Store lille IT-NORGE. Reportasjer fra PROGIT-programmet nye forskningsløft i IKT-bransjen

Transkript

1 Store lille IT-NORGE Reportasjer fra PROGIT-programmet nye forskningsløft i IKT-bransjen PROGIT

2 Program KOORDINATOREN IKT mer enn Internett? Internett er uten tvil den samfunnsfaktor som har ført til de størs te og raskeste endringene i hvordan vi kommuniserer, innhenter informasjon og samarbeider. Og mange oppfatter Informasjons- og Kommunikasjonsteknologi (IKT) som synonymt med Internett, men IKT er mye mer enn det For oss som har vært engasjert i IKT i noen år, og som er like fascinert av Internett som folk flest, er det helt åpenbart at Internet ikke ville vært hva det er uten «bokser og dingser» og programva reprodukter, skapt av IKT-bransjen. Det er også like åpenbart at Internett, i løpet av ganske kort tid, vil bli like lite spennende som en gammeldags telefon eller TV dersom det ikke utvikles nye teknologier på løpende bånd. Disse nye teknologiene vil gi Internett stadig ny funksjonalitet, og nettet vil bli brukt til kommunikasjon mellom alle slags enheter. Redaksjonelt arbeid: Anne-Lise Aakervik, Christina B. Claussen, Åse Dragland, Jan Helstad og Svein Tønseth, SINTEFs informasjonsavdeling Design - layuot - produksjon: Inger Reistad Rygh, Grafisk senter, SINTEF Omslagfoto: «SINUS» Tor Åsmund Evjen, Visual Knowledge AS Trykk: Grytting AS - November 2000 Opplag: 1500 PROGIT, som er Forskningsrådets største satsing på IKT, retter seg i stor grad mot de bedriftene som skal lage de boksene, dings ne, programvarebitene og kunnskapen som er nødvendig for å videreutvikle Internett, men også mot annen industri som baserer seg på de samme teknologiene. I programperioden har PROGIT støttet bedrifter og kunnskapsmiljøer med nes ten en halv milliard kroner fordelt på mer enn 300 prosjekter. Pro sjektene har hovedsakelig vært innen kommunikasjonsteknologi, mikroteknologi og programvarerelaterte områder, og vi har støtt et stort antall bedrifter i å komme i gang med internasjonalt FoUsamarbeid. For oss i PROGIT-teamet har det vært en stor glede og svært givende å arbeide med en sektor med så stor entusiasme, kreativite og entreprenørskap som IKT-sektoren har, og vi håper dette magasinet vil gi leserne et inntrykk av den fascinerende prosjektporteføljen vi har hatt, og at de vil kjenne igjen noen bedrifter og produkter fra dagliglivet.ikt er mye mer enn Internett, men det er vanskelig å tenke seg en IKT-fremtid uten nettet. Jan E. Marthinsen Programkoordinator 2 PROGIT 2000

3 Innhold Store lille IT-Norge.4 TOMRA hjelper verden å resirkulere 6 Gjør svensk idé til norsk suksess...9 Lyd gir fisk...9 En stille verdensnyhet...10 Optiske fibre med store muligheter.11 Teknologi på lag med livet 12 Strålende utvikling.15 Lomme-lab neste...15 Med ultralyd som hjertesak...16 Når det piper i bunken.17 Mikro-elektronikkens Grand old man...18 Tryller liv i tørre tall.22 I fremste front på VR-markedet...23 På vei mot bilmarkedet.23 Intelligent nettjakt.24 Morsmålsopplæring for PC...25 Bredbånd for meg, bredbånd for deg...28 Internett á la kart.31 The American Dream AS.32 Gründeren med stor G.35 PROGIT

4 Store lille Norsk IKT-industri har aldri nådd finske eller svenske høyder. Norge har intet Nokia, heller ikke et Ericsson. Men vi er gode innenfor de nisjene vi har valgt. Engasjerte og kunnskapsrike gründere kombinert med dyktige fagmiljøer, har gitt oss et stort antall bedrifter som er konkurransedyktige på en global arena. Dette magasinet presenterer noen av dem. Statistisk sentralbyrås tall viser at den norske IKT-næringen på 90-tallet hadde årlige vekstrater på over 10%. IKT-næringen var den raskest voksende næringen i fastlandsøkonomien. Den står for 11,4% av omsetningen i fastlandsøkonomien når offentlig forvaltning er unntatt. Varer for drøyt 12 milliarder kroner blir eksportert årlig. IKT-bedriftene satser store beløp på forskning og utvikling. Produktene kan ha levetider på mindre enn et år. En typisk IKT-bedrift bruker 10-15% av omsetningen på FoU. Små bedrifter bruker forholdsvis mer enn store. Norge er ingen stor IKT-nasjon. Men også vi er ledende på noen områder. Potensialet er enda større dersom vi satser der forutsetningene er til stede. Telekom og instrumentering Den vareproduserende delen av norsk IKT-industri består i hovedsak av bedrifter innenfor telekommunikasjon og instrumentering. Her har norske bedrifter utviklet nisjer, som i stor grad retter seg mot norske styrkeområder, som f.eks. shipping. Den norske handelsflåten har hatt behov for kommunikasjonssystemer som virker kloden rundt, og navigasjonsog sikkerhetssystemer som tåler de mest ekstreme klimatiske forhold. Samtidig har flåten vært villig til å prøve ut nye løsninger, og dermed bidratt til at IKT-bedriftene fikk et «globalt hjemmemarked». Det norske Televerket var viktig for utviklingen av en norsk kompetansebase innenfor telekommunikasjon. Televerket tok et nasjonalt ansvar for forskning og utvikling på området og var selv en første bruker av resultatene. Andre aktører som sto sentralt i utviklingen av en norsk teknologibase, var Siemens, Kongsberg Våpenfabrikk, Nera, Elektrisk Bureau og Standard Telefon og Kabelfabrikk. Flere av disse har skiftet navn og eierskap de siste årene. Den norske instrumenteringsindustrien preges idag av et par store aktører, som Tomra og Kongsberggruppen, og en mengde små. Mange av dem er verdensledende på sine områder. Forbrukerelektronikk I mange år var nordmenn også gode på forbrukerelektronikk. Utviklingen går tilbake til radioens barndom, hvor gründeren Jan Wessel utviklet Europas første radioapparat for «tilknytning til lysnettet». Med sin mor som bidragsyter på design og kapital fra en onkel i Amerika, startet Wessel det som med årene skulle bli en av våre største merkevarebedrifter, nemlig Radionette. Produktspekteret inkluderte blant annet Kurérradioen, som ble ansett som allemannseie på 50- og 60-tallet. Norges fortrinn innenfor radioteknologi gikk i hovedsak på evnen til å håndtere vanskelige mottagerforhold. Høye fjell og dype daler stilte store krav til signalbehandling. Det hjalp også at den norske stat innførte importforbud på forbruker-elektronikk. Med årene så mer enn 60 norske radiofabrikker dagens lys, hvorav Radionette, Tandberg og Simonsen gjorde seg mest bemerket. Epoken tok slutt på 70-tallet, bl.a. fordi Norge var et av de siste vestlige land som innførte fargefjernsyn. De norske produsentene kom i utakt med utviklingen internasjonalt og tapte etter hvert i kampen mot de store europeiske og japanske elektronikkkonsernene. Datamaskiner og mobiltelefoner Norsk Data var en annen bedrift som lenge gjorde det bra. Med utgangspunkt i miljøet rundt Forsvarets Forskningsinstitutt, utviklet bedriften avanserte minidatamaskiner, som vant store markedsandeler internasjonalt. Midt på 80-tallet, etter 20 år med jevn vekst, satt Norsk Data med verdens raskeste minimaskin, god programvare og et bredt kundenettverk. Så kom teknologiskiftet. Minimaskinene fra 60-tallets norske gründere tapte på slutten av 80-tallet mot amerikanske PC-produsenter der «standard» programvare medvirket til et billigere produkt som ble tilgjengelig for «alle». Konkursen i Norsk Data fikk stor oppmerksomhet og ga et bilde av at den norske IKT-industrien lå med brukket rygg. Slik var det ikke. Kompetansen levde videre i menneskene, som ganske raskt ble absorbert av andre norske IKT-bedrifter. Kjernegruppen i utviklingsavdelingen ble til Dolphin, og i år ble 21 mann kjøpt av det amerikanske selskapet Sun Microsystems for 170 millioner kroner. En frisk pris som bekrefter at norsk kompetanse verdsettes og skal videreutvikles. Mobiltelefoner kunne blitt en norsk 4 PROGIT 2000

