aldri Akkurat på kanten, den jævlige kanten med løs og varm oljegrus, der falt hun. Og så fort skjedde det hele at jeg ikke rakk å reagere.

Transkript

1 1 aldri Akkurat på kanten, den jævlige kanten med løs og varm oljegrus, der falt hun. Og så fort skjedde det hele at jeg ikke rakk å reagere. Men, jeg rakk å se det. Og i ettertid kan jeg se det hele for meg i sakte gjengivelse, like pinefullt detaljert som i den beste film. Angsten i fjeset hennes da den venstre skulderen tok imot det første støtet. Øynene som stirret hvitt opp mot himmelen da kroppen traff bakken for tredje gang. Smerten som pinte kroppen hennes for hvert eneste kast nedover skråningen. Den røde jorden på stien som ble slått opp og hang i luften, som røyk fra pistolskudd, og som sakte blåste bort. 1

2 Til slutt ble hun liggende. Helt stille. Jeg husker lyden. Over bølgene som slo mot stranden, og over vinden som beveget gress og busker i summing hørte jeg lyden av mykt som treffer hardt. Men, det jeg husker aller best, er blodet. En helvetes masse rødt. I det lyse håret hennes. På den lett solbrente huden. Den lille skyen som ble støtt ut i luften da kinnet ble revet opp... den lyseblå singleten som ble farget brun... Hver eneste liten detalj husker jeg. Jeg husker at jeg løp nedover stien. Den samme stien som vi hadde gått ned så mange ganger - forsiktig - for den var bratt og ujevn. Men jeg løp. Selv om blikket mitt var rettet mot henne, klarte jeg likevel å registrere at vi var alene. Ingen andre hadde sett henne falle, ingen var på vei mot stedet for å hjelpe. Så jeg løp uten tanke på at jeg kunne falle. Hun lå på ryggen. Vinkelen i hoften var underlig, høyre bein lå bøyd med fotsålen under baken, venstre fot lå rett ut til siden. Jeg bøyde meg over henne - angsten tok tak i meg og armene begynte å veive i hjelpeløse bevegelser. Faen at hun ikke kunne passe seg. Faens tårer! Jeg la hodet mot brystet hennes. Jeg kunne føle at hjertet hennes slo. Plutselig hevet brystkassen hennes seg i et gisp og gjorde at jeg fikk blod i håret. Jeg sank ned ved siden av henne. Faen ta henne! Hvorfor kunne hun ikke passet seg?!? 2

3 Så lå vi der. Midt på en forpult strand langt til helvete nede i Portugal. Må få tak i en lege, tenkte jeg. Få henne på sykehus... ambulanse! Hvor er det en telefon? Telephono? Medica - eh... doctore. Ambulanse må hete... åh herregud... hva skal jeg gjøre... hvem... Faen ta! Det var da jeg begynte å gråte for alvor. Må få tak i lege. Må få tak i en lege! Gjennom tårene så jeg på hun som lå i sanden foran meg. Til helvete heller. Gjør noe! Hodet klarnet litt. Jeg lirket ut høyrefoten hennes og fikk lagt den flatt på sanden. Jeg la venstrefoten inntil den høyre, men da vippet hodet hennes til siden og det rant blod ut av øret. Små dråper falt ned i sanden og ble borte. Synet kvalmet meg slik at jeg nesten ga opp. Kom igjen nå! Du må videre! Gjør noe! Jeg løp opp stien, opp på veien. Hjertet mitt banket så jeg selv kunne høre det, svetten silte nedover panne og rygg. Jeg kikket til venstre. Ingen biler. Til høyre. Ingen biler. Måpende vantro kikket jeg etter hjelp der jeg trodde den ville være, men det var ingen der... Plutselig hørte jeg lyd fra høyre. Jeg snudde hodet tidsnok til å se en bil komme rundt svingen. Jeg løp, med veivende armer, rett 3

