste seg etter hvert å være årsaken. Foruten trematerialet, består en fyrstikke som kjent også av en tennsats. Denne tennsatsen besto av fosfor. Undersøkelsene og forskningen fant etter hvert ut at giften fra dette kunne trenge seg inn i kroppen gjennom hull i tennene og siden spre seg til deler av kjevebenet. Dersom dette ikke ble fullverdig behandlet og i rett tid, kunne hele kjevebenet smuldre bort. Det fantes den gang heller ingen medisiner som kunne rette på dette, og den behandlingen som da var den eneste aktuelle var nesten like ille som sykdommen selv. Vegret seg for behandling Det ble en yrkessykdom som invalidiserte og drepte mange av dem som hadde sitt arbeid i slike fabrikker. Behandlingen besto nemlig i at deler av kjevebenet ble meislet bort. Og den eneste måten å forebygge denne såkalte «nekrosen» på, var å trekke tennene med en gang man fikk hull. Det var ingen utvei da med rotfylling eller andre lignende tiltak som kunne forebygge sykdommens utvikling. Men bedriftene var sitt ansvar bevisst på dette og det var arbeidsgiveren som sørget for at behandling 8

9 ble gjort. Men fordi sårene etter tanntrekkingen var ekstra mottagelige for fosforgiften, måtte de som fikk behandling, holde seg borte fra arbeidet enn så lenge. Dette førte da med seg at mange stakk seg unna når tannkontrollen kom, fordi de ikke hadde råd til å miste lønnen sin. Derfor ble dette et omfattende problem for så vel pasienter som arbeidsgivere. Etter hvert som årsaken til nekrosen ble klarlagt, ble det også naturlig nok avgang på personer som søkte seg til slikt arbeid. Svovel overtok Nekrosen var derfor naturlig nok et stort problem som ikke ble utryddet helt, før fyrstikkindustrien mange år senere avskaffet bruken av fosfòr og gikk over til å bruke svovel i stedet. Det var nok også fyrstikkvinnenes streik i 1889 som førte til at fabrikkeierne måtte se seg om etter annet råstoff og kom altså til å gå over til bruk av svovel, slik som vi kjenner svovelstikkene i vår egen tid. Denne streiken førte også til at andre sider ved kvinners arbeid ble frontet og etter hvert betydde det et stort skritt fremover i det pågående arbeid med organisering av kvinnelige og ufaglærte arbeidere. Dette førte igjen med seg at det ble startet en offentlig debatt også om barnearbeid og bruk av andre helsefarlige stoffer i industrien. Fyrstikkarbeiderstreiken vil for all tid stå som en av de store konfliktene i den norske arbeiderbevegelsens historie. Streiken endret også på andre urimelige forhold for kvinner 455 norske kvinner gikk samme året, altså 1889, fra Grønvold og Bryn, til spontan streik etter at arbeidsgiveren uten gitte årsaker, senket lønnen deres fra 6 til 5,5 øre pr. pakket gross (144) fyrstikker. Både fyrstikkpikene og ellers også andre kvinnelige arbeidere levde under ekstreme vilkår med en arbeidstid fra klokka 6 morgen til klokka 19,30 kveld. De kvinnene som var så «heldige» den gang at lønnen kunne komme opp i fra 8 til 10 kroner uken, forutsatt at de ikke kom for sent til jobben. Hvis de likevel en eller annen gang, med god grunn, kom et par minutter for sent, ble det foretatt 10% trekk i ukelønnen. Enkelte bedrifter hadde også et utarbeidet «mulktsystem» som skulle bidra til at kvinnene ikke skulket unna under Vi har tryggere tenningsutstyr i dag enn i Foto: Halvor Ingebrethsen. påskudd om at det kunne være forståelige årsaker til at så skjedde. Streiken førte til at også andre krav ble rettet på. De sanitære og hygieniske forholdene ved fabrikkene var elendige. Fabrikkgulvene ble eksempelvis aldri vasket. Toaletter ved bedriftene fantes knapt i det hele tatt. Omtalen av disse nedverdige forholdene står det lite eller ingenting om i de fora hvor streiken ble omtalt. God organisering resultatet var dårlig Streiken var godt organisert i de