5 IT-Norge industri. Mot slutten av 80-tallet lå vi langt fremme teknologisk. GSMstandarden, som lå til grunn for det første digitale mobiltelefonnettet, ble utviklet ved SINTEF i Trondheim. Vi var imidlertid for langsomme da potensialet skulle utnyttes. Våre naboland så mulighetene tidligere og aksjonerte raskere. En finsk bedrift, som var kjent for gummistøvler og bildekk, står idag frem som den internasjonale vinneren på mobiltelefoner. Underbygger klyngene Det er typisk for mye av dagens norske IKT-industri at den underbygger andre næringsklynger. Vi er gode på maritim instrumentering, overvåking av det marine miljø, regulering av energisystemer, osv. IKT-bedriftene regnes derfor ofte som del av eksisterende klynger, heller enn å tituleres som en egen. Når det er sagt, er IKT-bedriftene nødvendige deler av næringsklyngene. Det er få virksomheter idag som ikke er IKT-baserte, på en eller annen måte. IKT er en del av produksjonen og tjenestetilbudet de aller fleste steder. Utviklingen av oljeindustrien handler i stor grad om stadig mer avansert bruk av IKT. Det samme ser vi innenfor prosessindustrien og på utnyttelsen av marine resurser. IKT-basert medisinsk teknologi er i ferd med å bli et annet norsk styrkeområde. Programvare blir også mer synlig som selvstendige produkter. Dette magasinet viser eksempler fra norske bedrifter som har tatt store jafs av verdensmarkedet, samt andre som ennå er i startgropen med et betydelig potensial. Optoplan i Trondheim var inntil nylig alene om å benytte fiberoptiske sensorsystemer for å få opp mer olje fra brønnene. En teknologi som viser seg å være meget lønnsom for oljeselskapene. Nera Wireless Broadband Access AS er den eneste bedriften i Norge som satser tungt på å gi folk bredbånds-aksess til den digitale motorveien ved hjelp av satellitt. Horten-bedriften GE Vingmed Ultrasound er at annet eksempel, bedriften er i dag størst i Europa innen sitt felt: ultralydutstyr for hjerteundersøkelser. En annen medisinsk bedrift er Filetrac, enmannsbedriften som har utviklet en pasientjournal som kan spores elektronisk og som kan spare sykehusene for unødvendig tidsbruk. Mens Mobile Media Company har ambisjoner om å gi oss «talking heads» slik at vi blant annet får nyhetene lest opp på en håndholdt PC, ikke ulikt nyhetene du ser på fjernsyn. Felles for alle bedriftene er at de benytter mye tid, krefter og penger på forskning og utvikling i forbindelse med produktene sine. Du får også følge en industrigründer, på reise tilbake i tiden til de forsknings- og industrimiljøer han i en mannsalder var med på å prege. Dette for å illustrere at det tross alt er mennesker som skaper næringsvirksomhet, ikke teknologier alene. Ernst Kristiansen, forskningsdirektør og Gunnar Sand, direktør i SINTEF PROGIT

6 TOMRA hjelper verden å resirkulere De tar faktisk ikke munnen for full, sjefene i Tomra, når de går for slagordet: «Helping the world recycle». Med en markedsandel på 95% på verdensbasis, har de sitt på det tørre. Det går noen milliarder tomflasker og bokser årlig inn i returautomatene til Tomra. Med det spares naturen for store mengder søppel, kunden får sin pant og butikkene et retursystem. Litt bortgjemt, i en stille villavei i Asker, vest for Oslo, finner vi hovedkvarteret til Tomra. I en bygning med futuristisk arkitektur, ligger bedriften som er helt enerådende i verden når det gjelder produksjon og salg av panteautomater. Det begynte med et ønske fra en lutlei kjøpmann i Oslo. Dette tente en idé hos noen oppegående brødre fra Asker. I dag er Tomra et firma med nærmere ca ansatte og en årsomsetning på over 2 milliarder kroner (1999). Som andre norske industrieventyr basert på teknologisk avanserte produkter, har også Tomra hatt motgang. Men bedriften klarte overgangen fra en beskyttet hjemlig nisjetilværelse til verdensmarkedet og kan med 95% markedsdekning registrere en fullstendig seier over alle konkurrenter. Selv om det er bedrifter av en forskjellig størrelsesorden, ligger det nært å sammenligne med Finlands Nokia. Like lite som det er naturlig å forvente at Finland skulle være verdens største produsent av mobiltelefoner, er det at Norge skulle være dominerende på panteautomater. Hva har vært de utslagsgivende faktorer i denne utviklingen? Overmodent marked Noen tilfeldigheter paret med oppfinnsomhet og vilje til å satse, sier Andreas Nordbryhn som er forskningssjef på Tomra. Og for å være mer konkret, det var en tilfeldighet at kjøpmann Aage Fremstad kjente familien Planke, og at Tore Planke arbeidet i Trondheims-miljøet hos professor Jens Glad Balchen, som også fattet interesse for problemet med alle panteflaskene som skulle håndteres. Fra da av var det sterk innsatsvilje som drev det fremover. Fremstad grep dypt i lommeboken, og familien Planke satte huset sitt i pant for å finansiere utviklingen av den første prototypen. Den ble montert under jubel og hornmusikk i PF-hallen, et slags supermarked i Oslo, 2. januar Markedet viste seg å være mer enn mo- 6 PROGIT 2000

7 Ved å stikke inn hånden viser forsknings-sjef ved Tomra, Andreas Nordbryhn, hvor detaljert en vanlig returautomat «ser». Tomras nyeste sensor, som er utviklet innen ProgITprogrammet, er i stand til å skjelne mellom seks typer plast og «se» hvilken farge flasken har. Det gjør det enklere å utnytte materialene til mange formål dent. Mange kjøpmenn ville ha slike automater i sine butikker, og salget i Norge gikk strykende. Da Tomra gikk på børs i 1984, var investorene mer enn villige til å være med på den videre utviklingen. I utgangspunktet bød imidlertid ikke Norge på noen spesielle forutsetninger. Sannsynligvis var det mange andre land som hadde panteordninger der kjøpmennene stred med de samme problemene. Tidlig ute med ny teknologi Hva skjer egentlig etter at tomflasken eller boksen er forsvunnet inn i maskinen? I de eldste maskinene der flaskene sto, ble flaskene belyst fra den ene siden, og så ble skyggen avlest av en rekke fotoceller på den andre siden. Cellene var plassert slik at lyset skulle brytes i en bestemt rekkefølge dersom det var en «riktig» flaske. «Omprogrammering» til nye flasketyper skjedde med drill og gjengetapp ved at man flyttet på eller monterte nye sensorer. Allerede i 1978 ble en selvprogrammerende laserscanner med mikroprosessor utviklet for flaskeavbilding. Det var lenge før laserscannere var vanlige i masse markedet. Den kunne brukes både på flasker og bokser og kunne lære seg selv opp til å gjenkjenne nye objekter. Denne teknikken ble beholdt helt til 1997/98, da den ble erstattet med TVkamera-teknikk. I begynnelsen av åttiårene tok Tomra i bruk ultralydscannere i automater for retur av kasser der det reflekterte lydbildet ga informasjon om form og innhold. Hele tiden har Tomra ligget i forkant i forhold til sine konkurrenter. En vesentlig forutsetning for denne posisjonen er stadig utvikling og forskning på området. Gjennom støtte fra blant annet Norges forskningsråds programmer, har vi vært i stand til å gjøre en del dristige valg. Vi kunne gå inn i relativt uprøvde teknologier. Av og til viste det seg å være blindveier, men det var blindveier vi lærte mye av før vi rygget ut. De fleste var likevel meget vellykkede og har gitt oss et teknologisk forsprang det skal være vanskelig å ta igjen. I det hele tatt har vi kommet godt på talefot med Forskningsrådets hovedkriterium: faglig høyde høy risiko. Det vil vi fortsette med, sier Nordbryhn. Ikke bare form Den nyeste måleteknikken, som er utviklet innenfor ProgIT-programmet og i samarbeid med SINTEF, går ut på markedet nå. Denne måleteknikken setter automatene i stand til å måle ikke bare formen, men også hvilket materiale (plasttype, evt glass) flasken er laget av, og hvilken farge det har. Her brukes en vanlig halogenlampe som lyskilde. Denne gir både synlig lys for fargemåling, og infrarød stråling for plastkarakterisering. Etter at strålene har passert flasken, går de gjennom et roterende hjul med hull der det er montert biter av de aktuelle plastmaterialene, samt fargefiltre. Bak hjulet er det detektorer som måler sekvensen av strålingsintensitet gjennom de ulike filtermaterialene. Denne sekvensen er ulik, og karakteristisk, for ulike plastmaterialer. Detektoren skiller mellom seks forskjellige plasttyper, eller om det er en flaske av glass som er på vei inn i automaten. En slik detektor vil blant annet hindre at PVC kommer inn i returen av plast som skal males opp og brukes på nytt, til nye flasker for mineralvann eller øl, eller til andre anvendelser, f. eks polyesterfiber. (Visste du at fleece-plagg, som er så populære nå, stort sett er laget av resirkulerte plastflasker?) Her vil selv ørsmå mengder PVC være ødeleggende for materialegenskapene. PROGIT