4 imot en liten grønn Ceat. Målrettet nærmet jeg meg - som en kamikazeflyger - mens jeg stirret sjåføren midt i øynene. Det skrek av hjulene i det han bråbremset. Jeg rev opp døren og ropte fortvilet inn: Accedentia... Medico... Doctore... Ambulancia... senorita a la playa... Det virket. Han kom ut. Det var mennesker over alt. På veien. På parkeringsplassen. Nedover stien. Og nede på stranden. Det var roping, diskusjoner, ord, ord og ord. Og jeg satt ved siden av henne og lot tårene løpe fritt. Ingenting er så jævlig som å være hjelpeløs. Ikke noe språk, ikke noe vilje, ingen kunnskap om det som skjedde. Det var ingenting, absolutt ingenting, jeg kunne gjøre. Jeg hater det! Vi var i ambulansen. Hun lå spent fast til båren, jeg satt uten sele midt imot henne. Jeg hadde begge hendene på den ene armen hennes, for på en eller annen måte å kunne føle at det var liv i henne. På den svingete veien ble jeg kastet fra side til side, og jeg kjente at jeg nok en gang begynte å bli kvalm. Jeg kikket ut av vinduet, å feste blikket ville hjelpe. Utenfor kunne jeg se landskaper suse forbi. Små landsbyer, små hus, små skyer på himmelen. Det er Portugal, kan jeg huske at jeg tenkte. Var jeg i sjokk? Var det derfor jeg frøs? 4

5 Plutselig slo hun øynene opp. Hun myste - akkurat som hun pleide å gjøre om morgenen - og etter en liten stund festet hun blikket. På meg. Gjennom blodet og all sanden i ansiktet så jeg at hun prøvde å si noe. Jeg bøyde meg frem og hørte henne hviske: Ikke... gå... fra meg... Jeg klemte rolig i armen hennes til svar og sa: Aldri, vennen. Aldri! Vi ankom sykehuset i Faro med ulende sirener. Bakdøren slo opp, og en lege, to portører og en sykepleier sto klar til å ta imot båren. De arbeidet raskt. Noen sekunder senere satt jeg alene i sykebilen og stirret ut den store bakåpningen. Dørene inn til akuttmottaket slo igjen uten lyd. Hva med meg, da? Hvorfor er det ingen som tenker på meg? Helt apatisk og full av selvmedlidenhet satt jeg der, og plutselig tok panikken meg. Jeg husker jeg skrek. Høyt. Ledningen var hvit på hvitmalt tak. Jeg lå og fulgte den med øynene. Fra lampen bort til veggen, nedover veggen. En bryter. To hender. En sprøyte. You now sleep, hørte jeg. Stikket i låret kom som en bombe. Sjokket over det uventete var faktisk mer smertelig enn selve smerten. 5

6 I now sleep, tenkte jeg på engelsk da medisinen begynte å virke. Men noe inne i meg strittet imot. Nei, jeg kan ikke sove nå... Må hjelpe henne... ikke sove nå... ikke... aldri... Det var kveld - eller natt - da jeg våknet. Jeg var tørr i halsen. Vann..., tenkte jeg. Må ha litt vann. Jeg løftet armen. Opp og litt ut til siden. Men armen beveget seg ikke. Kroppen var død - slik som det føles når armen sover. Jeg ville, ville, ville! Men klarte ikke å bevege meg. Kroppen sitret av kraft, jeg var fullt bestemt på å reise meg opp og gå ut på terrassen for å se på natten og stjernene. Jeg må ikke vekke henne, sa jeg halvhøyt. Vær stille. Husk at døren til terrassen slår hvis du ikke er forsiktig. Stille nå... En bevegelse foran ansiktet mitt fikk meg på andre tanker. En mørkhudet hånd nærmet seg øynene mine. Jeg skvatt til, men den mørke hånden med den hvite kluten bare strøk meg rolig over pannen. You don t sleep now? Å faen! Jeg var jo ikke på hotellet. Jeg var på sykehuset. Sykepleiersken kom rundt på siden, støttet meg litt opp og la to puter bak ryggen min. Jeg kunne seg meg rundt i rommet, kunne se at vi var alene. My girlfriend? spurte jeg. Where is she? Skiltet på brystet til sykepleieren danset opp og ned foran øynene mine. Filomena, leste jeg. Rolig sa hun til meg: You must not think. Relax and sleep. Don t you worry. It is okay. 6

7 Det var ikke okay! Jeg bebreider henne ikke, hun gjorde bare jobben sin. For henne var det viktig at jeg sov videre. For henne var det viktig at jeg ikke visste. At jeg ikke var urolig. Tidlig om morgenen ble jeg vekket. Og denne gang visste jeg hvor jeg var. Jeg kjente igjen skiltet. Filomena. Jeg så på henne. I lyset fra morgengryet så jeg at hun var mørkhudet, men ikke slik jeg hadde sett henne kvelden før. Hun var antakeligvis et resultat av den portugisiske koloniseringen - hvit far og mørk mor. Hun smilte til meg med en hvit perlerad med tenner. How are you, my friend? Jeg prøvde å smile tilbake, men klarte det ikke helt. Det må ha sett ut som en lidende grimase. Men det var et vennlig forsøk fra et hode fylt av usikkerhet og spenning. Where is my girlfriend? Is she okay? You wait a little, sa hun. The doctor will come soon. Legen het Manuel Gracia Garcia. Mørkt hår, kort. En liten bart. Og han var vel omtrent tredve. Varm, hyggelig, dyktig... Han kom bort til sengen min, kikket litt i journalen før han satte seg på sengekanten og tok pulsen min. Han stilte noen spørsmål til Filomena som stod ved siden av seg, før han henvendte seg til meg og sa at jeg ikke hadde feber og at jeg kom til å bli utskrevet senere på dagen. Han smilte et varmt smil, klappet meg på håndbaken og var på alle måter så omtenksom som en lege skal være. Hvorfor jeg forteller alt dette? Faen vet! 7