seks ukene den varte. Flere ganger i uka gikk arbeiderne i tog til byen og samlet inn penger for saken. Arbeiderne ble overtalt til å gå tilbake på jobb etter uforpliktende løfter om lønnsforhøyelse. Hensynet til resten av arbeidsstokken som var utestengt fra fabrikken, men som ikke fikk streikebidrag, veide også tungt. Men resultatet totalt ble dårlig. Men likevel var mye oppnådd. Streiken ble ikke oppfattet som en vanlig lønnskamp, men mer som et nødrop fra fortvilte kvinner. Dette forklarer til en viss grad den uvanlig store støtten streiken fikk. Men også hvordan borgelige kvinnesakskvinner kunne avspore den. Det ble nemlig ikke gjort noe alvorlig forsøk på å utvide den til også å omfatte de mannlige arbeiderne ved fabrikkene. For arbeiderne selv var nok det aller viktigste at de organiserte seg som Fyrstikkarbeidernes fagforening og derved ble den første kvinnearbeiderforening. Dette ga støtet til organisering av også andre kvinnelige arbeidere, både i og utenfor industrien. 9

10 Steinkorset på Hundvåg fra tidlig kristen tid gjenfunnet i 1999! Tekst: Halvor Ingebrethsen. Foto: Halvor Ingebrethsen/Johan I. Østbø For 76 år siden, Stavanger Aftenblad 26. oktober 1935: Krosshaug på Hundvåg skal få att sin gamle prydnad. Gamle folk har visst å fortelje at Krossen stod der til for år sidan. Men so vart det hengt nøter til turk på han ein gong, og so rauk steinkrossen tvert av. Seinare skulde han so ha vorte flytt burt og brukt til helle framfor ei løedør! Dette var alt ein visste, og det måtte iherdig gransking til for å finna att krossen. Anders Bærheim, som er like interessert for gamalt frå bygd og by, tok i ferd med leitinga. Han gjorde fleire turar der burt, og her ein dagen hadde han endeleg lukka med seg steinkrossen vart funnen inne i ei løe på Husebø. No låg han gøymt under høyet og var ikkje til å få fram. Men det ser ut til at både stykka er der, og då vil ein lett kunne få han Reist på haugen att! * * * Medlemmer i Hundvåg og Øyane historielag fant korsets to deler og også altersteinen til den gamle Mariakirken som nå dekker alteret i den nye Hundvåg kirke I tillegg har man også funnet restene av den gamle Mariakirken som nå har fått sin minnelund kalt «Mariaparken». En stein fra denne kirken har fått sin plass ved inngangen til kirkerommet i den nåværende Hundvåg kirke. Lørdag den 13. november 1999 fant medlemmer fra Hundvåg og Øyane Historielag den øvre delen av et steinkors som man regner med ble reist på Husabø i tidlig kristen tid. Denne delen av korset har vært savnet ca. siden Det ble funnet i høyrommet til en liten låve, ikke langt fra «Krosshaugen» hvor korset tidligere sto, forteller Johan I. Østbø, et entusiastisk medlem i historielaget. Han forteller videre at historielaget har vært opptatt med dette savnede korset i flere år. Men det ble ikke organisert noen spesielle tiltak for å finne hvor dette lå, inntil menighetsrådet i Hundvåg anmodet laget om at det ble opprettet en komité som skulle ha som sin spesielle oppgave å undersøke hvor dette muligens kunne befinne seg. En rekke holdepunkter Som utgangspunkt for letingen hadde man en del holdepunkter som arbeidet startet ut ifra. I et historisk hefte, «Hundvåg gjennom tidende», skrevet i 1992 av Arne Almås forteller han at allerede i 1745 skrev Amtmann de Fine om korset ved «Gaarden Husebø paa Hundaagsøen, ¼ Miil Norden for Stavanger». Det fantes også andre historikere som hadde opplysninger og meninger om hvor korset kunne ligge. Noen kunne også stedfeste omtrenligheten hvor korset hadde stått. En av disse var løytnant H. E. Lund som laget en tegning av det i Han antok at korset var «150 Alen i Omkreds og 10 Alen Høi», og at dette antakelig var å finne «foran Lade-døren paa Gaarden Husebø». 10