8 Ingen skyer i horisonten? Potensialet for våre produkter er enormt, understreker Nordbryhn. Sterkest ekspansjon er det nå i USA, der vi var inne allerede i begynnelsen av 80- årene. En rekke forhold gjorde denne satsingen for kostbar på det tidspunktet, så vi måtte for en periode trekke oss tilbake med tap. Men vi har kommet sterkt tilbake der, med blant annet verdifull erfaring fra forrige forsøk. I Europa er vi inne i mange land, men her er også potensialet stort. I Tyskland har Forbundsdagen stilt et krav om at andelen av gjenfyllbar emballasje skal være over 72 %, ellers blir det innført en pantordning på engangsemballasje. Dersom det slår til, er det snakk om titusener av automater. I Asia har vi ikke engang begynt. Produksjonen og nyutvikling skjer i dag både i Norge og Finland, hvor Tomra i 1997 overtok bedriften Halton System OY, som var den største konkurrenten i Europa. En mindre del av programvareutviklingen foregår ved Tomras datterselskap i USA. Den videre markedsstrategien er å ta en større del av boks/flaske-rundgangen med sortering, transport og etterbehandling av emballasjematerialene. Den største trusselen for oss er at emballasjeutviklingen gjør at gjenkjenning, sortering og differensiering av returemballasjen blir unødvendig. Vi ser i dag ikke noen grunn til at det skulle skje, sier Nordbryhn. At markedet nå har tiltro til Tomra, illustreres med at da bedriften nylig gikk ut med en rettet aksjeemisjon på 1 milliard kroner, ble den fulltegnet på tre og en halv time. Neste gang du står med bæreposene fulle av tomflasker foran en automat på Super n som kanskje er litt skrapet og shabby i fronten, skal du vite at den skjuler en meget sofistikert teknikk «Made in Norway» som har gått sin seiersgang verden over. Askerladden ser ut til å ha gjort det bedre enn Askeladden som bare fikk halve kongeriket. Fakta Tomra Systems ASA Administrerende direktør: Erik Thorsen Ansatte: ca Omsetning: I overkant av 2 milliarder kroner. PROGIT: For i det hele tatt å komme så langt, har Tomra vært helt avhengig av offentlige midler til forskning og utvikling. Siden 1990 har bedriften deltatt i mange forskningsrådsstøttede prosjekter som for en stor del er gjennomført i samarbeid med SI senere SINTEF, men også med Norsk Regnesentral. 8 PROGIT 2000

9 Gjør svensk idé til norsk suksess En kjede er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Derfor satser bedriften Scan-Sense på overvåking av små, men kritiske komponenter i store konstruksjoner nemlig boltene som holder dem sammen. I verste fall kan en løs bolt bety miljøkatastrofer eller ulykker som koster både penger og liv. Men daglig leder Bjørn Burmann henter sine eksempler fra hverdagen: Tenk deg et flatpakket kjøkkenbord fra IKEA, sier Bjørn. Du setter det hele sammen, skrur til bena med en momentnøkkel. Der står bordet. Støtt som et fjell. Men kun i to uker, etter den tid vakler bordet garantert! Dette er et universelt problem, legger han til. «Real-time» overvåkning Derfor har Scan-Sense nå satset på sensorteknologi som overvåker trykket i bolten. Ved hjelp av en skiveformet sensor som festes under selve bolten, registreres trykk og spenninger ved hjelp av en microchip. Rører bolten på seg, sender sensoren beskjed til en datamaskin, fast eller bærbar, som forteller eieren av installasjonen hva som skjer. Burmann forklarer at så mye som 40-90% av kraften i skruprosessen blir borte i friksjonen mellom momentnøkkelen og bolten. Bolten fungerer som en fjær, etterhvert slipper den taket. Kan du tenke deg hva det betyr for store installasjoner, for eksempel offshore? spør han, og tilføyer at slike gasslekkasjer som oppsto under Piper Alpha-utblåsingen kan forhindres ved bruk av boltsensorer. Om Bjørn Burmann har et horn i siden til våre svenske naboer, skal være usagt. Men faktum er at teknologien som Scan-Sense nå har gjort til levebrød, opprinnelig er svensk. Men våre naboer i øst fikk ikke skikk på ideen og solgte den til en overkommelig pris til en nordmann med pågangsmot og tro på at dette var et nisjeprodukt. Det har vist seg å være lurt, for i EU er 180 millioner bolter i bruk årlig, og det kun i nye installasjoner. Fem til seks prosent av disse er såkalte kritiske enheter, og det betyr at mellom fire og fem millioner bolter har behov for en effektiv form for kontroll. Progit-støtten bedriften har fått, er brukt til utvikling av en databrikke som ligger inne i sensoren, og som gjør at den kan kommunisere med «omverdenen». Lyd gir fisk Går du ombord i en moderne snurpetråler i dag, vandrer du rett inn i teknoland. Den teknologiske verden har inntatt styrehuset til fiskerne, der sonar og ekkolodd er en naturlig del av arbeidsdagen. Det er en stund siden kapteinen og mannskapet fant fisk på intuisjon og hese måkeskrik. I dag er det sonarer og ekkolodd som gjør den jobben. Det er blant annet dette markedet Simrad AS, som er en del av Kongsberg-gruppen, har i tankene når selskapet utvikler nye sonarer. Både sonarer og ekkolodd er basert på lydbølger. Instrumentene sender ut og får lydbølger i retur. Ut fra disse signalene kartlegges alt fra sjøbunn til fiskebestand. I dag har store snurpefartøy både to og tre sonarer per båt. Dette er ett av hovedinstrumentene ombord, sier Ole Bernt Gammelsæter som er sjef for fiskeriavdelingen i Simrad AS. Rimelig og kompakt En sonar består av mange små komponenter, og Simrad utvikler noen av dem. Den nyeste kalles Sonar Frontend og er en ASIC (applikasjons spesifisert integrert krets). Til å utvikle denne, har bedriften blant annet fått støtte fra Progitprogrammet. Brukerne stiller høye krav til bl.a. signal og støyforhold, og det er viktig at systemene har en høy evne til å skille mellom konkrete ekko og falsk informasjon fra havbunnen og eventuelle andre fartøy i nærheten. En slik komponent skal være kompakt og rimelig, da det inngår flere hundre ASIC'er i et system. Disse kravene innfrir den nye ASIC, som er en komplett mottager som både er analog og digital. Flueøyne Signalene kommer fra en sonarsvinger med flere hundre elementer montert i sfærisk eller sirkulær konfigurasjon. Det betyr at sonaren kan «se» i alle retninger, som en flue kan med sine fasettøyne. Signalene som mottas bearbeides datamessig, og maskinen beregner matematisk et antall akustiske linser, hvor man typisk ser i 64 retninger samtidig. Disse data tolkes og kommer opp som grafikk på en skjerm. Noen data tolkes kun matematisk. Den største fordelen med en slik sonar er at den kan se i alle retninger og nå veldig langt ved hjelp av lyd. I motsetning til radiobølger som dempes hurtig under vann, går akustiske bølger mye lengre fordi de ikke påvirkes på samme måte. Sonaren er derfor godt egnet som et hjelpemiddel for forskerne når de skal kartlegge fiskebestanden. Da vil datamaskinen forsøke å måle hvor mye fisk det er ut fra lydbølgene som returneres. Hos fiskerne på havet vil sonaren bety at de bruker mindre tid på å søke etter fisk og dermed sparer drivstoff. Til militært bruk kan en slik sonar detektere ubåter og miner. I dag blir alle sjøkartene laget ved hjelp av slike sonarer. PROGIT