8 Hun hadde brukket ryggen. 8

9 2 bortimot uendelig Diagnosen var klar. Tre dype kutt, ett på venstre arm, to i ansiktet, til sammen åttifire sting. Brudd av tre ribbein. Avrevet korsbånd i høyre kne. Brudd av ryggmargsøylen ved femte virvel. Ingen førlighet i lavere torso og bein. Lam. Uten mulighet til å kunne gå igjen. Lam fra brystet og ned. Det er rart. Men med det samme jeg fikk vite det, tenkte jeg på sist vi hadde elsket sammen. Husket hvordan kroppen hennes levde. Kraften i beina som hun slynget rundt meg. De stramme magemusklene. Tærne som presset mot mine og kjempet en kamp for enda bedre kontakt. Innsiden av lårene hennes som nuppet seg i fryd og elsket at jeg strøk dem. 9

10 Fra brystet og ned. Hun visste det selv. Det kunne jeg se i øynene hennes. For de grønne øynene hennes var ikke lenger bare grønne. De var litt blå - litt brune. Den grønne trassen jeg alltid så i dem var borte. Nå var det vemod. Klarhet. Og smerte. Hun var pen, til tross for bandasjen på kinnet og i pannen, den hovne overleppen og skrubbsårene på haken. Var hun penere enn vanlig? Eller var det jeg som i en bølge av medlidenhet overdrev for meg selv? Uansett hva, jeg visste at jeg aldri hadde følt sterkere for henne enn akkurat der og da. Jeg hadde lyst til å skrike ut jeg elsker deg, jeg elsker deg! men stillheten og roen gjorde taushet til et kraftigere uttrykk. Jeg visste at hun visste, det var ikke nødvendig å bruke ord. Jeg er lei for det, hvisket hun. Jeg burde vært forsiktig. Så så, ta det rolig. Det var et uhell. Og..., jeg stotret litt, det... det kunne gått verre. Kunne det det? Kunne det vært verre? Jeg visste jeg løy. Ingenting kunne vært verre. Ikke engang om hun hadde dødd der nede på den lille stranden. Hun sov mye. Jeg satt ved siden av i en slags trancelignende tilstand hvor alle mine tanker kretset om henne. 10

11 Det var Filomena som fikk meg til å reagere. Til å tenke fremover. Ikke vet jeg om hun egentlig hadde tid til det, men hun tok seg i alle fall tid. Satte seg ned og snakket med meg som satt der i nattemørket og passet på. Have you telephono Norway? Is her parents knowing? What are you doing to go home? Små, korte spørsmål på et sjarmerende dårlig engelsk. Spørsmål som sakte fortalte meg at det fantes en verden utenfor dette rommet. Spørsmål som med klarhet viste hvor handlingslammet jeg egentlig var. Life is going on, sa hun. Do something, my friend. Det var lørdag. Jeg satt i enden av en lang, varm og lavt summende korridor med en kopp kaffe og en sigarett. Solen lyste inn vinduene i den andre enden, brøt i glasset, og jeg kunne se støvet som svevde og skapte en slags glorie rundt menneskene som beveget seg. Jeg ble svimmel, hadde røkt lite de siste dagene, og la meg ned på benken jeg satt på. Jeg stirret i taket, himlingen var hvit og hullet. Jeg begynte å telle. Femti huller i lengderetningen, kvadratisk, totusen-femhundre i hver plate. Seks plater i bredden av gangen, hvor mange nedover? To hundre? Det blir... Nei! Hjernen min nektet å regne mer. Jeg måtte ringe. Men hvem? Mine eller hennes foreldre? Jeg ringte mine. Det var lettest. 11