11 «Steinkorskomitéen». Fra venstre: Johan I. Østbø, Lars Lunde, Håkon Haus (formann), Sigvald Austbø, Per Dyrseth og Arne Almås. Også Stavanger Aftenblad hadde en artikkel om korset i 1908 hvor det ble antydet at et par år etter året 1838 ble det «omstyrtet, og i faldet blev det knekket lige under armene». Hva med lokale «autoriteter»? spør vi Jo, det var noen av dem også som var interessert i dette. I 1937 hadde daværende museumsdirektør Jan Petersen vært på Husebø for å ordne med sammensetningen av en bautastein som var delt i to og der hadde han sammen med to andre funnet fram til nedre del av et gammelt steinkors. Det ble da lovet at «der skulle bli sett efter også den øvre del». Det står ingenting om når eller hvem noen skulle «se etter den». Men i 1973 skriver også biskop Fridtjof Birkeli, som mente at det var inngangshellen til låven på Husebø som ikke hadde noe med det savnede steinkorset å gjøre. Han mente at det etter all sannsynlighet var en gammel gravhelle. Denne hellen ble lagt opp ved siden av låvebrua på gården, forteller Østbø. Vi undersøkte steinen videre og det viste seg at det virkelig var nedre del av steinkorset. Men hvor var den øverste delen? Så viser det seg altså, etter grundige under søkelser i låven, at historielaget var nærmere løsningen enn de selv hadde håpet på. Arkeologene hadde nok engang fastslått at den store hella, var en del av korset. Og dette ga oss fornyet mot og optimisme til å fortsette arbeidet. Det fantes to alternativer, forteller Østbø. Inne i høyrommet i loven og ute i bakken rundt låven. Golvet i 11

12 minnelund, som nå kalles for «Mariaparken». Korset ble etter samråd med arkeologer p.g.a. korsets beskaffenhet, plassert inne i Hundvåg kirke. Også fordi steinen med tiden ville forvitre ytterligere og derfor burde skjermes. Derfor ble det bestemt at korset skulle istandsettes og plasseres ved alterpartiet i den nåværende Hundvåg kirke. En stein fra området i Maria parken, som antas å være en grunnstein fra kirken, ble også funnet og er plassert i våpenhuset ved inngangen til kirkesalen. Derved er alle klenodiene fra den tiden samlet på ett sted, nemlig i Hundvåg kirke, i dag. Steinkorset på plass i Hundvåg kirke. denne ble gravd opp. Vi fikk tillatelse til alt dette fra eieren av gården, Margit Husebø, hvis vi bare «ryddet opp» etter oss. Framdriften var systematisk. Golvet ble gravd opp i en centimeters dybde og all massen ble etter hvert lagt tilbake på plass. Etter en velfortjent pause fortsatte vi og fikk en liten indikasjon på et «funn». Med fornyet optimisme fortsatt vi, inntil vi fikk se konturene av det som kunne være den savnede toppen av steinkorset. Og det var det!!! Bekreftet Arkeolog Haavaldsen ved Arkeologisk muséum ble kontaktet. Hans kommentar var umiddelbart: «Helt utrolig. Dette er en sensasjon», utbrøt han. Hvor skulle så korset plasseres etter at de to delene var føyet sammen? Naturlig nok ville dette ha vært der den gamle Mariakirken hadde stått. Men denne plassen hadde allerede fått en Altersteinen, hva med den? Ennå et resultat av Hundvåg historielags utholdenhet. Før korsets to deler ble funnet, hadde ivrige medlemmer av historielaget også fattet interesse for Roald B. Østbøs kjeller, i det hellelagte melkerommet på gården hans. Der lå det en helle som hadde en noe utradisjonell form i forhold til de øvrige og passet ikke inn til å tjenestegjøre som underlag for en slik virksomhet. Vi fikk anledning til også å undersøke denne nærmere, forteller Østbø. Vi syntes den hadde en utradisjonell utforming og fikk lov til å blottlegge også den, slik at vi fikk se den i sin helhet. Så viser det seg at steinen i kjelleren var en steinhelle til et alterbord, hvor det til og med var en fordypning som var nedsenket i en spesiell form. Etter å ha innhentet faglig profesjon også på dette området, ble det slått fast at dette var altersteinen til Mariakirken, med en nedsunket, rektangulær form med plass til et relikvieskrin, i størrelsesorden ca. 20 x 25 cm og en dybde på ca. 3 cm. Marmoren ut steinbordet inn Det tok ikke lang tid etter dette var fastslått, at menighetsrådet i Hundvåg bestemte seg for å skifte ut marmoren i alterbordet med det nyfundne i steinen. Hundvåg kirke er derfor i sin moderne form, spesielt rik på fornminner som ikke bare har historisk verdi, men en kirke med synlige bevis på hvor sentralt Hundvågs rolle har vært innen både eldre og nyere tid. 12