10 Som bassdunkene fra naboens fest høres diesellokomotivets dunkelyder i ørene på togførerne lenge etter at de har gått av vakt En stille verdensnyhet Mindre støy for lokførerne I vår ble Stille Sone testet ut av i alt 13 lokførere på Nordlandsbanen. De prøvekjørte en prototyp av Stille Sone i over 80 timer. Asle Nordbotten, lokkontrollør ved NSB, sier at Stille Sone virker lovende. Forsøkene viste at det er mulig å fjerne de slitsomme, lavfrekvente lydene. Førerne hevder at motlyden tok bort den tunge diesellyden som er mest trettende. Flere følte seg mindre slitne enn normalt etter turen. De sa seg også fornøyd med at man ikke hadde behov for musikk til å overdøve støyen, men at de isteden kunne lytte på radio. Prototypen vil bli ferdig i løpet av året og installeres i lokomotiver for mer uttesting I opp til åtte timer kan lokførere sitte og høre på den monotone dunkende støyen når de er på jobb. De lavfrekvente lydene går gjennom marg og bein og utmatter føreren. Nå er hjelpen her: En nakkestøtte med høyttalere, mikrofoner og avansert elektronikk montert på stolryggen, skaper en sone med redusert støy rundt lokførerens hode. Stille Sone er hovedproduktet til Silence International AS (SI). Selskapet ble opprettet i 1998 for å industrialisere ideen som ble unnfanget og utviklet ved SINTEF Tele og data, avd. akustikk åtte år tidligere. SI har i dag rettighetene til patentet og kommersialiseringen av produktet. Motlyd Lydbølger beveger seg gjennom lufta på samme måte som ringer i vann. Den tradisjonelle måten å stoppe lyd eller bråk på, er å bygge en isolert vegg mellom deg og kilden. Men lydbølger fra lavfrekvente lyder går veldig langt og er vanskelig å stoppe. Stille Sone klarer det på sitt elektroniske vis. Mikrofonene fanger opp de dype brummelydene (lavfrekvent støy) i førerhuset og sender dem til boksen som er montert på nakkestøtten. Her beregnes det eksakte speilbildet av den uønskede lyden ved hjelp av digital signalbehandling. Ut av de to høyttalerne sendes så støyens motlyd trykkbølger med motsatt fortegn. Resultatet er at akkurat rundt høyttalerne, som er plassert i hodehøyde, vil det oppstå en sone der støyen er sterkt dempet. Forskningsstøtte Vi tror aktiv motlyd er en fremtidsrettet teknologi som vil få stor utbredelse i årene som kommer, sier daglig leder Peter Molthe i SI. Selskapet har en tøff oppgave foran seg, men har hatt et gjennombrudd i sommer ved at teknologien har blitt testet ut i lengre perioder i en reell arbeidssituasjon. Nå er arbeidet med prototypen i full gang. Petter Molthe sier at støtten de har fått fra forskningsrådet gjennom PROGIT, har vært avgjørende for etableringen og utviklingen av Stille Sone. I første omgang fikk vi utviklingsmidler slik at vi kunne utvikle en demonstrator. Etter en demonstrasjon fikk vi NSB som pilotkunde, samtidig som de påtok seg å delfinansiere utviklingen gjennom et SND-styrt OFU (offentlig forsknings- og utviklingsprosjekt). Dette førte til at START-fondet viste interesse for å gå inn som investor, og produktutviklingen kunne begynne. - Store deler av utviklingsarbeidet har foregått hos SINTEF Tele og data. I vinter fikk SI tilsagn om midler fra PROGIT- programmet for å videreutvikle teknologien. 10 PROGIT 2000

11 OPTISKE FIBRE med store muligheter I 1993 installerte firmaet Optoplan, som det første i verden, fiberoptiske sensorsystemer i oljebrønner. Systemene overvåker brønnene og hjelper blant annet oljeselskapene til å få opp mer olje. Når oljeleting foregår på stadig større dyp, og teknologien flyttes ned i brønnene, setter det store krav til utstyret som overvåker og styrer operasjonene. Det er her fiberoptiske sensorer viser seg å være overlegne i forhold til dagens teknologi. De er svært sikre ved målinger av trykk og temperatur nede i oljebrønner dypt under havoverflata. Det er i dette feltet Trondheims-bedriften Optoplan opererer. Inntil nylig var selskapet alene om å gjøre det, men for et halvt år siden kom amerikanske Cidra på banen. I dag samarbeider disse to selskapene om kommersialisering og utvikling av produktene. Store fordeler Starten på det hele strekker seg tilbake til 1985, da Morten Eriksrud startet Optoplan etter å ha jobbet med fiberoptisk teknologi ved SINTEF i mange år. Tanken var å utnytte fiberoptikkens fordeler innen instrumenteringssystemer. I dag får oljeselskapene ofte ikke ut mer enn prosent av oljen som finnes i reservoarene. Med et overvåkingssystem som gjør det mulig å forutse hva som skjer i brønnen, kan man få ut mer olje. Her ligger det store økonomiske vinninger. Fiberoptiske sensorer gjør det mulig å ha mange sensorer lags samme kanal, slik at man kan identifisere flere målinger etter hverandre. Sensorelementene består av glass, som er et elastisk materiale, og er ypperlige å bruke under røffe forhold, f.eks. ved måling av høye trykk og temperaturer nede i oljebrønner. Det er også mulig å måle strømningshastigheten og fasefraksjon (dvs andel olje/gass/vann). En annen mulighet vil være å foreta seismiske målinger, for å kunne se hvor oljen kommer fra og dermed forutse utviklingen på oljefeltet. Utløsende Optoplan har 15 medarbeidere som alle har høy kompetanse innen optisk teknologi, og de driver kontinuerlig utvikling og forskningsarbeid. Det har vært en kamp å få finansiert mye av arbeidet, men oljeselskaper og private bedrifter har støttet noen utviklingsprosjekter. Det er vanskelig å operere i markedet med ny teknologi. Oljeselskapene er konservative og skeptiske til å benytte nye løsninger. Vi har tatt direkte kontakt med dem og i stor grad bygd opp markedet selv, sier Eriksrud. Forøvrig fremhever han PROGITprogrammet som en viktig brikke. Med bakgrunn i det som skjedde med fiberoptikken innen telekommunikasjon, ønsket vi å se å på mulighetene for å lage et instrumenteringssystem som kunne benyttes innen olje- og gassindustrien. Vi gikk til Norges forskningsråd og fikk utviklingsstøtte, noe som var utløsende for vår framtidige virksomhet. Det førte til at vi kom noen skritt videre. I ettertid har vi fått midler til å gå videre til fase to for å videreutvikle fiberoptisk Bragggitter sensor system. Gjennom forskningsprogrammet EUREKA har Optoplan også et prosjektsamarbeid med Shell International. Spinoff i medisin Mulighetene med fiberoptikken er mange. De teknikkene som er utviklet av Optoplan, videreføres i spinoff-bedriften Optomed. Her skal teknikken brukes i medisinsk sammenheng sier Eriksrud. - Vi skal lage framtidas utstyr til nye behandlingsformer, blant annet rettet inn mot termisk kreftbehandling. Her bruker man kulde eller varme for å drepe kreftceller. Med fiberoptiske sensorer kan man måle den nøyaktige temperaturen i cellen. Her samarbeider vi med et norsk sykehus og Stanford Universitetet i USA, avslutter Eriksrud. PROGIT