12 Hallo? Det er meg... Faro i Portugal... ja... Faro. Du far? Det har vært en ulykke... eeeh... neinei, jeg er ok... ja... hun ligger på sykehuset... ja, jeg er der nå... svært alvorlig... legen sier hun har brukket ryggen... hun er lam. Ja... hun falt... på vei fra stranden meter... blod... Tårene sprengte på, stemmen ble grøtet, og det var vanskelig å puste, ta tid til å hente ny luft i lungene. Jeg skulle ønske jeg kunne snakket dette bort, gjøre det ugjort, og håpet at mine ord til far kunne hjelpe meg med det. Men virkeligheten fortsatte å være der... Du far? Jeg trenger hjelp... det er så mye som skal gjøres. Ting som jeg ikke føler jeg klarer. Kan du snakke med hennes foreldre? Fortelle... Jeg trenger hjelp... Jeg klarer ikke å snakke med dem... Han ordnet opp. Ringte foreldrene hennes. Sykehuset. Forsikringsselskapet. Han var som vanlig dyktig i det han gjorde. Og effektiv. Ved tretiden kom en sykepleierske inn på rommet og sa at det var telefon til meg. Vel, nå kommer det, tenkte jeg. Gråten. Anklagene. Hjelpeløsheten. Og spørsmålene... Det var moren. Sterk. Målrettet. Klar til å gjøre alt for hun som lå og ventet på meg på rom 214. Jeg kommer med fly via London til Faro i morgen ettermiddag, sa hun. Nei, du behøver ikke hente meg. Jeg finner frem selv. Nååå... ikke vær lei deg... Vær sterk. Dette skal gå så bra, så! Hvor i helvete fant hun styrken? Jeg visste hun hadde det vondt, og likevel klarte hun å si dette skal gå så bra, så! 12

13 For hvem? Meg? Oss? Hvorfor hadde ikke jeg den samme usvikelige troen på at dette skulle gå bra? Hva var det som drev henne... og ikke meg? Da jeg kom tilbake til 214 var hun våken. Hun så på meg med fast og klart blikk - hun var rolig. Du..? sa hun. Det er så lite jeg husker fra selve fallet. Det er bare bruddstykker - små, små glimt... Men jeg husker jeg fikk vondt. En rar, forferdelig smerte. Akkurat som om smerten var en gummistrikk som ble tøyet og tøyet... tøyet. Så smalt det. En myk dyp lyd - med en gjenklang som jeg kan kjenne ennå. Etterpå... ja, etterpå ble alt varmt..? Varmt? Hun hadde tisset på seg en eller annen gang i løpet av fallet. Var det det som var varmt? Eller føles det varmt å brekke ryggen? Det må ha vært noe annet hun mente. Du sa du aldri skulle gå fra meg... Måten hun sa det på konstaterte fakta - hun spurte ikke, hun lurte ikke. Jeg så på henne. Hun lå og stirret på taklampen. Hun virket fraværende. Har du tenkt fremover? spurte hun plutselig. 13

14 Spørsmålet rammet med en kraft som skremte meg. Fremover? Jeg? Jeg som knapt nok hadde tenkt i det hele tatt! Det blir vanskelig, vet du. Hun klemte meg fortrolig i hånden. Vanskelig for meg, for deg. Men jeg tror det er enklere når vi er to om det. Da klarer vi det! Ja, selvfølgelig. Ingenting er forandret, hørte jeg meg selv svare. 14

15 3 en våt finger Hun var fra Angola. Filomena Oliveira - 24 år og sykepleier. Hun hadde invitert meg inn i vaktrommet den siste natten før moren kom, og vi satt og snakket. Jeg var trøtt nå. Jeg hadde nesten ikke sovet siden ulykken, og den søvnen jeg hadde hatt var marerittlignende og anspent. Hodet føltes ullent og tykt - tankene gikk tregt. Likevel gjorde det meg godt å snakke med Filomena - eller Mena, som hun ville jeg skulle si. Med en kopp espresso-kaffe hver og noen fylte kjeks som lå på et tefat, fortalte vi hverandre om barndommen vår. Hun om en liten pike på syv år som kom til Portugal fra et fattig distrikt i Angola for å overleve. Jeg om en liten gutt som var oppvokst i trygge 15