13 Alterbordet i Hundvåg kirke med nedfelt plass for relikvie-skrin. PS: Misjonshøgskolens «far», Håkon Haus, som var formann i Steinkorskomiteen, har skrevet en omfattende artikkel, med gode illustrerende bilder av funnene, i et hefte som HUNDVÅG OG ØYANE HISTORIELAG, sammen med 6 andre artikler om bydelen Hundvåg ga ut i Her vil man finne en rekke interessante detaljer omkring korsfunnet og andre historiske funn på øya. Lone Koldby ny medarbeider i Mortepumpen Lone Koldby er utdannet fysioterapeut fra ergo- og fysioterapeutskolen i Århus i Hun har arbeidet innen sykehus, rehabilitering og klinikk. Etter hun kom til Stavanger i 2000 har hun vært ansatt på Øyane sykehjem og har jobbet systematisk med kultur som helsefremmer og aktiviteter som trening. I tillegg har hun en kunstutdanning fra Kunstakademiet i Århus innen maleri og grafikk og har tatt helseledelse på BI. Hun var prosjektleder for kulturprosjektet «Livet kunsten og kulturen» i Stavanger2008 som var et prosjekt på tvers av generasjoner. Hun har utviklet Aktivitetsdosetten på Øyane sykehjem og underviser og holder kurs i metoden i hele Norge. I 2010 var hun i et engasjement i kulturavdelingen som koordinator for de kulturelle nettverk i Stavanger kommune. Nå jobber hun deltids med et prosjekt gjennom helsedirektoratet og utviklingssenter ved Stokka sykehjem og utvikler Aktivitetskofferten. Et prosjekt der helsepersonell skal få verktøy til lettere å sette i gang med aktiviteter for beboere, blant annet ved å ta i bruk nett-tavle (som ipad og android). Som redaksjonsmedlem i Mortepumpen vil Lone i første omgang formidle nyttig informasjon om tilbud og tiltak for eldre i Stavanger kommune. Vi ønsker Lone Koldby velkommen til positivt samarbeid. 13

14 TRO OG TANKE Mama Siara Tekst: Håkon Borgenvik En herlig afrikansk Mor. Stor i kropp og stor i sjel. Et livlig og engasjert ansikt med en sterk utstråling. Et av disse menneskene man er så heldig å treffe på en reise i et land som Tanzania. En person som har viet sitt liv og alle sine ressurser til et hjem for vanskeligstilte, unge mødre fra13-14-års alderen. Jenter som er solgt som slaver til rike familier for å jobbe 17 timer i døgnet uten lønn. Jakob snakker om prøvelser: «Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser», og tenker vel kanskje på litt andre prøvelser enn disse unge jentene har vært utsatt for. Her snakker vi om virkelig tunge prøvelser. Men samtidig om en virkelig dyp glede. En glede over å ha fått en ny sjanse i livet. Et trygt hjem, klær og mat og en mulighet for skolegang og starthjelp på et nytt og bedre liv. Takket være et menneske som Mama Siara. Man fylles umiddelbart av en enorm respekt for slike mennesker. På dette kontinentet er livet og hverdagen i seg selv en tung nok prøvelse for mange. Likevel er det slående hvor mye vennlighet, hvor mange gode smil, hvor mye glede man møter. Ting settes i perspektiv. Sjøl har vi fint lite ytre prøvelser å slite med. Kanskje er det derfor gleden oppleves desto større i et land som Tanzania. Man skal ikke ønske seg et vanskelig liv og tunge prøvelser. Gud vil at vi skal ha det godt. Men det er noe med det. Et liv helt uten utfordringer, et liv som ikke koster noen anstrengelser, blir et flatt og kjedelig liv. Kanskje er det sånn at når prøvelsene og utfordringene er små, så blir gledene likeså? Et godt måltid smaker best etter en hard dags arbeid. Vi er på vei inn i fastetiden. En gylden mulighet til å gi seg selv noen utfordringer. Gi avkall på noe. For å kunne feire den store påskefesten med en virkelig dyp glede. 14