12 Teknologi på lag med livet Pasienten som ligger på operasjonsbordet skal få livet i gave for andre gang. Om alt går bra. En tumor presser på livsviktig hjernevev. Nå skal svulsten ut ved hjelp av avansert ultralydteknologi og dyktige kirurger Dette er ikke Chicago Hope. I kjelleren, bak den tunge døra til operasjonsstue 1 ved Nevrokirurgisk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim, eksisterer en grønnkledd verden av konsentrasjon, presisjon og tilsynelatende ro. Her spiller ingen gammel rock mens de småpludrer i farverike operasjonshetter. Dette er en virkelig historie, om et menneske, en svulst, og teknologi som spiller på lag med livet. Det sterke lyset setter fokus. Det glattbarberte, grå hodet er rettet mot meg. Mens kirurgene studerer bilder av pasientens hjerne på en dataskjerm, legger operasjonssykepleierne fram utstyret: Skalpell, sug, bor, saks, klyper og pinsetter. Og en ultralydprobe. Kirurgen gjør det første snittet. Rent, bestemt. Hud og muskelvev trekkes til side og festes med små klyper, blottlegger kirurgens blanke ark: skallebenet. Så blinker det i rustfritt stål, før det elektriske boret starter sin klagesang, fresende, hvinende. En sølvgrå sky forteller at arbeidstemperaturen er mer enn feberhet. Den bringes under kontroll av en vannstråle, idet lukten av brent ben siver ut i rommet. Etter noen minutter har kirurgen laget et hull på størrelse med en femkrone. Åpningen blotter pasientens hjernehinne, legens vindu inn til tumoren. Det sirkulære hullet er akkurat så stort at ultralydproben slipper til. Fra dette punktet sender den ut lydsignaler, som et ekkolodd i mikroformat. Signalene omformes av datamaskinen og åpenbarer seg som bilder på en skjerm, et kartverk. Kirurgens atlas i tre dimensjoner. Uvirkelig og virkelig på samme tid. Bevegelig mål Proben sonderer det bevegelige hjernevevet bildene forteller operasjonsteamet hva som er hva i pasientens hjerne. Det unike er at bildene forteller om hjernens landskap i selve operasjonsøyeblikket. Med den «vanlige» MR-metoden (Magnetic Resonance) benyttes døgngamle bilder. Fordi hjernen er i stadig bevegelse, og fordi vevet endrer seg under selve operasjonen, betyr de ferske bildene svært mye. Bildene blir gode. Kirurgen er fornøyd, han har ingen problemer med å skille svulsten fra det øvrige vevet. Legene diskuterer med ingeniøren som har ansvaret for at teknologien fungerer som den skal. Kirurgen avgjør hvor det er strategisk å gå inn for å fjerne den dødelige svulsten. I dette landskapet kan noen millimeter bety skillet mellom liv og død. Teknologien er kirurgens sikkerhetsnett. Operasjonssykepleier Anne hvisker til meg bak munnbindet at metoden er revolusjonerende. Pasienten får så liten skade som overhodet mulig. Fra før er bare seksti pasienter operert på denne måten. Kvinnen som ligger foran oss er nummer sekstien. Spinner videre Men historien starter ikke her, på operasjonsbordet i kjelleren på RiT. Den starter noen år tidligere, et par kvartaler unna. På et sted der kreative ingeniører og ung entusiasme skaper nye løsninger innen medisinsk teknologi. I det litt slitte bygget som ligger klemt mellom trafikktunge Elgesetergate og Medi- 12 PROGIT 2000

13 sinsk teknisk forskningssenter, holder Firmaet Mison til. En to år gammel spinoffbedrift, med opphav i ultralydmiljøet ved SINTEF Unimed. Nå er gründerne Atle Kleven og Åge Grønningsæter i ferd med å få internasjonal oppmerksomhet med en av miljøets oppfinnelser: Ultralydmaskinen SonoWand, som i dette øyeblikk har en sentral rolle på operasjonsstue 1. Ultralydbildene gjør det mulig å fjerne svulster gjennom minimale hull i kroppen. Under: Kirurg Geirmund Unsgård i aksjon. Unikt samarbeid Atle Kleven tar i mot meg, en gutteaktig skikkelse kledd i uformelle jeans, moteriktig t-skjorte og fregner på nesa. Hei, sier han og viser meg inn i Misons lyse og moderne lokaler. Kontrasten til byggets utside er påtagelig. Her jobber unge og innovative ingeniører, ni i tallet. Teamet sitter i et åpent landskap, som i en pulserende redaksjon. Dette kunne like godt vært et reklamebyrå eller et arkitektkontor, tenker jeg. Så er det også kreativiteten som er drivkraften innenfor disse veggene. Utviklingen av produktene Mison PROGIT

14 vil lansere, er tuftet på idèrikdom og vilje til å satse nytt. Og et unikt samarbeid med uredde leger og kirurger. Uten de nytenkende kirurgene ved RiT hadde ikke denne teknologien vært mulig å utvikle, forteller Atle Kleven. Ultralydproben «scanner» hjernevevet. Informasjonen blir til bilder som kirurgen navigerer etter. Reodor i magen På spørsmålet om hvordan ideene dukker opp, trekker Atle litt på skuldrene og lener seg tilbake i stolen med en lur mine. De dukker bare opp. En idè avspeiler en annen. Så får jeg historien om da Atle syklet hjem fra jobb en vakker høstdag. På broen over Nidelva dukket en helt ny tanke opp i ingeniørens hode. Før kvelden var omme, hadde Atle laget den første «prototypen» til et nytt verktøy som i dag benyttes under laparoskopiske inngrep, såkalt kikkhullskirurgi: Av sugerør, litt papp, en hyssingstump og en halvmeter tape. I dag har produktet fått navnet SonoDoppler, gitt Atle Reodor-prisen og fått varm mottakelse fra leger verden over. Nye utfordringer Etter seks år med utvikling bidrar nå teknologien til å redde liv på flere medisinske områder. Men ifølge Åge Grønningsæter og Atle Kleven er det enda et stykke igjen til mål, selv om ultralydmaskinen SonoWand gir kirurgene informasjon ikke noe annet utstyr er i stand til. For de tredimensjonale bildene kirurgene navigerer etter, har i dag noen titalls sekunders forsinkelse. Målet er sanntid, sier Åge. Med sanntid mener vi at bildene dukker opp på skjermen helt uten forsinkelser. Utfordringen er å få ultralydproben til å samle inn informasjon om vevet enda raskere enn i dag. Sannsynligvis ligger løsningen på kort sikt i en motordrevet probe. For å utvikle den delen av teknologien, har Mison nå fått støtte gjennom Progitprogrammet, i regi av Norges forskningsråd. Om de vil lykkes, tviler hverken Atle eller Åge på. Spørsmålet er bare når. Utvikling koster tid og penger: Produktene skal kvalitetssikres på alle tenkelige vis og ha godkjenning fra både internasjonale instanser og helsetilsynet, de skal være bio-kompatible (allergivennlige), steriliserbare og ikke giftige. En møysommelig prosess, men i mål skal de. Og mens kreative ingeniører gjør nok en forbedring med dagens ultralydteknologi, og operasjonsstue 1 klargjøres for atter en operasjon, mottar jeg følgende e-post fra kirurg Geirmund Unsgård: Hei Christina! Det gikk veldig bra med pasienten. Ingen nevrologiske utfall. Hun er meget godt fornøyd. Hilsen Geirmund Fakta Mison AS Daglig leder: Åge Grønningsæter Ansatte: 11 Omsetning: Bedriften er i en produktutviklingsfase PROGIT: Støtten blir brukt til utvikling av motorstyrt 3D ultralyd-probe for sanntids 3D ultralydavbildning, samt utvikling av metoder for visualisering av tredimensjonale ultralyddata. Prosjektet har en ramme på 3,8 millioner kroner, hvorav Progit-støtten utgjør 45% (1,7millioner kroner). 14 PROGIT 2000