16 omgivelser, og hvor fattigdom var synonymt med lite lommepenger! Våre verdener var så forskjellige som de kunne få blitt. Men noe var likevel felles. Følelsen av å forstå hverandre. Hun forsto at jeg ikke ville sove, og nødet meg heller ikke i seng. Jeg forsto at en nattvakt kan være lang og ensom. Jeg forsto at jeg var selskap. Have you known this girlfriend long? spurte hun meg. Jeg måtte smile. Ikke fordi spørsmålet var til å smile av, men fordi tonefallet og ordvalget i språket hennes var så deilig befriende å høre på. Jeg fortalte om forholdet. Helt ærlig og uten egentlig å vite hvorfor. Om de årene som var gått siden jeg møtte henne. Om de skulte øyekastene gjennom vinduet i svømmehallen hvor hun trente. Om de idiotiske løgnene som ble servert som unnskyldning for å la være å trene sammen med resten av laget mitt. Jeg fortalte om det første kysset jeg fikk - eller tok? Og om kranglene... De helvetes kranglene! Hvor sjalusien var drivkraft og resultatet ble ord som inneholdt hat - purt, rent, jævlig hat. Jeg fortalte om de utallige bruddene våre. Jeg fortalte også om forsoningene... Om dyrisk elskov fylt med like mye aggresjon som kranglene våre inneholdt djevelskap. Jeg fortalte om denne turen vi var på. Hvordan den var blitt et siste forsøk på å redde et forhold som altfor mye ikke var det. Jeg fortalte om stranden. Om fallet. Angsten. Og hjelpeløsheten. Hun var flink til å lytte. Hun avbrøt meg bare nå og da med små spørsmål som gjorde det hele mer utfyllende. Bare en gang ble hun usikker. Jeg så det på øynene hennes. På hvordan hun tok 16

17 albuene ned fra bordet, korset armene og satte seg litt nøytralt midt på stolen. Det var da jeg snakket om forsoningene. Om elskov. Sex. Blikket vek da hun spurte: Is making love so usual in your country? You don t marry first? Spørsmålene overrasket meg. Men det burde de ikke. Jeg visste at hun høyst sannsynlig var katolikk. Og attpåtil oppvokst i et av de mest puritanske landene i hele Europa. Oppvokst i et land hvor bruk av hel badedrakt eller bikini kunne avgjøre status som hore eller madonna. Hvor jentene skulle være uskyldige jomfruer på bryllupsnatten. Og hvor guttene - i erfaringenes navn - avsluttet utdrikningslaget på horehus! Jeg forsto hennes usikkerhet. For med hvilken rett satt jeg og dagliggjorde hennes tabuer? You will not make love to the girlfriend anymore..., sa hun plutselig. Hva mente hun med det? Hvorfor dette tema? Ansiktet røpet ingenting... The problem is not if she can make love. Because she can not. The question is if you will make love to a body that can not move? Realismen i det hun sa slo meg i veggen med et brak. Å elske en kropp som ikke beveger seg? Kontrastene kan være skremmende! Hun som hadde det sterkeste kroppsspråket jeg noengang hadde opplevd, var nå en 17

18 kropp som ikke beveget seg. Hun som var umettelig på kjærtegn. Hun som jeg ertet for nesten å ha nymfomane tendenser. Hadde hun opplevd sin siste orgasme? Var hennes indre organer lammet? Dumt spørsmål, tenkte jeg. Var skjeden og klitoris lammet? Det var det jeg lurte på. Legen hadde fortalt at mage, nyre, lever og tarmer ikke var skadet! Men kunne det være at skjeden var unntatt fra lammelse? Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Og ikke turte jeg spørre Mena om det heller. Men jeg måtte vite det! Tanken på at vi ikke kunne fungere sammen i en seng skremte meg. For hva ellers ville det da være mellom oss? I have to go to the toilet, sa jeg. Mena nikket og smilte til meg. Jeg gikk nedover korridoren, men i stedet for å gå på do gikk jeg videre til rom 214. Det var nesten mørkt der inne - bare en liten lampe lyste i kroken. Hun sov. Jeg gikk bort til sengen og sto og så på henne. Jeg løftet forsiktig dynen til side slik at nedre del av kroppen ble synlig. Hun lå helt naken - med kateter. Jeg må vite det. Jeg må... Langsomt løftet jeg den ene foten ut til siden. Så den andre. Og slik - med to døde bein sprikende i mørket - var det jeg tok på henne. Jeg lot hånden gli rolig oppover innsiden av låret hennes. Det føltes rart..? Vanligvis - selv i søvne - ville hun beveget venusberget opp og inn mot hånden. Men det gjorde hun ikke denne gangen. Med fingrene mine skilte jeg kjønnsleppene hennes. Det var tørt. Tok fingeren i munnen, slikket på den og førte den tilbake til 18