15 Treskjærerkunst Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen De av våre lesere som var abonnenter i 2004, vil kanskje huske at vi da i nr var på besøk hos en «Pensjonist med for få timer i døgnet», som overskriften var den gang, hos mangekunstneren Arnfinn Tollefsen på Buøy. Som var, slik vi skrev den gang: snekker tredreier hagearkitekt baker kokk og som rundet av dagen med feiende musikk på trekkspillet sitt. Siden den gang har han lagt ennå flere aktiviteter til sin merittliste i kjelleren hjemme. Her snekret han kjerrehjul og laget sin egen trillebår, salongbord, designet klokkekasser og bygget fronter av kirker med klokketårn både for tid og kirkeklokker. Nå har han tatt fatt i en ny utfordring, nemlig å skjære ut figurer av finérplater på en slik måte at når man vender den ene utskårne figuren, så fremstår det i tillegg en annen figur når den betraktes fra motsatt side. Å forklare dette, kan være vanskelig, men la oss forsøke: Han tar for eksempel utgangspunkt i et 10 cm langt treemne på 50 x 50 mm, alt etter hvilket motiv han har valgt. Når han så skjærer ut for eksempel silhuetten av en delfin, og denne deretter vendes 180 grader, blir figuren til en havhest, eksempelvis. Og et annet er at en Kristusfigur for eksempel i profil, sett fra en side, blir til barnet i krybben julenatt sett fra andre siden. Men for å få dette til, understreker han, må man følge det oppgitte mønsteret helt slavisk, selv om det i utgangspunktet kan se uforståelig ut. Han innrømmer at det er et møysommelig, tidkrevende og nøyaktig arbeid som krever sin tid. Og det kan Mortepumpens «utsendte» skrive under på. Men Tollefsen er i tillegg til sine mange ferdigheter, en tålmodig mann som vet at skal noe bli vakkert, og i dette tilfellet også originalt, så må man ta den tid det trenger for at resultatet skal bli vellykket. Modellheftet og oppskriften på hvordan man får dette til, er beskrevet i en engelskspråklig veiledning som heter «128 Compound scroll saw patterns». Dette heftet er å få tak i hos, opplyser Tollefsen. Hvis vi hos noen av våre lesere har fanget interesse for dette, skal vi gjerne formidle kontakt med Tollefsen. Delfin i profil kan bli til henholdsvis seilbåt og/eller havhest. 15

16 Skal forenkle eldres hverdag Lyse har koblet opp 19 testbrukere i sitt felles utviklingsprosjekt innen velferdsteknologi. Vårt mål er å hjelpe våre eierkommuner med å takle den kommende eldrebølgen. Vi skal hjelpe eldre til å bo hjemme så lenge som mulig, sier Eirik Gundegjerde, ansvarlig for prosjektet. Prosjektet er et samarbeid mellom Lyse, Altibox, Universitetssykehuset i Stavanger, Universitetet i Stavanger og Stavanger og Randaberg kommune. 19 eldre har blitt valgt ut til å teste systemene i sine egne hjem. Den første brukeren ble koblet opp 22. august Vi vet at vi må prøve dette før vi vet om det fungerer. Vi må se hva de eldre liker ved det, og hva de ikke liker. Underveis og etter testperioden, som varer ut februar i år, vil samarbeidspartnerne gå gjennom evalueringer og tilbakemeldinger fra testbrukerne våre, forteller konserndirektør for forretningsutvikling i Lyse, Eirik Gundegjerde. Teknologihjelp Prosjektet skal bruke teknologi for å forenk le eldres hverdag hjemme. Med noen enkle tastetrykk på en ipad kan brukeren styre lys, oppvarming, dørtelefon med fjernopplåsing og medietjenester. Går brannalarmen, skjer en rekke ting i hjemmet: en direkte varsling med stillbilde av det aktuelle rommet