15 Strålende utvikling Mens digitale kameraer for de fleste av oss er en artig ny gimmick, er de innen medisin, kjernefysikk og romforskning en forutsetning for å få jobben gjort. Et lite norsk firma er en av verdens største leverandører av innmaten til slike kamera. Idéer vokser ikke på trær, men trives godt i en fabrikkbygning fra forrige århundreskifte i Veritas-parken på Høvik utenfor Oslo. Når vi ankommer IDEAS ASA, skinner morgensolen gjennom høstgule kastanjer. Men innenfor de gamle mursteinsveggene i bygning nr. 9 er det hissigere strålingstyper folk er opptatt av. Her designes kompakt måleelektronikk som gjør at elektron- og gammastråling fra radioaktive isotoper eller røntgenstråling, fanges opp på en sensorskive og digitaliseres, for til slutt å presenteres på en dataskjerm. Vi treffer Einar Nygård som sammen med to tidligere forskere fra SINTEF, Arne Kjensmo og Eirik Næss-Ulseth, startet bedriften i Bedriften har hatt en årlig omsetningsvekst på 30-40% hvert år siden oppstarten og sysselsetter i dag drøyt 25 høyt kvalifiserte personer. Administrerende direktør er Leif Erling Aronsveen. Mens synlig lys lar seg styre av linser og speil, er ikke gamma- og røntgenstråling så medgjørlig. Om vi skal temme disse «verstingene» innen stråling, trengs det sterkere virkemidler. Det siste ProgIT-prosjektet til IDEAS har gått ut på å lage utstyr som måler avbøyningsvinkelen etter at gammafotonene har truffet en silisiumplate. Det skal monteres inn i medisinsk utstyr som brukes til å «se inn i» pasienter som har fått injisert en radioaktivt merket forbindelse. Hittil har det bare vært mulig å fange opp en tiendedels promille av strålingen slik at vi for eksempel kunne se hvordan den radioaktive forbindelsen ble tatt opp av en kreftsvulst. Meddetnyeutstyretkanvientenfåetskarperebildemedden samme radioaktive dosen, eller få det samme bildet med en brøkdel av den nåværende dosen, forklarer Nygård. Læretid med CERN Historien starter egentlig ved CERN, det europeiske forskningssenteret for kjernefysikk i Geneve, forteller Nygård. Der arbeidet vi en tid med utvikling av komplette løsninger for registrering av den stråling og de elementærpartikler som spruter i alle retninger når atomkjerner eller elektroner og positroner kolliderer i akseleratorene. Eirik Næss- Ulseth, som satt hjemme i Norge og allerede hadde startet et firma, mente at de erfaringene Nygård hadde gjort gjennom arbeidet for en av verdens mest krevende kunder, var en god plattform for en ny bedrift. Det første instrumentet Ideas utviklet, heter Bioscope. Det kartlegger tynne snitt av vev fra dyr eller mennesker som har fått injisert radioaktivt merkede forbindelser. Ut fra elektronstrålingen kan en se hvilke organer markørene har samlet seg i. Slik kunnskap er nyttig dersom man skal utvikle en målsøkende medisin som skal gå til angrep på en kreftsvulst i et bestemt organ, men la resten av kroppen være i fred. Tar pulsen på kreftceller IDEAS gjør seg nå klar til å begynne på et av sine største utviklingsprosjekter noensinne. Sammen med forskere ved Radiumhospitalet skal bedriften lage en DNA-kartlegger som ved hjelp av radioaktive markører i detalj og fortløpende vil sammenligne de kjemiske prosessene i normalt vev og kreftvev. Det kan fortelle forskerne trinn for trinn hvilke gener som er i aktivitet i de kjemiske prosesser i en normal celle og i en kreftcelle. Dette er et prosjekt vi ser frem til å starte på, sier Nygård. Det er faglig utfordrende, samtidig som jeg tror det kan få stor betydning i kreftforskning. IDEAS driver med krevende oppgaver, teknologisk sett, og Einar Nygård understreker at Forskningsrådets støtte har vært uvurderlig. - Vi er en liten bedrift med ganske tunge utviklingsoppgaver, og forskningsrådsstøtten som vi har mottatt i perioder siden vi startet, har vært særdeles viktig for oss. Lomme-lab neste De har ambisjoner om å gi oss et medisinsk laboratorium i lommeformat, idèskaperne bak det norske selskapet NorChip AS. Kameratene Geir Morland (35) og Frank Karlsen (35), begge forspent med doktorgrader, begynte å leke med tanken for fire-fem år siden: Gikk det an å lage et lite apparat som raskt kan gjenkjenne gitte bakterier eller virus i kroppsvæsker, telle dem opp og se hva de driver med? Et automatisert mikrolaboratorium, som kan erstatte tidkrevende og komplisert laborantarbeid? De fikk med seg Geirs tvillingbror Einar. Sammen etablerte de NorChip for to år siden og bygget etterhvert opp et europeisk ekspertnettverk innen mikroteknologi med SINTEFs hjelp. I løpet av høsten regner selskapet med å ha sin første prototyp klar. Laboratorier plassert på små brikker det er kjernen i ideen som selskapet NorChip er tuftet på. Her er to av gründerne, Frank Karlsen (til v.) og Geir Morland PROGIT

16 Prototypen blir på størrelse med en liten skoeske, men det endelige produktet skal ikke være større enn en mobiltelefon, sier gründer Frank Karlsen. Det første instrumentet skreddersys for påvisning av gitte sykdomsframkallende mikroorganismer i blodprøver og avføringsprøver. Det handler om mikrober som Karlsen i skrivende stund ikke vil navngi utover å si at det handler om noe som er «hot». Dette instrumentet er det meningen at fagfolk innen helsesektoren skal betjene. Men selskapet har også planer om å masseprodusere liknende instrumenter som du og jeg kan bruke på prøver fra vår egen kropp som spytt eller urin. På Internett eller ved kontakt med legen din, vil du få vite hva de avleste verdiene betyr. Parallelt forbereder NorChip beslektede apparater som skal gi raske svar for den som ser etter uønskede bakterier eller virus i mat og drikke. Her ser selskapet for seg et vidt spekter av brukere innen næringsmiddelindustri, vannverk og offentlige kontrollinstanser. I kortversjon handler det om å lage mikroskopiske laboratorier som skal drives uberørt av menneskehender små brikker, der væskestrømmer behandles i kanaler smalere enn hårstrå. Inne i kanalene og tilhørende brønner ligger mikroelektroder og mikrosensorer. Noen av dem gir beskjed om hvilke prosesser mikrobene skal gjennomgå. Andre fanger opp resultatene. På brikkene inngår også mikroskopiske pumper, ventiler og andre mikrosystemer. For å få til alt dette, har bedriften hentet hjelp hos europeiske eksperter som er Med ultralyd som hjertesak Bedriften stilte til start i det medisinsk-tekniske kappløpet som lillebror fra Norge. I dag er den størst i Europa innen sitt felt: ultralydutstyr for hjerteundersøkelser. Hjertesjekk med ultralyd her demonstrert av Arve Stavø fra GE Vingmed Ultrasound samlet i et EU-nettverk innen mikroteknologi. I dette forumet sitter SINTEF Elektronikk og kybernetikk. Forskningssamarbeid med det norske instituttet åpnet døra for NorChip til den felleseuropeiske kunnskapsbasen. For midler fra Progit utfører SINTEF et prosjekt som skal tilføre bedriften ytterligere kunnskap om styring og oppbygging av mikrosystemer. Her hjemme samarbeider NorChip også nært med Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Institutt for fluidmekanikk ved NTNU. Firmaet har hovedkontor på Hurum og har pr. i dag 14 ansatte. Selskapet akter ikke å lage alle sluttproduktene selv, men vil i utstrakt grad satse på lisensiering. Daværende Vingmed i Horten laget sitt første ultralydapparat for hjertediagnostikk i Et drøyt tiår seinere het bedriften Vingmed Sound og hadde over en fjerdedel av det europeiske markedet for kardiologisk ultralydutstyr. I konkurranse med IT-giganter som Toshiba og Hewlett Packard hadde Horten-firmaet fått innpass på hjertespesialistenes undersøkelsesrom. I dag eies bedriften selv av en gigant: General Electric, et av verdens største selskaper. GE Vingmed Ultrasound, som bedriften heter i dag, har fått fram sine produkter gjennom et nært samarbeid med norske forskningsmiljøer et samarbeid som for drøyt 20 år siden ga verden en helt ny type utstyr for ikke-blodige hjerteundersøkelser. Her er historien om bedriftens produkter i kortversjon: Grunnlaget: Forskning i det reguleringstekniske miljøet ved NTH/SINTEF på 70- tallet med nåværende NTNU-professor Bjørn Angelsen som hovedperson. Resulterer i et ultralydinstrument for måling av blodstrømmen i hjertet, det første i sitt slag som er utviklet for klinisk bruk. Målingene gir informasjon om feil på hjerteklaffene. Den kliniske nytten av instrumentet dokumenteres gjennom hjertelege Liv Hatles pionerarbeid ved Regionsykehuset i Trondheim. Instrumentet settes i produksjon av Vingmed i Gjennombruddet: Kommer i Vingmed Sound er på markedet med et ultralyd-apparat der teknologi for blodstrømsmåling er integrert i bildebasert utstyr for hjertediagnostikk. Slikt utstyr gir informasjon både om hjertemuskelens funksjon og om klaffene. Også dette apparatet er et resultat av samarbeid mellom bedriften og det nåværende NTNU/SINTEF. Videreføringen: Et digitalt ultralydapparat, som bedriften slipper på markedet i Digitaliseringen gjør det mulig å bedre bildekvaliteten og trekke ut mer informasjon når bildene etterbehandles. Igjen ligger samarbeid med Trondheimsmiljøet bak. De siste årene har bedriften også samarbeidet med Universitetet i Oslo. Mye av kunnskapen som har muliggjort produktene, er bygget opp i forskningsrådsprosjekter. Forskningsrådsstøtten har hatt stor betydning for oppbyggingen av vår bedrift, sier adm. direktør Anders Wold ved GE Vingmed Ultrasound. Firmaet har 178 ansatte i Norge og ytterligere ca 150 salgs- og markedsføringsmedarbeidere. Ifølge Wold har bedriften 30 prosent av det europeiske markedet. - Med det er vi størst i Europa innen vårt felt. Vi har nylig introdusert to nye instrumenter for å adressere flere brukere og arbeider nå å få en større del av det amerikanske markedet enn det vi har, sier Wold. 16 PROGIT 2000