19 kjønnsåpningen. Med rolige stryk kjærtegnet jeg klitoris - lett og sirklende, akkurat slik hun likte. Jeg stoppet. Lyttet. Var det antydning til tyngre pust... tegn til opphisselse? Jeg kunne like gjerne latt være. Det var dødt! Ikke engang en minste liten antydning til liv. Sannheten slo beina bort under meg så jeg nesten mistet balansen. Perspektivene av ulykken sløret øynene mine. Hun var lam. Fra brystet og ned. Over alt. Jeg gikk tilbake til vaktrommet. Det var som å gå i søvne - uten riktig å sove. Tanken på det jeg nettopp hadde gjort blokkerte alle sansene mine. Jeg kjente pulsen min slå tungt, magen føltes innhul og jeg hadde problemer med å se klart. Jeg var på randen av sammenbrudd. Mena fikk lagt meg ned på en liten blå benk i det ene hjørnet av vaktrommet. Fra et lite skap tok hun ut en ampulle og en sprøyte. Og på samme måte som jeg har sett på film, fylte hun sprøyten, holdt den opp mot lyset og lot en stråle skyte ut i rommet. Hun satte sprøyten i armen min. Følelsen av masse som skal inn i et vev hvor det ikke er plass til noe mer gjorde meg småkvalm. Jeg strittet litt i mot, men etter et par sekunder kjente jeg en god og søt trøtthet. Will you make love with me? spurte jeg rett før jeg sovnet. Hun rødmet ikke. Bare strøk hånden rolig over kinnet mitt. 19

20 Det var langt ut på formiddagen da jeg våknet. I dag er første dagen i resten av ditt liv. Setningen var et fåfengt forsøk fra meg selv på å være offensiv, positiv. Tenke fremover. Det smakte falskt. Feil. Jeg visste det ikke da, men nå - i ettertid - vet jeg hvor riktig det gamle ordtaket var. Denne dagen ble i aller høyeste grad den første dagen i resten av mitt liv. 20

21 4 en reise tar slutt. en annen begynner. Bilen! Herregud, jeg hadde jo helt glemt bilen. Og hotellet. I disse tre dagene etter ulykken hadde jeg ikke ofret dette en tanke. Men noe måtte jeg gjøre. Raskt. Og aller helst i dag. Jeg ville vente til moren kom, for hun ville vel sannsynligvis være alene med datteren sin en stund. Da kunne jeg hente bilen på parkeringsplassen ovenfor stranden, og derfra dra til hotellet. Kanskje jeg skulle pakke tingene hennes og ta dem med til sykehuset..? Skulle jeg sjekke ut av hotellet i Albufeira og heller ta inn på et i Faro? Albufeira var langt borte - altfor langt borte slik 21

22 situasjonen var. Jeg visste at jeg ikke kunne regne med å bo i vaktrommet stort lenger. Men hva skulle jeg gjøre med bilen? Den var ikke vår, den var en leiebil som vi hentet i Amsterdam. Det var billigst sånn. Først hadde vi reist med billig studentfly til Amsterdam hvor vi leide bilen. Tre dager brukte vi på kjøreturen til Portugal. Første natt hadde vi overnattet i Bordeaux, den andre i Valladolid - en storby som var bortgjemt midt i det spanske høylandet. En fin tur... Men hva skulle jeg gjøre? Det var spørsmål om meg, ikke henne. For hun ville vel bli sendt hjem med fly? Far hadde nevnt muligheten for det. Men hva med meg? Bilen? Tanken på å kjøre alene til Amsterdam gjorde meg ikke i direkte godt humør. Reiseforsikringen dekket kanskje retur av leiebil? Og flybillett hjem også for meg? Jeg måtte begynne å gjøre noe. Og spørsmålene som dukket opp i hodet mitt viste at jeg var kommet i gang. Jeg var faktisk begynt å se fremover. Ååh, hvis nå bare moren kunne komme snart! Tolv minutter over tre kom moren til sykehuset. Jeg satt nede i vestibylen for å ta i mot henne. Rett over hovedinngangen var det en stor klokke. Hun kom inn denne, akkurat da storeviseren vippet fra elleve til tolv over tre. Så sto altså hun der. Frisyren var plettfri, og klærne uten en skrukke. Jeg var imponert. Fordi denne kvinnen hadde stupt ut på en tre tusen kilometer lang reise uten å nøle. Men ville ikke enhver mamma gjøre det samme? Like fort, like bestemt? 22