sendes til brannvesenet, døren låses opp automatisk for redningsmannskaper, alt lys slås på og komfyr og friskluftsanlegg slås av. En ny og brukervennlig videotelefonitjeneste på tv med høy kvalitet kan bidra til mer effektive hjemmebesøkstjenester og mindre grad av ensomhet for brukeren. En av våre største utfordringer er å gjøre teknologien så enkel i bruk at alle forstår den umiddelbart. En ipad kan virke skremmende for mange, men tilbakemeldingene så langt er at den er overraskende enkel å forstå og bruke. I tillegg til ipaden, monterer vi også fysiske brytere på veggen med akkurat samme funksjoner som knappene på nettbrettet. Det kan jo godt hende at ipad-en går tom for strøm noen ganger, forteller Gundegjerde. Eirik Gundegjerde. Foto: Fredrik Ringe. 16

17 Fakta om felles utviklingsprosjekt innen velferdsteknologi Generelt om prosjektet De fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Lyses utviklingsprosjekt innen velferdsteknologi har som mål å hjelpe eldre å få oppfylt dette ønsket. Ved hjelp av avansert sensorteknologi og kommunikasjon fra Altibox tar prosjektet sikte på å utvikle løsninger som skal føre til større trygghet, selvstendighet og mestring for brukeren i eget hjem. Trygghet er også et stikkord for pårørende, som ved hjelp av kommunikasjonsløsninger skal føle seg sikre på at deres nærmeste har det bra. Dette er et felles forskningsprosjekt med mål om å lære og skaffe kunnskap fra virkelige brukere samt å forenkle eldres hverdag i eget hjem, og ikke et kommersielt prosjekt med mål om salg av nye produkter. Samtidig skal dette prosjektet finne løsninger som vil hjelpe Lyses 16 eierkommuner i å håndtere den kommende eldrebølgen. Dette er et samarbeid med Stavanger og Randaberg kommune, Universitetssykehuset i Stavanger og Universitetet i Stavanger. Lyses tvillingprosjekt Safer@Home, med blant annet Stavanger kommune, Helse Vest, Lærdal Medical og Sintef, mottok ti millioner kroner i støtte fra Norges forskningsråd i juni Testperiode Systemet skal installeres i totalt 20 leiligheter, hvor 15 vil ha fiber og 5 vil ha mobilt bredbånd. Den første brukeren ble koblet opp 22. august Tre grupper av brukere skal teste teknologien: en gruppe med kognitiv svikt, en med bevegelsesvansker og en som er friske eldre uten spesielle behov. Disse gruppene vil teste teknologien ut februar. Underveis og etter endt testperiode vil Lyse, Universitetet i Stavanger, Stavanger Universitetssykehus og IRIS evaluere testresultater og tilbakemeldinger fra brukerne. Teknologi Dørkamera med overføring til f.eks ipad eller tv-skjerm Automatisert dørlås med mulighet for fjernstyring Brannalarm med direkte varsling, stillbildeoverføring og stenging av strøm til blant annet friskluftsystem og komfyr Trådløs styring av lys, varme og solskjerming Temperaturkontroll Alarm til pårørende ved for høy/lav temperatur og ved ingen bevegelser ila f. eks. tolv timer Videosamtale på tv mot pårørende/venn, besøkstjeneste fra Røde Kors og kontakt med hjemmesykepleien Kontaktpersoner: Eirik Gundegjerde, konserndirektør forretningsutvikling Lyse: eller eirik.gundegjerde@lyse.no Espen Schiager, kommunikasjonsrådgiver Lyse: eller espen.schiager@lyse.no Demonstrasjon En demonstrasjonsleilighet er bygd i Altibox sine lokaler på Mariero. Denne er tilgjengelig for journalister og andre interesserte som ønsker å se systemet i praksis. Dersom det er ønskelig med et besøk til denne leiligheten, kan Herbjørn Tjeltveit ( ) eller Espen Schiager ( ) i Lyses kommunikasjonsavdeling kontaktes. 17