17 Når det piper i bunken Frustrerte sykehus-ansatte som leter uten å finne, skal få hjelp. Nå kommer pasientjournalen som selv sier fra hvor den ligger Sykehusenes kontorpersonell bruker masse tid på å lete etter journaler. Mange operasjoner må utsettes fordi journalen ikke lar seg finne på det planlagte operasjonstidspunktet. For samfunnet er dette dyrt, sier lege og tidligere helsebyråkrat Ole B. Hovind. Med det har han gitt deg bakgrunnen for produktplanene han er i ferd med å virkeliggjøre. Ideen hans går ut på å legge journalene i «hightech»-omslag som gir lyd fra seg: Først et ultralydsignal som via detektorer i taket forteller datasystemet hvilket rom journalen er i. Deretter en hørbar pipelyd som viser hvor i bunken den ligger. Testversjon på Ullevål Hovind etablerte selskapet Filetrac AS i 1997 som et første skritt på veien mot realisering av systemet. Med støtte blant annet fra Forskningsrådets Progit-program, har han fått fram en prototyp-versjon som i sommer og høst har vært til uttesting ved Ullevål Sykehus. Sykehuset ga grønt lys for installasjon av detektorer i taket ved den nevrologiske poliklinikken og la 200 journaler i mapper med Filetracs elektroniske komponenter innebygd. En tidlig høstdag står vi i poliklinikkens ekspedisjon, i ett av sykehusets ærverdige murbygg, klar for en demonstrasjon. Sekretær Ragnhild Tangen huker seg ned ved en PC, taster inn de første sifferne i et fødselsnummer, finner pasientens navn og vips: På skjermen står det at journalen var på skrivestua da den sist lot høre fra seg. Vår hvitkledte venninne søker etter en ny journal og gir PC-en en ekstra kommando. Dermed begynner det å pipe på rett sted i den velfylte journalhylla inne på ekspedisjonskontoret. Forstyrrer ikke apparater Systemets far, Ole B. Hovind er stolt tilskuer. Han innrømmer gladelig at testene har avslørt noen barnesykdommer, men sier han er overbevist om at de lar seg kurere. Vi har sett at fysikken virker. Vi finner til og med mapper når de ligger i skuffer. Det trodde ingen vi skulle klare med ultralyd, sier Hovind. Han valgte lydbølger fordi dette ikke forstyrrer medisinsk-teknisk utstyr. Den endelige versjonen av «hightech»- omslagene vil han utstyre med bevegelsessensorer. I det noen flytter på journalen, vil brikken i omslaget sende ultralyd fra seg helt til mappa blir liggende i ro, og datasystemet vil automatisk få vite hvilket rom den havner på. Gjenfinning av utstyr Bakgrunnen for Hovinds prosjekt, er at elektroniske sykehusjournaler har latt vente på seg. Han ser også systemet sitt som et alternativ til slike journaler. Ifølge Hovind blir det billigere i installasjon og drift enn EDB-baserte journalsystemer. Han påpeker samtidig at fysiske journaler gir legen all informasjon om pasienten samlet. I tillegg vil Filetrac tilby seg å løse flere oppgaver på en gang. Hovind ser for seg at systemet kan brukes til gjenfinning av transportabelt medisinsk utstyr hvis apparatene er på avveie når de skal brukes eller skal på service. Han har også planer om å bygge ut systemet slik at det kan brukes til adgangskontroll- og alarmformål. Filetrac har vært et enmannsforetak inntil i høst. Nå har Hovind tilsatt sine tre første medarbeidere. - Jeg har hatt sykehusene spesielt i tankene, men løsningen vår kan brukes også i en rekke andre sektorer, sier Hovind. En prototyp av Filetracs «hightech»- omslag, omgitt av pasientjournaler i tradisjonelle mapper. Det endelige omslaget vil ta langt mindre plass enn protoypen, understreker systemets far, lege Ole B. Hovind PROGIT

18 Mikro-elektronikkens Grand old man Året er 1963: En ung nordmann holder foredrag. Presenterer teknologi han har hentet hjem fra utlandet og spår at den vil muliggjøre mikroprosessoren, datamaskiner på èn brikke. Morsomt å høre, svarer sjefen for en av Norges største elektronikkbedrifter, - men noe sånt får vi nok aldri bruk for! Foredragsholderen het Olaf Stavik. Da han gikk på podiet med manuset sitt, var han i gang med å bygge opp et fagmiljø i Oslo innenfor det pur unge området mikroelektronikk. I lokalene til SI nå SINTEF på Gaustadjordet, hadde han og gruppa hans alt laget Norges første integrerte kretser. I tillegg hadde de nedkommet med en ny generasjon bittesmå sensorkomponenter. Med det la de grunnlaget for airbag-sensoren som SensoNor i Horten i dag har solgt 33 millioner av. I 1997 mottok Olaf Stavik Kongens fortjenestemedalje i gull. Mannen som har lagt grunnlaget for hele mikroelektronikk-industrien i Vestfold, fortjente såpass, mente industrifolkene som kom med forslaget. I anbefalingsbrevet listet de opp selskapene AME, AME Space, SensoNor, Getech og Borre Mikrokomponent. «Ingen av disse bedriftene, som midt på 1990-tallet teller mer enn 500 ansatte, hadde eksistert uten Olaf Staviks pioner-innsats», fastslo de. På disse sidene får du møte Olaf Stavik av i dag og bli med på tur gjennom et stykke norsk industrihistorie. På gamle tomter Det er høst og godvær i hovedstaden. Olaf Stavik (73) har vært på beina siden seks om morgenen. Han og kona bor i Horten, dit familien flyttet i Men Stavik sa ja til å møte oss i SINTEFs lokaler i Forskningsveien 1 på Gaustad der det hele begynte. Han har sittet fast i morra-rushet på E 18, men avtalen vår klokka klarer han likevel med ti minutters margin. Noe i ansiktet minner meg om Thor Heyerdahl, idet vi utveksler håndtrykk i resepsjonen. Her sto Stavik første gang høsten Men lenger oppe i åsen hadde den unge moldenseren boltret seg tidligere i livet som skihopper. Stavik satte bakkerekord i Kollen som junior. 70 meter! Så lokket studier ham til USA. Han fikk jobb ved University of Pennsylvania, og deretter fulgte fem år som forsker hos kanadiske Northern Electrics. Der borte ble den nyfødte transistoren hans arbeidsfelt. Verdens farvel med de energi- og plasskrevende radiorørene som de første datamaskinene var fulle av. I Canada var Stavik med på spranget fra germanium- til silisiumtransistorer og fikk del i vyene om miniatyriseringen som det nye vidundermaterialet åpnet for. Sammen med sin danske kone og kollega, Jytte, vendte han hjem til Norge da paret ventet sitt første barn. Han fikk jobbtilbud også hos FFI, men valgte SI. Hjemmelaget utstyr Her nede ser det egentlig ikke så annerledes ut. Men den skranken der hadde vi ikke.stavik er sommerkledt, men har åpenbart ikke rasket med seg det første han fant i skapet. Iført blå kortermet skjorte med gyldent rutenett, rødt slips og plettfrie mørke bukser, ser han seg rundt i den romslige resepsjonen. En etasje lenger opp snur han seg og ler. Her inne derimot, her har det skjedd mye siden mine dager. Langs korridoren foran oss ligger laboratorier vi kan se inn i gjennom store 18 PROGIT 2000