23 Å møte henne slik som dette gjorde meg usikker. Hvordan ville hun takle dette? Ville hun være sint? Sterk? Ville hun klandre meg for det som var skjedd? Skrike ut at det var jeg, jeg, som burde ha vært mer påpasselig..? La meg få en klem, sa hun Jeg tok to skritt frem og tok omkring henne. Det var en inderlig lang og god klem - helt uventet. Hvordan går det? spurte jeg. Det er hardt..., svarte hun. Stemmen var lav, men intens. Men vi har ikke lov til å gi opp håpet. Aldri! Ikke før alt er prøvd. Jeg har bedt til Gud hvert eneste ledige minutt. Vi må håpe på hans kraft. Guds undere har skjedd før. Undere kan skje igjen... Vi må ikke slutte å be... Kom, sa jeg og tok armen hennes i min. Slik gikk vi opp trappen til andre etasje. Slik gikk vi nedover korridoren til rom 214. To mennesker sammen - forskjellige som natt og dag. Men nærmere enn dette hadde vi to aldri stått hverandre. Utenfor rommet stod det en liten benk i stål og tre, og vi satte oss der. Hun for å samle krefter. Jeg for å fortelle, i korte trekk, hva som hadde skjedd da hun falt, og, hva jeg skulle gjøre den samme ettermiddagen. Hun lyttet. Og var enig. Og takknemlig. Hun hadde, slik jeg regnet med, håpet å få møte datteren alene denne første gangen. Vi reiste oss, og jeg åpnet døren til rommet og holdt den åpen for henne. Hun som lå i sengen hørte at døren gikk opp. Og sakte snudde hun hodet. De fikk øye på hverandre. Mor og datter. Begges øyne ble fylt av tårer. En hel kropp og en halv kropp begynte å riste i kraftig gråt. 23

24 Ha det bra så lenge, sa jeg. Ingen hørte, og jeg lukket døren stille. Det tok tredve minutter i drosje til stranden. Jeg satt og stirret ut av vinduet. Så de samme tingene som jeg hadde sett fra ambulansen, i omvendt rekkefølge. Landsbyer. Biler. Mennesker. Små, krokete koner i svarte klær som satt i halvskyggen og sludret og sladret. Jeg så barn. Små, sterke, brune kropper i spenstig lek. Kjærestepar som gikk hånd i hånd, munn mot munn. Jeg så menn som kranglet. Gestikulerte. Lo. Ropte. Slo. Jeg så livet. Livet slik det var. Vitalt. Positivt. Hvor det døde var en naturlig del av det som levde. Drosjen kostet 1200 Esqudos. Akkurat på kanten - den jævlige kanten av løs og varm oljegrus - falt hun. Jeg stod på parkeringsplassen ved siden av bilen, og så bortover mot stedet hvor stien gikk ned til stranden, stedet hvor fallet hadde startet. Jeg følte meg uvel ved synet. Men likevel var det noe som umerkelig trakk meg mot stedet - en underlig følelse av at dette var noe jeg måtte gjennom. Langsomt gikk jeg bortover parkeringsplassen. Jeg la merke til at himmelen var like blå som dagen ulykken skjedde. Noen skyer i horisonten, noe varmedis ute på havet. Luften var like varm, og 24

25 den lett kjølende brisen gjorde at vimplene på stranden blafret mildt. Jeg kom frem til stien og kikket ned. Stien var bratt og nesten rettlinjet. Langt nede så jeg to personer med strandmadrasser, plastposer og vesker på klatring oppover. Det var i det øyeblikket jeg for første gang opplevde hendelsen i sakte gjengivelse. En mengde små detaljer hadde festet seg i underbevisstheten min, og ikke en gang om jeg hadde sett det på film ville jeg sett noe jeg ikke hadde fått med meg. I en av de siste kolbøttene før hun var falt helt ned, hadde jeg sett øynene hennes. Store, åpne, i et tusendels sekund festet direkte til mine. Det var som om de ba om hjelp, ba meg om å ta vekk smerten i det hun opplevde. Sekundet etterpå hørte jeg for første gang at hun skrek. Det var jævlige minner og jeg husker jeg fikk kuldegysninger. I trettito graders varme! Kald og varm. Motsetningene var der som ellers i livet. Plutselig ble jeg oppmerksom på at to jenter stod rett fremfor meg. Det var de samme jeg hadde registrert nederst på stien for en stund siden. Jeg stod litt i veien for dem, og begge hadde stanset med et litt spørrende uttrykk i øynene. Hvor lenge de hadde stått slik vet jeg ikke, men den første av dem spurte: Are you all right? 25