18 Smart å bli en varm tilhenger av teknologi Tekst: Anne-Grethe Thesen Godal. Foto: Fredrik Ringe Psykiateren Astrid Nøklebye Heiberg (75) og tidl. statssekretær i Sosialdepartementet og president i Røde Kors, er en varm tilhenger av «digital omsorg». Hva med oss da som for eksempel blir 80 år i 2025? Vi bør forberede oss på et rikt liv etter 80 år også, der vi fortsatt må ta ansvar for å ivareta oss selv og andre. «Digital omsorg» kan bli en god støttespiller i den siste delen av livet. Hva menes så med «digital omsorg» eller «velferdsteknologi»? I følge NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg er velferdsteknologi noe som kan bidra til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet, fysisk og kulturell aktivitet og som kan styrke evnen vår til å klare oss selv på tross av sykdom og/eller at vi ikke er så spreke lenger, verken psykisk eller fysisk. For å bli en varm tilhenger slik Astrid Nøklebye Heiberg er, trenger vi å høre nytt fra eldre og syke som er med i pilotprosjekter, for eksempel i regi av SINTEF i Trondheim. Siden det er England som har et av de største prøveprosjektene i Europa med 2500 brukere, kan denne lille fortellingen illustrere hva som kan komme: Rekkehusleiligheten i Øst-London er full av tekniske installasjoner. Herr X måler blodtrykk og oksygenopptak hver dag, ved egen hjelp eller ved hjelp av konen. Måleresultatene sendes daglig til et helsepersonellteam til vurdering. Teamet melder tilbake om det ser greit ut eller om han for eksempel må drikke mer vann. Herr X har blitt mer selvstendig enn på lenge og har ikke vært nødt til å oppsøke legekontoret på et halvt år. Nå «snakker» han med helsepersonell daglig via sine tekniske installasjoner. Ute i hagen klipper konen rosehekken og forteller om hvordan dagene har endret seg til det bedre. Hun har fått mer tid til praktiske gjøremål og mer tid til samvær med andre utenfor hjemmet. Hun omtaler installasjonene som en «god venn» eller «engel». Stavanger kommune har fått forskningsmidler til et 3-årig prosjekt med tittelen»implementering av velferdsteknologi». Dette er i samarbeid med universitetet og sykehuset. I tillegg er kommunen allerede i gang med et utviklingsprosjekt hvor det prøves ut ulike typer teknologi hos 20 deltakere. Dette er i samarbeid med Lyse/Altibox, sykehuset, universitetet og Randaberg kommune. Uansett: Bli en varm tilhenger av «digital omsorg» og allerede nå kjør på med bruk av PC, mobiltelefon, iphone og lesebrett! Livet kan bli ganske spennende helt til slutt! 18

19 En rampet pusekatt og en annen historie Av: Reidun Nydal Pusen Leonardo da Vinci (naboens katt), er i sitt ess når han får kvesset klørne på mitt nye golvteppe. Jeg vet ikke om det kan være den røde bunnfargen som tirrer pusen til det uimotståelige, eller bare det faktum at teppet er mykt og lett å sette klørne i. Det hjelper ikke med en kilevink, det går fort i glemmeboka. Men hvorom allting er så har Leonardo da Vinci lagt sin elsk på mitt hjem. Så snart anledningen byr seg, piler den inn i huset. På ett av sine raid over teppet ligger det flust opp av ulldotter etter han. Nå er det ikke bare teppet det går utover, men både en lenestol og sofa. Pusens virketrang har også gjort ende på et golvteppe fra før av, uten å vise snev av anger. Ei tid vurderte jeg å kjøpe et klorestativ. Men da jeg så et lite utvalg i en butikk, ombestemte jeg meg. Jeg ville ikke ha en slik installasjon i mitt hus. Dessuten tror jeg ikke jeg hadde fått pusen til å interessere seg for det, så lenge jeg har det røde golvteppet. Jeg har møtt mange pusekatter i denne byen, men aldri noen med en så umettelig trang til å kvesse klørne sine innendørs. Jeg tenker for eksempel på venner i byen som har både fire og fem katter i daglig kost. Når de er inne, ligger de gjerne fredelig på golvene rundt om i huset og gjør ikke noe ugagn i det hele tatt. Så hva er det som har fått Leonardo til å bli så rampet? Nylig fant jeg fram et gammel veggteppe som jeg ei gang kjøpte i Tyrkia. Det er tettvevd og lite attraktivt for pusens klør. Med det