19 ( ) pp annet til denne sensorkomponenten. Den lille silisiumbjelken ble til for snart 40 år siden og lages fortsatt. Den fikk mange anvendelser og la grunnlaget for Horten-bedriften SensoNors produksjon av airbag-sensorer Tidlig 60-tall: Stavik som ung pioner innen mikroelektronikk ved daværende SI i Oslo. og her er han tilbake, nesten 40 år seinere, i munter samtale med sin gamle kollega Karin Tronslien vinduer. «Adgang kun for labpersonale», forkynner et skilt på en lukket dør. En dame med steril, hvit spesialdrakt og tettsittende hette, vinker inne bak glasset. Der inne er selv det minste støvkorn uønsket, tydeligvis. Damen kommer ut i et forværelse som kalles sluser i denne bransjen, åpner døra og smiler bredt mot Stavik. Karin Tronslien begynte her i 1963 og beskriver gjerne sin gamle kollega. Jo, du, han var veldig dynamisk og flink. Vi så opp til ham, hele gjengen. Sammen minnes de gamle dager. Stavik med muntre sukk over situasjonen på utstyrsfronten da han begynte. Pionerene måtte lage alt selv. Renrom hadde de ikke. De måtte stå med hendene i små bokser. Bak glasset ser vi flater av rustfritt stål. Spesialovner. En del av dagens prosessutstyr. Da Stavik kom, måtte han mure sine egne ovner av teglstein. Men basisteknologien var den samme da som nå. Utgangspunktet var tilgangen på superrent silisium. Stavik møtte selv de to som unnfanget framstillingsteknikken. De hadde gitt verden et materiale som i seg selv er en isolator, men med egenskaper som gjør det mulig å plante inn fremmedatomer akkurat der man måtte ønske å ha dem. Her lå grunnlaget for miniatyriseringen. Skulle det utnyttes, trengtes ekspertise fra en rekke fagområder. Ved SI fant Stavik slike hjelpere under ett og samme tak alt fra metallurger til eksperter på de avanserte fotolitografiske teknikkene som måtte til. Man kunne ikke funnet et bedre sted å satse på mikroelektronikk, fastslår han. Fra forskning til industri SI-pionerene laget sin første transistor i 1962, en av de første som ble til i Europa, ifølge Stavik. Litt etter produserte de sin første integrerte krets. I mellomtida var også den såkalte SI-bjelken blitt til. Kjernen i en ny trykkmåler en ørliten silisiumstav, utstyrt med fremmedatomer på «transistorvis». Bjelken var Staviks ide, men han deler gjerne æren PROGIT

20 Besøk hos nåværende Alcatel Space Norway i Horten, en av bedriftene som springer ut av det gamle AME som Stavik ledet. «Brettet» han studerer er en testversjon av utstyr bedriften har laget til en mobiltelefon-satellitt med kolleger som måtte løse mekaniske utfordringer før oppfinnelsen kunne tas i bruk. Jeg visste vi hadde laget en god sensor. Men jeg drømte ikke om at vi satt med et produkt som det skulle gå an å selge i 40 år Vi har vandret ut av SINTEFs trauste 50-tallsbygg. På Ringveien summer formiddagstrafikken. Midt imot har vi medisinerstudentenes høyborg, kledt med stål i bruntoner naturen selv kunne ha valgt. I trappa har Stavik skrytt av det gamle forskningsrådet, NTNF. 1,5 millioner kroner hvert år fikk miljøet hans derfra i starten. Det var mye penger den gangen. Jeg tror ikke noen får så mye i dag til noe som virker så fjernt som mikroelektronikk gjorde den gangen, smiler Stavik. Med bjelken som innmat, produserte SI alt tidlig på 60-tallet en blodtrykksmåler for bruk ved operasjoner. Et instrument SI solgte til norske sykehus og som produseres den dag i dag. Bjelken ble også brukt i respiratorer. Stavik ville vise mulige investorer at det kom salgbare produkter ut av satsingen. Han prøvde å gjøre Hydro interessert. Han fridde til Nyco, også, men fikk ikke napp. Akergruppens mektige sjef Martin Siem tok utfordringen. Selskapet Akers Electronics (AE) ble etablert i Stavik valgte å bli på SI i to år til. Så ble han AEs nye sjef. Radio og satellitter Værsågod, sett deg inn. Stavik peker mot passasjersetet i sin mørkegrønne Ford Mondeo. Så kjører vi vestover med kurs for E 18 og Staviks industririke. Vi trakk en sirkel rundt Oslo med en radius på 100 kilometer da bedriften skulle etableres, sier Stavik. De landet på den gryende teknologibyen Horten. Bak rattet gir han oss raske riss av resten av historien. Han forteller om eierskiftet i første del av 70-åra, da elektronikkselskapet Gustav A. Ring og Industrifondet overtok, og om navneskiftet fra AE til AME (Aksjeselskapet mikroelektronikk) i 74. Om AME som etterhvert masseproduserte integrerte kretser, satset på tynnfilm-teknologi, neste skritt innen miniatyrisering, og blant annet laget radiosett for Hæren. Om AMEs nære forskningssamarbeid med SI. Om «bjelken» som med et lodd i enden også kunne brukes til å måle akselerasjon og blant annet ble innmat i Bofors-raketter. Og om samarbeidet med NTH og SIN- TEF i Trondheim som førte til at AME også begynte å satse på mikrobølgeteknikk for bruk ombord i satellitter. Problemet sett i ettertid, var at vi prøvde å bygge opp en komplett mikroelektronikk-produksjon med en aksjekapital på kroner i ryggen, konstaterer Stavik. AE startet opp omtrent samtidig som amerikanske Intel, som Stavik besøkte på slutten av 60- tallet. De var ikke kommet særlig lenger enn oss. Men aksjekapitalen var 500 millioner Mange arbeidsplasser reddet I Sandvika har to vogntog laget forstoppelse i det høyre kjørefeltet. Med foten på bremsepedalen og blikket i sidespeilet, erklærer Stavik at han har kjørt altfor mye bil. For midt oppe i AMEs ekspansjon, måtte han trø til også i Oslo. Eierselskapet Ring fikk økonomiske problemer, og Stavik ble bedt om å gå inn som konsernleder. Samtidig var han AME-sjef i Horten. På Industrifondets oppfordring steppet han i tillegg inn som leder ved elektronikkbedriftene Jotron i Larvik og Kitron i Arendal. Jeg kjørte kilometer i året i mange år. Det skulle jeg gjerne hatt ugjort. Til gjengjeld ble konsernet berget. Vi reddet flere hundre arbeidsplasser. Jeg satt med ansvaret, men det var nå teamwork, det der da. AME var også en typisk team-bedrift. I 1983 ble Gustav A. Ring kjøpt av dataselskapet Scanvest. Det fusjonerte Scanvest-Ring eide dermed halve AME. Stavik og andre ved AME ønsket å kjøpe Industrifondets del, men nådde ikke fram. I stedet ble AME splittet opp. Ut sprang bedriftene Borre Mikrokomponent i 1983, SensoNor i 1985 og AME Space i Selv gikk Stavik med flere ut og etablerte Getech i Selskapet videreførte AMEs produksjon av elektronikken som norske Geco brukte i sine havbunnsundersøkelser. Ved Getech i dag en del av det multi- 20 PROGIT 2000