26 Jeg ristet på hodet for å komme ut av en slags trance, og klarte å svare et bekreftende Ja... I mean yes.... I samme øyeblikk møtte jeg øynene til hun som stod bakerst. Hun var ikke portugisisk. Ikke nordisk. Eller engelsk. Såpass kunne jeg se. Hun virket mer orientalsk på et vis. Huden var gyllen brun og håret nesten blåsvart. Hun gikk i gul badedrakt med høy skjæring - hvor beina fortsetter til langt oppover hoftekammen. Håret falt i bølger nedover skuldrene, i hånden hadde hun en strandveske, og sandalene var irrgrønne og laget av plast. That s fine, sa den første, som ikke var noen lignende skjønnhet, til meg før hun passerte og gikk innover parkeringsplassen. Nummer to passerte meg langsomt med hodet på skrå og jeg kunne se at hun så på meg fra baksiden av håret som lå ned fra pannen. Jeg stirret etter henne. Ja, jeg må innrømme at jeg stirret. Hemningsløst. Hun var en slik kvinne som ingen ser i virkeligheten. Bare på bilder eller på film. En av tusen. Kanskje millioner. Og - uten at hun visste det, traff hun meg på det mest kontante vis jeg noen gang hadde opplevd skjønnhet. Jeg beveget meg langsomt i retning av bilen, alt mens jeg kikket på henne. Jeg gikk bakover, sidelengs, med museskritt - beveget meg. Plutselig snudde hun seg. Jeg snudde meg raskt bort i forlegenhet for min stirrende oppførsel, men mens jeg gikk de siste metrene til bilen hørte jeg en stemme spørre: Hello. Are you going to Albufeira? 26

27 Jeg snudde meg for å se om spørsmålet var rettet til meg. Hun så på meg med noen øyne jeg aldri hadde sett maken til. Ikke var de brune. Ikke blå. Ikke grønne eller grå. De var sorte. Eller i alle fall så mørke at de virket slik. Yes, of course! svarte jeg uten å tenke. Jeg gikk rundt bilen, låste opp og åpnet døren. Rødhåringen satte seg bak. Skjønnheten foran. Yes, of course! sa jeg for andre gang da jeg lukket døren og gikk rundt bilen. Hvem jeg sa det til, vet jeg ikke. Yes, of course! sa jeg for tredje gang inne i meg og visste at dersom hun hadde spurt om jeg skulle til Paris, Warszawa eller Roma, for den saks skyld, så ville svaret vært det samme. Revital. Hun som var født den morgenen med dugg i gresset. Det var det navnet hennes betydde. På hebraisk. Jødisk. Revital Hamid. Israelsk statsborger - opprinnelig fra Sør-Jemen. Araber. Rødhåringen het Daci. Navnet hennes betydde ingenting. Hun var heller ikke araber. Hun så ut som hun kunne kommet fra hvor som helst. Lys hud, blågrå øyne og fregner. Begge to bodde rett utenfor Haifa. Lett famlende startet jeg bilen, tok langsomt til høyre ut fra parkeringsplassen, og passerte skiltet som sa det var 23 kilometer til Albufeira. 27

28 Samtalen i bilen handlet om de mest ubetydelige sakene. Om kald drikke. Om priser på mat. Om været. Om badevannet. Om den svalende vinden som kom fra nord. Revital satt vendt mot meg hele turen, smilte med munnen og øynene. Kjøringen min ble rykkvis og rotete. Altfor mye av tiden brukte jeg på Revital, altfor lite tid på veien. Latteren hennes var varm, trillende og søt. Hennes engelsk var god nok til å reflektere en humor som gikk rett hjem hos meg. Og det så ut til at mine svar, min humor og lett aparte utsagn appellerte til hennes. Samtalen ble mer hektisk da vi nærmet oss Albufeira. Jeg spurte hva de gjorde i Portugal, hvor lenge de skulle være, hvor de skulle videre. Jeg spurte hvor de bodde. Revital spurte meg ut på samme måte. Rødhåringen så ut av vinduene og sa ingenting. Intensiteten i spørsmålene viste at vi kom nærmere og nærmere hotellet deres. Jeg visste jeg ønsket å se henne igjen. Jeg var nødt. Jeg kunne ikke annet. Samtidig hadde jeg en murrende følelse i magen som skrek advarsler til meg: nei, ikke nå, ikke henne, ikke her, ikke dette. Men samtidig visste jeg klart og tydelig at dette var henne. Den man hele tiden drømmer om, hele tiden leter etter, hele tiden vet eksisterer et eller annet sted. Den man aldri egentlig tror man noengang skal møte. Jeg stanset bilen. Revital så bort på meg med en underlig mine. Jeg vet ikke om den inneholdt et spørsmål eller et svar. Well, sa jeg og smilte så godt jeg kunne. Here we are... Yes, here we are... 28