kunne jeg dekke over en stor del av golvteppet, og så kom en forunderlig historie tilbake til meg. Den begynte med at jeg i 1961 ble kjent med en tyrker i Oslo. Han drev med teppehandel og bodde på Gol i Hallingdal hvor han hadde familie. På den tida var en tyrker i hovedstaden litt av en rarietet, og jeg satte pris på bekjentskapet. Men da han dro tilbake til Gol så jeg ikke mer til han på mange år. Seint på 70-tallet dro jeg på ei reise gjennom Tyrkia. Den ganga var jeg journalist i Rogalands Avis. Jeg hadde tenkt meg østover til kurdiske landsbyer, men først stanset jeg i millionbyen Konya. Der fant jeg ut at det skulle være et kulturprogram med sang og dans samme dag. Men for å få tidspunkt og sted, gikk jeg innom et turistkontor hvor jeg kom i snakk med turistsjefen. Da han hørte at jeg var norsk, fortalte han at han hadde en bror i Norge. På den tida var ikke det noen sensasjon lenger, så jeg festet meg ikke noe ved det inntil han sa: «Og han bor på Gol i Hallingdal!» Plutselig var jeg tilbake i tid, selv om jeg knapt kunne tro at det kunne være tyrkeren jeg hadde blitt kjent med i Oslo. Så fortsatte turistsjefen: «Og han kommer hit om 20 minutter!» Det var mest ikke til å tro. Han kom, og da vi hadde delt noen inntrykk, var jeg ikke i tvil: Han var samme tyrker jeg hadde møtt i Oslo år tidligere. Dette møtet endte med at jeg kjøpte et teppe av han. Nå har det kommet til nytte og til glede. I hvert fall enn så lenge. Men litt underlig blir det jo at man kjøper nytt golvteppe for så å måtte dekke det over. 19

20 p p p p På streiftog i Østen 7 HALONG BAY Tekst og foto: Gerd Borgenvik HALONG BAY. Vi visste ikke så mye om stedet før vi bestemte oss for å innlemme den i reiseruten. Men dagen før vi startet, kom vi over en brosjyre som sa oss litt om hva vi kunne vente oss et øyparadis i Nord-øst-Vietnam, oppført på Unescos liste som et av verdens mest unike og bevaringsverdige naturreservater, og Vietnams mest ettertraktede reisemål. Bukta rommer ca ubebodde øyer, dannet av kalkstein og koraller som stikker opp av det turkisfargede vannet, flere av dem med store og spennende grotter. men vi skalket alle luker og sov godt til det ble på tide å stå opp. Halong Bay. Reisen skulle gå grytidlig med buss, så vi fant det mest hensiktsmessig å flytte over til gjestehuset på Green Bamboo CAFÉ. Rommet var beregnet på ryggsekkturister og ikke særlig luksuriøst. Verre var det med rottene som romsterte i renna som gikk midt i veien utenfor, Utenfor var det fortsatt mørkt, men bussen stod allerede og ventet. Det samme gjorde brødselgerne, og denne gangen fikk de avsetning, for det ble ikke tid til frokost før vi dro. Under bussturen var det mye å se og studere. Utenfor et eldrehjem hadde beboerne tatt oppstilling for morgengymnastikken, under ledelse av en yngre kar. De syntes sikkert det var best å utnytte de kjølige morgentimene. Så bar det ut av Hanoi forbi rismarker og maisåkre. Arbeidet foregikk slik jeg husker det fra tidligere år på Madagaskar, mennene pløyde mens kvinnene plantet risen. Veien var dårlig, men det var arbeid i gang for å lage ny motorvei ut til kysten. Arkitekturen vitnet om liten fantasi, for her var alle hus like, i to eller tre etasjer, med stor balkong i andre og med flatt tak. Kun den ene veggen som vendte mot veien var malt, slik det også er mange steder inne i Kina. Bare fasaden er i orden, spiller resten mindre rolle! Underveis passerte vi mange av de tallrike krigskirkegårdene, sørgelige minnesmerker fra lange og blodige kriger. Etter fem timer ankom vi Halong Bay. Der installerte vi oss på hotellet, og etter lunsj gikk vi ned til havna og klatret om bord i en flatbunnet husbåt. Våre medpassasjerer var alle spreke «backpackere», men de syntes bare det var hyggelig å få oss «besteforeldre» med på turen. 20